| |
Jeg viser til Deres brev av 10. april 1997 der jeg bes vurdere ovennevnte forslag.
Den generelle 10 % eierbegrensningen i finansinstitusjoner skal sikre uavhengige og konkurrerende finansinstitusjoner, og skal dessuten sikre at enkelteiere (utenfor finanssektoren) ikke får sterk innflytelse i en finansinstitusjon. Dette vil kunne ha uheldig påvirkning på engasjementer mellom finansinstitusjonen og eieren(e) eller dens forretningsforbindelser. Det vises til Ot.prp. nr. 41 (1986-1987) side 62, jf. side 57 og Innst.O.nr.58 (1987-1988), særlig side 32. Det er imidlertid adgang til å danne finanskonsern, hvor en finansinstitusjon eier 100 % av en annen.
Det er i tillegg til dette en viss adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om maksimum 10 % eierandel. Det kan gis samtykke til at to eller flere finansinstitusjoner sammen eier 100 % av en annen finansinstitusjon som etter sine vedtekter skal tilby « særlige finansielle tjenester ». Videre er det adgang til å gjøre unntak i andre « særlige tilfeller », f.eks. der eierbegrensningen er til hinder for utvikling av eierskap som struktur- og konkurransepolitisk fremtrer som ubetenkelig. I Innst.O.nr.75 (1992-1993) om lov om endringer i finansieringsvirksomhetsloven kom finanskomiteens flertall med følgende generelle merknad om unntaksadgangen:
| « Dagens eierbegrensningsregler ble innført for å begrense enkelteiernes mulighet til kontroll over finansinstitusjoner. Dette både ut fra hensyn til konkurransen på finansmarkedene og av hensyn til allokeringen av begrensede kapitalressurser. Flertallet mener derfor at det bare helt unntaksvis bør kunne gis dispensasjon fra den generelle regelen om 10 prosents eierbegrensning. » |
Finanskomiteens flertall bemerket videre at sentrale momenter i vurderingen av om unntak skal gis, vil være de formål, særlig med hensyn til konkurranse i finansmarkedet, som eierbegrensningsregelen skal tilgodese, behovet for redningstiltak for å sikre at det er et tilstrekkelig antall konkurransedyktige enheter i markedet, ivaretakelse av kundeinteressene og behovet for at norske finansinstitusjoner sikres et solid økonomisk grunnlag for fortsatt drift på sikt slik at de kan fylle sin viktige rolle i samfunnsøkonomien.
Sammenslåingen eller oppdeling av foretak er en viktig og naturlig del av utviklingen i et lands produksjonsstruktur. Slike strukturendringer kommer som resultat av en rekke enkeltbeslutninger som eierne av bedrifter foretar på bakgrunn av vurderinger av nåværende og fremtidig lønnsomhet og konkurranseevne. Et ønske om oppkjøp og konserndannelse vil derfor som oftest være uttrykk for en tilpasning til de forventede fremtidige utfordringer. Dette gjelder også finansmarkedet. Ved forvaltningen av eierbegrensningsreglene må formålet være å bidra til at strukturutviklingen i finansnæringen ikke kommer i konflikt med viktig samfunnsmessige hensyn slik som f.eks. hensynet til tilstrekkelig konkurranse. Det er klare holdepunkter for at det er en relativt sterk konkurranse i det norske finansmarkedet. Det er videre en stadig større konkurranse mellom tilbydere av finansielle tjenester over landegrensene.
I Nasjonalbudsjettet 1996 ble det uttalt at sammenslåingen av « store » institusjoner isolert sett vil kunne virke negativt på konkurransen i markedet, men virkningen vil nødvendigvis ikke være så stor at slike fusjoner på forhånd og for bestandig bør avvises. Ved søknader om sammenslåing vil det bli foretatt en bred vurdering der den samlede konkurransemessige situasjon står sentralt.
De strukturpolitiske retningslinjene som ble trukket opp i Nasjonalbudsjettet for 1996 vil fremdeles ligge til grunn for behandlingen av søknader om konsesjon til kjøp, og eventuelt sammenslåing, av norske finansinstitusjoner.