Innst.S.nr.216 (2002-2003)
Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Kvassheim og Leif Helge Kongshaug om ny § 49 a, alternativt § 82 eller § 85 a i Grunnloven (Kommunalt selvstyre)

Sammendrag

       Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet av Gunnar Kvassheim og Leif Helge Kongshaug, gjelder kommunalt selvstyre.

       Forslagsstillerne viser til at Grunnloven, med etterfølgende konstitusjonell sedvanerett om den utøvende makts uavhengighet av Stortinget, bygger på folkesuverenitetsprinsippet. Folket styrer gjennom valgte representanter.

       Det kommunale selvstyret, slik dette har vært praktisert i nær 160 år, representerer en forsterkning av dette prinsippet. Ivaretakelse og videreutvikling av det kommunale selvstyret er en sentral politisk oppgave. Grunnlovsfesting av det kommunale selvstyret vil være et bidrag til dette. Forslagsstillerne viser til Kommunelovutvalgets utredning, NOU 1990:13 .

       Forslagsstillerne understreker at lokalt selvstyre i form av kommuner og fylkeskommuner er mer enn et spørsmål om en hensiktsmessig fordeling av statens myndighet. Det representerer verdier om at den enkelte innbygger skal ha størst mulig deltakelse i, og innflytelse på, de beslutninger som gjelder den enkelte.

       Etter forslagsstillernes mening er det en styrking av den enkelte innbyggers rettslige stilling å ha størst mulig innflytelse på de offentlige beslutninger som angår den enkelte.

       Forslagsstillerne mener videre at Grunnloven bør inneholde de grunnleggende trekk i vårt styringssystem, og at det kommunale selvstyret er en del av dette. En grunnlovsbestemmelse vil imidlertid nødvendigvis måtte vise til nærmere konkretisering av innholdet gjennom lov.

       Stortinget ga den 6. april 1989 samtykke til at Norge undertegnet Europarådskonvensjonen av 15. oktober 1985 om lokalt selvstyre. Det vises til St.prp. nr. 19 (1988-1989) og Innst.S.nr.110 (1988-1989). Det heter i denne konvensjonens Artikkel 1 følgende:

       Forslagsstillerne anfører at det må være Stortingets ansvar i henhold til denne konvensjonen å vedta en grunnlovsbestemmelse om lokalt selvstyre. Det forhold at det kreves kvalifisert flertall for en grunnlovsbestemmelse, vil bare frita staten Norge fra en grunnlovsfesting dersom flertallet prøver å få gjennomført slik grunnlovsfesting, men stanses av et stort nok mindretall. Konvensjonen ble for øvrig vedtatt enstemmig i Stortinget.

       Forslagsstillerne vil med dette gi sitt bidrag til at Stortinget kan oppfylle Norges internasjonale forpliktelse til å verne det lokale selvstyret gjennom Grunnloven.

       Det vises her også til at Kommunelovutvalget i sin innstilling foreslo at prinsippet om det lokale selvstyret bør grunnlovsfestes, jf NOU 1990:13 s. 338-339.

       Forslaget til ny grunnlovsbestemmelse fremsettes i flere alternativ. Alternativ 1 er forslagsstillernes prinsipale forslag til grunnlovstekst. Det inneholder sentrale elementer i det kommunale selvstyret kommunene og fylkeskommunene i dag har, og sentrale elementer fra den konvensjon Norge har tiltrådt. Etter Venstres oppfatning bør så vidt mange elementer av det kommunale selvstyre grunnlovsfestes. Alternativene 1, 4 og 7 har lik ordlyd, men ulik plassering i Grunnloven, i henholdsvis § 49 a, § 82 og § 85 a. Disse alternativene inneholder fire ledd.

       Alternativ 2 fremmes som et forslag som bør kunne vinne mer allmenn tilslutning, dersom alternativ 1 skulle bli oppfattet som for omfattende. Alternativene 2, 5 og 8 har lik ordlyd, men ulik plassering i Grunnloven, i henholdsvis § 49 a, § 82 og § 85 a. Disse alternativene inneholder tre ledd.

       Det tredje alternativet fremmes med det siktemål i alle fall å få grunnlovsfestet et minimum av kommunalt selvstyre dersom de to første alternativene ikke skulle vinne tilstrekkelig flertall. Alternativene 3, 6 og 9 har lik ordlyd, men ulik plassering i Grunnloven, i henholdsvis § 49 a, § 82 og § 85 a. Disse alternativene inneholder bare ett ledd.

Forslag

       Det fremmes følgende forslag med alternative plasseringer. De alternative forslagene er følgende:

       Ordlyden i alternativene 4 til 9 er enslydende med alternativene 1 til 3, men plasseringen i Grunnloven er forskjellig. Disse alternativene er derfor ikke gjengitt her.