| |
Det vises til brev av 15. mai 1997 der Finansdepartementet bes svare på hvordan det tolker opsjoner i forhold til 90 %-regelen.
Jeg antar at det siktes til hvorvidt opsjoner likestilles med eie av underliggende aksjer når det skal vurderes om en erverver har blitt eier av 90 % av aksjene i en finansinstitusjon slik at de øvrige minoritetsaksjonærene kan tvangsinnløses.
Jeg vil innledningsvis presisere at hovedregelen for eierskap er at ingen kan eie mer enn 10 % av en finansinstitusjon. Det er imidlertid adgang til å danne finanskonsern, hvor en finansinstitusjon eier 100 % av en annen. Det kan gis samtykke til at to eller flere finansinstitusjoner sammen eier 100 % av en annen finansinstitusjon som etter sine vedtekter skal tilby « særlige finansielle tjenester ». Videre er det adgang til å gjøre unntak i andre « særlig tilfelle ».
Ved finanskomiteens behandling av utviklingen i UNI Storebrand og myndighetenes rolle ( Innst.S.nr.213 (1992-1993)) la finanskomiteen til grunn at det skal være rom for bruk av opsjoner i forbindelse med oppkjøp. Følgende ble uttalt på side 23 (riktignok i forbindelse med finvl § 2a-3, men argumentasjonen kan gjøres gjeldende også for lovens § 2-2).
| « Under forutsetning av at myndighetenes praktisering blir gjort kjent for næringslivet, kan komiteen ikke se at en konsekvent håndhevelse av lovbestemmelsen kan behøve å medføre urimelige ulemper for det selskap som søker om konsesjon, idet det vil være anledning til å sikre seg opsjoner på aksjene på forhånd. Komiteen mener at de meget tungtveiende grunner for at loven må praktiseres etter sin ordlyd gjør at andre hensyn bør vike. Konsesjonsmyndighetene må ikke bringes i en tvangslignende situasjon, hvor en må se hen til fare for tap for konsesjonssøkeren, når søkerens soliditet, likviditet og finansielle styrke m.v. skal vurderes. » |
Finansdepartementet legger følgelig til grunn at opsjoner er et legitimt virkemiddel i oppkjøpssituasjoner, forutsatt at opsjonene er reelle og ikke binder hverken myndighetene eller partenes reelle økonomiske handlefrihet.
Det er kun erverv av opsjoner som innebærer en reell overføring av eierbeføyelsene knyttet til de underliggende aksjer som likestilles med erverv av aksjene. Kriteriene for vurderingen av hvorvidt det har skjedd en reell overføring av eierbeføyelser er beskrevet i Kredittilsynets rundskriv 51/95. I utgangspunktet vil det å eie opsjoner i forhold til eierbegrensningsreglene måtte underlegges en konkret vurdering hvor en rekke momenter knyttet til f eks hvem som har den økonomiske risiko for kursutvikling, hvem som har stemmerett, rett til utbytte, sannsynligheten for at opsjonen blir benyttet osv må tas med i vurderingen. Dersom opsjonens innløsningskurs utgjør mindre enn 75 % av markedsverdien på tidspunkt for inngåelsen av opsjonsavtalen, betraktes opsjonskjøperen som reell eier av aksjene fordi sannsynligheten da er stor for at opsjonen innløses.