| |
Det vises til brev fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 29. januar d.å, vedrørende ovennevnte.
I ovennevnte brev spørres det om hvilke konsekvenser det ville få om midlene i den foreslåtte tilskuddsordningen kanaliseres gjennom organisasjonenes sentralledd. Komiteen er særlig opptatt av hvilke virkninger en slik løsning vil ha med tanke på måloppnåelse, saksbehandling og kontroll.
Kulturdepartementet vil først understreke at den foreslåtte tilskuddsordningen i St.meld. nr. 44 (1997-1998) vil komme i tillegg til eksisterende statlige tilskuddsordninger til frivillig virke. Målsettingen med tilskuddsordningen er å styrke det medlemsbaserte virke i frivillige organisasjoner gjennom statlig støtte til lokale lag og foreninger. Dette er et annet utgangspunkt enn de fleste eksisterende støtteordninger til frivillige organisasjoner, der støtten gis til sentralorganisasjonene og det som regel ikke foreligger spesifikke krav om overføringer til lagsnivået. Den foreslåtte støtteordningen vil derfor være vesensforskjellig fra øvrige statlige ordninger, og det vil derfor ikke være uproblematisk å følge samme prinsipper for tildeling av støtte.
Kulturdepartementet har følgende svar på komiteens spørsmål:
Den overordnede målsettingen bak den foreslåtte støtteordningen er å bidra til bedrede rammebetingelser for, og styrking av aktivitet og deltakelse i, lokale lag og foreninger.
Støtteordningen som skisseres er et resultat av at det både i St.meld. nr. 27 (1996-1997) og St.meld. nr. 44 (1997-1998), framheves som en sentral målsetting at staten i større grad enn i dag bør søke å gi støtte til lokal aktivitet og deltakelse i frivillige organisasjoner. Det er en videre målsetting at den statlige støtten skal stimulere til helhet og mangfold innen det lokale organisasjonsliv.
En eventuell tildeling gjennom sentralorganisasjoner vil måtte ta utgangspunkt i at organisasjonenes nasjonale nivå har et overordnet ansvar for hele organisasjonens utvikling. I mange henseende er dette trolig en riktig virkelighetsbeskrivelse, men når målsettingen er å styrke aktivitet og deltakelse på lokalt nivå, er det etter Regjeringens oppfatning både formålstjenlig og legitimt at støtten gis direkte fra offentlige myndigheter til det nivå i organisasjonslivet som står for denne aktiviteten.
Det tas utgangspunkt i at lokale lag og foreninger er selvstendige organisasjoner, og ikke bare en del av en større organisasjonsenhet. Lokallagene utgjør kjernen i det medlemsbaserte virke. Organisasjonenes vertikale struktur er ofte et resultat av at lokale lag har funnet det hensiktsmessig å være tilknyttet overliggende organisasjonsledd på regionalt og nasjonalt nivå. Sentralleddene bør i et slikt perspektiv fungere som medlemmenes og lokallagenes talerør i samfunnsdebatten. Det kan derfor argumenteres for at en styrking av økonomien i lokale lag og foreninger gir bedrede muligheter til egeninitiativ og påvirkning oppover i organisasjonsstrukturen. Dette vil kunne styrke kontakten mellom lokallagene og sentralleddene.
Det er Regjeringens utgangspunkt at lokale hensyn og interesser best kan ivaretas av den myndighet som har mulighet til å samordne lokale tiltak med henblikk på helhet og mangfold. Kommunene, i samarbeid med lokale organisasjoner, vil derfor være best egnet til å sikre at målsettingene bak støtteordningen oppnås. Denne helhetstenkningen, og dermed hele målsettingen bak statens engasjement i forhold til lokalt, frivillig virke, kan ikke ivaretas på samme måte dersom staten skal fordele midler til lokalt organisasjonsliv gjennom utvalgte sentral- eller paraplyorganisasjoner.
En statlig støtteordning som har som mål å styrke aktivitet i lokale, frivillige organisasjoner, må også omfatte lokale organisasjoner som ikke er tilknyttet nasjonale overbygninger. Det lar seg ikke gjøre ved en fordeling gjennom organisasjoner på sentralt nivå. Det vil være en uheldig konsekvens av en støtteordning til lokal aktivitet, dersom lokale organisasjoner må la seg tilslutte eller danne nye, sentralorganisasjoner for å kunne motta statlig støtte. Støtteordningen bør ikke være å bidra til en ytterligere sentralisering av organisasjonslivet.
Tildelingen av midler fra den foreslåtte tilskuddsordningen må ta utgangspunkt i lokal aktivitet, og lokale behov for støtte. Sentralorganisasjonenes størrelse, innflytelse og aktivitetsomfang vil derfor ikke være sentrale kriterier for tildeling av støtte. Sentralorganisasjonenes evne til å dokumentere omfang og utbredelse på lokalt nivå ville i så fall måtte være det avgjørende kriterium for statlig støtte. Dette betinger et relativt omfattende regelverk, og utarbeidelse av objektive kriterier for registrering av aktivitetsomfang på lokalt nivå. Etter departementets oppfatning vil en slik ordning kreve mer rigide og omfattende registrerings- og kontrollprosedyrer enn en tildeling gjennom fylkeskommunen og kommunen. Samtidig vil en uansett omfang og innretning for disse prosedyrene ikke kunne sikre samme grad av mangfold i organisasjonslivet i det enkelte lokalmiljø, som ved en tildeling der kommunene står for prioriteringen av støtten.
Det økonomiske grunnlaget for støtteordningen er en avsetning av overskuddet fra Norsk Tipping AS. Fordelingen av dette overskuddet er lovregulert, med N til hvert av formålene idrett, kultur og forskning. Den foreslåtte støtteordningen skal finansieres fra formålene kultur og idrett. I tilleggsmeldingen legges det til grunn at frivillige organisasjoners medlemsbaserte virke for og blant barn og unge på lokalt nivå, lar seg definere som kulturaktiviteter. En åpner derfor for at et vidt spekter av organisasjoner kan motta støtte.
Selv om en støttetildeling via sentralorganisasjonene forutsetter en viderefordeling til lokallag, vil dette være en statlig støtte tildelt organisasjonenes nasjonale ledd. En støtte til sentralorganisasjoner innen f eks helse- og sosialsektoren, vil ikke kunne klassifiseres som støtte til kultur- eller idrettsformål. En tildeling til sentralorganisasjoner vil derfor legge klare begrensninger for hvilke typer organisasjoner som kan motta støtte.
De ovennevnte momenter viser etter departementets mening at målsettingene bak støtteordningen ikke lar seg realisere dersom midlene kanaliseres gjennom enkelte organisasjoners sentralledd.
Konsekvensene å kanalisere støtten gjennom sentralorganisasjoner relatert til saksbehandling og kontroll, er av mer praktisk karakter enn de prinsipielle problemene relatert til måloppnåelse.
Staten vil gjennom en tildeling gjennom nasjonale ledd, måtte forholde seg til et svært stort antall organisasjoner. Dette vil trolig ha større administrative konsekvenser for sentralforvaltningen enn ved en tildeling gjennom fylkeskommuner og kommuner.
Det kan også være et problem at en ny støtteordning kanalisert gjennom sentralleddene vanskeligere vil la seg skille fra eksisterende støtteordninger til organisasjonenes nasjonale ledd. Kulturdepartementet vil gjennom den foreslåtte støtteordningen påta seg et ansvar for statlig støtte til lokalt, medlemsbasert virke i organisasjonene. Når det gjelder støtten til sentralorganisasjoner, vil nåværende sektoransvar mellom departementne måtte opprettholdes.
En konsekvens av å kanalisere støtteordningen via sentralorganisasjoner, er at rapporteringsrutiner og kontroll må foretas gjennom de ulike organisasjonsledd. Staten vil ikke ha kapasitet til å følge opp anvendelsen av støtten i lokale organisasjoner direkte. Kontrollen må derfor foretas gjennom samme kanal som tildelingen, dvs sentralorganisasjoner.
Lokale lag og foreninger vil måtte rapportere til sine sentralorganisasjoner. Avhengig av størrelse på organisasjonene og antall lokalledd som mottar støtte, vil det også kunne være nødvendig å trekke inn regionale organisasjonsledd i rapporteringskjeden.
En slik rapporteringskjede betyr at kontrollansvaret og de administrative konsekvensene av dette, samlet sett vil være mer omfattende for organisasjonene enn ved den foreslåtte støtteordningen der lokallagene rapporterer til kommunen. For det offentlige vil dette innebære dårlige rapporteringsgrunnlag i forhold til måloppnåelse. Samlerapporter fra sentralorganisasjoner vil selvsagt være på et mer overordnet nivå, enn direkterapportering fra lokale lag til kommunene. Derfor vil rapportering fra sentralorganisasjoner være ett lite egnet kontrollvirkemiddel i forhold til opplysninger om utvikling av organisasjonslivet, og aktivitet og deltakelse i lokalmiljøene.