Innst.S.nr.240 (1996-1997)
Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten).

4. Granskingen av politiets overvåkingstjeneste

4.1 Innledende merknader om instruksverket

       Komiteen viser til at spørsmålet om det i Norge har skjedd politisk overvåking og registrering i flere tiår har preget debatten om de hemmelige tjenester. Komiteen viser til at granskningskommisjonen om dette uttaler (rapporten s. 290):

       Komiteen viser til at det i granskningsperioden ikke har vært gitt egne lover som regulerer de hemmelige tjenestenes virksomhet. Overvåkingstjenestens virksomhet har således vært basert på et instruksverk fastsatt av regjeringen eller av Justisdepartementet. Komiteen viser til at granskningskommisjonen uttaler (rapporten s. 290):

       Komiteen finner grunn til å tro at hemmeligholdelsen av instruksene har bidratt til usikkerhet rundt grunnlaget for tjenestens virksomhet, herunder hva som i perioden har kvalifisert for overvåkingstiltak eller registrering i overvåkingstjenestens arkiver. Komiteen vil likevel påpeke at manglende åpenhet om instruksverket må vurderes både i forhold til det sikkerhetspolitiske klima i løpet av perioden og i forhold til samfunnets generelle syn på åpenhet i de ulike perioder, og kan således se at behovet for åpenhet rundt regelverket for overvåkingstjenestens virksomhet ikke har fremstått som like naturlig gjennom hele den perioden som har vært gjenstand for granskning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener dette forholdet ikke unnskylder at det gjennom store deler av granskingsperioden er gitt direkte misvisende opplysninger om hva som har kvalifisert for overvåking eller registrering.

       Komiteen viser her bl.a. til hva som ble uttalt i Stortinget av daværende justisminister Kai Knudsen i 1952:

       Komiteen viser videre til hva granskningskommisjonen uttaler på s. 290:

       Komiteen viser til at spørsmål om overvåking bare på politisk grunnlag altså har stått sentralt i påstandene om de hemmelige tjenesters virksomhet. I den sammenheng er spørsmålet om hvilke rammer som har vært satt for overvåkingstjenestenes nedtegning av opplysninger om politisk tilhørighet og « alminnelig » politisk aktivitet helt sentralt. Granskningskommisjonen fremhever at det burde vært naturlig for overordnet politisk myndighet å gi retningslinjer for hva slags aktivitet med politisk tilsnitt som skulle være omfattet av overvåkingspolitiets interesse. Mellbye-utvalget foreslo da også i sin innstilling at slike retningslinjer burde gis av regjeringen, men regjeringen uttalte i St.meld. nr. 89 (1969-1970) at slike retningslinjer kunne « anses som uforenlig med det alminnelige prinsipp om fri politisk virksomhet. » Granskningskommisjonen uttaler om dette (rapporten s. 290 h. spalte) at

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til granskingskommisjonens vurdering på dette punktet, og finner det for sin del kritikkverdig at det ikke ble gitt retningslinjer for hvilken aktivitet som kunne være relevant f.eks i forbindelse med den forebyggende sikkerhetstjeneste. Flertallet mener at myndighetenes unnlatelser på dette området har medført at for mye skjønn har blitt overlatt til tjenesten selv mht hvilke type opplysninger som kunne forhåndsregistreres.

       Komiteen viser til at de ytre rammer for overvåkingspolitiets virksomhet i granskningsperioden har vært trukket opp av overvåkingsinstruksene, fastsatt av Justisdepartementet eller regjeringen. Instruksene setter grensene for hva som skal kunne innhentes og registreres av opplysninger.

       Granskningskommisjonen påviser at i deler av perioden har det vært videre rammer for adgangen til å registrere opplysninger om politisk tilknytning i personkontrolløyemed enn for overvåkingsmessige formål. Et sentralt spørsmål vil derfor være hvilke rammer som i de ulike perioder har vært satt for overvåkingstjenestens nedtegning av opplysninger med henblikk på senere personkontroll.

       Den første av overvåkingsinstruksene som har vært gjeldende i granskingsperioden var instruksen av 6. juli 1937, avløst av Justisdepartementets instruks 7. juni 1952. Denne instruksen gjaldt - med endringer av 27. april 1955 og 30. desember 1959 - frem til ny instruks fastsatt ved kgl.res. 26. november 1977. Instruksverkets organisatoriske bestemmelser er gitt med hjemmel i politiloven. 1977-instruksen ble avløst av ny instruks fastsatt ved kgl.res. 19. august 1994.

       Når det gjelder de ulike instruksenes innhold, vil komiteen vise til at granskningskommisjonen utførlig gjør rede for dette i kap. 8.1 og 9.2 i rapporten. Komiteen vil kun kommentere enkelte forhold når det gjelder det generelle innhold i disse instruksene.

       Komiteen viser til at forebyggende sikkerhetskontroll i hele granskningsperioden har vært en hovedoppgave for overvåkingstjenesten. Verken overvåkingsinstruksene av 1937, 1952, 1955 eller 1959 inneholder bestemmelser om personkontrollundersøkelser. Granskningskommisjonen uttaler om denne delen av tjenestens virksomhet at det utvilsomt må legges til grunn at denne oppgaven er blitt utført av overvåkingstjenesten i forståelse med overordnet myndighet. Komiteen finner at dette åpenbart må ha vært tilfellet. Sikkerhetsinstruksen av 26. juni 1953 forutsatte imidlertid at personell i Forsvaret og visse stillinger i den sivile administrasjon måtte sikkerhetsklareres. I 1962 ble denne instruksen gjort gjeldende for hele statsadministrasjonen. Ved direktiv av 1. mars 1967 for personellsikkerhetstjenesten i Forsvaret ble det gitt nærmere regler om hvilke opplysninger som var relevante i forbindelse med sikkerhetsklarering i Forsvaret, og først i 1983 ble det gitt tilsvarende regler for den sivile forvaltning.

       Komiteens medlem fra Høyre Jan P Syse finner at kommisjonen ikke har maktet å leve opp til sin uttalte målsetting om at trusselbildet til enhver tid skal legges til grunn for vurderingene. Meget av kommisjonens kritikk er basert på etterpåklokskap, og under tiden også på feilaktige antagelser om Overvåkingstjenestens oppfatninger.

       Dette medlem er ikke villig til å avvise den oppfatning at NKP og AKP (ml) har vært og er ulovlige organisasjoner i straffelovens forstand. Selv om et parti som stiller til valg, som NKP, prinsipielt sett må formodes å ha et demokratisk formål, kan partiets virksomhet vise noe annet. Etter lovens ordlyd er en organisasjons ulovlige formål alene avgjørende, og det finnes intet grunnlag i lovens forarbeider eller i senere juridisk litteratur for den innskrenkende fortolkning som kommisjonen argumenterer med. Når kommisjonens formann hevder at det først er i ettertid at denne oppfatning av straffelovens bestemmelser er trukket inn, gjelder det for såvidt like meget kommisjonens egen, innskrenkende fortolkning.

       Dette medlem finner at myndighetenes angivelige holdning, som i ettertid er brukt som argument for en innskrenkende fortolkning, langt fra er entydig, og er lite egnet som grunnlag for å fravike lovens klare ordlyd. Heller ikke vitner Overvåkingstjenestens praksis om noen innskrenkende fortolkning.

       At det til tross for straffelovens bestemmelser om dette ikke har vært reist tiltale mot disse organisasjoner, finner dette medlem meget forståelig. Politisk skjønn måtte entydig tilsi at almene hensyn ikke krevet dette, dels fordi disse organisasjoner neppe hadde en slik styrke at de representerte noen reell fare for samfunnet, dels fordi den altoverveiende del av medlemmer og tilhengere uten tvil var og er borgere hvis lovlydighet og lojalitet ikke med rimelighet kunne trekkes i tvil. På den annen side var det aldri mulig å utelukke at enkeltpersoner innen disse organisasjoner kunne ha hensikter utover det rent verbale. Overvåkningstjenesten måtte derfor føre et visst tilsyn med hva som foregikk, noe også granskningskommisjonen har godtatt.

       Dette medlem er for sitt vedkommende ikke i tvil om at dette også hadde bred tilslutning i det politiske miljø i 1970- og 80-årene.

       Dette medlem kan ikke se at det er manglende samsvar mellom lovens forbud mot medlemskap i en organisasjon som har et ulovlig formål og instruksens vern for medlemskap i lovlige organisasjoner. Dette medlem vil imidlertid uttrykkelig understreke at en instruks er underordnet loven og at instruksens henvisning til « lovlig politisk virksomhet » i dette tilfelle ikke skapte noen lovfortolkende eller utfyllende veiledning. Overvåkingstjenesten måtte derfor bygge på at instruksene til enhver tid måtte fortolkes i lys av loven, og at loven i ethvert tvilstilfelle måtte ha gjennomslagskraft. Dette medlem er enig i at dette måtte være grunnlaget for overvåkningstjenestens virksomhet, og kan derfor ikke godta at virksomheten har vært rettsstridig. At enkelte politikere i samtid, og særlig i ettertid er kommet til et annet resultat, er i denne sammenheng uten betydning. Om tjenesten på dette grunnlag alltid har utvist det aller beste skjønn er en annen sak, som det i ettertid nok kan være delte meninger om.

       Dette medlem vil i tillegg reservere seg mot den kritikk som er rettet mot Jens Christian Hauge og de tidligere kontrollutvalg og deres ledere.

       Dette medlem gjør for øvrig oppmerksom på at han støtter komiteens enstemmige vurderinger.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil reservere seg mot den indirekte påstanden om at det gjennom store deler av granskningsperioden har vært gitt direkte misvisende opplysninger om hva som har kvalifisert for overvåking eller registrering.

4.2 Nærmere om forståelsen av instruksverket

4.2.1 Registrering av opplysninger om politisk tilhørighet og virksomhet i perioden 1947-1977

       Granskningskommisjonen redegjør for at overvåkingspolitiet fra 1947 utførte personkontrollundersøkelser etter anmodning fra militære og i noen tilfeller sivile myndigheter. Sentralt i denne virksomheten sto begrepet « femtekolonnevirksomhet », som av det såkalte « Femtekolonnistutvalgets » innstilling 17. januar 1951 ble definert slik:

       Denne definisjonen ble siden tatt inn i overvåkingsinstruksen av 6. juni 1952. Ved instruks for samarbeid mellom de militære myndigheter og politiet til trygging av rikets selvstendighet og sikkerhet, gitt av regjeringens sikkerhetsutvalg, med virkning fra 1. oktober 1955, ble det fastslått at politiet hadde til å oppgave å foreta sikkerhetsundersøkelse av personell. Granskningskommisjonen viser imidlertid til at det ikke ble fastlagt retningslinjer for hvilke opplysninger det var relevant å samle inn i personkontrolløyemed, og frem til 1967 fantes ingen skrevne retningslinjer for hvilke opplysninger som var relevante i denne sammenheng. Komiteen viser til at slike bestemmelser først ble gitt ved direktiv for personellsikkerhetstjenesten i Forsvaret av 1. mars 1967. I direktivet ble fastsatt bestemmelse om hvilke opplysninger som skulle anses relevante ved vurderingen av spørsmålet om å nekte sikkerhetsklarering eller oppheve en allerede gitt klarering. Komiteen visere til at dette direktivet ble gitt anvendelse også for den sivile forvaltning. Sentralt i dette direktivet var bestemmelsen i pkt. 2b, jf. direktivets vedlegg 1:

       I henhold til bestemmelsen var ikke bare denne type opplysninger om vedkommende person selv relevante, men også tilsvarende opplysninger om foreldre, ektefeller og senere også søsken.

       Granskningskommisjonen fremhever når det gjelder dette direktivet at dette ikke avklarte det sentrale spørsmål om hva slags politisk virksomhet som ville være diskvalifiserende i forhold til klareringsavgjørelser. Komiteen viser til at allerede Mellbye-utvalget påpekte behovet for en politisk avklaring på dette spørsmålet, idet utvalget uttalte:

       Granskningskommisjonen konkluderer derfor (s. 292 h spalte) med at i mangel av slike retningslinjer hadde overvåkingstjenesten rett og plikt til å nedtegne alle opplysninger om politisk tilhørighet og virksomhet som kunne tenkes å være sikkerhetsmessig relevant ved tilsetting i en eller annen stilling i Forsvaret eller den sivile forvaltning. Granskningskommisjonen uttaler likevel at det klare utgangspunkt likevel er at bare relevante opplysninger skulle kunne nedtegnes.

       Granskningskommisjonen påviser at et sentralt siktemål ved personellkontrolltjenesten var å utelukke kommunister fra viktige stillinger i Forsvaret og i den sivile forvaltning. Dette dannet bakgrunnen for en omfattende kartlegging av kommunister og kommunistsympatisører, en kartlegging som granskningskommisjonen finner måtte være kjent for de skiftende justisministre. Granskningskommisjonen har ikke funnet at det på noe tidspunkt frem til 1977 ble gitt direktiver fra overordnet myndighet som begrenser adgangen til registrering av politiske opplysninger.

       På bakgrunn av en henvendelse fra NKP uttalte justisministeren den 10. januar 1966:

       Denne uttalelsen må etter granskingskommisjonens oppfatning forstås slik at medlemskap i NKP ikke kvalifiserte for aktive tiltak (overvåking), men at registrering i personkontrolløyemed derimot ikke var utelukket. Granskningskommisjonen uttaler likevel at på bakgrunn av forespørselens innhold gir svaret tilsynelatende uttrykk for at det ikke er grunnlag for å registrere opplysninger om medlemskap i NKP. Hvilket ikke var dekkende for de faktiske forhold. Brevet kunne således misforstås.

       Komiteen viser videre til at rundskriv 2/1970 fra overvåkingssjefen ga retningslinjer for hva som kunne kvalifisere for aktiv overvåking. Innledningsvis i pkt. 2 het det således:

       Granskningskommisjonen finner at dette rundskrivet - som var klarert med justisministeren - ikke kunne oppfattes som å sette bom for adgangen til å forhåndsregistrere opplysninger med henblikk på senere personkontroll, hvilket fremgår av St.meld. nr. 89 (1969-1970), hvis uttalelser kommisjonen mener i sin sammenheng må forstås slik at det ikke var meningen å oppstille et forbud mot registrering av politisk virksomhet i personkontrolløyemed.

       Når det gjelder Mellbye-utvalgets forslag om retningslinjer for forhåndsregistrering når det gjelder opplysninger om politisk virksomhet, uttalte regjeringen i St.meld. nr. 89 (1969-1970) under avsnitt « C Sikkerhetsundersøkelse av personell »):

       Granskningskommisjonen finner uttalelsene for uklare, men kommer til - særlig sett på bakgrunn av det meldingsutkast som Justisdepartementet opprinnelig forela for regjeringen - at regjeringens uttalelse viser at det ikke var meningen å utelukke enhver registrering av opplysninger om politisk tilhørighet. Kommisjonen konkluderer videre med at man likevel ikke ønsket å gi regler eller retningslinjer for dette av hensyn til spørsmålets politisk ømtålige karakter, noe som kommisjonen opplyser for så vidt ble bekreftet av daværende justisminister Schweigaard Selmer i hennes forklaring for granskningskommisjonen.

       Rundskriv 2/70 og St.meld. nr. 89 (1969-1970) innebar således ingen endring i den rettslige situasjon for så vidt gjelder personkontrolltjenesten. Granskningskommisjonen slår deretter fast at overvåkingstjenesten frem til 1977 ikke var underlagt instruksmessige begrensninger mht å nedtegne opplysninger om politisk tilhørighet som tjenesten selv anså for relevante i forbindelse med sikkerhetsundersøkelser.

       Når det gjelder regjeringens uttalelse i St.meld. nr. 89 (1969-1970), deler komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, granskingskommisjonens syn om at det var beklagelig at regjeringens standpunkt ikke ble formulert med større klarhet. Flertallet finner det uheldig at det helt frem til 1977 ikke ble nedfelt nærmere retningslinjer for i hvilken grad opplysninger om politisk virksomhet eller aktivitet skulle kunne forhåndsregistreres i personkontrolløyemed.

       Det var videre etter flertallets oppfatning uheldig at det ble gitt uttalelser som i betydelig grad var egnet til å tildekke realitetene på dette området - nemlig at det i meget stor skala foregikk en registrering av alminnelig politisk virksomhet med henblikk på senere sikkerhetsundersøkelser. I 1967 omfattet observasjonsregistrert ca 27.000 observasjonssaker - dvs. saker med opplysninger særlig av betydning for personkontrolltjenesten (eller også av overvåkingsmessig interesse). Dette ikke minst fordi en må anta at skillet mellom begrepene overvåking - forstått som aktive etterforskningsskritt på grunnlag av at straffbare handlinger forberedes eller er begått - og registrering ikke var tilstrekkelig avklart verken overfor offentligheten eller innen tjenesten selv.

       Flertallet viser til at granskningskommisjonen (rapporten s. 289) når det gjelder begrepsbruken i offentlige dokumenter og uttalelser fra politiske myndigheter har funnet det vanskelig i en del nærmere omtalte tilfeller å se bort fra at det kan dreie seg om en tilsiktet uklarhet med bakgrunn i forholdets ømtålige politiske karakter.

       Flertallet viser i denne sammenheng også til at mangelen på klare retningslinjer fra overordnet politisk myndighet hadde som konsekvens at ansvaret for å vurdere hvilken type politisk virksomhet som kvalifiserte for registrering i overvåkingstjenestens arkiver, helt og holdent ble overlatt til tjenesten selv, hvilket var meget uheldig.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet finner ikke grunnlag for å uttale mistillit mot regjeringen i (69-70) og vil nøye seg med å erklære at det ville være ønskelig med en større klarhet og nærmere retningslinjer.

4.2.2 Perioden 1977-1994

       Komiteen viser til at Rundskriv 2/1970 bestemte at overvåking ikke skulle skje på bakgrunn av lovlig politisk virksomhet, men rundskrivet var ikke til hinder for at registrering av slike opplysninger kunne skje med henblikk på senere personkontroll. Ny overvåkingsinstruks ble fastsatt ved kgl.res. 25. november 1977. Komiteen har merket seg at denne instruksen på mange måter markerer et skille hva gjelder overvåkingspolitiets registrering av opplysninger om politisk virksomhet. Denne instruksen har dessuten vært sentral i den debatt som i tiden etter fremleggelsen av granskingskommisjonens rapport har foregått om overvåkingspolitiets registreringspraksis. Komiteen viser til at den viktigste endring som ble gjennomført ved 1977-instruksen var forbudet mot registrering av såkalt « lovlig politisk virksomhet. » I instruksens Kap. II Innhenting og oppbevaring av opplysninger het det således i § 4:

       Komiteen viser til at bestemmelsen i § 4 tredje ledd er særlig sentral i denne sammenheng, og at det i ettertid har stått strid om rekkevidden av denne.

       Granskningskommisjonen uttaler om § 4 at bestemmelsen regulerer både innhenting og registrering av opplysninger, og dette såvel i overvåkingsmessig sammenheng som i forbindelse med senere personkontroll. Komiteen har ikke noe å bemerke til en slik forståelse.

       Om bestemmelsens videre betydning uttaler granskningskommisjonen (rapporten s. 295):

       Av hensyn til denne bestemmelsens sentrale betydning for vurdering av granskingskommisjonens konklusjoner når det gjelder registreringspraksis i tiden etter 1977, anser komiteen det nødvendig å drøfte rekkevidden av denne bestemmelsen; nærmere bestemt:

4.2.2.1 Overvåkingsinstruksens § 4 tredje ledd - forhåndsregistrering av opplysninger for senere personkontroll

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen innledningsvis i kap. 9.3.1.2. i rapporten drøfter hvorvidt bestemmelsen i § 4 kan gi rom for en innskrenkende forståelse som innebærer at tredje ledd i det hele tatt ikke kan antas å omhandle personkontrolltjenesten. Dette spørsmålet har kommisjonen reist på bakgrunn av behandlingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) Om visse spørsmål innen overvåkings- og sikkerhetstjenesten.

       Granskningskommisjonen uttaler her innledningsvis at den finner grunn til å peke på at (rapporten s. 295)

       Komiteen vil for sin del tilføye at man samtidig unngår faren for at det nedtegnes opplysninger som i neste omgang kan brukes i strid med intensjonen bak overvåkingsinstruksen av 1977.

       Granskningskommisjonen ser dette spørsmålet i forhold til det utkast til personellsikkerhetsdirektiv for den sivile forvaltning som ble fremlagt ved St.meld. nr. 18 (1980-1981). Et sentralt spørsmål her var spørsmålet om hvilken betydning tilhørighet til ytterliggående politiske organisasjoner hadde ved tilsetting i stillinger som krevet adgang til graderte opplysninger. Granskningskommisjonen redegjør for at dette direktivutkastet ikke utelukket at slike opplysninger om politisk tilhørighet og aktivitet var relevante. I forbindelse med utarbeidelse av stortingsmeldingen ble også diskutert om slike opplysninger fortsatt skulle kunne forhåndsregistreres - altså uavhengig av en konkret klareringssak. Overvåkingssjefens og det daværende Kontrollutvalgets syn på dette spørsmålet var at opplysninger om personers politiske tilhørighet var relevante i forbindelse med klareringssaker, og måtte kunne registreres - også på forhånd. De mente videre at opplysninger som var allment tilgjengelige fortsatt måtte kunne nedtegnes og oppbevares - dette var ikke « innhenting » av opplysninger i den forstand som § 4 tok sikte på å forhindre - § 4 tredje ledd tok etter den samme oppfatning bare sikte på opplysninger som ble innhentet og registrert på bakgrunn av aktive tiltak.

       Granskningskommisjonen viser imidlertid til et notat fra daværende justisminister Andreas Cappelen av 24. april 1980 til regjeringens sikkerhetsutvalg, hvor han bl.a uttaler:

       Granskningskommisjonen viser videre til hva som ble uttalt i St.meld. nr. 18 (1980-1981):

       Under stortingsbehandlingen av denne meldingen ble det til dette punktet i Justiskomiteens innstilling avslutningsvis uttalt at

       Granskningskommisjonen finner denne uttalelsen for uklar, da det på den ene siden gis tilslutning til regjeringens syn på forhåndsregistrering mens det på den annen side blir henvist til overvåkingstjenestens praksis - som det nettopp var regjeringens intensjon å endre. Kommisjonen uttaler videre at stortingskomiteen forutsetter at overvåkingstjenestens praksis ble endret i og med instruksen av 1977, noe kommisjonen uttaler var uriktig. På bakgrunn av samtaler med medlemmer av Justiskomiteen legger granskningskommisjonen til grunn at komiteen ikke hadde fått andre opplysninger om praksis enn det som fremgår av stortingsmeldingen, og den daværende justiskomiteen har ikke ment å gi uttrykk for et annet syn på dette spørsmålet om forhåndsregistrering enn det som regjeringen uttalte i meldingen.

       Granskningskommisjonen konkluderer på dette punktet med at (side 296)

       Når det gjelder spørsmålet om hvilke opplysninger som er relevante i den konkrete klareringssak, viser granskningskommisjonen til at i henhold til Direktiv for personellsikkerhetstjenesten av 1. mars 1967 kunne opplysninger om medlemskap i organisasjoner som med rettsstridige midler motarbeider landets myndigheter eller som medvirker til å undergrave Forsvaret, gi grunnlag for klareringsnektelse. Dette gjaldt også når slike opplysninger refererte seg til nære slektninger. Nytt utkast til slikt direktiv ble altså lagt frem ved St.meld. nr. 18 (1980-1981), og i § 7 i utkastet ble listet opp hvilke momenter som skulle være relevante i forbindelse med en sikkerhetsklarering. Bestemmelsen inneholder imidlertid ingen henvisning til ytterliggående organisasjoner, og granskningskommisjonen viser til at det aldri er gitt nærmere retningslinjer for hvilke organisasjoner som omfattes av foran nevnte utsagn i stortingsmeldingen.

       Flertallet for sin del har ingen bemerkninger til granskingskommisjonens forståelse av overvåkingstruksen av 1977 § 4 tredje ledd og denne bestemmelsens betydning for adgangen til å forhåndsregistrere opplysninger om lovlig politisk virksomhet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet finner ikke å kunne legge vekt på hva medlemmer av justiskomiteen i 80/81 forteller til en granskningskommisjon mer enn 15 år senere i en helt ny og annerledes sikkerhetspolitisk situasjon. Dette medlem vil også påpeke at det et departement og en tjeneste må forholde seg til er den klare og konkrete mening som uttrykkes i en enstemmig komitemerknad.

       Dette medlem vil påpeke at når justiskomiteen i sin merknad til St.meld. nr. 18 (1980-1981) skrev:

       så trer denne forståelsen inn som effektiv med forrang for det regjeringen skrev i St.meld. nr. 18 (1980-1981). Når dette også ble fulgt opp i brev fra justisdepartementet til overvåkningssjefen er det åpenbart urimelig og rettssikkerhetsstridig å rette kritikk mot tjenesten for å ha forsatt med samme praksis. Det at en kommisjon og en stortingskomites flertall ca 15 år senere gir hendelsesforløpet en annen forståelse kan ikke embetsmenn og tjenestemenn som etterlever en enstemmig stortingskomite den gang lastes for.

       Dette medlem vil også påpeke at det ikke er definert eller listet opp hvilke konkrete handlinger en person måtte foreta seg for at en handling i tillegg til medlemsskap etter tredje ledd § 4 i overvåkingsinstruksen hjemlet tiltak og handlinger fra overvåkingstjenestens side. Hvis en person var aktiv med møtedeltakelse, skribentvirksomhet, reisevirksomhet, tillitsverv, listekandidater el. i tillegg til selve medlemskapet ville det selvsagt hjemle både registrering og overvåking, i tillegg til den mulighet for hjemmel som ble gitt når en vurderte § 4 i instruksen sammen med § 104a annet ledd i straffeloven.

4.2.2.2 « Lovlig politisk virksomhet »

       Komiteen viser til at begrepene « lovlig politisk organisasjon » og « lovlig politisk virksomhet » er helt sentrale når det gjelder forståelsen av overvåkingsinstruksen av 1977, samt i vurderingen av den registreringsvirksomhet som skjedde i løpet av 1980-tallet. Komiteen viser til at instruksens bestemmelser om dette har fått en desto mer sentral betydning i tiden etter at granskningskommisjonen la frem sin rapport. Dette fordi det har vært hevdet at straffeloven § 104a annet ledd må forstås slik at overvåkingsinstruksens henvisning til bl.a denne bestemmelsen innebærer at nærmere bestemte politiske bevegelser og partier faller utenfor det registreringsforbud som ble oppstilt i den daværende overvåkingsinstruksens § 4 tredje ledd.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, kan for sin del ikke se at tolkningen av dette straffebudet er avgjørende for vurderingen av granskingskommisjonens konklusjoner, verken når det gjelder bruken av telefonkontroll eller kommisjonens kritikk mot registreringspraksis i løpet av 1980-tallet. I og med at forståelsen av denne bestemmelsen er gitt såvidt stor oppmerksomhet i den etterfølgende debatt, vil flertallet likevel drøfte spørsmål knyttet til denne bestemmelsen og dens rekkevidde. Flertallet tar imidlertid utgangspunkt i overvåkingsinstruksens bestemmelse om lovlig politisk virksomhet, da det er denne bestemmelsen som har vært utgangspunktet for tjenestens registrering av opplysninger, ikke straffelovens bestemmelse om forbud mot militære forbund osv, dette illustreres også ved at straffeloven § 104a har vært såvidt lite påaktet i løpet av granskingsperioden - bestemmelsen har etter det en kjenner til verken vært grunnlag for noen tiltalebeslutning eller noen domsslutning i løpet av perioden.

       Flertallet tar således utgangspunkt i bakgrunnen for fastsettelsen av den nye overvåkingsinstruksen av 1977, herunder hvilken oppfatning myndighetene på den tiden hadde av begrepet « lovlig politisk virksomhet ». Dette også fordi det ikke har vært anført - med unntak av uttalelser fra tidligere statsminister Kåre Willoch - at straffeloven § 104a annet ledd skulle gi et selvstendig grunnlag for overvåkingstjenestens registrering av opplysninger om politisk virksomhet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at når en vurderer straffeloven § 104a annet ledd sammen med hele overvåkingsinstruksen, med særlig vekt på hele § 4 og ikke bare siste ledd så ga det overvåkingspolitiet tilstrekkelig hjemmel for det arbeid som ble utfør. Isolert sett deler imidlertid også dette medlem de synspunkter på dette som tidligere statsminister Kåre Willoch ga uttrykk for under høringen.

       Komiteen vil i det følgende gjøre rede for hva granskningskommisjonen legger i begrepet lovlig politisk virksomhet. Deretter vil komiteen gjøre rede for kommisjonens forståelse av straffeloven § 104a annet ledd, de innvendinger som har vært fremmet mot denne forståelsen, og komiteens vurdering av de spørsmål som er av betydning for vurdering av granskingskommisjonens konklusjoner.

       Granskningskommisjonen uttaler (rapporten s. 299) at passusen « medlemskap i lovlig politisk organisasjon » ikke har selvstendig betydning ved siden av det videre uttrykket « lovlig politisk virksomhet ». Kommisjonen viser videre til at ingen politiske organisasjoner har vært forbudt i løpet av granskingsperioden.

       Granskningskommisjonen uttaler videre at

       Granskningskommisjonen mener dette spørsmålet for det første har betydning for politiske organisasjoner som har eller kan mistenkes for å ha ulovlig formål, f.eks i form av en målsetting om å benytte ulovlige midler for å endre statsformen, åpenbare forsvarshemmeligheter eller også i form av politisk motivert vold - terrorisme.

       Om slike organisasjoner uttaler granskningskommisjonen:

       Med hensyn til spørsmålet om hvor lenge en mistanke om forberedelse av eller bruk av ulovlige virkemidler skal kunne begrunne innsats fra overvåkingstjenestens side, uttaler granskningskommisjonen at det generelt bør kreves at overvåking eller kartlegging som utelukkende er basert på mistanke om at en politisk organisasjon er eller kan bli engasjert i ulovlige aktiviteter, har grunnlag i jevnlige sikkerhetsmessige vurderinger.

       Granskningskommisjonen konkluderer videre med at når det er grunnlag for overvåking eller registrering, kan det i tillegg nedtegnes opplysninger om politisk virksomhet - i den grad dette er relevant i forhold til formålet med overvåkingen eller registreringen. Her må det være et vidt spillerom for skjønn. Utgangspunktet må imidlertid hele tiden være: Politisk virksomhet skal være fri for undersøkelser, jf. også St.meld. nr. 89 (1969-1970).

       Når det gjelder det videre spørsmål om hvilken betydning straffeloven § 104a annet ledd har for spørsmålet om hva som er lovlig politisk virksomhet, viser komiteen til at granskningskommisjonen for så vidt ikke har drøftet dette spørsmålet direkte i relasjon til overvåkingsinstruksen § 4 tredje ledd. Dette fordi det øyensynlig aldri tidligere - heller ikke i de forklaringer som er avgitt for granskningskommisjonen, har vært hevdet at straffeloven § 104a annet ledd i praksis har innskrenket rekkevidden av overvåkingsinstruksens bestemmelse om forbud mot registrering av politisk virksomhet. Kommisjonen har likevel gitt en generell redegjørelse for sin forståelse av denne straffebestemmelsen, jf. rapporten kap. 6.3.3.7 og kap. 6.3.4.

       Komiteen viser til at straffeloven § 104a lyder som følger:

       Komiteen viser til at denne bestemmelsen ble tatt inn i straffeloven ved lov av 15. desember 1950 nr. 6, som ledd i den såkalte beredskapslovgivningen, og den rammer tilknytning til en organisasjon som med ulovlige midler har til hensikt å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender.

       Komiteen viser videre til at granskningskommisjonen i sin rapport har lagt til grunn en innskrenkende forståelse av denne bestemmelsen, i det kommisjonen uttaler:

       Formålet vil altså være ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Etter granskingskommisjonens oppfatning vil likevel ikke ethvert ulovlig middel omfattes - f.eks skal det svært mye til for at ulovlige streiker eller ulovlige demonstrasjoner kan bringe bestemmelsen til anvendelse.

       Forarbeidene gir for øvrig ingen veiledning til hva som menes med « samfunnsordenen » eller « offentlige anliggender ». Granskningskommisjonen antar generelt at handlinger som påvirker stabiliteten i samfunnet kan falle inn under bestemmelsen i straffeloven § 104a annet ledd, men kommisjonen presiserer videre at bestemmelsens plassering i loven tilsier at det dreier seg om handlinger av betydning for rikets indre sikkerhet.

       Granskningskommisjonen finner det videre klart at personer som er med på å stifte en slik organisasjon, i utgangspunktet er omfattet av bestemmelsen, det samme gjelder personer som er tillitsvalgte, medlemmer, samt personer som på annen måte er med på organisasjonens aktiviteter. Når det i bestemmelsen også er vist til den som « støtter » en slik organisasjon, kan det ifølge kommisjonen være personer som f.eks gir økonomiske bidrag eller oppfordrer andre til deltakelse. All den tid kommisjonen ikke anser formålet i seg selv for avgjørende, vil begrepet « danner » en slik organisasjon bare rent unntaksvis være aktuelt.

       Siden skyldkravet er forsett, må gjerningspersonen på det tidspunkt han danner, deltar i, eller støtter organisasjonen være seg bevisst det ulovlige formål og at organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet ved ulovlige midler.

       Når det gjelder denne bestemmelsens betydning for reglene for telefonkontroll (telefonkontrollforskriften henviser bl.a til straffeloven § 104a), viser kommisjonen til at det i henhold til telefonkontrolloven med forskrifter ikke bare kreves mistanke om overtredelse av nærmere angitte straffebud (hvori inkludert § 104a), men også at det er påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet, og videre:

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at bestemmelsen kom inn i straffeloven i 1950 hvor det nettopp var den kommunistiske fare myndighetene ville verne landets frihet mot. Den kom også i den såkalte beredskapslovgivningen som hadde til formål å gjøre landet bedre rustet ti å stå imot en situasjon som i aprildagene i 1940 hvor en ytre makt angrep og hvor et norsk politisk parti stilte seg til rådighet for og samarbeidet med det angripende lands myndigheter. I 1950 og inntil 1989 samarbeidet det norske kommunistiske parti nært med Sovjetunionen og da er det meget naturlig å hevde at bestemmelsen i § 104a annet ledd, nettopp av lovgiver var myntet på de som samarbeidet eller viste stor forståelse med Norges og de øvrige NATO-lands potensielle fiender, nemlig Sovjetunionen og andre Warsawapaktland.

4.2.2.3 Innvendinger mot kommisjonens lovforståelse

       Komiteen viser til at det etter at rapporten ble lagt frem har vært reist innvendinger mot granskingskommisjonens fortolkning av straffeloven § 104a. De to tidligere lederne av Kontrollutvalget, høyesterettsdommer Jens Bugge og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen, samt tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer, har uttalt at denne bestemmelsen må tolkes etter ordlyden, slik at det er organisasjonens formål i seg selv som er avgjørende for straffbarheten.

       Jens Bugge og Hans Stenberg-Nilsen uttaler således i brev 13. juni 1996 til Stortinget:

       I nytt brev av 10. juli 1996 uttaler de to at

       Det blir videre vist til bestemmelsens tilblivelse, herunder til at den kom inn i lovproposisjonen etter forslag fra politimesteren i Oslo, som uttalte bl.a:

       Bugge og Stenberg-Nilsen uttaler videre at det ikke er noen holdepunkter i forarbeidene for granskingskommisjonens innskrenkende fortolkning. I Jens Bugges utfyllende brev til komiteen av 6. januar 1997, blir det uttalt:

       Bugge viser videre til ordlyden i § 104a, og uttaler at

       Komiteen viser videre til at de samme synspunkter til dels ble hevdet av tidligere statsminister Kåre Willoch under åpen høring i komiteen den 31. januar 1997, jf. referatet bl.a s. 273 og 279. Willoch mener som følge av dette at granskingskommisjonens kritikk for registrering av medlemmer i bl.a AKP ml var juridisk uholdbar.

       Tidligere justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer har også uttalt seg om fortolkningen av straffeloven § 104a, jf. hennes brev til komiteen 17. februar 1997. Schweigaard Selmer uttaler her bl.a:

       Schweigaard Selmer understreker videre bestemmelsens betydning som ledd i en adekvat beredskapslovgivning, og advarer mot en innskrenkende fortolkning som ikke bare får betydning for straffbarheten av en virksomhet men som også får betydning for adgangen til å bruke visse tiltak med sikte på å klarlegge den.

       Granskingskommisjonens tidligere leder, høyesterettsdommer Ketil Lund, har både i brev 3. juli 1996 til komiteen og i komiteens åpne høring den 25. februar 1997 imøtegått kritikken mot kommisjonens lovforståelse. Ketil Lund uttaler således i sitt brev 3. juli at

       Ketil Lund utdypet sine synspunkter under komiteens åpne høring den 25. februar 1997. Han uttaler her bl.a (referatet s. 10-11):

4.2.2.4 Komiteens vurderinger av overvåkingsinstruksen § 4 tredje ledd og straffeloven § 104a annet ledd

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener som foran nevnt at en vurdering av granskingskommisjonens konklusjoner meget vel kan foretas uten at en først tar stilling til hva som følger av en strikt fortolkning av straffeloven § 104a annet ledd. Flertallet kan for så vidt vise til at både Jens Bugge og Hans Stenberg-Nilsen har uttalt at verken iverksetting av telefonkontroll eller registrering av opplysninger kan skje alene som følge av mistanke om overtredelse av straffeloven § 104a annet ledd, jf. bl.a Bugges brev til komiteen av 6. januar 1997, hvor han (s. 8) uttaler:

       Flertallet registrerer at det bare er tidligere statsminister Kåre Willoch som øyensynlig mener at slik registrering kunne skje uavhengig av overvåkingsinstruksens vilkår om at registreringen måtte være påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet. Flertallet vil likevel kommentere spørsmål knyttet til denne fortolkningsdebatten, ganske særlig fordi det har blitt anført at granskningskommisjonen har tatt feil utgangspunkt for sine vurderinger, og fordi det er av betydning å få klarlagt hva myndighetene - både de politiske myndigheter og justismyndighetene - har lagt i bestemmelsen i overvåkingsinstruksen § 4 tredje ledd, og hvordan de samme myndigheter har praktisert straffeloven § 104a annet ledd. Flertallet finner således at det sentrale spørsmål her må være hva myndighetene har ment med å oppstille et forbud mot registrering alene på grunnlag av såkalt lovlig politisk virksomhet.

       Flertallet viser innledningsvis til at for perioden frem til 1977 har granskningskommisjonen påvist at det ikke på noe tidspunkt ble gitt direktiver fra overordnet myndighet som begrenset adgangen til registrering av politiske opplysninger. Til illustrasjon kan nevnes at i overvåkingsinstruksen av 1952, jf. § 9, het det at

       I henhold til instruksen skulle altså opplysninger om mistanke om forberedelse av handlinger mot rikets indre sikkerhet registreres, samt opplysninger om femtekolonnevirksomhet. I følge granskningskommisjonen må instruksen på dette punktet forstås slik at opplysninger om « infiltrasjon » og « propaganda » kunne registreres selv om denne virksomheten ikke skulle være ulovlig, og altså også forhold av « politisk art » som måtte antas å ha overvåkingsmessig betydning.

       Kommisjonen har videre påvist at det fra slutten av 1940-tallet skjedde en massiv registrering, først med fokus på kommunister, deretter - i første halvdel av 60-tallet også med fokus på SF-ere, og fra slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70 tallet med oppmerksomheten særlig knyttet til en mest mulig fullstendig kartlegging av medlemmer og sympatisører av SUF /AKP m-l. Fra og med fremleggelsen av Mellbye-utvalgets rapport blir det stadig oftere fremholdt at politisk virksomhet skal beskyttes mot overvåking, og regjeringen uttaler i St.meld. nr. 89 (1969-1970) at « utgangspunktet er for departementet at politisk overbevisning i seg selv skal være fri for undersøkelser. » Registrering av norske borgere ble deretter regulert ved rundskriv 2/1970, (som på forhånd var forelagt justisministeren) hvor det het i § 2:

       Flertallet viser her til at granskningskommisjonen legger til grunn at dette rundskrivet skal forstås slik at det kun er overvåkingsmessige tiltak som ikke skal kunne settes i verk på grunnlag av lovlig politisk virksomhet. Rundskrivet var derimot ikke til hinder for at opplysninger om politisk tilhørighet og virksomhet ble registrert i den grad dette var relevant informasjon ved personkontroll. Granskningskommisjonen finner at registreringen av personer med tilknytning til AKP m-l bygget på at slike opplysninger var relevante ved senere personkontroll (jf. rapporten s. 114).

       Granskningskommisjonen gjør videre utførlig rede for at overvåkingsinstruksen av 1977 medførte en endring når det gjelder adgangen til også å registrere opplysninger om politisk virksomhet. Flertallet viser til hva som foran er gjengitt av debatten rundt denne instruksen - nærmere bestemt spørsmålet om forbudet i instruksens § 4 tredje ledd også omfattet forhåndsregistrering med henblikk på senere personkontroll. Flertallet viser her til at regjeringen ved fremleggelse av St.meld. nr. 18 (1980-1981) klart presiserte at dette var tilfellet, jf. side 13 i meldingen. Flertallet viser videre til at det forut for fremleggelsen av meldingen - i forbindelse med utarbeidelse av denne - klart fremgikk at overvåkingstjenesten selv oppfattet dette slik at medlemskap i revolusjonære partier og bevegelser ikke lenger kunne forhåndsregistreres, ja overvåkingssjefen advarte kraftig og eksplisitt mot at dette ville bli følgen av regjeringens linje, som nå altså ble presisert gjennom stortingsmeldingen. Dette synspunktet fremgikk av de gjentatte uttalelser som ble gitt både fra overvåkingssjefen og av det daværende Kontrollutvalget i forbindelse med foreløpige utkast til stortingsmelding, og kommer videre klart frem i overvåkingssjef Gunnar Haarstads brev til Justisdepartementet den 29. august 1980. I brevet heter det således:

       Om overvåkningstjenesten hadde ment at AKP m-l og NKP var ulovlige partier, ville det være helt unødvendig å protestere/advare mot konsekvensen av stortingsmeldingen, og flertallet finner det således klart at overvåkingspolitiet ikke oppfattet verken AKP eller NKP som partier som falt utenfor bestemmelsen i overvåkingsinstruksen § 4 tredje ledd - det må mao være åpenbart at heller ikke tjenesten selv oppfattet disse partier som ulovlige politiske organisasjoner eller medlemskap i partiene for ulovlig politisk virksomhet i relasjon til overvåkingsinstruksens § 4 tredje ledd, og da nødvendigvis heller ikke i forhold til straffeloven § 104a (som instruksen altså uttrykkelig henviser til).

       Flertallet finner videre at en like naturlig konklusjon her må være at heller ikke Justisdepartementet/regjeringen oppfattet det slik at medlemskap i de nevnte partier skulle falle utenfor begrepet « lovlig politisk virksomhet ». Som følge av de foran gjengitte innvendingene både fra overvåkingssjefen og Kontrollutvalget - der det altså av sammenhengen klart fremgår at disse ikke oppfattet NKP og AKP for ulovlige partier som falt utenfor området for overvåkingsinstruksens § 4 tredje ledd - hadde de politiske myndigheter en klar og direkte foranledning til eventuelt å signalisere/presisere at registreringsforbudet i instruksens § 4 tredje ledd ikke skulle gjelde revolusjonære partier - hvis regjeringen hadde ment dette. Når slike signaler ikke ble gitt tilbake til tjenesten (tvert om - som det fremgår av justisminister Cappelens brev til regjeringens sikkerhetsutvalg av 24. april 1980, skulle forhåndsregistrering av personer med tilknytning til politisk virksomhet eller politiske bevegelser som ikke var forbudt, ikke kunne finne sted, og det selv om justisministeren presiserer at dette ikke ville gjøre personellsikkerhetstjenesten lettere for overvåkningstjenesten) mener flertallet at det må skyldes at heller ikke regjeringen mente at disse partiene var ulovlige. Flertallet finner at om Cappelen hadde ment at overvåkingsinstruksen ikke skulle være til hinder for at opplysninger om tilknytning til slike partier fortsatt skulle kunne forhåndsregistreres, ville dette ha fremgått av hans notat til regjeringens sikkerhetsutvalg - dette ikke minst fordi Cappelen avslutningsvis uttrykkelig presiserer at stortingsmeldingen ville bety en endring av den daværende praksis - som på denne tiden nettopp for en stor del besto av massiv registrering av personer med tilknytning til ml-bevegelsen.

       Flertallet kan altså ikke finne noen holdepunkter for at Justisdepartementet i forbindelse med arbeidet med overvåkingsinstruksen skulle ha ment at NKP eller AKP var ulovlige partier.

       Flertallet vil videre vise til at også representanter for den regjering som utarbeidet og vedtok overvåkingsinstruksen av 1977 åpenbart ikke har ment at AKP og organisasjoner innenfor ml-bevegelsen ikke skulle være omfattet av registreringsforbudet i instruksens § 4 tredje ledd, og således ikke var å oppfatte som ulovlige partier/organisasjoner.

       Flertallet viser til komiteens åpne høring med daværende justisminister Inger Louise Valle, jf. høringsreferatet s. 141, hvor hun bl.a uttaler:

       På spørsmål om dette gjaldt uansett politisk farge, og også omfattet partier på venstresiden som RV og NKP, svarte den daværende justisminister:

       Med henvisning til den fortolkning som har vært fremført av Jens Bugge, ble Valle spurt om det var meningen at man selv etter 1977-instruksen skulle kunne fortsette å overvåke og registrere kommunister, uttalte Valle:

       Flertallet finner det godtgjort at regjeringen ved 1977-instruksen ville innskjerpe registreringsvirksomheten for så vidt gjaldt opplysninger om politisk virksomhet i seg selv, og at - ikke minst sett på bakgrunn av at det særlig var ml-bevegelsen som i denne perioden var gjenstand for forhåndsregistrering, ville endringen i 1977 ikke ha noen mening om det var slik å forstå at AKP/ml-bevegelsen skulle falle utenfor registreringsforbudet - i så fall ville hele prosessen med ny overvåkingsinstruks i 1977 kun være egnet til å føre allmennheten bak lyset, noe flertallet ikke finner noen holdepunkter for å hevde.

       Flertallet vil understreke at når det gjelder selve tolkningen av straffeloven § 104a annet ledd, kan bare domstolene med endelig virkning slå fast rekkevidden av bestemmelsen. I mangel av andre rettskilder - det være seg rettspraksis, uttalelser i forarbeidene, utførlig juridisk litteratur mv - må myndighetspraksis være et tolkningsmoment av betydelig vekt. Som et reelt hensyn kommer dessuten at straffeloven § 104a annet ledd er en rettsregel som er satt til beskyttelse av vår statsform og lovlige myndigheter, og det kan vanskelig hevdes at det er uten interesse hvordan de samme myndigheter oppfatter den trussel som de aktuelle organisasjoner representerer mot styremaktene.

       Flertallet finner at heller ikke justismyndighetene kan ha ment at straffeloven § 104a annet ledd skulle tolkes strikt etter ordlyden. Flertallet er ikke kjent med at justismyndighetene har tatt ut tiltale på et slikt grunnlag, og ingen er heller dømt for medlemskap i eller støtte til et parti/organisasjon med et formål som er ulovlig i henhold til ordlyden i § 104a annet ledd. Flertallet viser til at det har vært anført at det ikke kan være avgjørende for lovtolkningen hvorvidt noen faktisk er blitt straffet for å ha deltatt i eller støttet en organisasjon med et formål som angitt i § 104a annet ledd, jf. Jens Bugges brev til komiteen av 6. januar 1997. Dette skulle være et rent påtalemessig forhold. Tidligere statsminister Willoch ga under komiteens åpne høring den 31. januar 1997 uttrykk for de samme synspunkter når han uttalte:

       Til dette vil flertallet først bemerke at den finner det besynderlig om samfunnet skulle holde seg med straffebestemmelser som konsekvent ikke skulle håndheves, på tross av det en mener er åpenbare overtredelser, på grunn av at en håndheving av bestemmelsen ville motvirke selve formålet med den samme straffebestemmelse. Flertallet vil imidlertid understreke at både de politiske myndigheter og justismyndighetene har unnlatt å praktisere denne aktuelle straffebestemmelsen etter sin ordlyd, og det åpenbart fordi de samme myndigheter har lagt en innskrenkende fortolkning til grunn.

       Flertallet vil her også vise til hva som eksplisitt er uttalt av regjeringens egen advokat i forbindelse med en mye omtalt overvåkingssak mot en person tilknyttet ml-bevegelsen (Lysestøl-saken), og det nettopp i den tidsperiode som her er aktuell. I forbindelse med spørsmålet om fremføring av vitner uttaler regjeringsadvokaten således i et tilsvar til Eidsivating lagmannsrett den 30. mars 1983:

       Flertallet viser videre til hva lederen for granskningskommisjonen, Ketil Lund, uttalte under den åpne høring i komiteen:

       Flertallet vil for sin del tilføye at de partier som etter en strikt fortolkning av ordlyden i straffeloven § 104a annet ledd skulle være forbudt, i hele perioden siden bestemmelsen ble fastsatt har fått lov til å delta i valg og få sine representanter valgt inn i endog våre høyeste beslutningsorganer. Flertallet finner det underlig om det skulle la seg hevde at en representant som våre øverste politiske myndigheter aksepterer blir valgt inn f.eks på Stortinget, i og med sitt blotte kandidatur til dette verv skulle gjøre seg skyldig i en kriminell handling. Flertallet finner for øvrig at dette i så fall ville harmonere svært dårlig med intensjonen med straffeloven § 104a annet ledd, som altså setter straff for den som danner, deltar i eller støtter sammenslutning som har som formål ved ulovlige midler å oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Det må således være en naturlig oppgave for myndighetene å søke å hindre at vedkommende sammenslutning/parti oppnår slik innflytelse i offentlige anliggender, hvilket vanskelig lar seg hevde er tilfelle om de samme myndigheter åpent aksepterer at et slikt parti stiller til valg, ja endog letter adgangen til dette i form av offentlig støtte til den angivelig ulovlige politiske virksomhet.

       Flertallet viser videre til hva professor Johs. Andenæs skriver om forståelsen av bestemmelsen i straffeloven § 104a annet ledd, Aftenposten 25. april 1997:

       Flertallet viser dessuten til at Andenæs i sin artikkel henviser til Frede Castberg, som i sin bok « Rett og revolusjon » fra 1974 om de revolusjonære partier og organisasjoner uttalte:

       Flertallet konkluderer med at myndighetene ved fastsettelsen og håndhevelsen av overvåkingsinstruksen av 1977 ikke mente at partier som NKP, AKP/RV skulle falle utenfor forbudet mot registrering av opplysninger alene på grunnlag av politisk virksomhet. Flertallet registrerer at et slikt synspunkt blir hevdet med styrke nå i ettertid. Dette er synspunkter en ikke kan se har vært fremmet tidligere, heller ikke av det tidligere Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, som øyensynlig har forutsatt det motsatte, jf. dette utvalgets uttalelser i forbindelse med utarbeidelse av St.meld. nr. 18 (1980-1981)

       Flertallet viser til at overvåkingstjenesten - for til enhver tid å kunne bedømme om en organisasjon er i nærheten av å kunne omsette et ulovlig formål i praktiske handlinger - må ha adgang til å kunne følge med i virksomheten, også i form av overvåkingstiltak. Flertallet understreker at også granskningskommisjonen legger dette til grunn, så lenge dette er basert på jevnlige sikkerhetsmessige vurderinger. Opplysninger om politisk virksomhet som ikke er relevante i overvåkingsmessig øyemed, eller for personkontrolltjenesten, kunne imidlertid etter 1977-instruksen ikke nedtegnes. Granskningskommisjonens leder uttalte da også i den åpne høringen den 25. februar 1997 at:

       Flertallet finner imidlertid at det ikke kan være grunnlag for å hevde at partier som NKP, AKP og RV og tilknyttede bevegelser, ikke skulle være omfattet av overvåkingsinstruksens bestemmelse om « lovlig politisk virksomhet », jf. instruksens § 4 tredje ledd, og finner dessuten at myndighetenes praksis, samt hensynet til ytrings- og foreningsfriheten må spille inn ved en fortolkning av straffeloven § 104a annet ledd.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at det at regjeringen mente at organisasjoner ikke skulle rammes av instruksen ikke behøvde å bety at de ikke skulle kunne rammes gjennom eller via § 104a annet ledd i straffeloven etter påtalemyndighetens ansvarsområde.

       Dette medlem konstaterer at det faktum at overvåkingspolitiets protesterte mot eller presenterte innvendinger mot endring av instruksen ikke kan tolkes som om overvåkingstjenesten ikke var oppmerksom på den hjemmel for tiltak som § 104a annet ledd i straffeloven ga. Det er mer naturlig å tolke overvåkingspolitiets innvendinger som et ønske om å bibeholde den hjemmel som instruksen i seg selv ga for aktive tiltak fra tjenestens side. Det er således ikke åpenbart at ikke tjenesten selv var oppmerksom på den hjemmelen som fantes i straffeloven § 104a annet ledd.

       Når det gjelder spørsmålet om hvilke vurderinger regjeringen hadde av bruk og fortolkning av § 104a annet ledd vil dette medlem understreke at ingen regjering fant å fremme forslag om endringer i bestemmelsen. Når sa landets påtalemyndighet fulgte en praksis i sin virksomhet bl.a. muligens som følge av en bokstavtolkning slik Stenberg-Nilsen, Bugge, Willoch og Schweigaard Selmer mener bestemmelsen skal fortolkes er et forsøk på i ettertid å etablere hvorledes regjeringen kunne fortolke bestemmelsen hvis de ble anmodet om det, relativt uinteressant og uten betydning for de spørsmål som drøftes om det er berettiget med kritikk mot overvåkingstjenesten.

       Dette medlem finner det lite meningsfylt å drøfte 20 år senere hva en regjering måtte ha villet gjøre. Det avgjørende er hva den de facto gjorde, f.eks. med § 104a annet ledd i straffeloven, nemlig ingenting, samt laget en § 4 i overvåkingsinstruksen som vurdert og brukt som helhet og ikke bare tredje ledd sikret overvåkingstjenesten hjemmel for de tiltak som ble gjennomført.

       Dette medlem vil påpeke at det i mange tilfeller er slik at justismyndighetene ikke tar ut tiltale fordi andre hensyn tilser noe annet. Det er derfor urimelig å tolke mangel på tiltalebeslutning eller annen åpenbar offentlig praktisering av bestemmelsen som støtte til kommisjonens innskrenkende fortolkning i ettertid og i en ny total sikkerhetspolitisk situasjon.

       Dette medlem finner det helt naturlig i en spent sikkerhetspolitisk situasjon at landets overvåkingspoliti « passer godt på » de politikere som er på « god for », « viser forståelse for » og har samkvem med landets potensielle fiender, Sovjetunionen og andre Warsawapakt-land. Dette behøver ikke å bety at myndighetene lager hindringer for de samme politikeres valgdeltakelse. Beskyttelseshensyn taler for det ene, mens demokratiets ønske om åpenhet og likhet taler i motsatt retning. Så lenge kunnskapene om partiers og politikeres virksomhet ikke viser en overgang til en aktiv bruk av eller forberedelse til bruk av voldelige midler i den politiske kampen er det ingen grunn til å nekte deltakelse i den normale politiske kamp. Det betyr imidlertid ikke at man skal unnlate å passe på de partier og politikere som i en gitt politisk situasjon kan være potensiell hjelper for en fremmed makt, slik Nasjonal Samling ble det sist landet ble angrepet. Hadde Norge i årene for 1940 hatt et aktivt overvåkingspoliti, beredskapslovgivning og et vaktsomt politisk lederskap ville sannsynligvis hendelsene før, under og etter aprildagene 1940 vært helt annerledes.

       Dette medlem kan ikke på noen måte se det logiske i at det skulle være åpenbart i 1997 hva landets myndigheter i 1977 egentlig mente den gang. Det er med undring dette medlem er vitne til at det lanseres synspunkter på det formelle lovverk, regelverk og instruksverk som ikke samsvarer med, men står i motstrid til de faktiske hendelser, praksis og virkelighet og at det allikevel konkluderes med at det er ettertidens fortolkninger som også gjaldt den gang. Dersom den moderne fortolkning av lover og regler har vært den riktige hele tiden betyr det at alle de embetsmenn og tjenestemenn som har virket i justisdepartementet, domstolene, overvåkningspolitiet og påtalemyndigheten i granskingsperioden egentlig har opptrådt lovstridig, instruksstridig og udemokratisk, noe dette medlem vil ta dyp avstand fra.

       Dette medlem mener at det er like naturlig å tolke instruksens § 4, tredje ledds bruk av ordet « lovlig » som en indirekte påvisning av at straffeloven § 104a annet ledd kommer til anvendelse på hvilke parti og virksomhet som er unntatt fra de øvrige bestemmelser i leddet. Dette medlem kan vanskelig se at det kan legges en fortolkning til grunn for § 104a annet ledd som er i direkte strid med en bokstavfortolkning. Dersom regjeringen og Stortinget hadde ønsket en annen fortolkning en bestemmelsens ordlyd må man kunne ha forventet at bestemmelsen ville vært endret. Dette medlem vil hevde at den fortolkning høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen, høyesterettsdommer Jens Bugge, tidligere høyesterettsdommer Schweigaard Selmer og tidligere statsminister Kåre Willoch må være den riktige fordi de faktiske hendelser og praksis samsvarer også med deres fortolkning.

4.2.3 Instruksverket for overvåkingsvirksomheten

       Når det gjelder regelverket for overvåkingspraksis har granskningskommisjonen redegjort for dette i kap. 9.3.2 i rapporten. I første del av granskingsperioden gjaldt overvåkingsinstruksen fra 1937. I § 2 var det en bestemmelse om innsending av enhver opplysning som kunne antas å få betydning for pass- og fremmed- og spionkontrollen, eller for ettersporing av annen landsskadelig virksomhet. Utover dette inneholdt ikke instruksen noen nærmere beskrivelse av tjenestens oppgaver. Praksis utviklet seg i retning av det som etterhvert ble nedfelt i overvåkingsinstruksen av 1952. Ved 1952 instruksen ble overvåkingstjenestens oppgaver mer detaljert angitt, jf. instruksens § 2. En av oppgavene var å forebygge og motvirke all femtekolonnevirksomhet, i § 3 definert som

       I henhold til instruksens § 9 skulle tjenesten innhente alle opplysninger om personer, grupper og organisasjoner som kunne mistenkes for å forberede eller foreta handlinger som nevnt i instruksens § 2 (forbrytelser mot statens selvstendighet og rikets sikkerhet), og andre forhold av militær, økonomisk eller politisk art som kunne antas å ha overvåkingsmessig betydning.

       Granskningskommisjonen redegjør for at personopplysninger som ble innhentet ved aktive overvåkingstiltak måtte være basert på en konkret mistanke om virksomhet som skulle forhindres etter formålsbestemmelsen i § 2. Noen tilsvarende forutsetning gjaldt imidlertid ikke for registrering av personopplysninger, det var nok at opplysningene ble antatt å være relevante for løsningen av de oppgaver som tjenesten var pålagt etter § 2 i instruksen.

       Kommisjonen redegjør videre for at det i henhold til instruksen ikke var nødvendig for iverksetting av overvåking at det forelå mistanke om at en forbrytelse var begått, det var nok at tjenesten hadde mistanke om at en forbrytelse var under planlegging. I forhold til denne instruksen drøfter kommisjonen spørsmålet om instruksen hjemlet overvåking og registrering om politisk virksomhet. Dette sett i forhold til instruksens pålegg om å forebygge femtekolonnevirksomhet, hvori inngikk bl.a propaganda - som i seg selv ikke var straffbar virksomhet og derfor fritt kunne utøves innenfor rammen av ytringsfriheten. Ordlyden i instruksen kunne ifølge granskningskommisjonen gi inntrykk av at aktive overvåkingstiltak kunne settes i verk mot enhver som kunne mistenkes for å motarbeide den offisielle forsvars- og sikkerhetspolitikk. Etter § 3 i instruksen var det således ingen betingelse at propagandavirksomheten ble drevet til fordel for en fremmed makt. Kommisjonen konkluderer imidlertid med at instruksens bestemmelse om femtekolonnevirksomhet ikke ga overvåkingstjenesten adgang til å iverksette aktive tiltak med sikte på å kartlegge enhver motstand mot den offisielle utenriks - og sikkerhetspolitikk, men at pålegget om å forebygge propaganda var rettet mot kommunister og andre som myndighetene mente hadde en særlig tilknytning til Sovjetunionen. Instruksen har ikke kunnet forstås slik at den åpnet for å iverksette tiltak bare på grunnlag av virksomhet rettet mot norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Kommisjonen viser her bl.a til uttalelser i Stortinget fra hhv justisminister Kai Knudsen i 1952 og justisminister O.C Gundersen i 1964.

       I og med at ingen generelle skriftlige retningslinjer ble gitt mht hvordan instruksen skulle praktiseres, var det frem til 1970 opp til tjenesten selv å vurdere det indre trusselbildet til enhver tid og ta stilling til hva som var av overvåkingsmessig interesse.

       Rundskriv 2/1970 fra overvåkingstjenesten (klarert med daværende justisminister) bestemte at overvåking ikke skulle kunne finne sted bare på grunnlag av lovlig politisk virksomhet. Granskningskommisjonen mener dette må forstås slik at det gjaldt enhver lovlig virksomhet for et politisk standpunkt, ikke bare medlemskap i politiske partier. På bakgrunn av uttalelser i St.meld. nr. 89 (1969-1970) og Innst.S.nr.164 (1971-1972) mener granskningskommisjonen videre at rundskrivet må forstås slik at opplysninger om politisk virksomhet i seg selv heller ikke skulle kunne begrunne registrering som ledd i den overvåkingsmessige del av virksomheten - dvs at opplysningene ikke kunne nedtegnes selv om de var allment tilgjengelige; de var ikke overvåkingsmessig relevante. Opplysningene kunne imidlertid nedtegnes i personkontrolløyemed - inntil dette ble endret ved overvåkingsinstruksens av 1977.

       Granskningskommisjonen redegjør videre for at rundskriv 2/1970 innebar en instruksmessig begrensing av påbudet i den dagjeldende overvåkingsinstruks om å forebygge propaganda med sikte på å svekke landets forsvarsevne, og denne delen av definisjonen av femtekolonnevirksomhet ble fjernet i overvåkingsinstruksen av 1977.

       Granskningskommisjonen redegjør også for andre rettsregler som regulerer adgangen til overvåking, herunder metoder som i utgangspunktet er forbudt ved lov, men hvor det likevel i visse tilfelle kan gis samtykke. Dette gjelder adgangen til å iverksette post-, telegram- og telefonkontroll. Det er i denne sammenheng telefonkontroll som er særlig interessant, og komiteen har under kap. 3.1.3. behandlet regelverket for dette. Videre blir det redegjort for straffeprosesslovens bestemmelser om ransaking og beslag, jf. lovens kap. 15 og 16.

       Kommisjonen redegjør utførlig for overvåkingsmetoder som ikke er forbudt ved lov, hvor kommisjonen viser til det såkalte legalitetsprinsippet, hvorved lovhjemmel kreves for myndighetenes inngrep i borgernes rettsområde. Spørsmålet om i hvilken utstrekning det kreves lovhjemmel for å benytte overvåkingsmetoder som ikke er forbudt, har ifølge kommisjonen betydning for vurderingen av telefon- og romavlytting før en fikk straffeloven § 145a i 1958. Når det gjelder skjult avlytting ved hjelp av tekniske apparater, antar kommisjonen at dette har krevet lovhjemmel også før 1958 (hvor dette ble gjort straffbart).

       Granskningskommisjonen antar videre at lovhjemmel også har vært nødvendig ved skjult fotografering, filming eller fjernsynsopptak av personer i deres hjem, på deres kontorer eller i private sammenhenger, og det samme gjaldt kanskje skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted. Skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted ble i 1991 forbudt, jf. straffeloven § 390 b, men unntak kan gjøres når det er av vesentlig betydning for etterforskningen av handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder.

       Granskningskommisjonen redegjør videre for det såkalte forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessen; i straffeprosessloven er oppstilt et generelt krav om forholdsmessighet mellom mål og midler - de hensyn som søkes ivaretatt må stå i et rimelig forhold til karakteren av de virkemidlene som benyttes, jf., også politiloven § 6 annet ledd og telefonkontrollovens vilkår om hensynet til rikets sikkerhet.

       Kommisjonen antar at dette prinsippet også gjelder for etterforskningsmetoder som skygging, spaning, infiltrasjon og aktiv bruk av informanter, og dette prinsippet må også komme til anvendelse når overvåking finner sted i rent forebyggende øyemed - altså uten at det foreligger mistanke om at en forbrytelse er begått. Dette begrunner kommisjonen med hensynet til personvernet og hensynet til fri politisk utfoldelse. Under enhver omstendighet mener kommisjonen at aktive overvåkingstiltak har grunnlag i en betryggende intern saksbehandling.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har for sin del ikke bemerkninger til granskingskommisjonens forståelse av de foran nevnte reglene, eller til de tolkninger som granskningskommisjonen ellers har lagt til grunn når det gjelder bruk av overvåkingsmetoder.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet tar til orientering kommisjonens forståelse av regelverket uten at dette skal tolkes som støtte til nevnte tolkning.

       Komiteen viser til at når det gjelder bruk av nødrett, jf. straffeloven § 47, antar kommisjonen (s. 304) at hvis det utelukkende er snakk om etterforskning av en straffbar handling som allerede er begått, vil nødrett vanskelig kunne tenkes å supplere reglene i straffeprosessloven og telefonkontrolloven. Når det gjelder spørsmålet om nødrett kan påberopes som grunnlag for å avverge et straffbart forhold, er løsningen ifølge kommisjonen ikke like klar, men kommisjonen konkluderer med at det også her antakelig skal mye til før nødrett vil kunne berettige bruk av ellers ulovlige metoder. Granskningskommisjonen utelukker ellers ikke at det kan foreligge helt spesielle situasjoner der bruk av slike etterforskningsmetoder kan forsvares med nødrett når dette er eneste utvei for å hindre alvorlige eller fortsatt alvorlige anslag mot rikets sikkerhet.

       Komiteen har ikke bemerkninger til dette.

       Granskningskommisjonen har drøftet problemet knyttet til såkalt overskuddsinformasjon - dvs informasjon om andre straffbare forhold enn dem som en etterforskning er rettet mot. Telefonkontrolloven har som vilkår at telefonkontroll skal skje av telefonsamtaler til og fra vedkommende person. Kommisjonen er « kanskje tilbøyelig » til å mene at telefonkontrollforskriften på dette punktet ikke skal være til hinder for at opplysninger av betydning for oppklaring av saken, og som allerede er tatt opp på bånd, bør kunne oppbevares selv om de fremkommer i samtaler mellom andre på den avlyttede telefon, i den grad de er av betydning for etterforskningen. Kommisjonen uttaler videre:

       Komiteen vil for sin del bemerke at dette er et spørsmål som bør klargjøres i loven; bør overskuddsinformasjon som ikke er av betydning for den etterforskning som ligger til grunn for telefonkontrollen, men som er av betydning for etterforskning av annen kriminalitet, kunne lagres og benyttes, eller skal slik informasjon behandles som annen overskuddsinformasjon i forhold til telefonkontrollforskriften, nemlig straks tilintetgjøres, jf. forskriftens § 3.

       Kommisjonen uttaler videre at det er klart at bestemmelsene i forskriftens § 3 innebærer at overvåkingstjenesten har vært forpliktet til å makulere all overskuddsinformasjon som bare er av betydning for tjenestens forebyggende oppgave eller for personkontrolltjenesten.

       Komiteen viser her til at dette uten videre følger av forskriftens bestemmelser.

4.3 Komiteens vurdering av registreringsvirksomheten - registrering av opplysninger om politisk tilhørighet og politisk virksomhet

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen i kap. 9.5 i rapporten gir sin vurdering av overvåkingspolitiets registreringspraksis, jf. også innstillingens kap.4.3. Tema for granskingskommisjonens gjennomgang av registreringspraksis er om de opplysninger som er registrert etter sin art faller innenfor rammen av hva registrene etter instruksverket skulle inneholde, og om registreringsvirksomheten har vært undergitt en betryggende intern saksbehandling. Til grunn for granskingskommisjonens vurderinger ligger i tillegg en gjennomgang av trusselbildet i granskingsperioden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet viser til at det fremgår av denne gjennomgangen at granskningskommisjonen har basert seg på myndighetenes trusselbilde til enhver tid.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at granskningskommisjonen selv hevder at den har basert seg på myndighetenes trusselbilde til enhver tid. Dette medlem tolker kommisjonens rapport som et klart bevis for at den ikke har gjort det, men at den har bedrevet et klart eksempel på trygt og opportunistisk etterpåklokskap.

       Komiteen viser til at registreringsvirksomheten vurderes på bakgrunn av følgende rettslige situasjon:

4.3.1 Vurdering av registreringsvirksomheten overfor NKP

       Granskningskommisjonen redegjør for at overvåkingstjenesten i perioden fra 1947/48 og frem til slutten av 1960-årene gjennomførte en nærmest total kartlegging av kommunistene. Denne kartleggingen hadde ifølge kommisjonen fra først av et overvåkingsmessig siktepunkt - man fryktet kommunistisk infiltrasjon og kommunistene ble sett på som rekrutteringsområde for østlig etterretning. Det vesentligste var likevel at medlemskap i NKP eller annen tilslutning til en kommunistisk samfunnsoppfatning i seg selv ble oppfattet som overvåkingsmessig relevant. I tillegg ble kommunistene gjenstand for kartlegging for å hindre at de ble tilsatt i stillinger hvor de fikk tilgang til gradert materiale eller som forutsatte særlig lojalitet.

       Granskningskommisjonen konkluderer med at de omfattende opplysninger om kommunister og kommunistsympatisører og deres virksomhet som ble nedtegnet frem til slutten av 1960-årene, var hjemlet i det instruksverk som overvåkingstjenesten arbeidet etter, « instrukser som riktignok i liten utstrekning var skrevne ».

       Granskningskommisjonen påpeker at også usikre opplysninger ble ansett som relevante, og at en omfattende kartlegging av kommunistsympatisører og antatte sympatisører pågikk, særlig i 50-årene, hvor personer som kanskje var kommunister ble markert som S 2 med henblikk på senere personkontroll.

       Granskningskommisjonen viser til at det fra slutten av 60-årene ikke lenger (med sporadiske unntak) ble opprettet observasjonssak pga medlemskap i NKP, men slike opplysninger ble likevel i atskillig utstrekning nedtegnet i arbeidsregistre. Som årsaker til dette viser kommisjonen til den internasjonale situasjonen, og til NKPs manglende oppslutning, og mener dessuten at de rettssikkerhetsmessige problemer som ble reist i Mellbye-utvalgets innstilling har spilt en rolle. På denne bakgrunn reiser kommisjonen spørsmålet om dette betød at medlemskap i NKP fra dette tidspunkt heller ikke skulle være relevant ved personkontroll. Kommisjonen antar at dette ikke var tilfellet - medlemskap i NKP eller en uttrykt kommunistisk samfunnsoppfatning kunne fortsatt være relevant i personkontrollsammenheng. Komiteen slutter seg til en slik oppfatning, og viser særlig til at Direktivet for personkontrolltjenesten av 1. mars 1967 - som også ble lagt til grunn for den sivile forvaltning - ikke utelukket dette, og viser i tillegg til at det ikke ble uttalt eller forutsatt av overordnet myndighet at medlemskap i NKP ikke lenger skulle være relevant.

       Selv om medlemskap i NKP ikke lenger førte til opprettelse av observasjonssak, viser komiteen til at tjenesten fortsatte å registrere opplysninger om tillitsvalgte, både sentralt og lokalt. Granskningskommisjonen mener at også denne registreringsvirksomheten har ligget innenfor instruksverkets rammer, og komiteen slutter seg til en slik oppfatning. Komiteen viser her til granskingskommisjonens drøftelse av rundskriv 2/1970 fra overvåkingstjenesten, hvor kommisjonen konkluderer med at begrensningene i dette rundskrivet ikke var ment å gjelde registrering av opplysninger i personkontrolløyemed, og noen tilsvarende begrensning ble ikke inntatt i direktivet for personkontrolltjenesten for Forsvaret. Granskningskommisjonen uttaler om dette spørsmålet (rapporten s. 314):

       Selv om det ikke forelå instruksmessige begrensninger i adgangen til å nedtegne opplysninger om politisk virksomhet, mener komiteen at overvåkingstjenesten hadde ansvar for å vurdere hvilken sikkerhetstrussel kommunistene til enhver tid utgjorde. Mellbye-utvalget uttalte da også i 1967 at spørsmålet om registrering skulle skje på grunnlag av politisk aktivitet var så viktig at generelle retningslinjer burde bli gitt av regjeringen og at disse stadig måtte vurderes på nytt i lys av endringene i den internasjonale situasjon. Komiteen viser til at slike generelle retningslinjer ikke har blitt gitt. Granskningskommisjonen reiser her spørsmålet om det ikke på noe tidspunkt skjedde forandringer i den internasjonale situasjon eller i kommunistenes holdninger som tilsa en endret vurdering av oppfatningen om at kommunistene i sin alminnelighet måtte betraktes som en sikkerhetsrisiko. Granskningskommisjonen konkluderer her - på bakgrunn av en vurdering av den internasjonale utvikling i 50- og 60-årene, herunder en vurdering av utviklingen i NKPs holdning til Sovjet, med at en ikke kan se at det frem til siste halvdel av 1960-årene, da registreringen av medlemskap i NKP i det vesentlige opphørte, skjedde endringer i NKPs holdning som gjorde det uforsvarlig at norske myndigheter ikke tidligere endret sin oppfatning av kommunister som en mulig sikkerhetstrussel.

       Granskningskommisjonen påviser videre at også opplysninger om reisevirksomhet til østblokkland systematisk ble nedtegnet av overvåkingstjenesten, i det vesentlige uavhengig av vedkommendes politiske tilhørighet. Kommisjonen har ikke noe å utsette på tjenestens registrering av slike opplysninger, og viser til at det samtidig må ha vært innenfor instruksverket å innhente og nedtegne opplysninger om organisasjoner som arrangerte kurs, reiser eller andre former for kontakt med representanter for østblokkland, herunder hvem som deltok på arrangementer i østblokken. Det fremgår av rapporten at Justisdepartementet i hovedsak var orientert om dette gjennom overvåkingstjenestens årsrapporter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at den nye overvåkingsinstruksen av 1977 markerer et skille hva gjelder overvåkingstjenestens adgang til å registrere opplysninger om politisk virksomhet, jf. den nye instruksens § 4 tredje ledd. Flertallet viser her til at det fremgår av granskningsrapporten at praksis likevel stort sett fortsatte som før, i strid med den nye instruksen. Granskningskommisjonen har ikke vesentlige bemerkninger til at registreringspraksis stort sett fortsatte som før til fremleggelsen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) i juni 1980. Dette er av kommisjonen begrunnet i at både overvåkingstjenesten og Kontrollutvalget hadde et annet syn på innholdet i overvåkingsinstruksens § 4 tredje ledd enn Justisdepartementet, og dette var et syn som ved flere anledninger var gjort kjent for departementet. Flertallet vil for sin del understreke tjenestens ansvar for selv til enhver tid å operere innenfor det instruksverk som gjelder, dette også fordi en må legge til grunn at tjenesten måtte forstå at 1977-instruksen måtte bety en endring når det gjelder adgangen til å forhåndsregistrere opplysninger om politisk virksomhet.

       Flertallet tar imidlertid forbehold for hvordan den nye instruksen var formidlet til tjenesten.

       Flertallet viser videre til at regjeringen i St.meld. nr. 18 (1980-1981) uttrykkelig slo fast at lovlig politisk virksomhet ikke i seg selv kunne gi grunnlag for forhåndsregistrering av opplysninger i personkontrolløyemed, og at dette fulgte av § 4 tredje ledd i instruksen. Opplysninger om politisk virksomhet kunne etter dette bare nedtegnes såfremt det ble benyttet ulovlige midler eller det forelå andre overvåkingsmessige relevante grunner som gjorde registrering berettiget.

       Granskningskommisjonen uttaler om denne perioden (rapporten s. 319):

       Flertallet viser ellers til at et notat fra Overvåkingssentralen av januar 1985 var i strid med instruksen når det gjaldt registrering av personer med tilknytning til NKP.

       Av granskningsrapporten fremgår også at det i denne perioden ble registrert opplysninger fra valglister og fortegnelser over antatte kommunister og kommunistsympatisører. Slike lister ble arkivert i tjenestens emnearkiv, og det uten noen nærmere vurdering av om personene var registrert eller kunne registreres. Flertallet viser til at også dette var i strid med instruksen.

       Komiteen viser til at Overvåkingstjenesten fortsatte å registrere opplysninger om tillitsvalgte og andre toneangivende personer i partiet. Interessen for NKPs virksomhet var i denne perioden særlig begrunnet i mistanke om at partiet mottok økonomisk støtte fra Sovjet. Granskningskommisjonen skriver om dette (s. 319-320):

       Likevel konkluderer kommisjonen med at (s. 320):

       Komiteen vil for sin del vise til at det i ettertid - etter at kommisjonen la frem sin rapport, har vært publisert artikler som med bakgrunn i tilgang til historisk kildemateriale, bl.a i Moskva, mener å kunne påvise at det har skjedd til dels omfattende overføring av økonomisk støtte fra Sovjet til NKP. Komiteen viser videre til at dette kan være straffbart i henhold til straffeloven § 97 a. Komiteen viser også til at det har vært uttalt av tidligere statsminister Kåre Willoch, bl.a under komiteens høring den 31. januar 1997, at granskningskommisjonen har tatt for lett på mistanken om overføring av støtte til NKP fra Sovjet. Komiteen vil her vise til foran gjengitte uttalelser fra granskningskommisjonen, hvor det fremgår at kommisjonen ikke finner grunnlag for å kritisere at overvåkingspolitiet med bakgrunn i en slik mistanke fulgte med i NKPs virksomhet og registrerte opplysninger om tillitsvalgte som mistanken kunne rettes mot. All den tid kommisjonen har akseptert at dette ga et overvåkingsmessig grunnlag for å følge med på partiets virksomhet, vil ikke evt etterfølgende opplysninger om at en slik mistanke var berettiget ha betydning for vurderingen av granskingskommisjonens konklusjoner på dette punktet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil imidlertid understreke at selv om dette partiet mottok støtte, må overvåkingsmessige tiltak, evt også etterforskningstiltak, rettes mot de personer som kan tenkes å være ansvarlig for mottak av slik støtte. Flertallet finner det ikke lett å forstå at dette også skulle gjelde de lokale tillitsvalgte rundt om i landet. Flertallet finner således grunn til å opprettholde den kritikk som granskningskommisjonen har rettet mot den omfattende kartlegging av kommunister i denne perioden, herunder registreringen av lokale tillitsvalgte. Flertallet vil dessuten understreke at det - selv med mistanke om overtredelse av straffeloven § 97a - tilligger tjenesten et ansvar for at de virkemidler som benyttes i etterforsknings- eller overvåkingsmessig øyemed står i et rimelig forhold til de forhold som en tar sikte på å avdekke, jf. også forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessen. Dette er forhold flertallet vil komme tilbake til i forbindelse med en vurdering av overvåkingspraksis.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at når overvåkingsinstruksen vurderes i sin helhet sammen med § 104a annet er det ikke grunnlag for å hevde at et notat fra overvåkingssentralen av januar 1985 var i strid med instruksen og heller ikke at det ble registrert opplysninger over antatte kommunister. Slike påstander bygger på en helt feilaktig forståelse av regelverket, samt en lettvint etterpåklokskap og en populistisk og opportunistisk politisk holdning.

       Dette medlem kan ikke se at det på noen måte er godtgjort at instruksen av 1977 skulle medføre noen endring i praksis. Når en vurderer hele § 4 i instruksen og ikke bare tredje ledd og ser denne i sammenheng med straffeloven § 104a annet ledd er situasjonen helt annerledes en det kommisjonen på en objektiv måte påstår. Når det også hevdes som en begrunnelse at « tjenesten måtte forstå » basert på etterpåklokskap blir grunnlaget for kritikken relativt tynn og uten særlig interesse for de som er opptatt av generelle rettssikkerhetsbetraktninger.

       Dette medlem mener at hvis et politisk parti lovstridig mottar økonomisk støtte fra myndighetene i det land Norge, sammen med sine allierte i NATO, anså som sin potensielle hovedfiende, nemlig Sovjetunionen, er det for naivt å hevde at bare de sentrale tillitsvalgte skulle kunne gjøres til gjenstand for overvåking. Når partiet som sådant mistenkes for å motta støtte er det naturlig at tjenesten sørger for den nødvendige overvåking av hele partiet. Den kommunistiske praksis med å la den reelle leder være nr. 3, 4 eller 5 i den formelle kommandolinje tilsier at man ikke kunne lage et skille mellom sentrale tillitsvalgte og lokale hvis man skulle unngå berettigede anklager for tjenesteforsømmelse.

       Komiteen viser til hva granskningskommisjonen avslutningsvis uttaler om registreringen av partiet NKP (rapporten s. 320):

       Komiteen vil for sin del bare vise til at dette illustrerer dilemmaet med en overvåkingstjeneste i et demokrati; hensynet til fri meningsutveksling og meningsdannelse må veies mot hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser, især i forhold til organisasjoner som kan tenkes å undergrave demokratiets ideer. Det ligger i overvåkingens natur at en må følge med på aktiviteter og personer som i ettertid kan vise seg å være uskyldige, men til grunn for en avveining av hvor langt overvåkingen skal gå må ligge et prinsipp om at det skal være sammenheng mellom mål og virkemidler, og at det dessuten må være en rimelig balanse mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og hensynet til den enkeltes personvern og rettssikkerhet.

4.3.2 Vurdering av registreringsvirksomheten overfor AKP og nærstående organisasjoner

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen har påvist at overvåkingstjenesten fra slutten av 1960-tallet tok sikte på en tilnærmet total kartlegging av organisasjoner som var AKP m-ls forløpere, deretter av partiet selv og tildels også av organisasjoner som sto partiet nær. Kartleggingen omfattet både medlemmer og aktive sympatisører. Bakgrunnen for kartleggingen var partiets revolusjonære program, partiets linje om såkalt politisk militærtjeneste, mistanke om infiltrasjon av bedrifter og organisasjonsliv, samt kontakten med personer innenfor utenlandske organisasjoner som kunne mistenkes for terrorisme. Komiteen viser til at dette medførte at AKP og nærstående organisasjoner var av overvåkingsmessig interesse, og opplysninger om partiets virksomhet, dets lederes og tillitsvalgtes aktiviteter ble registrert med sikte på å følge partiets farepotensiale. Dette var ifølge granskningskommisjonen også formålet med den omfattende kartleggingen av organisasjonenes aktiviteter på skoler og universiteter. Kommisjonen konkluderer slik (side 316):

       Komiteen har ikke noe å bemerke til en slik vurdering. Komiteen viser ellers til at granskningskommisjonen når det gjelder denne første perioden (frem til 1977) ikke har funnet uttalelser som viser at overvåkingspolitiet selv mente at medlemskap i AKP i seg selv var av overvåkingsmessig interesse. Så lenge de opplysninger som ble registrert måtte antas å være av betydning for personkontrolltjenesten, måtte dette være tilstrekkelig.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, konstaterer imidlertid at den nedre terskel for opprettelse av observasjonssak var svært lav, jf. granskingskommisjonens uttalelse om dette (rapporten s 316):

       Flertallet vil for sin del også vise til at observasjonssak ble opprettet på elever i ungdomsskoler, yrkesskoler og gymnas, og det ifølge granskningskommisjonen stort sett på grunnlag av opplysninger fra informanter ved skolene, antakelig blant elevene. Flertallet viser videre til at også yngre barn ble registrert med observasjonssak - f.eks ble slik sak opprettet på en 11-åring som ifølge tjenesten « trolig var deltaker » på en sommerleir i 1972, og lister over barn som reiste med sine foreldre til Albania på 70-tallet ble registrert i emnearkiv.

       Flertallet finner en slik registreringspraksis uakseptabel.

       Flertallet viser til at denne registreringen skjedde før det ble forbudt å forhåndsregistrere opplysninger om lovlig politisk virksomhet, og dette illustrerer at overvåkingstjenesten - innenfor de meget frie rammer som altså eksisterte på dette tidspunkt - måtte ha et selvstendig ansvar for å innrette sin virksomhet på en hensiktsmessig måte, dette under hensyn både til en fornuftig ressursbruk, men ganske særlig under hensyn til forsvarlige rettssikkerhetsmessige vurderinger.

       Flertallet finner det uakseptabelt at tjenesten i denne perioden benyttet noe tilnærmet angiveri ved skolene, dette både under henvisning til beskyttelse av den frie politiske meningsdannelse, men også fordi slike opplysninger ikke kunne være av interesse eller relevante i forbindelse med eventuelle klareringsavgjørelser - nødvendigvis mange år senere. Alene svak pålitelighet ved slik informasjon burde etter flertallets mening tilsi at tjenesten ikke registrerte opplysninger på slikt grunnlag. Flertallet finner en slik praksis kritikkverdig, og minner om at overvåkingstjenestens formål er å motvirke forbrytelser mot rikets sikkerhet, ikke å fungere som noe nær et meningspoliti.

       Flertallet viser videre til at det i denne perioden også ble utarbeidet alfabetiske lister over abonnement på avisen Klassekampen, samt over dem som solgte eller var medarbeidere i denne avisen.

       Flertallet finner det kritikkverdig at tjenesten forhåndsregistrerte abonnementer på en avis med klar politisk profil, og kan heller ikke se at dette var opplysninger som hadde relevans ved en etterfølgende klareringsavgjørelse, dette også fordi det kan tenkes andre årsaker til å abonnere på en avis enn ubetinget tilslutning til avisens redaksjonelle og politiske linje.

       Flertallet finner det påfallende at det - i mangel av retningslinjer fra overordnet myndighet - ikke innen tjenesten selv ble utarbeidet klarere retningslinjer for hvilke opplysninger som kunne være relevante eller hensiktsmessige å samle inn og arkivere.

       Flertallet viser ellers til hva granskningskommisjonen uttaler om denne perioden (rapporten s. 316):

       Flertallet viser til at også når det gjelder registreringsvirksomheten rettet mot AKP foretar granskningskommisjonen et skille mellom virksomheten før og etter 1977, jf. foran om registreringen av NKP og nærstående organisasjoner.

       Flertallet konstaterer imidlertid at den omfattende kartleggingen av AKP i følge kommisjonen foregikk til midt på 1980-tallet. Når det gjelder registreringsvirksomheten i perioden mellom vedtakelsen av den nye instruksen i 1977 og fremleggelsen av St.meld. nr. 18 i 1980, viser granskningskommisjonen til sine vurderinger når det gjelder NKP; kommisjonen har ikke vesentlige bemerkninger til at praksis fortsatte som før, da tjenesten selv og Kontrollutvalget hadde et annet syn på rekkevidden av § 4 tredje ledd i instruksen enn det departementet hadde, og dette syn var gjort kjent for departementet. Flertallet vil for sin del også når det gjelder denne perioden understreke at tjenesten hadde et selvstendig ansvar for å følge instruksen, men tar også her forbehold for hvordan instruksens innhold var formidlet til tjenesten, og hvilke reaksjoner tjenestens henvendelser til departementet avstedkom.

       Komiteen understreker dessuten myndighetenes ansvar for å følge opp at instruksens innhold ble etterlevet fra den underliggende tjeneste.

       Granskningskommisjonen finner det godtgjort at den omfattende registreringen av ml-ere ikke var hjemlet i overvåkingsmessige hensyn; virksomheten var begrunnet i hensynet til personkontrollen, noe som klart fremgår av overvåkingssjefens brev til Justisdepartementet av 29. august 1980 - den overvåkingsmessige interesse knyttet seg utelukkende til ledere og andre toneangivende personer, ikke til vanlige medlemmer eller sympatisører.

       Flertallet viser til granskingskommisjonens konklusjoner (rapporten s. 320):

       Som eksempler på rekkevidden av registreringsaktiviteten i denne perioden, vil flertallet videre nevne at ved Landsdelsentral Vestlandet ble saker om abonnementer på og innsendere av stoff til Klassekampen ajourført i emnearkivet frem til 1987, og at opplysninger om medarbeidere og intervjuobjekter i Radio RV i Bergen samme år ble nedtegnet. Granskingskommisjonens gjennomgang av emnearkivet ved Overvåkingssentralen gir for øvrig flere eksempler fra 1970-tallet på at personer som har skrevet innlegg eller annonsert i Klassekampen har blitt arkivert.

       Flertallet viser videre til at også på 1980-tallet ble personer registrert på grunnlag av temmelig løse mistanker om tilknytning til ml-bevegelsen. Illustrerende for det uforståelige omfang av registreringsvirksomheten er etter flertallets mening også at personsak ble opprettet ved Overvåkingssentralen som følge av et leserinnlegg i Klassekampen, skrevet av et medlem av Skolenes Landsforbund, som i innlegget kritiserte Norsk Lærerlag i forbindelse med tariffoppgjøret for 1982.

       Når det gjelder tillitsvalgte i AKP, viser flertallet til at granskningskommisjonen har lagt til grunn at sentrale ledere og tillitsvalgte ble registrert med observasjonssak frem til 1985, og deretter i avtakende grad frem til 1990, det samme også for lokale tillitsvalgte, men her mer tilfeldig. Flertallet viser til at denne registreringsvirksomheten, jf, overvåkingssjefens brev til departementet av 29. august 1980, hadde et overvåkingsmessig siktepunkt - mistanken om at organisasjonen skulle være beredt til å bruke vold og ukonstitusjonelle midler for å nå sine revolusjonære mål, samt mistanke om at partiet mottok støtte fra Kina, jf. straffeloven § 97 a.

       Flertallet viser til at granskningskommisjonen stiller seg spørrende til om overvåkingstjenesten på dette tidspunkt hadde mistanke om slik støtte; ingen av de avhørte tjenestemenn har overfor kommisjonen nevnt dette som grunnlag for at tjenesten fulgte med på partiets virksomhet, og partiet var dessuten i en årrekke blitt avlyttet med grunnlag i en slik mistanke, uten at noe var funnet som kunne bekrefte mistanken.

       Når det gjelder kartleggingen av partiet denne perioden uttaler kommisjonen (rapporten s. 321):

       Kommisjonen finner likevel ikke grunn til å anta at registreringen av opplysninger om partiets virksomhet og om noen relativt få sentrale ledere og tillitsvalgte, var instruksstridig i første halvdel av 1980-tallet. Flertallet viser her til at bl.a selve det hemmelighold som omga bevegelsen måtte interessere overvåkingstjenesten, men granskningskommisjonen presiserer at den ikke finner at dette hemmeligholdet tok sikte på å kamuflere anslag mot rikets sikkerhet.

       Flertallet slutter seg til følgende uttalelse fra granskningskommisjonen:

       Videre slutter flertallet seg til granskingskommisjonens vurdering av at den kartleggingsvirksomhet som ble trukket opp i rundskriv 3/1988 fra overvåkingstjenesten ikke var i samsvar med overvåkingsinstruksen. I henhold til dette rundskrivet skulle det fortsatt skje registrering av ledelsen både på lands-, fylkes- og regionnivå, og det med grunnlag i partiets program om væpnet revolusjon og overvåkingstjenestens oppfatning av at partiets lojalitet til statens lover utgjorde en « undergravningstrussel ».

       Flertallet viser til hva granskningskommisjonen uttaler om dette:

       Flertallet slutter seg til dette, og vil for ordens skyld presisere at all den tid overvåkingspolitiet fra slutten av 1980-tallet i praksis øyensynlig ikke lenger oppfattet ml-bevegelsen som overvåkingsmessig interessant, skulle dette tilsi at heller ikke tillitsverv i partiet skulle ha vært gjenstand for forhåndsregistrering, dette som følge av bestemmelsen i overvåkingsinstruksen § 4 tredje ledd.

       Flertallet mener at den virksomhet som det ble lagt opp til i rundskriv 3/1988 illustrerer at overvåkingstjenesten må ha et ansvar for til enhver tid å innrette sin virksomhet i tråd med jevnlige sikkerhetsvurderinger, og dette må også gjelde den del av virksomheten som er begrenset til registrering med sikte på senere personkontroll.

       Flertallet har store problemer med å se at en kartlegging av AKP fra slutten av 1980-årene skulle la seg begrunne i en frykt for at ledelsen av partiet skulle ha planer om å forberede en væpnet revolusjon - dette på et tidspunkt hvor ml-bevegelsen hadde tapt mye av sin kraft i de miljøer hvor bevegelsen tidligere hadde stått sterkt, og hvor det vanskelig kan la seg hevde at samfunnet for øvrig, heller ikke de politiske myndigheter, anså partiet AKP (m-l) som en trussel mot den politiske stabilitet eller statens sikkerhet.

       Når det gjelder det foran nevnte rundskrivet (3/88) vil flertallet bemerke at det fremgår av rapporten at dette rundskrivet allerede ved utstedelsen ble oversendt Justisdepartementet. Departementet uttaler i et brev til overvåkingssjefen av 9. januar 1994 bl.a at:

       Flertallet viser til at det fremgår av rapporten at departementet allerede i 1992 var blitt underrettet om at rundskrivet ikke lenger hadde gyldighet for venstresiden, men understreker at departementet allerede ved oversendelsen av rundskrivet ved utstedelsen i 1988 burde ha reagert overfor tjenesten, og gjort det klart at rundskrivet burde trekkes tilbake som stridende mot den instruks departementet selv hadde fastsatt.

       Avslutningsvis vil flertallet komme tilbake til overvåkingstjenestens registrering på bakgrunn av abonnement av, og også salg av avisen Klassekampen. Som flertallet foran har vist til var dette forhold som kunne, om enn ikke systematisk, føre til opprettelse av observasjonssak. Granskingskommisjonens gjennomgang av emnearkivet ved Overvåkingssentralen har vist at det har skjedd en systematisk arkivering av opplysninger om hvem som har vært medarbeidere i Klassekampen, solgt denne avisen eller abonnert på avisen. Ved Landsdelssentral Vestlandet ble opplysninger om abonnementer på Klassekampen ajourført helt frem til 1987, og ved samme avdeling ble også opplysninger om medarbeidere og endog intervjuobjekter ved Radio RV nedtegnet. Flertallet vil her vise til hva Stortinget uttalte ved behandlingen av den såkalte Ikkevold-saken, jf. Innst.S.nr.119 (1984-1985). I forbindelse med at overvåkingspolitiet uhjemlet hadde kopiert en fortegnelse over medlemmer av organisasjonen Folkereisning mot krig og abonnementslister for bladet Ikkevold, uttalte Justiskomiteen til Kontrollutvalgets og departementets uttalelse om at denne kopieringen kunne ha vært foretatt dersom disse dokumentene var kommet overvåkingspolitiet i hende på en rettmessig måte:

       Flertallet viser til foranstående uttalelse, og mener at den holdning som her kom til uttrykk i minst like stor grad skulle gjelde overfor abonnementer på en avis som Klassekampen. Flertallet finner det kritikkverdig at det ble ført lister over abonnementer på denne avisen, og kan ikke se at dette var opplysninger som var relevante i forhold til en senere personkontroll.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet deler ikke den konspiratoriske holdning som kommisjonen gir uttrykk for. En reell og fornuftig sikkerhetskontroll tilsier at man må samle opplysninger og lagre disse for tusenvis av uskyldige personer for å kunne avsløre og bringe til domstolene den ene blant tusener som går i en fremmed og fiendtlig makts tjeneste. Det faktum at det ble registrert opplysninger i hemmelige arkiver om unge mennesker er i seg selv ikke på noen måte kritikkverdig, dersom slike opplysninger kunne bistå i avsløringen av den ene påvirkningsagenten 30 år senere.

       Dette medlem deler ikke den grenseløse naivitet som kommisjonen og flertallet gir uttrykk for. Det er helt normalt politiarbeid å undersøke og registrere forholdene for hundrevis, kanskje tusenvis av uskyldige for å finne den ene skyldige. Registrering i seg selv i arkiver har ikke skadet noen idet det er misbruk av en registrering som er skadelig og forkastelig. Forhåndsregistrering og et årvåkent øye med personer som potensielt kunne utvikle seg til agenter for Sovjetunionen og Warszawapakt-landene i den kalde krigs tid var nettopp hovedoppgaven for overvåkingstjenesten og dette medlem finner at kritikken fra kommisjonen og flertallets side på dette punkt er opportunistisk, populistisk og lettvint etterpåklokskap.

       Dette medlem finner denne registrering som et bevis på at tjenesten genuint ønsket å være føre var og heller registrere flere opplysninger enn for få. Det ville selvsagt være interessant først for tjenesten dersom disse registrerte opplysninger sammenholdt med andre aktiviteter hos enkeltpersoner ga et bilde av en person som burde følges nøye. Så lenge opplysningene forble hemmelige var selvsagt ingen skade skjedd og det at tjenesten heller registrerte og arkiverte for mange opplysninger og ikke for få kan bare vise at tjenesten gjorde sitt beste for å følge med.

       Dette medlem kan ikke se at det er grunn til å rette kritikk mot denne registrering eller at tjenesten « passet på » ml-bevegelsen. Påstanden om instruksstridig bygger på en totalt feilaktig og i etterhånd tolkning av instruksverket.

       Dette medlem kan ikke se at den påstand at tjenesten ikke anså ml-bevegelsen som overvåkingsmessig interessant også skulle medføre at forhåndsregistrering av opplysninger ikke skulle skje for å v ære særlig fornuftig eller saklig. Registrering av potensielt suspekte personer burde selvsagt skje uavhengig av vurderinger om behovet og nødvendigheten av overvåkingstiltak.

       Dette medlem kan ikke se at en kartlegging av AKP etter føre var prinsippet var i strid med lov- og instruksverket eller at noen skade egentlig er skjedd.

4.3.3 Vurdering av registreringsvirksomheten overfor SF/SV

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen har lagt til grunn at overvåkingstjenestens interesse for SF etter opprettelsen av partiet var av overvåkingsmessig karakter; mistanken om at partiets ledelse ville la seg bruke til å fremme « Sovjets politiske ønskemål ». Overvåkingstjenesten så ut til å mene at personer i ledelsen kunne mistenkes for femtekolonnevirksomhet i form av propaganda, og et grunnlag for denne mistanken var at sentrale personer hadde hatt kontakter med representanter for østeuropeiske land, bl.a i form av reisevirksomhet. Komiteen viser til at Knut Løfsnes av denne grunn ble gjenstand for overvåking. Komiteen viser til at frem til 1964 ble alle kandidater på SFs valglister og alle sentrale og lokale tillitsvalgte registrert med observasjonssak, tilsammen 1950 saker.

       Komiteen viser til at det rettslige utgangspunkt for granskningskommisjonen når det gjelder vurderingen av registreringspraksis, er at det før 1977 ikke forelå instruksmessige begrensninger mht adgangen til å nedtegne opplysninger om politisk tilhørighet og politisk virksomhet som tjenesten selv oppfattet som overvåkingsmessig relevant i henhold til instruksen. Granskningskommisjonen uttaler deretter:

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen fremhever at flere av personene på venstrefløyen i Arbeiderpartiet, særlig i kretsen rundt Orientering, hadde vært i overvåkingspolitiets søkelys i 50-årene, og det pga deres utenrikspolitiske orientering og reisevirksomhet til Øst-Europa, mens det ikke så ut til at personer ellers på venstrefløyen i Arbeiderpartiet interesserte overvåkingspolitiet. Kommisjonen uttaler deretter (rapporten s. 317):

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til granskingskommisjonens vurdering av at den kartlegging som ble gjennomført når det gjelder SF i begynnelsen av 1960-årene ikke kan ha vært basert på skjønnsomme overvåkingsmessige vurderinger.

       Flertallet mener det var innenfor instruksen å følge med på partiets ledelse, evt for å avkrefte eller bekrefte eventuell irregulær kontakt med andre staters etterretningstjenester, samt å følge med i partiets generelle virksomhet.

       Flertallet kan imidlertid ikke se at det kan ha vært i tråd med intensjonen i overvåkingsinstruksen - å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet - at tjenesten så vidt detaljert søkte å kartlegge et lovlig politisk parti og dets listekandidater og tillitsmannssjikt, og det selv om det altså på dette tidspunkt ikke forelå uttrykkelige instruksmessige begrensninger for nedtegning av opplysninger om politisk virksomhet.

       Flertallet har vist til at etter ordre fra daværende overvåkingssjef Bryhn ble observasjonssakene på SF rundt 1965 overført til emnearkivet. Granskningskommisjonen mener dette bare kunne bety at disse sakene ikke lenger var å oppfatte som observasjonssaker, dvs saker som var av betydning ved senere personkontroll eller inneholdt opplysninger som var av overvåkingsmessig interesse. Flertallet slutter seg til granskingskommisjonens uttalelse om at disse opplysningene da heller ikke kunne anses som relevante ved personkontroll, jf. også Mellbye-utvalgets innstilling (etter kommisjonens oppfatning kan Mellbye-utvalget for øvrig ikke kunne ha vært orientert om at disse sakene lå i emnearkivet). Kommisjonen uttaler om dette (rapporten s. 317):

       Flertallet mener det må følge av instruksverket at rene personopplysninger som verken var av interesse i overvåkingsmessig sammenheng eller av hensyn til senere personkontroll, skulle ha vært makulert av overvåkingstjenesten, og den registrering som etter dette tidspunkt fant sted av listekandidater og tillitsvalgte i SF, synes således ikke å ha vært i samsvar med instruksen.

       Flertallet viser imidlertid til at det helt frem til begynnelsen av 1970-årene ble opprettet observasjonssaker, riktignok ifølge kommisjonen ikke mange slike, på grunnlag av lokale tillitsverv i SF, og enkelte av sakene i emnearkivet ble dessuten tilbakeført som observasjonssak. Flertallet viser også til at granskingen har avdekket at det ble gitt opplysninger fra emnearkivet i forbindelse med saker om personkontroll.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at en føre var tenkning som lå til grunn for overvåkingstjenesten gjør at det var skjønnsomme overvåkingsmessige vurderinger som lå til grunn for kartleggingen av SF.

       Dette medlem mener at overvåkingstjenesten skulle følge overvåkingsinstruksen og sitt lovverk og ikke det kommisjonen og flertallet i ettertid omtaler som « intensjonene » bak overvåkingsinstruksen.

       Dette medlem mener at den registrering av listekandidater som skjedde var i klar overensstemmelse med instruksverket.

4.3.4 Kartlegging av høyreorienterte organisasjoner

       Komiteen viser til at det av granskningsrapporten fremgår at overvåkingstjenestens arkiver inneholdt lite eller ingenting om nazistisk eller høyreekstrem virksomhet frem til slutten av 1960-årene. Også på 70-tallet var det begrenset interesse for høyreekstrem aktivitet. Komiteen viser til rapportens opplysninger om at det i perioden frem til 1979 ble opprettet svært få observasjonssaker på personer med tilknytning til høyreekstreme miljøer. Granskningskommisjonen antar at opplysninger om personer med tilknytning til slik aktivitet kunne være av interesse i personkontrollsammenheng og dermed også kunne registreres under hensyn til dette formålet, og komiteen har ikke bemerkninger til dette.

       Komiteen viser til at bombeattentater 1. mai 1979, utført av et medlem av Norsk Front, endret overvåkingstjenestens oppfatning av den sikkerhetstrussel som høyreekstreme grupperinger representerte, og granskningsrapporten viser at slike grupper fra nå av ble betraktet som overvåkingsmessig interessante. Komiteen viser til at dette fremgår bl.a av overvåkingssjefens brev av 29. august 1980 til Justisdepartementet:

       Komiteen finner det på denne bakgrunn for instruksmessig at tjenesten ønsket å kartlegge lederne for, de internasjonale forbindelser til, de viktigste tillitsvalgte mv for denne virksomheten, dette av overvåkingsmessige hensyn. Komiteen viser videre til at stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) ga klare signaler om at aktiv deltagelse i ekstremistiske organisasjoner var relevant ved bedømmelsen av om sikkerhetsklarering skulle gis. Komiteen viser videre til at Hadelandsdrapene, samt også sprengningen av Oktober-bokhandlene i Bergen og Tromsø i 1977, medførte at de høyreekstreme miljøene ble gjenstand for skjerpet overvåkingsmessig interesse. Granskningskommisjonen uttaler at den overvåkingsmessige interesse som disse miljøene ble gjenstand for på bakgrunn av konkrete voldshandlinger, tilsa at overvåkingspolitiet måtte danne seg et bilde av organisasjonenes farepotensiale Det var således av interesse ikke bare å kartlegge ledere og tillitsvalgte, men også i atskillig utstrekning medlemmer og sympatisører.

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen uttaler at det har vært karakteristisk for disse miljøene at mange er medlemmer av flere organisasjoner eller grupperinger, og kartleggingen har derfor hatt et bredt siktepunkt. Komiteen viser videre til at Overvåkingssentralen i rundskriv 3/88 ga uttrykk for at den ekstreme høyreside hadde et potensiale for politisk motivert vold, og at dette ble vurdert som en aktuell trussel. På denne bakgrunn finner komiteen overvåkingstjenestens behov for å følge med på virksomheten rimelig.

       Granskningskommisjonen har videre vurdert registreringsaktiviteten overfor de ulike innvandringsfiendtlige grupperinger. På bakgrunn av at motstanden mot innvandring til tider har hatt voldelig karakter, uttaler kommisjonen (rapporten s. 324):

       Komiteen viser videre til at granskningskommisjonen konstaterer at organisasjoner som forfekter rasistiske eller innvandringsfiendtlige synspunkter faller utenfor overvåkingstjenestens interesseområde, og ifølge kommisjonens arkivundersøkelser er det ikke grunnlag for å si at registreringen overfor slike organisasjoner har gått lenger enn instruksverket gir adgang for. Komiteen vil for sin del understreke at registreringsforbudet for lovlig politisk virksomhet må gjelde like mye for denne type organisasjoner som for organisasjoner på den ytterste venstre fløy. Ut fra de - riktignok noe sparsomme - opplysninger som rapporten gir når det gjelder kartlegging av innvandringsfiendtlige organisasjoner som ikke kan mistenkes for bruk av vold, finner komiteen at det ikke er fastslått instruksstridig kartlegging av denne type organisasjoner.

4.3.5 Oppfølgingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981)

       Komiteen viser til at granskningskommisjonen grundig har drøftet bakgrunnen for det granskningskommisjonen og hvor også komiteen har konkludert med var en instruksstridig registreringspraksis på 1980-tallet.

       Komiteen viser videre til at dette spørsmålet også har vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet, bl.a under komiteens åpne høringer om granskingskommisjonens rapport.

       Komiteen viser innledningsvis til at både overvåkingstjenesten og Kontrollutvalget i forbindelse med arbeidet med St.meld. nr. 18 (1980-1981) hadde uttalt seg om Justisdepartementets presisering av § 4 tredje ledd i overvåkingsinstruksen. Tjenesten mente at den fortsatt skulle kunne registrere opplysninger om politisk virksomhet fra åpne kilder uten hensyn til den nye bestemmelsen. Tjenesten mente således at det nye registreringsforbudet bare var til hinder for at opplysninger ble innhentet på bakgrunn av aktive (overvåkings)tiltak. På denne bakgrunn har granskningskommisjonen funnet ikke å kritisere at tjenesten fortsatte denne praksis, selv om den « i og for seg var instruksstridig ». Komiteen viser for sin del til sine merknader under kap. 4.2.1 og 4.2.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser videre til at regjeringen ved fremleggelsen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) klargjorde hvordan instruksen skulle forstås og praktiseres, og det på bakgrunn av at departementet på dette tidspunkt altså var gjort kjent med at tjenesten ikke hadde endret praksis etter at 1977-instruksen var satt i kraft. I meldingen het det således:

       Når det i ettertid har vist seg at praksis likevel fortsatte som før - deltakelse i lovlig politisk virksomhet var fortsatt gjenstand for forhåndsregistrering - anser flertallet det som påkrevd å klarlegge hvorfor dette kunne skje, herunder søke å klarlegge ansvarsforholdene for at en åpenbart instruksstridig praksis fortsatte.

       Flertallet viser til at granskningskommisjonen når det gjelder dette spørsmålet uttaler:

       Flertallet viser til at det etter at meldingen ble lagt frem den 20. juni 1980 og mens meldingen lå til behandling i Stortinget, pågikk interne diskusjoner innad i Regjeringen/Justisdepartementet knyttet til dette spørsmålet, og det særlig på bakgrunn av overvåkingssjefens tidligere omtalte brev av 29. august 1980 til Justisdepartementet, der det i tillegg til at det fremgår at tjenesten siden 1977 hadde fortsatt å forhåndsregistrere opplysninger om politisk virksomhet - i strid med instruksens ordlyd, også ble advart mot konsekvensen av stortingsmeldingen, samt bedt om departementets bemerkninger til brevet. Granskningskommisjonen mener at den interne oppfølgingen av overvåkingssjefens brev i departementet avslører bekymring for regjeringens standpunkt i meldingen om at opplysninger om lovlig politisk virksomhet ikke lenger skulle kunne forhåndsregistreres. Flertallet viser til at det fremgår av granskingskommisjonens gjennomgang av saksbehandlingen i departementet/regjeringen at overvåkingssjefen etter et møte i Justisdepartementet ikke hadde bemerkninger til departements forståelse, herunder til et forslag om at det burde bli sendt ut et rundskriv fra overvåkingssjefen som informerte om hvordan praksis heretter skulle være. Flertallet viser videre til at det kan synes som om justisministerens ønske om straks å sørge for at praksis umiddelbart ble endret slik at den kom i samsvar med instruksen, ble overprøvet av statsministeren, jf. et notat utferdiget av Oddvar Berrefjord den 12. november 1980 etter et møte med statsministeren og forsvarsministeren samme dag:

       Flertallet viser til at Justisdepartementet deretter sendte et brev til overvåkingssjefen den 14. november 1980, der det heter at den daværende praksis kan fortsette, og at departementet ville komme tilbake til saken straks stortingsbehandlingen var over. Granskningskommisjonen uttaler om den saksbehandling som fulgte etter overvåkingssjefens brev (rapporten s. 325):

       Flertallet viser til at den etterfølgende stortingsbehandling har stått sentralt ved vurderingen av hvordan instruksen heretter skulle praktiseres. Det har således fra ulike hold vært hevdet at stortingsbehandlingen, herunder særlig Justiskomiteens merknader i Innst.S.nr.199 (1980-1981), skulle ha gitt klarsignal for at praksis kunne fortsette som før, i så fall i strid med instruksens ordlyd, samt i strid med regjeringens intensjon med stortingsmeldingen. Flertallet viser til at uklarheten rundt stortingsbehandlingen knyttes særlig opp mot følgende uttalelse i Innst.S.nr.199 (1980-1981) s. 2:

       Flertallet viser til at granskningskommisjonen finner at både statsministerens og stortingskomiteens uttalelser viser at det hersket adskillig forvirring både om overvåkingstjenestens praksis og om gjeldende instruks. Granskningskommisjonen konkluderer imidlertid (rapporten s. 325) med at stortingskomiteens uklare uttalelser ikke kan forstås slik at Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) fravek regjeringens standpunkt.

       Flertallet finner særlig grunn til å peke på det forhold at justiskomiteens uttalelser synes å forutsette at overvåkingstjenestens praksis ble endret som følge av den nye instruksen av 1977, en forutsetning som granskningskommisjonen har påvist ikke var riktig. Som en mulig forklaring på dette vil flertallets vise til meldingen, hvor det altså heter:

       Det fremgår likevel ikke direkte av meldingen at dette innebar en endring av den praksis tjenesten hadde fulgt i tiden etter at den nye overvåkingsinstruksen ble gitt i 1977. Flertallet viser til at granskningskommisjonen, bl.a. på bakgrunn av de forklaringer kommisjonen har innhentet, har lagt til grunn at Justiskomiteen ikke har fått andre opplysninger om praksis enn de som fremgår av meldingen. Granskningskommisjonen uttaler således (rapporten s. 296):

       Flertallet vil når det gjelder dette spørsmålet også vise til stortingsdebatten vedrørende St.meld. nr. 18 og Innst.S.nr.199 (1980-1981), hvor Anne-Lise Bakken (Ap) uttaler:

       Flertallet viser for øvrig til at selve stortingsmeldingen ikke redegjør for praksis, utover det som kan utledes av redegjørelsen for klagesakene. Her uttaler for øvrig granskningskommisjonen at de opplysninger som gis om tidligere praksis for registrering av kommunister er « mildest talt misvisende », og hvor det indirekte fremgår at slik registrering (overfor NKP) ikke lenger finner sted.

       Flertallet finner altså ikke godtgjort at Justiskomiteen eller Stortinget hadde kunnskap om hva som hadde vært praksis inntil dette tidspunkt. Hvis det hadde forholdt seg slik, at Stortinget var kjent med at registreringspraksis hadde fortsatt som før - på tross av den nye instruksen av 1977, så kan Justiskomiteens uttalelse i Innst.S.nr.199 (1980-1981) kun forstås som bevisst dobbeltkommunikasjon, hvilket flertallet ikke finner noe grunnlag for å påstå. Flertallet viser til hva granskingskommisjonens leder; Ketil Lund uttalte om dette spørsmålet under komiteens høring den 25. februar 1997:

       Flertallet for sin del finner at Stortingets behandling av St.meld. nr. 18 (1980-1981) ikke er uttrykk for en innskrenkende forståelse av overvåkingsinstruksens § 4 tredje ledd.

       Flertallet vil for ordens skyld presisere at den ikke kan finne holdepunkter for at Stortinget gjennom komitebehandlingen eller stortingsdebatten skulle ha lagt til grunn en annen fortolkning av begrepet « lovlig politisk virksomhet » enn det både overvåkingstjenesten og Regjeringen hadde lagt til grunn.

       Et annet spørsmål er hvorvidt en kan tolke Stortingets behandling av St.meld. nr. 18 (1980-1981) som en instruks om å endre overvåkingsinstruksen slik den var gitt i 1977, med de presiseringer som ble gitt gjennom meldingen. Flertallet kan vanskelig se at dette er tilfelle, all den tid Stortinget gjennom justiskomiteens innstilling sier seg uttrykkelig enig i Regjeringens instruks, og flertallet understreker det selvsagte i at overvåkingstjenesten etter dette fortsatt måtte forholde seg til den instruks som regjeringen hadde gitt for tjenesten. Flertallet finner det altså klart at overvåkingsinstruksen av 1977 sto ved lag etter stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 18, og en finner videre at stortingsbehandlingen ikke kan tolkes som et uttrykk for at Stortinget var uenig med regjeringen i at praksis nå skulle strammes inn på bakgrunn av instruksens ordlyd, slik at instruks og praksis ble sammenfallende. Flertallet viser for så vidt også til granskningsrapporten s. 325, hvor det heter:

       Flertallet finner det således klart at den registreringspraksis som etter dette tidspunkt skjedde på bakgrunn av lovlig politisk virksomhet i seg selv, jf. foran under kap. 4.2, var instruksstridig, og det uten hensyn til hvem som hadde hovedansvaret for at dette fortsatte.

       Flertallet viser videre til at Justisdepartementets oppfølging av stortingsbehandlingen og stortingsmeldingen etter granskingskommisjonens oppfatning ga klarsignal for at praksis fortsatte i strid med instruksen. Flertallet viser her til Justisdepartementets brev til overvåkingssjefen den 3. august 1981, hvor det het:

       Flertallet viser til at dette brevet er underskrevet av en ekspedisjonssjef og en byråsjef, men viser videre til at brevet var forelagt for og klarert med daværende justisminister Bjørn Skau. Granskningskommisjonen for sin del uttaler at det fremgår av saksforberedelsen at man i departementet oppfattet det slik at Stortinget hadde fraveket regjeringens standpunkt i St.meld. nr. 18 (1980-1981) - praksis skulle fortsette som før. Flertallet vil for sin del vise til ovenstående; Stortinget ble ikke opplyst at praksis hadde vært i strid med instruksen, men departementet måtte ha kjennskap til at det forholdt seg slik, da dette bl.a blir direkte opplyst av overvåkingssjefen i hans brev til Justisdepartementet, stilet til departementsråden, den 29. august 1980. Dette fremgår som foran nevnt også av justisminister Cappelens brev til regjeringens sikkerhetsutvalg den 24. april 1980, hvor han uttaler:

       Flertallet viser således til at dette brevet av 3. august 1981 - som i realiteten var et endelig svar på overvåkingssjefens brev til departementet et år tidligere, ga motstridende signaler til tjenesten; tjenesten skulle følge den instruks som regjeringen tidligere hadde gitt, og som regjeringen ikke hadde funnet grunn til å endre, samtidig som en kunne fortsette med en praksis som var i strid både med instruksens ordlyd og med den oppfatning av instruksen som regjeringen og departementet hadde gitt uttrykk for i stortingsmeldingen. Flertallet viser til at granskningskommisjonen uttaler at departementets saksbehandling hva gjaldt oppfølging av stortingsmeldingen er kritikkverdig. Hvis praksis skulle fortsette som før, måtte instruksen av 1977 § 4 tredje ledd ha vært endret. Kommisjonen uttaler deretter (s. 325):

       Flertallet viser til granskingskommisjonens konklusjoner om at dette var kritikkverdig, og at det nevnte brev av 3. august 1981 åpnet for at tjenesten kunne fortsette en praksis som ikke var forenlig verken med regjeringens intensjoner eller med instruksens ordlyd. Flertallet finner det beklagelig at dette førte til en tilstand hvor allmennheten umulig kunne være innforstått med hva som var situasjonen når det gjaldt spørsmålet om registrering i overvåkingspolitiets arkiver på grunnlag av politisk virksomhet. Justisdepartementets oppfølging åpnet således for en situasjon med dårlig forutberegnlighet, noe som var beklagelig sett i forhold til at regjeringen ved fastsettelsen av 1977-instruksen nettopp hadde ønsket å få større åpenhet om overvåkingspolitiets virksomhet, med det resultat at overvåkingsinstruksen for første gang var blitt offentlig, og fordi en på dette tidspunkt fikk en fremvoksende debatt om de hemmelige tjenester, med beskyldninger om overvåking og registrering på grunnlag av politiske oppfatninger.

       Når det gjelder ansvaret for denne situasjonen, vil flertallet vise til at dette spørsmålet ble bragt opp under komiteens høring med tidligere statsråd Bjørn Skau den 2. desember 1996, hvor komiteen uttrykkelig spurte den daværende justisminister om hvilke opplysninger han fikk om overvåkingspolitiets praksis da han overtok som justisminister den 4. februar 1981, herunder om han ble orientert om at såvel Kontrollutvalget som overvåkingspolitiet hadde gitt uttalelser i forbindelse med St.meld. nr. 18 som viste at registreringspraksis til da hadde vært i strid med instruksen. Til dette svarte Skau (referatet s. 2):

       Flertallet viser videre til at Skau under høringen uttalte at han ikke kunne se at dette var et viktig brev, da han mente brevet kun var en formell melding om at saken var ferdigbehandlet i Stortinget og at Stortinget hadde godkjent regjeringens melding. Han kunne således ikke forstå den tolkning som granskningskommisjonen har gitt av dette brevet. Skau uttaler videre:

       Flertallet kan etter dette ikke utelukke at den informasjon som både departementets embetsverk og også Skaus forgjengere satt inne med om tjenestens praksis, ikke ble videreformidlet til den nye statsråden i februar 1981, eller i forbindelse med utferdigelsen av brevet til overvåkingssjefen den 3. august 1981. I så fall kan flertallet se at statsråden ikke hadde foranledning til å reagere på utkastet til brev. Flertallet vil uansett understreke at dette var statsrådens formelle ansvar, og det samme gjelder også for at overvåkingstjenestens brev ble hemmeligstemplet, en hemmeligstempling som flertallet ikke kan se det var formelle grunner for, såfremt intensjonen kun var å henvise til en offentlig stortingsbehandling.

       Flertallet viser videre til at granskningskommisjonen påpeker manglende styring og ledelse i overvåkingstjenesten som medvirkende årsaker til at en instruksstridig registreringspraksis fikk fortsette utover i 80-årene. Granskningskommisjonen uttaler således:

       Flertallet viser i denne forbindelse til at tre notater med retningslinjer for registreringsvirksomheten, hhv overfor AKP (m-l) i 1982 og 1984 og NKP i 1985, ikke synes verken å ha vært forelagt for eller klarert med ledelsen for Overvåkingssentralen, på tross av at notatene har blitt distribuert til landsdelssentralene. Flertallet viser til at tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad i høring med komiteen den 30. januar 1997 bekreftet at dette var notater som var ukjent for ledelsen, jf. høringsreferatet s. 247-248. Flertallet viser videre til at den tidligere overvåkingssjefen under denne høringen gikk langt i å beskrive en tjeneste der såkalte « løshester » tok initiativ som ikke var klarert med ledelsen.

       Flertallet finner det bemerkelsesverdig og bekymringsfullt at notater med et slikt innhold, formidlet som retningslinjer for registreringspraksis, kan sendes ut til og presenteres for landsdelssentralene uten at de har blitt forelagt for og klarert med tjenestens ledelse.

       Flertallet viser til at granskningskommisjonen konkluderer med at: « Det er således ingen tvil om at tjenesten har vært under mangelfull styring. » Flertallet viser her til kap. 4.3.2 hvor komiteen har gjengitt justiskomiteens uttalelse i den såkalte Ikkevold-saken, jf. Innst.S.nr.119 (1984-1985). Justiskomiteen slo dengang - i februar 1985 - fast at medlemskap i en politisk organisasjon eller abonnement på et blad ikke skulle være gjenstand for registrering. Flertallet viser til at granskningskommisjonen på denne bakgrunn uttaler at den finner det sterkt kritikkverdig når Overvåkingssentralen ikke trakk tilbake de foran nevnte notatene, all den tid dette var notater som ga anvisning på en registreringspraksis stikk i strid med det et enstemmig Storting hadde uttalt i Ikkevold-saken.

       Flertallet viser til at mangelfull styring ved overvåkingssentralen også kommer til uttrykk ved overvåkingssjefens brev til Justisdepartementet av 23. januar 1987. I brevet blir det presisert at overvåkingstjenesten ikke foretar innsamling av opplysninger og registrering av personer alene med henblikk på fremtidig personkontroll, og dette blir hevdet å ha vært situasjonen siden 1977. Flertallet viser til at granskningskommisjonen om dette slår fast (rapporten s. 327):

       Flertallet viser ellers til at det samme brevet ifølge granskningskommisjonen inneholdt misvisende opplysninger om overvåkingstjenestens arbeids- og emneregistre, da det i brevet het at ingen var søkbare på navn i emneregistret, og videre at arbeidsregistrene ikke var registre i den forstand som er omhandlet i overvåkingsinstruksens § 4, men kun et nødvendig hjelpemiddel for den enkelte tjenestemann. Granskningskommisjonen uttaler (rapporten s. 327):

       Flertallet vil understreke at forbudet mot registrering på grunnlag av lovlig politisk virksomhet i seg selv må gjelde uten hensyn til hvordan slik innsamling skjer, hvilke type kilder som benyttes eller hvordan opplysningene lagres, herunder hva slags betegnelse som gis for det arkiv hvor opplysningene blir nedtegnet. Flertallet legger til grunn at overvåkingstjenesten nå har innrettet seg i henhold til dette, slik at registrering alene på grunnlag av politisk virksomhet ikke lenger finner sted, og at dette gjelder for enhver nedtegning av personopplysninger med bakgrunn i lovlig politisk virksomhet, uten hensyn til hvordan slike opplysninger måtte være lagret i tjenesten.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader hvor det fremkommer at dette medlem ikke finner noe som taler for at det var en instruksstridig praksis, da praksisen var klart hjemlet i det samlede lov- og instruksverk.

       Dette medlem vil påpeke at det kan virke som om enkelte politikere ønsket en annen praksis i forholdet til instruksen av 1977 enn det som skjedde. Tjenesten kan imidlertid ikke kritiseres når den hele tiden forholdt seg til skriftlig beskjed fra departementet om at praksis skulle fortsette og særlig når dette var med hjemmel i en klar og entydig merknad fra justiskomiteen i Stortinget. Om enkelte stortingsrepresentanter og personer i den politiske ledelse i departement og regjering ikke selv forsto hva de bedrev eller hadde nødvendige kvalifikasjoner for å følge med kan ikke tjenesten lastes for. Faktum er at tjenesten forholdt seg til det skriftlige lov- og instruksverk basert på sine fortolkninger og ble aldri formelt korrekt instruert om å gjøre noe annet enn det tjenesten gjorde. det hjelper lite om enkelte stortingsrepresentanter og statsråder har en intensjon om å gjøre noe hvis de totalt mangler evnen til å sørge for klare og entydige bestemmelser gjennomført på den formelt korrekte måte. I ettertid kan det muligens hevdes at mange hadde gode ønsker og intensjoner, men manglet vilje og evne til å gjennomføre i praksis det de ville. Det kan ikke embedsmenn og tjenestemenn i departement, overvåkingstjenesten og påtalemyndigheten kritiseres for. Dette medlem vil også påpeke at når registrering skjedde fordi personer i tillegg til medlemskap også foretok seg andre aktive handlinger som møtedeltagelse, skribentvirksomhet, avissalg, annonsesalg, abonnementsverving, tillitsverv og stilte til valg så var det ikke medlemsskap i seg selv eller alene som var grunnlaget for registreringen, som i alle fall ikke i seg selv medførte noen skade for noen.

4.4 Komiteens vurdering av overvåkingsvirksomheten

       Komiteen vil i det følgende gi en oppsummerende vurdering av den del av overvåkingstjenestens virksomhet som består i den rene overvåking - dvs det som granskingskommisjonen definerer som aktive tiltak med sikte på å kartlegge personer, grupper eller organisasjoners holdninger eller virksomhet. Grunnlaget for slik overvåking er mistanke om aktivitet som kan medføre en fare for rikets sikkerhet, jf. bestemmelsen i overvåkingsinstruksen § 2. Komiteen vil i dette kapitlet konsentrere sin oppmerksomhet rundt to typer tiltak; romavlytting og telefonavlytting.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil imidlertid bemerke at verken romavlytting eller telefonavlytting er egentlige overvåkingstiltak; romavlytting har aldri vært et legalt overvåkings- eller etterforskningsmiddel i Norge, og telefonkontroll er som foran nevnt et etterforskingstiltak, altså et tiltak som kan settes i verk som ledd i en etterforsking av et mistenkt lovbrudd. Når oppmerksomheten i det følgende konsentreres rundt to såvidt ekstraordinære tiltak - som en må anta ikke er representative for den virksomhet som har vært drevet av overvåkingstjenesten i løpet av granskingsperioden, har det sammenheng med kommisjonens mandat - å kartlegge irregulær eller instruksstridig overvåking av norske borgere. Flertallet viser til at det gjentatte ganger gjennom granskingsperioden har vært hevdet at de hemmelige tjenester har stått bak både ulovlig telefonavlytting og ulovlig romavlytting. Når det gjelder den rettslige situasjonen, viser komiteen til sin gjennomgang av dette i kap. 3.

       Flertallet vil innledningsvis slå fast at granskingen har bekreftet mange av de påstander som har vært fremsatt på dette området, og dette er forhold som flertallet finner er av de alvorligste forhold som granskingen har avdekket.

4.4.1 Romavlytting

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at romavlytting ble gjort straffbart i 1958, jf. straffeloven § 145a. Flertallet viser i tillegg til at det såkalte legalitetsprinsippet etter granskingskommisjonens vurdering tilsier at et slikt tiltak krever hjemmel i lov, noe flertallet slutter seg til. All den tid slik lovhjemmel ikke har vært gitt, medfører dette etter kommisjonens oppfatning at romavlytting har vært forbudt også før romavlytting ble gjort straffbart i 1958. Granskingskommisjonen uttaler derfor at før dette tidspunkt ville romavlytting i offentlig regi kunne blitt straffet som tjenesteforsømmelse, jf. straffeloven § 33.

       Flertallet finner det svært alvorlig når granskingen av de hemmelige tjenester har avdekket straffbar virksomhet i til dels omfattende skala satt i verk av en høyt betrodd offentlig etat - og enda verre - tidvis under stilltiende samtykke av landets øverste politiske ledelse. Flertallet vil innledningsvis slå fast at det ikke kan unnskyldes at staten bryter sine egne lover.

       Flertallet vil ikke i detalj gå inn i de enkelte tilfeller hvor granskingskommisjonen har påvist at romavlytting har funnet sted.

       Flertallet nøyer seg her med å vise til at dette har skjedd i et betydelig omfang rundt om i landet; i granskingsrapporten er særlig omtalt saker fra Oslo, Bergen og Kristiansand. Flertallet viser til at granskingen har avdekket at det særlig var møter i regi av NKP som var gjenstand for slik avlytting. I Oslo ble utstyr for romavlytting installert i Folketeaterbygningen, i Bygningsarbeidernes Hus, i Ingeniørenes Hus, i Oslo typografiske forenings Hus og i Folkets Hus. Flertallet viser til at en episode som er særlig omtalt av granskingsrapporten er avlyttingen av NKPs landskonferanse i Wilsesgate i 1955, dette fordi det var en sak som var gjenstand for stor offentlig oppmerksomhet straks etter at hendelsen inntraff, bl.a. i form av et spørsmål fra Emil Løvlien til daværende justisminister Jens Chr Hauge i Stortinget. Flertallet viser til at justisministeren - etter å ha konferert med overvåkingssjef Bryhn - i Stortinget klart slo fast at slik avlytting ikke hadde funnet sted, og konklusjonen i den påfølgende gransking i regi av Justisdepartementet var at uvedkommende riktignok hadde vært i bygningen under konferansen, men det var

       Flertallet viser videre til at en vesentlig del av den romavlytting som er påvist skjedde i forbindelse med møter i Folkets Hus. Flertallet viser til at avlyttingssystemet her ble etablert først på 1950-tallet i et samarbeid mellom overvåkingstjenesten og Arne Hjelm-Nilsen, som var tilsatt i Arbeiderbladet. Etterhvert ble det mulig fra et kontor i 9. etasje i Folkets Hus å avlytte alle møterom i huset som var tilknyttet bygningens høyttalersystem. Granskingskommisjonen mener avlyttingen pågikk til slutten av 1960-tallet. Flertallet viser imidlertid til at det av granskingen fremgår at en NKP konferanse så sent som i 1974 antas å være avlyttet.

       Opptak fra avlyttingen ble etterhvert skrevet ut på Overvåkingssentralen, mens dokumenter fra denne virksomheten ble utvekslet mellom overvåkingstjenesten og nevnte Hjelm Nilsen. Flertallet viser til at granskingskommisjonen holder det for sannsynlig at også SF-møter i Folkets Hus har blitt romavlyttet. Flertallet viser dessuten til at overvåkingstjenesten i fire år på 1960-tallet avlyttet Knut Løfsnes hytte i Bamble (i tillegg til at han ble telefonavlyttet i 13 år), likeledes Orienterings lokaler i Folkets Hus.

       Når det gjelder vurderingen av denne ulovlige aktiviteten, viser flertallet til at det kan tenkes stilt spørsmål ved om dette var en aktivitet som etter datidens vurderinger ikke naturlig fremsto som like forkastelige som under dagens forhold. Flertallet kan her vise til hva daværende justisminister Hauge uttalte i Stortinget i mai 1955:

       Granskingskommisjonen konkluderer med at Hauges syn må legges til grunn som representativt for den rettslige situasjonen også på den tiden. Flertallet viser dessuten til at regjeringen ikke lenge etter dette tok initiativ til et lovforslag som gjorde romavlytting straffbart, hvilket altså ble vedtatt i 1958. Det kan således vanskelig hevdes at kritikken mot bruken av romavlytting er preget av rene ettertidsvurderinger og av dagens holdninger til rettssikkerhet og personvern - allerede på 1950-tallet var det offisiell politikk at dette var en forkastelig metode. Flertallet viser dessuten til at fra midten av 1950-tallet avtok myndighetenes frykt for NKP som femtekolonne. Flertallet viser til at dette ikke førte til at bruken av romavlytting avtok - tvertom - ifølge granskingskommisjonen økte dette i omfang fra midten av 1950-tallet.

       Flertallet viser til at granskingskommisjonen har funnet grunn til inngående å drøfte hvem som hadde ansvaret for romavlyttingsvirksomheten. På bakgrunn av bl.a oppbyggingen av regjeringens strukturer for styring med de hemmelige tjenester, herunder etableringen av Regjeringens sikkerhetsutvalg i 1949 og Koordinasjonsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten i 1947, avløst av Koordineringsutvalget under Regjeringens sikkerhetsutvalg rundt 1950, drøfter granskingskommisjonen hvorvidt den kunnskap som bl.a Koordineringsutvalget hadde om romavlyttingsvirksomheten ble bragt videre til statsministeren og regjeringen. Flertallet viser til at granskingskommisjonen - bl.a på grunn av den rapporteringsplikt til regjeringens medlemmer som medlemmene av Koordineringsutvalget var pålagt - finner å måtte konkludere med at det er « overveiende sannsynlig at i hvert fall statsministeren på et tidlig tidspunkt har fått generell informasjon om virksomheten », jf. rapporten s. 339. I tillegg til at statsministrene Gerhardsen og Torp og justis- og forsvarsminister Kai Knudsen må ha kjent til dette, viser flertallet til at granskingskommisjonen holder det for mest sannsynlig at også andre regjeringsmedlemmer kan ha fått generell informasjon. Flertallet viser til at den eneste gjenlevende fra Einar Gerhardsens første regjering, Jens Chr Hauge, i sin forklaring for granskingskommisjonen har benektet ethvert kjennskap til slik avlytting. På bakgrunn av hans sentrale posisjon som forsvarsminister i første del av denne perioden, og ikke minst på bakgrunn av at Hauge overfor kommisjonen heller ikke har erindring om andre forhold som kommisjonen finner det godtgjort at han må ha kjent til, konkluderer kommisjonen med at (rapporten s. 340):

       Flertallet viser videre til at granskingskommisjonen - på bakgrunn av bl.a interne notater i Justisdepartementet, der det mer enn antydes at overvåkingstjenesten benyttet ulovlige metoder - konkluderer med at den finner det mest sannsynlig at også justisministrene i perioden inntil 1955 har fått generell informasjon om romavlyttingen.

       Når det gjelder perioden etter 1955, viser flertallet til at også i siste halvdel av 1950-tallet må de øverste politiske myndigheter ha et medansvar for at virksomheten fikk fortsette. Flertallet har merket seg at granskingskommisjonen uttaler at den politiske ledelse gjennom sine holdninger opprinnelig har skapt en oppfatning i de hemmelige tjenester om at virksomheten kunne aksepteres. Med hensyn til hvor lenge regjeringen eller medlemmer av de ulike regjeringer hadde kjennskap til dette, viser flertallet til at granskingskommisjonen om dette uttaler (rapporten s. 346):

       Flertallet vil likevel understreke at det er de ansvarlige politiske myndigheter som har det øverste ansvaret for at underordnede offentlige etater ikke utøver virksomhet i strid med loven, selv om de ikke positivt måtte ha kunnskap om virksomheten. Flertallet viser dessuten til det som granskingskommisjonen foran har uttalt om at de politiske myndigheter gjennom sin opprinnelige aksept bidro til å skape en oppfatning innad i tjenesten om at dette var akseptabelt, samt at uttalelsen om at det fra tid til annen kom signaler om at romavlyttingen fortsatte.

       Flertallet viser videre til at det fremgår av granskingen at Mellbye-utvalget i 1966 må ha fått opplysninger direkte fra Asbjørn Bryhn om at romavlytting ble benyttet, selv om Bryhns uttalelser var misvisende mht omfang og under hvilke omstendigheter en slik metode ble benyttet, og flertallet finner det på denne bakgrunn bemerkelsesverdig at Mellbye-utvalgets innstilling ikke inneholdt opplysninger om dette.

       Et annet flertallet, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, konstaterer videre at det i forbindelse med den dokumenterte avlyttingen av NKPs landskonferanse i 1955 ble gitt direkte feilaktige opplysninger til Stortinget fra daværende justisminister Hauge, jf. foran. Dette er forhold dette flertallet finner svært alvorlig, hva enten det skyldes at den daværende overvåkingstjenesten løy for justisministeren i forbindelse med dennes undersøkelser, at justisministeren bevisst ga Stortinget feilaktige opplysninger - eller at det var en stilltiende forståelse mellom Hauge og Bryhn om at sistnevnte i forbindelse med granskingen skulle benekte dette forholdet, samtidig som Hauge var klar over at dette ikke var sannheten, mao at overvåkingssjefen skjermet statsråden mot konstitusjonelt belastende opplysninger.

       Dette flertallet har ikke mulighet for på selvstendig grunnlag å ta stilling til om daværende justisminister Hauge ble informert om at overvåkingstjenesten sto bak avlyttingen av NKPs landskonferanse, men vil likevel slå fast at statsråden hadde ansvar for å frembringe korrekte opplysninger for Stortinget, hvilket ikke ble gjort. Dette flertallet viser dessuten til at granskingskommisjonen påviser at de politiske myndigheter på dette tidspunkt var generelt orientert om at slik avlytting foregikk, og at de samme myndigheter således hadde foranledning til å finne ut av det når det oppsto konkret mistanke. Dette flertallet viser til hva granskingskommisjonen uttaler på s. 345:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at det i forbindelse med dokumentert avlytting av NKPs landskonferanse i 1955 ikke er grunnlag iht. kommisjonsrapporten (side 344) å anta at daværende justisminister Hauges håndtering av denne saken var uriktig ut fra den tids oppfatninger, så lenge det forutsettes at Hauge ikke hadde grunnlag for å tvile på overvåkingssjefens orientering den 25 januar. Disse medlemmer viser videre til at kommisjonen understreker at Hauges uttalelser i Stortinget på dette tidspunkt må under enhver omstendighet oppfattes dithen at slik virksomhet var uakseptabel og måtte avsluttes. Disse medlemmer finner videre på bakgrunn av kommisjonens rapport ikke grunnlag eller beviser for at daværende justisminister Hauge bevisst skal ha gitt Stortinget feilaktige opplysninger i denne saken. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning ikke grunnlag for å fremsette påstander eller spekulasjoner om at daværende justisminister Hauge bevisst skulle ha feilinformert Stortinget i denne saken i 1955.

       Komiteens flertallet, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har for sin del ikke grunnlag for å fravike granskingskommisjonens konklusjoner mht hvem som hadde ansvaret for at overvåkingstjenesten gjennom mer enn to tiår drev ulovlig romavlytting. Flertallet vil slå fast at selv om underordnede embetsmenn eller overvåkingstjenesten selv skulle ha forsøkt å skjule den hele og fulle sannhet for den politiske ledelse, for å beskytte denne mot politisk eller konstitusjonelt ansvar, så fritar dette ikke den politiske ledelse for ansvar. Flertallet viser til hva granskingskommisjonen uttaler om dette (rapporten s.340):

       Flertallet vil likevel slå fast at selv om de politiske myndigheter hadde et hovedansvar for at det utviklet seg en kultur hvor tjenesten gjennom store deler av granskingsperioden systematisk benyttet et overvåkingstiltak som i henhold til offisiell politikk ikke bare var ulovlig, men etterhvert direkte straffbart, kan ikke overvåkingstjenestens embets- og tjenestemenn fritas for sitt ansvar. Flertallet finner det åpenbart at de ansvarlige innen tjenesten måtte forstå at dette var et ulovhjemlet tiltak, og flertallet finner det sterkt kritikkverdig at dette fikk fortsette. Flertallet finner det videre bemerkelsesverdig at denne ulovlige virksomheten fikk fortsette etter at justisminister Hauge i Stortinget i 1955 i så sterke ordelag tok avstand fra enhver slik avlytting. Flertallet finner det særlig kritikkverdig at overvåkingstjenesten fortsatte avlyttingen på et tidspunkt hvor dette var noe som måtte holdes skjult for den politiske ledelse, noe som viser at tjenesten forsto at de politiske myndigheter oppfattet dette som illegitim virksomhet.

       Flertallet vil for ordens skyld slå fast at den romavlyttingsvirksomhet som granskingskommisjonen har avdekket åpenbart ikke kan forsvares under henvisning til reglene om nødrett. Flertallet konstaterer at tjenesten åpenbart ikke selv kan ha ment at dette kunne forsvares med nødrett (selv om dette ble brukt som begrunnelse av overvåkingssjef Bryhn overfor Mellbye-utvalget). Hvis det hadde forholdt seg slik, at avlyttingen var påkrevd av nødrettsgrunner, ville det i ettertid heller ikke ha vært nødvendig for tjenesten å benekte at romavlytting var blitt brukt (romavlyttingen ville i så fall ikke ha vært rettsstridig). Det forhold at romavlyttingen ble benektet, og etterhvert også holdt skjult for de politiske myndigheter, viser at tjenesten selv ikke kan ha ment at dette var legitimt ut fra en nødrettstankegang.

       Flertallet vil avslutningsvis slå fast at myndighetenes aksept for bruk av romavlytting var svært kritikkverdig, og at slik virksomhet ikke forsvares ut fra hensynet til rikets indre sikkerhet. Hvis myndighetene hadde ment at romavlytting var påkrevd av hensyn til rikets sikkerhet, måtte de ha sørget for at den nødvendige lovhjemmel ble gitt. Flertallet viser imidlertid til at dette aldri ble gjort - tvertom - romavlytting ble i samme periode gjort straffbart, uten at virksomheten likevel stoppet opp. Flertallet mener dette er en nedslående illustrasjon på myndighetenes unnfallenhet på dette området.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er uenig i at det har vært ulovlig avlytting i omfattende skala, men vil slutte seg til kritikken av de tilfelle av romavlytting som overvåkingstjenesten sto bak.

       Dette medlem konstaterer at det i enkelte få tilfeller tyder på at overvåkingstjenesten foretok romavlytting og at dette ble benektet av de ansvarlige myndigheter overfor offentligheten. Under de rådende forhold med den kalde krig, et aggressivt Sovjetunionen, et klart oppegående norsk kommunistisk parti og grupperinger som gjorder sitt beste for å undergrave forsvarsmoralen, samt få Norge ut av NATO, er det imidlertid klare formildende omstendigheter. Erfaringen fra 5 års okkupasjon hvor et lovlig politisk parti gikk fiendens ærende var det ikke unaturlig at de ansvarlige for rikets sikkerhet muligens fant det riktig å lyve offentlig på samme måte som en finansminister må lyve når det gjelder mulige planer for devaluering av valutaen. Offentlige opplysninger om romavlytting ville selvsagt hindret mulig avgjørende og avslørende opplysninger fra å fremkomme. Dette medlem vil derfor uttrykke en viss forståelse for den virksomhet muligens Jens Christian Hauge sto for og det han svarte i åpne stortingsmøter og er for sin del ikke i tvil om at hensiktene med de tilfeller av romavlytting som skjedde var å verne om rikets sikkerhet og unngå et nytt 9. april 1940. Dette medlem finner reaksjonene fra granskingskommisjonen og flertallet for å være alt for fordømmende, alt for lite nyanserte og forklarende, samt at de er fremført i etterpåklokskapens lettvinthet.

4.4.2 Vurdering av overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll

       Komiteen viser til at granskingens resultater når det gjelder overvåkingstjenestens bruk av telefonavlytting har fått stor oppmerksomhet. Komiteen viser bl.a til at det som følge av det store omfang som er påvist når det gjelder slik avlytting, har blitt reist spørsmål ved om systemets rettssikkerhetsgarantier har fungert etter sin hensikt, herunder om kontrollorganene har sviktet sine oppgaver. Dette er forhold komiteen vil komme tilbake til i forbindelse med en vurdering av Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten og av forhørsrettenes rolle i telefonkontrollsaker.

       Komiteen viser til at granskigskommisjonen i detalj har redegjort for sine funn når det gjelder overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll, jf. granskingsrapporten kap 8.4 og kap. 9.6.3.2.

       Når det gjelder den rettslige situasjonen for bruk av telefonavlytting, vil komiteen vise til innstillingens kap. 3.1.3 der komiteen grundig har redegjort for lovgrunnlaget for telefonkontroll, de innvendinger som har vært fremført mot granskingskommisjonens lovforståelse, samt for komiteens konklusjoner mht om regelverket bør presiseres.

       Komiteen nøyer seg her med å slå fast at det først ble gitt hjemmel for telefonkontroll ved forskrift av 19. august 1960, fastsatt med hjemmel i lov av 24. juni 1915 nr. 5 om post- og telegramkontroll. Ved lov av 15. desember 1950 nr. 5 ble loven av 1915 utvidet til også å omfatte telefonkontroll. Etter vedtakelsen av straffeloven § 145a i 1958 ble telefonavlytting i tillegg gjort straffbart. Ved forskriften av 1960 fikk overvåkingstjenesten - etter først å ha innhentet rettens samtykke - adgang til å iverksette telefonkontroll mot enkeltpersoner ved etterforsking av mistanke om nærmere angitte forbrytelser mot rikets sikkerhet.

       Når det gjelder bruk av brevkontroll viser komiteen til at granskingskommisjonen har redegjort for dette tiltaket i kap. 9.6.3 i rapporten. Brevkontroll kunne før lovendringen av 1950 gjennomføres av overvåkingstjenesten selv, uten at rettens samtykke ble innhentet. Komiteen viser til at i slutten av 1940-årene og i 1950-årene førte overvåkingstjenesten kontroll med posten til og fra NKP og partiets ungdomsorganisasjon, og viser til at granskingskommisjonen uttaler at kontrollen i første rekke synes å ha hatt som formål å overvåke organisasjonenes virksomhet, slik at brevkontrollen ikke primært ble gjennomført med sikte på å skaffe bevis i straffesak.

       Når det gjelder telefonkontroll, som komiteen vil konsentrere sin oppmerksomhet om i det følgende, viser komiteen til at granskingskommisjonen i sin gjennomgang har drøftet dette i forhold til to tidsepoker; perioden før og etter 1960.

       Før 1960 var det som komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, tidligere har redegjort for, ikke hjemmel for å iverksette telefonavlytting - telefonkontroll var således ulovlig før forskriften av 1960 ble gitt.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil reservere seg mot den bastante oppfatning av at all telefonavlytting før 1960 var ulovlig.

       Komiteen konstaterer likevel at også før dette tidspunktet var telefonavlytting i bruk i atskillig utstrekning.

       Granskingskommisjonen slår fast at Regjeringens sikkerhetsutvalg var kjent med at overvåkingstjenesten avlyttet telefoner. Selv om denne avlyttingen i hovedsak var rettet mot utenlandske kontorer, antar kommisjonen at sikkerhetsutvalget også fikk generell informasjon om at også nordmenns telefoner ble avlyttet. Komiteen viser imidlertid til at telefonavlytting i 1950-årene ifølge granskingskommisjonen har fremstått som mindre kontroversielt enn romavlytting, noe granskingskommisjonen mener kan skyldes at man på dette tidspunkt allerede hadde fått hjemmel til å fastsette forskrifter om slik avlytting, jf, lovendringen av 1950 - det var selve gjennomføringsforskriften som ennå ikke hadde blitt fastsatt av regjeringen.

       Når det gjelder denne første perioden, konstaterer komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, at daværende justisminister Jens Chr Hauge feilinformerte Stortinget da han i 1955 opplyste at det ikke var iverksatt noen post-, telegram- eller telefonkontroll med NKP eller noe medlem av partiets sentralstyre, da granskingskommisjonen påviser at tillitsmenn i NKP ble avlyttet på det tidspunkt uttalelsen ble gitt.

       Når det gjelder perioden etter 1960, hvor telefonavlytting ble tillatt under forutsetning av forhørsrettens samtykke, viser flertallet til at granskingskommisjonen på s. 351 uttaler at den ikke har funnet eksempler på at telefonkontroll (eller brevkontroll) etter 1960 har vært iverksatt overfor norske borgere uten at forhørsrettens samtykke er innhentet. Flertallet viser til at det har vært hevdet at granskingskommisjonens kritikk skulle være forfeilet, da det ikke kan være snakk om ulovlig telefonavlytting så lenge forhørsretten har gitt sitt samtykke. Flertallet understreker at granskingskommisjonen ikke har hevdet at telefonkontroll har vært benyttet i strid med de formelle krav i loven. Granskingskommisjonen har derimot kritisert omfanget når det gjelder bruk av telefonkontroll, samt særlig det forhold at slik avlytting i realiteten synes å ha vært benyttet som et overvåkingstiltak rettet mot politiske organisasjoner, at terskelen for mistanke har vært for lav og at kontrollen i mange tilfeller har gått utenfor de rammer for slik avlytting som er trukket opp i telefonkontrolloven med forskrifter. Kommisjonens kritikk dreier seg altså ikke om at lovens formkrav har blitt tilsidesatt.

       Flertallet viser til at granskingskommisjonens undersøkelse av overvåkingstjenestens og forhørsrettenes praksis når det gjelder telefonkontroll, er basert på undersøkelser av grunnlaget for telefonkontroll i saker som omfatter rett til å kontrollere samtaler på telefoner som innehas av organisasjoner eller institusjoner med politisk tilsnitt, altså i hovedsak kontortelefoner hos slike organisasjoner. Flertallet presiserer at dette innebærer at den formelle beslutningen i så fall må ha vært knyttet til etterforskning mot personer som har disponert telefonene ved slike kontor (typisk at den mistenkte er ansatt i organisasjonen), all den tid beslutninger om telefonkontroll etter forskriftens bestemmelser bare kan iverksettes ved etterforskning mot enkeltpersoner, ikke som ledd i overvåking av f.eks et politisk parti. Flertallet viser til at granskingskommisjonens undersøkelser inkluderer over hundre slike beslutninger, noe som for øvrig sier litt om omfanget av telefonavlytting i perioden etter 1960.

       Flertallet viser til at granskingskommisjonen særlig har vurdert overvåkingstjenestens avlytting av AKP (m-l)s kontor i Oslo i årene 1982-87 og NKPs kontor i Oslo i årene 1986-89. Når det gjelder avlyttingen av AKPs kontorer på 70- og 80-tallet konstaterer kommisjonen at kontrollene i Bergen og Trondheim på 70-tallet var begrunnet i mistanke om organisering av væpnet revolusjon, mens avlyttingen i Oslo på samme tid utelukkende var begrunnet i mistanke om at partiet mottok støtte fra fremmed makt, noe kommisjonen konstaterer er et langt mindre alvorlig forhold. Granskingskommisjonen mener det er besynderlig hvis Overvåkingssentralen på dette tidspunkt mente at partiets ledelse med grunn kunne mistenkes for høyforræderi, jf. straffeloven § 98, men at dette i så fall ikke skulle gjelde for lederne i Oslo. Når ledelsen i Oslo ikke ble mistenkt for dette i 70-årene, reiser kommisjonen videre spørsmålet om hvilken utvikling som hadde skjedd som kunne begrunne en slik mistanke mot ledelsen av partiet i 80-årene, da denne mistanken på dette tidspunkt åpenbart ikke lenger var tilstede overfor ledelsen i Bergen og Trondheim.

       Flertallet viser til at granskingskommisjonen har innhentet forklaringer fra representanter for ledelsen ved Overvåkingssentralen på 1980-tallet, de tidligere nestlederne Tore Johnsen og Iver Frigaard, hvorav fremgår at disse hadde ment at den overvåkingsmessige interesse for AKP fra slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet burde nedtones, men at det var delte syn på dette. Granskingskommisjonen viser til at avlyttingen både i Oslo og Bergen ble avsluttet etter avsløringen av den såkalte Lysestøl-saken i Trondheim i 1979, og kommisjonen mener at det i den etterfølgende periode ikke var fremkommet nye opplysninger som kunne begrunne intensivert overvåking enn si telefonavlytting mot AKP igjen i 1982. Flertallet viser til at granskingskommisjonen deretter konkluderer (rapporten s. 357):

       Flertallet viser videre til at granskingskommisjonen redegjør for at NKPs kontor i Oslo ble avlyttet sammenhengende i perioden 1986-89, dette med mistanke om at partiet mottok ulovlig støtte fra Sovjet. Flertallet viser til at kommisjonen kritiserer denne avlyttingen ut fra en vurdering av at det ikke kunne være nødvendig å bruke et så alvorlig etterforskningstiltak som telefonavlytting, og i hvert fall ikke over et så langt tidsrom.

       Flertallet slutter seg til den kritikk som kommisjonen reiser overfor avlyttingene av AKPs og NKPs kontorer i løpet av 80-årene, og vil når det gjelder avlyttingen av NKP understreke at selv om nye opplysninger skulle bekrefte at mistanken mot NKP var berettiget - mao om det kan bevises at partiet mottok ulovlig støtte - så endrer ikke dette at det må stilles krav til en viss forholdsmessighet mellom mål og midler. Flertallet kan ut fra de omstendigheter som granskingskommisjonen har redegjort for ikke se annet enn at den reelle begrunnelse for avlytting av de nevnte partikontorer var overvåkingsmessige hensyn - et ønske om å følge med på partienes generelle aktivitet, noe som telefonkontrollforskriften ikke gir hjemmel for. Flertallet mener dette understøttes av at det i forhold til NKP ikke ble benyttet andre etterforskningstiltak for å få bekreftet mistanken om støtte fra Sovjet.

       Når det gjelder overvåkingspolitiets begjæringer om telefonkontroll, uttaler granskingskommisjonen at det er liten tvil om at tjenesten har betraktet forhørsrettenes prøving av disse begjæringene som en formalitet. Flertallet mener dette klart illustreres ved tjenestens avlytting av organisasjonen Norge-Folkedemokratiene/ Internasjonalt kultursamband. Organisasjonens kontortelefon hadde blitt avlyttet sammenhengende i ti år, da nestkommanderende ved Overvåkingssentralen i 1968 i et internt notat ga uttrykk for at det

       Flertallet viser til at i det ovennevnte tilfellet pågikk avlyttingen i ytterligere fem år. Flertallet mener denne uttalelsen illustrerer at formålet med avlyttingen ikke kunne være å fremskaffe bevis i straffesak, hvilket etter loven og forskriften er en forutsetning for bruk av telefonkontroll (rapporten s. 355).

       Granskingskommisjonen legger til grunn at den foran nevnte begrunnelse neppe er blitt fremført for forhørsretten, men konkluderer med at retten neppe er ført direkte bak lyset, da det er rimelig å legge til grunn at forhørsretten i denne som i andre saker hvor avlytting pågikk i årevis, har vært inneforstått med det egentlige formålet med avlyttingen.

       Flertallet viser til at granskingskommisjonen mener å påvise at overvåkingspolitiet således har fremmet begjæring om telefonkontroll i langt flere saker enn der hvor tjenesten hadde konkret mistanke om at straffbare forhold var begått. Dette mener granskningskommisjonen kommer særlig tydelig til uttrykk hvor avlyttingen får pågå i årevis uten at det i det hele tatt blir iverksatt andre etterforskningsskritt fra tjenestens side, når telefonavlyttingen blir avsluttet straks den mistenkte forlater sin stilling (og da automatisk rettes mot en annen ved samme kontor), og når det ses hen til at ingen av disse sakene noensinne har endt med tiltale.

       Flertallet finner det for sin del åpenbart at utstrakt bruk av telefonavlytting i saker som foran nevnt - f.eks der avlyttingen har vært foretatt av kontortelefoner til organisasjoner - er eksempler på misbruk av ordningen med telefonkontroll - et misbruk som innebærer at tjenesten med åpne øyne har utnyttet lovhjemmelen for telefonavlytting i strid med lovgivers intensjoner. Flertallet registrerer at det aldri har fremkommet f.eks i årsmeldinger fra Kontrollutvalget eller i andre meldinger til Stortinget at telefonkontroll har vært benyttet i et slikt omfang, eller at avlyttingen i realiteten har hatt som siktemål å overvåke politiske organisasjoner. Flertallet mener dette også illustreres av følgende uttalelse fra tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad (rapporten s. 356):

       Flertallet viser til granskningskommisjonen utvetydige uttalelse om at (rapporten s. 356)

       Flertallet mener dette er uttrykk for en uakseptabel praksis, og dette blir ikke mindre akseptabelt av at slik avlytting heller ikke ga resultater, jf, tidligere overvåkingssjef Jostein Erstads uttalelse til kommisjonen (s. 356) vedrørende avlyttingen av AKP:

       Flertallet gjør for øvrig oppmerksom på at dette - i relasjon til forskriften om telefonkontroll - var overskuddsinformasjon, som i henhold til § 3 i telefonkontrollforskriften skulle ha vært makulert. Flertallet finner det påfallende at selv tjenestens ledelse helt synes å ha neglisjert telefonkontrollforskriftens bestemmelser på dette punktet.

       Flertallet viser videre til at avisen Klassekampen ble avlyttet over en periode på tre år, også dette med grunnlag i mistanke om overtredelse av straffeloven § 97a, en bestemmelse som har en strafferamme på inntil to års fengsel. Flertallet viser til hva kommisjonen uttaler om dette (s 357-358):

       Flertallet vil for sin del understreke at det skal svært gode grunner til for at det skal gis samtykke til avlytting av en avisredaksjon. Flertallet viser i denne forbindelse til at avlyttingen av Klassekampen pågikk i lang tid - (flertallet minner om at telefonkontrollforskriften bestemmer at tillatelse til telefonkontroll skal tidsbegrenses) og at det i løpet av denne perioden ikke dukket opp opplysninger som var egnet til å styrke mistanken. Flertallet understreker videre at eventuelle hensyn som måtte tilsi avlytting av en avisredaksjon må avpasses mot hensynet til pressens uavhengighet og ikke minst kildevernet. Flertallet er ut fra en slik vurdering sterkt kritisk til overvåkingstjenestens avlytting av Klassekampen.

       Flertallet vil avslutningsvis fremholde at avlytting av en persons telefon er et sterkt inngripende virkemiddel. I tillegg til at denne metoden reiser viktige spørsmål knyttet til vern om enkeltpersoners integritet og private sfære, kommer også at denne metoden i saker vedrørende rikets sikkerhet må avpasses i forhold til organisasjonsfriheten og hensynet til den frie politiske debatt. Flertallet understreker at lovgiver bevisst har valgt å fremheve at det ikke er nok at det foreligger mistanke om et lovbrudd som angitt i straffelovens kap. 8, 9, 12, 13 eller 14, eller loven om forsvarshemmeligheter, det kreves i tillegg at avlyttingen skal være påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet. Flertallet viser til at granskingskommisjonen uttaler at ved en vurdering av hva som er påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet, må karakteren av det straffbare forhold mistanken gjelder vurderes opp mot alvoret i inngrepet, og at det er grunn til å understreke at alvoret forsterkes jo lenger kontrollen varer. Flertallet viser også til det såkalte Metode-utvalget (oppnevnt av Justisdepartementet for å utrede organisering og bruk av kriminaletterretning, samt etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet, sammensatt bl.a av fremtredende representanter for Justisdepartementet, riksadvokatembetet, Kripos, Økokrim, Overvåkingssentralen og Oslo statsadvokatembete), som i sin delinnstilling II av 4. mars 1997 - NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet - uttaler på s. 69:

       Flertallet understreker derfor at når telefonkontrollen overfor politiske organisasjoner har pågått i årevis uten at det i det hele tatt fremkommer noe som er egnet til å styrke den mistanke som ligger til grunn for kontrollen, er dette alvorlig. Flertallet viser også til at Knut Løfsnes telefon ble avlyttet i 13 år, åpenbart uten at det fremkom opplysninger som ga grunnlag for noen tiltale.

       Flertallet legger videre til grunn at det skulle være en logisk konsekvens av dette systemet at overvåkingspolitiet først prøver andre, ordinære og mindre inngripende etterforskningsmetoder før en går til det skritt å anvende et tiltak som telefonavlytting, eller at man i tillegg til telefonavlyttingen nytter andre metoder i etterforskningen. Av granskingen fremgår derimot at telefonavlytting ofte har vært det eneste etterforskningstiltaket som har vært satt i verk, noe flertallet mener klart indikerer at dette tiltaket har vært benyttet i overvåkingsøyemed, ikke primært for å etterforske forbrytelser.

       Vurdert på bakgrunn av granskingskommisjonens undersøkelse av telefonkontroll, vil flertallet slå fast at den praksis som er avdekket er klart kritikkverdig. Flertallet understreker at hovedansvaret for dette må ligge hos tjenesten selv. Når det gjelder kontrollorganenes rolle, vil flertallet komme tilbake til dette. Flertallet viser til at det har vært hevdet at så lenge en forhørsrett har gitt sitt samtykke til at en telefonkontroll kan gjennomføres, så er tjenesten forpliktet til å følge opp dette, slik at kontrollen må iverksettes. Flertallet understreker at dette ikke kan være riktig. Flertallet understreker at overvåkingstjenesten har et selvstendig ansvar også for denne delen av virksomheten, selv om den er underlagt kontroll både av forhørsretten og kontrollutvalget.

       Flertallet vil understreke at telefonkontroll fortsatt må være en del av de metoder som overvåkingstjenesten skal kunne benytte for å etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet. Flertallet presiserer at den nåværende lovgivning også åpner for at slik kontroll kan benyttes selv om en forbrytelse ikke er begått, all den tid telefonkontrolloven uttrykkelig bestemmer at telefonkontroll kan benyttes ved forbrytelser hvor også forberedelseshandlingene i seg selv er straffbare. Flertallet mener de erfaringer som en har høstet gjennom denne granskingen, kan tyde på at det har vært for lett å iverksette telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet. Flertallet viser til at det tidligere nevnte Metode-utvalget også har vurdert behovet for endringer av adgangen til å foreta telefonkontroll. Utvalget uttaler således på s. 13 ( NOU 1997:15 ):

       Flertallet viser til at det tidligere har drøftet gjeldende rett hva gjelder telefonkontroll, og konkludert med at det ikke er rom for tvil om at telefonkontroll er et straffeprosessuelt etterforskningstiltak, som ikke kan nyttes i overvåkingsøyemed, eller kan tolkes utvidende med hjemmel i overvåkingsinstruksen. Flertallet konstaterer at det ikke er divergens mellom granskningskommisjonen, komiteen og Metode-utvalget når det gjelder dette spørsmålet, for ordens skyld presiseres at de uklarheter som Metode-utvalget har omtalt refererer seg til andre aspekter ved dette regelverket enn de forhold som bl.a de tidligere lederne av Kontrollutvalget har uttalt seg om. Tvert om - Metode-utvalget er helt klart på disse punktene, og gir uttrykkelig sin støtte til granskingskommisjonens lovforståelse, jf. s 65-66, hvor det heter:

       Flertallet viser videre til s. 69 og 70 i Metode-utvalgets innstilling, hvor det heter:

       Flertallet viser imidlertid til at utvalget drøfter behovet for klargjøring av begrepet « rikets sikkerhet » og kravet til mistanke, og foreslår altså vurdert endringer på disse punktene, jf. over. Flertallet slutter seg til at dette er endringer som bør vurderes.

       Flertallet viser videre til at Metode-utvalget drøfter hvilke lovbrudd som bør kunne etterforskes ved bruk av telefonkontroll, jf. oppsummeringen på s. 13-14 i innstillingen, hvor utvalget konkluderer:

       På bakgrunn av den praksis som granskingskommisjonen har avdekket, slutter flertallet seg til et enstemmig Metode-utvalgs konklusjoner om at telefonkontrolloven bør vurderes endret på ovennevnte punkter.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet aksepterer ikke granskingskommisjonens lovfortolkning om at telefonkontroll bare kunne benyttes i etterforskningsøyemed og ikke i en kombinasjon av overvåkingsøyemed og etterforskning etter § 104a annet ledd i straffeloven, sammenholdt med overvåkingsinstruksen. De tekniske lovbrudd eller instruksbrudd fremkommer som et resultat av en feilaktig lovfortolkning som igjen skyldes en åpenbar mangel på forståelse for situasjonen under den kalde krig og en opportunistisk og populistisk etterpåklokskap for å høste honnør og positiv omtale fra en radikal presse i et valgår. Dette medlem kan heller ikke se at det er avdekket negative virkninger eller misbruk av opplysninger innhentet ved telefonkontroll i overvåkingstjenestens regi av noe merkbart omfang.