| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Inger Lise Husøy, Laila Kaland, Jørgen Kosmo og Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen og Vidar Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen og fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, konstaterer at Sivilombudsmannen i 1997 hadde flere saker til behandling enn noen gang. Både antall nye klager og nye saker som ble tatt opp av eget tiltak var høyere enn tidligere.
Komiteen har videre merket seg at ombudsmannen har foretatt omfattende systematiske og generelle undersøkelser, eksempelvis undersøkelsen om praktiseringen av offentlighetsloven i Justisdepartementet.
Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at forvaltningen prioriterer henvendelser fra ombudsmannen.
Komiteen har også merket seg at kontorsjefene hos ombudsmannen bemyndiges også til å avslutte saker. Dette gjelder klager på forvaltningavgjørelser som klart ikke vil ha mulighet til eller utsikt til å føre frem til noe, hverken til en endret avgjørelse til gunst for klageren eller til en avdekning og påpekning av saksbehandlingsfeil fra forvaltningens side. Komiteen er enig i at en slik utvidelse av bemyndigelse til kontorsjefene ville kunne skje innenfor dagens instruks dersom avslutningen av saken på grunnlag av den foreløpige undersøkelsen kan sees som en avvisning, jf. instruksens § 9, første ledd. Dette vil medføre at institusjonen blir mer effektiv i en tid med stadig økning i antall saker.
Når det gjelder spørsmålet om ombudsmannsordningen, som er forankret i Grunnloven § 75, bokstav l jf. lov av 22. juni nr. 8 1962, også skal gjelde for Svalbard, viser komiteen til ombudsmannens vurdering samt til utredningen som følger vedlagt til meldingen.
Komiteen forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til spørsmålet om ombudsmannsordningen også skal omfatte Svalbard i den bebudede Svalbardmeldingen.
Komiteen konstaterer at ombudsmannen i meldingsåret har holdt en rekke møter med organisasjoner og offentlig forvaltning fra både inn- og utland. Komiteen ser positivt på dette.
Ombudsmannen tar opp sen saksbehandling særskilt og komiteen er bekymret over at en stor del av klagene som mottas gjelder sen saksbehandling i forvaltningen. Komiteen vil understreke at saker i henhold til forvaltningsloven § 11 a 1, første ledd samt prinsippene for god forvaltningsskikk skal forberedes og avgjøres i forvaltningen uten ugrunnet opphold. Komiteen er heller ikke tilfreds med forvaltningens praksis når det gjelder å gi foreløpige svar for henvendelser som det må ventes vil ta uforholdsmessig lang tid å besvare.
Komiteen ser positivt på at Sivilombudsmannen kan ta saker opp av eget tiltak samt gjennomføre undersøkelser i forvaltningen, dette fordi Sivilombudsmannens virke også har som siktemål å få til forbedringer i hele forvaltningen. I de saker Sivilombudsmannens merknader ennå ikke er fulgt opp, forutsetter komiteen at dette blir gjort av ansvarlig forvaltningsorgan.
Komiteen vil derfor avslutningsvis vise til en rekke viktige prinsippsaker som viser bredden i saker som ombudsmannen er i befatning med:
Flere utenlandske næringsdrivende klaget over sen saksbehandling i Skattedirektoratet av søknader om registrering i merverdiavgiftsmanntallet. De undersøkelser som ble gjort, viste at enkelte søknader var blitt liggende ubehandlet i direktoratet i mer enn fire år.
Ombudsmannen betegnet det som
uholdbart og sterkt kritikkverdig at saker som generelt måtte antas å være
av vesentlig betydning for søkernes næringsvirksomhet, var blitt liggende
ubehandlet så lenge. Han hadde også enkelte kritiske merknader til
behandlingen i Finansdepartementet etter at klagerne hadde brakt saken inn
dit.
Komiteen vil bemerke at det må være åpenbart at saker som gjelder registrering i avgiftsmanntallet og som skal åpne for legal drift av næringsvirksomhet må prioriteres høyt slik at næringsdrivende ikke må vente i flere år for å få avgjort spørsmål som generelt må antas å være av vesentlig betydning for deres virksomhet. Komiteen viser derfor til ombudsmannens konklusjon.
Komiteen tar det for gitt at rutinene i slike saker nå er blitt endret.
A klaget til ombudsmannen over saksbehandlingstiden ved Fylkestrygdekontoret i Hordaland, etter å ha fått opplyst på forespørsel dit at det ville ta lang tid å behandle hennes videre anke til Trygderetten over innvilget grunnstønadssats. Det var da gått over sju måneder fra anken ble inngitt. Det ble herfra foretatt undersøkelser rundt Fylkestrygdekontorets bruk av foreløpig svar, og kontorets prioritering mellom de ulike sakstyper.
Ombudsmannen kritiserte at det ikke
var gitt opplysninger i det foreløpige svaret om hva som var vanlig
saksbehandlingstid for den aktuelle sakstypen, men merket seg at
Fylkestrygdekontorets praksis på dette punkt senere var blitt endret.
Videre kritiserte ombudsmannen at Fylkestrygdekontoret hadde nedprioritert
de videre ankene til Trygderetten, på grunn av den vanskelige
restansesituasjonen, og pekte på at nedprioriteringen hadde resultert i at
Rikstrygdeverkets absolutte maksimaltider for saksbehandlingen ble
overskredet.
Komiteen slutter seg til ombudsmannens merknader og konstaterer at de kritikkverdige forhold som ombudsmannen har avdekket i saken nå er blitt rettet opp.
A ble høsten 1996 tatt opp i seksårsgruppen ved en skole i Bergen, selv om hun da bare var 5 år. Bakgrunnen for at hun startet « for tidlig » var at foreldrene ønsket at hun skulle få følge denne gruppen barn videre, med skolestart sammen med disse i 2. klasse høsten 1997. Foreldrenes søknad om dette ble imidlertid ikke etterkommet av Bergen kommune og Statens utdanningskontor i Hordaland, som henviste til at det ikke lenger var adgang til « fremskutt skolestart » etter endringen av grunnskoleloven i forbindelse med Reform-97. Det ble lagt til grunn at A, som er født i januar 1991, skulle begynne i 1. klasse, og vist til at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet hadde uttalt at det ikke var mulighet for å gjøre unntak.
Ombudsmannen uttalte at departementet syntes å ha lagt til grunn et lite smidig og mindre nyansert syn på den rettslige situasjonen enn det som var naturlig og nødvendig. Etter ombudsmannens mening stengte verken loven eller forskriftene for at 6-åringer kunne begynne på 2. klassetrinn, dersom det var faglig og forsvarlig grunnlag for det. Da det i denne saken syntes dokumentert at den beste løsningen for A ut fra rent faglige vurderinger ville være at hun fikk begynne i 2. klasse, uttalte ombudsmannen at saken burde behandles på nytt av skolen, eventuelt av utdanningskontoret.
Departementet meddelte ombudsmannen at
det ikke ville motsette seg at kommunene dette overgangsåret kunne la barn i
tilsvarende situasjon få begynne rett i 2. klasse, og A fikk begynne i 2.
klasse.
Komiteen er tilfreds med at ombudsmannens inngripen i saken har medført en langt bedre smidighet fra Bergen kommune og Statens utdanningskontor i Hordaland. Dette gjør at foreldrenes ønsker i saken er blitt hørt ettersom departementet ikke ville motsette seg ombudsmannens syn i saken.
Etter § 3 første ledd i lov av 9. mai
1986 om organisering av velferd for elever og studenter skal fylkeskommunen
« sørge for fri skoleskyss eller gi full skyssgodtgjørelse hvis veilengden fra
hjem til skole er minst 6 km en vei » for elever i videregående skole som må
nytte daglig skyss til skolen. - Det fremkom i saken at Rogaland
fylkeskommune bygde på en kilometersats som ikke kunne sies å innebære « full
skyssgodtgjørelse », og ombudsmannen bad derfor fylkeskommunen vurdere saken
på ny. Ombudsmannen fant også grunn til å be Kirke-, utdannings- og
forskningsdepartementet vurdere om det bør utarbeides utfyllende forskrift
om skoleskyss og skyssgodtgjørelse.
Komiteen konstaterer at ombudsmannen har bedt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om å vurdere om det bør utarbeides utfyllende forskrifter om skoleskyss og skolegodtgjørelse. Komiteen slutter seg til ombudsmannens merknader og har ingen kommentarer utover dette.
En søker til Politihøgskolen klaget til ombudsmannen over at han ikke ble tatt opp som student ved skolen fordi han var registrert med fire forenklede forelegg for fartsovertredelser og derfor ikke ble ansett for å ha « plettfri vandel ». Saken reiste spørsmål om det forelå hjemmel til å registrere opplysninger om standardbøter ilagt ved forenklede forelegg og til hvilke formål opplysningene eventuelt kunne brukes. - Ombudsmannen uttalte at det ikke var hjemmel for å registrere bøter ilagt ved forenklede forelegg i det alminnelige bøteregisteret, men at registrering ville kunne foretas til bruk i førerkortsaker og eventuelt til administrative formål i forbindelse med bøteinnkreving. Det lå utenfor formålene med registrering å innhente opplysninger til bruk ved opptak til Politihøgskolen, og ombudsmannen kritiserte eksisterende praksis med å kontrollere politiets registre for å finne ut om søker til Politihøgskolen var registrert med bøter ilagt ved forenklede forelegg. Etter en samlet vurdering av bakgrunnen og begrunnelsen for ordningen med forenklede forelegg, uttalte ombudsmannen at Politihøgskolen heller ikke hadde adgang til å be søkerne selv opplyse om de var ilagt bøter ved forenklede forelegg og legge vekt på dette ved opptaket.
I en tilsvarende sak (96-1513), som
gjaldt tilsetting av politifullmektig, uttalte ombudsmannen at
politikammeret ikke hadde adgang til å legge vekt på at en søker var ilagt
standardbøter ved forenklede forelegg.
Komiteen mener dette er et viktig prinsippspørsmål og dersom departementet mener det er behov for og ønskelig med en utvidet adgang til registrering og kontroll av opplysninger om forenklede forelegg, bør departementet ta spørsmål om slik registrering opp i sin helhet å sørge for en regulering av forholdene med hensyn til opptak ved Politihøyskolen.
En pasient fikk ved innleggelse på
Sentralsykehuset i Rogaland diagnosen « uspes. psykose ». I ettertid viste det
seg at diagnosen var uriktig. Diagnosen kunne ikke slettes fra journalen,
men pasienten fikk medhold i retting etter § 11 i journalforskriften, og
rettinga skjedde ved at sykehuset skrev et spørsmålstegn etter uttrykket
« uspes. psykose » på journalomslaget, og la inn et journalnotat der det gikk
frem at det burde ha vært reist tvil om diagnosen. Pasienten klaget til
fylkeslegen og Statens helsetilsyn over gjennomføringen av rettingen, men
fikk ikke medhold, og klaget saken inn for ombudsmannen. Ombudsmannen
uttalte at kravene i § 6 i journalforskriften til at journalen skal gi så
« riktige og tilstrekkelige » opplysninger om pasienten som mulig, også gjelder
ved retting. Statens helsetilsyn og Sentralsykehuset i Rogaland hadde
akseptert å rette journalomslaget, slik at det gikk frem at en i ettertid la
til grunn at klageren ikke var psykotisk. Ombudsmannen fant likevel grunn
til å be om at også opplysninger om rett diagnose kom frem både i journalen
og på journalomslaget.
Komiteen har merket seg at Sivilombudsmannen i denne saken har medvirket til at rettssikkerheten til enkeltpersoner sikres når det gjelder uriktige journaler, slik at disse for ettertiden skal og må rettes opp når feil begås.
Farens bidrag var fastsatt av
Fylkestrygdekontoret til kr 4.500 pr. mnd. pr. barn (saken gjaldt to barn),
selv om det ble lagt til grunn at faren hadde omsorgen for barna 45 dager
mer pr. år enn moren. Ved delt omsorg skal bidraget fastsettes
skjønnsmessig, jf. forskriftenes § 4. Under henvisning til farens høye
inntekt var det her tatt utgangspunkt i at bidraget skulle fastsettes til
maksimalbidraget etter § 2 (da kr 5.050) og deretter var det gjort fradrag
for farens særskilte dokumenterte utgifter til barna. Hvis bidraget for
alle årets måneder ble satt til den maksimalsats som gjelder ved eneomsorg,
kunne dette etter ombudsmannens mening innebære usaklig forskjellsbehandling
av bidragspliktige med delt omsorg. Grunnen er at den bidragspliktige i
tillegg har direkte utgifter til barna i den periode han eller hun har
omsorgen. Ombudsmannen reiste videre spørsmål ved om det var i samsvar med
barneloven § 52 å fastsette bidrag for alle årets måneder ved delt omsorg.
Under henvisning til dette kunne ikke ombudsmannen se at argumentet « svært
god økonomi » kan gi grunnlag for å fravike retningslinjen om at bidraget ved
delt omsorg vanligvis bør fastsettes lavere enn ved prosentfastsetting.
Fylkestrygdekontoret ble bedt om å vurdere saken på nytt, og ombudsmannen
uttalte at han vurderte å ta praktiseringen av bidragsreglene ved delt
omsorg - herunder skattemessige forhold - opp med Barne- og
familiedepartementet.
Komiteen viser til ombudsmannens synspunkter. Komiteen konstaterer at Regjeringen har bebudet fremleggelse av en bidragsproposisjon der alle sider ved viktige prinsipielle spørsmål blir belyst.
En sosialhjelpsmottaker klaget på at sosialkontoret i medhold av sosialtjenesteloven § 5-10 hadde tatt refusjon i skattebeløp hun hadde til gode ved skatteavregningen for inntektsåret 1993.
Ombudsmannen påpekte at det ikke var fattet noe individuelt vedtak om refusjon fra kommunens side. Dette var en feil som ikke kunne anses rettet ved fylkesmannens klagebehandling av saken, og fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen viste også til at sosialhjelpsmottakeren i en periode ville blitt selvhjulpen om hun hadde fått skattepengene utbetalt. Dette burde det vært tatt hensyn til.
Fylkesmannen omgjorde etter dette
vedtaket, og A fikk utbetalt skattepengene.
Komiteen tar til etterretning ombudsmannens syn på saken og slutter seg til dette.
En eldre pakistansk enke (A), født i 1917, søkte oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Hun hadde to sønner og en datter bosatt i Norge. Søknaden ble avslått under henvisning til at hun hadde ytterligere en datter bosatt i Pakistan og således ikke kunne regnes for å være uten noen av sine nærmeste i hjemlandet, jf. utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav c). Departementet kunne heller ikke se at det forelå slike velferdsgrunner at det burde gis oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 24 annet ledd.
Etter setteombudsmannens vurdering
forelå det i denne saken slike sterke menneskelige hensyn som talte for at
det ble gitt oppholdstillatelse, og avslaget ble kritisert som klart
urimelig. Det ble særlig lagt vekt på at nærstående familiemedlemmer i
hjemlandet ikke kunne forestå den personlige omsorg for klageren som hun ut
fra sin alder og helsetilstand hadde behov for. På setteombudsmannens
anmodning ble saken tatt opp til ny vurdering og A ble innvilget
oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.
Komiteen tar til etterretning ombudsmannens syn på saken som konkluderer med at kvinnen kan få bli i landet i familiegjenforeningsøyemed, noe departementet ut fra gjeldende regelverk ikke fant grunnlag til.
Klager måtte slutte i sin stilling på
grunn av innskrenkninger. Han fikk nytt arbeid om lag 17,5 mil fra
hjemstedet, og innrettet seg på ukependling. Ektefellen valgte å pendle
sammen med sin mann. Ektefellene hadde ikke lenger hjemmeboende barn.
Overligningsnemnda la til grunn at skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 § 24
annet ledd bokstav a) bygger på en forutsetning om midlertidighet i
pendlingssituasjonen, og nektet pendlerfradrag. Det ble også lagt vekt på
ektefellenes boforhold i arbeidskommunen. Ombudsmannen stilte seg kritisk
til overligningsnemndas lovforståelse, og bad om ny behandling av saken.
Etter at fylkesskattekontoret hadde innhentet uttalelse fra
Skattedirektoratet om lovforståelsen, ble saken behandlet av
fylkesskattenemnda som innrømmet ektefellene fradrag.
Komiteen tar til etterretning at
ombudsmannen har fått fullt gjennomslag for sitt syn i saken, som gjør at
det pendlende ekteparet får sitt rettmessige pendlerfradrag.
Komiteen understreker at en ikke har foretatt noen realitetsvurdering av sakene i ombudsmannens melding.