| |
Til Stortinget.
Kommunal- og arbeidsdepartementet foreslår i proposisjonen ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 94 og tiltredning til ILO-rekommandasjon nr. 84 om arbeiderklausuler i offentlige arbeidskontrakter. Konvensjonsteksten er inntatt i proposisjonen som vedlegg.
I proposisjonen gis det en historisk oversikt over den norske håndteringen av ratifikasjonsspørsmålet siden ILO-konvensjon nr. 94 og rekommandasjon nr. 84 om arbeiderklausuler i offentlige arbeidskontrakter ble vedtatt på Arbeidskonferansen i Genève i 1949. Siste gang spørsmålet om ratifikasjon av konvensjonen ble behandlet i Stortinget var i 1989, jf. St.prp. nr. 46 (1987-1988), hvor Stortinget fulgte Kommunal- og arbeidsdepartementets tilråding om ikke å ratifisere den.
Landsorganisasjonen i Norge (LO) ba i 1992 om at ILO-konvensjon nr. 94 ble ratifisert. Kommunaldepartementet la saken fram for Næringsdepartementet som ikke hadde vesentlige innvendinger mot ratifikasjon, men pekte på at dette vil kunne føre til administrativt merarbeid. Kommunal- og arbeidsdepartementet har derfor i samarbeid med de berørte departementer prøvd å få en nærmere oversikt over hva dette merarbeidet er og hvor omfattende det kan bli. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) frarår at konvensjonen blir ratifisert. Departementet imøtegår i proposisjonen NHOs påstand om at konvensjonen vil gripe inn i forhandlingsretten til partene i arbeidslivet, og at organisasjonsfriheten vil bli truet.
ILO-konvensjon nr. 94 om arbeiderklausuler i offentlige arbeidskontrakter gjelder innholdet i arbeidskontrakter når det offentlige setter bort arbeid. Konvensjonen omfatter både bygg og anlegg og framstilling og levering av varer og tjenester. Formålet med konvensjonen er å sikre at lønns- og arbeidsvilkårene blir holdt på et vanlig nivå for sammenlignbart arbeid.
Det slås også fast i konvensjonen at virksomheter som leverer anbud på entrepriser som er omfattet av konvensjonen, må gjøres oppmerksom på innholdet i klausulene. Videre kreves det ordninger som sikrer effektiv oppfølging av klausulene og at det blir gjennomført tilstrekkelige straffetiltak dersom klausulene ikke blir etterlevd. Konvensjonen omfatter også framstilling og levering av varer og tjenester der utenlandske virksomheter står for arbeidet.
Departementet redegjør i proposisjonen nærmere for innholdet i konvensjonen, herunder vilkåret om at en av kontraktspartene må være offentlig myndighet, og at den andre parten i kontrakten må sysselsette arbeidstakere.
Det er et krav etter konvensjonen at det må framgå av kontrakten at det forutsettes at kontraktsparten er tariffbundet, eventuelt at kontraktsparten anvender tilsvarende eller bedre lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av en tariffavtale som regulerer slikt arbeid. Departementet peker på at det store flertallet av virksomheter som inngår avtaler med det offentlige enten har tariffavtale, eller bruker lønns- og avtalevilkår på samme nivå som tariffavtaler. Derfor burde det ikke være nødvendig å etablere et omfattende apparat for kontroll og tilsyn for å sikre at kontraktsklausulene blir fulgt opp. Lederen for de aktuelle virksomhetene (kontraktspartene) bør etter departementets oppfatning pålegges ansvaret for at klausulene etterleves. For at lederen skal ha en oppfordring til slik kontroll foreslås det i proposisjonen visse straffereaksjoner når kontraktsklausulene ikke følges opp. Ansvarsforholdet endres ikke om arbeidet utføres av underleverandører/underentreprenører.