| |
EØS-komiteens beslutning nr. 37/98 av 30. april 1998 gjelder innlemmelse i EØS-avtalen av Europaparlamentets- og rådsdirektiv 96/71/EF om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting. For Norges del ble beslutningen tatt med forbehold om Stortingets samtykke, da gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kreve endringer i norsk lov.
Direktivet om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting ble vedtatt i Europaparlamentet og Rådet 16. desember 1996. EØS-komiteens beslutning og Europaparlaments- og rådsdirektivet i norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Direktivet er et minimumsdirektiv og er derfor ikke til hinder for at det anvendes arbeids- og ansettelsesvilkår som er gunstigere for arbeidstakerne. Direktivet regulerer hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som skal gjelde når arbeidstakere midlertidig utsendes på arbeidsoppdrag til et annet medlemsland. Formålet er både å lette utvekslingen av tjenester mellom medlemslandene og å sikre arbeidstakernes rettigheter, herunder å hindre « sosial dumping », dvs. i Norges tilfelle at norske arbeids- og ansettelsesvilkår også får anvendelse for arbeidstakere som utsendes til Norge.
Norske arbeidstakere som utsendes på arbeidsoppdrag til andre EØS-land, vil omfattes av tilsvarende regler i de landene de utsendes til, i den utstrekning disse er bedre enn de norske reglene.
Hovedregelen i direktivet er at arbeidstakere som utsendes, skal sikres vertslandets lønns- og arbeidsvilkår fra første dag av en utsending.
Direktivets artikkel 3 (1) pålegger medlemslandene å sikre utsendte arbeidstakere de arbeids- og ansettelsesvilkår som er opplistet i artikkelen, og som er fastsatt ved lov eller forskrift, og/eller ved tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som er erklært å ha allmenn gyldighet, dvs. tariffavtaler eller voldgiftskjennelser som må overholdes av alle foretak i det aktuelle geografiske område og innenfor det aktuelle yrke eller den aktuelle næring.
Norge har i utgangspunktet ingen regulering av minstelønn som er allment gjeldende for alle arbeidstakere. Etter lov om allmenngjøring av tariffavtaler av 4. juli 1992 nr. 58 kan Tariffnemnda treffe vedtak om at en tariffavtale skal allmenngjøres, dvs. gjelde for alle som arbeider innenfor avtalens saklige virkefelt. En slik allmenngjort tariffavtale, herunder lønnsbestemmelsene, vil dermed også gjelde for utsendte arbeidstakere. Hittil er ingen tariffavtaler allmenngjort.
De øvrige opplistede vilkårene er lengste arbeidstid og korteste hviletid, minste antall feriedager med lønn, vilkår for utleie av arbeidstakere, helse, sikkerhet og hygiene på arbeidsplassen, vernetiltak mht. arbeids- og ansettelsesvilkår for barn, ungdom og gravide kvinner eller kvinner som nylig har født, og bestemmelser om likebehandling. Disse er i Norge regulert ved lov.
Norsk rettstilstand og praksis anses i all hovedsak å være i samsvar med direktivets krav.
I henhold til artikkel 4 i direktivet vil det være nødvendig å utpeke et samarbeidskontor i Norge for utveksling av informasjon om gjeldende norske arbeids- og ansettelsesvilkår. En aktuell løsning kan være å tillegge Direktoratet for arbeidstilsynet denne oppgaven.
Det er nødvendig med en gjennomføringslov for å sikre at direktivets lovvalgskrav og krav til domstolsadgang oppfylles. I gjennomføringsloven må det bl.a. fastsettes at de norske lovreglene om ferie og feriepenger, permisjoner før og etter fødsel, likestilling og diskriminering ved ansettelser skal gjelde for utsendte arbeidstakere, med mindre mer fordelaktige regler får anvendelse i henhold til avtale eller de lovregler som ellers vil gjelde for arbeidsforholdet. Disse lovreglene regnes som sivilrettslige, og det må fastsettes ved lov at de får anvendelse også for arbeidstakere utsendt til Norge. De øvrige lovfestede vilkårene opplistet ovenfor anses som offentligrettslige, og gjelder automatisk også for utsendte arbeidstakere som utfører arbeid i Norge, selv om selve arbeidsforholdet har nærmere tilknytning til et annet land.
Det vil bli fremmet en egen odelstingsproposisjon om nødvendige endringer i norsk lovverk som følge av EØS-komiteens beslutning.
De administrative og økonomiske konsekvensene av å gjennomføre direktivet vil bli beskjedne.
Etter Kommunal- og regionaldepartementets vurdering vil innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen gi bedre vern for arbeidstakere som utsendes på arbeidsoppdrag til Norge og forhindre « sosial dumping », ved at de norske arbeids- og ansettelsesvilkår også får anvendelse for utsendte arbeidstakere. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.