| |
Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger frem melding om ILOs 89. internasjonale arbeidskonferanse i Genève, 5. - 21. juni 2001 og om Norges stilling til konvensjon nr. 184 om sikkerhet og helse i jordbruket, som ble vedtatt der.
Meldingen inneholder også en omtale av Norges stilling til ILO-konvensjon nr. 175 om deltidsarbeid av 1994.
Dagsorden for konferansen, hvem som var med i den norske delegasjonen og fordelingen av delegasjonsmedlemmene på de enkelte komiteene, fremgår av rapporten fra den norske statlige delegasjonen (vedlegg 1 i meldingen). Rapporten gir en oversikt over behandlingen av sakene og de vedtak som ble gjort.
Konferansen vedtok en konvensjon og en rekommandasjon om sikkerhet og helse i jordbruket.
Konferansen hadde en førstegangs behandling av et utkast til rekommandasjon om dette emnet.
Konferansen holdt en generell diskusjon om dette emnet.
I 1998 vedtok ILO en prinsipperklæring om grunnleggende rettigheter i arbeidslivet. Et viktig ledd i oppfølgingen av erklæringen er utarbeidingen av en årlig global rapport om grunnleggende prinsipper og rettigheter. Det er andre gangen ILO utarbeider en slik årlig rapport. Rapporten « Stopping Forced Labour » omhandler bl.a tiltak for avskaffelse av tvangsarbeid.
Følgende seks stater ble ført opp under en særskilt paragraf for grove brudd på grunnleggende konvensjoner: Hviterussland, Colombia, Etiopia, Venezuela, Myanmar og Sudan.
Presidenten i Tanzania, Benjamin Mkapa, var i år særskilt invitert til konferansen. Han holdt et innlegg i forbindelse med et særskilt høynivåmøte om tidsbundne programmer for avskaffelse av de verste former for barnearbeid i enkelte land.
Til spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen er det i meldingen gjengitt uttalelser fra: Direktoratet for arbeidstilsynet, Landbruksdepartementet, Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Landbrukets Arbeidsgiverforening og Norges Bondelag.
Dessuten har spørsmålet vært drøftet i Den norske ILO-komiteen.
Komiteen tilrådde at Norge ratifiserer konvensjonen under forutsetning at det - iht. artikkel 3 i konvensjonen - blir gjort et unntak for avløsere.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjør oppmerksom på at artikkel 6 nr. 2 i konvensjonen sier at nasjonale lover skal sørge for at når en eller flere arbeidsgivere og en eller flere enmannsvirksomheter utøver aktiviteter på samme arbeidsplass i jordbruket, så skal de samarbeide for å etterleve kravene til sikkerhet og helse. Det vil være nødvendig å gjøre en endring i en forskrift til arbeidsmiljøloven for å etterleve kravet i konvensjonen.
Konvensjonen omtaler ikke avløserordninger. Det kan derfor være noe tvil om konvensjonen er ment å dekke avløsernes situasjon. Dersom en antar at konvensjonen er ment å dekke avløsere, er det flere av konvensjonens krav som ikke er oppfylt i dagens norske regelverk. Det skyldes at arbeidsmiljøloven ikke gjelder på gårdsbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form.
Med hjemmel i artikkel 3 i konvensjonen kan det gjøres unntak for denne gruppen arbeidstakere for Norges vedkommende. Artikkel 3 nr. 1. b krever imidlertid at dersom det blir gjort et slikt unntak, skal det settes opp en plan slik at alle foretak og alle kategorier arbeidstakere gradvis blir dekket. De fleste av disse tiltakene vil kunne bli oppfylt gjennom en endring i den samme forskrift som er nødvendig for å oppfylle artikkel 6 nr. 2 i konvensjonen.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil arbeide videre med å vurdere om Norge bør ratifisere konvensjonen og eventuelt gjennomføre de nødvendige tiltak, herunder de forskriftsendringer som er nevnt ovenfor.
Departementet legger til grunn at spørsmålet om norsk ratifikasjon av denne konvensjonen ikke er av en slik viktighet at det er nødvendig å innhente Stortingets samtykke til å ratifisere den. Det vises til at en ratifikasjon av konvensjonen ikke vil kreve lovendringer.
Denne konvensjonen ble vedtatt på arbeidskonferansen i Genève i 1994 og lagt frem for Stortinget i St.meld. nr. 36 (1994-1995) om den 81. internasjonale arbeidskonferanse i Genève, 1994.
Som det fremgikk på sidene 6 og 7 i meldingen, måtte det vurderes nærmere om det var behov for lovendringer for å kunne oppfylle konvensjonsforpliktelsene. Dette gjaldt særlig forskrifter til aksjeloven. Departementet fant det naturlig at saken ble lagt frem for Stortinget på nytt etter at disse spørsmålene er blitt avklart.
Konvensjonen inneholder bestemmelser om hvilke rettigheter deltidsansatte skal ha i forhold til de heltidsansatte. Hovedprinsippene er at de deltidsansatte skal ha tilsvarende rettigheter som heltidsansatte på en del grunnleggende områder som for eksempel retten til å organisere seg, forhandle kollektivt og opptre som arbeidstakernes representant. Videre skal de deltidsansatte ikke motta lavere grunnlønn (pro-rata) enn heltidsansatte bare på grunn av at de arbeider deltid, de skal ha de samme rettigheter når det gjelder sosiale rettigheter, vern i forbindelse med fødsel/adopsjon, oppsigelsesvern, betalt ferie, sykefravær mv.
Konvensjonen var i overensstemmelse med norsk regelverk, med unntak av reglene om arbeidstakeres rett til representasjon i styrende organer etter selskapslovgivningen. Disse forskriftene til selskapslovgivningen om representasjon ble endret 6. juli 2001. De nye reglene er fullt ut i samsvar med ILO-konvensjonen. Departementet kan derfor ikke se at det lenger foreligger noen ratifikasjonshindringer.
Den norske ILO-komiteen behandlet denne saken på sitt møte 18. desember 2001.
Komiteen tilrår derfor at Norge ratifiserer konvensjonen.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet slutter seg til tilrådingen fra ILO-komiteen om at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 175 om deltidsarbeid fra 1994.
Det er blitt lagt til grunn at spørsmålet om norsk ratifikasjon av denne konvensjonen ikke er av slik viktighet at det er nødvendig å innhente Stortingets samtykke til å ratifisere den, ettersom det norske regelverket allerede er i samsvar med konvensjonen.