Innst.S.nr.220 (1995-1996)
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 (Barskogvernmeldingen).

KOMITEENS MERKNADER

Vern og verneomfang

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Høyre, Fatland og Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson og representanten Hillgaar, viser til konvensjonen om biologisk mangfold, jf. St.meld. nr. 13 (1992-1993) og Bernkonvensjonen, hvor Norge internasjonalt har forpliktet seg til å ta vare på det biologiske mangfoldet. Vern om våre naturverdier er også grunnlovsfestet gjennom vedtak av Grunnloven § 110 b.

       Komiteen viser til Barskogutvalgets vurderinger der en fredningsplan i to alternativer ble vurdert, A på 1.300 km² hvorav 700 km² produktiv skog og B på 550 km². Alternativ A ble av Barskogutvalget vurdert som vanskelig å realisere av økonomiske grunner. Etter en samlet avveining tilrådde Barskogutvalget alternativ B som ble lagt til grunn som arealramme for verneplan for barskog i Norge. Dette innebærer et verneareal på 550 km² eller anslagsvis 385 km² produktiv skog. Selv om dette alternativet har klare faglige svakheter, mente utvalget at dette ivaretar en del av de viktigste vernehensyn i landsplanen.

       Komiteen vil vise til at rammene for « landsplan for vern av barskog » ble trukket opp gjennom regjeringen Syses vedtak i juli 1990 og i St.prp. nr. 1 (1990-1991). Det ble fastsatt en kvote på 250 km². Etter Stortingets behandling av Innst.S.nr.115 (1990-1991) utvidet regjeringen Brundtland denne kvoten med 45 km². Det vernede areal utgjorde dermed totalt 295 km².

       Den foreslåtte utvidelsen på 120 km² betyr at Norge med dette har vernet 1,06 % av den produktive barskogen, og komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser på denne utvidelsen som svært viktig for å fange opp vesentlige mangler med dagens barskogplan. Særlig den høyproduktive granskogen i lavlandet og kystbarskogen er dårlig representert.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at skogforholdene i Norge er annerledes enn i de andre nordiske land. Norge har store områder som ikke kan drives av økonomiske grunner og som derved i praksis er fredet.

       Landsskogstakseringen viser at minst 4 % av den produktive skogen i Norge er naturlig fredet. Disse medlemmer mener det behøves en mer spesifikk undersøkelse av hva som er vernet før det er grunnlag for å si hva som mangler.

       Disse medlemmer viser til at naturlig vernet produktiv og uproduktiv skog utgjør etter Landsskogtakseringen 15 millioner dekar.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar vil peke på at bare om lag halvparten av skogen i Norge er under 50 år gammel, og at halvparten av dette er naturlig forynget. Disse medlemmer viser til at en gjennomgang av de fredede arealene i Midt- og Øst-Norge viser at det er fredet tre ganger så store areal som det som betegnes som produktivt. Innen Barskogplanens rammer er det nå i disse to landsdelene fredet 655 km², dvs. ca 1/5 mer enn Barskogutvalget foreslo for hele landet.

       Disse medlemmer mener at størrelsen på arealer som må totalfredes eller vernes på annen måte, er avhengig av hvordan det alminnelige skogbruket praktiseres.

       Disse medlemmer viser til at Norges småskala-skogbruk slik det har vært gjennomført, har hatt i seg flere elementer i et bærekraftig skogbruk. Særlig de siste års utvikling innen skogbehandling med bevisst hensyn til artsmangfold, er av stor betydning og må sees i sammenheng med behovet for barskogvern.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at en får vernet flere store områder. Hittil er bare 19 skogsområder med et areal større enn 10 km² vernet. Andelen av « villmarkspregede » områder, dvs. områder som ligger lengre enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep, har blitt redusert betydelig. I Sør-Norge utgjør dette kun 5 % av arealet. Av produktiv barskog er det bare 1 % som ligger lengre enn 5 km fra nærmeste bilveg. De siste villmarkene av skog forsvinner nå hurtig, og flertallet mener det haster med å sikre de gjenværende områder for ettertiden.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til merknader ovenfor om behov for mer spesifikk forskning.

       Komiteen vil understreke at store områder har en funksjon som genbank, referanseområde for miljøovervåkning og for forskning og undervisning. Disse referanseområdene kan dessuten bidra i utviklingen av et bærekraftig skogbruk og i bevaringen av skogens samlede genressurser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar vil vise til at fagfolk innenfor skogforskning er i tvil om i hvor stor grad urørt skog kan være genbanker. Det vises til at en bedre metode for å bevare genene er gjennom de såkalte trearkiver, hvor man produserer frø under kontrollert bestøvning.

       Disse medlemmer viser til at det i dag er ca 3.000 dekar med trearkiver og frøplantasjer i Norge. På disse områder er det bevart gener fra 6-7.000 gentyper.

       Disse medlemmer viser til at en betingelse for at urørt skog skal ha noen verdi som referanseområde, er at skogen følges med nøyaktige målinger og annen dokumentasjon over lengre tidsrom utført av forskningsinstitutt. Disse medlemmer viser til spørsmål stilt til miljøvernministeren i forbindelse med Karshaugen i Nittedal som er fredet siden 1921. Miljøvernministeren vurderer imidlertid at området er for lite til å kunne utgjøre noe fullstendig utsnitt av et barskog/økosystem, men at det er blitt anbefalt at området burde utvides slik at det fikk til sammen ca 860 dekar. Imidlertid sies det fra departementet at på bakgrunn av de arealrammene som er gitt, ble det ikke rom til å verne en slik utvidelse. De arealkvalitetene som en utvidelse av Karshaugen naturreservat presenterer, vil heller ikke være av de som kan prioriteres ved en utvidelse som er foreslått i St.meld. nr. 40. Følgelig blir ikke området benyttet som et referanseområde. Disse medlemmer mener at dette viser at behovet for referanseområder hittil ikke har vært stort.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er oppmerksom på at verneomfanget på 120 km² ikke er tilstrekkelig for å få vernet alle de registrerte store områdene. Rundt halvparten av disse vil bli sikret gjennom den foreslåtte verneplanen samt den vedtatte planen for nasjonalparker. Det er derfor viktig at departementet ser på andre virkemidler for å sikre at de resterende områdene forblir mest mulig uberørt. Flertallet vil peke på at den omfattende bygginga av skogsbilveier bidrar til at en stadig større del av de villmarkspregede skogsområdene tas i bruk.

       Flertallet er kjent med at Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet nå utreder forhold knyttet til skogvegnettets skogbruksmessige, miljømessige og samfunnsøkonomiske betydning.

       Flertallet ber Miljøverndepartementet i denne sammenheng vurdere å endre lov og forskrifter slik at blant annet skogsbilvegbygging underlegges de samme vurderinger og godkjenninger i forhold til naturinngrep som tilsvarende utbyggingsprosjekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar mener at en ikke har tilstrekkelig grunnlag nå til å fastslå om den foreslåtte utvidelsen av barskogvernet er tilstrekkelig. Disse medlemmer mener at det først må foretas en systematisk gjennomgang av verneverdiene i de områder som er vernet, eksisterende reservater og nasjonalparker. Dessuten må det foretas en naturfaglig undersøkelse av 0-områdene - « områder som verner seg selv », og som er anslått å utgjøre ca 15 % av det produktive skogarealet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at arbeidet med å registrere verneverdig barskog ble startet opp i 1984 og tidligst vil bli fullført i 1996. Arbeidet har vært omfattende og store deler av skogarealet er nå gjennomgått. Det har vært lagt opp til å legge vekt på vernekriterier som urørthet, størrelse og sjeldenhet.

       Flertallet mener at vi ut fra dette grunnlagsmaterialet og de vektlagte kriterier vil ha vernet og vil verne de mest verdifulle områdene. Likevel mener flertallet at etter hvert som vi får økte kunnskaper og enda bedre oversikt som følge av registreringsarbeidet, bør det utarbeides en strategi for vern av nye områder utover den foreslåtte verneplanen. Flertallet mener at i denne sammenheng bør også verneverdiene i eksisterende verneområder og såkalte nullområder kartlegges i henhold til nye vernekriterier.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at det har kommet motforestillinger til « Evaluering av verneplan for barskog, Fagrapport 008, NINA 1995 », fordi det bare er vurdert hvordan de vernede områdene fordeler seg mellom naturtyper, landsdeler og høydelag. Disse medlemmer viser til forskningsprogrammet « Skogøkologi og flersidig skogbruk », hvor det bl.a. ble vurdert hvordan dokumentert biologisk mangfold kan bevares effektivt ved å velge blant flere områder i et reservatnett. Når det gjelder supplering av barskogvernet ble det bl.a. pekt på:

       Disse medlemmer mener det er viktig av disse synspunktene legges til grunn for det videre arbeidet med barskogvernet, og vil be departementet om å følge opp dette.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at for å få en fredningsplan som holder de beste kvalitetsmål, kan det ikke utelukkes at det også kan være behov for å undersøke nye områder som ennå ikke er kartlagt. Enkelte områder har imidlertid så opplagte verneverdier, at de bør kunne fredes i løpet av kort tid uavhengig av en samlet vurdering av hele regionen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener det må en langt mer spesifikk undersøkelse til av hva som er vernet og hvilke kvaliteter de vernede områder inneholder før det er grunnlag for å si hva som mangler. Disse medlemmer mener at de mangler som eventuelt avdekkes ikke kan fylles med et på forhånd bestemt areal og en teoretisk og geografisk fordeling. Videre mener disse medlemmer det er viktig å undersøke hva som finnes av verneverdier i områder som freder seg selv. Her finnes det høyst sannsynlig naturverdier som kan redusere behovet for kostbar og konfliktfylt fredning av produksjonsskog.

       Disse medlemmer mener det bør foretas en grundig gjennomgang av verneverdiene i eksisterende reservater og nasjonalparker, og at det foretas naturfaglige undersøkelser i områder som er naturlig fredet.

       Disse medlemmer viser til at Landsskogtakseringen oppga at arealet med naturlig fredet skog var minst 4 % av den produktive skogen i skogstrøkene. Videre viser Landbruksdepartementet til at 15 % av den produktive skogen eller om lag 10 millioner dekar ikke gir grunnlag for økonomisk drift. I tillegg kommer områder som produserer for lite til å kalles produktiv skog. Landsskogtakseringen har registrert 14,5 millioner dekar med slike skogområder.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det lave omfanget av vernete barskogsarealer i Norge er blitt gjenstand for internasjonal kritikk, bl.a. gjennom OECDs evaluering av norsk miljøpolitikk. Barskogvernet i Norge blir vurdert ikke å oppfylle de forpliktelser som er nedfelt i Rio-konvensjonen om biologisk mangfold. Disse medlemmer vil vise til Barskogutvalgets anbefalinger (DN-rapport 3:1988).

       Disse medlemmer viser også til at Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har registrert 549 lokaliteter med et totalareal på 3.000 km² (hvorav 1.000 km² produktivt areal) med internasjonal, nasjonal eller regional verneverdi. Til sammen vil dette utgjøre 1,8 % av landets totale produktive areal.

       Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringens forslag om en utvidelse av barskogvernet med omlag 120 km² ikke er tilstrekkelig til å følge opp slike faglige tilrådinger og sikre en rekke verneverdige barskogtyper i Norge (bl.a. klassifisert som trestjerners områder) og sjeldne/truede plante- og dyrearter. Utvidelsen vil heller ikke gi et tilstrekkelig vern av viktige områdekategorier som (i) høyproduktive områder i lavlandet, (ii) kystnære områder, (iii) store områder (referanseområder/urørte områder), og (iv) områder med registrerte sjeldne eller truede arter. Om lag 40 verneverdige områder på minst 10 km² er ennå ikke vernet. En rekke av disse områdene vil falle ut ved Regjeringens forslag til utvidelse av barskogplanen.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.115 (1990-1991) stemte for et forslag om å utvide det totale vernearealet for barskog til 400 km² produktiv skog. Dette ble begrunnet med at en rekke verneverdige arealer ville havne utenfor den foreslåtte verneplanen og at det i flere av disse områdene haster med å gjennomføre vernevedtak dersom en skal unngå inngrep som forringer verneverdien dramatisk.

       Disse medlemmer vil også peke på at det siden Stortingets debatt i 1991 er gjennomført en omfattende kartlegging av produktive barskogsområder i Norge. Departementet har på basis av disse registreringene slått fast at det er om lag 350 områder med internasjonal, nasjonal eller regional verneverdi. Spesielt viktig er det å verne områder som dekker opp dokumenterte mangler i den eksisterende landsplanen og å sørge for vern av en del større sammenhengende arealer. Det gjelder særlig høyproduktive områder i lavlandet, kystnære områder og områder med sjeldne og truede arter.

       Disse medlemmer mener at det på bakgrunn av det omfattende registreringsarbeidet som har skjedd er dokumentert et behov for å verne langt mer enn de 120 km² som Regjeringen foreslår. Disse medlemmer vil derfor foreslå at landsplanen for vern av barskog utvides med 300 km² utover dagens plan. Dette utgjør en utvidelse på 180 km² i forhold til Regjeringens forslag.

       På dette grunnlag vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utvide verneplanen for barskog med 300 km², slik at både store områder, villmarksområder, kystnære områder, områder med sjeldne og truete plante- og dyrearter, samt høyproduktive områder i lavlandet kan sikres. »

       Disse medlemmer vil også vise til at de gjennomførte registreringene ikke gir noen komplett oversikt over de gjenværende verneverdiene i de norske skogene. Siden registreringene ikke har vært knyttet opp til truede/sjeldne arter, er det sannsynligvis mange mindre områder der slike forekomster ikke er fanget opp (jf. brev av 14. mai 1996). Dette understreker betydningen av å fortsette registreringene og verneplanarbeidet.

Bærekraftig skogsdrift

       Komiteen vil understreke at den vernede skogen bare vil omfatte en liten del av skogsarealet. Bevaring av miljøverdier og biologisk mangfold knyttet til skog er derfor i stor grad avhengig av mål og virkemidler i den næringsretta skogpolitikken. Komiteen vil vise til at skogsdriften i de senere år i sterkere grad har tatt hensyn til de økologiske verdier i skogen. Aktiviteten i skogbruket har i deler av landet blitt styrt av positive virkemidler som tilskudd. I 1995 ble det imidlertid for første gang innført meldeplikt på registrerte verneverdige områder. Dette har ført til en bedre og mindre konfliktfylt prosess for vernemyndighetene. Komiteen ser det som viktig at skogloven praktiseres slik at det likestiller hensynet til næring og miljø i denne sammenhengen.

       Komiteen vil vise til at skogen danner grunnlaget for en av de viktigste eksportnæringene på fastlandet, som samlet eksporterer for mer enn 16 mrd. kroner i 1995. Skogbruket og skogindustrien sysselsetter direkte mer enn 20.000 personer og bidrar til verdiskapning både nasjonalt og som grunnlag for inntekt og sysselsetting i distriktene. Også for skogsektorens konkurranseevne er det viktig å sikre miljøverdier.

       Komiteen vil vise til samarbeidsprosjektet « levende skog » som er et 3-årig program med mål å utvikle kriterier for et bærekraftig skogbruk. Dette er et positivt og viktig prosjekt for å bevisstgjøre næringa i dette arbeidet. Hvordan driften av det norske skogbruket legges opp i åra framover vil være helt avgjørende for næringas konkurranseevne. Dette gjelder ikke minst internasjonalt hvor det stilles stadig strengere miljøkrav. Komiteen vil derfor påpeke at det er i skogeiernes og næringas egen interesse at det drives et aktivt vernearbeid og at skogsdriften utføres på en økologisk og miljømessig forsvarlig måte.

       Komiteen vil understreke betydningen av at Regjeringen aktivt følger opp det internasjonale arbeidet med skogspørsmål både i regi av FN, i europeisk sammenheng og nordiske fora som arbeider med internasjonale anbefalinger og retningslinjer for et bærekraftig skogbruk. Komiteen vil i den forbindelse understreke betydningen av å utforme internasjonalt aksepterte dokumentasjonssystemer som grunnlag for å videreføre arbeidet med et bærekraftig skogbruk.

       Komiteen er kjent med at det i Sverige er satt igang et arbeid med å lage et sertifiseringssystem for en bærekraftig skogsdrift. På denne måten skal skogeieren kunne dokumentere overfor kjøperne at driften er i samsvar med de miljømessige krav som stilles til næringa. Som en del av sertifiseringsordningen legges det opp til at hver eier frivillig skal avstå en del av sin eiendom til vern. Komiteen ser på dette arbeidet som meget interessant, og vil be Miljøverndepartementet i samarbeid med skogeiernes organisasjoner vurdere muligheten for å sette i gang et tilsvarende arbeid i Norge. Det bør også vurderes om dette arbeidet kan gjennomføres på nordisk basis. Sertifiseringen kan ses i sammenheng med det felles nordiske svanemerket for miljømerking av produkter.

       Komiteen mener at frivillige avtaler og sertifisering kan være viktige virkemidler i det framtidige vernearbeidet. Det bør i tillegg vurderes alternative former for vern, slik som f.eks. vern av trær, bruk av begrensninger på drift og vern av enkelte nøkkelbiotoper. Komiteen vil be Miljøverndepartementet utrede slikt supplerende vern.

Erstatningsspørsmål, leie og makeskifte

       Komiteen viser til verneprosessen så langt og vil be departementet om å sørge for at berørte grunneiere, kommuner og skogbrukets organisasjoner til enhver tid er informert om hva som skjer, og at de må trekkes aktivt med i den videre verneprosessen.

       Komiteen er gjort kjent med at det i forbindelse med Forsvarets etablering på Rena/Rødsmoen ble etablert en egen organisatorisk enhet som stod for arbeidet med oppkjøp av erstatningsarealer, forhandlinger med involverte parter m.v. Denne enheten gikk aktivt inn i markedet for å kjøpe opp eiendommer som var til salgs og som var egnet som makeskifteareal. Komiteen er klar over at dette tilfellet dreide seg om et geografisk avgrenset området og det kan ikke uten videre overføres til makeskifte spredd over hele landet.

       Likevel mener komiteen at tilsvarende organisatoriske løsninger bør vurderes, for at makeskifte skal bli et reelt alternativ. Komiteen ber derfor Miljøverndepartementet vurdere en modell hvor arbeidet med makeskifte samles i en egen enhet, som legges inn under Miljøverndepartementet. Et aktivt arbeid med å få i stand makeskifte forutsetter dessuten en tett kontakt med fylkesmannsembete, kommunene, Opplysningsvesenets Fond, Statskog SF og andre offentlige skogeiere for å få en oversikt over eventuelle erstatningsarealer. Dessuten bør vernemyndighetene ha god kontakt med Fylkesmannens Landbruksavdeling, som i forbindelse med konsesjonsbehandling har oversikt over eiendommer som er til salgs. Bruk av forkjøpsrett må vurderes for arealer som er på fritt salg og som anses egnet som makeskifteareal.

       Komiteen mener vernemyndighetene også bør kunngjøre offentlig sin interesse for kjøp av eiendommer til bruk i makeskifte. Ved kjøp av areal bør vernemyndighetene også vurdere muligheten for trekantbytte.

       Når det gjelder den praktiske gjennomføringen av makeskifte, mener komiteen det er mest hensiktsmessig å overlate dette til jordskifteverket. Jordskifteverket kan blant annet bidra i den konkrete løsning med utforming av areal når eiendommen er skaffet til veie.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at det i gjennomføringen av dagens barskogplan har vært en diskusjon om nivået på erstatningsutbetalingene. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at over 80 % av alle saker fram til nå har vært løst i minnelighet, og mener på grunnlag av dette at det ikke er behov for å vurdere en høyere erstatningsbetaling.

       Disse medlemmer ser på midlertidig vern som et virkemiddel vernemyndigheten har for å hindre at aktuelle verneobjekter blir ødelagt eller redusert under arbeidet med vernesaken. Disse medlemmer vil peke på at det ikke eksisterer generelle forhold som tilsier at en skal foreta en erstatningsutbetaling ved midlertidig vern. Imidlertid bør det, slik det også praktiseres i dag, gis erstatning dersom vernevedtaket rammer foretatte investeringer, og at dette inngrepet er vesentlig. Disse medlemmer vil dessuten vise til at miljøvernmyndighetene i helt spesielle tilfeller har åpnet for at det kan utbetales forskudd på erstatning til grunneiere som av ulike årsaker får økonomiske problemer i tiden før vernevedtaket treffes.

       Komiteen ser på makeskifte som et konfliktdempende tiltak. Komiteen er imidlertid kjent med at det fram til i dag ikke har vært foretatt et eneste makeskifte i barskogvernsammenheng. Dette viser behovet for en gjennomgang av makeskifteordningen med sikte på organisatoriske endringer og andre løsninger som kan gjøre makeskifte til et reelt alternativ for berørte grunneiere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at de retningslinjer som er vedtatt av Miljøverndepartementet ikke har medført at Statskog SF eller Opplysningsvesenets fond har stilt arealer til disposisjon for makeskifte.

       Flertallet vil peke på at for de fleste skogbrukere er det langt å foretrekke å få nye skogarealer som erstatning for det som vernes, istedenfor å få økonomisk erstatning.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at departementet må sikre at Statskog SF og Opplysningsvesenets fond stiller arealer til disposisjon til makeskifte.

       Dette flertallet foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen sikre at Statskog SF og Opplysningsvesenets fond stiller arealer til disposisjon for makeskifteordninger. »

       Dette flertallet viser til svar til komiteen fra Miljøverndepartementet av 14. mai 1996, der det vises til de regelendringer og budsjettendringer som må gjennomføres for å kunne etablere en leieordning for leie av barskog. Dette flertallet mener at leieordninger både vil sikre en raskere og smidigere verneprosess, og redusere konfliktnivået i forhold til de mest berørte grunneiere.

       Dette flertallet foreslår:

       « Regjeringen gis fullmakt til å inngå leieavtaler med private eiere i områder som vurderes som barskogreservat. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er av den oppfatning at å inngå leieavtaler med private eiere i områder som vurderes som barskogreservat, vil være å forvalte statens midler på en lite gunstig måte.

       Det er etter disse medlemmers syn vanskelig å vurdere skogeiernes økonomiske tap ved en slik midlertidig båndlegging av skogsareal.

       Disse medlemmer mener at en må tilstrebe en hurtigst mulig avgjørelse slik at skogeierens situasjon blir avklart i forhold til vern.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og medlemmet Hillgaar viser til at Statskog SF fra Stortingets side er gitt ansvar som forutsetter at forvaltningen av selskapet skjer etter forretningsmessige kriterier, og at en ut fra dette bør være forsiktig med å gi pålegg fra Stortinget som kan innebære en svekkelse av Statskog SFs muligheter for å oppfylle sitt formål. Dette kan føre til tap av arbeidsplasser.

       Disse medlemmer vil også vise til at Opplysningsvesenets fond (OF) ble behandlet i Innst.O.nr.45 (1995-1996), der det ble bekreftet at OF er en egen juridisk enhet med strenge statutter om hvordan Fondet skal drives.

       Disse medlemmer mener imidlertid at Statskog SF og OF bør ta et større ansvar for å stille arealer til disposisjon for makeskifte.

       Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer at Statskog SF fra Stortingets side er gitt mandat til å drive Statskog etter forretningsmessige prinsipper, og at det derfor er Regjeringens ansvar å gi klare direktiver til Statskog om å stille arealer til makeskifte til disposisjon. Dette innebærer også at Statskog skal gis vederlag for områder som benyttes til makeskifte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at arbeidet med barskogvern er konfliktfylt, og at verneprosessen så langt har skapt stor usikkerhet, frustrasjon og i enkelte tilfeller økonomiske problemer, for berørte skogbrukere.

       Disse medlemmer mener det er bekymringsfullt at skogeierrepresentantene i de regionale og sentrale barskogutvalgene har få positive erfaringer med utvalgenes rådgivende funksjon.

       Disse medlemmer mener det er viktig at en får allmenn aksept for og oppslutning om barskogvernet. Det påligger derfor både departementet og Direktoratet for Naturforvaltning ansvar for at prosessen videre legges opp slik at ikke berørte skogbrukere føler seg overkjørt av myndighetene.

       Disse medlemmer mener det er behov for å hindre at inngrep ødelegger eller reduserer verneverdiene i aktuelle verneområder mens planleggingen pågår.

       Disse medlemmer vil minne om at et flertall av de områdene som nå tas fram til behandling i opptrappingsplanen i realiteten har vært båndlagt i en tiårsperiode allerede, og at det enda vil gå noen år før prosessen er sluttført.

       Disse medlemmer vil peke på at en lang planperiode medfører store belastninger for berørte skogbrukere, både økonomisk og psykisk på grunn av usikkerhet om hva som vil skje.

       Disse medlemmer viser til at henstillingene til skogbrukere om å avstå fra inngrep/uttak av tømmer, ikke sikrer skogbrukernes rettigheter fordi tap av inntekt ikke kan kreves erstattet på grunnlag av at en slik henstilling er etterkommet.

       Disse medlemmer mener derfor at det bør gis økonomisk kompensasjon til private skogbrukere for de områdene som båndlegges. Dette kan skje ved at det inngås leieavtaler med private eiere i områder som vurderes som barskogreservater.

       Disse medlemmer viser til at heller ikke midlertidig vern automatisk medfører erstatningsplikt, men at en skogbruker som taper inntekt i planperioden kan få prøvet sitt erstatningskrav rettslig.

       Disse medlemmer mener derfor at det også bør gis lovfestet erstatning for midlertidig vern, når eier kan dokumentere økonomisk tap i den midlertidige verneperioden.

       Disse medlemmer viser til at erstatning for barskogvern skal behandles som ekspropriasjon i erstatningssammenheng.

       Disse medlemmer mener derfor at det er meget uheldig at miljøvernmyndighetene gjennom sin prosedyre i rettslig skjønn, forfekter et syn på hva som er full erstatning, som resulterer i erstatningsmessige forskjeller mellom fredningsarealer og utbyggingsarealer. Dette gjelder både verdiene av selve skogressursen og multiplikasjonsfaktoren (rentefoten ved kapitalisering) som brukes ved beregning av engangserstatninger.

       Disse medlemmer vil understreke at opptrappingen av barskogvernet må gjennomføres slik at erstatningsnivået heves til samme nivå som ved ekspropriasjon til utbyggingsformål, ved kraftlinjer og lignende.

       Disse medlemmer mener at for de områder som tas til barskogvern, må skogeierne selv ha rett til å velge mellom makeskifte, engangserstatning eller leieordning.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme lovfestet rett til erstatning for midlertidig vern. »

       « I områder som varig vernes gis private eiere rett til å velge mellom makeskifte, engangserstatning eller fortsatt leieordning. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at det selv med den foreslåtte utvidelse vil være enkelte arealer som kan være aktuelle for vern i fremtiden som faller utenfor. Det er også sannsynlig at videre registreringer av de produktive skogområdene vil føre til at en dokumenterer et ytterligere vernebehov. Disse medlemmer mener derfor at en må ha større mulighet til å sikre slike områder mot inngrep som forringer verneverdien i ventetiden før en gjør et endelig vernevedtak. Særlig viktig er det å finne løsninger på dette som gir private grunneiere en rimelig kompensasjon og ikke oppmuntrer til hogst eller andre inngrep før vernevedtak fattes.

       Disse medlemmer mener at en kan løse denne konflikten på en god måte dersom staten får mulighet til å leie skogarealer det kan være aktuelt å verne i fremtiden for en 10-20 års periode. Slike leieavtaler vil føre til et raskere vern av barskog og samtidig gi en større forutsigbarhet økonomisk og på andre måter for de skogeierne som eier arealer som er registrert som mulige fremtidige verneområder.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen inngå langsiktige leieavtaler for registrerte verneverdige skogområder som faller utenfor landsplanen for vern av barskog slik at en ikke mister muligheten til å verne disse arealene i fremtiden. »

       Disse medlemmer vil vise til erfaringene fra Sverige, der en egen oppkjøpsordning gjør det mulig for Naturvårdsverket årlig å kjøpe opp arealer med verneverdig skog (jf. brev fra departementet av 14. mai 1996). Vernemyndighetene har mulighet til oppkjøp av verneverdige områder før et vernevedtak er fattet, også på tidspunkter der salg er aktuelt lenge før et vernevedtak. Dette innebærer at en hele tiden oppnår minnelige ordninger med berørte grunneiere. Der slike ordninger ikke oppnås, foretas erstatningsforhandlinger. Disse medlemmer viser til at selv om eierforholdene i norske og svenske skoger er forskjellige, bør lignende oppkjøpsordninger vurderes også i Norge.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at 80 % av erstatningsutbetalingene løses i minnelighet. Dette er positivt. Dette medlem konstaterer likevel at det til dels står strid om den rettspraksis som gjøres gjeldende i erstatningssaker i forbindelse med barskogvern. Dette medlem viser til at Stortinget har til behandling et lovforslag ( Dok.nr.8:87 (1995-1996)) som reiser spørsmål vedrørende rettspraksis i ekspropriasjonssammenheng i sin fulle bredde, inkludert spørsmålet om behov for lovendringer for å gi grunneierne en annen erstatning. Dette medlem vil komme tilbake til behandlingen av dette spørsmål i denne forbindelse.

       Dette medlem vil påpeke at årlige eller periodiske utbetalinger av erstatningsbeløpet vil være en fordel for mange grunneiere. Sett i forhold til den varighet skogen har som ressurs for den enkelte grunneier, vil dette også være en riktigere og mer langsiktig erstatningsordning for mange. Slike endringer i erstatningsordningene vil kreve en engangsbevilgning fra Stortingets side, eller opprettelse av et fond for erstatningsutbetalinger. Dette medlem vil be om at Departementet gjennomgår erstatningsordningene med tanke på tilrettelegging for periodiske utbetalinger og komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige endringer i denne forbindelse.

       Dette medlem vil foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gjør det mulig å utbetale erstatningsbeløp til grunneiere på årlig basis, eller på annen måte gjennom periodiske utbetalinger. »

       Dette medlem vil påpeke at midlertidig båndlegging av arealer i lengre tid er uheldig for grunneierne. Det er viktig å få til en så rask avklaring som mulig av vernespørsmålet. Kristelig Folkeparti har tidligere fremmet lovforslag i denne sammenheng (Dok.nr.8:39 (1988-1989)). Forslaget innebærer å sette en øvre grense på 10 år for midlertidig vern. Dersom det ikke skjer en avklaring i løpet av de første 2 år, kan departementet gjøre vedtak om forlengelse av midlertidig vern for 2 år om gangen. Rettmessig erstatning for dokumentert økonomisk tap innvilges dersom vedtak på forlengelse utover 2 år blir gjort. Dette vil også hindre at saksbehandlingen i vernesaker drar for langt ut i tid.

       Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i naturvernloven slik at midlertidig vern tidsbegrenses inntil 10 år, at midlertidig vern utover 2 år kan skje ved at departementet gjør vedtak om forlengelse for 2 år om gangen, og at det gis rett til erstatning for økonomisk tap dersom vernevedtaket blir forlenget utover 2 år. »

       Dette medlem mener også at det er viktig at grunneierne får forhandle om hvilket alternativ som skal velges, makeskifte, erstatningsutbetaling eller leieordning.

       Dette medlem vil vise til at i de fleste berørte lokalsamfunn er den andel barskog som vernes relativt lav. Dette medlem vil likevel vise til at enkelte kommuner kan bli uforholdsmessig hardt rammet av vern av barskog på en måte som berører hele lokalsamfunnets næringsgrunnlag. I Norge gjelder dette svært få kommuner, både når en tar med tidligere faser av verneprosessen og den nåværende verneplanprosessen.

       Etter dette medlems vurdering bør slike kommuner kunne søke statlige bevilgninger til opprettelse av kommunale næringsfond som kan kompensere for det økonomiske tap kommunen har lidd/vil lide i forbindelse med gjennomføringen av verneplan for barskog. Dette medlem vil derfor be Regjeringen utarbeide kriterier for tildeling av midler til slike kommunale næringsfond.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om avsetning av statlige midler til kommunale næringsfond i forbindelse med gjennomføringen av barskogvern, herunder kriterier for tildeling av slike midler. »