Innst.S.nr.200 (1994-1995)
Innstilling fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret 1995 - Endringer i statsbudsjettet for 1995 m.m

2. KOMITEENS MERKNADER

2.1 Innledning

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, lederen, Kristin Krohn Devold og Dag C. Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, viser til at det foreligger en ferdigforhandlet jordbruksavtale. Komiteen viser videre til at Norges Bondelag har meddelt at organisasjonen aksepterer avtalen. Ledelsen i Norsk Bonde- og Småbrukarlag anbefalte avtalen overfor sine medlemmer, men ved uravstemning ble avtalen forkastet med ca 58 % stemmer mot og ca 42 % for.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har ulikt syn på såvel enkeltelementer som rammen for avtalen, men velger å respektere en ferdigforhandlet avtale. De ulike partiene viser for øvrig til de respektive partiers merknader i denne innstillingen og endringsforslag for Landbruksdepartementets budsjett i de årlige statsbudsjettbehandlinger i Stortinget, hvor såvel tallmessige som prinsipielle forskjeller mellom partiene fremkommer.

       Flertallet viser til de overordnede retningslinjer for landbrukspolitikken som Stortinget tidligere har understreket:

       Flertallet vil peke på at ut fra forholdene i Norge, målsettingen om bosetting og miljøhensyn og aktiv jordbruksdrift over hele landet, er et høyt støttenivå til jordbruket nødvendig. Målsettingen om at jordbruket fortsatt skal ha stor betydning for bosettingen i distriktene, gjør det nødvendig å nytte landbrukspolitiske virkemidler for å utvikle et fortsatt sterkt distriktsjordbruk. Et robust landbruk i distriktene forutsetter også god utnytting av ressursene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at i områder der landbruket betyr mindre og grunnlaget for sysselsetting er mer allsidig sammensatt, bør jordbruksproduksjonen i større grad baseres på de inntekter markedet gir. Flertallet sier seg tilfreds med at distriktsprofilen i avtalen opprettholdes på et høyt nivå.

       Flertallet vil peke på at selv om det på visse områder innføres litt mer konkurranse, noe som er nødvendig både innen omsetning og foredling dersom effektiviteten skal økes, vil jordbruket fortsatt være Norges mest gjennomregulerte næring.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener systemet med jordbruksavtaler mellom staten og organisasjonene må avvikles. Dette medlem vil likevel som et subsidiært standpunkt stå sammen med andre partier i merknader og viser for øvrig til sin hovedmerknad og prinsipale holdning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at ut fra de forutsetninger Stortinget la til grunn ved behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993), møter norsk landbruk økende konkurranse fra matvareproduksjon i andre land. Flertallet ser det som viktig for å kunne opprettholde en nasjonal produksjon av næringsmidler, at utformingen av landbrukspolitikken bidrar til å redusere de prisforskjeller som skaper økt importpress på det norske markedet, slik at matvareprisene i Norge kommer ned mot nivået i våre naboland. Flertallet viser til at dette tilsier en fortsatt strukturutvikling i alle ledd i næringen, som kan bidra til en nødvendig kostnadssenkning.

       Flertallet vil peke på at dette ikke kan oppnås ved ensidig å senke avtaleprisene til produsent, men må kombineres med andre produksjonsnøytrale virkemidler, som f.eks. arealtilskudd, produksjonstilskudd pr. dyreenhet m.v. i tråd med hva bl.a. GATT/WTO-avtalen gir adgang til.

       Flertallet ser det i denne forbindelse som viktig at jordbrukspolitikken styrker grunnlaget for en positiv inntektsutvikling for heltidsjordbrukeren og for familiebrukene.

       Flertallet viser til at utformingen av en nasjonal landbrukspolitikk ikke ensidig dreier seg om jordbruk, men må balanseres mellom hensynet til primærprodusentene, de næringer som direkte eller indirekte er tilknyttet landbruket og hensynet til forbrukerne.

       Flertallet ser det som viktig at utformingen av landbrukspolitikken i tråd med hva Stortinget understreket under behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) både skal ivareta næringens inntektsgrunnlag og forbrukerhensynet hva angår prisnivå og kvalitet på de varer som tilbys.

       Flertallet vil understreke at det er et viktig mål at landbrukspolitikken også skal sikre tilgangen på kvalitetsprodukter til akseptable priser i alle deler av landet.

       Flertallet vil i denne forbindelse legge vekt på at foredlingsindustrien og omsetningsleddene, både de samvirkebaserte og andre aktører, har en viktig oppgave i det å oppfylle disse mål på en rasjonell og kostnadseffektiv måte. Flertallet ser det i denne forbindelse som viktig at dette kan skje på en måte som ikke hemmes av konkurransevridende virkemidler.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil i tillegg til ovennevnte hovedmål for utformingen av landbrukspolitikken understreke landbrukets betydning for sysselsetting, bosetting og verdiskaping i tillegg til næringens funksjon som forvalter av kulturlandskap og utmarksområder.

       Flertallet vil i denne forbindelse peke på betydningen av at næringspolitikken utformes på en måte som medvirker til at slike verdier i tiden som kommer, trekkes inn i en større sammenheng for å sikre landbruket et bredere grunnlag for verdiskaping.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at jordbruksproduksjonen i Norge ligger på et historisk høyt nivå og at arealet i drift er høyere enn noensinne. Disse medlemmene viser til at landbrukspolitikken de senere år har lagt til rette for en betydelig inntektsutjamning i næringa. Dette har vært mulig samtidig som de totale kostnader i og overføringer til landbruket har blitt redusert. Disse medlemmene ser det som viktig at de arbeidsintensive distriktsproduksjoner fortsatt gis gode vilkår.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser jordbruksoppgjeret i år ut frå dei synspunkt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stod for da St.prp. nr. 8 (1992-1993) vart handsama.

       Desse medlemene viser til at jordbruksoppgjeret i år er svært omfattande. Staten sitt tilbod til landbruksnæringa tok opp fleire viktige prinsipielle spørsmål, samstundes som tilbodet har ein profil som ville svekkja dei mindre einingane. Tilbodet frå staten er slik sett ei vidareføring av det taktskifte i omlegging av norsk landbruk som starta med St.prp. nr. 8 (1992-1993).

       Regjeringa veit at Høgre og Framstegspartiet, saman med Arbeidarpartiet, er garantistar for ei vidare omlegging av landbrukspolitikken i sterk marknadsøkonomisk lei, samstundes som dei politiske virkemidla vert brukt til å forsterke marknadskreftene.

       Desse medlemene har derfor stor forståing for at næringsorganisasjonane i jordbruket tinga fram ein avtale. Dette kan ikkje framstillast slik at næringsorganisasjonane går god for den politikken og den økonomiske ramma som avtalen inneber, berre som eit uttrykk for kva som er det best oppnåelege med den politikken fleirtalet på Stortinget står for. Dei politiske partia har eit klart ansvar for å setja dei økonomiske rammene for norsk landbruk. Partia har ei klar overordna rolle i høve til næringsorganisasjonane i jordbruket, der dei samfunnsmessige sidene ved utviklinga i jordbruket er ein vesentleg faktor.

       Desse medlemene meiner den ferdigforhandla avtalen som er nedfelt i proposisjonen, ikkje er i samsvar med dei mål og prinsipp desse medlemene meiner må liggje til grunn for landbrukspolitikken. Desse medlemene kan ikkje stø avtalen.

       Desse medlemene meiner dagens landbrukspolitikk på sikt vil føre til ei svekking av norsk landbruk. Det er derfor behov for ei endring av landbrukspolitikken, som sikrar eit økologisk, økonomisk og sosialt berekraftig landbruk i heile landet. Tryggleik for nasjonal produksjon av rein mat er ei god livsforsikring for innbyggjarane i heile landet.

       Disse medlemmene viser òg til Innst.S.nr.188 (1993-1994) og de merknader og forslag partiene sto sammen med Kristelig Folkeparti om og de merknader som partiene sto sammen om. Disse medlemmene vil føre videre de landbrukspolitiske prinsipper som disse partiene har nedfelt i behandlinga av de nevnte dokumenter og andre landbrukspolitiske innstillinger behandlet i Stortinget de siste årene.

       Disse prinsippene bygger i hovedsak på en langsiktig politikk som vil trygge matvaresikkerheten og sysselsettingsnivået i næringen, og sikre en produksjon i økologisk balanse. Disse medlemmene vil vise til den sentrale plass jordbruket har for å opprettholde spredt bosetting, og mener at den svekking jordbruksoppgjøret legger opp til, i sin konsekvens vil bety ei svekking av sysselsettinga og ressursutnyttinga i distriktene.

       Disse medlemmene viser til Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sin merknad om å vurdere innføring av ei øvre grense for hvor stor støtte et enkelt bruk kan motta gjennom årsverks- og arealtillegg. Videre viser disse medlemmene til et lignende forslag som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet ved behandlinga av B.innst.S.nr.II (1994-1995). Disse medlemmene vil ta opp slikt forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa utrede innføring av en øvre grense for hvor stor støtte et enkelt bruk kan motta gjennom årsverks- og arealtillegg. Ordningen bør differensieres mellom ulike distrikter for å ivareta distriktsprofilen i ordningen. Ordningen bør innføres gradvis over tid, slik at utøverne i næringen får tid til å tilpasse seg. »

       Disse medlemmene viser til at et tilsvarende forslag også var inne i forhandlingene. Regjeringas svar var å foreslå å forbeholde investeringsstøtte til de bruk som henter minst 75 % av sine inntekter fra bruket. Regjeringas holdning til den interne fordelinga i landbruket dokumenterer til fulle at en ikke ønsker et landbruk hvor de mindre enhetene har en sentral plass. Disse medlemmene går imot å begrense investeringsstøtten slik Regjeringen foreslår.

       Disse medlemmene vil peke på at korn- og kraftfôrpolitikken er en grunnpilar i norsk landbrukspolitikk. Den er avgjørende for fordelinga mellom innenlandsk fôrproduksjon og import, og dermed også for den totale arealbruken i norsk landbruk. Disse medlemmene konstaterer at en på nytt viderefører ei omlegging av korn- og kraftfôrpolitikken. Rimeligere kraftfôr gir i praksis mindre betalt ved å produsere grovfôr. Disse medlemmene viser til sine partiers merknader sammen med Kristelig Folkeparti i Innst.S.nr.92 (1992-1993). Med den reduksjon i kraftfôrprisen som Regjeringa legger opp til i årets oppgjør vil den samla reduksjon de siste fire år være redusert med nominelt 67 øre pr kg. Sammen med oppmykning av konsesjonsgrensene for lyst kjøtt vitner de markedsproblemene for slike produkt om at Regjeringas politikk på dette området gir resultater; overproduksjon, fallende priser og ei dreining av norsk landbruk fra produksjon basert på egenprodusert grovfôr til produksjon basert i større grad på importert kraftfôr. Disse medlemmene vil ta klar avstand fra dette.

       Disse medlemmene setter den varige rammen i jordbruksoppgjøret til -350 mill. kroner. I tillegg ønsker disse medlemmene å opprettholde engangsutbetalingen på 50 mill. kroner som i Regjeringens opplegg.

       De samlede reduksjoner fordeles med 225 mill. kroner på markedsprisene og 125 mill. kroner på statsbudsjettet.

       Selv om den markedsmessige situasjonen er gunstig, ligger det etter disse medlemmenes mening et betydelig produksjonspress i produksjonen av lyse kjøttslag og egg. Dette har sin årsak i endringene i konsesjonsgrensene og en styrket økonomi i disse produksjonene sett i forhold til andre produksjoner. Disse medlemmene mener derfor det er grunnlag for å foreta en reduksjon i prisene for disse produktene.

       Disse medlemmene foreslår at engrosprisen på svinekjøtt settes ned med 162 øre pr. kg, på kylling med 100 øre pr. kg og på egg med 65 øre pr. kg. I tillegg foreslås det at prisnedskrivningen på norsk matmel reduseres med 9 øre pr. kg. Totalt vil disse endringene utgjøre en reduksjon på 225 mill. kroner.

       Disse medlemmene viser til at kornøkonomien har hatt en sterkere reduksjon enn andre grupper de seinere årene. Disse medlemmene foreslår at kornprisen reduseres med 5 øre pr. kg som kompenseres med økt arealtillegg, dvs. at prisen heves med 3 øre og arealtillegget holdes uendret sett i forhold til forslaget i proposisjonen. Disse medlemmene foreslår videre at endringen i lagringsgodtgjørelsen gjennomføres som foreslått i proposisjonen. Følgen av dette blir at kraftfôrprisene reduseres med 9 øre pr. kg mot forslaget om 12 øre pr. kg.

       Disse medlemmene foreslår at grunntilskudd kjøtt reduseres med 20 øre pr. kg, totalt 22,2 mill. kroner, mot en reduksjon på 40 øre og totalt 44,3 mill. kroner i proposisjonen. Tilskuddet til ull økes med 4 kr/kg i forhold til proposisjonen, dvs. en økning på 20,8 mill. kroner.

       Distrikts- og strukturprofilen styrkes vesentlig i forhold til proposisjonen Det foreslås at distriktstilskuddet både for melk og kjøtt holdes uendret, med unntak for gris i Nord-Norge, hvor det foretas en reduksjon på 25 øre pr. kg, dvs. en økning i forhold til forslaget i proposisjonen.

       Det sterkeste strukturtiltaket i melkeproduksjonen er driftstilskuddet. Det foretas ingen reduksjoner i dette, dvs. en økning på 77,9 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Disse medlemmene er enige i den foreslåtte omlegging fra årsverktillegg til dyretillegg. Den foreslåtte reduksjonen i dyretillegget foretas ikke, men disse medlemmene foreslår en økning av dyretillegget for fjørfe og svin tilsvarende 15 mill. kroner for å motvirke den stordriftsprofilen som ligger i de endringer i konsesjonsregler og produksjons- og markedsregulering som er foretatt.

       Arealtillegget i grovfôr økes med 168,7 mill. kroner som følge av omleggingen fra årsverktillegg til dyretillegg. I tillegg foreslår disse medlemmene at arealtillegget for de første 100 daa økes med 70,8 mill. kroner eller 18 kroner pr. daa.

       Disse medlemmene foreslår som vist nedenfor følgende fordeling for jordbruksoppgjøret 1995-96:

Endringer på kap. 1150

       Disse medlemmene fremmer i samsvar med det som er sagt foran, følgende forslag:

       På statsbudsjettet for 1995 gjøres følgende endringer:

       Statens grunnpriser for norsk korn med 15 prosent vann fastsettes til:

For oljefrø fastsettes basisprisen til 467 øre pr. kg for vare med 8 % vanninnhold.

       Prisgarantien for korn og oljefrø er avgrenset til det kvantum som omsettes innenlands til matmel og kraftfôr til husdyr.

       Tilskuddet til lagring av korn avvikles.

       Stortinget samtykker i at totalrammen for bruk av midler fra Landbrukets utviklingsfond, eksklusive administrasjonsutgifter, fastsettes til 630,0 mill. kroner for 1996.

       Styret i Landbrukets utviklingsfond gis fullmakt til omdisponeringer innenfor rammen hvis behovet for midler til ulike tiltak utvikler seg annerledes enn forutsatt. »

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti konstaterer at grunnlaget for Regjeringa sitt forhandlingsopplegg byggjer på ei vidareføring av fleirtalstilrådingane (Arbeidarpartiet og Høgre) i innstillinga til St.prp. nr. 8 (1992-1993). Denne medlemen legg vidare til grunn at næringsorganisasjonane si tilråding til avtalen, må sjåast ut frå den landbrukspolitikk det til ei kvar tid er fleirtal for i Stortinget.

       Denne medlemen legg vekt på at ein ved forhandlingane fekk ei omfordeling til styrking av dei mindre einingane, og at dei prinsipielle spørsmåla som gjeld marknads- og omsetningordningane vart avklåra.

       Denne medlemen syner til at Kristeleg Folkeparti i Innst.S.nr.92 (1992-1993) la svært stor vekt på at næringsorganisasjonane sin forhandlingsrett skulle respekterast.

       Denne medlemen legg derfor avgjerande vekt på at forhandlingsinstituttet har fungert ved dette jordbruksoppgjeret.

       Denne medlemen vil på denne bakgrunn stø den framforhandla avtalen.

       Denne medlemen syner til Innst.S.nr.92 (1992-1993), Innst.S.nr.225 (1992-1993) og Innst.S.nr.188 (1993-1994) der Kristeleg Folkeparti har nedfelt målsettingane for landbrukspolitikken. Denne medlemen vil i den samanheng særleg syne til dei 8 punkta Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti stod saman om i jordbruksoppgjeret 1994.

       Denne medlemen meiner dei årlege jordbruksoppgjera må avspegla ein landbrukspolitikk der hovudvekta vert lagt på ein langsiktig politikk som kan: 1. styrke matvaretryggleiken, 2. sikre ein produksjon i økologisk balanse, 3. gjere det mogleg for yrkesutøvarane i jordbruket å nå inntekter på lik linje med den øvrige befolkninga, og 4. medverka til å vidareføre hovudtrekka i busetnadsmønsteret.

       Denne medlemen ser det som viktig at verkemiddelbruken i landbruket tek sikte på å medverke til at også anna næringsverksemd kan gje alternative inntektskombinasjonar saman med tradisjonelt landbruk.

       Denne medlemen meiner at den arbeidsintensive produksjonen på familiebruk i distrikta har svært mykje å seie for busetnad og sysselsetting over heile landet.

       Denne medlemen vil understreke at det er viktig med variert bruksstruktur, både av omsyn til matvaretryggleik, geografisk fordeling av produksjonen og av omsyn til sysselsetting i næringa. Derfor er det etter denne medlemen sitt syn naudsynt å leggje tilhøva til rette både for heiltids-, deltids- og kombinasjonsbruk.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det kan etableres en effektiv og økonomisk landbruksnæring uten behov for spesielle interne støtteordninger. Innenfor dagens overføringssystem bør det arbeides for produksjonsuavhengige støtteordninger, slik at best mulig økonomisk effekt kan oppnås.

       Dette medlem ønsker en landbrukspolitikk som er basert på generelle virkemidler, innenfor nøkterne og realistiske økonomiske rammer. I en tid hvor utviklingen skyter fart, må alle, inklusive tradisjonelle primærnæringer, være innstilt på og motivert for endringer i struktur og rammebetingelser.

       Dette medlem vil peke på at det i jordbruksoppgjøret dreier seg om selvstendig næringsdrivende og viser for øvrig til egen merknad og forslag om å oppheve ordningen med årlige jordbruksavtaler.

       Dette medlem mener Regjeringen i årets jordbruksoppgjør ikke gir sterke nok signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging. I forvaltningen av folkets solidariske felleskasse har myndighetene valgt å prioritere overføring av 11 mrd. kroner til utøvere innen én enkelt næring. Videre er jordbruksavtalen fortsatt Stortingets mest omfattende og uoversiktlige næringsavtale.

       Dette medlem har registrert at Norsk Bonde- og Småbrukarlags medlemmer i en uravstemning har valgt å si nei til avtalen. Dette er et godt eksempel på hvor liten forståelse og vilje særinteresseorganisasjonenes medlemmer kan vise til arbeidet med en tilpasning til virkelighetens verden. Selv om jordbruket har vært skjermet fra markedet i lengre tid, viser gjennomregulerte systemer at de ikke har vilje eller evne til å fange opp signalene i markedet. Ved at jordbruket har vært fristilt fra vesentlige krav fra kundene, så har næringen utviklet en svakere motstandskraft overfor nye behov og betingelser. Vesentlige inntekter er hentet ut gjennom forhandlinger og lobbyvirksomhet. Derfor vil den kommende tilpasning til konsumenter og nye spilleregler bli harde.

       Dette medlem mener den nåværende, enormt kompliserte jordbruksavtale, hvor kun et fåtall personer har reell makt til å avgjøre viktige spørsmål, og hvor et stort byråkrati er koplet til generelt uoversiktlige forhold, medfører at produsentene legger opp sin virksomhet basert på tilskudd og reguleringsordninger i stedet for det som er bedriftsøkonomisk fornuftig og til beste for forbrukeren. Fremskrittspartiet vil at dette ressursødende system endres til fordel for miljøet, til styrke for næringsutøverne som ønsker å forbli i yrket og til fordel for forbrukerne. Dette medlem vil minne om Fremskrittspartiets prinsipielle syn som innebærer at jordbruksavtalesystemet må avvikles. Jordbruksnæringen må finne sin plass blant vanlige produksjoner som søker et marked i friest mulig konkurranse med andre. Dette betyr at den frie konkurransen på landbruksmarkedet må innføres, og at statens og samvirkets sterke styrings- og monopolstilling fjernes. I en situasjon med konkurranse- og kundestyring, vil krav til effektivitet automatisk fremelskes. Innenfor dagens overføringssystem vil partiet arbeidet for produksjonsuavhengige støtteordninger, slik at mest mulig økonomisk effektivitet kan oppnås.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       Forslag til ny jordbruksavtale bifalles ikke.

       Eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves.

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket i forbindelse med det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.

       Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å disponere jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår med en ramme på 2.700 mill. kroner lavere enn det vedtatte budsjett på kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen. »

2.2 Inntektsutvikling for jordbrukeren

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at inntektsreduksjonen for jordbrukerne ut fra en statisk beregning blir på 9.100 kroner pr. årsverk fra 1994 til 1995. Pga. den gode inntektsutviklingen fra 1993 til 1994 blir inntektsutviklingen fra 1993 til 1995 etter oppgjøret likevel en økning på 2.800 kroner pr. årsverk, tilsvarende en inntektsvekst på 2 - 2 ½ % for toårsperioden.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser imidlertid at inntektsutviklingen kan bedres hvis strukturtilpasning og økt etterspørsel som følge av prisnedgang, regnes inn. Flertallet understreker betydningen av at forholdene for heltidsbonden legges til rette nettopp for å gi den enkelte muligheter til å bedre sine egne inntekter fra markedet. Dette vil være den beste måten å sikre jordbrukeren inntekter og levekår på linje med den øvrige befolkning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at avtalepartene allerede i forhandlingene i 1993 ble enige om å vurdere inntektsutviklingen for jordbruket samlet med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen for jordbruket, og ikke med basis i referansebrukene. Flertallet viser til at endringer i en rekke kostnads- og inntektsfaktorer ikke fanges opp av referansebrukene, slik at de ikke er et egnet måleinstrument for å vise inntektsutviklingen. Flertallet ber departementet vurdere om det kan utvikles målemetoder som kan gi et mer reelt bilde av inntekts- og levekår hos landbruksbefolkningen.

       Flertallet viser også til at bruken av begrepet « årsverk » i landbrukspolitikken lett kan skape misforståelser. Innenfor mange produksjoner er det både mulig og vanlig at en bonde har et langt større driftsomfang enn ett « årsverk ». Flertallet viser bl.a. til at i melkeproduksjonen er gjennomsnittlig besetningsstørrelse 13 årskyr, mens ett « årsverk » er 7-8 kyr.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget har vedteke klare målformuleringar når det gjeld inntekt og inntektsutviklinga i jordbruket. I St.prp. nr. 8 (1992-1993) heiter det:

       Stortingsfleirtalet slutta seg til dette. Desse medlemene meiner at den økonomiske ramma som partane i jordbrukstingingane har vorte samde om, bryter med den forutsetninga Stortinget tidligare har vedteke.

       Avtalen inneber at jordbruket vil få ein inntektsnedgang frå 1994-1995 på 9.100 kroner pr. årsverk. I perioden 1993-95 vil jordbruket få ein inntektsauke på 2-2,5 %, mot andre grupper som i same periode får ein inntektsauke på vel 5 %. Jordbrukarane har ei langt dårlegare inntektsutvikling enn andre grupper. Sett i høve til industriarbeidarane som tidlegare var samanlikningsgruppe, har det no vorte ein skilnad på heile 70.000 kroner pr. årsverk.

       Ut i frå dette vil desse medlemene foreslå at ramma for jordbruksavtalen 1995-96 vert redusert med 350 mill. kroner i høve til gjeldande ramme.

       Etter dette forslaget vil jordbruket, målt etter totalkalkylen og over toårsperioden 1993-95, få ein auke i inntekt på knapt 5 %. Dette vil være om lag det same som for andre grupper, forutsett at lønsveksten frå 1994 til 1995 blir i området 2-2,5 % for desse gruppene.

       Disse medlemmene viser til de hovedutfordringene norsk landbruk står overfor og vil i den sammenheng vise til de åtte punktene Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sto sammen om i Innst.S.nr.188 (1993-1994). Disse medlemmene vil understreke at en i årets jordbruksoppgjør ser konsekvensene av at en i løpet av særlig det siste året har endret vesentlige deler av norsk landbrukspolitikk. Disse medlemmene vil bl.a. vise til:

       Disse konsekvensene vil forsterkes og utvides med årets jordbruksoppgjør fordi den fremforhandlede GATT-avtale og etableringa av WTO vil legge ytterligere føringer på norsk landbrukspolitikk. Regjeringas fortsatte EU-tilpasning og manglende respekt for folkeavstemninga i 1994 skaper også i landbruket et sterkt press for å forlate landbrukspolitiske målsettinger det har vært bred enighet om i dette landet inntil for få år siden. Signaler fra landbruksstatsråden tyder på at Regjeringa ytterligere vil svekke grensevernet for import av landbruksprodukter gjennom EØS-avtalen ved økt handelsliberalisering på jordbruksvarer i henhold til art.19.

       Disse medlemmene vil vise til hva Regjeringa uttaler i St.prp. nr. 61: « Det er derfor nødvendig å utnytte investeringer og produksjonsutstyr bedre, redusere kostnadene generelt, men særlig i planteproduksjonen, tilpasse strukturpolitikken og få til mere effektive innsatsvaremarkeder. » Når Regjeringa videre i proposisjonen slår fast at ei forutsetning for at landbruksbefolkninga skal sikres inntekt på linje med den øvrige befolkninga, er et kostnadseffektivt investeringsnivå og en effektivere bruk av arbeidskraften - så vil den samla konsekvensen av dette måtte bli at flere bønder må ut av næringa. Dette vil måtte bli konsekvensene når en samtidig som en reduserer bevilgningene over statsbudsjettet endrer profilen innen de ulike tilskuddskategoriene til fordel for større enheter.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener årets oppgjør fører videre en profil som vil bidra til å styrke de større enhetene og gjøre det tyngre økonomisk for de mindre enhetene. Dette medlem vil fremme forslag om å endre og styrke opplegget for produksjonsnøytrale tilskudd fra de større til de mindre enhetene. Dette gjelder for driftstillegg melk, det gjelder produksjonstillegget for dyr for de laveste intervallene og det gjelder arealtilleggene både for grovfôr og korn hvor Sosialistisk Venstreparti foreslår å styrke tilskuddene for de laveste intervallene og redusere for de øvre intervallene. Sosialistisk Venstreparti er sterkt kritisk til det opplegg for investeringsvirkemidlene som det legges opp til. Dette gjelder de virkemidlene som ligger innen Landbrukets utviklingsfond, og særlig tilskuddene til tradisjonelt landbruk og skogbruk og dels bygdeutviklingsmidlene. Når Regjeringa legger opp til å begrense bruken av disse midlene slik at de i så sterk grad får en struktureffekt til fordel for større bruk og et mer industrialisert jordbruk, vil Sosialistisk Venstreparti foreslå sterke kutt i disse virkemidlene. Sosialistisk Venstreparti vil òg foreslå kutt i bevilgningene til konkurransestrategien for norsk mat. Dette medlem viser også til tidligere merknader om kutt i bevilgningen til konkurransestrategier for norsk mat og fremmer følgende forslag:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å legge til rette for at mindre bruk opptil 2 årsverk skal få et bedre inntektsgrunnlag enn Regjeringens opplegg gir. Norsk landbruks styrke er stor grad av fleksibilitet. Denne fleksibiliteten forutsetter at vi opprettholder, videreutvikler og styrker den store variasjonen av bruksstørrelser og brukstyper. Annen næringsvirksomhet i landbruksområdene må komme i tillegg til, og ikke i stedet for den tradisjonelle landbruksnæringa slik vi i dag kjenner den.

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti syner til handlingsprogrammet for stortingsperioden 1993-94, der partiet går inn for at dei som arbeider i landbruket får ei inntektsmålsetting som sikrar rekrutteringa til yrket. Denne medlemen ser det som vanskeleg å nå ei slik målsetting dersom den inntektsnedgang som vert resultatet av denne avtalen, skal vidareførast. Denne medlemen ser det derfor viktig å få framforhandla avtaler som betre er i tråd med utviklinga i inntekt og levekår hos resten av befolkningen.

       Denne medlemen ser det som viktig at dei økonomiske rammene er slik at det vert mogeleg å oppretthalde eit tilfredsstillande driftsapparat. Denne medlemen konstaterer at bruttoinvesteringane er mindre enn kapitalslitet. Dette er forståeleg for dei produksjonsgreinene ein har overkapasitet i, men samstundes er det svært viktig at denne skilnaden ikkje gjev negative signal til næringa som heilskap. Derfor meiner denne medlemen at desse spørsmåla må viast stor merksemd i dei framtidige jordbruksoppgjera.

       Denne medlemen syner til brev frå Administrasjonsdepartementet 8. juni 1995 med svar utarbeidd i Landbruksdepartementet, på spørsmål frå Kristeleg Folkeparti om skilnadene på inntektsutviklinga i jordbruket dersom ein legg referansebruka til grunn samanlikna med dei normaliserte rekneskapane i Totalkalkylen.

       Denne medlemen er klår over at referansebruka ikkje gjev eit ideelt grunnlag for å sjå den totale utviklinga av inntekta, men det gjev eit uttrykk for inntektsutvikling ved det einskilde bruk, og det er i den næringspolitiske samanheng ikkje uinteressant.

       Denne medlemen meiner det er avgjerande for forståinga av inntektsutviklinga i jordbruket at inntektskriteria byggjer på eit system som partane er samde om. Denne medlemen ser svaret frå departementet som eit uttrykk for at den oversikt over inntektsutviklinga som departementet har, ikkje er god nok for ei vurdering av inntekts- og levekårstilhøva for jordbruket. Denne medlemen ser det som svært avgjerande for framtidige jordbruksoppgjer at dette vert betra, og at partane er samde om dei kriteria som skal leggjast til grunn.

2.3 Virkninger på forbrukerprisene

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at årets jordbruksavtale reduserer avtaleprisene med 2 kroner/kg for svin og fjørfe, 70 øre/kg for storfe/sau, 1 krone/kg for egg, 3 % for grønnsaker, 5 % for frukt, 6 øre/kg for poteter, 4 øre/l for melk og 12 øre/kg for korn/kraftfôr. Dette reduserer engrosprisen med 6-7 % for lyst kjøtt og egg, 5 % for grønnsaker og 3 % for frukt, og flertallet forutsetter på linje med Regjeringen at forbrukerprisene reduseres minst like mye. Dette betyr at reduksjonen i forbrukerprisene regnet i kroner bør bli større enn på engrosnivå.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens mål om matvarepriser ned mot nivået i våre naboland.

       Flertallet understreker at ansvaret for rimeligere norske matvarer ligger like mye på omsetningssystemet og næringsmiddelindustrien, som på jordbrukeren. Flertallet kan ikke akseptere en utvikling hvor prisene til jordbrukeren faller, uten at de to andre leddene sørger for tilsvarende kostnadsreduksjoner på sine ledd.

       Flertallet peker på at hvordan reduserte produsentpriser på jordbruksvarer slår ut i reduserte forbrukerpriser, vil avhenge av hvordan markedet gjennom foredlings- og omsetningsleddene viderefører disse prisreduksjonene.

       Det er stort potensial for kostnadsreduksjoner også i næringsmiddelindustri og omsetning. Flertallet viser til at Regjeringen forutsetter at forbrukerprisene reduseres minst like mye som engrosprisene blir redusert i årets jordbruksoppgjør.

       På bakgrunn av konkurransen i markedet og de bevilgninger som er gjennomført (900 mill. kroner) for å støtte opp om effektivisering og omlegging i næringsmiddelindustrien, forventer flertallet at konsumprisindeksen isolert sett bør kunne reduseres med minst 0,2 % som følge av årets jordbruksoppgjør. For enkelte vareslag som svine- og fjørfekjøtt og storfe- og sauekjøtt forventes prisreduksjoner i størrelsesorden minst 3 kroner pr. kg og 1 krone pr. kg.

       Jordbruksavtaleprisene er de siste årene (inkludert årets avtale) redusert med i alt knapt 1,8 mrd. kroner på varig basis. Flertallet har merket seg at Regjeringen i de kommende jordbruksoppgjørene vil arbeide for at avtaleprisene kan reduseres ytterligere slik at målet om priser ned mot nivået i våre naboland kan realiseres. Flertallet er enig i dette.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peike på at det skapes uvisse i jordbruket ved at Regjeringa og stortingsfleirtalet stadig formulerer seg slik at matprisane framover skal pressast ned til udefinerte mål som til dømes prisnivået i nabolanda våre.

       Desse medlemene vil understreke at forbrukarprisane på mat må sjåast i samanheng med det generelle lønns-, kostnads- og skatte-/avgiftsnivået i landet. Sett i ein slik samanheng er ikkje norsk mat dyr.

       Desse medlemene vil understreke at prisen på mat òg gjev eit bilete av dei tilhøva maten er produsert under. I mange av våre naboland er landbruket sterkt industrialisert. Sterkt kostnadspress fører i desse landa med seg utstrakt og ofte ulovleg bruk av mellom anna plantevernmiddel, antibiotika og veksthormoner. Dyrevernet må vike for omsynet til kroner og øre. Det finst mange døme på forureining av drikkevatn og bilete av dyr som lid under transport over lange avstandar.

       Desse medlemene vil òg streke under at staten har eit kontrollansvar for å sjå etter at omsetningsledda ikkje tek ut for stor forteneste, og at ein dermed får uønska prispåslag på matvarene.

       For norske forbrukarinteresser vil det særleg vere to tilhøve som er avgjerande. For det første at landbruket gjennom sine omsetnadssystem kan levere like gode produkt til like prisar over heile landet. For det andre at det er garantert miljøreine produkt. I eit system der omsetnadssystemet gradvis vert liberalisert og importvernet bygd ned, vil forbrukarane stå att som taparar.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti meiner ein viktig årsak til at prisen på norsk mat er høgare enn i andre europeiske land, er høg matmoms. Desse medlemene viser til at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti ved fleire høve har fremja forslag om redusert moms på mat, men at dette ikkje har fått støtte av dei partia som elles er mest opptekne av reduserte forbrukarpriser på mat.

2.4 Importvernet for landbruksvarer

       Komiteen viser til merknader i finanskomiteens innstilling til St.prp. nr. 59 (1994-1995) Om endringer i tollavgifter for landbruksvarer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Stortingets tilslutning i salderingsinnstillingen fra 1994 til at importvernet praktiseres slik at det innføres en gradvis og reell konkurranse for alle varegrupper i jordbruket, i næringsmiddelindustrien og i omsetningssystemet. Flertallet ber departementet vie dette særlig oppmerksomhet, og sørge for at såvel praktiseringen av importvernet som den nødvendige gjennomgang av det norske reguleringssystemet sørger for at alle ledd i matvareproduksjonskjeden tar sin del av ansvaret for å bringe norske matvarepriser nedover.

       Flertallet er enig i at det iverksettes administrative tollnedsettelser dersom markedsprisene økes utover fastsatte nivåer.

       Flertallet har for øvrig merket seg at praktiseringen av tollvernet, slik det er fastlagt fra 1. juli 1995, ifølge Regjeringen vil gi importpris pluss toll som ligger over norske priser for de aller fleste produkter, og dermed isolert sett ikke vil gi økt konkurranse i det norske markedet.

       Flertallet peker på at de pålagte reduksjoner i tollsatsene ut fra GATT/WTO er vedtatt gjennomført umiddelbart, i stedet for over en periode på 6 år. Dette kombineres med et system med administrative tollnedsettelser dersom innenlandske markedspriser øker utover fastsatte nivåer, f.eks. over de priser som fastsettes i jordbruksavtalen. Det foretas en oppsplitting av tolltariffen for å gjøre den mest mulig tilpasset systemet med tollbasert vern. GSP-systemet er en del av det generelle tollbaserte importsystem. GSP-systemet skal utformes med særlig vekt på å legge til rette for en bedre markedsadgang for utviklingslandene.

       Flertallet understreker at det på lengre sikt legges opp til tilpasninger i det tollbaserte importvernet sett i forhold til de priser som fastsettes i jordbruksavtalen på en slik måte at norsk jordbruk gis gradvis og reell konkurranse. Flertallet viser til at Norge og EU innenfor rammen av EØS-avtalen, skal forhandle om utvidet handel med landbruksprodukter i 1995. Regjeringen legger stor vekt på de forestående forhandlingene med EU, og legger til grunn at importsystemet som skal praktiseres fra 1. juli 1995 må utformes under hensyn til norske interesser i disse forhandlingene.

       Flertallet er enig i at administrative tollnedsettelser kan anvendes for å iverksette resultatet av de pågående forhandlinger med EU om å sikre markedsadgang for norske bearbeidede varer og liberalisere handelen av landbruksvarer mellom Norge og EU. Flertallet understreker at spesielle nisjeprodukter i norsk landbruk trolig har et stort uutnyttet eksportpotensial til EU, og at det derfor er essensielt å oppnå utvidet markedsadgang for slike produkter for å sikre et fremtidig levedyktig jordbruk. Flertallet viser til at det har vært stor interesse for de eksportkvoter for bær og grønnsaker som Norge allerede har fått. Samtidig viser erfaringene at det er et langsiktig arbeid å bygge opp eksportkompetanse. Flertallet regner med at Regjeringen legger opp til en gradvis utvidelse av handelen, og at det også bør vurderes om produkter innenfor andre sektorer, bl.a. kjøttsektoren, kan ha konkurransemuligheter.

       Flertallet er kjent med at det på kort sikt neppe vil bli noen betydelig økning i den prispressende importkonkurransen ut fra det generelle tollvernet som innføres 1. juli 1995. Regjeringen har imidlertid pekt på at en systemomlegging med overgang fra en kvantumsavgrenset lisensiert import til et tollvern, ifølge Regjeringen vil legge til rette for flere aktører og konkurranse på importsiden. Dette vil i seg selv kunne innebære et prispress og forebygge at det tas ut store avanser gjennom prispåslag på importvarer.

       Flertallet har merket seg handelsnæringens sterke avvisning av importkvoter som reguleringsvirkemiddel, da dette vil gi forskjellsbehandling og uforutsigbarhet i det norske markedet. Flertallet legger derfor stor vekt på departementets forsikring om at kvoter/indikative tak « benyttes i minst mulig grad ».

       Flertallet er tilfreds med at det etableres et importråd som skal gi råd til Regjeringen når det er nødvendig med tollreduksjoner for å sikre en rimelig importkonkurranse, og understreker Regjeringens påpekning av at såvel forbrukerinteressene, arbeidstakerne og handelen skal delta i importrådet på linje med jordbruksorganisasjonene og næringsmiddelindustrien.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er ikke fullt ut tilfreds med departementets forsikring om at kvoter skal benyttes i minst mulig grad. Disse medlemmene mener importkvoter vil virke urettferdig, konkurransevridende, og hindre langsiktige avtaler for den enkelte importør. Disse medlemmene vil på denne bakgrunn avvise bruk av kvoteordninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets behandling av GATT/WTO-avtalen og salderingsproposisjonen hvor importvernet ble behandlet. Den siste GATT-runden og avtalen tillater at det enkelte land trapper ned de avtalte tollsatser over 6 år. Dette var en av flere vesentlige forutsetninger for at avtalen fikk bred tilslutning. Når Regjeringa nå foreslår å trappe ned tollsatsene umiddelbart til laveste nivå, er dette etter disse medlemmenes oppfatning et sterkt brudd på de forutsetninger som lå til grunn ved Stortingets behandling. Regjeringas forslag vil få sterk innvirkning på flere landbrukssektorer. Disse medlemmene vil bl.a. vise til grøntsektoren. Disse medlemmene viser til sine respektive partiers merknader i B.innst.S.nr.II (1994-1995).

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti syner til at Stortinget no har til handsaming St.prp. nr. 59 om endringar i tollavgifter for landbruksvarer, og at Kristeleg Folkeparti sitt syn vil kome til uttrykk i innstillinga til denne proposisjonen. Denne medlemen syner dessutan til B.innst.S.nr.II (1994-1995) der partiet sine synspunkt på overgangen frå eit kvantitativt importvern til eit tollbasert system er uttrykt.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har registrert at myndighetene vil gjennomføre de pålagte reduksjoner i tollstatsene i henhold til GATT/WTO umiddelbart, i stedet for over 6 år.

       Dette medlem mener dette trolig betyr at norske bønder fortsatt er overbeskyttet i størrelsesorden 30 til 50 % i de fleste kategorier av landbruksvarer.

       Dette medlem er tilhenger av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker således en sterkere nedbygging av tollvernet på jordbruksprodukter enn det GATT-avtalen forplikter Norge til.

       Dette medlem er av den oppfatning at reell konkurranseeksponering er det eneste effektive tiltak for å tvinge frem en helt nødvendig strukturrasjonalisering og en heving av lønnsomheten i norsk landbruk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at konkurranseeksponering vil være et bidrag til strukturrasjonalisering og økt lønnsomhet for norsk landbruk. Disse medlemmene viser til Stortingets tilslutning til behovet for å praktisere tollvernet slik at det innføres en gradvis og reell konkurranse for alle varegrupper i landbruket, næringsmiddelindustrien og omsetningssystemet. Disse medlemmene understreker at dette må sees i sammenheng med nødvendig avgiftsharmonisering mellom Norge og de land norske landbruksprodukter møter konkurranse fra. Disse medlemmene viser til sine merknader under pkt. 2.6.2.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om gradvis reduserte tollsatser for import av jordbruksvarer med sikte på å oppnå reell konkurranse fra industriland og utviklingsland i det norske markedet. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener toll-lettelsene overfor utviklingslandene gjennom GSP-ordningen må være generelle og uten kvotereguleringer. Dette medlem vil videre bemerke at disse toll-lettelsene ikke må benyttes som en brekkstang for innføring av regler som begrenser konkurransen fra jordbruksvarer produsert i industriland. Hensikten med en omlegging fra dagens system til et tollbasert system må være å få en utvikling i retning av større konkurranse for jordbruksprodukter. Derfor er det viktig at reglene ikke utformes slik at importen blir tilnærmet på dagens nivå, hvor eneste endring i praksis blir at industrilandsimporten kan utfases til fordel for utviklingslandene.

       Dette medlem vil i denne sammenheng spesielt fremheve hensynet til norske forbrukere som snart bør få merke resultater av omleggingen i form av lavere priser på matvarer.

       Dette medlem mener importrådets viktigste oppgave må være å sikre at det etter hvert etableres reell konkurranse for jordbruksvarer fra industriland og utviklingsland i det norske markedet.

2.5 Pris- og markedsreguleringssystemene

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det regjeringsoppnevnte Næringslovutvalget har gitt forslag til forenkling av omsetningssystemene.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, har merka seg at partane ved dette jordbruksoppgjeret er samde om å gå gjennom verkemåten til Riksoppgjeret før forhandlingane neste år. Fleirtalet er samd i at det kan vere naudsynt å vurdere endringar som kan gje eit enklare og meir oversiktleg system, slik at ein kan unngå konkurransevriding mellom meierisamvirke og eventuelle andre produsentar. Fleirtalet ser det som svært viktig at alle område i landet i utgangspunktet kan få kjøpe mjølkeprodukt til om lag same pris. Fleirtalet meiner også det vil vere naudsynt å sjå produksjonstilpassinga saman med marknadsordninga.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er samde i at ein får ein gjennomgang av Riksoppgjeret for om mogleg å få det enklare. Utjamningssystemet må stå fast. Det er ein grunnleggjande føresetnad at all meieridrift må inn under gjeldande kvotesystem for mjølkeproduksjon.

       Desse medlemene går imot nedbygging og svekking av marknadsordninga.

       Desse medlemene vil streke under det store verdet Riksoppgjeret for mjølk har hatt både for mjølkeproduksjonen i heile landet og for den effektive måten marknaden er forsynt med mjølkeprodukt. Det er viktig at denne funksjonen kan fortsette.

       Desse medlemene har merka seg at partane vil foreta ein gjennomgang av Riksoppgjeret før jordbrukstingingane neste år. Desse medlemene sluttar seg til ynsket om eit enklare og meir oversiktleg riksoppgjer. På den måten vil det verta enklare å kontrollere at systemet ikkje fører til konkurransevriding mellom meierisamvirket og moglege andre aktørar.

       Ein slik gjennomgang må ikkje føre til at Riksoppgjeret vert svekkja med omsyn til å gje mjølkeprodusentane like marknads- og økonomiske føremoner, uavhengig av geografisk plassering og ulik bruk av mjølka. Ein må heller ikkje gjera endringar som svekkjer meierisamvirket sin handlefridom når det gjeld å forsyne marknaden i alle område av landet med mjølkeprodukt til lik pris.

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti vil peike på den positive verdien Riksoppgjeret for mjølk har hatt både for å oppretthalde mjølkeproduksjon i heile landet og for den effektive måten marknaden er tent på.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det i Næringslovutvalgets innstilling bl.a. ble foreslått tiltak for å sikre at produksjonsoverskudd avsettes på det innenlandske marked og kommer norske forbrukere til gode gjennom lavere priser. Utvalget foreslo også å ta grønt- og fjørfe/eggsektoren ut av omsetningsloven, og foreta en revisjon av Riksoppgjøret for melk ved bl.a. å åpne for privat meieridrift utenom Riksoppgjøret. Disse medlemmene er tilfreds med at Regjeringen har påbegynt arbeidet med oppfølgingen av Næringslovutvalgets anbefalinger.

       Disse medlemmene er imidlertid skuffet over at ikke de anbefalinger Regjeringens eget næringslovutvalg har kommet med, i større grad følges opp i praksis allerede i årets jordbruksoppgjør. Disse medlemmene tror næringen selv er tjent med at omstillingsprosessen ikke trekker unødig ut i tid. Disse medlemmene vil derfor i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 varsle konkrete forslag i tråd med dette for de enkelte sektorer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er enig i at dagens overproduksjon i jordbruket må ned ved at produsentene stimuleres til kontroll med produksjonsvolumene gjennom de prisfall/avgifter som påløper ved tilbudsoverskudd. For høye priser, tallfestet til 10-12 % over målprisnivå, reguleres ved bl.a. administrativ nedsettelse av tollsatsene.

       Flertallet er enig i at ved fellesfinansierte billigsalg på det innenlandske marked, må andre aktører i markedet få anledning til å delta på like vilkår med samvirkeorganisasjonene. Flertallet er videre enig i at det iverksettes et arbeid med å klarlegge konkurransevridende effekter av samvirkeorganisasjonenes virksomhet, og viser til at dette problemet er påpekt av bl.a. Konkurransetilsynet. Flertallet imøteser nye bestemmelser her, med sikte på iverksetting 1. januar 1996 slik departementet legger opp til.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti vil understreke at marknadsreguleringssystemet er ein av grunnsteinane som norsk landbrukspolitikk er tufta på. I eit land med så store avstandar og store variasjonar både når det gjeld klima og driftstilhøve, har det vore og er det nødvendig med god organisering både når det gjeld omsetnad og avtak av produktene.

       Desse medlemene viser til at landbruket gjennom marknadsreguleringssystemet har teke på seg eit samfunnsansvar som svært mange ikkje er klar over; ansvar for at det skal vere mogleg for alle, same kvar dei bur i landet, å få kjøpt kvalitetsprodukt av mat til nokolunde lik pris. I dette ligg det òg ei god distriktspolitisk sikring - og eit jamstellingsprinsipp for forbrukarane. For produsentane gir marknadsreguleringssystemet ein økonomisk tryggleik av stor verdi.

       Desse medlemene er nøgd med at avtalen tek opp i seg at marknadsreguleringssystemet er nødvendig.

       Desse medlemene viser til sluttprotokoll frå forhandlingsmøte 12. mai 1995 mellom staten og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag om pris- og marknadsreguleringssystem i jordbruksavtalen.

       Desse medlemene viser til at avtalepartane har utforma eit pris- og marknadsreguleringssystem i jordbruksavtalen innafor dei rammer importvernet og jordbruksavtalen set. Desse medlemene seier seg tilfreds med det opplegg partane er samde om for pris- og marknadsreguleringssystem frå 1. juli 1995. Dette systemet er tilpassa GATT/WTO-avtalen som trådte i kraft frå siste årsskifte, og inneber at det kan førast reelle jordbrukstingingar og at avtaleprisane kan takast ut ved ein balansert marknad.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke betydninga av det omsetningssystemet norsk landbruk idag er underlagt. Dette medlem vil understreke at det er et viktig mål at landbrukspolitikken også skal sikre tilgangen på kvalitetsprodukter i alle deler av landet til like priser. Et privatisert omsetningssystem vil umuliggjøre ei slik likebehandling. Produsentkontrollerte meierier og slakterier gjør et langt bedre og billigere arbeid enn land hvor matvareomsetning er uten innflytelse fra produsentene. Stortingsrepresentant Johan C Løken uttalte til Dagens Næringsliv november 1989: « Norge er et av de industriland som har den beste ordningen når det gjelder å håndtere overskuddsproblemene, ved at næringen selv har ansvaret for dette. »

       Både i USA og EU har utgiftene til landbruket økt utover i 1980- og 90-årene fordi en her har et statlig økonomisk ansvar for overproduksjonen.

       I sitt opprinnelige krav til organisasjonene var et sentralt punkt i statens forhandlingsopplegg at markedsreguleringene i egg- og fjørfesektoren skulle fjernes og omsettelige melkekvoter innføres. Dette oppnådde organisasjonene i forhandlingene å få utsatt. Dette er etter dette medlems mening en viktig delseier for de landbrukspolitiske perspektiver Sosialistisk Venstreparti har stått for. Det vil imidlertid etter dette medlems oppfatning være viktig å stoppe dette arbeidet nå.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de respektive partienes merknadene foran og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa stoppe ei videre liberalisering av de ulike omsetningssystemene i landbruket.

       Stortinget ber Regjeringa stoppe arbeidet med å innføre noen typer av omsettelige produksjonskvoter i landbruket. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil hevde at konkurranseklimaet i landbruket er for dårlig og de samfunnsmessige konsekvenser av omsetningssystemet for jordbruksvarer for store. Ved dagens ordning betaler konsumenten bl.a. for kostnadene forbundet med reguleringseksport og dumping. Dette medlem mener markedspolitikken må bygge på en fri markedstilpasning mellom produsent og forbruker.

2.5.1 Egg

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, peker på at eggsektoren har vært preget av permanent overproduksjon i snart 15 år. Flertallet er derfor enig i at ordningen med kontraktproduksjon finansiert over statsbudsjettet og Omsetningsrådets midler nå avvikles.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener den offentlige markedsreguleringen for egg er unødvendig og bør oppheves. Disse medlemmene viser til Dok.nr.8:52 (1993-1994) og de respektive partienes merknader i Innst.S.nr.91 (1994-1995) fra næringskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm om å be Regjeringen oppheve reguleringen av egg- og fjørfesektoren med sikte på å oppnå likebehandling av private aktører og samvirket i egg- og fjørfemarkedet.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti viser til Innst.S.nr.91 (1994-1995), jf. Dok.nr.8:52 (1993-1994), der spørsmålet om oppheving av marknadsreguleringa av egg- og fjørfesektoren vart handsama. Her heiter det m.a.:

       Desse medlemene vil streke under at det er viktig å sikre aktørane i landbruket stabile og forutsigbare rammevilkår. Desse medlemene viser til den framforhandla avtalen og legg til grunn at marknadsregulering for egg- og fjørfesektoren vert vidareført.

       Komitémedlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag under pkt. 2.5.

2.5.2 Fjørfe

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at sammenligninger med andre land avdekker at markedet for fjørfekjøtt har et betydelig urealisert forbrukerpotensial i Norge. Flertallet er enig i at markedsreguleringen på dette området trappes ned.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener den offentlige markedsreguleringen for fjørfe er unødvendig og bør oppheves, og viser til partienes merknader i Innst.S.nr.91 (1994-1995) om deregulering av egg- og fjørfesektoren.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under pkt. 2.5.1.

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti syner til det framforhandla resultatet og aksepterer det.

2.5.3 Melk

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til Innst.S.nr.188 (1993-1994) om jordbruksoppgjøret for 1994, der et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Høyre i næringskomiteen hadde følgende merknad:

       Flertallet har merket seg at spørsmålet om å etablere et system for omfordeling av melkekvoter skal vurderes fram til jordbruksoppgjøret 1996. Flertallet forutsetter at slik omfordeling skal skje innenfor de enkelte regioner såfremt produksjonsforholdene ligger til rette for det.

       Flertallet viser til den gjennomgangen av Riksoppgjøret som er varslet, og at en tar sikte på en vesentlig forenkling av virkemiddelsystemet i meierisektoren.

       Komitémedlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknad og forslag under pkt. 2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er kjent med at det er foretatt en utredning av en partssammensatt arbeidsgruppe. Statens forhandlingsutvalg foreslo å gjennomføre et slikt system fra 1. januar 1996. I årets jordbruksavtale er det konkludert med at spørsmålet om å etablere et system for omfordeling av melkekvoter vurderes til jordbruksoppgjøret 1996.

       Disse medlemmene er enig med departementet som mener at en fortsatt tilpasning av produksjonen til redusert forbruk og begrensede eksportmuligheter, uten muligheter for omfordeling av kvoter, trolig vil måtte føre til en ytterligere reduksjon av kvotene på enkelte bruk, og en stadig svakere kapasitetsutnyttelse i melkeproduksjonen. Disse forhold og andre spørsmål i tilknytning til et omfordelingssystem for melkekvoter vil vurderes nærmere til jordbruksoppgjøret 1996.

       Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om omsettelige melkekvoter innenfor hver region i tråd med retningslinjene i Næringslovutvalgets innstilling, med tanke på iverksettelse i løpet av 1996. »

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti syner til det framforhandla resultatet og aksepterer det.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det er viktig innenfor den eksisterende landbrukspolitikken å stimulere til en melkeproduksjon som tilpasser produksjonen til markedet. Derfor bør det bl.a. innføres et system med omsettelige produksjonskvoter for melk. Dette medlem vil peke på at melkeproduksjon som overføres til bruk der forutsetningene for større og mer rasjonell drift foreligger, vil bidra til en konkurransedyktig produksjon.

       Dette medlem vil hevde at et system med kjøp og salg av kvoter må være fleksibelt. En omfordeling av kvoter må ikke begrenses til region- eller fylkesnivå fordi kvotene til fordeling kan bli for små.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk. Ordningen må, for å være fleksibel, ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende. »

2.5.4 Kjøtt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er enig i at prisene og markedsforholdene bør virke sterkere inn ved utformingen av markedsreguleringstiltakene, og at de produksjonsregulerende tiltak i svineholdet oppheves.

       Komitémedlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknader i denne innstillingen.

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti syner til det framforhandla resultatet og aksepterer det.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at kjøttmarkedet er det største markedet hvor det foretas markedsregulering finansiert av Omsetningsrådet. Dette medlem mener markedsreguleringen for kjøtt er unødvendig og bør oppheves.

2.5.5 Frukt/grønt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er enig i at markedsreguleringsordningen for frukt og grønt trappes ned. Flertallet understreker de muligheter deler av sektoren har for et voksende marked og økte eksportmuligheter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener den offentlige markedsreguleringen både for frukt og grønt på sikt bør oppheves.

       Komitémedlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere merknader i denne innstillingen.

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti syner til det framforhandla resultatet og aksepterer det.

2.5.6 Korn

       Komiteen viser til at det nye pris- og avregningssystemet for korn ble vedtatt 8. desember 1994 og de politiske retningslinjer er godt beskrevet i innstillingen til St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (1994-1995). Komiteen viser til de respektive partiers merknader og forslag i innstillingen.

2.6 Videre utforming av landbrukspolitikken

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at landbrukspolitikken må legge til rette for et moderne landbruk over hele landet, som kan sikre høy produksjon, gode produkter og at produksjonen tilpasses naturens forutsetninger. Flertallet peker på at kombinasjonen av lav kapasitetsutnyttelse og behovet for kontinuerlig modernisering av jordbruket, nødvendiggjør at fremtidige investeringer i første rekke foretas i familiejordbruket.

       Flertallet har merket seg at avtalen legger opp til at heltidsbondens situasjon tillegges større vekt ved utformingen av virkemidlene i landbrukspolitikken. Flertallet sier seg enig i dette.

       I proposisjonen varsles det en videreføring av dette ved at en forutsetning for investeringstilskott fra 1996 er at brukeren før investeringen har mer enn 75 % av sin inntekt fra jord-, hage- og/eller skogbruket. Flertallet forutsetter at dette blir gjort gjeldende for den personen eller de personene som driver bruket, og at inntekt fra ektefellens arbeid utenfor bruket ikke trekkes inn.

       Flertallet peker på at det i melkeproduksjonen er en uutnyttet kapasitet på hele 25 %, kombinert med overproduksjon i markedet. Samtidig er det kostnadsforskjeller mellom de største og de minste brukene på hele 2,75 kroner pr. liter melk. Flertallet peker på at en omfordeling av produksjonen fra de minst til de mest kostnadseffektive brukene vil redusere kostnadene pr. liter melk med hele 16 % Flertallet er derfor enig med departementet i at hvis melkeproduksjonen fortsatt skal spille en sentral rolle for sysselsetting og bosetting, må denne produksjonen skje til akseptable kostnader.

       Flertallet er enig med departementet i behovet for en mer konkurransedyktig omsetning og foredling. Flertallet har merket seg departementets påpekning av at myndighetene ikke har noen direkte virkemidler rettet mot omsetnings- og foredlingsleddet. Uten tilstrekkelig konkurranse og deregulering overfor disse leddene vil det være en fare for at kostnadsreduksjoner på primærleddet « spises opp » av de to andre leddene. Flertallet understreker derfor behovet for særlig oppmerksomhet fra myndighetenes side for å overvåke kostnadsutviklingen og eventuelt sette inn tiltak mot disse leddene, av hensyn til såvel jordbrukeren som forbrukerne.

       Flertallet viser til at når det gjelder målsettingen om å opprettholde en ønsket bosetting i Distrikts-Norge, så må dette målet ivaretas ved å skape levedyktige arbeidsplasser der for begge kjønn. En ensidig vektlegging av tradisjonell jordbruksvirksomhet ivaretar ikke alene denne målsettingen. Flertallet viser til at ca 25 % av årsverkene i jordbruket i 1994 ble utført av kvinner, mens antall registrerte kvinnelige brukere har økt fra 7 % i 1986 til 10 % i 1994.

       Flertallet viser til behovet for å se næringspolitiske virkemidler i sammenheng for å medvirke til et bredere sysselsettingsgrunnlag på bygdene.

       Komitémedlemen frå Kristeleg Folkeparti har merka seg at departementet vil legge inn føresetnad om at brukar må ha meir enn 75 % av inntekta si frå jord-, hage- og/eller skogbruket for å kunne få investeringstilskot for 1996. Denne medlemen er usamd i ei slik avgrensing, då den vil kunne få store negative konsekvensar for dei små bruka i distrikta og dei som driv kombinasjonsbruk. Denne medlemen vil oppmode Regjeringa om å drøfte med næringsorganisasjonane måtar å organisere investeringsverkemidlane på. Det vil vere viktig at ein kan formulere kriterier for bruken av desse midlane slik at dei små bruka ikkje vert tilsidesett. Denne medlemen vil gjere framlegg i tråd med dette.

       Denne medlemen gjer slikt framlegg:

       « Regjeringa vert oppmoda om å drøfte bruken av investeringsverkemidlane med landbruksorganisasjonane med sikte på å finne kriterier for bruken av dei, slik at små bruk og kombinasjonsbruk ikkje vert tilsidesett. »

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringa i sin omtale av jordbruksoppgjøret legg vekt på at norsk landbruk skal halde fram å være eit miljøvenleg småskalalandbruk. Aktiviteten i distrikta skal haldast oppe og hovudtrekka i den regionale fordelinga av jordbruksproduksjonane bør førast vidare.

       Desse medlemene meiner at med ei enda sterkare marknadsretting av landbrukspolitikken der prisane på produkta vert pressa nedover kombinert med reduserte overføringar slik årets jordbruksavtale legg opp til, vil det føre til det motsette av det Regjeringa har som målsetting. Den landbrukspolitikken som Regjeringa legg opp til, vil i lengda tyne næringa og distrikta. Det vert sett større fart i strukturendringane og i redusert sysselsetting. Verdiskapinga av jordbruket vert mindre, særleg i distrikta. Det som held sysselsettinga i jordbruket nokolunde på plass sjølv med sterk svekking av økonomi og levekår er den vanskelege arbeidssituasjonen i landet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil for øvrig vise til egne merknader og forslag, og merknader og forslag sammen med andre parti i Innst.S.nr.92 (1992-1993), B.innst.S.nr.8 (1993-1994) og B.innst.S.nr.8 (1994-1995), og Innst.S.nr.188 (1993-1994). I disse særmerknadene og forslag fremkommer Sosialistisk Venstrepartis syn på den videre utforminga av landbrukspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet bygger sin landbrukspolitikk på følgende:

Sikkerhet for egen matforsyning

       Disse medlemmene viser til at miljø- og matforsyningssituasjonen i verden er svært usikker. Som et rikt land har Norge både et ansvar og en plikt til - i størst mulig grad - å produsere sin egen mat. Sikkerhet for egen matforsyning er dessuten av avgjørende betydning i norsk sikkerhetspolitikk. Den nasjonale matproduksjonen og matvareberedskapen må derfor ikke svekkes, heller økes på områder hvor selvforsyningsgraden er lav.

Landbrukspolitikk tilpasset norske forhold

       Disse medlemmene mener norsk landbrukspolitikk må utformes ut fra de naturgitte forhold vi rår over - det landet vi er blitt tildelt fra naturens side. Norge er et tungdrevet land, med svært varierte driftsforhold, arrondering og klimatiske forhold.

       Senterpartiet vil utvikle et økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftig landbruk. Ut fra dette må følgende krav stilles til den framtidige landbrukspolitikken:

Langsiktighet i rammebetingelser og inntektsmuligheter

       Disse medlemmene viser til at sammenlignet med andre næringer har landbruket en rekke særtrekk som gjør det spesielt påkrevet med stabile og langsiktige forutsigbare rammebetingelser. Produksjonskapasiteten er ofte bundet for flere tiår, og viktige produksjonsfaktorer som jord og bygninger kan ikke flyttes. Biologisk produksjon kan ikke planlegges og reguleres på samme måte som annen vareproduksjon.

       Senterpartiet mener at privat eiendomsrett skal være et gode for de mange og ikke en eksklusiv rett for de få. Det må være et mål at den som driver jorda, også eier den.

       Forutsetningen for reell eiendomsrett er et tilstrekkelig økonomisk fundament på det enkelte bruk. Senterpartiet mener at landbruket må sikres inntekter på linje med andre grupper i samfunnet. Inntektsmuligheten må være lik, uavhengig av geografisk plassering og produksjon. Det er samtidig viktig å legge til rette for en variert bruksstruktur, hvor både heltids-, deltids- og kombinasjonsbruk har sin naturlige plass.

       I alle næringer er det behov for fornyelse og vedlikehold av driftsapparatet. Ei næring som i flere år har et stort kapitalslit i forhold til investeringer, er ei næring i nedbygging. Dette skaper pessimisme og det er fare for at de unge vender ryggen til næringa. Senterpartiet vil skape økonomisk trygghet og framtidstro i landbruket.

Et sikkert og forutsigbart grensevern

       En landbrukspolitikk i tråd med Senterpartiets prioriteringer krever etter disse medlemmenes mening et sikkert og forutsigbart vern av norsk produksjon mot importerte varer. Sikkerhet for egen matproduksjon krever rammebetingelser og inntektsmuligheter som muliggjør dette. Grensevernet er en av hovedpilarene i en nasjonal landbrukspolitikk. Mulighet for markedsregulering forutsetter også et godt og forutsigbart grensevern.

       Mest mulig av de varene som Norge ikke har forutsetninger for å produsere selv, må forsøkes importert fra utviklingsland.

Solidaritet og fordeling

       Norsk landbruk er preget av store forskjeller i produksjons- og markedsforhold. Senterpartiet mener det er avgjørende å opprettholde en stor andel av produksjonen i distriktene. Likeverdige inntektsmuligheter forutsetter solidaritet mellom bønder og bruk i de ulike delene av landet og mellom bruksstørrelser. Landbrukspolitikken må legge til rette for dette.

       Markedsreguleringsordningene har vist seg svært konkurransedyktige med markedsordninger i andre land. Senterpartiet vil derfor bygge videre på disse ordningene. Det er en stor fordel at produsentene selv bærer ansvaret og kostnadene med produksjons- og markedsreguleringen, men markedsregulatorene må samtidig sikres muligheter for å utføre en effektiv markedsregulering. Et effektivt markedsreguleringssystem er et sikkerhetsnett for både forbrukere og produsenter.

Desentralisert næringsmiddelindustri

       Disse medlemmene viser til at landbrukets næringsmiddelindustri må tilpasses primærproduksjonens produksjonsforhold og geografisk fordeling. Dyrevernhensyn tilsier at transportavstandene må begrenses. Nærhet til produsentene er for øvrig også en stor fordel når det gjelder fagmiljø og kontakt mellom produsent og foredlingsanlegg. Samvirkeorganisasjonene må fortsatt ha et distriktspolitisk ansvar.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil peke på at landbruksproduksjonen har vært tillagt distriktspolitiske oppgaver, så som å sikre bosettingen utenfor sentrale strøk av landet. Det synes ganske klart at å tildele landbruket tilnærmet eneansvar for bosettingen har vært til dels mislykket og åpenbart en kostbar måte å forsøke å oppnå dette på. I tillegg har den førte politikk på området gitt en skjev fordeling av offentlige ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har hatt for få ben å stå på med lite varierte arbeidstilbud.

       Dette medlem konkluderer derfor med at dagens distriktspolitikk basert på selektive tiltak overfor én enkeltnæring, ikke har gitt de ønskede resultater. Dette medlem ønsker en alternativ distriktspolitikk basert på generelle virkemidler, innenfor nøkterne og realistiske økonomiske rammer.

       Dette medlem viser til Landbrukets utviklingsfond og bygdeutviklingsmidler som næringspolitiske virkemidler i landbrukspolitikken.

       Dette medlem viser til Fremskrittspartiets syn på statlige finansieringsordninger. Samfunnet opplever ikke lenger noen kredittrasjonering, og det er nødvendig å bygge ned en økonomisk særomsorg for landbruket.

2.6.1 Miljø

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at jordbruksavtalen viderefører satsingen på miljøtiltak. Flertallet er enig i at arealene som omfattes av ordningen med redusert jordarbeiding økes med 20 % til 1,35 mill. daa. Ordningen bidrar til redusert erosjon og næringsavrenning.

       Flertallet peker på de muligheter og markedsområder som ligger innenfor sektoren økologisk landbruk. Flertallet har merket seg at arealtillegget i økologisk landbruk økes med 10 kroner til 110 kroner pr. daa.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i at det utarbeides en ordning for omlegging til grasdyrking og beitebruk på erosjonsutsatte arealer og kornarealer med lav avkastningsevne. Arbeidet iverksettes våren 1996.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til betydningen av øket innsats for restaurering av fredede og verneverdige bygninger. Dette er ikke minst viktig mht. økt satsing på turisme som alternativ til tradisjonelt jordbruk mange steder. Flertallet er enig i at det innenfor avtalen er en økning i slik bevilgninger fra 5 til 20 mill. kroner.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet viser til at det er framlegg om ei ordning med stønad til spesielle tiltak for miljøretta ekstensivering. Desse medlemene ser på dette som ei form for brakklegging. Hovudgrunnen til at det vert gjort framlegg om ordninga, er dårleg kornøkonomi, som vil føre til at areal vert teke ut av produksjon. Desse medlemene går mot forslaget og viser til at løyvingane til dette prosjektet er trekt ut i desse medlemene sitt økonomiske alternativ.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener målet for miljøsituasjonen i landbruket er en effektiv produksjon innenfor rammene av naturens tåleevne. Forurenseren-skal-betale-prinsippet innføres gjennom miljøavgifter som ikke kompenseres gjennom overføringer eller støtteordninger.

2.6.2 Avgifter

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet peker på behovet for å holde avgiftene i landbruket på samme nivå som i de land hvorfra norsk landbruk møter konkurranse. Dette er viktig i lys av ønsket om matvarepriser og konkurransedyktighet i forhold til andre land.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dette vil bety store utfordringer for landbruket og mener det bør gjennomføres lettelser i det særnorske avgiftssystemet også for landbruket. Disse medlemmene viser til Høyres tidligere forslag om å avvikle ordningen med en egen kunstgjødselavgift, noe som vil gi en besparelse for jordbruket på 165 mill. kroner, jf. B.innst.S.nr.II (1994-1995). Disse medlemmene vil peke på at det i en årrekke har vært stilt spørsmål ved om kunstgjødselavgiften har en miljømessig effekt fordi gjødselpraksis blant norske bønder i dag ligger på et forbruksnivå som er miljømessig gunstig.

2.6.3 Rovdyrskader

       Komiteen viser til de respektive partiers merknader i Innst.S.nr.182 (1991-1992), jf. St.meld. nr. 27 (1991-1992) Rovviltmeldingen.

       Komitéfleirtalet, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, viser til at Regjeringa i proposisjonen legg vekt på at samarbeidet mellom landbruks- og miljøvernstyresmaktene både sentralt og på fylkesnivå er vidareutvikla i 1994. Etter fleirtalet si vurdering er konfliktane mellom vern av rovdyr og bruk av verneområda til beite for bufe for store i einskilde område og for einskilde rovdyrartar. Ei for streng praktisering av vernereglane kan gå ut over næringsaktiviteten i ofte sårbare distriktskommunar. Då rovdyrmeldinga vart handsama i Stortinget var det semje om at ein skulle finne ein balanse der bufe og rovdyr kunne vere i same område.

       Fleirtalet meiner det bør vurderast om ikkje vernereglane vert praktisert for strengt, da tapet av bufe synest for stort. Det bør vurderast å leggje opp til ein meir desentralisert og samordna forvaltingsmodell.