| |
Jeg viser til utenrikskomiteens brev
av 27. oktober med anmodning om departementets uttalelse til forslag og
spørsmål knyttet til ovennevnte dokument.
Forslag 1:
« Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem en Stortingsmelding med en handlingsplan for omstilling av
våpenindustrien til sivil produksjon. En slik handlingsplan bør trekke opp
retningslinjene for et tverrfaglig nasjonalt forsknings- og
utviklingsprogram der en bruker ressurser fra ulike forsknings- og
bedriftsmiljøer til å omstille industrien. »
Svar:
Regjeringen legger til grunn at det er
bred politisk enighet i Stortinget om å opprettholde en norsk
forsvarsindustri for å ivareta Forsvarets behov for militært utstyr og
materiell tilpasset norske forhold, og for å sikre tilgangen på
materielleveranser.
Forslag 2:
« Norge skal ikke eksportere våpen eller
ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter, land med
udemokratiske styresett eller land som opptrer truende overfor andre
land. »
Svar:
Regelverket bygger på Stortingets
vedtak av 11. mars 1959. Dette legger til grunn at våpen og ammunisjon ikke
skal eksporteres til områder hvor det er krig, krig truer, eller til land
hvor det er borgerkrig. Eksport av våpen og ammunisjon skal bare skje etter
vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område.
Forslag 3:
« De retningslinjer som gjelder for
innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig
funksjon skal også gjelde ved delleveranser. »
Svar:
Ved eksport av militære delleveranser
til et produkt som i ferdig tilstand ikke fremstår som norsk, kan man i
visse sammenhenger avstå fra å kreve sluttbrukererklæringer eller
dokumentasjon om sluttbruker. Dette gjelder delleveranser under norske
bedrifters samarbeidsavtaler med bedrifter eller myndigheter i andre land
når avtalen er godkjent av norske myndigheter. Dette innebærer at det
ferdige produkt kan markedsføres og selges til andre land i overensstemmelse
med produsentlandets egne regler for utførsel av våpen og annet militært
materiell.
Forslag 4:
« Forutsetningen for at Regjeringen skal
godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr
med andre land er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at
eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og
at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg ikke å være tilfelle. »
Svar:
Forsvarsmateriell som utvikles og
produseres i Norge er innrettet mot norske forsvarsbehov. Disse behov er
imidlertid ikke bedriftsøkonomisk tilstrekkelige til å gi norske bedrifter
muligheten til å tilby konkurransedyktig pris, dersom ikke bedriftene også
gis mulighet for å selge sine produkter internasjonalt innen rammen av
regelverket for eksportkontroll.
Forslag 5:
« Innvilgelse av eksportlisens for
eksport av militært materiell forutsetter fremleggelse av
myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett
hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av
sluttprodukter, men også for eksport av deler og ved deltagelse i
samarbeidsprodukter. »
Svar:
Ved eksport av våpen og annet militært
materiell til land utenfor NATO kreves det sluttbrukererklæring som
innebærer at kjøperen garanterer at vedkommende militære materiell ikke vil
bli reeksportert uten etter tillatelse fra eksportørlandets myndigheter.
Ved eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-land kreves det
normalt ikke sluttbrukererklæringer. Ved handel mellom NATO-land er det
vanligvis tilstrekkelig med dokumentasjon som godtgjør sluttbruk, f.eks.
bestillingsdokument. Når det ved eksport av våpen og annet militært
materiell mellom NATO-land ikke er vanlig med sluttbrukererklæringer er det
fordi man har basert seg på tillit til at en annen Alliansepartner ikke
reeksporterer det importerte materiellet. Når det gjelder
myndighetsgodkjent samarbeid om delleveranser vises til kommentar under
Forslag 3 og 4 ovenfor.
Saksordfører Arnstad ber om svar på
følgende spørsmål:
| «1. | Hvor
stor er den samlede eksporten av våpen og hva er den samlede verdi av denne eksporten?
Hvilke land blir det eksportert våpen til?» |
Svar:
Som jeg skrev i mitt brev til Stortingets utenrikskomité 14. mars d.å. gir Statistisk sentralbyrås oppgaver ikke fullstendig oversikt over eksport av alt forsvarsmateriell. Det henger sammen med at handelsstatistikken og Tolltariffen ikke er spesielt laget for å identifisere forsvarsmateriell. Det er bare kapittel 93 og varenummer 87.10.0000 som utelukkende dekker forsvarsmateriell. Flere andre varenummer i Tolltariffen inneholder både sivile og militære produkter. Jeg har derfor tatt initiativ til et nytt rapporteringssystem for våpeneksport som viser hvordan eksportørene utnytter de lisenser som er innvilget. Hensikten er å få tilgang til data som kan danne grunnlag for oversikter til Stortinget over den faktiske eksporten av forsvarsmateriell.
Retningslinjene for eksport av
forsvarsmateriell (jf. kap II) opererer med landgrupper, ikke landlister.
Landgruppe 1 angir hvilken kategori land som kan motta norskproduserte
våpen, dvs. i prinsippet nordiske land og NATO-allierte, samt land som etter
nøye vurdering er blitt klarert for norsk våpeneksport. Landgruppe 2
omfatter land som det ikke kan eksporteres våpen til. Landgruppe 3 består
av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til,
men som kan motta annet militært materiell. Denne sondringen legger
hovedgrunnlaget for vurderingen av den enkelte lisens- søknad.
| «2. | Hvor
stor er den samlede eksporten av delleveranser til våpen eller våpensystem?»
|
Svar:
Som nevnt under spørsmål 1 har
Utenriksdepartementet i dag ikke statistisk materiale som gjør det mulig å
gi en samlet oversikt over eksporten av delleveranser. Man vil søke å få
til en oversikt over delleveranser under rapporteringsordning som er
beskrevet ovenfor.
| «3. | Har
Norge i NATO-sammenheng påtatt seg konkrete forpliktelser som medfører at sluttbrukererklæringer
ikke kan kreves?» |
Svar:
Jeg viser til mitt svar på Forslag 5 ovenfor.