| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at da NATOs toppmøte i Madrid i 1997 inviterte Polen, Tsjekkia og Ungarn til å innlede medlemskapsforhandlinger, ble det samtidig understreket at alliansen ville videreføre en « åpen dør »-politikk overfor de øvrige kandidatland. Komiteen viser videre til at NATOs toppmøte i Washington i 1999 bekreftet dette ved å lansere en egen handlingsplan for medlemskap.
Komiteen viser til at Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia ble invitert til å starte medlemskapsforhandlinger på NATOS toppmøte i Praha i november 2002. Komiteen konstaterer at samtalene med disse landene om tiltredelse til Traktaten for det nordatlantiske området er gjennomført med et omforent resultat.
Komiteen vil vise til at Stortinget en
rekke ganger tidligere har drøftet spørsmålet om utvidelse av NATO og
konstaterer at det har vært bred tilslutning til dette i Stortinget.
Komiteen viser her også til
Innst.S.nr.94
(1997-1998), jf
St.prp. nr. 29 (1997-1998), i forbindelse med Polen, Tsjekkia og Ungarns
tiltredelse til Traktaten.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at også denne utvidelsen av
NATO er et viktig bidrag til stabiliteten i Europa. Utvidelsen er sammen
med styrkingen av partnerskapssamarbeidet og en stadig sterkere integrering
av Russland i euroatlantiske strukturer, etter flertallets mening viktige
bidrag for å hviske ut gamle skillelinjer i Europa. Flertallet er også av
den oppfatning at medlemskapet i NATO vil bidra til å befeste og
videreutvikle de politiske og økonomiske reformer i disse landene.
Flertallet mener videre at opptaket av disse landene vil være en styrke for
NATO både politisk og militært.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at NATOs rolle som forsvarsallianse ikke svekkes militært etter utvidelsen. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av at nye medlemsland raskest mulig blir en integrert del av NATOs militære struktur. Disse medlemmer mener utvidelsen av NATO er svært viktig politisk, men det må ikke gå på bekostning av den militære kapasitet.
Disse medlemmer er glad for å kunne
registrere at de nye medlemslandene synes opptatt av å styrke de
transatlantiske bånd, særlig til USA. Disse medlemmer mener at det, særlig
for Norge, er viktig at NATO befester rollen som den viktigste sikkerhets-
og forsvarspolitiske organisasjonen for medlemslandene. Disse medlemmer
betrakter utvidelsen av NATO som en styrking av NATO som organisasjon, og
håper med det at EUs rolle innen sikkerhets- og forsvarspolitikken blir
klart underordnet NATOs rolle.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot at NATO skulle utvides med Polen, Tsjekkia og Ungarn i 1997, ut fra de reaksjonene som dette vakte i Russland. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.94 (1997-1998) hvor Sosialistisk Venstreparti argumenterte for at en i stedet for en slik utvidelse av NATO burde satse på reelt alleuropeisk samarbeid om sikkerhet, slik som OSSE som inkluderte Russland. Disse medlemmer viser til at motstanden mot også denne utvidelsen har vært sterk på russisk side. Selv med de nye medlemmene vil NATO vedlikeholde skillelinjer fra den kalde krigen.
Disse medlemmer vil likevel understreke at en ved den forestående utvidelsen av NATO er i en annen situasjon i forhold til Russland, ved at en våren 2002 fikk en samarbeidsavtale mellom NATO og Russland. Dette må sees som et bidrag til avspenning i Europa. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at avtalen omfatter et politisk samarbeid om aktuelle politiske spørsmål, og er ikke en militær samarbeidsarena. Det gjenstår å se hvilke konkrete konsekvenser samarbeidet vil ha.
Disse medlemmer mener at det først og fremst bør være opp til de enkelte søkerland å vurdere om de er tjent med NATO-medlemskap, når de oppfyller søkerkriteriene og når utvidelse av NATO ikke vil føre til et tilspisset forhold mellom NATO og Russland.
En utvidelse av NATO vil imidlertid ikke i seg selv bedre innholdet i NATO. Disse medlemmer vil understreke behovet for en bred debatt om NATOs videre utvikling. Det tette sikkerhetspolitiske og militære samarbeidet i NATO påvirkes for eksempel sterkt av den kursen USA de siste årene har valgt for sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. NATO-alliansen bygger på forpliktelse til å stille opp dersom et medlemsland blir angrepet. Når USA har valgt å satse på « forebyggende angrep » som en del av sin sikkerhetsstrategi kan det få store konsekvenser for NATO-samarbeidet. Forebyggende angrep vil kunne utløse forpliktelser i NATO til å stille opp med forsvar til å håndtere reaksjoner på slike angrep. Denne situasjonen er allerede aktualisert ved at Tyrkia har bedt om støtte fra NATO dersom USAs og Storbritannias angrep på Irak fører til irakiske angrep på Tyrkia. Disse medlemmer understreker at den amerikanske strategien om forebyggende angrep er uakseptabel, og vil ha økt usikkerhet som konsekvens for USAs alliansepartnere. Disse medlemmer mener at det må være et sentralt mål for norsk sikkerhetspolitikk å unngå at Norge kommer i militær konflikt.
Disse medlemmer mener at NATOs konsept fra 1999 hvor en slo fast at NATO kan virke « out of area » må endres, og at det er FN som er den globale organisasjonen med legitimitet til å kunne gripe inn for å forebygge, dempe og løse i konflikter globalt. Disse medlemmer mener også det er viktig for Norge å arbeide for å endre den rollen masseødeleggelsesvåpen (atomvåpen) i dag spiller i NATOs militære strategi, og at NATO bør legge økt vekt på at sikkerhet best skapes ved å forebygge konflikter. Disse medlemmer mener også at Norge bør gå imot at utbygging av rakettskjold skal være en oppgave for NATO. Rakettskjoldplanene vil kunne føre til et nytt farlig og ressurskrevende rustningskappløp, og dermed skape mer usikkerhet enn sikkerhet.