Lenke til Stortingets hovedside  

Innst.S.nr.104 (2000-2001)
Innstilling frå næringskomiteen om samtykke til at Norge deltar i EØS-komitébeslutning om innlemmelse av diversedirektivet (95/2/EF), fargestoffdirektivet (94/36/EF) og søtstoffdirektivet (94/35/EF) i EØS-avtalen

oversikt første forrige neste

4. Supplerende merknader på bakgrunn av betenkning av 9. januar 2001 fra Utredningsseksjonen

       Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise til Senterpartiets henvendelse til Stortingets utredningsseksjon i brev datert 13. desember 2000 om juridiske betenkninger ang. reservasjonsretten samt uttalelsen fra dagligvarehandelen og næringsmiddelindustrien som er gjengitt i proposisjonen. Svar med de utarbeidede betenkninger er oversendt i brev datert 9. januar 2001. Dette medlem vil peke på det uholdbare i at denne viktige saken er presset igjennom i komiteen på så kort tid at det ikke gis anledning til å få den tilleggsinformasjon som trengs før alle merknader er skrevet.

       Betenkningene bekrefter etter dette medlems mening at aktørene i dagligvarebransjen og næringsmiddelindustrien ikke kan opptre samordnet for å beskytte forbrukerne mot tilsetningsstoffer ut over det som tillates i dag, uten å risikere å komme i konflikt med EØS-avtalen. Det er fortsatt uavklart hvordan norske myndigheter på en lovlig måte i forhold til EØS-avtalens konkurranseregler kan gjennomføre merking og informasjon for å forhindre at en matvare som er lovlig etter en revidert norsk lovgivning, ikke blir solgt til norske forbrukere av hensyn til deres helse. Disse forhold har det ikke vært tid til å avklare.

       Når det gjelder reservasjonsretten, er det i betenkningen fra professor dr. juris. Hans Petter Graver og dr. polit. Ulf Sverdrup ved Arena-programmet listet opp en rekke forhold i kap. 6.4 som tilsier at evt. motreaksjoner fra EU på bruk av reservasjonsretten mot matsminkedirektivene, vil måtte få langt mindre negativ effekt for norsk næringsliv enn det som Regjeringen angir i proposisjonen.

       Herunder viser dette medlem til følgende som framgår av de innhentede betenkninger:

1.Det klare utgangspunkt fremheves i Graver/Sverdrups betenkning på side 1:
«Det er ikke noe avtalebrudd om en EFTA-stat hindrer EFTA-blokken i å medvirke til at nye direktiver innlemmes i EØS-avtalen.» Hovedmålsetningen i avtalen er homogenitet i regelverkene i EØS og EU, men det minnes om at dette gjelder første gangs vetobruk mot tre rettsakter etter at flere tusen er innlemmet i uendret form.
2.Eventuelle rettslige sanksjoner fra EUs side kan bare treffes mot «berørte deler» av avtalen. Graver/Sverdrup sier på side 7 at «begrepet «berørte deler» ikke må tolkes videre enn nødvendig. Etter vårt syn vil dette føre til at bare de rettsakter som endres eller direkte berøres av et omtvistet direktiv, vil i utgangspunktet være « berørte » deler av vedlegget. » Forfatterne finner her grunn til å kritisere Regjeringens framsatte syn i Europameldingen når de i en fotnote sier: « Regjeringen går etter vårt syn her noe langt når den sier at man « ofte » må anta at andre deler av vedlegget faller bort. »
3.Først etter at Stortinget eventuelt gjør vedtak om å benytte vetoretten, vil den langvarige prosedyren i EØS-avtalen art. 102 med mål om å finne en løsning settes i gang. Dette går tydelig fram av Graver/Sverdrups notat på sidene 2-4.
4.I EU er det ikke uvanlig å koble ulike løpende saker politisk, slik at en overordnet løsning kan finnes på flere saker under behandling på ulike nivåer og områder i EU samtidig. Det er derfor ikke nok å se til de rettslig regulerte sanksjoner innenfor EØS-avtalen når Norge skal vurdere konsekvenser av et eventuelt veto. Graver/Sverdrup viser imidlertid ut fra en drøftelse av hva som vanligvis ligger til grunn for EUs handlingsmønster til at sannsynligheten for også politisk funderte reaksjonsmåter som kan ramme Norge er mye mindre omfattende enn det som hevdes i proposisjonen. WTO-avtalen vil uansett sette rammer for innholdet i EUs eventuelle mottiltak. Arnesen sier i sin betenkning på side 3: « Etter mitt syn gir WTO-avtalen et temmelig godt vern mot vilkårlige handelstiltak fra EU og medlemsstatenes side. » Uansett pekes det i Arnesens betenkning på at « eventuelle tiltak overfor Norge og norske aktører ut over at de berørte deler av det vedlegg til EØS-avtalen det er på tale å endre settes ut av kraft, krever rådsbehandling i EU ». Dette innebærer igjen at Sverige og Danmark, som har felles interesser med Norge i forhold til tilsetningsstoffdirektivene, har mulighet til å blokkere eventuelle forslag om rammende tiltak.
5.Uansett EUs vedtak vil EØS-avtalens hoveddel gjelde, også på næringsmiddelområdet så langt avtalen omfatter denne sektoren. Dersom Norge bruker vetoretten og gjør en «omvendt tilpassing» til EUs regler ved å vedta norske regler likelydende med EUs for alle andre stoffer enn de 13 som det foreligger vitenskapelig belagte råd om å avstå fra, vil konsekvensene for aktørene derfor bli minimale. Arnesen sier i sin betenkning på side 2: «De praktiske konsekvensene av dette vil reduseres dersom Norge likevel gir regler som samsvarer med de krav som følger av dette regelverket. Situasjonen vil da bli at norske produkter tilfredsstiller de krav som gjelder i EU, og bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel vil være til hinder for at de aktuelle produktene stenges ute fra EU-markedet. »
6.Andre løsninger enn de avtaleregulerte finnes ofte i og med EU. Graver/Sverdrup peker i sin betenkning på at Norge kan ta initiativer til løsninger som kan gjøre det enklere for EU å godta norske reservasjoner for regelverk som av norske faginstanser er påvist helseskadelig for grupper i befolkningen. Dette kan være tilbud om løsninger på andre områder, og dette medlem etterlyser en vilje fra Regjeringen til å undersøke slike løsninger. Graver/Sverdrup sier på side 22: «Man kan også tenke seg at Norge vil kunne oppnå et varig unntak mot å betale en konkret pris på et annet område.»

       Dette medlem mener dette er i samsvar med argumentasjonen i de foranstående merknader fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Dette medlem vil samtidig uttrykke forundring over at det finnes så lite politisk og juridisk dokumentasjon på at reservasjonsretten som er et viktig grunnlag for at vedtaksmekanismen for nye rettsakter i EØS-avtalen ikke er av overnasjonal karakter, er reell. Dette medlem forutsetter ut fra debatten om godkjenning av EØS-avtalen at det ikke kan være den sterkestes rett som gjelder når uenighet oppstår om det enkelte direktiv. Også på dette punkt ville det vært behov for ytterligere utredninger og drøftelser om tiden hadde tillatt det.



oversikt første neste

Sist oppdatert 9. juni 2006 av Stortingets administrasjon