| |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Inger Lise Husøy, Laila Kaland, lederen Jørgen Kosmo og Gunnar Skaug, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen og fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, vil understreke viktigheten av at det finnes en trygg og langsiktig finansiering av fremtidige trygdeytelser, således at den generelle tilliten til folketrygdsystemet ikke svekkes eller at det skapes grunnlag for tvil med hensyn til i hvilken grad folketrygden er å stole på.
Flertallet viser til at Grunnloven § 97 bestemmer at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft, og at dette grunnlovsvernet bør være tilstrekkelig for beskyttelse av opparbeidede pensjonsrettigheter.
Etter flertallets oppfatning er det heller ikke hensiktsmessig å regulere øremerking av visse midler til visse formål i Grunnloven.
Flertallet viser for øvrig til at det pågår et arbeid hvor fondering av folketrygden vurderes. Flertallet viser til at et regjeringsoppnevnt utvalg sommeren 1998 la frem utredningen « Fondering av folketrygden? » ( NOU 1998:10 ). Flertallet har merket seg at utredningen er blitt omtalt i Nasjonalbudsjett 2000 ( St.meld. nr. 1 (1999-2000)) hvor en blant annet også har gjengitt innhentede høringsuttalelser.
Flertallet finner ikke å kunne støtte
det fremsatte forslaget som innebærer en formell kobling mellom Statens
Petroleumsfond og/eller folketrygdfondet og folketrygdens
pensjonsutbetalinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen og Vidar Kleppe, viser til begrunnelsen i det foreliggende forslag og slutter seg til denne.
Disse medlemmer vil påpeke at Folketrygdfondet i dag ikke har noen formell eller reell tilknytning til folketrygdens pensjonsforpliktelser, på tross av at det i den generelle offentlige debatt av mange oppfattes å ha det. Disse medlemmer vil også påpeke at da folketrygdsystemet ble innført var det lovgiverens hensikt at det skulle være et folketrygfond som etter hvert skulle sikre folketrygdens forpliktelser og fremtidige utbetalinger, derav navnet til fondet.
Disse medlemmer viser også til at det i den offentlige debatt om Petroleumsfondet, ofte av stortingsrepresentanter i andre partier, henvises til at Petroleumsfondet skal bygges opp for å sikre fremtidige pensjonsforpliktelser. Dette er en form for « lureri » og « bedrageri » i og med at Petroleumsfondet ikke på noen måte i dag har noen tilknytning til pensjonsforpliktelsene i folketrygdsystemet.
Disse medlemmer er på det rene med at
spørsmålet om å innføre et fondsbasert folketrygdsystem er vurdert i
utredningen « Fondering av folketrygden? », og at dette vil komme til behandling
i Stortinget senere. Disse medlemmer finner det imidlertid allerede nå
forsvarlig og fornuftig å begrense Stortingets mulighet til å benytte
avkastningen av Folketrygdfondet og Petroleumsfondet til generelle politiske
formål, når man samtidig begrunner fondenes eksistens og oppbygging med
hensynet til de fremtidige pensjonsforpliktelser. For å få samsvar mellom
liv og lære bør avkastningen og bruk av disse fondene derfor besluttes
øremerket nettopp til folketrygdens pensjonsutbetalinger, noe som vil gjøre
det enklere med en senere fondsbasering av disse pensjonsforpliktelser, og
derved vil man skape den nødvendige trygghet og sikkerhet som landets
befolkning har behov for. Det er disse medlemmers syn at nettopp
pensjonstryggheten bør være et overordnet formål som går foran andre
økonomiske forpliktelser for staten.
Komiteens medlem fra Høyre henviser til at Høyre i B.innst.S.nr.I (1995-1996) understreket at Petroleumsfondets « sentrale målsetting vil være å bidra til å finansiere de økte utbetalingene over folketrygden. » og at « innrettingen av fondet skal endres slik at det ikke lenger skal være en brukskonto for populære politiske vedtak ». I samsvar med dette syn tok Høyre opp forslag om at Petroleumsfondet skulle omdannes til et « Folketrygdens støttefond ». Dette medlem støtter derfor forslagsstillers intensjon, men ser det ikke som nødvendig å endre Grunnloven for å oppnå målet.