| |
Dagens praksis når det gjelder lønnsforhandlinger i skolen innebærer at arbeidsgiveransvaret i realiteten er todelt. Kommuner og fylkeskommuner har arbeidsgiveransvaret i forhold til den enkelte lærers arbeidskontrakt, mens staten er forhandlingspart i lønnsoppgjørene. Gjennom sin rolle har staten myndighet til å gi instrukser og endre lønns- og arbeidsbetingelser, uten at fylkeskommuner og kommuner har innflytelse over resultatet. Denne ansvarsdelingen medfører problemer både av praktisk og prinsipiell karakter. Lærerne er den eneste yrkesgruppen i Norge og Norden hvor arbeidsgiver ikke har forhandlingsrett overfor sine arbeidstakere. De siste års lønnsoppgjør for lærerne har medført store økonomiske belastninger på kommunenes økonomi. Staten og lærerorganisasjonene har blitt enige om svært kostbare lønnsoppgjør for yrkesgruppen, mens kommunene ikke har fått kompensert disse ekstra kostnadene fra staten i tilstrekkelig grad. Denne situasjonen er uholdbar da det etter forslagsstillernes mening er av avgjørende betydning at kommunene selv får anledning til å forhandle med sine ansatte yrkesgrupper utfra de økonomiske rammer de har til disposisjon. Med dagens forhandlingspraksis når det gjelder undervisningspersonalets lønn er det vanskelig for kommuner og fylker å budsjettere, samt styre de midlene som er til disposisjon. Å gi kommunene og fylkene ansvaret for lønnsforhandlingene med undervisningspersonalet vil gjøre det lettere for dem å utnytte sine ressurser på en bedre måte enn i dag. Kommuner og fylker betaler en stadig større andel av kostnadene i skolen, og det er derfor viktig at de har innflytelse på lærernes lønnsutvikling.
Det vil kunne være hensiktsmessig at kommuner og fylker selv står for forhandlingene med sitt pedagogiske personale da det kan være lokale forhold og organisering som krever differensiering. Med en statlig avtale vil disse lokale forskjellene ikke bli tatt hensyn til, og en har i realiteten et rigid og lite fleksibelt system. De avtaler som lærerorganisasjonene inngår sentralt vil innvirke på andre yrkesgruppers lokale lønnsoppgjør, og i verste fall medføre at det blir mindre igjen til disse gruppene. Hele systemet er derfor etter forslagsstillernes mening urettferdig, og forskjellsbehandler lærerne som yrkesgruppe på bekostning av andre yrkesgrupper som har sitt daglige virke i fylker og kommuner.
Forslagsstillerne viser til at Kommunenes Sentralforbund (KS) ved gjentatte anledninger har ytret ønske om at forhandlingsansvaret for pedagogisk personale skal være et kommunalt anliggende.
Det vises også til at 1. januar 1991 ble forhandlingsansvaret for de svenske lærerne overført fra staten til lokalforvaltningen.
Forslagsstillerne fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen overføre
forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet fra staten til
fylkeskommunen/kommunen. »