Innst.S.nr.6 (1998-1999)
Innstilling fra justiskomiteen om kriminalomsorgen og om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Johnsen, Annelise Høegh og Ivar Kristiansen om redusert bruk av varetektsfengsling i Norge.

Vedlegg 2. Brev fra Justis- og politidepartementet til justiskomiteen, datert 17. september 1998.

Spørsmål fra Justiskomiteen til St.meld. nr. 27 om kriminalomsorgen

Spørsmål 1:

       Har departementet noen statistikk over i hvilken utstrekning brudd på vilkår ved prøveløslatelse og betingede dommer fører til at domstolene gjør straffen ubetinget?

       Justisdepartementet har ikke rapporteringsopplegg som gir statistikk på i hvilken grad brudd på vilkår ved prøveløslatelse eller betinget dom medfører at domstolene omgjør straffen til ubetinget fengsel.

       I mange saker vil brudd på fastsatte vilkår forekomme i kombinasjon med ny kriminalitet og bli behandlet som ny straffesak. Når det gjelder i hvilken grad rene brudd på prøveløslatelsesvilkår medfører innsettelse til soning av resttiden er det generelle inntrykk at påtalemyndigheten fremmer få saker for domstolene med sikte på gjeninnsettelse. Det generelle inntrykk ved brudd på vilkår ved betinget dom er at domstolene i liten grad omgjør straffen til ubetinget fengsel. Når det gjelder brudd på forsøksordningen med promilleprogram har det i perioden juni 96 - mars 98 vært meldt 52 brudd. Av 33 ferdigbehandlede bruddsaker i mars 98 endte 22 av sakene i omgjøring til ubetinget fengselsstraff.

Spørsmål 2:

       Hvor mange brudd på samfunnstjenestedommer blir omgjort til soning i fengsel hvert år i medhold av straffeloven § 28 c?

       Departementet har oversikt over hvor mange samfunnstjenestedømte som blir rapportert til påtalemyndigheten for brudd på forutsetningene for samfunnstjeneste. Vi har imidlertid ikke statistikk som viser hvor mange av disse bruddmeldinger som til slutt ender med omgjøring til ubetinget fengselsstraff i domstolen.

Spørsmål 3:

       Ifølge statistikken på s. 21 i meldingen har det vært en reduksjon i pådømmelse av samfunnstjeneste samtidig som det har vært en økning i pådømmelse av betingede dommer. Vet departementet noe om årsaken til denne utviklingen?

       Departementet har ikke foretatt noen undersøkelse og analyse som gir sikkert svar på nedgangen i samfunnstjenestedommer. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at økningen i antall betingede dommer er den avgjørende faktoren for denne utviklingen. Basert på inntrykk fra ulike møter/konferanser hvor straffesakskjedens aktører møtes, synes det rimelig å tro at holdningene til samfunnstjeneste som troverdig alternativ varierer innenfor påtalemyndighet og domstoler. Det kan forklare relativt store geografiske svingninger og at tendensene kan endres med skifte av personer innen straffesakskjeden.

Spørsmål 4:

       Meldingen presenterer tall om tilbakefallsandelen fra kriminalstatistikken for 1991 og 1992. Har departementet noen nyere statistikk om dette?

       Det finnes ikke utfyllende tilbakefallsstatistikk som er nyere enn det som er referert i stortingsmeldingen, fordi tilbakefallet måles noen år etter det året reaksjonen ilegges.

       Departementet vil fortløpende analysere ny tilbakefallsstatistikk etterhvert som det blir fremlagt av Statistisk Sentralbyrå og andre.

Spørsmål 5:

       Kan departementet utdype hva som ligger i begrepet sikkerhetsavdeling, f.eks hvilke tiltak som iverksettes for å hindre trusler og vold mot betjenter, familier og andre innsatte?

       Utfordringene som ligger i trusler fremsatt mot tjenestemenn eller deres familier, er ikke spesifikt knyttet til sikkerhetsavdelinger. Slike trusselsituasjoner kan oppstå i tilknytning til alle anstalttyper og vil kunne kreve virkemidler utenfor arbeidssituasjonen.

       Med sikkerhetsavdeling menes en avdeling for innsatte som enkeltvis eller i grupper utgjør en høyrisiko. Både domsinnsatte og varetektsinnsatte kan etter en nærmere vurdering plasseres i slike avdelinger.

       Sikkerhetsavdelingene karakteriseres ved særskilte krav til bygningsmessige forhold og til kontrolltiltak under soningsgjennomføringen. Disse særskilte kravene vil redusere muligheten for at innsatte kan få bistand utenfra til ev. rømninger eller til å smugle inn gjenstander som kan sette tjenestemenn i fare. Kravene vil også medføre at innsatte i mindre grad får mulighet til å manipulere tjenestemenn og andre innsatte, samt til å utøve rekrutterings- og misjoneringspress overfor andre innsatte.

       Når det gjelder kravspesifikasjoner og kontrolltiltak for sikkerhetsavdelingene anses følgende områder som spesielt viktige :

Områdesikring

       Avdelingene må ha et høyt sikkerhetsnivå både med tanke på utbrytning innenfra og anslag utenfra. Anstalter med sikkerhetsavdelinger må ha ringmur og deteksjonsanlegg.

Lukkede luftegårder

       Luftegårdene bør være lukket og atskilt fra resten av anstaltens lufteområde. Luftegårdene bør etableres i tilknytning til avdelingen og sikkerhetstiltakene må rettes mot faren for rømning og anslag utenfra. Utstyr for eventuelle aktiviteter bør være fastmontert.

Lokaler for arbeid, skole og fritid

       Disse lokalene bør etableres som en del av avdelingen slik at de innsatte i minst mulig grad må bevege seg i anstaltens øvrige lokaler. Arbeidstilbudene bør bestå av oppgaver som ikke krever farlige redskaper. Eventuell dataopplæring bør vurderes svært nøye og det må sikres mot faren for misbruk av slikt utstyr. Privat datautstyr må ikke tillates. Arbeid, skole og fritidsaktiviteter må legges opp slik at tjenestemennene hele tiden er sammen med innsatte når det pågår.

Besøksrom

       Besøksrommene må bygges slik at det kan føres tilsyn og det må monteres glassvegg. Også besøksrommene bør ligge i tilknytning til sikkerhetsavdelingen slik at andre innsatte ikke får tilgang til lokalene. Renhold bør av samme grunn foretas av ansatte. Alle besøk må gjennomføres i besøksrom.

Skjerpet adgangs- besøkskontroll

       For å imøtekomme de krav som må innfris for å håndtere høyrisikoinnsatte, vil det være nødvendig med kontroll av alle personer før de gis adgang til avdelingen og når de forlater avdelingen. Dette reduserer faren for inn- eller utsmugling av gjenstander eller brev. Samtidig antar man at det vil redusere press om smugling fra innsatte dersom det er kjent at alle personer som skal til og fra avdelingene blir kontrollert.

Overføringer mellom anstaltene og høyrisikoavdelingene

       Som det går frem av stortingsmeldingen har man kommet frem til at det vil være mest hensiktsmessig å opprette flere, mindre sikkerhetsavdelinger fremfor å opprette en egen spesialanstalt. Dette gir mulighet for å holde rivaliserende grupper atskilt. Overføring kan også være et virkemiddel dersom det kommer frem opplysninger om planlagt bistand til f.eks. rømning fra en anstalt.

       Ved overføring til en annen anstalt må alle opplysninger om innsatte, soningsforløpet og forholdet til andre innsatte følge med til den mottakende anstalt.

Bedre informasjonsflyt mellom politi og fengselsvesen

       For å kunne redusere faren for trusler og vold mot betjenter, familier og andre innsatte er man avhengig av en bedre informasjonsflyt mellom politiet og fengselsvesenet. Dette vil sikre at man iverksetter de nødvendige tiltak overfor rette innsatte.

       Det vil være nødvendig med løpende informasjon om innsatte, deres tilhørighet til risikogruppene og opplysninger om rømningsfare eller fare for anslag utenfra. Fengselsstyret arbeider med å finne samarbeidsformer mellom politi og fengselsvesen.

Veiledning og oppfølgning av tjenestemennene

       Tjenestemennene bør gis særskilt oppfølgning slik at de mestrer psykisk stress, trusler og manipulering. Slikt press kan forventes i sterkere grad i sikkerhetsavdelinger enn ved tjeneste i vanlige avdelinger. Oppfølgningen bør skje ved at samtlige som tjenestegjør ved disse enhetene mottar veiledning. Tjenestemennene bør også gis relevant etterutdanning for å sikre at deres kompetanse vedlikeholdes og videreutvikles.

       Tjenesten i sikkerhetsavdelingene bør ikke overstige 12 måneder av gangen.

Spørsmål 6:

       Er høyrisikoavdelinger i hver region mer økonomisk realistisk enn egne fengsler, og har departementet eventuelt noen økonomiske beregninger om dette?

       Har departementet tenkt seg fast installert sikkerhetsutstyr i alle regioner?

       Det er ikke aktuelt å etablere faste høyrisikoavdelinger. Meningen er å legge til rette for at det kan etableres høyrisikoavdelinger ved behov. Til daglig skal disse avdelingene fungere som vanlige celleavdelinger. Hovedpoenget er følgelig at avdelingene raskt kan skifte sikkerhetsgrad og at dette skjer etter en fastsatt beredsskapsplan. Dette vil gi lavere driftskostnader enn permanente avdelinger/anstalter med svært høyt sikkerhetsnivå som opereres uavhengig av behov.

       Det er sikkerhetsmessig en fordel at disse enhetene er små. Høyrisikoavdelingene bør lokaliseres spredt, slik at høyrisikoinnsatte eventuelt kan flyttes rundt.

Om sikkerhetsutstyr.

       Det er utarbeidet regelverk om tvangsmidler.

       I alle regioner finnes lukkede fengsler med sikkerhetscelle og sikkerhetsseng.

       Håndjern, transportjern, køller, gasspistol og gassbokser er tilgjengelig i de fleste anstalter. Disse kan bare brukes når forholdene gjør det absolutt nødvendig, og for å hindre voldshandlinger, skadeverk, selvbeskadigelse, opptøyer, rømninger eller anslag utenfra.

Kostnadsberegninger.

       Det er ikke foretatt noen kostnadsberegninger, men fleksible løsninger i hver region vil utvilsomt være mer økonomisk realistisk enn egne fengsler. Høyrisikoavdelingene vil bli opprettet i eksisterende fengsler som har god bygningsmessig sikkerhet og områdesikring, og hvor driftskostnadene for øvrig i hovedsak er ivaretatt. Høyrisikoavdelingene vil imidlertid kreve noe mer personale, og det vil påløpe kostnader i forbindelse med ombygging.

Spørsmål 7:

       På s. 41 i meldingen hevdes det at friomsorgen i varierende grad melder fra om brudd på vilkår. I hvor stor utstrekning meldes det fra om slike brudd, og hva tror departementet årsakene til variasjonene kan være?

       Etter den innskjerpelse av praksisen, om å melde brudd på vilkår etter løslatelse ved to tredjedels tid, som ble gjort gjeldende gjennom brev fra departementet til friomsorgen og fengselsvesenet av 3. mai 1995, har frekvensen av meldte brudd på vilkårene gått opp. Dette gjelder i hovedsak brudd meldt til fengselsdirektørene i henhold til tilsynsinnstruksen § 5 nr 3 jf. § 6 med sikte på forføyning etter fengselsloven § 40 første ledd. Etter fengselsloven § 40 første ledd kan særvilkårene endres eller oppheves av fengselsmyndigheten når den prøveløslattes forhold gir grunn til det. Prøvetiden kan også forlenges.

       Melding til påtalemyndigheten om brudd, med sikte på å fremme sak for domstolen med påstand om helt eller delvis soning av reststraff jf § 40 annet ledd, brukes i varierende grad av friomsorgens fylkesenheter. Hovedgrunnen til dette har vært og er at man ut fra erfaring vet at påtalemyndigheten sjelden eller aldri fremmer saken for domstolen hvis det ikke foreligger ny kriminalitet.

       Ved utløpet av 2. kvartal 1998 hadde 75 % av de prøveløslatte med tilsyn som hadde avsluttet tilsynet gjort så etter endt tilsynstid, og 61 % av dem hadde avsluttet tilsynet uten meldte brudd på vilkårene.

Spørsmål 8:

       Hvor mye ressurser og nytt personale antar departementet man trenger til innføringen av et nytt regionalt administrasjonsnivå?

       For å opprette 6 nye regionsadministrasjoner samt å føre disse videre, vil det være behov for ca 10 mill kroner per år. Dette inkluderer ca 10 nye årsverk og leie av lokaler til regionskontorene. I dag ligger den enkelte distriktsadministrasjon i tilknytning til et stort fengsel og får dekket sitt lokalbehov « vederlagsfritt ». Disse lokalene vil bli frigjort til bruk for fengselsformål, noe som må sees på som en ressurstilgang for disse.

       Det enkelte friomsorgskontor får på samme måte frigjort ressurser, spesielt innenfor personal- og økonomifunksjonene, som kan nyttiggjøres til større faglig innsats ved det enkelte kontor. Problemet med frigjøringen av ressurser her, er at disse er knyttet opp til enkelte stillinger, først og fremst leder og nestleder, som gjør det umulig å overføre ressursene til regionskontoret. Dette vil i praksis si at friomsorgskontorene også får tilført ressurser ved en innføring av et nytt regionalt administrasjonsnivå.

       En omorganisering av etatsstrukturen vil kreve flytting av ressurser. En fullstendig gjennomføring og realisering av effektivitetsgevinster vil kunne kreve noe tid, bl.a fordi ansatte ikke uten videre kan flyttes i nye posisjoner. Ved flytting av oppgaver og ressurser vil det skje en betydelig desentralisering fra departementet.

Spørsmål 9:

       Hvor mange ressursavdelinger anser departementet som nødvendig? Er det foretatt noen beregninger av de økonomiske kostnadene ved opprettelse av ressursavdelinger? Har departementet tenkt seg en løsning hvor det opprettes en ressursavdeling i hver region og hvordan blir avgrensingen i forhold til lignende tilbud på Ila?

       Departementet tar i første omgang sikte på å etablere en ressursavdeling i Trondheim kretsfengsel. Byggeprosjekt og engangsinvesteringer er beregnet til 47,2 mill. kr. og øvrige driftsutgifter medregnet 30 nye stillinger vil utgjøre 14,6 mill. kr. Importtjenestenes driftsutgifter anslås til 2,7 mill. kr.

       Senere vil det være aktuelt å opprette andre slike avdelinger i de øvrige foreslåtte regioner. Regionene skal i utgangspunktet ha ansvaret for all straffegjennomføring i sitt område, herunder tilbud om varierende fullbyrdingsalternativer. Det er som nevnt i meldingen imidlertid ikke realistisk at hver region skal være helt selvforskynt, og innsatte som bør fullbyrde i en ressursavdeling er en gruppe det kan være aktuelt å overføre til andre regioner. Det vil være naturlig å vurdere opprettelse av eventuelle ressursavdelinger i anstalter som allerede har et godt og omfattende samarbeid med psykiatrien, jfr behovet for tverrfaglig miljø. Når det vurderes å opprette en slik ressursavdeling må man samtidig ta stilling til hvor stort område den skal dekke. Det kan tenkes ressursavdelingen på Ila skal være den eneste ressursavdelingen på Østlandet og således dekke behovet for flere regioner.

       Ved Ila landsfengsel kan det være aktuelt å bygge ut de eksisterende tilbud slik at det også kan gis tilbud om soning i en ressursavdeling. Ila er allerede idag en anstalt som har « de dårligst fungerende » som en sentral målgruppe. Behovet for en ressursavdeling bør også sees i sammenheng med den rolle Ila eventuelt skal ha i forhold til forvaringsordningen.

Spørsmål 10:

       Hvor langt har arbeidet med innføring av forvaringsinstuttet kommet? Har departementet fulgt opp Riksadvokatens anbefaling i brev av 22. januar 1998 om ikrafttredelse av lov av 17. januar 1997 nr. 11 ?

       Departementet planlegger å fremme en proposisjon om ikrafttredelse av de nye strafferettslige særreaksjoner, i løpet av våren 1999 slik at Stortinget kan fastsette tidspunkt for når de nye særreaksjonene, herunder forvaringsinstituttet skal tre i kraft. Riksadvokatens anbefaling i brev av 22. januar 1998, er til vurdering i departementet. Departementets konklusjon vil bli omtalt i denne proposisjonen.

Spørsmål 11:

       Har departementet tenkt på noen spesielle tilbud/soningsformer for helt unge innsatte?

       Kriminalomsorgen har mange tilbud til unge innsatte og denne gruppen blir prioritert ved tildeling av positive tilbud under soningen. Fengselsreglementet åpner også på enkelte områder for å særbehandle unge lovbrytere, f.eks. reglene om overføring til åpen anstalt. Programvirksomheten som er under stadig utvikling, er ofte godt egnet for denne gruppen med lovbrytere. Eksempler her er Ny Start, som nå drives i mange av kriminalomsorgens anstalter, samt andre typer livsmestringsprogrammer. Erfaring med program for denne gruppen innhentes fortløpende også fra andre land. Videre gis det utstrakt skole- og arbeidstilbud i anstaltene, og ingen ungdommer i fengsel vil behøve å måtte være uten tilbud om skolegang eller yrkesopplæring i løpet av soningstiden.

       Erfaringene, fra blant annet Hassel kretsfengsel, har vist at egne fengsler for unge lovbrytere er mindre gunstig blant annet fordi antallet helt unge innsatte er såpass lavt at et fullverdig soningstilbud blir uforholdsmessig dyrt å opprettholde. Samtidig er det i de fleste tilfeller blitt ansett som fordelaktig å la ungdommene sone nærmest mulig hjemstedet for å sikre best mulig kontakt med familie og det lovlydige nettverket som eventuelt måtte finnes der. Det har også vist seg lite fordelaktig å samle mange domssonende ungdommer på et soningssted blant annet fordi det da lett kan oppstå egne subkulturer hvor det er vanskelig å komme inn med rollemodellformende voksenkontakt og annen rettledning.

       Ved utgangen av 1997 var det 5 personer under 18 år som sonet i norske fengsler, 3 av dem i et av landsfengslene, en ungdom satt i Nordre fengselsdistrikt og en i Østre fengselsdistrikt.

Spørsmål 12:

       Hvilke praktiske hensyn taler imot å utvide antallet timer med samfunnstjeneste som skal erstatte fengselssoning?

       Etter at arbeidsmarkedet har bedret seg, er det grunn til å anta at stadig flere av de som idømmes samfunnstjeneste er i arbeid. Tidligere var et langt større antall av nevnte gruppe uten arbeid. En økning av antall timer som skal gjennomføres pr. uke kan medføre praktiske vanskeligheter for noen av de samfunnstjenestedømte som er i full jobb.

       Departementets erfaring er at det ikke er store praktiske vanskeligheter med å skaffe arbeidstilbud til samfunnstjenestedømte med lange samfunnstjenestedommer.

       For friomsorgen vil en utvidelse av antallet timer ikke medføre noen store praktiske konsekvenser bortsett fra at antallet kontroller vil øke, noe som skaper behov for økte ressurser.

Spørsmål 13:

       Kan departementet angi noen forutsetninger som vil ligge til grunn for en forsøksvirksomhet med elektronisk overvåkning, som f.eks. hvilken myndighet skal avgjøre en slik soningsform og event. avgrensninger i forhold til soningstidens lengde. Hvordan vurderer departementet betenkelighetene ved å gjøre om hjemmet til et fengsel ved bruk av elektronisk kontroll?

       I en forsøksperiode med elektronisk overvåkning (tilsyn med elektronisk kontroll) vil departementet trekke veksler på de erfaringer som er gjort i Sverige og andre sammenlignbare land, bl.a når det gjelder rammebetingelser for iverksettelse.

       Når det gjelder hvilken myndighet som eventuelt skal avgjøre en slik soningsform er det to aktuelle alternativer:

       Tilsyn med elektronisk overvåkning må være et alternativ til soning i fengsel, basert på frivillighet. Departementet har ikke tatt stilling til hvor lang ubetinget fengselsstraff elektronisk kontroll bør være et alternativ til i en eventuell prøveperiode. I Sverige har man i løpet av forsøksperioden økt anvendelsesområdet og elektronisk kontroll er nå et alternativ til fengsel i opp til 3 måneder.

       Departementet har nylig mottatt en rapport om forsøksvirksomheten med elektronisk kontroll i hele Sverige (1997). Konklusjonen her er at erfaringene med forsøksvirksomheten har vært meget positive. Det fremkommer for øvrig ingen vesentlige betenkeligheter med å bruke « hjemmet som fengsel ».

Spørsmål 14:

       Ser departementet noen problemer ved at fengslene og friomsorgen får felles ledelse?

       Friomsorgen og fengselsetaten har idag felles ledelse ved at etatsledelsen ligger i Justisdepartementet. I forslaget til ny etatsstruktur ligger det ikke at det skal etableres felles ledelse på lokalt driftsenhetsnivå slik som Sverige nå har innført. Det enkelte fengsel og friomsorgskontor beholder derfor sin lokale ledelse slik som idag.

       De foreslåtte regionleddene vil ivareta både en ledelsesfunksjon og en stab/støttefunksjon i forhold til driftsenhetene. Regionene må ha kompetanse på både samfunnsstraffer og fengsel. Dette gir den fordel at driftsenhetene kan konsentrere ressurser og fokus på det faglige straffegjennomføringsarbeidet. En regional ledelse vil dessuten ha tilgang til en flerfoldighet i soningsopplegg og vil lettere kunne utnytte dette til å etablere best mulig individuelt tilpasset opplegg i samråd med driftsenhetene. Dette skal gi bedre ressursutnyttelse og bedre faglig arbeid.

       Departementets mening er at den foreslåtte etatsstrukturen vil gi en vesentlig bedre funksjonsdyktig etat. I en kort overgangsfase vil man selvsagt kunne registrere problemstillinger knyttet til ulik organisasjonskultur.

Spørsmål 15:

       Det har vært gjennomført et forsøksprosjekt med dublering på cellene ved soning. Hva er erfaringene med dette prosjektet?

       I løpet av 1990 og 1991 gjennomførte departementet en ordning med dublering på cellene som ett av flere tiltak for nedbygging av soningskøen. Det ble satt en rekke vilkår for at dublering skulle kunne gjennomføres, som bl.a.

       Erfaringer fra denne perioden viste at celledublering var en uheldig ordning, spesielt for varetektsinnsatte. Problemene var primært knyttet til mangel på privatliv, og hygieniske forhold. For domssonere virket dublering mindre problematisk, og kunne i noen tilfeller oppleves som positivt.

       Ved Bergen landsfengsel har man fra september 1996 benyttet dublering i en viss utstrekning i forbindelse med å avhjelpe varetektssituasjonen i Bergen politidistrikt. Erfaringene herifra er i hovedsak lite positive. Hovedinnvendingen er at de innsatte kommer for tett på hverandre mot sin vilje, og blir fratatt muligheten til privatliv. For enkelte har det imidlertid virket positivt, bl.a mht å avhjelpe isolasjonsproblemer. Det har ikke bydd på sikkerhetsmessige problemer til nå, men det er likevel ikke ønskelig å gjøre dette til en permanent ordning.

       Ordningen ved Bergen landsfengsel vil bli avviklet ved åpningen av ny varetektsavdeling i slutten av 1998.

       I enkelte åpne anstalter benyttes pr. i dag flermannsrom. Dette er en ordning som fungerer greit for korttidssonere, dersom romforholdene er lagt til rette for dette.

Spørsmål 16:

       Departementet hevder i meldingen at man ønsker økt bruk av åpen soning bl.a. fordi det er lave svikttall. Kan ikke dette like gjerne skyldes at man fra domstolene og kriminalomsorgen allerede i dag foretar en riktig vurdering av hvem som er egnet for åpen soning og hvem som ikke er det, og kan en utvidelse eventuelt føre til økte svikttall?

       Det er etter gjeldende bestemmelser fengselsdirektøren som skal vurdere hvorvidt en domfelt er egnet for åpen soning. De lave svikttall man har i åpen anstalt (jf. side 37 i meldingen) tyder åpenbart på at fengselsvesenet i dag foretar gode sikkerhets- og egnethetsvurderinger.

       De lave svikttallene indikerer likevel at flere innsatte kan sone i åpen anstalt enn det som faktisk er tilfelle. Direktørenes vurdering er også at man i perioder fortsatt har folk i lukket anstalt som sikkerhetsmessig ikke trenger det. Dette kan delvis rettes opp ved at fengselsdirektørene blir innskjerpet at det skal foretas en obligatorisk vurdering av egnetheten på hver enkelt domfelt. (I 1993 ble det oppfordret til at dette skulle gjøres - men vi har grunn til å tro at slike vurderinger ikke automatisk blir foretatt i hvert enkelt tilfelle.) En betingelse for for åpen soning skal fortsatt være at dette - ut fra en individuell vurdering - er sikkerhetsmessig forsvarlig.

       Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at svikttallene kan øke når flere domfelte får avsone straffen i åpen anstalt. Statistisk sett vil dette skje - jo flere innsatte som « måles » jo høyere er risikoen for høyere tall. Samtidig kan ikke svikttallene alene være avgjørende når man vurderer åpen soning som virkemiddel i straffegjennomføringen. Det er et høyt prioritert mål å forebygge tilbakefall til kriminalitet etter løslatelse. Det vises til side 38 i meldingen hvor viktige tiltak som progresjon og utslusingsmuligheter i denne sammenheng er omtalt som forutsetninger for gode løslatelser. Departementet mener - tross fare for noe økt svikt - at det rent samfunnsmessig sett er så gode grunner for økt bruk av åpen soning at samfunnet totalt sett er tjent med å utvide ordningen.

Spørsmål 17:

       Hvorfor mener departementet at det er riktigere å opprettholde regelen om løslatelse etter 2/3 tid istedenfor en generell lempning av straffenivået?

       En « tilsvarende » justering av domstolenes straffenivå kan synes å være et alternativ til dagens prøveløslatelse. Departementet mener likevel at gjeldende prøveløslatelsesordning bør opprettholdes (jf. side 42 i meldingen). Grunnen til dette er at vi vet at faren for tilbakefall til ny kriminalitet er mest kritisk den første tid etter løslatelse. Ved å opprettholde dagens ordning vil man ha « hjemmel » for bedre å kunne følge opp/kontrollere den løslatte i prøveperioden. Hvis domfelte skulle sone straffen til endt tid vil samfunnet rent hjemmelsmessig ikke ha de samme muligheter for oppfølging. Dette kan innebære fare for begåelse av ny kriminalitet som ellers kunne ha vært unngått.

       Prøveløslatelsesinstituttet er ikke minst et viktig styringsmiddel for fengselsvesenet. Det legges ned mye krefter i å påvirke innsatte til en « ønsket » adferd under soningen. (Programmer, daglig kommunikasjon med tjenestemenn m.v.) Vi mener at den « belønning » / « gulrot » som prøveløslatelsen representerer gir en viktig spore og en motivasjon for hver enkelt innsatt til å gå inn på aktivt soningsplanleggingsarbeid og til å overholde og etterleve gjeldende regler for disiplin, orden og sikkerhet

       Dagens ordning kan også forbedres på flere punkter. Det er ikke heldig at det går automatikk i at innsatte kan løslates på prøve ved 2/3-dels tid. En individuell vurdering av om løslatelse skal innvilges - eller om dette vil innebære en sikkerhetsrisiko - skal foretas. For å sikre best mulig oppfølging etter prøveløslatelse foreslår departementet at tilsyn fastsettes for samtlige prøveløslatte for en periode opptil 3 måneder. I løpet av denne tiden kan nødvendig kontakt med andre myndigheter etableres. For å sikre at det reageres på brudd i prøveperioden (at faren for gjeninnsettelse for soning av reststraff er reell) foreslås videre at myndigheten til å bestemme gjeninnsettelse tillegges fengselsdirektøren.

Spørsmål 18:

       Departementet ønsker en endring av § 12 i fengselsloven. Kan det opplyses noe om eksisterende omfang av § 12 -soning og antatt fremtidig behov for slik soning? Er det forskjeller mellom fengselsdistriktene/anstaltene når det gjelder bruken av § 12 -soning i dag, og kan evt. ulikheter knyttes til finansieringsordningen?

       Når det gjelder omfanget av anvendelsen av § 12 har man tall for 1997. Totalt 270 domfelte fikk innvilget slikt opplegg i en periode av soningstiden. Oppholdene varte i gjennomsnitt i 4 måneder. Til enhver tid var det gjennomsnittlig 90 domfelte (herav 10 kvinner) som utholdt § 12 -soning.

       Det er vanskelig å antyde fremtidig behov for bruk av § 12. Slik overføring skal bare innvilges der det fremtrer som et faglig godt opplegg i en soningsprogresjon. Det faglige innholdet skal også være bedre enn det som kan tilbys innenfor etatens egne programmer og opplegg. Fremtidig bruk av slik overføring vil derfor være avhengig av at det finnes institusjoner som kan « konkurrere » med etatens egne virkemidler.

       Det er noen distriktsvise forskjeller i bruken av § 12. Dette kan skyldes flere forhold - herunder ulike prioriteringer fra fengslenes side. Landsfengslene har innsatte med lange straffedommer og § 12 -oppholdene er derfor generelt av lengre varighet. I fengselsdistrikter med mange åpne soningsplasser er § 12 -bruken lavere fordi man ønsker å fylle opp de åpne plassene. Videre kan graden av innført programvirksomhet i fengslene ha innvirkning på om den enkelte domfelte reelt sett har behov for opphold i behandlingsinstitusjon.

       Det er vanskelig å si om ulikhetene kan knyttes opp til finansieringsordningen. Tidligere ble midler til § 12 øremerket overfor fengslene. Nå er det overlatt til direktøren selv å avsette midler til § 12 etter egne prioriteringer slik at kostnadene ved ulike faglige virkemidler må vurderes opp mot hverandre i forhold til soningsplan og progresjonsbehov.

       Departementet er kjent med påstander om at manglende midler har ført til avslag på søknader om § 12 -opphold. Dette vil bli undersøkt nærmere.

Spørsmål 19:

       I meldingen pekes det på at ordningen med kontaktpersoner har vært positiv.

       Kan departementet si noe om på hvilken måte, og om man har noen målbare resultater ?

       Kontaktpersonordning er en måte å organisere arbeidsprosessene på. Den skal føre til tydeligere ansvarsforhold, mer organisert kontakt og dermed bedre faglig arbeid. En slik arbeidsorganisering kan gi noen målbare indirekte resultater som f.eks antall soningsplaner, antall timer kontakt pr domfelt osv. Hvorvidt dette fører til mindre tilbakefall kan ikke måles direkte. I en innkjøringsperiode vil det være naturlig å foreta noen undersøkelser om « brukerfornøydhet » ved å intervjue domfelte og ansatte om deres opplevelser av ordningen.

       Departementet har fått mange positive tilbakemeldinger fra ytre etat om ordningen med kontaktbetjent/kontaktperson. Det er bl.a. pekt på at ordningen har bedret det samlede tilbudet til innsatte og blir opplevd som hjelp og støtte i hverdagen. For ansatte har ordningen med kontaktpersoner bidratt til faglig utvikling.

       Generelt har det etter departementets vurdering vært en klar økning i og tilfredsstillende utvikling av kontaktpersonarbeidet de siste årene. Både fengselsdistrikter og landsfengsler rapporterer om en klar økning av innsatte som har kontaktperson. De enkelte enheter er likevel på ulike stadier i innføringen av ordningen. Det finnes noen kretsfengsler og avdelinger i større anstalter som ennå ikke i særlig grad har etablert kontaktpersonordningen.

       Til orientering kan det nevnes at informasjonsbladet « Østre » i sitt siste nummer har flere innlegg om hvordan ordningen oppleves ute på fengslene.

       Oppfølging av dette arbeidet er et prioritert område i departementet og det arbeides for tiden med retningslinjer for kontaktpersonordningen.

Spørsmål 20:

       Det bes om en nærmere vurdering av den foreslåtte ordningen med korttidsfengsling og forholdet til Grunnloven § 96.

       Grunnloven § 96 lyder: « Ingen kan dømmes uden etter Lov, eller straffes uden etter Dom. » Adgang til « korttidsfengsling » er foreslått for å sikre en rask reaksjon ved begåtte brudd på vilkår ved samfunnstraffene. Av preventive grunner må det skje en rask reaksjon ved brudd på vilkår fastsatt som ledd i en samfunnstraff. Prosedyrene ved dagens behandling av bruddsaker forenkles. Ordningen har også den fordel at den er mindre inngripende for domfelte enn omgjøring til ubetinget fengselsstraff.

       Adgang til administrativ « kortidsfengsling » er tidligere foreslått av Straffelovrådet (NOU 1975:61) men fikk ikke dengang tilslutning av stortingsflertallet. En samfunnstraff vil alltid være idømt av domstolen med hjemmel i norsk straffelov. Slik sett er vilkårene i Grunnloven § 96 oppfylt. Spørsmålet blir om ordlyden i Grunnloven § 96 også skal anses å omfatte etterfølgende fengsling som reaksjon på brudd på vilkår fastsatt av domstolen. Det kan nevnes at Fengselsstyret med hjemmel i fengselsloven § 26 nr. 5 i dag har myndighet til - administrativt - å beslutte frihetsberøvelse (i inntil 1 måned) i tilfelle hvor innsatte har begått refsbare forhold under soningen. Tilfellene er sammenlignbare. Fengselsstyrets myndighet til å ilegge tilleggstraff har vært kritisert av rettssikkerhetsmessige grunner men er opprettholdt fordi domstolsbehandling ville bli for omfattende og tidkrevende.

       Departementet mener at det ikke er i strid med Grunnloven § 96 å ha korttidsfengsling som reaksjonsalternativ ved vilkårsbrudd i og med at man hele tiden vil være innenfor den rammen domstolen opprinnelig fastsatte. Det foreligger heller ikke store rettsikkerhetsmessige betenkeligheter ved innføring av ordningen hvis denne tidsbegrenses og det samtidig gis retningslinjer for når - og på hvilke vilkår - fengsling skal kunne besluttes.

Spørsmål 21:

       På s. 49 i meldingen heter det « Nye samfunnsstraffer antas å kunne erstatte kortere ubetingede fengselsstraffer og anvendes i grenseområdet mellom betinget og ubetinget fengselsstraff ». Det bes om en nærmere redegjørelse for hva som ligger i dette.

       Straffeloven § 52 regulerer adgangen til å gjøre en straff betinget. Loven inneholder ingen spesielle vilkår for å gjøre en straff betinget, men uttaler at fastsettelse eller fullbyrding av straff « kan » utsettes i en prøvetid. Ved avgjørelsen om betinget eller ubetinget fengselsstraff skal idømmes legger domstolen i den enkelte sak vanlige straffutmålingsprinsipper til grunn og det er vanskelig å trekke opp generelle og klare grenser mellom den betingede og ubetingede reaksjon. Innholdet og tyngden av en samfunnsstraff vil også være av betydning. I en kjennelse av 23. juni 1992 uttalte Høyesterett: « Jeg er enig med departementet i at det tilsyn som kan tilbys i forbindelse med en betinget dom vil være av betydning ved reaksjonsvalget ». Departementet mener derfor at nye samfunnsstraffer på grunn av sitt innhold, vil kunne bevege seg inn på området for det som i dag er ubetinget fengsel.

       Samfunnsstraffenes strenghet og tyngde tilsier også at de naturlig faller på plass innenfor dette anvendelsesområdet. Samfunnsstraffene vil være strengere enn den tradisjonelle betingede dom, men normalt mildere enn en lengre ubetinget fengselsstraff.

Spørsmål 22:

       Det vises til at en målgruppe for samfunnstjenestedommer er vinningskriminelle med flere domfellelser. Hvordan vurderer departementet målsettingen om at samfunnstjeneste bør benyttes for denne gruppen opp mot ønsket om å skjerpe straffene for gjengangerne?

       Departementet ser ikke noen direkte motstrid i målsettingen om at samfunnstjeneste primært skal benyttes overfor vinningskriminelle som fra før har straffereaksjoner bak seg. Selv om man generelt sett vil heve straffenivået for de kriminelle gjengangerne vil det fortsatt være mulighet for å idømme flere gjengangere samfunnstjeneste. En generell heving av straffenivået overfor denne gruppen vil kunne føre til at flere som ellers hadde fått samfunnstjeneste isteden blir idømt ubetinget fengsel. Men det vil igjen kunne føre til at siktede som ellers hadde fått en ren betinget dom isteden blir idømt samfunnstjeneste. Kriminalstatistikken viser at det i perioden fra 1992 til 1996 har vært en jevn økning i bruken av samfunnstjeneste overfor ikke tidligere straffede personer i forbrytelsessaker. I 1992 var 18 % av de samfunnstjenestedømte tidligere ustraffet, mens det tilsvarende tallet for 1996 var 29 %.

       Når departementet i Stortingsmeldingen går inn for en lovendring som gjør det mulig å idømme tilsynsprogram i kombinasjon med samfunnstjeneste, vil forøvrig dette innebære en forsterkning av det straffende element ved samfunnstjenesten idet man pålegger domfelte ytterligere forpliktelser.

Spørsmål 23:

       Det bes klargjort om den organiseringen man ønsker for sosialtjenesten i fengslene vil medføre noen endringer i forhold til dagens ordning, og i såfall hvilke endringer dette vil bli, herunder om en tenker seg midler overført fra kriminalomsorgen til sosialtjenesten i kommunene.

       Innsatte har samme rett på sosiale ytelser og bistand som befolkningen forøvrig. Justisdepartementets prinsipielle utgangspunkt er derfor at tjenester etter sosiallovgivningen bør ytes av den kommunale sosialomsorg. De innsatte ytes idag mange tjenester fra den kommunale sosialomsorg. Imidlertid er det uklare ansvarsforhold mellom kriminalomsorgen og sosialomsorgen med hensyn til hvilken etat som har plikt til å utrede ulike typer tjenester. Justisdepartementet og SHD samarbeider nå med å klargjøre disse ansvarsforholdene slik at alle søknader fra innsatte om sosiale ytelser kan få en klar adressat.

       Når det gjelder den nærmere organisering av sosialtjenesten i fengslene må det spørsmålet utredes nærmere. Formålet med en slik utredning vil være å vurdere hvilken organisering som på best mulig måte kan tilfredsstille de innsattes behov for et best mulig sosialtjenestetilbud. I den forbindelse vil det være naturlig å vurdere både sosialkonsulentenes rolle og om ikke den kommunale sosialtjenesten bør ha et helhetlig ansvar for sosialtjenesten i fengsel både faglig, økonomisk og administrativt. Hvorvidt økonomiske midler ved en slik omorganisering bør overføres fra kriminalomsorgen til den kommunale sosialomsorg vil være et naturlig vurderingstema i en slik utredning.

Spørsmål 24:

       Har man oversikt over hvor mange innsatte som i dag deltar i ulike former for påvirkningsprogrammer, og er det store variasjoner anstaltene imellom?

       Resultatrapporteringen for fengselsvesenet i 1997 viste følgende antall deltakere for enkelte programmer.

       Noen av disse programmene går over et langt tidsrom, andre har kort varighet. I tillegg til disse programmene gjennomføres det ulike livsmestringsprogrammer som har de samme målsettinger, men annerledes innhold. Livsmestringprogrammene inngår ikke i kriminalomsorgens rapporteringssystem og aktiviteten kan ikke angis nøyaktig. Det er fortsatt enkelte anstalter som ikke har påvirkningsprogrammer. Denne situasjonen har bedret seg de senere årene, og det er en målsetting at stadig flere anstalter vil kunne tilby påvirkningsprogrammer i fremtiden. Det er imidlertid viktig at utvidelsen av programtilbudene skjer gradvis for å kunne sikre kvaliteten i arbeidet. Programarbeid berører svært mange av de rutiner og arbeidsprosesser som finnes i et fengsel og innføring av program krever derfor også organisasjonsutviklingstiltak. Programtiltak kan også kreve ressursomdisponeringer eller tilførsel av friske ressurser både i form av økonomi og personell.

Spørsmål 25:

       Har departementet tallmateriale som viser hvor ofte/lenge isolasjon blir brukt og hva som er grunnlaget for isolasjon. Er det forskjeller i bruken av isolasjon anstaltene imellom?

       Begrepet « isolasjon » er et vidt begrep og nødvendiggjør en nærmere definering. I fengselsvesenet har man flere « isolasjonsgrunnlag ».

       - For det første vil en varetektskjennelse med ilagte restriksjoner medføre isolasjon i stor grad. (Fengselsstyret har forøvrig i rundskriv Fst. 6/97 angitt tiltak for å avdempe isolasjonsskader)

       - Innsatte kan også besluttes refset med enerom som følge av begåtte refsbare forhold eller utelukkes fra fellesskapet med medinnsatte i særlige tilfelle.

       - Videre kan innsatte anbringes på sikkerhetscelle/sikkerhetsseng etter Regler om bruk av tvangsmidler.

       Varetektsinnsatte uten forbud/kontroll med brev og besøk er oftest ikke « isolert » i fengslet. De skal etter gjeldende regler ha adgang til fellesskap med medinnsatte hvis de selv ønsker det. Departementet har forøvrig ikke tilgjengelig statistikk på omfanget av varetekt som innebærer isolasjon eller hvor lenge isolasjonen varer. I forbindelse med den fokus som har vært rettet mot varetektsinnstituttet senere tid er det tatt skritt til forbedringer på fengselsvesenets datasystem (KOMPIS) slik at nettopp slike opplysninger skal kunne registreres. Noe statistikk foreligger. I 1997 utgjorde varetektsinnsatte 20 % av alle innsatte. Gjennomsnittlig sittetid var 60 dager. Dette betyr som nevnt ikke 60 dagers isolasjon fordi mange av de varetektsinnsatte ikke er underlagt brev eller besøksrestriksjoner.

       Når det gjelder bruk av enerom som refselsesform er det registrert 1091 tilfelle av eneromsrefselser i 1996. Gjennomsnittstiden var her 9 dager for alle. Det totale volum for bruk av enerom utgjør til sammenligning ca 1.5 % av all soning i lukket anstalt dette år. Sett i forhold til antall innsettelser ble tiltaket anvendt overfor 10 % av alle innsatte i 1996. Eneromsopphold har tradisjonelt vært en utbredt refselsesform. Det kan være enkelte lokale variasjoner fengslene/distriktene imellom når det gjelder bruk av enerom som refselsesform. De siste år går tendensen i retning av at eneromsoppholdet begrenses til fritiden (ettermiddagen/kveld) slik at innsatte kan delta i skole/arbeid på dagtid.

       Det føres ikke samlet statistikk over adgangen til utelukking fra fellesskapet etter fengselsreglementet § 53.4. Det generelle inntrykk er imidlertid at dette tiltak anvendes mest i de største lukkede fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Tiltaket kan benyttes for å avverge skade på person eller eiendom, opprettholde ro, orden og sikkerhet, hvis den innsatte selv ønsker det, ved arbeidsnektelse m.v. Varigheten kan variere - alt fra noen timer - til flere uker. Tiltaket skal opphøre når grunnlaget for innsettelsen er bortfalt. Det er også regler om innberetning til Fengselsstyret hvor utelukkelsen varer mer enn 1 måned.

       Når det gjelder bruk av tvangstiltak ble sikkerhetscelle brukt i 232 tilfelle i 1996. (overfor 174 innsatte) Tiltaket rammet 1.6 % av alle som ble innsatt dette år. 3 av 4 innsettelser hadde varighet under ett døgn. Bruk av sikkerhetsseng ble anvendt i 5 tilfelle i 1996.

Spørsmål 26:

       Kan det gis noen antydninger om bemanningsbehovet innen kriminalomsorgen med utgangspunkt i de forslag som ligger i meldingen?

       Når det gjelder innføring av nytt regionalt administrasjonsnivå vises til svaret under spm. 8.

       Ut over kostnadene ved etablering av regioner er Justisdepartementets utgangspunkt at forslagene i meldingen ikke skal få vesentlige økonomiske konsekvenser totalt sett for kriminalomsorgen.

       Dette avhenger imidlertid av at forslagene i meldingen sees i sammenheng, idet noen av forslagene kan være kostnadskrevende mens andre kan gi besparelser, f.eks. elektronisk overvåking.

       Noe av hensikten med forslaget i meldingen om en sammenslåing av fengselsvesenet og kriminalomsorg i frihet, samt etablering av regioner er imidlertid en mer rasjonell drift av kriminalomsorgen totalt sett, og derigjennom en mulighet til å omdisponere personell og midler til en høyere kvalitet på tjenestene knyttet direkte til straffegjennomføringen.

       Utgangspunktet generelt er imidlertid at aktivt påvirkningsarbeid og motivasjonsarbeid er tidkrevende og jo høyere kvaliteter som ønskes på tjenestene, jo større er mulighetene for et økt bemanningsbehov. Det vil være naturlig å vurdere bemanningsbehov fortløpende og omtale dette i de årlige budsjettproposisjoner.

Spørsmål 27:

       Hvordan vurderer departementet bemanningssituasjonen i fengslene generelt, og Ringerike kretsfengsel spesielt?

       Fengselsvesenet disponerer i dag totalt 2.743 stillinger fordelt på 41 stillingskategorier. For 4 av disse stillingskategoriene, totalt 1.952 stillinger, stilles det krav om at den tilsatte har bestått fengselsskolen dvs at vedkommende har etatsutdanning. Bemanningssituasjonen kan vurderes delvis ut fra antall årsverk/stillinger som er til disposisjon og delvis ut fra muligheten til å fylle stillingene/årsverkene med kvalifisert personell.

       Fengselsskolen tar opp nye aspiranter en gang pr. år. Etatsutdanningen varer 2 år. Deretter må tjenestemannen gjennomføre ett års plikttjeneste. Etter pliktåret har tjenestemannen rett til fast tilsetting i fengselsvesenet. Dette medfører at departementet/regjeringen overfor stortinget ikke foreslår at det tas opp flere aspiranter hvert år enn det man med stor grad av sannsynlighet antar vil være behovet 2 år senere. De siste årene har det prosentvis sluttet flere etatsutdannede tjenestemenn enn tidligere. Videre er det en del tjenestemenn som etter avsluttet plikttjeneste ikke ønsker tilsetting i faste stillinger der det er ledighet, men heller ønsker å fungere i vikariater ved andre fengsler. Dette har medført at ikke alle faste stillinger som er ledige har blitt besatt, noe som bl.a har vist seg ved Ringerike kretsfengsel. Dette var bakgrunnen for at departementet foretok et forskottert opptak av 20 aspiranter til Ringerike kretsfengsel i vår. Man antar at dette tiltaket er tilstrekkelig til å avhjelpe situasjonen ved fengslet. Når det gjelder bemanningssituasjonen ved de øvrige fengslene for de 4 stillingskategoriene der det stilles krav om etatsutdannelse, holder departementet situasjonen under oppsikt og vil om nødvendig iverksette særskilte tiltak.

       For de øvrige 37 stillingskategoriene, totalt 791 stillinger, er situasjonen at det er tilfredsstillende rekruttering til stillingene.

       Hvorvidt fengselsvesenet totalt sett og den enkelte anstalt har tilstrekkelig bemanning må vurderes i forhold til aktivitets- og ambisjonsnivå. Vurderingen er at det ikke noe sted er bemanning som ikke gir ivaretakelse av sikkerheten. De siste årene er det arbeidet systematisk med ressurseffektivisering og det innebærer at også bemanningen styres aktivt. Dvs at avdelinger kan stenges og personalet omdisponeres dersom det i en periode ikke er behov, fravær dekkes ikke opp uten en vurdering av behovet osv. En slik prosess er viktig fordi det tvinger en organisasjon til å prioritere og til å se nøye på arbeidsorganiseringen. Alle anstalter vil selvsagt kunne ønske seg høyere bemanning for å kunne løse flere oppgaver eller ha bedre kvalitet i arbeidsprosessene.

Spørsmål 28:

       En ber opplyst hvordan arbeidet med handlingsplanen mot narkotika i fengslene står.

       Kriminalomsorgens evne til å håndtere narkotikaproblemstillingene er et viktig tema. Den kriminalomsorgen som er beskrevet i St.meld. nr. 27 er en etat som totalt sett vil være bedre istand til det. Spesielt er omtalen av soningsprogram, progresjonssoning osv viktig for å kunne gjøre noe i forhold til motivasjon og den enkeltes rusproblem. Det er svært viktig at kampen mot narkotika blir en integrert del av kriminalomsorgens oppgaveløsing, og ikke en isolert aksjon i en eller annen form.

       I arbeidet med å følge opp etatsutviklingsarbeidet og St.meld. nr. 27 har departementet utarbeidet en delplan for kontrollvirkemidlene i narkotikaarbeidet. Planen vil i nær fremtid være ferdigbehandlet fra departementets side.

       Hvordan planen videre skal behandles og den videre fremdrift i gjennomføringen er det vanskelig å si noe nærmere om på dette tidspunkt. Stortinget vil bli orientert på en hensiktsmessig måte.

Spørsmål 30:

       I følge meldingen blir 85 % av alle fengselsdommer påbegynt avsonet innen tre måneder etter rettskraftig dom. Er det realistisk/hensiktsmessig å redusere denne tiden, f.eks. slik at de fleste starter avsoning umiddelbart etter at rettskraftig dom er avsagt? Finnes det opplysninger om i hvilken grad domfelte begår ny kriminalitet i tiden mellom rettskraftig dom og soning?

       I de tilfelle hvor domfelte er varetektsfengslet frem til rettskraftig dom vil soningen starte umiddelbart ved en ren administrativ beslutning.

       I tilfelle hvor domfelte er i frihet har man ansett 3 måneder for å være en rimelig frist for iverksettelse av soning. Etter at dommen er rettskraftig skal påtalemyndigheten gi fullbyrdingsordre. Avhengig av det straffbare forholds art ligger denne kompetanse dels hos politiet eller statsadvokaten. Dette tar erfaringsmessig noe tid. Deretter sendes dommen til det fengselsdistrikt hvor dommen skal avsones. Fengselsvesenet gir så tilbakemelding til politiet om tilsigelse av fengselsplass. Politiet kaller deretter domfelte inn til soning.

       Fristen er delvis for at den domfelte skal få mulighet for å innrette seg på soningen ved å ordne med arbeidsgiver, skaffe vikar, legge til rette for familie osv. (De som av en eller annen grunn ønsker å komme igang med soningen raskere vil normalt få mulighet til det.) Fristen er også delvis nødvendig for plassadministrasjon i fengslene. Domskapasiteten skal balanseres mot varetektsbehov, man skal vurdere hvilken anstalt som er mest hensiktsmessig osv. Den etablerte 3 måneders-fristen er vanskelig å forkorte mye, men i neste års rapportering vil man legge opp til suksesskriterium på iverksettelsestempoet som er « 2 måneder fra mottatt rettskraftig dom ». Da vil det vise seg om etaten klarer å minske den internadministrative tiden som brukes.

       Departementet har ikke tilgang til statistikk som belyser i hvilken grad kriminalitet blir begått i tiden mellom rettskraftig dom og soningsstart.

Spørsmål 31:

       I to brev til justisministeren fra Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) av 30. mars 1998 vises det til at det er foretatt undersøkelser blant de ansatte i kriminalomsorgen som bl.a viser at de ansatte har liten tillit til lederne sine, at et stort flertall opplever etatens mål som urealistiske i forhold til tilgjengelige ressurser, at de har liten innflytelse på eget arbeid, at det tas lite hensyn til førstelinjens faglige vurderinger og at vold mot ansatte er utbredt. KY har bedt om at det blir opprettet en kommisjon som kan se på kriminalomsorgen i sin helhet, på etatens organisasjon og ledelse, ressursutnyttelse og forhold mellom målsettinger og tilgjengelige ressurser på alle nivåer. Hva er departementets vurdering av disse forhold?

       Til orientering vedlegges kopi av statsrådens brev av 20. april 1998 til KY i anledning saken. Brevet dekker fortsatt departementets vurdering av situasjonen.

       I tiden etter svarbrevet er det arbeidet mye med gjennomgang av arbeidsmiljøundersøkelsen og med å etablere lokal oppfølging. Det lokale arbeidet er godt igang og status skal rapporteres ved slutten av året. Denne prosessen har forsterket departementets mening om at arbeidsmiljøundersøkelsen ikke ga noe grunnlag for krisemaksimering.

---

Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon