| |
Norsk litteraturpolitikk bygger på flere sentrale mål, som søkes nådd gjennom ulike virkemidler. De kulturpolitiske målene blir etter forslagsstillernes syn blandet sammen med distriktspolitiske hensyn, og blir søkt oppnådd gjennom ulike særordninger for den norske bokbransjen.
De litteraturpolitiske målene kan ifølge forslagsstillerne kort oppsummeres som styrket norsk skriftkultur, variert og kvalitetspreget litteraturtilbud, stimulans til barns og unges språk og litteraturforståelse, konkurransedyktig skjønnlitteratur, lik geografisk tilgang til litteratur av høy kvalitet, og rekruttering til forfatteryrket.
For å nå de litteraturpolitiske mål består virkemidlene av ulike bevilgninger over statlige og kommunale budsjett, fritak for merverdiavgift og bransjeavtalen for bokomsetning.
Støtten over KKDs budsjett er ifølge forslagsstillerne estimert til 2,44 mrd. kroner (2000), mens merverdiavgiftsfritaket utgjør i overkant av 1 mrd. kroner (2000). De kommunale bidrag er mer sammensatte og derfor langt vanskeligere å estimere, mens bransjeavtalens viktigste virkninger ligger i konkurransevridning og kryssubsidieringer, noe som det i sin natur er vanskelig å beregne kostnader ved og nytte av.
Bokbransjeavtalen ble inngått mellom Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening, og regulerer bokpriser frem til 2004.
Trekk ved utviklingen av norsk bokbransje gjør ifølge forslagsstillerne det naturlig å stille spørsmålet om de litteraturpolitiske mål blir nådd. Spesielt de sterke konsentrasjonstendenser i bransjen og mangelen på synlige positive virkninger av de særnorske støtteordninger, er iøynefallende.
Bokbransjeavtalen har ifølge forslagsstillerne vært en gjenganger i Stortinget, hvor flertallet har satt til side konkurransemessige hensyn, sist i sak Dok.nr.8:56 (1998-1999).
Fortsatt slår bokbransjeavtalen fast at alle bøker skal selges til fast pris utgivelsesåret og året etter. For skolebøker (bokgruppe 1 i avtalen) er det ingen tidsbegrensning på fastprisen.
Forslagsstillerne viser til at en markedsmessig prissetting vil, slik den har gjort det i Sverige og Finland, sannsynligvis føre til en sterkere vekst i antall nye titler. Dette vil komme forbrukerne til gode, gjennom et bredere tilbud og lavere priser på de titler som utgjør de store volumer.
Det vises i forslaget til at i de senere år har bokbransjen i stadig større grad blitt konsentrert om noen få aktører. Ennå har ingen aktør fått eneveldig dominans, slik at det er fortsatt god konkurranse. Samtidig er konsentrasjonen et økende problem siden det er forlagene som har hånd om prissettingen av bøker til sluttbruker. Dette er igjen en direkte konsekvens av bokbransjeavtalen.
Samtidig med at det har foregått en konsentrasjon om færre aktører på forlagssiden, har forlagene også kjøpt seg opp i bokhandel. Det har blitt slik at forlagshusene også har en dominerende posisjon på bokhandelsiden.
Ifølge forslagsstillerne bør det vurderes om medieeierloven bør endres til også å gjelde bokbransjen. På denne måten kan den fungere sammen med konkurranseloven til forbrukernes beste.
Av de økonomiske støtteordninger som bokbransjen nyter godt av, er det én som peker seg ut. Merverdiavgiftsfritaket er beregnet til over 1 mrd. kroner (2000), og kommer alle bokkategorier til gode. Fritaket er dermed en svært lite målrettet subsidie, som ikke kan sies å støtte målene med litteraturpolitikken i nevneverdig grad.
Forslagsstillerne tar også opp spørsmålet om innføring av en begrenset (6 %) merverdiavgift. Under henvisning til de problemer en innføring av merverdiavgift i bokbransjen vil medføre, inkludert de omstillingskostnader som en slik innføring vil medføre, er det, ifølge forslagsstillerne, langt fra sikkert at en slik innføring er tilrådelig.
Forslagsstillerne fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremlegge
sak om opphevelse av fritak fra konkurranseloven for bokbransjeavtalen, samt
vurdering av endringer i medieeierloven for å også omfatte bokbransjen. »