| |
Fra 1700-tallet og fram til den endelige avskaffelse av legemsstraffen i 1814 ble frihetsstraff stadig mer vanlig. Fram til den annen verdenskrig isolerte man i stor grad fangene gjennom eneromsbehandling. Dagens fengselslov av 1958 bygger på at isolasjon har mange negative virkninger samtidig som loven går inn for at innsatte skal ha fellesskap på dagtid, og gis meningsfylt sysselsetting.
Fra midten av 1800-tallet vokste det fram private foreninger som hjalp løslatte fanger med å skaffe seg arbeid og som ga økonomisk bistand. Dette var grunnlaget for det tilsynet som senere ble lovfestet for betinget dømte, påtaleunnlatte og prøveløslatte. På femtitallet ble understøttelsesarbeidet redusert, samtidig som de lovhjemlede oppgavene i friomsorgen økte. I 1980 overtok staten virksomheten, og enhetene skiftet navn til kriminalomsorg i frihet og ble underlagt Justisdepartementet.
Den sentrale ledelsen for kriminalomsorgen opptrer både som departementsavdeling og som selvstendig myndighet med betegnelsen Fengselsstyret. Dette innebærer at avgjørelser dels fattes på statsrådens vegne etter fullmakt, og dels selvstendig på eget ansvar.
Det er et mål at innsatte skal påbegynne soningen innen 3 måneder etter at dom er avsagt, og sone med utgangspunkt i en framtidsplan fastlagt ved soningens begynnelse. Det er en stor utfordring for kriminalomsorgen å bidra til å redusere tilbakefallet til kriminalitet etter endt fullbyrdelse.
Det er en viktig oppgave for fengselsvesenet å forebygge og begrense skadelige eller uheldige virkninger som måtte forårsakes eller forsterkes av anstaltoppholdet. Dette søkes gjort ved at de innsatte så langt det er mulig beskjeftiges med skolegang, arbeid og fritidssysler. Innsatte kan skaffe seg mer meningsfull og målrettet fullbyrding ved å inngå en avtale med fengselet om å sone i en avdeling eller et fengsel hvor rusmiddelmisbruk ikke forekommer, såkalt kontraktsoning. Domfelte kan også etter søknad i spesielle tilfeller sone ubetinget fengselsstraff i ulike offentlige eller private behandlingsinstitusjoner eller hybelhus iht. fengselsloven § 12.
Når det gjelder varetekt skal pågrepne overføres fra politiarrest til fengsel etter at kjennelse om varetekt er avsagt og innen 24 timer.
Friomsorgen utfører personundersøkelser, administrerer samfunnstjeneste og tilsyn, driver hybelhus og yter bistand til innsatte i fengsler uten egen sosialtjeneste. Etaten fører kontroll med at særvilkår pålagt av domstol, påtalemyndighet eller fengselsmyndighet blir overholdt. Tilsynsførerne, det vil si friomsorgens fast tilsatte personell og over 450 frivillige medarbeidere, har som oppgave dels å bistå, dels å kontrollere domfelte. Innholdet av tilsynet varierer etter hvilke tiltak som antas nødvendige. Dersom lovbryteren alvorlig eller gjentatt bryter vilkåret om tilsyn, eller forutsetningene for samfunnstjeneste, kan det føre til at straffen gjøres ubetinget.
Sikring er en strafferettslig særreaksjon som retten idømmer på grunn av fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger. Sikring er formelt sett ikke straff. Reaksjonen kan utholdes i sikringsanstalt (Ila eller Bredtveit), i fengsel, i psykiatrisk sykehus eller i frihet.
Stortinget har vedtatt at sikring skal erstattes med nye strafferettslige særreaksjoner. Lovbrytere som er utilregnelige skal etter dette i utgangspunktet ikke kunne idømmes fengsel. Straffedømte som er tilregnelige, men farlige, skal kunne idømmes forvaring, som skal utholdes i fengsel. Tidspunktet for iverksettelse av de nye særreaksjonene er ikke bestemt, og de praktiske endringene for fengselsvesenet som følge av lovforslaget er ennå ikke ferdig utredet.
Både statistikk og erfaring forteller at mesteparten av kriminaliteten begås av tidligere straffedømte personer. Tilbakefallet øker med hvor mange straffereaksjoner lovbryteren har pådratt seg tidligere. Menn begår oftere ny kriminalitet enn kvinner. Blant de som begår ny kriminalitet har imidlertid andelen kvinner økt mer enn andelen menn de siste årene. Generelt sett begår unge lovbrytere oftere ny kriminalitet enn eldre. Tilbakefallshyppigheten varierer også med lovbruddets art. Størst andel tilbakefall finner man blant narkotika- og vinningsforbrytere. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at forskjellene i tilbakefallsprosenten mer skyldtes de straffedes bakgrunn enn den type reaksjon de ble møtt med.