| |
Fleirtalet i komiteen, alle unntatt medlemmene frå Framstegspartiet og Høgre, vil streka under at spørsmålet om fastpris og oppretthalding av eit desentralisert bokhandlarnett har ein viktig kulturpolitisk verdi. Lik tilgang til bøker og lik pris over heile landet er viktig for både elevar med foreldre, kommunar og fylkeskommunar som er dei viktigaste innkjøparane av skulebøker. Fleirtalet vil leggja vekt på at distriktsbokhandlarane har store deler av sine inntekter frå sal av skulebøker. Det er viktig for dei det gjeld at det i det heile finst ein bokhandel i nærområdet.
Fleirtalet vil peika på at bøker er eit kulturprodukt, ikkje ei ordinær vare. Derfor er det nødvendig med spesielle tiltak for å sikra m.a. breidde i utgjevingar og lik tilgang for alle. Fleirtalet er klar over at ein veit lite om kva slag verknad det vil ha dersom bokgruppe 1 og 2, dvs. skulebøker og lære- og fagbøker, vert tekne ut av avtalen. Dette gjeld både distribusjonsnett og prisvariasjon for elev- og studentgrupper i ulike deler av landet. I tillegg vil dette også kunna gi eit sterkt redusert bokhandlarnett dersom desse bokgruppene vart tekne ut.
Fleirtalet meiner at eit desentralisert bokhandlarnett som fører, eller kan skaffa bøker, er ei sentral kulturpolitisk målsetting. Derfor er det svært viktig at det blir gitt unntak frå konkurranselovgivinga på dette punktet.
Fleirtalet meiner at vedtaket som vart
gjort av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 25. mars 1999 er tilpassa
dagens situasjon, og er samde i dette. Dei tilhøva som vert tekne opp i
forslaget er såleis ikkje nye i saka, men vart vurderte då saka vart
handsama i departementet.
Fremskrittspartiets medlemmer registrerer at bokbransjeavtalen er en avtale mellom Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening. Og at denne avtalen regulerer forholdet mellom det enkelte forlag og den enkelte bokhandel. Videre at avtalen regulerer priser på bøker solgt gjennom andre salgskanaler, og derav bokomsetning hos bokhandlere utenfor Den norske Bokhandlerforening.
Disse medlemmer ser det som meget uheldig at Arbeids- og administrasjonsdepartementet 25. mars 1999 satte til side Konkurransetilsynets vedtak vedrørende dispensasjon fra konkurranseloven § 3-4 jf § 3-1 for bokbransjeavtalen for bokomsetning.
Disse medlemmer vil her vise til Dok.nr.8:72 (1997-1998) hvor disse medlemmer fremmet forslag om endring av konkurranseloven § 2-1 slik at Kongen og departementet ikke skal være ankeinstanser, men at vedtak fattet av Konkurransetilsynet kun skal kunne overprøves av de ordinære domstolene.
Disse medlemmer deler derfor
forslagsstillernes konklusjon om at departementets omgjøring av
Konkurransetilsynets vedtak kan føre til en uheldig utvikling av
bokmarkedet, og føre til urimelig høye kostnader for elevene og deres
foreldre på skolebokmarkedet. Her er det familien ved den enkelte elev
eller student og kommunene som må bære de ekstra kostnadene ved innkjøp av
skolebøker.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er uheldig at Konkurransetilsynets vedtak (V98-103) om vilkår for dispensasjon fra konkurranseloven for bransjeavtalen for bokomsetning ble satt til side av Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjennom vedtak av 25. mars 1999. Etter disse medlemmers oppfatning, vil fastpris og manglende konkurranse på skolebokmarkedet medføre urimelig høye kostnader for elever og foreldre når det gjelder innkjøp av skole- og lærebøker. Høyre mener det ikke bør gis dispensasjon fra konkurranseloven når det gjelder skole- og lærebøker.
Disse medlemmer tar til etterretning at forvaltningslovens bestemmelser ikke gjør det mulig å omgjøre departementets vedtak i denne saken.
Disse medlemmer viser til Ot.prp.nr.97 (1998-1999) om endringer i konkurranseloven, og at man i forbindelse med behandlingen av denne vil komme tilbake til spørsmål knyttet til Konkurransetilsynets stilling og klageordningen. Disse medlemmer mener det er uheldig at departementet er ankeinstans i forhold til Konkurransetilsynets vedtak. Konkurransetilsynets enkeltavgjørelser bør ikke overprøves politisk, det bør være en uavhengig klageinstans. Den politiske styringen av konkurransepolitikken bør skje gjennom lov- og forskriftsverk, og gjennom de årlige budsjettvedtak.