| |
Internasjonalt landbruk er preget av industrialisering, lange transporter, prispress og stadig større bruksenheter. Dette er ifølge forslagsstillerne måter å produsere på som i seg selv er sykdomsfremkallende. I Norge har ikke utviklingen kommet så langt ennå. Dersom en ikke legger om kursen i norsk landbrukspolitikk, vil imidlertid Norge kunne miste sin hittil gode stilling når det gjelder trygg mat, og slik miste muligheten til å konkurrere på kvalitet, dyrevelferd, helse og matvaretrygghet. Det er behov for å tenke nytt og finne ut hvordan man på lengre sikt skal bygge opp et bærekraftig jordbruk også i Norge. Både langsiktige tiltak og straksomlegging er nødvendig. Målene for norsk landbruk må være å produsere trygg mat på en miljøvennlig måte som gir flest mulig arbeidsplasser og desentralisert bosetting. Trygg mat-strategien kombinert med en sterk allianse mellom forbruker og bonde er derfor det eneste som kan sikre landbrukets framtid i Norge.
Norge har naturgitte fordeler når det gjelder å ha kontroll på smittespredning og sykdom. Besetningene er små, avstanden mellom brukere er større enn på kontinentet, klimaet er fordelaktig når det gjelder sykdomsutvikling og det er liten transport av levende materiale over grensene. Disse fordelene må en dra full nytte av og gjøre til vårt konkurransefortrinn. Forslagsstillerne mener at norsk landbruk må legges om etter to hovedlinjer. Tilskuddsordninger og avgiftspolitikken må legges om slik at en oppnår omlegging til økologisk forsvarlige driftsformer i konvensjonelt landbruk. Heløkologisk landbruk må utvikles med sikte på en veiviserrolle. Markedsføring og tilgang på økologisk produsert mat må styrkes. Videre må en fortsatt satse på kombinasjonsbrukere. Dette gir flest arbeidsplasser, sikrer distriktsjordbruket og gir det beste grunnlag for å redusere miljøskader og styrke dyrevelferd.
Økologisk landbruk i Norge står nå ved en skilleveg. Mislykkede satsinger i markedet skyldes ofte halvhjertet produktsatsing og slett markedsføring, noe som truer utviklingen av økologisk landbruk som distriktsnæring og leverandør av viktige fellesverdier til samfunnet. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) legges det vekt på at 10 % av jordbruksarealet skal være økologisk om 10 år, og at økologisk landbruk gir norsk matproduksjon økt mangfold og tilleggsverdier som bør tas ut i markedet. Til målet om 10 % økologisk areal er knyttet en reservasjon om markedsforholdene som gjør målet relativt uforpliktende. Målene i meldingen følges heller ikke av tilstrekkelige virkemidler, hverken der eller i de årlige budsjettbehandlingene. Det er derfor behov for en styrket og mer koordinert innsats på flere områder. Skal målene om trygg mat nås, må det etter forslagsstillernes mening utarbeides en helhetlig politikk for å styrke generell økologisering av konvensjonelt landbruk og en helhetlig strategi for å styrke det økologiske landbruket. Det trengs derfor en egen Stortingsmelding som tar for seg behovet for økt og koordinert innsats gjennom forskning, utdanning, produksjon, markedsføring og omsetting.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
« Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen Stortingsmelding om økt satsing på økologisk landbruk. »