| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rolf Erling Andersen, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng og Asmund Kristoffersen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I Alvheim og Harald T Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D Gløtvold, er kjent med at behandling av hørselshemmede med Cochlea-implantat er en flerregional funksjon delt mellom Rikshospitalet og Haukeland sykehus. Rikshospitalet har landsfunksjon for behandling av barn med denne spesielle metoden.
Komiteen er videre kjent med at det er Rikshospitalet som utfører flesteparten av operasjonene med Cochlea-implantat, og at det vurderer behov for nærmere 60 implantatinnsettinger pr. år, for landet som helhet fremover, mot tidligere 40-45 pr. år. I fjor utførte Rikshospitalet 41 slike operasjoner. Det var for 2001 planlagt å utføre 45 implantatinnsettinger, mens det så langt i år er utført kun 18.
Ettersom tidsfaktoren er av stor
betydning for et vellykket behandlingsresultat hos barn, ser komiteen med
stor bekymring på svikten i behandlingskapasiteten, og den uakseptable lange
ventetiden. Komiteen er kjent med at Rikshospitalet har tilstrekkelig
kapasitet til å gjennomføre flere behandlinger enn det som har vært foretatt
hittil i år, men at det mangler inplantater.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det fra 2000 ble lagt inn bedre finansiering av særlig kostbare implantater i ISF-ordningen, herunder Cochlea-implantater for hørselshemmede.
Flertallet ber om at departementet i gjennomgangen av ISF-ordningen sørger for at utgiftene til Cochlea-implantater dekkes innenfor den ordinære finansiering av sykehusenes drift, slik at operasjoner og behandling kan skje på en faglig god måte uten unødvendig ventetid.
Flertallet viser til at helseministeren i brev av 29. januar 2002 uttaler:
| « Fra flere hold påpekes at ISF-ordningen har mangler, og jeg legger også til grunn at det fremdeles kan være forbedringspotensial i denne ordningen. I 2001 har departementet hatt en full gjennomgang av kostnadene ved de ulike behandlingsformer. Målsettingen med denne gjennomgangen har vært å sikre at ISF-systemet i størst mulig grad gjenspeiler faktiske kostnader og reflekterer endringer som skyldes nye behandingsmetoder og medisiner. Resultatet av dette arbeidet legges til grunn for ISF-refusjonene i 2002. Jeg igangsetter nå en full gjennomgang av dagens finansieringsordninger for spesialisthelsetjenesten. I den anledning vil også finansiering av denne type kostnadskrevende behandling bli vurdert. » |
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at finansiering av operasjoner for behandling av døve og døvfødte der
Cochlea-implantant brukes, blir gjennomgått og justert i den forestående
vurdering av sykehusfinansieringen (ISF). »
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at samarbeidsprosjektet mellom Rikshospitalet og Rikstrygdeverket om
Cochlea-implantasjon i utlandet videreføres. »
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at barn med behov for Cochlea-implantat tilbys utredning og behandling
innenfor rimelig god tidsfrist for å unngå at nytteverdien av behandlingen
svekkes. Om slik behandling innen rimelig tid ikke lar seg gjennomføre i
Norge, skal det umiddelbart bli gitt tilbud om behandling i utlandet. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser innledningsvis til et brev til helseminister Dagfinn Høybråten fra øre-, nese-, halsavde-lingen ved Rikshospitalet datert 10. desember 2001 med kopi til sosialkomiteens medlemmer. I dette brevet slår avdelingen uttrykkelig fast at det er ikke mangel på faglig kompetanse eller kapasitet ved Rikshospitalet som har ført til manglende oppfølgning og behandling av Cochlea-implantasjon, men mangel på penger for innkjøp av implantater. Disse medlemmer mener at behandling av døvfødte barn og av døvblitte må være en prioritert oppgave for helsevesenet, og at det således er en oppgave for Stortinget å sørge for nødvendige ressurser for behandling med Cochlea-implantasjon.
Disse medlemmer viser til at Cochlea-implantat har det til felles med høreapparater at de mottar, digitaliserer og forsterker innkommen lyd. Mens høreapparater konverterer de elektriske signalene tilbake til lydbølger, bruker Cochlea-implantatene de elektriske signalene til direkte stimulering av hørselsnerven. Det er derfor Cochlea-implantatene må opereres inn i øreregionen. Til høreapparater bruker Rikstrygdeverket i dag cirka 325 mill. kroner, mens behovet for et tilstrekkelig antall implantater årlig vil utgjøre cirka 20 mill. kroner i tillegg til utgiftene til høreapparater. Disse medlemmer er kjent med at den første tiden hvor man foretok Cochlea-implantatbehandling ble selve implantatene kjøpt inn over Rikstrygdeverkets budsjett på linje med høreapparater, en ordning som var meget tilfredsstillende og forutsigbar for de to sykehusene som utførte behandlingen. Rikshospitalets øre-, nese-, halsavdeling var godt fornøyd med den ordningen og anbefaler i det nevnte brev til helseministeren at denne ordningen bør reetableres slik at implantatene i fremtiden betraktes som høreapparat og bekostes av Rikstrygdeverket på linje med innkjøp av høreapparater. Disse medlemmer mener også at denne ordningen bør reetableres for å forsikre seg om at pasientene, særlig de døvfødte barna, kan få behandling innen faglig forsvarlig tid, noe som dessverre i dag ikke er tilfelle.
Disse medlemmer viser til brev fra helseministeren til komiteen datert 22. november 2001 der det anføres at det er sannsynlig at en i fremtiden vil kunne tilby Cochlea-implantat både til voksne og barn uten unødig ventetid. Helseministeren anfører videre i sitt skriv at det er åpnet for behandling i utlandet med Cochlea-implantat betalt av utenlandsmilliarden, og at slik behandling midlertidig kan utføres ved Huddinge sykehus i Sverige. Med bakgrunn i fagekspertisens uttalelser finner disse medlemmer det som en særdeles dårlig ordning særlig for døvfødte barn å få sin behandling utført i utlandet, idet det er særdeles viktig at man kommer i gang med tilleggsoppfølging av disse barna i morsmål- og språkutvikling snarest etter behandling. Sannsynlig vil også behandling i utlandet av disse pasientene bli særlig kostbar når man også skal ha med fagekspertise for oppfølging etter operasjon.
Disse medlemmer har registrert at
fagekspertisen fremholder at Cochlea-impantasjon på døvfødte barn bør skje
så tidlig som mulig uten unødig ventetid.
For komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Senterpartiet er det derfor ikke godt nok med den
forsikringen helseministeren gir i sitt brev til sosialkomiteen om at en i
fremtiden vil ha fullgod kapasitet ved henholdsvis Rikshospitalet og
Haukeland sykehus for denne type behandling.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til partiets
Dok.nr.8:24
(2001-2002) med forslag om endring i pasientrettighetsloven hvor pasientene
gis juridisk rett til behandling innen en individuell medisinsk faglig
begrunnet tidsfrist. Disse medlemmer viser for øvrig til at forslaget i
Dok.nr.8:24
(2001-2002) er det samme som Fremskrittsparitet hadde sammen med Høyre i
innstillingen til pasientrettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det problem forslagsstilleren tar opp, best løses ved at kostnadene til selve implantatet dekkes av Rikstrygdeverket, fordi man da unngår at sykehusets økonomi blir til hinder for at inngrepet utføres. Disse medlemmer mener at dette prinsippet bør gjøres gjeldende for implantater generelt (pacemakere, implanterte defibrillatorer, leddproteser).
Disse medlemmer mener at også
medikamenter som forskrives på blå resept til pasienter når disse ikke er
innlagt i sykehus, bør dekkes via blåreseptordningen også når pasientene er
innlagt i sykehus, og ikke via sykehusets budsjett. Dette vil motvirke at
medisinsk behandling som av medisinske grunner bør skje i sykehus, av
økonomiske grunner skjer utenom sykehuset.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at behandling av døve og døvfødte med Cochlea-implantat gis senest innen den
tidsfrist som er fastlagt av den faglige ekspertisen og det sykehus som skal
behandle pasientene. »
« Stortinget ber Regjeringen utforme
regelverket ut fra at Cochlea-implantat anses å være et implanterbart
høreapparat hvor utgiftene til innkjøp av slike implantater dekkes over
Rikstrygdeverkets budsjett på linje med refusjon for høreapparater. »
Disse medlemmer vil dersom mindretallets forslag bli nedstemt, subsidiært stemme for flertallets forslag.