Innst.S.nr.264 (2001-2002)
Innstilling fra næringskomiteen om et mindre og bedre statlig eierskap

DEL I - Et mindre og bedre statlig eierskap

       Regjeringen legger med dette fram for Stortinget en melding om en samlet politikk for statens eierskap i næringsvirksomhet.

1. Komiteens generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Egil Hestnes, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Svein A Roseth og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, viser til St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil innledningsvis peke på at statens eierrolle er blitt endret. Statlig eierskap var i visse selskaper opprinnelig et virkemiddel for å sikre statlig styring og kontroll over viktige deler av norsk næringsliv. En rekke forhold, bl.a globaliseringen og handels- og folkerettslige forpliktelser har imidlertid endret forutsetningene for den eierrollen som staten kan spille. Samtidig blir det særlig viktig, spesielt for små land som Norge, å legge forholdene til rette slik at vi gjennom langsiktige industrielle eiere kan sikre verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at denne utviklingen gjenspeiles i de endringene Regjeringen har gjort når det gjelder organiseringen av det statlige eierskapet.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at i forbindelse med behandlingen av Nærings- og handelsdepartementets budsjett for 2002, jf B.innst.S.nr.8 (2001-2002) viste et flertall i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, til at Stortinget ved en rekke anledninger de siste årene hadde tatt stilling til omfanget av statlig eierskap i enkelte norske industriselskaper. Flertallet uttalte videre at

       Flertallet fremmet følgende forslag:

       Forslaget ble vedtatt med 58 mot 38 stemmer.

       Flertallet vil imidlertid understreke at selv om statens eierrolle er endret, betyr de økte krav til kunnskap og kompetanse at behovet for en aktiv offentlig politikk ikke nødvendigvis blir mindre i kunnskapsøkonomien enn i industrisamfunnet. I flere land har staten spilt en aktiv rolle i omstilling til mer kunnskapsintensiv virksomhet. Dette gjelder bl.a. USA og Irland. Betydelige endringer har også skjedd i mange andre land.

       Flertallet vil videre peke på at de store oljeinntektene på statens hånd innebærer at Norge står overfor en særnorsk situasjon. Staten vil uansett forbli en stor eier i overskuelig framtid.

       Flertallet mener det er viktig at disse utviklingstrekk danner bakgrunn for diskusjonen om den framtidige eierskapspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i Sem-erklæringen, som er det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen, slås fast at statlige virksomheter ikke skal tilby produkter og tjenester på rene markedsmessige vilkår som private kan gjøre like godt eller bedre. Disse medlemmer mener at i de fleste tilfeller kan fellesskapets interesser ivaretas like godt eller bedre gjennom utformingen av lovverk, rammebetingelser og utøvelse av kontrollmyndighet, som gjennom statlig eierskap. Disse medlemmer mener derfor at der det ikke foreligger spesielle begrunnelser for statlig eierskap bør staten selge seg ut . Disse medlemmer påpeker likevel at det ikke skal ligge noe pålegg om bruk av fullmakter til å selge seg ned i statlig virksomhet. Gjennomføringen av eventuelle endringer i statens eierandeler i de enkelte selskaper vil særlig ta utgangspunkt i å sikre det enkelte selskaps industrielle og strategiske utvikling - slik at selskapenes arbeidsplasser sikres på best mulig måte - og å ta vare på og utvikle statens verdier.

       Disse medlemmer mener det er et generelt trekk at det offentlige eierskapet er blitt mer forretningsmessig motivert. Disse medlemmer viser til at verdien av de statlige aksjepostene på Oslo Børs i dag utgjør rundt 250 mrd. kroner. Disse medlemmer mener at for å sikre at de statlige aksjonærverdiene blir forvaltet best mulig er det viktig at forvaltningen av statlige selskaper får en profesjonell organisering og at de får rammebetingelser som er tilpasset de krav som stilles. Disse medlemmer mener derfor staten må ha et gjennomtenkt og bevisst mål for eierskapet, og klare retningslinjer for forvaltningen.

       Disse medlemmer viser til at viktige begrunnelser som har vært fremført for statlig eierskap har vært kontroll med viktige naturressurser, arbeidsplasser i distriktene og virksomhet som har vært oppfattet som statlige oppgaver. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at vi i dag ser at slike hensyn mer og mer blir ivaretatt via lover og forskrifter, konsesjonsbetingelser og andre former for regulering.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Stortingsmeldingen vurderer behovet for statlige eierandeler i hvert enkelt selskap der staten i dag har eierinteresser. Det fremmes således ingen forslag til fullmakter, men anbefalinger om fremtidige rammer for statlige eierandeler. Regjeringen vil først komme tilbake med konkrete forslag til fullmakter etter at Stortinget har gitt sine signaler gjennom behandlingen av eierskapsmeldingen.

       Disse medlemmer finner samtidig grunn til å understreke at Regjeringen i vurderingen av hvordan og i hvilket omgang det statlige eierskapet bør reduseres, vil ta nødvendige hensyn til selskapenes forretningsmessige utvikling og ivaretakelsen av statens verdier. Eventuelle fullmakter vil ikke bli benyttet uten at disse hensynene fullt ut er ivaretatt.

       Disse medlemmer mener at til tross for at det er en målsetting for Samarbeidsregjeringen å redusere det statlige eierskapet, vil staten ha og beholde eierandeler i norsk næringsliv i lang tid fremover. Disse medlemmer er derfor svært fornøyd med at Regjeringen i meldingen retter oppmerksomheten mot spørsmålet om hvordan staten bør eie. Disse medlemmer vil påpeke at med den beslutningsstruktur staten i dag har, er det svært krevende for departementet som eier å treffe avgjørelser så raskt som ønskelig. Dette har sitt utgangspunkt særlig i konstitusjonelle forhold og kravet om at Stortinget skal treffe avgjørelser i viktige saker. Stadig høyere forandringstakt i bedriftenes markeds- og konkurranseforhold krever at eierne i økende grad deltar i endringsprosesser. Det kan dreie seg om kapitalforhøyelser, fusjoner, fisjoner, mv. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at blant de 16 selskapene hvor NHD forvalter eierinteresser, har det over de siste to årene inntruffet forhold som har krevd aktive eierdisposisjoner i 12 av disse selskapene. Beslutningsstrukturen bør tilpasses på en bedre måte til de krav som stilles til en god utøvelse av eierskap. Dette dreier seg i stor grad om hvilke fullmakter Stortinget er villige til å gi Regjeringen og den konstitusjonelt ansvarlige statsråd.

       Disse medlemmer viser til at så lenge staten er deleier i flere av landets største selskaper forventes det at staten stiller krav til selskapets ledelse og er i stand til å fatte raske beslutninger om eierdisposisjoner. Det skal være en klar rollefordeling mellom eier, styret og daglig ledelse, i samsvar med aksjelovens regler. Et hovedprinsipp er at selskapenes virksomhet skal baseres på forretningsmessig drift; de skal være effektive og lønnsomme. Disse medlemmer mener staten skal stille konkrete krav til avkastning og utbytte fra de enkelte bedriftene, og at Regjeringen i denne sammenheng bør legge vekt på å utvikle metoder og rutiner for oppfølging av lønnsomhet og verdiutvikling, samt evaluering av styrende organer i statlig eide selskaper. Gjennom en videreutvikling og skjerping av de krav staten som eier stiller til selskapenes ledelse om utvikling av aksjonærverdier vil selskapene ha press på seg til å være aktive bl.a i nødvendige endringsprosesser.

       Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner at det sjølvsagt ikkje er eit mål i seg sjølv at staten skal eiga mest mogleg i norsk næringsliv. På den andre side, har den norske staten spela ei sentral rolle i utviklinga av det næringslivet me har her i landet. At staten har vore med også på eigarsida, har vore heilt avgjerande for oppretting og utvikling av mange viktige norske verksemder. Særleg i bransjar som har vore og er svært viktige for Noreg, har statleg engasjement spela ei avgjerande rolle. Etter desse medlemene sitt syn må statleg eigarskap spela ei viktig rolla også i framtidig næringspolitikk. Det er difor ikkje eit mål i seg sjølv at staten skal selja seg ned i norsk næringsliv.

       På grunn av store oljeinntekter vil Noreg i lang tid ha rikeleg tilgang på kapital. Gjennom oljefondet vil store delar av denne kapitalen bli plassert i utanlandsk næringsliv. Det bør etter desse medlemene sitt syn vera eit mål at noko av nasjonen sin kapitalrikdom også vert tilgjengeleg for norsk næringsliv.

       Desse medlemene vil oppretthalde eit framtidsretta konkurransekraftig næringsliv. Dette næringslivet skal sikra interessante arbeidsplassar for innbyggarane i landet og inntektsgrunnlag for framtidige generasjonar.

       For å sikra kontroll med eiga framtid er det viktig at sentrale verksemder vert styrt med ståstad i norsk røyndom. Me må etter desse medlemene sitt syn unngå å bli eit land der næringslivet i for stor grad består av filialar som vert styrt frå utlandet. Landet må ha førande verksemder med sentrale funksjonar som hovudkontor og FoU-verksemd lokalisert i Noreg. Det er bare eigarskap som gir grunnlag for slik styring, og Noreg har som nasjon no finansiell handlefridom til å sikra det nødvendige eigarskapet. Svært stor del av den norske sparinga skjer på statleg hald og den finansielle « muskelen » er konsentrert hos staten. Privat norsk eigarskap er avgrensa. Det er difor no bare eit aktivt statleg eigarengasjement som kan sikra det nødvendige eigarskapet. Dette står ikkje i motstrid til at ein på sikt kan byggja opp sterke private eigarmiljø.

       Desse medlemene er samd i at det er viktig å styrka det langsiktige private eigarmiljøet i Noreg, men det er også viktig å erkjenne at staten er, og i svært lang tid vil vera, den største og viktigaste eigaren i næringslivet vårt. Det er difor svært viktig at staten utøver profesjonelt og aktivt eigarskap. Det er også viktig at dei verksemdene staten eig heilt eller delvis, får høve til å utvikla seg, både operasjonelt og finansielt. I ein stadig meir globalisert økonomi er storleik viktig. Tilgang på nødvendig kapital er avgjerande.

       Desse medlemene vil visa til sine merknader under pkt. 7.2 der det vert gjort framlegg om å sette ned eit offentleg utval til å sjå på betre måtar å organisera offentleg eigarskap på.

       Regjeringa gjer framlegg om at staten skal selja seg ned til 1/3 i strategisk viktige selskap. Grunnen til at ein vil halde på 1/3 er den negative kontrollen det gir. Etter desse medlemene sitt syn, bør ein unngå å hamna i ein minimumsposisjon dersom ein meiner selskapet er strategisk viktig. Ved berre å eiga 1/3 av aksjane i eit selskap, vil staten lett koma i ein pressa situasjon dersom dei andre eigarane samlar seg. Eit døme på ein slik situasjon kan vera eit bod på heile selskapet. Dersom staten berre eig minimum av det ein treng for å ha negativ kontroll, vil ein også vera forhindra frå å nytta aksjane til å handla med.

       Desse medlemene meiner at ein i denne type selskap difor bør ha ein buffer. Denne bør vera på minst 10 %. Det vil seie at staten ikkje bør eiga mindre enn 44. % i strategisk viktige selskap. Desse medlemene er generelt skeptisk til nye fullmakter til nedsalg, men vil opna for redusert statleg eigardel som fylgje av samanslåingar og oppkjøp.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ta utgangspunkt i den reelle situasjon når det gjelder eierskap, nemlig at staten er meget formuende, mens private kapitalmiljøer og private eiere har begrenset kapital i forhold til statens rikelighet. Når disse medlemmer i tidligere tider var sterk tilhenger av å selge aksjer i bedrifter som burde og kunne drives av private, skyldes det også i betydelig grad et ønske om å benytte salgsinntektene til andre og mer presserende offentlige investeringsformål som veibygging, bygging av skoler, helseinstitusjoner, eldreomsorgsinstitusjoner, m.m., eller som grunnlag for å begrense skatte- og avgiftstrykket. Etter hvert som bl.a olje- og gassinntektene har vokst er imidlertid situasjonen endret idet det ikke lenger er mangel på penger som styrer investeringsnivået i offentlig sektor.

       Det er således nå oppstått en situasjon hvor staten eier aksjer i utenlandske selskaper for flere hundre mrd. kroner i tillegg til at staten også er en betydelig aksjonær i norske selskaper, også flere børsnoterte. Den statlige andelen av de børsnoterte aksjer er også økt radikalt som følge av børsnoteringen av Statoil og Telenor og vil også øke hvis Statkraft og Cermaq blir børsnotert.

       Disse medlemmers viktigste kritikk mot det statlige eierskap er derfor nå at dette er et direkte statlig eierskap med betydelig mulighet for at et slikt direkte eierskap svekker selskapenes omdømme i aksjemarkedet, samt at departementer, regjering og nasjonalforsamling er dårlig egnet til å utøve et fornuftig og profesjonelt eierskap og fordi det offentlige beslutningssystem også hindrer rasjonell og forretningsmessig opptreden.

       Disse medlemmer vil vise til Fremskrittspartiets program om « Statlig Eierskap - Maktspredning og pensjonssikring » som gir en detaljert forklaring og oppskrift for en fornuftig omdannelse av det direkte statlige eierskap til et indirekte eierskap i fondskonstruksjoner knyttet til statens pensjonsforpliktelser, samt en viss overføring av aksjer direkte til de reelle eiere: den norske befolkning.

       Flere utfordringer for det norske samfunn burde i forbindelse med behandlingen av denne saken kunne funnet en fornuftig løsning. Det tenkes her på utfordringen om å sikre en bedre tilgang på forretningsmessig styrt og forvaltet risiko-, gründer, såkorn- og inkubatorkapital til nyetablering av arbeidsplasser over det ganske land, behovet for at det blir etablert en fornuftig og konkurransedyktig næringsstruktur for de viktigste bransjer i en europeisk og globalisert fremtid med bedrifter med hovedkontor i Norge og en fondssikring av statens pensjonsforpliktelser, samtidig som det negative med direkte statlig eierskap elimineres.

       Disse medlemmers løsning på disse utfordringer er følgende:

       Bedring av risikokapitaltilgangen til gründer-, inkubator-, venture-, nyskapningsvirksomhet sikres gjennom SND-Invest og Argentum A/S med en forsvarlig basiskapital som styres på forretningsmessig grunnlag, men med en betydelig risikoprofil og i et kortsiktig og mellomlangt tidsperspektiv og begrenset til i hovedsak norske bedrifter i Norge. Når bedrifter når en modenhet og er i driftsfasen selger disse seg ut for eksempel i forbindelse med børsnotering. Avkastningen av fondet legges til fondets egenkapital.

       Sikring av en fornuftig næringsstruktur kan styrkes ved at det etableres et strukturfond av betydelig størrelse hvor en betydelig del av statens aksjer kan plasseres sammen med en betydelig egenkapital. Et slikt strukturfond skal virke som en langsiktig aktiv eier med vedtektsbestemmelser med et nærmere spesifisert formål om å bidra til en rasjonell og fornuftig struktur i norsk næringslivs viktigste bransjer i et europeisk og globalisert marked. Avkastningen av fondet legges til fondets egenkapital. Fondet holdes helt adskilt fra myndighetene, og valg av styre kan gjøres fra forskjellige organisasjoner eller foreninger i et bredt sammensatt representantskap og med en administrasjon som skal arbeide etter sunne forretningsmessige og profesjonelle prinsipper og med fornuftig risikoprofil. Et slikt strukturfond kan etableres ved å bygge på Folketrygdfondets nåværende organisasjon og virksomhet, men med endrede vedtekter i samsvar med det som her er nevnt. De internasjonale markedsaktører ser nemlig ikke på Folketrygdfondet som staten, men som en privat aktør på linje med forsikringsselskapers aksjeporteføljer som også opptrer som aktive eiere i større strukturspørsmål.

       Når det gjelder sikring av en del av landets pensjonsforpliktelser kan det sikres ved å omdanne Petroleumsfondet til et reelt pensjonsfond, basert på en betydelig del av porteføljeforvaltning med minimal eller begrenset risikoprofil. Pensjonsfondets avkastning knyttes til statens pensjonsforpliktelser, og fondet får tilførsler fra statsbudsjettets overskudd etter at alle inntekter fra også olje- og gassvirksomheten inngår i budsjettet på normal måte. Når så midler er overført fondet, er de øremerket pensjonsformål og således stengt for muligheten for andre politiske formål etter modell av Alaskas tilsvarende fond. Den ordnes ved grunnlovsbeskyttelse. Gjennom vedtektene kan det reguleres om midler kan plasseres i aksjer på Oslo Børs, nordiske børser, europeiske børser og overnasjonale børser og hvor mye av midlene som skal være i obligasjoner, m.m. Endringer i rammene for plassering med øvre og nedre grenser i prosent av kapitalen bør kunne endres av vanlig flertall i Stortinget, for eksempel i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettene. Det vil muliggjøre styring i stort, men ikke i smått, idet alle investerings- og plasseringsbeslutninger vil bli truffet av administrasjonen og styret i fondet.

       I sum vil dette skape et helhetlig system som ivaretar hensynet til en styrket tilgang på risikokapital, bedre muligheter for utvikling av en fornuftig, langsiktig næringsstruktur og et delvis fondsbasert pensjonssystem, som også i sum vil eliminere det direkte statlige eierskap. Det avgjørende er imidlertid at fondssystemet må etableres før nedsalg og overføring av aksjer fra staten til fondene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil innledningsvis peke på det forhold at den vestlige økonomien i økende grad er preget av globalisering, gjennom integrasjon mellom internasjonale foretak. Integrasjonen øker ved at selskaper i vestlige land i økende grad handler med hverandre, og i økende grad eier hverandre. Denne integrasjonen har positive og negative sider.

       Disse medlemmer mener at den positive siden knyttet til handel og integrasjon er at teknologi og nyskapninger spres raskere, og dermed sørger for produktiv utvikling i flere land og områder enn de som først utviklet kunnskapen, for eksempel gjennom spredning av maskiner, materialer og utstyr.

       Disse medlemmer mener at de mest negative sidene ved økt integrasjon er knyttet til at det i stor grad er de vestlige land som integreres i en slik prosess, på bekostning av utviklingsland som i større og større grad blir hengende etter. Vestlige lands beskyttelse av seg selv, enten direkte gjennom patentering, eller indirekte gjennom handelshindre, innen livsviktige områder som mat, medisin og energiteknologi gjør at skillet mellom nord og sør forsterkes, og at liv går tapt. Statens eierskapspolitikk kan ikke vurderes uavhengig av de medmenneskelige forpliktelser Norge har som et rikt og utviklet land.

       Økonomisk integrasjon har også den følgen at plutselige negative sjokk i ett land eller ett foretak får umiddelbare konsekvenser i mange andre land og foretak. Internasjonal økonomisk integrasjon innebærer dermed risiko for raskere og mer omfattende endringer enn tidligere, forsterket av en kontinuerlig og tidvis radikal teknologisk utvikling. Disse flyktige rammevilkårene gjør at behovet for langsiktighet gjennom stabile rammer for fremtidsrettet kompetanseoppbygging er større enn noen gang. Det er i lys av dette disse medlemmer vurderer Regjeringens eierskapsmelding.

       Disse medlemmer mener at behovet for langsiktighet gjennom stabile rammer for fremtidsrettet kompetanseoppbygging er større enn noen gang. Disse medlemmer er på denne bakgrunn overrasket og sterk kritisk til Regjeringens argumentasjon for statlig nedsalg og omdannelser.

       Disse medlemmer registrerer at i en integrert, vestlig konkurranseøkonomi er spørsmålet om hva som best mulig sikrer utvikling og lønnsomhet ofte på dagsorden. Så også i Norge. Men mens mange mener at økt konkurranse og privat eierskap i seg selv øker bedriftenes evne til utvikling, viser et økende antall studier at lokal kompetanse, nyskapningsevne, innovasjon og teknologisk endring er de viktigste indre forholdene som fornyer og forsterker bedriftene og økonomien. Det at bedrifter konkurrerer på innovasjon og utvikling av nye prosesser og markeder, fremfor å være volumtilpassere som konkurrerer på like vilkår med faste produkter og prosesser, har flere viktige implikasjoner for hvordan man forstår konkurranse mellom bedrifter, og dermed også hvordan statens eierskaps- og næringspolitikk bør utformes.

       Disse medlemmer mener at et innovasjons- og nyskapningsperspektiv må danne utgangspunktet for forståelsen av økonomien, og at forståelsen av innovasjonsøkonomi betyr at konkurranseevnen hele tiden må utvikles gjennom fornyelse og innovasjon. Statens eierskaps- og næringsutviklingspolitikk må i mye større grad være teknologipolitisk orientert. Statens næringspolitikk må innrettes på en slik måte at den stimulerer til nyskapning og innovasjon, og ikke være på en slik måte at utvikling sementeres, f.eks. ved å konservere tradisjonelle produkter og måter å produsere på. Derfor er også god politikk overfor utviklingsland knyttet til å sørge for både teknologispredning og utvikling av god mottakerkompetanse i disse områdene.

       Disse medlemmer peker på at perspektivet om at kompetanse, innovasjon og teknologisk utvikling er å betrakte som motor for bedrifts- og samfunnsutvikling - med de implikasjoner det har for sysselsetting, verdiskapning, internasjonal konkurranseevne, produktutvikling og velferd - har viktige implikasjoner for eierskap. Disse medlemmer mener på bakgrunn av det ovenstående at nødvendigheten av privat drift og eierskap er av mindre betydning for et selskaps utvikling, så lenge perspektivet om kompetanseutvikling og innovasjon i samfunnet og bedriften er bevart. Internasjonale studier bekrefter at det slett ikke kan dokumenteres at land med mer markedsrettetede økonomier, som USA og Storbritannia, har hatt noen raskere økonomisk utvikling enn land med blandingsøkonomier hvor det statlige engasjementet har vært høyere, som Frankrike og Tyskland.

       Disse medlemmer kan på denne bakgrunnen ikke se at Regjeringen har funnet frem til overbevisende argumentasjon for hvorfor privatisering er nødvendig. Regjeringen viser i sin argumentasjon til påstanden om at det statlige eierskapet ikke er godt nok, uten å kunne gi noen god empirisk dokumentasjon for denne påstanden. Disse medlemmer vil uansett understreke at om statens eierskap ikke er godt nok, påligger ansvaret ingen andre enn Regjeringen selv å sørge for at eierskapet er godt.

       Disse medlemmer vil understreke at St.meld. nr. 22 (2001-2002) kun refererer én kilde som påstår at kvaliteten på norske statseide bedrifter er dårlig (Roland, Norman og Reve (2001)). I boka måles omsetningsutvikling og lønnsomhet i statsbedrifter mot omsetningsutvikling og lønnsomhet i privateide bedrifter. Det som imidlertid svekker undersøkelsen er for det første at en rekke av de største og mest lønnsomme statsbedriftene ikke er tatt med (Statkraft SF, Statoil ASA, Norsk Hydro ASA, Telenor ASA). For det andre tas det ikke hensyn til om bedriftene i utvalget har oppnådd viktige samfunnsmål og verdier, som distriktsarbeidsplasser, forskning og utvikling, miljøresultater, kompetanseutvikling eller infrastruktur. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringens påstand om at statsbedrifter har en svak økonomisk utvikling er både feil og irrelevant. Disse medlemmer vil videre peke på at underlagspublikasjonen i stor grad er finansiert av næringslivet, bl.a. ABB AS, Elkem ASA, tidligere Kredittkassen, NHO, Norges Rederiforbund, Norske Skog og Orkla, og i tillegg i hovedsak redigert av forfattere som i lang tid har hatt økt konkurranse og redusert statlig eierskap som politisk agenda for sin virksomhet som forskere. Disse medlemmer mener dette er et for tynt kunnskapsgrunnlag å foreslå utsalg i størrelsesorden 70-80 mrd. kroner på.

       Disse medlemmer vil nevne at Regjeringen selv viser til en oversikt som sier at statseide selskaper har hatt en børsavkastning tilsvarende private selskaper de siste årene. Når Kongsberg Gruppen ASA, Statoil ASA, Telenor ASA og Norsk Hydro ASA samtidig har blitt internasjonale, høyteknologiske selskaper under statlig eierskap, og når statens Folketrygdfond er ett av de fondene som har hatt best utvikling de siste årene, mener disse medlemmer at sammenhengene mellom eierskap, kompetanse og utvikling er mer komplekse og mindre sort-hvitt enn det Regjeringen har forstått.

       Disse medlemmer er overrasket og sterk kritisk til Regjeringens intensjon om at privatiseringen skal knyttes til skattelette for de rikeste, for å sikre norsk eierskap. Regjeringens varslede kutt i formueskatten, både uttrykt i St.meld. nr. 22 (2001-2002), i Sem-erklæringa og som en del av bakgrunnen for mandatet til Skauge-utvalget, betyr i praksis at de rikeste får aksjene gratis, ved at de får aksjer som kvittering for den skatten de egentlig skulle betale. Dette er en formueoverføring fra stat til de aller rikeste private som disse medlemmer ikke finner noen saklig argumentasjon for. For å understreke dette ytterlige, vil disse medlemmer vise til Stein Hauglid i Dagens Næringsliv, som i en kommentarartikkel 23. mars 2002 skriver at

       Disse medlemmer vil påpeke at forslaget om et stort nedsalg av statens aksjer kommer i en periode der Regjeringen og stortingsflertallet mener at staten må plassere en del av sine inntekter som fond i utlandet. På denne bakgrunnen synes forslagene å være mer preget av ideologi enn av faktiske behov.

       Disse medlemmer mener at behovet for engangsinntektene fra et slikt salg i dag som Regjeringen foreslår, må vurderes opp mot de langsiktige, faste inntektene som staten vil trenge fremover, i første rekke pga. eldrebølgen. På denne bakgrunnen konkluderer disse medlemmer med at Regjeringens vurdering av behovet for nedsalg er uklok og på ingen måte står i sammenheng med statens langsiktige velferdsforpliktelser.

       Disse medlemmer vil derfor oppsummere med at det ikke finnes noen gode grunner for å gjennomføre Regjeringens foreslåtte privatisering, og vil i all hovedsak gå imot Regjeringens forslag om nedsalg og privatisering.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Regjeringens melding om eierskap, St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap, sendes tilbake til Regjeringen. »

       Komiteens medlem fra Senterpartiet er av den oppfatning at det er gjennom samspillet mellom en aktiv nasjonalstat, privat næringsliv og statlige eierinteresser i strategisk viktige sektorer at man best kan trygge norske ressurser og interesser på globale markeder. Dette medlem vil i denne sammenheng peke på ønsket om å legge bedre til rette for aktivt privat eierskap i Norge. Det er særlig grunn til å understreke at man i Norge står overfor det problem at det ikke har vært mulig å kanalisere tilstrekkelig kapital til norske bedrifter selv om både behovet er til stede og kapital tilgjengelig.

       Dette medlem viser til at en gunstig næringsutvikling ikke nødvendigvis er avhengig av om eierskap er privat eller offentlig, men av hvordan eierskapet utøves. Samfunnet er tjent med et stabilt og langsiktig eierskap hvor klare mål ligger til grunn for offentlig eierskap. Et statlig eierskap av noe varighet bør være aktivt og profesjonelt.

       Dette medlem vil understreke at både forvaltning av naturressurser, drift av infrastruktur og virksomhet knyttet til forsvar og sikkerhet er områder hvor det ligger godt til rette for offentlig eierskap og hvor dette kan være avgjørende for å sikre nasjonalt eierskap, likeverdige tilbud, samt utvikling av teknologi og kompetanse i Norge. Dette medlem vil understreke at en rekke av høringsinstansene har understreket den positive rolle staten har spilt og kan spille som en stabil eier som gir bedriftene rom for nødvendige omstillinger.

       Dette medlem vil peke på at det offentlige skal ha klart definerte mål med sitt eierskap. Det er en utfordring for staten å sørge for at virksomhet med en stor offentlig eierandel ikke blir administrasjons- eller minoritetsstyrt. Der det er formålstjenlig med offentlig eierskap bør eierandelen være stor nok til å sikre reell innflytelse. Dette medlem vil understreke den store variasjonen av virksomhet hvor det offentlige har eierinteresser og vil påpeke at det er behov for ulik eierforvaltning alt etter hvilket formål virksomheten har. For bedrifter med forretningsmessige mål må målene utformes annerledes enn for monopolbedrifter eller virksomhet med samfunnsmessige oppgaver. Dette medlem ser det som hensiktsmessig at man har tydelige politiske mål for virksomheter med samfunnsmessige oppgaver og at dette nedfelles i vedtektene for selskapene. For monopolbedrifter og infrastruktur-bedrifter må staten nedfelle strategiske mål som angir klare rammer for den virksomhet som skal utøves.

       Dette medlem er av den oppfatning at man for sitt eierskap i forhold til forretningsmessig virksomhet burde vurdere en forvaltningsmodell lik den man har i Singapore. Det vil si et eget selskap underlagt finansdepartementet som har et todelt mål for sin eierrolle; å drive best mulig forretningsmessig til beste for landet. I dette inngår blant annet ønske om å beholde hovedkontor, forskning og utviklingsoppgaver nasjonalt.

       Dette medlem vil understreke behovet for å bygge opp privat kapital i Norge som uavhengig av et eventuelt statlig nedsalg kan bidra til en mer robust industriell struktur. I denne sammenheng er både skattemessige forhold og oppbygging av kapital viktig. Dette medlem ser det som viktig at det utvikles et sett av virkemidler både rettet inn mot nyskapning og etablering og de « modne » bedriftenes behov i så måte. Slike virkemidler bør omfatte styrking av eksisterende virkemidler så vel som etablering av nye. Virkemidler som er rettet inn mot områder av landet med en svak kapitaltilgang bør prioriteres.

2. Eierskap og verdiskaping

2.1 Sammendrag

       For å bidra til det norske velferdssamfunnet er det viktig at næringsvirksomhet eies og drives på en måte som over tid best bidrar til den samlede verdiskaping i landet. Det er i den forbindelse ikke noe mål i seg selv at staten eier næringsvirksomhet.

       Flere studier peker på at erfaringene med statlig eide bedrifter er blandede. Noen studier trekker frem konflikter mellom fordelingspolitikk og bedriftsøkonomi som kan oppstå når staten driver næringsvirksomhet. Regjeringen ønsker større klarhet rundt og avstand mellom statens eierrolle på den ene side og statens ulike myndighetsroller på den annen side. Verken forskning eller erfaring gir klare svar på hvilke type eiere som er best egnet til å sikre langsiktig lønnsomhet og konkurransedyktighet. Det synes imidlertid som at et bredt mangfold, kombinasjoner av eiere og eiertyper skaper et godt miljø for høy verdiskaping, og at aktiv eierstyring påvirker lønnsomheten positivt. God eierstyring forutsetter en kombinasjon av kapital og kompetanse. Eiere som eier direkte framfor indirekte, synes å bidra mer til effektiv eierstyring og økt lønnsomhet. At privat direkte eierskap gir større lønnsomhet enn institusjonelt eierskap, er et av de mest robuste resultater i internasjonal og norsk forskning om eierstyring. Kravene til omstilling og restrukturering i selskaper medfører at viktige forutsetninger for en god eier også er evne til å ta beslutninger raskt nok. Private eiere vil ha bedre forutsetninger enn staten for å møte disse kravene og for å opptre som en god eier.

       Regjeringen mener at det bare er grunnlag for staten å eie næringsvirksomhet, dersom dette er et virkemiddel for å oppnå spesifikke mål, eller som en fornuftig plassering av statens sparing. Forholdene bør derfor legges til rette for at privat eierskap styrkes, og at statens omfattende eierskap i Norge reduseres. Det må også være attraktivt for utenlandske investorer å investere i Norge. I vurderingen av hvordan og i hvilket omfang det statlige eierskapet bør reduseres, må det tas nødvendig hensyn til selskapenes forretningsmessige utvikling og til ivaretakelsen av statens verdier.

       De fleste norske bedrifter er ikke børsnoterte. Slike bedrifter i Norge har i hovedsak et innenlandsk eierskap, og representerer alt fra små familieeide bedrifter til store unoterte private (og offentlig eide) bedrifter.

       Totalverdiene det offentlige eier i næringslivet i Norge er anslått til 842 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Dette tilsvarer en eierandel på vel 42 % av verdiene i næringslivet. Det offentliges høye eierandel ved Oslo Børs, sammenlignet med de fleste andre land, skyldes i stor grad statens høye eierandel i et fåtall store selskaper. Den samlede markedsverdien av disse var på 341,6 mrd. kroner, der statens andel utgjør 224,9 mrd. kroner.

       Børsnotering av store statlige bedrifter kan være et egnet virkemiddel for å få en markedsprising av verdiene før evt. ytterligere reduksjoner i statlige eierandeler gjennomføres. Samtidig blir selskapene sterkere, og mer direkte eksponert for markedets krav til konkurransedyktighet. Regjeringen vil på generell basis vurdere børsnotering av ytterligere statsbedrifter som et egnet instrument i eierutøvelsen også fremover.

       Nærings- og handelsdepartementet forvalter alle statens direkteeide aksjer på Oslo Børs, bortsett fra aksjene i Statoil ASA, og analyserer og følger opp de selskaper departementet har eierandeler i. Gjennomsnittlig årlig avkastning i perioden 1997-2001 for de fem børsnoterte selskapene staten er medeier i, og som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet, var samlet sett på linje med totalmarkedet. Norske selskaper er imidlertid generelt lavere verdsatt enn sammenliknbare og konkurrerende selskaper internasjonalt.

       Gjennom de ulike fasene i en bedrifts utvikling, vil behovene for kapitaltilgang og eierkompetanse endres. For å sikre en god næringsutvikling er det derfor nødvendig med et mangfold av eiertyper og eiermiljø. Analyser viser betydningen av et eierskap som kan bidra til nødvendig om- og restrukturering. Private equity og venture-investeringer i Norge er på under 0,2 % av BNP. Dette er beskjedent sammenlignet med gjennomsnittet i Europa. Et særtrekk ved det norske private equity-markedet er at institusjonelle investorer utgjør en liten andel. I Europa sto institusjonelle investorer for 58,8 % av kommittert private equity, mens andelen i Norge var om lag 23 %. I Sverige utgjorde i år 2000 kommittert kapital fra pensjonsfond ca 1 mrd. euro, mens denne type kapital i all hovedsak var fraværende for Norges del. For å sikre vekst og verdiskaping i norsk næringsliv er det viktig at kapitalmarkedet fungerer også på restruktureringsområdet.

       Det synes å være rom for økte private equity-investeringer i Norge. En oppbygging av gode, private eiermiljøer i kombinasjon med redusert statlig direkte eierskap, vil bidra positivt. Det er et mål på lengre sikt at den private kapitalen, både gjennom direkte eie og gjennom institusjonelle forvaltere, skal være den klart dominerende på eiersiden i Norge.

2.2 Komiteens merknader

Eierskapets betydning for verdiskapingen

Teori og erfaring om eierskap som drivkraft i næringsutviklingen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at studier av industriell konkurranseevne viser at eierskap kan være en viktig konkurransefaktor i næringslivet. Flertallet slutter seg til meldingens påpeking av at eierskap er av stor betydning for verdiskapingen fordi ulike eiere vil ha ulik kompetanse, styringsevne og målsetninger.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til tidligere merknader om Regjeringens manglende evne til å dokumentere sammenhenger mellom ulike former for eierskap på den ene siden og utvikling og lønnsomhet på den andre. Mens Regjeringen på ideologisk grunnlag mener at økt konkurranse og privat eierskap i seg selv øker bedriftenes evne til utvikling, viser dette flertallet til at internasjonale studier i økende grad viser at lokal kompetanse, nyskapningsevne, innovasjon og teknologisk samarbeid og endring er de viktigste indre forholdene som fornyer og forsterker bedrifter og økonomien. Dette flertallet mener på denne bakgrunn at nødvendigheten av privat drift og eierskap er av mindre betydning for et selskaps utvikling, så lenge perspektivet om kompetanseutvikling og innovasjon i samfunnet og bedriften er bevart. Det er i større grad kompetanseoppbygging, innovasjon og spredning av teknologiske nyvinninger som gjør at land med høyere innslag av offentlig sektor ikke har hatt lavere økonomisk vekst enn land med større privat innslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har videre merket seg at meldingen framhever at ett av de mest robuste resultater i internasjonal og norsk forskning om eierstyring er at privat direkte eierskap gir større lønnsomhet enn institusjonelt eierskap.

       Disse medlemmer viser til at i utredninger om industriell konkurranseevne og eierskap klassifiseres gjerne risikokapital og eierskap langs to dimensjoner: kortsiktig versus langsiktig eierskap og passivt versus aktivt eierskap.

       Dette gir igjen en eierskapstypologi med i hovedsak seks kategorier:

       De to første typologiene representeres først og fremst av institusjonelle investorer, den tredje representerer ofte meget kortsiktige eiere, mens de to nest siste representeres av mer industrielle eiere. Det er viktig å understreke at det er behov for bredde i eierskap, men den store utfordringen i Norge i dag er at vi har for få langsiktige industrielle eiere.

       Disse medlemmer viser til at et sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere norsk næringsliv. Private eiere som deltar aktivt i bedriftenes daglige liv og investerer egne midler i næringsprosjekter, har sterkere incentiver til å ivareta investeringene på en aktiv og god måte enn offentlige myndigheter. Disse medlemmer mener at skal vi utvikle et sterkere privat eierskap må det legges til rette for det ved endringer i skattesystemet. Disse medlemmer ser med bekymring på at formuesskatten fører til at private norske bedriftseiere diskrimineres i forhold til utenlandske og offentlige eiere. Resultatet er at det private, norske eierskapet fortrenges.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser i denne forbindelse til den regjeringsoppnevnte skattekommisjonen. Samarbeidsregjeringen vil snu utviklingen og sikre norske, private eiere konkurransedyktige skattebetingelser. Som et første skritt foreslo Regjeringen å avvikle dobbeltbeskatning på utbytte fra 1. januar 2002. Familiebedrifter er også en viktig del av det aktive, private eierskapet i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener kostnadene knyttet til generasjonsskifter i familiebedrifter må reduseres, og at formuesskatten bør trappes ned. Disse medlemmer viser til at norske direkte investeringer i utlandet ikke er mye lavere enn utenlandske direkte investeringer i Norge. Det viser at det ikke er betydelig mangel på privat kapital i Norge, dvs. at det ikke er et problem at mange lønnsomme prosjekter ikke lar seg finansiere ved sparing i privat sektor. Problemet kan heller defineres som å være at mange ulønnsomme prosjekter ble finansiert i en tid da investorene var for lite kritiske til prosjektene de investerte i. Disse medlemmer mener likevel at det norske kapitalmarkedet har mangler. Det er særlig koblingen av ledig kapital med gründere og med små og mellomstore bedrifter som kan se ut til ikke å fungere. I denne sammenhengen er det en hovedutfordring å styrke kapitaltilgangen til norske bedrifter og nyskapingsprosjekter. Økt tilgang på risikovillig kapital og et bedre fungerende egenkapitalmarked er avgjørende for at norsk næringsliv skal være i stand til å utnytte nye ideer og næringsmuligheter. Samarbeidsregjeringen vil legge forholdene til rette for økt privat sparing som et viktig virkemiddel for nyetableringer og større privat eierskap i næringslivet. Et egnet tiltak kan være å overføre ansvaret for deler av pensjonssparingen fra Folketrygden til private pensjonsfond.

Eierskap i Norge

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til meldingens oversikt over aksjonærstrukturen på Oslo Børs. Flertallet har særlig merket seg at det institusjonelle eierskapet har vokst på bekostning av det personlige eierskapet. Sammenlignet med andre lands børser eier privatpersoner svært lite ved Oslo Børs. Staten eier i dag ca 40 % av verdiene ved Oslo Børs.

       Flertallet vil derfor særlig understreke behovet for å finne fram til en eierskapspolitikk som styrker tilgangen på kapital og kompetanse og skaper et konstruktivt samspill mellom disse produksjonsfaktorene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nyskaping og restrukturering kan bidra til å synliggjøre nåværende verdier og potensial for verdiskaping. Aktive private eiere har dokumentert evne til å håndtere slike prosesser.

Utenlandske eiere

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg meldingens gjennomgang av de ulike utredningene om utenlandske eiere. Flertallet har i denne sammenheng merket seg at det i meldingen er vist til en svensk undersøkelse fra 1999 som peker på at en viktig side ved utenlandske investeringer kan være overføring av teknologi og kunnskap, og at effektene kan være indirekte ved at utenlandske investeringer medfører sterkere innenlandsk konkurranse. Flertallet vil understreke at selv om det er viktig å sikre nasjonalt eierskap, så er det vesentlig at rammebetingelsene også oppmuntrer til utenlandske investeringer. Sammenlignet med de øvrige nordiske landene har vi sakket kraftig akterut i Norge de senere år.

       Flertallet vil understreke at eierens nasjonalitet vil kunne ha betydning for bl.a lokalisering av nøkkelfunksjoner som ledelse og forsknings- og utviklingsaktiviteter. Fysisk nærhet vil også kunne ha betydning for informasjonstilgangen forut for strategiske beslutninger.

       For en nærmere vurdering av bl.a spørsmålet om lokalisering av hovedkontor viser flertallet til sine merknader under pkt. 5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at det utenlandske eierskapet i Norge har økt de siste årene, uten at verken norsk forskning eller innovasjonsevne har økt i særlig grad. Det er derfor etter disse medlemmers syn behov for å i større grad knytte et krav om forskning og kompetanseutvikling til det stadig økende utenlandske eierskapet i Norge, f.eks gjennom konsesjonsavtaler. Disse medlemmer vil i den anledning vise til Dok.nr.8:103 (2001-2002), Innst.S.nr.222 (2001-2002) om innføring av Teknologiavtalene.

Det offentlige som eier

       Komiteen vil peke på at det offentlige i overskuelig framtid vil være en stor eier i norsk næringsliv. Derfor er det også viktig at statens eierskap blir mest mulig profesjonelt forvaltet. Komiteen viser i denne sammenheng til sine merknader under pkt. 6.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i instillingen om regjeringens manglende evne til å påvise negative sammenhenger mellom statlig eierskap og økonomisk utvikling i Norge, og mener uansett at om det statlige eierskapet i Norge er dårlig så tilligger det Regjeringen å sørge for at eierskapet bedres.

Kapital og eierskap i ulike faser av en bedrifts liv

       Komiteen slutter seg til departementets påpeking av at oppstartsfasen for en bedrift kjennetegnes av at den må ha tilstrekkelig tilgang på finansiell kapasitet, nettverk og kompetanse i flere ledd. I denne sammenheng vil det være avgjørende at det finnes aktive, kompetente eiere.

       Komiteen vil peke på at behovet for kapital og eierskap i ulike faser av en bedrifts liv også må få konsekvenser for næringspolitikken, samt rollefordelingen mellom staten og private i de ulike faser.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets påpeking av at gjennom de ulike fasene i en bedrifts utvikling, vil behovene for kapitaltilgang og eierkompetanse endres. En god næringsutvikling krever derfor et mangfold av eiere, eiertyper og eiermiljøer.

       Flertallet vil peke på at restruktureringsfasen, med økt endringstakt i næringslivet, er en stadig større utfordring. Flertallet vil understreke betydningen av at aksjonærene tar aktivt del i strukturutviklingen når dette er fornuftig eller nødvendig. Flertallet slutter seg til departementets syn om at det er viktig at kapitalmarkedet fungerer også på dette området. Flertallet vil peke på at en restrukturering av bedrifter bidrar til en mer korrekt verdifastsettelse, og kan dermed også motvirke fiendtlige oppkjøp.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil også framholde betydningen av økt tilgang på såkornkapital og gode møteplasser mellom de ulike aktørene, for eksempel i form av inkubatorselskaper, når det gjelder oppstartsfasen for bedrifter. Dette flertallet viser til sine merknader under pkt. 3.2 vedrørende det offentliges medvirkning mht. såkornkapital og inkubatorselskaper.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at eierne spiller en viktig rolle som tilretteleggere og pådrivere for bedriften i ulike utviklingsfaser. Den raske omstillingstakten i inter-nasjonalt næringsliv gjør at den relative betydningen av å lykkes med kontinuerlig restrukturering i norsk næringsliv øker.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil i hovedsak vise til Regjeringens Effektutvalg, som for tiden gjennomgår virkemiddelapparatet. Disse medlemmene vil i hovedsak avvente utvalgets konklusjoner før det trekkes noen bombastiske konklusjoner om hva som virker og ikke virker, og hva som mangler og ikke mangler, i norsk nærings- og innovasjonspolitikk.

3. Forutsetninger for privat eierskap i Norge

3.1 Sammendrag

       Tre fjerdedeler av sparingen i Norge skjer på statens hånd. Norge har få og små private eiermiljøer, så vel institusjonelle som personlige eiere, og kapasiteten for norskeid kapital i kapitalmarkedet er begrenset både for første- og annenhåndsomsetning av verdipapirer.

       For å styrke det private eierskapet i Norge, må det føres en økonomisk politikk og en næringspolitikk som gir gode, forutsigbare og stabile rammebetingelser for å drive næringsvirksomhet. Enkelte forhold vil i særlig grad kunne ha betydning for utvikling av privat eierskap i Norge. Forutsigbarhet og konkurransedyktige skatteregler har betydning både for omfanget av kapital som blir plassert i næringsvirksomhet, og for hvor plasseringen skjer. Dette må balanseres mot andre hensyn som skattesystemet skal ivareta; for eksempel fordelingshensyn. Skauge-utvalget, som skal levere sin innstilling innen utgangen av år 2002, er særlig bedt om å vurdere muligheten for å redusere satsforskjellene mellom arbeid og kapital slik at dagens delingsmodell kan fjernes helt eller delvis. Endringer i formuesbeskatningen skal vurderes i sammenheng med gjennomgangen av skattereglene for øvrig. I tillegg er utvalget bedt om å se nærmere på om det norske skattesystemet er godt nok tilpasset at kapitalen, og også arbeidskraft, er blitt mer mobil over landegrensene.

       Kapitaltilgangen til norske bedrifter og nyskapingsprosjekter må styrkes. Økt tilgang på risikovillig norsk kapital og et bedre fungerende egenkapitalmarked er avgjørende for at norsk næringsliv skal være i stand til å utnytte nye ideer og næringsmuligheter. Regjeringen vil legge forholdene til rette for økt privat sparing som et viktig virkemiddel for nyetableringer og større privat eierskap i næringslivet. Et egnet tiltak kan være å overføre ansvaret for deler av pensjonssparingen fra Folketrygden til private pensjonsfond. Pensjonskommisjonen vil bl.a drøfte ulike alternativer for fondering av pensjonsytelsene. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til oppfølging av disse spørsmålene.

       De siste tiårene har statlig regulering av markedene i økende grad skjedd ved andre virkemidler enn ved eierskap. Dette har i noen grad ført til at statseid næringsvirksomhet har blitt omorganisert slik at virksomhetene har fått tilsvarende rammebetingelser som privat næringsvirksomhet. Nye markeder er blitt åpnet for private tilbydere. Internasjonalisering av selskaper og en økning i fusjoner og direkte oppkjøp over landegrensene har endret forutsetningene for eierskap. Mange av de tidligere politiske målene om å skjerme ulike sektorer fra konkurranse er ikke lenger relevante.

       Regjeringen vil føre en næringspolitikk der ressursinnsatsen gir god avkastning for samfunnet. Verdiskapingen i næringslivet påvirkes i stor grad av den generelle økonomiske politikken. En jevn og balansert økonomisk utvikling som igjen bidrar til bedre utnytting av ressursene og mindre usikre rammebetingelser for næringslivet, bidrar til høy verdiskapning i næringslivet. Norge skiller seg fra andre OECD-land ved at en betydelig høyere andel av sparingen foregår i offentlig sektor, mens husholdningene sparer mindre enn i andre land. Dagens sammensetning av sparing i Norge betyr at spørsmålet om å sikre en tilfredsstillende kapitaldannelse har en annen karakter i Norge enn i andre industrielle land. Regjeringen finner det allerede nå formålstjenlig å stimulere den private sparingen, særlig økt privat sparing som kan kanaliseres til egenkapitalmarkedet.

3.2 Komiteens merknader

Rollefordelingen mellom staten og private i en kunnskapsøkonomi

       Komiteen vil videre peke på at selv om markedets betydning har økt, innebærer den økte betydning av kunnskap og kompetanse i næringslivet at staten fortsatt må spille en viktig rolle. For å utvikle en ledende kunnskapsindustri ser en i mange land at staten spiller en aktiv rolle gjennom forsknings- og utdanningspolitikken, gjennom statlige utviklingskontrakter og ved å legge til rette for kunnskapsmiljøer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg meldingens påpeking av at Norge har et langt mer omfattende offentlig eierskap enn EU-landene. Videre omtaler meldingen hvordan globaliseringen av økonomien har stilt offentlig og privat eierskap i et nytt lys og overfor nye utfordringer. For det første pekes det på at statlig regulering av markedene i økende grad må skje ved andre virkemidler enn eierskap, for det annet skjer det en markedstilpasning av statseid virksomhet slik at virksomhetene får tilsvarende rammebetingelser som privat virksomhet.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at ønsket om utvikling av teknologi og kunnskap nasjonalt og samspillet i forhold til kompetanse i annen industri kan være et selvstendig argument for å opprettholde offentlig eierskap.

Betydningen av en plan for å styrke det private eierskapet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil videre vise til drøftingen foran av de ulike eierformer, og da særlig mellom det institusjonelle eierskapet og det personlige aktive eierskapet. Ved utformingen av virkemidler er det viktig å ta hensyn til hvilken rolle de ulike eierformer spiller alt etter hvilken fase i bedriftens liv det dreier seg om.

       Konsekvensen av de utviklingstrekkene som er beskrevet foran er etter et annet flertalls, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vurdering at stat og privat ikke på samme måte som før kan plasseres som to motpoler langs en ideologisk akse. Rollefordelingen mellom staten og private er i ferd med å endres. Utfordringen blir å definere en mest mulig hensiktsmessig rollefordeling og velge virkemidler for å oppnå det. Dette flertallet vil fremheve betydningen av at det utformes en plan som både styrker det private eierskapet og utformer en ny og mer hensiktsmessig rollefordeling mellom staten og private, herunder også et nært samarbeid mellom staten og private.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg Regjeringens vektlegging av at det bør skapes en bedre balanse mellom det statlige og private eierskapet i Norge. For å oppnå dette pekes det på at forholdene bør legges til rette for en styrking av det private eierskapet og en reduksjon av statens omfattende eierskap.

Rammevilkår - skattens betydning for næringspolitikken

       Komiteen gir sin tilslutning til Regjeringens påpeking av betydningen av at næringslivet har stabile og forutsigbare rammevilkår. Det samme gjelder viktigheten av en jevn og balansert økonomisk utvikling.

       Skattevilkårene er etter komiteens vurdering et viktig rammevilkår for næringslivet. Det konstateres at meldingen legger frem materiale som viser at det norske skatte- og avgiftsnivået i prosent av BNP ligger over gjennomsnittet i EU. Komiteen noterer seg at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal foreta en bred vurdering av skatte- og avgiftssystemet og de bakenforliggende prinsippene.

       Komiteen vil likevel peke på at NOU 2001:29 Best i test peker på en grunnleggende struktursvakhet i det norske skattesystemet som innebærer at en uforholdsmessig stor andel av den private kapitalen av skattemessige årsaker investeres i eiendomsprosjekter, noe som svekker tilgangen på kapital til ny næringsutvikling. Dette kan etter komiteens vurdering bidra til å forklare den manglende nyskaping i norsk næringsliv.

       Komiteen har med dette utgangspunkt merket seg Regjeringens ønske om å bidra til å skape rammevilkår som styrker kapitaltilgangen til nyskapingsprosjekter fra aktive private eiere. Komiteen viser til statistiske oversikter som indikerer at de private formuene har økt de senere årene. Hovedproblemet er derfor ikke at det nødvendigvis er mangel på privat kapital i Norge, men at rammevilkårene er slik innrettet at de favoriserer det passive eierskapet og hemmer det aktive eierskapet - det er skattemessig gunstigere å bruke kapital på konsumgoder enn i aktiv næringsvirksomhet.

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ventar på innstillinga frå Regjeringa sitt utval som vurderer skatta- og avgiftssystemet, og vil difor ikkje påleggje Regjeringa å gjera framlegg om endringar før denne er klar.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at fordelingspolitiske hensyn er den viktigste årsak til at det ikke er blitt endringer i formuesskatten til nå. Dette flertallet vil derfor fremheve at dersom stortingsflertallet av provenymessige og/eller fordelingspolitiske årsaker ikke finner rom for å fjerne eller gjennomføre en vesentlig reduksjon av formuesskatten, bør det allerede nå utredes og legges frem forslag til hvordan beskatningen av næringsformuer kan fjernes uten at det får provenymessige og/eller fordelingspolitiske konsekvenser. Det må vurderes om endringer kan gjennomføres på en slik måte at de som oppnår fordelene med redusert formuesskatt kan betale mer skatt dersom de velger å ta ut kapital i form av forbruk. Dette flertallet vil be om at disse spørsmålene blir tatt hensyn til i den varslede skattemeldingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil særlig understreke de problemer som formuesskatten skaper for private eiere. Norge er i tillegg nesten det eneste landet i Europa som fortsatt har formuesskatt, noe som skaper en konkurransevridning i forhold til andre land. Disse medlemmer har således merket seg meldingens påpekning av at norsk eierskap må styrkes blant annet gjennom en nedtrapping av formuesskatten.

       Disse medlemmer vil for det første peke på at den høye formuebeskatningen i Norge øker mulighetene for utenlandske oppkjøp av norske bedrifter, fordi formueskatten fører til at norske eiere får lavere avkastning på sine investeringer. For det annet vil veksten i Norge svekkes i forhold til konkurrentlandene hvis Norge over tid opprettholder et skattenivå som er høyere enn det man finner i de andre landene.

       Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet syner til NOU 2001:29 Best i test, som slår fast at rammevilkåra for norsk næringsliv totalt sett ligg om lag på line med andre samanliknbare land. Desse medlemene syner vidare til at delar av norsk næringsliv likevel har problem - og at dette ikkje minst gjeld delar av den konkurranseutsette industrien. Desse medlemene peikar på at Arbeidarpartiet difor har fremma forslag om ei omfattande industri- og distriktspakke i Revidert nasjonalbudsjett for 2002, som vil hjelpa monaleg til å betre rammevilkåra for desse bedriftene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i statsbudsjettet for 2003 om skatteendringer for å styrke tilgangen på risikokapital til næringslivet og å bedre forholdene for nyskaping, jf merknadene i Innst.S.nr.264 (2001-2002). »

       Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at formuesskatten er blitt et akutt problem for mange private eiere og en ulempe i en skjerpet internasjonal konkurranse. Som et første skritt for å styrke det private eierskapet - og under henvisning til Stortingets vedtak av 16. juni 2000 om en avvikling av formuesskatten på investeringskapital - foreslår dette medlem at det i statsbudsjettet for 2003 gjennomføres fritak for skatt på investeringskapital. Dette medlem viser til at man i Sverige har gjennomført en ordning med fritak for skatt på arbeidende kapital og fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forslaget til statsbudsjettet for 2003 fremme forslag om fritak for formuesskatt på næringsaktiva. »

Samspillet mellom staten og private i en nyskapingsprosess

       Komiteen viser til meldingens påpeking av betydningen av at bedriftene har aktive eiere som setter krav til lønnsomhet og som tilfører bedriftene kunnskap og kompetanse. Denne typen eiere er særlig viktige for mindre og nystartede bedrifter.

       Komiteen vil samtidig peke på at risikoen ved tidligfase investeringer er langt høyere enn i investeringer i modne bedrifter. Konsekvensen er at behovet for kompetent kapital er særlig akutt for nystartede bedrifter.

       Staten kan derfor etter komiteens mening spille en viktig rolle ved å gjøre det mer attraktivt for private å investere i en tidligere fase. Et konkret eksempel er såkornfondordningen der staten har bidratt med en viss risikoavlastning for private investorer. Etter komiteens vurdering har denne ordningen vist seg vellykket og bør utvides og forsterkes.

       Komiteen vil videre vise til at i andre land har staten spilt en langt mer aktiv rolle enn i Norge i retning av å sette ut kunnskapsintensive utviklingskontrakter til private bedrifter som et aktivt bidrag til utviklingen av en kunnskapsindustri. Komiteen viser til USA og forsvarets rolle i utviklingen av elektronikkindustrien samt helsevesenets rolle i utviklingen av legemiddel- og bioteknologiindustrien, som eksempler på dette.

       Komiteen vil peke på at Norge har et betydelig potensial innen bl.a den biomarine næringen. På samme måte som innen offshore vil fremtidig næringsutvikling innen biomarin virksomhet være avhengig av at det lykkes å bygge ut en stor, konkurransedyktig og kunnskapsintensiv industri på land. Staten bidro på en vesentlig måte til oppbyggingen av offshoreindustrien gjennom en aktiv næringspolitikk. Selv om forutsetningene er endret i dag, vil komiteen likevel fremheve nødvendigheten av at Regjeringen bygger på de norske erfaringene og i tillegg lærer av andre staters bruk av virkemidler og rammebetingelser for å utvikle en konkurransedyktig kunnskapsindustri.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med den bebudede virkemiddelmeldingen eller i forbindelse med statsbudsjettet 2003 fremme forslag om å etablere nye landsdekkende såkornfond. »

       Meldingen omtaler også inkubatorselskapenes betydning. Flertallet vil vise til at det de senere årene er opprettet en rekke inkubatorselskaper over hele landet. Felles for alle er at de mangler kapital. Regjeringen bør derfor vurdere en såkornmodell også for inkubatorselskaper for slik å gjøre det mer attraktivt for private kompetente investorer å investere i inkubatorvirksomhet og slik muliggjøre tilgang av nye bedrifter.

       For investeringer i en noe senere fase - primært i venturefasen - viser et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, til opprettelsen av det statlige investeringsselskapet Argentum. Dette selskapet kan investere opp til 49 % eierandel i private ventureprosjekter. Selskapet er nyopprettet, men dette flertallet er kjent med at Argentum er møtt med stor interesse fra privates side.

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 fremme forslag om å øke bevilgningen til Argentum fondsinvesteringer som et virkemiddel for å øke tilgangen på risikokapital for norsk næringsliv. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser det som viktig at noen av virkemidlene i forhold til oppbygging av privat kapital blir rettet særlig mot distriktsbasert næringsliv og næringssvake områder. Det bør derfor utredes regionale fond knyttet til hver landsdel som har som mål å bidra med kapitalstyrke til bedrifter i distriktene. Dette kan gjelde bedrifter som ikke har like god tilgang til kapital fra det private markedet som bedrifter i sentrale strøk. Det vil også i stor grad gjelde små og mellomstore bedrifter. Hva gjelder organiseringen av et slikt fond kan det administrativt eventuelt legges til SND.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser det som viktig at noen av virkemidlene i forhold til oppbygging av privat kapital blir rettet særlig mot distriktsbasert næringsliv og næringssvake områder. Parallelt med en utredning om et strukturfond som kan fungere godt i forhold til næringslivet generelt, bør det derfor også utredes regionale fond knyttet til hver landsdel som har som mål å bidra med kapitalstyrke til etablerte bedrifter i distriktene. Dette kan gjelde bedrifter som ikke har like god tilgang til kapital fra det private markedet som bedrifter i sentrale strøk. Det vil også i stor grad gjelde små og mellomstore bedrifter. Hva gjelder organiseringen av et slikt fond kan det administrativt eventuelt legges til SND. Disse medlemmer vil anmode om at slike regionale fond utredes i tilknytning til den varslede meldingen om virkemiddelapparatet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å utrede behovet for og organiseringen av regionale fond av betydelig størrelse knyttet til hver landsdel som kan bidra til økt kapitaltilgang for private bedrifter i distriktene og i næringssvake områder. Saken bes lagt fram for Stortinget innen 1. februar 2003. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 fremme forslag om å utvide Folketrygdfondets plasseringsmuligheter til også å omfatte plasseringer i unoterte aksjer. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til hvordan SNDs virkemidler for å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv kan styrkes. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at en rekke av SNDs ordninger bidrar til å styrke kapitaltilgangen til norsk næringsliv. Dette gjelder særlig i en tidlig fase av bedriftsetableringer og i forhold til det distriktsbaserte næringslivet. I en samlet vurdering av muligheten for å bidra til å bedre rammevilkårene for private eiere er det naturlig at SNDs ordninger blir styrket gjennom økte budsjettrammer. Disse medlemmene mener det allerede nå bør settes som forutsetning for den varslede meldingen om næringspolitiske virkemidler, at SNDs ordninger må styrkes som et ledd i en helhetlig tenkning for å styrke private eiere.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om i forbindelse med Stortingsmeldingen om virkemiddelbruk i næringspolitikken, å fremme forslag til hvordan SND sine virkemidler for å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv kan styrkes. »

Virkemidler for å sikre økt kapitaltilgang til modne bedrifter

       Komiteen viser til at meldingen legger frem materiale som slår fast at om lag tre fjerdedeler av sparingen i Norge er på statens hånd. Norge skiller seg fra de andre landene i OECD ved at en betydelig høyere andel av sparingen foregår i offentlig sektor, mens husholdningene sparer mindre enn i andre land.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at privat sektor ikke bare har et kapitalproblem, men også et kanaliseringsproblem. Så lenge staten står for en vesentlig del av finanssparingen, og både investeringene og forvaltningen av denne kapitalen kanaliseres ut av landet, blir det mangel på kapital til konkurranseutsatte virksomheter i Norge.

       Flertallet vil således slå fast at økt privat sparing alene ikke er tilstrekkelig for å kanalisere kapital til private bedrifter i forbindelse med et eventuelt nedsalg av statens eierandeler i norsk næringsliv, i tilknytning til private norske selskapers internasjonalisering, oppkjøp av utenlandske bedrifter eller i forbindelse med restruktureringstiltak. Flertallet mener det må etableres virkemidler der staten i større grad enn i dag kan utnytte sin kapitalstyrke til å styrke næringslivet i Norge.

       Et slikt tiltak kan etter flertallets vurdering være at det opprettes et statlig strukturfond av betydelig størrelse som på kommersielle vilkår kan bidra når private bedrifter trenger mer kapitalstyrke. Hva gjelder organiseringen av et slikt fond viser flertallet til Argentum som et eksempel. En annen mulighet kan være å legge et slikt strukturfond til Folketrygdfondet, som i så fall må gis et utvidet mandat i forhold til dagens situasjon. Flertallet vil anmode Regjeringen om å utrede et forslag til organisering og arbeidsoppgaver for et strukturfond i tilknytning til den varslede Stortingsmeldingen om virkemiddelapparatet. Et slikt tiltak vil etter flertallets vurdering være et statlig strukturfond av betydelig størrelse som på kommersielle vilkår kan bidra når private bedrifter trenger mer kapitalstyrke. Ikke minst gjelder det de selskapene som sterkest møter den skjerpede konkurransen som globaliseringen av økonomien fører med seg, nemlig privateide internasjonalt orienterte selskaper. Økt tilgang på norsk kapital kunne gi disse selskapene en bedre plattform for å foreta oppkjøp og gjennomføre nødvendige restruktureringstiltak.

       Innretningen for et slikt fond må etter flertallets vurdering være basert på forretningsmessige vilkår. Det bør derfor organiseres slik at det blir avstand mellom departementene, som har ansvaret for å utføre den politiske rollen, og den enheten som skal ha det forretningsmessige ansvaret for fondet. En mulig løsning kan etter flertallets mening være å legge forvaltningsansvaret til det statlige investeringsselskapet Argentum. En annen mulighet kan være å legge et slikt strukturfond til Folketrygdfondet, som i så fall må få et utvidet mandat i forhold til dagens situasjon.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede behovet for og organiseringen av et statlig strukturfond av betydelig størrelse som på kommersielle vilkår kan bidra når norske bedrifter trenger økt kapitalstyrke, jf komiteens merknader i Innst.S.nr.264 (2001-2002). Utredningen bes lagt fram i forbindelse med den bebudede virkemiddelmeldingen. »

       Flertallet har notert seg at meldingen varsler at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til oppfølging i form av tiltak for å øke tilgangen på risikokapital og skape et bedre fungerende egenkapitalmarked. Det er i den forbindelse nødvendig å se spareproblemet, kanaliseringsproblemet og statens eierskapsproblem i sammenheng. Flertallet vil be om at dette skjer allerede i forbindelse med statsbudsjettet for 2003.

       For å øke den private sparingen har komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti merket seg at Regjeringen peker på at et egnet tiltak kan være å overføre deler av ansvaret for pensjonssparingen fra Folketrygden til private pensjonsfond.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at det, ifølge World Investment Report, i 2000 var utenlandske investeringer i Norge på 53 mrd. kroner, mens norske direkte investeringer i utlandet var på 73 mrd. kroner. I perioden 1994 til 1998 doblet beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet seg fra 120 til 240 mrd. kroner, mens beholdningen av utenlandsk direkte eierskap i Norge økte fra 110 til 195 mrd. kroner. Utenlandsk direkte eierskap i Norge er altså i samme størrelsesorden som norsk direkte eierskap i utlandet. Disse tallene tyder, etter disse medlemmers oppfatning på at det ikke er riktig at norsk næringsliv ensidig kjøpes opp av utenlandske eierinteresser.

       Disse medlemmer viser videre til at det statlige investeringsselskapet Argentum inngår i gjennomgangen av det statlige virkemiddelapparatet som Nærings- og handelsdepartementet gjennomfører. Regjeringen vil legge resultatene av gjennomgangen fram for Stortinget. Etter disse medlemmers oppfatning bør man ta seg tid til å vinne erfaringer med Argentum og få evaluert disse før man går videre med flere store fond der statlig kapital inngår. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke gå inn for Fremskrittspartiets forslag om etablering av nye statlige fond.

       Disse medlemmer viser til at et hjemmemarked med tøff konkurranse og krevende kunder bidrar til et dyktig og vekstkraftig næringsliv, der kortsiktig opportunisme må vike plassen for langsiktig, strategisk tenkning. Disse medlemmer er redd for en utvikling der konkurransen om å skaffe seg statlig kapital tar fokus bort fra det som virkelig betyr noe, å produsere og selge varer og tjenester.

       Disse medlemmer viser videre til at flere av Fremskrittspartiets forslag om opprettelse av ulike fond vil ha store budsjettmessige konsekvenser. Disse medlemmer mener at budsjettspørsmål av denne størrelsesorden naturlig hører hjemme ved behandlingen av statsbudsjettet.

       Disse medlemmer mener det viktigste virkemidlet for å øke privat eierskap i Norge er å føre en stabil og forutsigbar næringspolitikk som grunnlag for å øke verdiskapingen og viser til Sem-erklæringens mål om å forbedre og sørge for stabile rammevilkår for næringsvirksomhet. Alle delene av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene om høy, stabil og bærekraftig økonomisk vekst. Disse medlemmer mener næringspolitikken bør innrettes slik at den stimulerer til lønnsomme investeringer og nødvendige omstillinger. Verdiskapingen i næringslivet påvirkes i stor grad av den generelle økonomiske politikken. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at Regjeringen og Stortinget viser ansvarlighet i den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer vil videre vise til at skattebetingelser er en viktig del av næringspolitikken. Formuesskatten og dobbeltbeskatningen på utbytte har ført til at norske private eiere diskrimineres i forhold til utenlandske eiere. Resultatet er at det private norske eierskapet fortrenges. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil snu denne utviklingen og sikre at norske private eiere får konkurransedyktige vilkår. Som et ledd i dette ble dobbeltbeskatningen på utbytte fjernet fra 1. januar i år.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har nedsatt en skattekommisjon som skal foreslå endringer i inntekts- og formuesskatten. Kommisjonen er særlig bedt om å vurdere muligheten for å redusere satsforskjellene mellom arbeid og kapital, og herunder se på muligheten for å oppheve delingsmodellen helt eller delvis. Endringer i formuesbeskatningen skal vurderes i sammenheng med gjennomgangen av skattereglene for øvrig.

       Disse medlemmer vil vise til at et bredt mangfold av eiere og eiertyper fremmer vekst og verdiskaping i Norge, og at en stadig mer sammenvevd internasjonal økonomi gjør at eierskap over grensene øker i omfang. Disse medlemmer vil videre vise til at den finansielle sparing hos husholdningene har økt betydelig de senere år, og at en vesentlig større del av denne sparingen i dag skjer gjennom direkte og indirekte investeringer i aksjer (verdipapirfond, livsforsikring mv.), med en økende andel utenfor Norge. Disse medlemmer vil peke på at velstandsnivået i Norge i stor grad er en følge av åpen handel og økonomisk samkvem med andre land, og at pensjonssparingen for det norske folk bør skje med sikte på høy avkastning.

       Disse medlemmer vil peke på at kapitaltilgangen til norske bedrifter, særlig de børsnoterte, er god, men at andelen norskeid privat kapital har vært synkende. Disse medlemmer vil videre peke på at det i Sem-erklæringen bl.a heter at:

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn påpeke at det åpne kapitalmarkedet er den viktigste kilde til kapital for større norske bedrifter som ønsker å vokse. Disse medlemmer vil også understreke behovet for å følge opp internasjonale forpliktelser, bl.a gjennom EØS-avtalen, som sterkt begrenser myndighetenes adgang til å gi statlige særfordeler til enkeltselskaper. Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke se at behovet for et statlig strukturfond er dokumentert, og vil derfor ikke støtte forslag om å opprette et slikt fond.

       Disse medlemmer vil vise til at en endring i organiseringen av pensjonssystemet får direkte innvirkning på kapitalmarkedet. Disse medlemmer ønsker å sikre grunnlaget for et fremtidig pensjonssystem som gir trygghet og en rettferdig fordeling. Det er samtidig behov for et pensjonssystem som er økonomisk opprettholdbart over tid. En fondering kan skje gjennom petroleumsfondet, eller ved at det spares i private pensjonsfond.

       Disse medlemmer viser for øvrig til kommisjonen som arbeider med denne problemstillingen.

4. Staten som myndighet og eier

4.1 Sammendrag

       Det er viktig at staten skiller sine ulike roller, slik at den har nødvendig legitimitet enten den opptrer som eier, politikk-utformer eller tilsynsmyndighet. Videre må staten som eier opptre profesjonelt i forhold til medinvestorer og långivere. Det bør ikke kunne stilles spørsmål ved om staten, som eier av virksomhet som driver i konkurranse med andre, favoriserer sine egne virksomheter gjennom sin rolle som politikkutformer eller regulerings- og tilsynsmyndighet. Staten må legge til grunn alminnelig aksepterte prinsipper for god eierskapsutøvelse, slik at både selskapene det gjelder og staten som eier, har tillit i markedet. Dette vil skape et godt grunnlag for de enkelte selskapers utvikling, og en positiv utvikling av statens verdier.

       For alle selskaper må det vurderes om andre virkemidler enn eierskapet kan gi en mer effektiv realisering av formålene. I meldingen foretas en bred gjennomgang av de selskaper som staten eier helt eller delvis, med unntak av de selskaper som eies indirekte gjennom Petroleumsfondet, Folketrygdfondet, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Selskapet for industrivekst SF (SIVA) m.m. I gjennomgangen drøftes om det fremdeles er en tilstrekkelig god begrunnelse for at staten fortsatt skal være eier. Statlige virksomheter skal ikke tilby produkter og tjenester på rene markedsmessige vilkår, som private kan gjøre like godt eller bedre. Der det ikke kan gis en god begrunnelse for et fortsatt statlig eierskap, bør staten redusere sin eierandel eller privatisere virksomheten helt. Selskaper har i stor grad blitt statseide som følge av tidsbestemte vurderinger og beslutninger. Det ligger derfor ikke noen samlet og overordnet strategi bak dagens statlige eierskap.

       Grovt sett kan staten dele sine oppgaver i tre adskilte funksjoner:

       En fellesnevner for statlig eierskap har vært ønsket om å ivareta ulike samfunnsmessige eller politiske interesser, ønsket om kontroll med nøkkelressurser, korrigering av markedssvikt for blant annet å kunne utnytte stordriftsfordeler, fordelingshensyn, og hensynet til nasjonal og regional næringsutvikling. Det økonomiske argument for statlig eierskap av selskaper som forvalter store naturressurser er i dag redusert som følge av at grunnrenten i stor grad hentes ut gjennom beskatning og i petroleumssektoren også via Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Det har også vært ansett som verdifullt å kunne øve politisk innflytelse på drift og investeringer i bedrifter som har stor samfunnsøkonomisk betydning. Denne innflytelsen har de siste årene i praksis vært lite brukt.

       Behovet for å bruke eierskap som sektorvirkemiddel er redusert. Eierskap brukt for å opprettholde arbeidsplasser er i stor grad erstattet av andre virkemidler, som differensiert arbeidsgiveravgift og horisontale regionale støtteordninger. Samfunnsmessige mål kan i større grad bli ivaretatt gjennom lover, forskrifter, konsesjonsvilkår, tilsyn og kjøp av tjenester gjennom anbud. Bedriftene går dermed over fra å være forvaltningsbedrifter til å ha fokus på lønnsomhet og forretningsmessig drift, og gjerne videre til børsnotering. De fleste bedrifter har en begrenset levetid. Dette vil også gjelde bedrifter som staten måtte eie hele eller deler av.

4.2 Komiteens merknader

Statlig eierskap

Statens eierskapsutfordringer

       Komiteens flertall, alle unntattt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, gir sin tilslutning til meldingens påpeking av behovet for en nyvurdering av det statlige eierskapet. Begrunnelsen er de endrede forutsetninger som er skapt som følge av en omfattende teknologisk utvikling og liberalisering av markedet, og internasjonalisering av næringslivet.

       Etter komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sin vurdering ligger statens eierskapsutfordringer på fire plan:

Videreføring av eierrollen som virkemiddel

       Komiteen har merket seg at meldingen fremhever betydningen av at staten bidrar til å sikre kompetansearbeidsplasser og hovedkontorfunksjoner i Norge. Komiteen er enig i dette, men vil slå fast at statlig eierskap alene ikke er et egnet virkemiddel for å styrke verken utviklingen av et kunnskapsbasert næringsliv eller sikre hovedkontorfunksjoner i Norge.

       Derimot vil komiteen fremheve at staten kan spille en viktig rolle gjennom rammevilkårene. Komiteen vil i den forbindelse vise til analysene og konklusjonene i kapittel 3.

       Komiteen vil peke på at historisk sett har statlig eierskap både vært et virkemiddel for å nå politiske mål og i noen tilfeller en konsekvens av tilfeldigheter. Meldingen peker på hvordan ny teknologi og økt konkurranse innebærer at politiske mål på mange områder oppnås bedre gjennom lover, reguleringer, konsesjonsvilkår etc, enn gjennom statlig eierskap av leverandøren. Komiteen konstaterer videre at forretningsmessige hensyn er blitt langt viktigere for statens utøvelse av eierskap enn tidligere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil likevel understreke at statlig eierskap fortsatt er ett av flere mulige virkemidler som kan tas i bruk for å nå politiske mål. Som eksempler der statlig eierskap kan være et virkemiddel vil flertallet nevne:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at eierskapet er ett av flere mulige virkemidler som kan tas i bruk for å oppnå politiske mål. Andre virkemidler er ulike former for reguleringer, konsesjonsvilkår, kontraktsstyring med videre. Hvilket virkemiddel som er mest egnet for å ivareta statens mål vil variere.

       Statlig eierskap kan i enkelte tilfeller begrunnes sektorpolitisk. I så fall er selskapene virkemidler innenfor et bestemt politikkområde. Et eksempel er Vinmonopolet som et virkemiddel i alkohol- og edruskapspolitikken for å begrense og kontrollere tilgjengeligheten på alkohol. Disse medlemmer vil vise til at betydningen av eierskap for å regulere markedet gjennom forvaltningsbedrifter er redusert og i enkelte sektorer helt fjernet. Dette skyldes en oppløsning av rollekonflikter, samt utviklingen av virkemidler som bedre ivaretar politiske mål.

       Disse medlemmer viser til en norsk forankring innenfor viktige sektorer som havbruk, petroleum, kraftsektoren og finansnæringen er av betydning for den øvrige næringsvirksomheten i landet. En reduksjon av statens eierandeler vil derfor også måtte ta hensyn til styrken i de private eiermiljøene. Det er et mål å stimulere utviklingen av private eiermiljøer, og til at det private eierskapet skal utgjøre en større del av det norske eierskapet enn det gjør i dag.

       Disse medlemmer viser til at det er bred enighet om å ha politisk kontroll med anvendelsen av naturressurser. I forbindelse med utnyttelsen av viktige ressurser som vannkraft, fisk/havbruk, petroleum og gruvedrift er det i dag utviklet omfattende reguleringsordninger og tiltak som ivaretar slike nasjonale hensyn. Disse ressursene er underlagt norsk jurisdiksjon, og er langt på vei uløselig knyttet til Norge. Staten vil dermed ha kontroll med dem uavhengig av eierskapet. Målsetningen om at grunnrenten skal komme befolkningen til gode, ivaretas i dag i stor grad av en gjennomgående høy beskatning. Behovet for statlig eierskap er derfor redusert.

       Disse medlemmer mener staten i mange tilfeller ikke er en ideell eier. Statseide bedrifter kan ha mindre omstillingsevne og mindre fokus på lønnsomhet. Staten oppfattes ofte som en garantist for fortsatt drift. Disse medlemmer mener også at det er betydelig fare for at staten ikke greier å skille rollen som eier fra andre oppgaver. Bedrifter og bransjer der staten har store eierinteresser kan lett få bedre rammevilkår enn bransjer der staten ikke deltar.

       Disse medlemmer vil vise til at det er stor forskjell på å drive porteføljeforvaltning (Folketrygdfondet), investeringer i ny virksomhet (Argentum), og strategisk eierskap. Folketrygdfondet er et fond for formuesforvaltning, og har som oppgave å maksimere avkastningen på lang sikt innenfor en begrenset risiko. Argentum skal derimot skyte inn risikokapital i etablerte bransjerettede investeringsfond, og har en helt annen risikoprofil enn Folketrygdfondet. Disse medlemmer mener det er viktig at de forskjellige typene forvaltningsoppgaver holdes fra hverandre.

5. Et mindre omfattende statlig eierskap

5.1 Sammendrag

       I Norge, hvor staten både relativt og absolutt eier mye i forhold til sammenlignbare land, er det særskilte grunner til å redusere det statlige eierskapet. Et mindre omfattende statlig eierskap vil kunne være fordelaktig for fornyelsen av en liten åpen økonomi som den norske. Begrunnelsen og behovet for statlig eierskap vil endres over tid. Tydeligst er dette for de virksomheter som har utviklet seg fra offentlig forvaltning. Andre eksempler er selskaper innenfor forsvarsindustrien, hvor aktiviteten var sterkt knyttet til nasjonale forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold. Staten bør derfor løpende etterprøve formålet med sitt eierskap når omstendighetene rundt virksomheten endres.

       Eventuelle reduksjoner i statens eierandeler må ivareta aksjeverdiene, og samtidig bidra til en positiv utvikling for de berørte selskapene. For enkelte selskaper kan det være fordelaktig å selge statens andeler til industrielle eiere. I andre selskaper kan den statlige eierandelen reduseres ved fusjon/oppkjøp. Store virksomheter hvor statens eierskap har sektorpolitiske mål, er inne i utviklingsprosesser hvor de i økende grad kommer i konkurranse med private virksomheter. Det vil løpende måtte vurderes om mulig konkurransevridning bør ha konsekvenser for organisering og forvaltning av disse selskapene.

       Staten vil uansett utgjøre en betydelig del av det norske eierskapet i mange år fremover. En norsk forankring innenfor sektorer som havbruk, petroleum, kraftsektoren og finansnæringen er av betydning for den øvrige næringsvirksomhet i landet. En reduksjon av statens eierandeler vil derfor også måtte ta hensyn til styrken i de private eiermiljøene. På Svalbard tilsier nasjonale hensyn og spesielle forhold et fortsatt statlig eierskap.

       Statlig eierskap er ikke nødvendigvis et egnet virkemiddel for å sikre det som tradisjonelt er lokalisert i forbindelse med hovedkontorfunksjonene. For norsk næringsliv er det viktig at mange både små og store virksomheter har en tydelig norsk forankring og ledes fra Norge. Det er likevel slik at det kan være konflikt mellom det enkelte selskaps industrielle utvikling og målet om å ha konsernhovedkontor i Norge. Også provenymessige betraktninger kan være grunn til at staten ønsker at selskaper skal ha hovedkontor i Norge. Det viktigste virkemiddelet for å oppnå og opprettholde dette er å lage attraktive rammebetingelser slik at bedriftene vil ønske å ha hovedkontor i Norge.

       Regjeringen vil arbeide videre med å avgrense formålene som skal realiseres gjennom eierskapet, og arbeide for økt bruk av andre virkemidler for å nå samfunnsmessige mål. Videre må nivået på eierandelen tilpasses statens mål med eierskapet. Det er vesentlig for vurderingen av statlige eierdeler hva slags innflytelse som følger av ulike eierdeler i selskapet i henhold til selskaps-, børs- og verdipapirhandellovgivning. Regjeringen mener at en gjennomgang og vurdering av statens selskapsportefølje etter de retningslinjer som er trukket opp i meldingen, kan bidra til et redusert og forbedret statlig eierskap. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til fullmakter på grunnlag av Stortingets behandling av denne meldingen. For å sikre statens mål med sitt eierskap kan det også bli aktuelt å fremme saker knyttet til det statlige eierskapet i enkeltselskaper.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig med departementet i at det for norsk næringsliv og det norske samfunnet er viktig at mange både små og store virksomheter har en betydelig norsk forankring og ledes fra Norge.

       Komiteen mener det bør være et mål å sikre at strategisk viktige bedrifter beholder en sterk forankring i Norge. Det er en styrke for utviklingen av norsk næringsliv at en del større selskaper har hovedkontor i Norge. Med hovedkontor følger gjerne viktige stabsfunksjoner, forskning og utvikling etc. som kan gi viktige ringvirkninger for utviklingen av selskapet i Norge. Ved hovedkontoret samles kompetanse, og viktige strategiske beslutninger av betydning for virksomhetene i konsernet fattes her. Det er hovedkontoret som tar beslutninger om produksjon eller innkjøp og som velger strategiske leverandører av rådgivning og finansielle tjenester. At norske eiere har kontroll over handels- og produksjonsbedrifter i Norge bør derfor øke sannsynligheten for videreutvikling av avansert virksomhet i Norge.

       Etter komiteens mening vil et viktig tiltak for å sikre selskapers hovedkontorfunksjoner i Norge være at der er internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår slik at bedriften vil ønske å ha sitt hovedkontor i Norge.

       Komiteen er enig med departementet i at det er viktig å legge til rette for at forsknings- og utviklingsmiljøer i tilknytning til hovedkontorer kan ha et samspill med forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler og slik føre til en gjensidig styrking av hverandre.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at staten er den største kapitaleier i Norge. Det er derfor viktig at disse midler brukes offensivt bl.a gjennom eierskap for å sikre internasjonalt konkurransedyktige bedrifter innen sentrale bransjer der Norge har særlige forutsetninger. Det betyr ikke at vi skal subsidiere noen bransjer, men ved utøvelse av profesjonelt og krevende eierskap vil vi kunne sikre verdiskapning og trygge arbeidsplasser.

Et mer fokusert statlig eierskap

       Komiteen gir sin tilslutning til meldingens ønske om å forbedre det statlige eierskapet. Komiteen har også merket seg at meldingen varsler at det kan bli fremmet saker for Stortinget knyttet til det statlige eierskapet i enkeltselskaper.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil i den forbindelse fremheve at dynamikken og endringstakten i internasjonal økonomi er så kraftig at konsekvensene av et salg kan vise seg langt større enn det som i dag lar seg overskue. Flertallet vil derfor be om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en utdypende analyse og forslag til tiltak for enkelte selskaper. Det vises i den forbindelse til vurderingene i Del II i innstillingen.

6. En bedre organisering og forvaltning av det statlige eierskapet

6.1 Sammendrag

       Arbeidet med å samle forvaltningen av de statlige eierinteressene i Nærings- og handelsdepartementet vil bli videreført. Overføring av forvaltningen av selskaper som i dag har vesentlige sektorpolitiske formål og oppgaver vil bli vurdert ut fra utviklingen i selskapene og ut fra om eierskapet fortsatt skal være et viktig virkemiddel i sektorpolitikken. Meldingen drøfter hvorvidt det vil være hensiktsmessig å legge forvaltningen av hele eller deler av statens eierskap ut av departementene, til ett eller flere forvaltningsselskaper. Det er tillagt særlig vekt at Regjeringen uansett vil være konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget. Regjeringen vil etter en samlet vurdering derfor ikke foreslå å flytte den eierskapsutøvelsen som i dag ligger i departementene, til et eget forvaltningsorgan.

       Måten staten utøver sitt eierskap på har bl.a virkninger på statens egne aksjeverdier. Dersom de selskaper hvor staten er en dominerende eier prises uforholdsmessig lavt i markedet, vil det kunne bidra til lavere relativ prising for norske aksjer. Dette kan øke egenkapitalkostnadene for norske bedrifter, samt gjøre norsk næringsliv mindre attraktivt å investere i. Det er viktig at staten opptrer slik at eierskapet oppfattes som forutsigbart i kapitalmarkedene. Derfor er det i meldingen lagt vekt på å få frem de prinsipper og retningslinjer staten vil følge i utøvelsen av sitt eierskap. Regjeringen legger til grunn at statens forvaltning av sitt eierskap i enkeltselskaper bør bygge på følgende 10 hovedprinsipper:

       I meldingens del II gjennomgås statens eierskap i enkeltselskaper. Hvert enkelt selskap beskrives, og rammene for statens eierskap omtales. Det gis en vurdering av statens eierskap, og drøftes om hensyn og begrunnelser for statens eierskap fortsatt er gyldige, og om Regjeringen bør legge opp til å endre dagens eierandel.

       Statlig eierskap kan organiseres i ulike juridiske selskapsformer. Følgende former praktiseres i dag:

       Selskaper bør gis en selskapsform som er tilpasset bedriftens formål og utfordringer. For flere statsforetak og særlovsselskaper kan det være riktig med omdannelse til aksjeselskap. På denne måten vil det oppnås en mer oversiktlig organisasjonsstruktur for de offentlig eide selskapene. Eventuelle behov for styring kan tas inn i vedtektene. Omdannelse fra statsforetak til aksjeselskap gjør bl.a at uheldige konsekvenser som følge av låne- og garantirammer faller bort. Det avgjørende skillet med hensyn til ulike selskapsformers betydning synes å gå mellom deleide selskaper og andre. Overgang fra flere ulike selskapsformer, med til dels innfløkte særbestemmelser, til én velkjent organisasjonsform som aksjeselskap kan også være et selvstendig bidrag til forenkling av offentlig sektor.

6.2 Komiteens merknader

En bedre organisering og forvaltning av det statlige eierskapet

Profesjonalisering av det statlige eierskapet

       Komiteen vil peke på behovet for å forbedre og effektivisere det statlige eierskapet. Komiteen vil også understreke betydningen av at det skapes en klarere deling mellom statens politiske og forretningsmessige rolle og at dette gjenspeiles i organiseringen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at staten uavhengig av mulige nedsalg vil være den største og viktigste eieren av norsk næringsliv i lang tid framover. Et profesjonelt eierskap er påkrevet både for å ivareta de virksomhetene staten eier, men også for å sikre en forsvarlig forvaltning av den kapitalen som er satt inn i selskapene. Flertallet har merket seg at Regjeringen har vurdert ulike alternativ til organisering og konkluderer med å samle mest mulig av det staten eier i et departement. Flertallet kan ikke slutte seg til dette og vil understreke at det er stor variasjon i det staten eier og at det vil være vanskelig å få til et offensivt eierskap dersom de samme personene skal ha ansvaret for hele porteføljen av eierandeler.

       Flertallet har også merket seg meldingens avveining mellom de forretningsmessige hensyn og hensynet til demokratisk kontroll over de statlige eierinteressene. Flertallet vil vise til at hensynet til den demokratiske kontrollen kan ivaretas gjennom ulike måter blant annet gjennom en lovregulering som fastlegger rammene for dette.

       Videre vil flertallet peke på at de selskapene der statens eierskap har en klar politisk begrunnelse - slik som eksempelvis Vinmonopolet - fortsatt kan vurderes lagt inn under et departement.

       Flertallet vil framheve at det kan ha sine uheldige sider å samle alle de statlige eide selskapene i et forvaltningsselskap. Det kan blant annet skape en uheldig maktkonsentrasjon. Ved å fordele eierinteresser på to eller flere forvaltningsselskaper med ulik kompetanse kan man oppnå både makt og risikospredning. Både Folketrygdfondet, Argentum og det foreslåtte strukturfondet kan benyttes i denne sammenheng.

       Flertallet viser til at en annen mulighet vil være å samle statens eierinteresser i bransjebaserte holdingselskap med klare forretningsmessige mål og krav slik man ville stille til en profesjonell langsiktig industriell eier.

       Flertallet kan ikke se at Regjeringen har gitt et fullgodt svar på hvordan en skal få best mulig forvaltning av statens eierinteresser. Flertallet vil derfor be om at det blir satt ned et utvalg for å se på hvordan man på en bedre måte kan organisere det statlige eierskapet. Dette utvalget bør arbeide raskt.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil fremje følgjande forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa kome attende til Stortinget med ei eiga sak om ulike modellar for ei meir profesjonell utøving av statens eigarskap. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er svært viktig at Regjeringen ser på hvordan organiseringen av eierskapet kan styrke legitimiteten i forhold til omgivelsene, både i forhold til andre statlige oppgaver og i forhold til kapitalmarkedet. Det er viktig at eierrollen kan utøves på en slik måte at det gir grunnlag for best mulig forretningsmessig drift i de enkelte selskapene. Disse medlemmer mener omfanget av det statlige eierskapet, og det forhold at stadig flere av selskapene blir børsnoterte, er en viktig begrunnelse for at staten bør sikre at eierskapet er organisert og forvaltet på en profesjonell måte. Disse medlemmer ser derfor positivt på Regjeringens ambisjon om å samle eierskapet i ett departement.

       Disse medlemmer ønsker å understreke viktigheten av at det ikke legges opp til prosedyrer staten som eier må holde som gjør det vanskeligere for staten å leve opp til kriteriene for godt eierskap, for eksempel når det gjelder muligheten til å ta raske beslutninger i et dynamisk marked.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på behovet for å finne en løsning som både sikrer et nasjonalt eierskap av strategisk viktige selskaper, reduserer det direkte statlige eierskapet og styrker kapitaltilgangen til norsk næringsliv. En slik løsning kan etter disse medlemmers mening være å overføre statlige aksjer til forvaltning i ulike enheter som Folketrygdfondet, Argentum, eller et nytt strukturfond. I tillegg bør det åpnes for at statlig kapital også kan benyttes til kjøp av andeler i aksjefond, venturefond osv. Gjennom vedtektene for de forskjellige fond vil det kunne regulere hvor stor andel av midlene som kan plasseres i norske, nordiske eller utenlandske aksjer eller tilsvarende.

       Disse medlemmer mener at det på det nåværende tidspunkt ikke bør gis en generell fullmakt til utsalg/nedsalg av statlige eierandeler. Disse medlemmer mener at ovennevnte løsning bør utredes og gjennomføres før det iverksettes noe særlig nedsalg av statens aksjer slik at det først er på plass kapitalsterke norske kjøpere i ulike fond med forpliktelser til å eie en viss andel i norske aksjer og slik at aksjer også kan overføres direkte til slike fond.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er positive til at Regjeringen ønsker å fastsette kjøreregler for statlige bedrifter. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at dette ikke betyr at lønnsomhet og utvikling ikke er like viktig for statseide bedrifter som for privateide. Statsbedrifter bør ha lønnsomhet som viktigste mål, men bevisst søke løsninger som kombinerer lønnsomhet og utvikling med verdier som hensynet til ansatte og kompetanse, kultur, forskning, global rettferdighet og likestilling. Faren for forverrede menneskerettigheter, eller en forverret situasjon for miljø eller barn og unge bør i bedrifter med statlig eierskap, som i bedrifter med privat eierskap, i alle tilfeller vektlegges tyngre enn hensynet til lønnsomhet, i tilfeller hvor det er motsetninger mellom disse.

       Disse medlemmer mener at en statlig eierskapspolitikk i større grad må være knyttet til perspektiver om lønnsomhet også på lang sikt. Dette sikres best gjennom å utvikle kompetanse, produkter og tjenester som samfunnet trenger i fremtiden. Disse medlemmer mener derfor at grunnleggende prinsipper og verdier som hensyn til miljø, forskning og kompetanseutvikling må være en integrert del av statlige prinsipper for eierskap, på samme måte som kravet til lønnsomhet skal være det. Ofte er det slik at forskning, miljøgevinster, kompetanseutvikling og lønnsomhet peker i samme retning. Staten må derfor være mye mer bevisst enn i dag på å bruke eierskapet til å utnytte og utvikle denne muligheten som ligger i eierskapet. Disse medlemmer vil i den anledning vise til Regjeringens forslag til prinsipper for et bedre statlig eierskap, som i liten grad berører spørsmål om samfunnsansvar og verdier, og i ingen grad berører skjæringspunktet mellom lønnsomhet, kompetanseutvikling, forskning og miljø.

       Disse medlemmer viser til prinsipp 10 i Regjeringens forslag til hovedprinsipper for forvaltningen av sitt eierskap; « Selskaper skal være bevisst sitt samfunnsansvar ». Mange bedrifter er i dag opptatt av å profilere seg som ansvarsbevisste bedrifter, et fenomen som ofte betegnes som « corporate citizenship ». Et økende antall store bedrifter legger stor vekt på gode verdier, basert på motivet om at dette på lang sikt skaper en god samfunnsutvikling, positive assosiasjoner til bedriften og økonomiske fortrinn på lang sikt.

       Selskaper med statlig eierskap har, på lik linje med private bedrifter, lønnsomhet som viktigste mål. Statsbedrifter bør bevisst søke løsninger der lønnsomhet og utvikling kombineres med verdier som hensynet til ansatte og kompetanse, kultur, forskning, global rettferdighet og likestilling. Faren for forverrede menneskerettigheter, eller en forverret situasjon for miljø eller barn og unge bør i bedrifter med statlig eierskap, på lik linje med bedrifter med privat eierskap, i alle tilfeller vektlegges tyngre enn hensynet til lønnsomhet, i tilfeller hvor det er motsetninger mellom disse.

       For selskaper med statlig eierskap tilligger det et særskilt ansvar for fremtidsrettet næringsutvikling. Staten representerer, gjennom sin stabile langsiktighet, et viktig og sunt alternativ til den kortsiktigheten som preger mange private eiere. For selskaper med statlig eierskap betyr dette muligheter som går mye videre enn mange andre bedrifter, til å forske, til å innovere og utvikle gode og lønnsomme totalløsninger og til å bygge opp kompetanse som kombinerer samfunnslønnsomhet, bedriftslønnsomhet og hensynet til miljø, barn og unge og menneskerettigheter.

       Staten som eier har et særskilt ansvar for å følge opp at den daglige ledelsen følger prinsipper for godt eierskap. For å sikre eierne informasjonstilgang skal Regjeringen be bedrifter og virksomheter der staten eier minst 10 % av aksjene som en del av årsberetningen, legge frem et standardisert verdiregnskap. Verdiregnskapet skal kort og presist presentere utvikling, status og utfordringer på bedriftens forhold til verdier som miljø, barn og unge, ansatte, kompetanse, kultur, menneskerettigheter, forskning og innovasjon, og likestilling. Verdiregnskapet skal fortrinnsvis utarbeides i samarbeid med og undertegnes av uavhengige miljøer med spesiell kjennskap til bedriften og dens virkeområde. »