| |
Forslagsstillerne viser til at den norske vågehvalfangsten bidrar til å skape lønnsomme arbeidsplasser for fangere, produsenter og tilhørende næringer langs kysten, og er dermed med på å opprettholde både bosetning i distriktene og skatteinntekter.
I 1982 vedtok Den internasjonale kvalfangstkommisjonen (IWC) et kommersielt hvalfangstforbud som skulle gjelde fra 1986. Norge mente det ikke var noe vitenskapelig grunnlag for et slikt forbud og reserverte seg i forholdet til vedtaket. Norske myndigheter bestemte videre at vågehvalfangsten skulle stilles i bero etter 1987 og inntil sikrere bestandsvurderinger forelå. Ordinær fangst ble gjenopptatt i 1993.
I 1993 fastsatte Fiskeridepartementet en forskrift som krever lisens for eksport av hvalprodukter. Alle søknader om eksportlisens har blitt avslått. Sammen med Island, Japan og Peru har Norge reservert seg fra vedtaket av 1983 under Konvensjonen vedrørende internasjonal handel med truede arter (CITES) om å liste vågehval som utrydningstruet og det tilhørende forbudet mot internasjonal handel med vågehvalprodukter. Det betyr ifølge forslagsstillerne at disse landene er fritatt fra handelsforbudet og at dagens eksportforbud er selvpålagt.
Forslagsstillerne mener at en ved å oppheve det selvpålagte eksportforbudet vil oppnå full utnyttelse av ressursene og forbedret lønnsomhet i næringen.
Spørsmålet om bærekraftig hvalfangst og handel dreier seg også om å praktisere de prinsipper som verdenssamfunnet har nedfelt i Agenda 21, om å fremme internasjonalt samarbeid, om retten til en bærekraftig høsting av fornybare ressurser, om økonomisk utvikling, om arbeidsplasser og opprettholdelse av en levende kystkultur.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
« Stortinget ber Regjeringen omgående
oppheve Norges selvpålagte eksportforbud av vågehvalprodukter. »