| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Helen Rui, Ola Røtvei og Bernt Egil Torp, fra Høyre, Carsten Dybevig lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, ser alvorlig på de problemer vedrørende barnebortføringer som representantene Eirin Faldet, Karita Bekkemellem Orheim og Knut Storberget tar opp i forslaget. For foreldre og barn som rammes av barnebortføring, innebærer bortføringen et overgrep i forhold til deres rett til å ha kontakt med hverandre. Videre er den følelsesmessige belastningen stor. For den som ikke har opplevd et slikt overgrep, kan det være vanskelig å fatte hvor uholdbar situasjonen oppleves. Komiteen støtter derfor intensjonen i forslaget om at det er viktig at Norge fører en aktiv politikk som forhindrer at barnebortføring kan skje, og gjør det lettere å bringe barnet tilbake til rette omsorgsperson hvis bortføring har funnet sted.
Komiteen viser til at forslagsstillerne påpeker at et problem relatert til bortføringssaker, er i tilfeller hvor barnet, eller en av foreldrene, har dobbelt statsborgerskap. Komiteen vil derfor be Regjeringen se på dette i forbindelse med at Regjeringen skal fremme forslag om ny statsborgerlov. Ny statsborgerlov bør etter komiteens mening bygge på prinsippet om at den enkelte bare kan ha ett statsborgerskap.
Komiteen viser til at selv om prinsippet om at den enkelte bare kan ha ett statsborgerskap også i dag er regelen, har det etter det komiteen kjenner til i praksis vist seg at mange personer faktisk har to statsborgerskap. Noen kan ha dobbelt statsborgerskap f.eks. fordi de får det ved fødsel, eller fordi det kan gjøres unntak fra kravet om å si ifra seg det statsborgerskapet de har fra før. Noen land løser ikke personen fra et tidligere statsborgerskap. Tyrkia er et eksempel på dette. Problemet har ifølge tyrkiske myndigheter vært at enkelte forsøker å unngå militærtjeneste Det må derfor arbeides aktivt for å endre denne situasjonen. Dette vil etter komiteens vurdering også kunne redusere faren for bortføring.
Komiteen vil punktvis gjennomgå
forslagene til tiltak som etterspørres og gjøre rede for sitt syn.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener samtidig at det faktum at enkelte
land nekter å løse tidligere innbyggere fra opprinnelig statsborgerskap,
ikke må forhindre disses mulighet til å oppnå statsborgerskap i Norge.
Forslagets pkt. 1
Komiteen mener at i de tilfeller hvor
det finnes internasjonalt regelverk omkring hvordan en tvist om bortføring
skal løses, er det ofte mulig å kunne finne rimelige løsninger på
barnebortføringer. Problemet øker vesentlig når bortføringen er skjedd til
et land som ikke har inngått eller som ikke overholder internasjonale
forpliktelser. Videre mener komiteen at mange av sakene vanskeliggjøres ved
at barnet bortføres til land med annen familiekultur og rettstradisjon.
Komiteen vil understreke at det er viktig at Norge spiller en sentral rolle
for å få flere land til å slutte seg til Haag-konvensjonen. Dette er et
arbeid som i første rekke må skje gjennom de internasjonale fora og
møteplasser Norge har med land som ikke er konvensjonsstater.
Forslagets pkt. 2
Komiteen vil understreke at dersom et barn blir bortført fra Norge, så skal norske myndigheter bistå den som har foreldreansvaret. Komiteen mener at de som er bosatt i Norge og har foreldreansvaret, skal få fri rettshjelp i barnebortføringssaker. Selv om disse sakene ikke er prioritert etter rettshjelpsloven § 18, er komiteen kjent med at staten i stor utstrekning innvilger rettshjelp i slike saker etter søknad.
Komiteen har også merket seg at
Regjeringen har varslet forslag om endringer i rettshjelpsloven til høsten,
og mener det er naturlig at disse sakene i den sammenheng kommer inn i loven
som prioriterte. Komiteen viser til at dette tidligere er foreslått i
Rettshjelpsmeldingen.
Forslagets pkt. 3
Komiteen støtter forslaget om å
nedsette en arbeidsgruppe for å utarbeide forslag til ulike bistandstiltak
og råd overfor de enkeltpersoner, offentlige myndigheter og organisasjoner
som kan involveres i saker om tilbakeføring av bortførte barn. Denne
arbeidsgruppen bør vurdere tiltak som etablering av en
telefonrådgivningstjeneste og en støtteorganisasjon.
Forslagets pkt. 4
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at det er pågripelsesadgang overfor den som begår barnebortføring. Slike handlinger vil normalt kunne falle under straffeloven § 216 eller § 223. Strafferammene for pågripelse er etter flertallets mening tilstrekkelig etter begge bestemmelser, jf straffeprosessloven § 171 første ledd.
Formålet med pågripelse må etter
flertallets vurdering være straffesaken mot barnebortføreren (f.eks. fare
for bevisforspillelse, for flukt til utlandet eller for gjentakelse), og
ikke at en pågripelse og varetektsfengsling skal benyttes som ubestemt
pressmiddel for at siktede skal bevirke til at barnet kommer tilbake til
Norge. Det vil etter flertallets syn kunne være i strid med vår
rettstradisjon og EMK art. 5 (1) bokstav b å bruke pågripelse slik forslaget
antyder. Politiet har ellers mulighet til å etterlyse barnebortførere
gjennom det internasjonale politisamarbeid i Interpol, hvor de fleste land i
verden er tilsluttet. På denne bakgrunn er flertallet ikke enig i forslaget
om en utvidet pågripelseshjemmel. Etter flertallets oppfatning bør
påtalemyndigheten raskest mulig reise straffesak og tiltale mot
barnebortføreren, noe som bl.a vil gjøre det mulig å pågripe
barnebortføreren. Flertallet mener at det ikke nødvendigvis vil være
enklere å få tilbakeført et barn som er i utlandet, dersom bortføreren for
eksempel automatisk pågripes og varetektsfengsles ved besøk i Norge.
Imidlertid vil sannsynligheten for å lykkes med å få bortførte barn tilbake,
være større desto flere sanksjonsmidler norske myndigheter har overfor
barnebortføreren. Det er imidlertid en særlig utfordring at politiet i
flere land etter det flertallet erfarer ikke prioriterer en internasjonal
etterlysning i en barnebortføringssak, hvis det bare er en straffesak etter
straffeloven § 216 og ikke etter den strengere bestemmelsen om ulovlig
frihetsberøvelse i § 223.
Forslagets pkt. 5
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er kjent med reglene
om heftelse av siktedes formue etter straffeprosessloven § 217, og mener
disse reglene vil være tilstrekkelige hvis det er behov for å sikre hele
eller deler av siktedes formuesmasse i Norge, f.eks. i forbindelse med et
eventuelt erstatningskrav fra den fornærmede. Flertallet ser derfor ikke
noe behov for økt mulighet til å beslaglegge formuen til en barnebortfører i
Norge. Flertallet viser også til regler i straffeprosessloven § 220 om
forvaltning av formuen til en siktet som oppholder seg i utlandet, og disse
regler vil også kunne dekke det behov som forslaget skisserer. Når
straffesak reises, bør det gjøres selvstendige vurderinger hvorvidt § 217 og
§ 220 i straffeprosessloven skal etterfølges. Om særlige grunner tilsier
det, spesielt når det er overhengende fare for formuesoverføring til
utlandet, bør formuen sikres inntil påtalemyndigheten har reist straffesak.
Forslagets pkt. 6
Komiteen er enig i at det er et behov
for å se på mulighetene til å stanse offentlige økonomiske ytelser til en
som bortfører barn til utlandet. Dette kan være ytelser eller
støtteordninger som forvaltes av Barne- og familiedepartementet,
Sosialdepartementet og andre departement.
Forslagets pkt. 7 og 9
Komiteen ber Regjeringen vurdere om bestående frivillige organisasjoner kan styrkes til å gi bistand i barnebortføringssaker. Ofrene bør også kunne få bistand og råd fra politiet, ikke minst fra KRIPOS som har opparbeidet erfaring på området.
Komiteen viser for øvrig til merknaden
til forslagets pkt. 3.
Forslagets pkt. 8
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ser ikke noe behov for
at barnebortføring skal medføre umiddelbart grunnlag for skilsmisse. Blant
annet viser flertallet til at ikke alle barn som bortføres, har foreldre som
er gifte. Videre vil komiteen vise til justisminister Odd Einar Dørums brev
til komiteen av 5. mai 2003 (brevet følger vedlagt denne innstilling)
nederst på side 2 og på side 3, hvor det fremgår hvorfor et slikt forslag
tvert imot kan virke mot målsettingen om å få barnet tilbake til rette
omsorgsperson.
Forslagets pkt. 10
Komiteen er enig i at det kan være behov for å gjennomgå bestemmelsen i straffeloven § 216 - tillegg til bestemmelsen om ulovlig frihetsberøvelse i § 223 - opp mot barnebortføring. Dette bør imidlertid skje i forbindelse med Regjeringens arbeid med ny straffelov.
Komiteen bemerker at
Straffelovkommisjonen synes å foreslå at strafferammen for slike saker bør
ligge i det nedre sjikt, jf
NOU 2002:4 Ny straffelov s. 344, jf s. 341. Dette er etter komiteens
oppfatning ikke i samsvar med slike sakers alvor. Barnebortføring, særlig
de tilfeller hvor barnet regelrett kidnappes og føres ut av landet mot sin
vilje, for å vokse opp i et annet land uten å kunne treffe sin øvrige
familie og sosiale kontaktnett i Norge, krever et strengt straffenivå slik
at en først og fremst oppnår den nødvendige allmennprevensjon, men også
tilstrekkelig vilje til samarbeid og prioritering av andre lands
rettshåndhevende myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til forslagsstillernes begrunnelse og slutter seg til forslagets pkt. nr. 4, 5 og 8.