| |
Det fremmes i dokumentet følgende
forslag:
| «1. | For barn med alvorlige hørselshemninger settes tidsfrist for rett til utredning for operasjon til 1 måned. Dersom ikke kapasitet for utredning er tilgjengelig i Norge innen fristen, skal barnet ha rett til utredning i utlandet. |
| 2. | Når utredning av hørselshemmede barn viser at de vil ha nytte av et Cochlea implantat, skal tidsfrist for gjennomføring av tiltrengt operasjon settes til maksimum 1 måned. Dersom operasjonskapasitet innen fristen ikke er tilgjengelig i Norge, skal barnet ha rett til operasjon i utlandet. |
| 3. | Midler
til innkjøp av tilstrekkelig antall implantater garanteres av Stortinget.»
|
Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstilleren at det årlig fødes mange barn i Norge med så store hørselshemninger at det i vesentlig grad svekker deres mulighet for både å lære å snakke og for å oppfatte lyder som signaliserer fare, og at tiden ofte er knapp for å gjennomføre de operasjoner som er nødvendige for å berge og stimulere den hørselsrest barnet har.
Det framholdes at det for små barn med store hørselshemninger i mange tilfeller er mulig å berge barnets hørselsrest gjennom å operere inn Cochlea-implantat, og at det bør gjøres før barnet fyller 2 år, eller snarest mulig etter dette. Forslagsstilleren mener at tidsfristen for barnets nytteverdi av operasjon tilsier at det ikke burde være noen ventetid for utredning, men at det i dag er flere måneders ventetid både for utredning og for å få utført operasjonen. Det framholdes at for mange barn blir ventetiden så lang at de ikke når frem i køen før det er for sent til at de kan ha nytte av operasjonen.
Det vises til at Stortinget har vedtatt at det skal kunne brukes penger på behandling i utlandet dersom det ikke er mulig å tilby tiltrengt behandling innenfor en rimelig tidsfrist i Norge. Det framholdes at køen av barn som kan ha nytte av denne operasjonen, vokser i Norge, mens det i de øvrige skandinaviske land ikke er køer for disse operasjonene. Forslagsstilleren mener at disse barna i større grad må prioriteres for rask behandling, enten hjemme eller i utlandet, og at det ikke i noe tilfelle kan være akseptabelt at mangel på midler til å kjøpe inn implantater skal ligge til grunn for at barna ikke får rett behandling tidsnok.