| |
I meldingen gis innledningsvis i kap. 2 et kort tilbakeblikk på kriminalomsorgens historie. Dagens hovedoppgaver gjengis og det redegjøres for virksomhetens hjemmelsgrunnlag, omfang, organisering og ressurser.
Kriminalomsorgen har som resultatmål at gjennomføringen av straffen skal være påbegynt innen tre måneder etter at dommen er rettskraftig, og at reaksjonene skal gjennomføres uten ny kriminalitet eller annen svikt. Den største utfordringen for kriminalomsorgen er å bidra til å redusere tilbakefallet til kriminalitet etter endt soning.
I kapittel 3 redegjøres for det verdimessige og prinsipielle grunnlaget for den framtidige kriminalomsorgen. Deretter gjengis visjonen og virksomhetsideen som skal prege etatens utvikling og være bestemmende for valg av mål og virkemidler.
I 1997 ble det foretatt 11.170 nyinnsettelser i fengselsvesenet. Av disse var 861 kvinner. 3.605 var innsatte i varetekt. Gjennomsnittsbelegget var 2.802, hvorav 168 var kvinner. De fleste fengselsdommene er korte, gjennomsnittlig soningstid var ca 80-90 dager.
Dagens fengselsstraff foreslås med enkelte endringer opprettholdt som såkalt basissoning. For innsatte som er motivert, foreslår departementet at man utvikler en såkalt progresjonssoning med fokus på systematisk kvalifisering og muligheter for gradvis « utslusing » mot åpnere og mer krevende soningsregimer. Viktige redskap er utarbeidelse av en framtidsplan og at domfelte får en kontaktperson blant de ansatte.
Soningsalternativene bør som i dag være lukket anstalt, åpen soning, frigangshjem og hybelhus. Det foreslås opprettet sikkerhetsavdelinger for å møte et hardere kriminalitetsmiljø og ressursavdelinger for innsatte med spesielle atferds- eller fungeringsvanskeligheter. Departementet foreslår videre at domfelte som er funnet egnet til å delta i progresjonssoning, bør kunne fullbyrde straffen utenfor fengselsanstalt i en overgangsfase frem mot prøveløslatelse.
I meldingen drøftes spørsmål knyttet til kvinners soningssituasjon, barns situasjon når en eller begge foreldre soner i fengsel, utlendingers soningssituasjon og innsatte med psykiske lidelser. Departementet mener at forholdene for disse særskilte gruppene kan løses innen dagens anstaltstruktur og organisering.
Prøveløslatelse på 2/3 tid foreslås opprettholdt som hovedregel. Det foreslås også at alle i utgangspunktet skal ha tilsyn i inntil tre måneder. Det skal vurderes om fengselsdirektøren skal få myndighet til å beslutte gjeninnsetting ved brudd på særvilkårene for prøveløslatelsen.
Samfunnsstraffene er samfunnstjeneste, betinget dom med tilsyn og betinget dom med promilleprogram. I 1997 ble det avsluttet 679 samfunnsdommer. Av disse ble 77 % avsluttet etter endt tid og uten brudd. Det ble etablert 972 tilsyn i tilknytning til betinget dom, og man fikk 182 dommer med promilleprogram.
Det foreslås at samfunnstjenesten beholdes som i dag, men med mulighet for retten til å fastsette at domfelte i tillegg til arbeidsplikten må gjennomføre et tilsynsprogram. Departementet foreslår videre at man vurderer å skjerpe reglene om betinget dom med tilsyn og utvider bruken av strukturerte tilsynsprogram. Det foreslås også å vurdere en forsøksordning med tilsyn med elektronisk kontroll.
Det er viktig at brudd på vilkår knyttet til samfunnsstraffen fører til en rask reaksjon, om nødvendig ved omgjøring til et strengere straffealternativ. Departementet foreslår å vurdere en ordning med korttidsfengsling i inntil syv dager, og at beslutningsmyndigheten for å reagere på brudd på vilkårene overføres fra domstolene til kriminalomsorgen, med klageadgang til forhørsretten.
Fengselsvesenet skal til enhver tid kunne stille til rådighet det antall varetektsplasser som politi og påtalemyndighet har behov for. Fengselsvesenet skal allerede under varetektsperioden starte oppfølgingen av den enkelte innsatte med tanke på en individuelt tilrettelagt soning.
I tillegg til selve gjennomføringen av straffen er arbeid, skolegang, fritidsaktiviteter og ulike tiltak og programmer kriminalomsorgens virkemidler for å forebygge nye straffbare handlinger. Departementet vil fortsatt bygge på, utvide og utvikle de eksisterende virkemidlene. Det vil bli lagt særlig vekt på å bygge ut programvirksomheten (påvirkningsprogrammene).
De straffe- og sikringsdømte er en uensartet gruppe og undersøkelser om tilbakefall gir ikke entydige resultater om hva som skal til for å forhindre at den domfelte begår ny kriminalitet.
Kriminalomsorgen må bli mer mål- og resultatorientert og utvikle et bedre faglig innhold i soningen. Bruk av ulike virkemidler må dessuten i større grad baseres på individuelle vurderinger.
Departementet går på denne bakgrunn inn for å utvikle eksisterende tiltak som arbeid, undervisning, fritidstiltak og religiøs virksomhet og skape enkelte nye. Påvirkningsprogrammene, som f.eks. kontraktssoning, livsmestringsprogram, volds- og sedelighetsgrupper og tiltak mot promillekjøring har en eksplisitt kriminalitetsforebyggende målsetting. Tilsatte som skal være kontaktperson for de innsatte må bl.a. ha opplæring i metodisk arbeid, veilederrollen og arbeid med framtidsplaner. Departementet ser det som viktig etter en tid å evaluere nye tiltak som iverksettes for å se om ønskede mål er nådd.
Det er grunn til å forvente en fortsatt økning i antall tilsynsoppdrag for friomsorgen. I tillegg ønsker departementet å legge forholdene til rette for at samfunnsstraffer kan anvendes i et større omfang enn i dag. Dersom man beslutter å utvide prøveordningen med promilleprogram knyttet til betinget dom, vil det kreve økte ressurser. Friomsorgen kan ikke motta flere oppgaver uten at den tilføres flere stillinger.
Fengselsvesenet har i dag 2.899 plasser, hvorav 900 åpne. Uten vesentlige endringer i de faktorene som påvirker domsvolumet antas fullbyrdingsbehovet å ville øke med 1.400-1.500 dommer i de nærmeste tre til fem år. Varetektsvolumet viser en økning fra 1996 til 1997. Justisdepartementets beregninger tilsier at fullbyrdingsbehovet vil kreve mellom 3.100 og 3.300 fengselsplasser.
Fengselsvesenet har mange små anstalter som er uforholdsmessig kostbare. En utvidelse av kapasiteten bør i særlig grad skje i østlandsområdet. Fullbyrdingsbehovet kan også ivaretas ved flere åpne fengselsplasser, fullbyrding utenfor fengsel og bruk av samfunnsstraffer.
Fengselsvesenet er i dag inndelt i 43 driftsenheter fordelt på fem sentralanstalter og fire fengselsdistrikter. Kriminalomsorg i frihet omfatter 21 hovedkontorer, ett i hvert fylke, bortsett fra i Oslo hvor det er tre. I tillegg kommer en rekke underkontorer og fire hybelhus.
Kriminalomsorgen har to nivåer for ledelse og administrasjon: Den sentrale ledelse i Kriminalomsorgsavdelingen/Fengselsstyret og den lokale ledelsen ved driftsenhetene.
Departementet foreslår at man oppretter seks regioner bestående av de anstaltene og friomsorgskontorene som ligger innenfor regionens grenser med en felles regionsledelse. Regionalledelsen skal ha en bred administrativ og klientfaglig sammensetning og kompetanse. I tillegg til det faglige drifts- og utviklingsansvaret for straffegjennomføringen vil de regionale leddene bli tillagt viktige administrative fellesoppgaver. Departementet vil komme tilbake med forslag om lovendringer som gjør det mulig å legge flere førstegangsavgjørelser i enkeltsaker til de enkelte anstaltene og friomsorgskontorene slik at klagesakene går til det regionale leddet. I tillegg vil departementet foreslå at de avgjørelser som i dag treffes av Fengselsstyret som førsteinstans legges til de regionale leddene med Fengselsstyret som klageorgan. Den skisserte organisasjonsformen medfører inntil videre ingen endringer i den sentrale ledelsen.
Det må legges til rette for at ulike forvaltningsorganer kan yte sine lovbestemte tjenester til kriminalomsorgens klientell. Denne måten å organisere forvaltningssamarbeidet på blir kalt importmodellen, og omfatter arbeidsmarkedsetaten, helsetjenesten, tjenester etter lov om sosiale tjenester, undervisning og de religiøse tjenestene.
Ordningen forutsetter et løpende samarbeid på tvers av forvaltningsområdene. Som en supplerende ordning kan det iblant være nødvendig å kjøpe tjenester fra aktuelle myndigheter eller andre som har relevante tilbud.
Forslaget om ny organisasjonsstruktur vil ikke medføre vesentlige økonomiske konsekvenser utover kostnader til lokalisering av regionene.
Departementet ønsker å komme tilbake til mer presise beregninger av de økonomiske konsekvensene av et økt kapasitetsbehov i de årlige budsjettforslagene.
Forslaget om å opprette sikkerhetsavdelinger vil kreve investeringer i utstyr og en høyere bemanning når de er operative. Etablering av ressursavdelinger vil kreve noe økning i arealer, en høyere bemanning og muligens også utgifter til ombygging. Forslagene om utvikling av programvirksomheten fører til et behov for økt bemanning og midler til evaluering. En tettere oppfølging i friomsorgen forsterker behovet for bemanningsøkning.