| |
Det vises til Næringskomiteens brev 23. mars 2004.
Driftsordningen ble iverksatt fra 1. januar 2004, som en prøveordning i fylkene Finnmark, Troms og Sogn og Fjordane.
Fiskeridepartementet hadde i høringsnotat fra august 2002 foreslått å innføre driftsordningen som en permanent ordning for hele landet, samtidig med strukturkvoteordningen for kystflåten. Høringsuttalelsene var imidlertid preget av ulike syn på dette forslaget. I St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten er det referert følgende om høringsuttalel-sene (side 64, nederst første spalte):
| « Det har kommet frem svært ulike synspunkt på forslagene til driftsordninger etter at disse ble sendt på høring. På den ene siden har en prinsipielle synspunkter om at driftsordninger innebærer innføring av omsettelige kvoter, at konsekvensene av å innføre denne type ordninger er for lite utredet og at ordningene kan få uoversiktlige distriktsmessige effekter. På den annen side er det fremmet at denne type ordninger vil motvirke de foreslåtte strukturordningene, som en da mener at det er et påtrengende behov for også i kystflåten ». |
På denne bakgrunn foreslo Regjeringen i Stortingsmeldingen en prøveordning for Finnmark, idet « et praktisk forsøk vil gi verdifull erfaring med hvordan driftsordningene virker, i seg selv og i samspill med strukturordningene, og dermed gi et sikrere beslutningsgrunnlag » (meldingens s. 78 første spalte). Finnmark ble valgt ut, idet både Finnmark fylkeskommune og Finnmark fiskarlag hadde ønsket å være prøvefylke.
Næringskomiteens flertall, alle unntatt SV og Sp, ba imidlertid Regjeringen vurdere « muligheten for at flere fiskere i hele landet kan delta i driftsordningsmodellen ». Prøveordningen ble deretter utvidet til Troms og Sogn og Fjordane.
Driftsordningen var således fra Fiskeridepartementets side opprinnelig ment å omfatte hele landet fra 2004, men man valgte å endre dette for å imøtekomme høringsinstansenes synspunkter.
Å utvide ordningen nå, etter at årets fiske er startet, vil medføre en del konsekvenser som må vurderes:
For det første vil dette svekke mulighetene for å evaluere ordningen som forutsatt. Et viktig element i evalueringen er i hvilken grad driftsordningen svekker effekten av strukturordningene, og dermed forhindrer eller forsinker den nødvendige strukturtilpasning av kystflåten. Dette var et sentralt element i flere av høringsuttalelsene, jf referatet foran. Dersom fiskere fra alle fylker kan nytte driftsordningen, mister man imidlertid muligheten til å se hvordan strukturordningene fungerer i fylker med og uten driftsordning.
Videre vil det innebære en ikke uvesentlig administrativ belastning særlig for Fiskeridirektoratets regionkontor, men også for Fiskeridirektoratet selv. Disse organene har planlagt sin aktivitet og prioritert sine oppgaver, ut fra tildelte budsjett- og personalmessige rammer. En utvidelse av prøveordningen nå, og et naturlig krav om rask behandling av de søknader som deretter måtte komme, vil innebære en praktisk utfordring og vil måtte innebære at andre oppgaver blir nedprioritert.
Det bør også tas i betraktning at det er lagt inn i reglene for driftsordningen at man ikke kan avgi en kvote til et annet fartøy, etter at man har startet fiske på kvoten for inneværende år. Bakgrunnen for dette er dels kontrollmessige hensyn, og dels å redusere graden av omsettelighet av kvoter.
Før det blir besluttet om driftsordningen nå skal utvides, etter at de langt fleste fartøyene for eksempel fra Nordland har startet fisket på torskekvotene, må det tas stilling til om det er rettferdig at dette kravet videreføres eller om det skal oppheves.
Dersom man ønsker å oppheve dette kravet, må det bygge på en vurdering av at det er mulig å gjennomføre en god nok kontroll med at kvotene ikke blir overfisket. Det vil by på kontrollmessige utfordringer å gjennomføre denne kontrollen, når flere fartøy kan drive fiske på den samme kvoten i løpet av året og det ikke er kjent hvilke eller hvor mange dette kan være i løpet av den tiden det fiskes på kvoten.
Det er foreløpig uklart hvorvidt dette vil kreve en manuell etterkontroll, eller om man kan etablere tekniske løsninger. Dette vil således uansett også kreve administrative ressurser, først og fremst fra Fiskeridirektoratet men muligens også fra salgslagene.
Det forutsettes imidlertid at vi har en felles målsetting om at gjennomføringen av driftsordningen ikke bør svekke kvotekontrollen.
Som nevnt ovenfor, innebærer driftsordningen at kvoter blir omsettelige i større grad enn tidligere. Bestemmelsen om at man bare kan utveksle kvoter som man ikke har startet årets fiske på, begrenser i praksis omsetteligheten. Dersom man tar bort denne begrensningen, så legger man dermed også til rette for større grad av omsettelighet av fiskekvoter enn det man opprinnelig la opp til i driftsordningen.
Det bør også tas i betraktning at dersom man tar bort begrensningen, så vil det i maksimalkvoteregulerte fiskerier innebære ytterligere øket press på kvoteutnyttelsen. Dette vil redusere fangstmulighetene for fartøy som ikke benytter seg av driftsordningen.
Vi vil på denne bakgrunn tilrå at ved en utvidelse av prøveordningen til hele landet, videreføres bestemmelsen om at man bare kan utveksle kvoter som man ikke har startet årets fiske på.
Dersom Næringskomiteen likevel skulle komme til den motsatte konklusjon, bør det presiseres at dette bare gjelder for inneværende år og ikke legger føringer for senere år.