Innst.S.nr.229 (2003-2004)
Innstilling fra kommunalkomiteen om boligpolitikken

5. Vanskeligstilte på boligmarkedet

5.1 Sammendrag

       Regjeringen la høsten 2002 frem St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom. Å sikre vanskeligstilte gode, nøkterne boliger var en sentral strategi i denne meldingen.

       Vanskeligstilte på boligmarkedet skal sikres en bolig de kan klare å beholde. Dette er en forutsetning for at flest mulig i yrkesaktiv alder skal klare seg selv ved egen arbeidsinntekt.

       Tiltak for å redusere antall vanskeligstilte på boligmarkedet vil på den ene siden bli rettet mot individene for å styrke deres ressurser slik at de lettere kan delta på boligmarkedet, og på den annen side bli rettet mot egenskaper ved boligmarkedet og boligmassen som unødvendig hindrer folk i å delta.

       Det er kommunene som har hovedansvaret for å sikre vanskeligstilte en bolig. Utfordringen er å legge til rette for at kommunene skal ha de beste muligheter for å ivareta dette ansvaret.

       Regjeringen foreslår at følgende utfordringer prioriteres:

Boligetablering av personer med svak økonomi

       Økte boligpriser har medført at det nå er vanskeligere for folk som har liten egenkapital og lav eller usikker inntekt å etablere seg i egen bolig enn det var for ti år siden. Ungdom har i økende grad usikker inntekt, bl.a fordi de studerer lenger. På den annen side flytter ikke ungdom senere fra oppveksthjemmet enn tidligere, og de fleste har ikke høyere boutgifter enn hva som kan forventes i en etableringsfase. Også ungdoms egne prioriteringer, bl.a mellom arbeid og fritid og mellom konsum av bolig mot andre varer og tjenester, bestemmer deres posisjon på boligmarkedet.

       Det viktigste virkemidlet for å sikre etablerende en bolig er et velfungerende boligmarked. Et slikt marked vil bidra til at det tilbys et tilstrekkelig antall boliger. Nye boliger vil ofte falle dyre for boligetablerende med svak økonomi. At det bygges nye boliger for mer kjøpesterke grupper bidrar imidlertid gjennom flyttekjeder til at det frigjøres boliger for førstegangsetablerende, og at disse blir rimeligere.

       For enkelte grupper vil ikke økt tilgang på boliger alene kunne avhjelpe deres boligbehov. Personer med usikker inntekt og liten egenkapital vil ikke få lån eller må betale høye renter for å få lån i ordinære kredittinstitusjoner. Regjeringen foreslår derfor at Husbankens nye grunnlån innrettes mot boligetablerende og å utvikle startlån til vanskeligstilte som virkemiddel.

Forebygge og bekjempe bostedsløshet

       Regjeringens langsiktige mål er å bekjempe bostedsløshet. Det pågående prosjekt bostedsløse skal etter planen avsluttes i 2004. Regjeringen foreslår en fortsatt satsing på å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Husbanken skal fortsatt ha et koordineringsansvar for arbeidet, og legge til rette for at kommunene kan utforme lokalt tilpassede strategier. En interdepartemental gruppe skal følge opp satsingen.

       Interkommunalt samarbeid og samarbeid på tvers av sektorer er en forutsetning for å bekjempe bostedsløshet.

       For å begrense antallet begjæringer om og antallet utkastelser sendte flere departementer høsten 2003 ut et rundskriv til landets kommuner og namsmenn. Sosial- og helsedirektoratet og Husbanken skal følge opp rundskrivet med en rekke tiltak.

       Ved slutten av et fengsels- eller behandlingsopphold er faren for at enkelte ender som bostedsløs stor. Det er behov for mer kunnskap om hva som faktisk skjer ved løslatelse og etter institusjonsopphold, og en undersøkelse om dette vil bli gjennomført.

       Regjeringen skal i samarbeid med kommunene arbeide for at barnefamilier ikke havner på hospits. Stortinget har bedt Regjeringen om å utarbeide regelverk som sikrer at dette ikke skjer. Omfanget av barnefamilier på hospits er ikke kjent. Det er nå tatt initiativ til at dette kartlegges i den årlige KOSTRA-rapporteringen fra 2004.

Boligbehov blant rusmiddelmisbrukere

       Rusmiddelmisbrukere som har et boligbehov, har tilgang til de samme husbankordninger som andre grupper. Regjeringen vil ikke fremheve et virkemiddel som bedre egnet enn andre virkemidler, og vil heller ikke foreslå egne ordninger for rusmiddelmisbrukere.

       I Husbankens rapporter er ikke rusmiddelmisbrukere skilt ut som egen brukerkategori, og det er dermed behov for å synliggjøre målgruppen i rapporteringssystemet.

       I statsbudsjettet for 2004 er bostøttens boutgiftstak i de største byene hevet samtidig som kravet om et boareal på 40 kvm for barnefamilier i boliger formidlet av kommunen er fjernet. Dette vil medføre at flere rusmiddelmisbrukere får økte ytelser og at flere faller inn under ordningen.

Boliger til innvandrere og flyktninger

       Målet for boligetablering av innvandrere er som for nordmenn flest, at de raskest mulig skal etableres og bli selvhjulpne i en egen bolig. De fleste innvandrere etablerer seg i boligmarkedet uten offentlig hjelp, men enkelte trenger støtte. Spesielt for denne gruppen er at mange snakker dårlig norsk og har lite kunnskaper om det norske boligmarkedet og boligfinansieringsordninger.

       Flyktninger som har fått varig opphold i Norge skal bosettes i kommunene, og trenger spesiell hjelp til boligetablering. Årlig bosetter Norge rundt 7.000 flyktninger, hvilket gir et årlig boligbehov på rundt 3.500 boliger. Kommunene mottar et integreringstilskudd for å motta flyktninger, som er ment å dekke kommunenes kostnader. I 2004 er tilskuddet i utgangspunktet på 396.000 kroner pr. person, men det gis høyere tilskudd for eldre og funksjonshemmede. Tilsagnsbevilgningen er på 2,9 mrd. kroner. Det er for tiden flere flyktninger og asylsøkere som får beskyttelse og opphold i Norge enn hva kommunene ønsker å ta imot. De fleste flyktninger bosettes i utleieboliger. I meldingen foreslår Regjeringen å endre bruken av subsidier til sosiale utleieboliger slik at nyankomne flyktninger bedre kan sikres en god boligkarriere. Det er integreringstilskuddet som er ment å dekke kommunenes kostnader til bosetting av flyktninger, og en utredning viser da også at dette tilskuddet dekker de fleste kommunenes utgifter. Regjeringen vil ta initiativ til at rollefordelingen mellom integrerings- og boligtilskuddet avklares.

       Diskriminering på etnisk grunnlag forekommer i noe omfang i boligmarkedene, spesielt i leiemarkedet. Å overvåke og få klare bevis på at slik diskriminering forekommer, er vanskelig.

       De nye boliglovene, samt husleieloven og eieseksjonsloven, har nå egne bestemmelser som setter forbud mot diskriminering. Bestemmelsene tok til å gjelde 1. januar 2004.

       Regjeringen mener at disse lovendringene vil kunne medvirke til å forhindre diskriminering på boligmarkedet, både ved leie og ved kjøp av bolig i borettslag. De nye bestemmelsene er milepæler i arbeidet med å bekjempe diskriminering innenfor det boligrettslige området.

Tilrettelegge for personer med nedsatt funksjonsevne

       Det er et mål for Regjeringen å øke antall boliger og boområder som er tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne (universelt utformede). Tilskuddene til formålet foreslås ytterligere målrettet. Det er videre behov for å styrke den faglige veiledningen overfor brukerne.

       Av meldingen framgår det at personer med nedsatt funksjonsevne synes å være godt ivaretatt innenfor den nåværende startlånsordningen.

       Antall eldre vil dobles over de neste 50 årene. Da det å bli gammel ofte handler om å få nedsatt funksjonsevne, vil behovet for tilgjengelige boliger være økende. For flere enn i dag kan det være aktuelt å bli boende hjemme i egen bolig dersom boligen blir tilrettelagt. Dette vil også være god samfunnsøkonomi. Regjeringen vil derfor foreslå at Husbankens grunnlån innrettes mot tiltak for å øke boligenes tilgjengelighet.

Opptrappingsplanen for psykisk helse og videre oppfølging

       Det avgrensede boligprogrammet innenfor Opptrappingsplanen for psykisk helse (3.400 stk.) er i ferd med å bli realisert. Ytterligere boligtiltak for personer med psykiske lidelser bør etter Regjeringens vurdering tilrettelegges innenfor de generelle boligtiltak for vanskeligstilte. De foreslåtte virkemidler i denne meldingen vil bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet, herunder personer med psykiske lidelser og med rusproblematikk, lettere får tilgang til tilrettelagte boliger. Dette vil være et viktig ledd i Regjeringens videre satsing på området.

Sosiale utleieboliger som boligpolitisk virkemiddel

       For de fleste vil det være fordelaktig å eie sin egen bolig. Ved kortvarige boligetableringer kan det imidlertid være en fordel å leie. Dette gjelder også for vanskeligstilte. Sosiale utleieboliger anbefales derfor ikke som permanent bosted for vanskeligstilte, men som gjennomgangsbolig. Det er ikke nødvendigvis slik at en stor andel sosiale utleieboliger sikrer en god boligsosial politikk. Utleieboligen kan representere en fattigdomsfelle.

       Det å være vanskeligstilt skal ikke være noen permanent tilstand. Forholdene bør derfor legges til rette for at den enkelte kan gjennomgå en boligkarriere etter egne forutsetninger, der målet er å bli mest mulig selvhjulpen i egen bolig. Både leiekontrakt og offentlig økonomisk støtte til leiere i sosiale utleieboliger bør derfor utformes slik at de motiverer til å avansere i boligkarrieren.

       Selv om det skal legges til rette for at flest mulig skal eie sine boliger, er det viktig at kommunene disponerer et stort spekter av utleieboliger som avspeiler deres behov. Kommunene anbefales å profesjonalisere tjenestene for kjøp og forvaltning av sosiale utleieboliger. I tillegg kan kommunene utvikle interkommunalt samarbeid for å øke fleksibiliteten og bygge opp den nødvendige kompetanse. Husbankens veiledning overfor kommunene skal styrkes og kunnskapen skal økes på dette området, bl.a gjennom utviklingsprosjekter.

       Prisen for bygging og kjøp av nye sosiale boliger er høye. Kommunene og de frivillige organisasjonene anbefales å vurdere kjøp av brukte boliger fremfor å bygge nytt og å dempe kostnadene ved bygging av egne boliger.

Vurdering av å lovfeste retten til bolig

       I internasjonale fora, som i FN, er retten til bolig en aktuell strategi for å styrke enkeltindividenes rettigheter og for å sikre vanskeligstilte bolig. Også boligutvalget anbefalte å vurdere lovfesting av retten til bolig. I januar 2004 avviste Stortinget et forslag om å grunnlovsfeste retten til bolig. Regjeringen mener at retten til bolig er tilstrekkelig forankret, og vil ikke foreslå ytterligere presiseringer.

5.2 Komiteens merknader

5.2.1 Innledning

       Komiteen mener det er et hovedmål å føre en sosial boligpolitikk som avskaffer bostedløshet og forebygger at folk blir vanskeligstilt på boligmarkedet. I den anledning mener komiteen det er avgjørende at alle boligsosiale virkemidler - lån, tilskudd, lavinnskuddsboliger, offentlig utleieleilighet, formidling av annen utleieleilighet, bostøtte, sosialhjelp og øvrig oppfølging - samordnes fra kommunens side slik at det tas et helhetlig ansvar for vedkommende som henvender seg til kommunene med behov for oppfølging. Det finnes for mange eksempler på at folk med boligsosiale behov ikke gis en slik sammenhengende oppfølging der det vurderes hva som er det riktige tilbudet til den det gjelder.

       Komiteen vil vise til at Kristiansand kommune har oppnådd sterk reduksjon i antallet begjæringer om utkastelser gjennom å gjennomføre frivillige faste trekk i trygd og sosialstønad fra flere av beboerne i kommunale utleieboliger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at forhøyede boligtilskudd til utvikling av utleieboliger til bostedsløse må følges opp med en forpliktende avtale med kommunen om boligsosial oppfølging.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at forhøyede boligtilskudd til boliger for bostedsløse knyttes opp mot en forpliktende plan for boligsosial oppfølging fra kommunen. »

5.2.2 Avskaffe og forebygge bostedsløshet

       Komiteen viser til at de siste tellingene fra 1997 anslår at det er i overkant av 6.200 bostedsløse. Komiteen viser også til at det pågår et arbeid for å undersøke hvor mange som er bostedsløse i dag. Komiteen slutter seg til målsetningen om at ingen skal tilbys midlertidig bolig i mer enn tre måneder, at ingen skal tilbringe tid i midlertidige løsninger når de kommer ut av fengsel eller institusjon, og at ingen skal tilbys midlertidige botilbud eller døgnovernatting uten kvalitetsavtale.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener imidlertid at innholdet og oppfølgingen av slike kvalitetsavtaler som nevnt ovenfor, er avgjørende for at de tradisjonelle hospitsene av elendig kvalitet skal kunne avskaffes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, kan ikke se at Regjeringen i Boligmeldingen konkretiserer i tilstrekkelig grad hvilke virkemidler de vil ta i bruk for å nå målene. Flertallet viser i den anledning til behandlingen av Dok.nr.8:104 (2002-2003) om tiltak for de bostedsløse der Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk inn for å forskriftsfeste lignende mål.

       Flertallet mener at det å la mennesker bo på hospits både er et dårlig og kostbart tilbud. For alt annet enn helt akutte kortvarige problemer, vil det både være bedre og billigere med et ordinært botilbud.

       Flertallet viser til at i 1997 fortalte en kartlegging fra NBI at det til enhver tid bor om lag 1.000 personer på hospits. Dette kostet om lag 12-15.000 kroner pr. person pr. måned. Flertallet viser til at et godt botilbud i ordinær bolig basert på dagens virkemidler med 60 % tilskudd og bostøtte ofte vil kunne tilbys innenfor en ramme som ligger mange tusen kroner lavere pr. måned. Ved å lage slike løsninger kan kommunene frigjøre betydelige økonomiske midler som i stedet kan settes inn på å gi den enkelte en sosialfaglig oppfølging som kan gjøre det lettere å etablere en vanlig tilknytning til bolig, arbeid og et meningsfullt sosialt liv. Flertallet mener at dette i all hovedsak kan løses innenfor rammen av det kommunene i dag bruker på hospitser og andre dårlige tilbud.

       Flertallet mener det må være langt bedre å tilrettelegge et botilbud med en viss grad av oppfølging, framfor å plassere sosialklienter, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter og andre i svært kostbare døgnplasser med dårlig standard og uten noen form for oppfølging.

       Flertallet mener staten gjennom tilskuddsordninger bør legge til rette for at kommunal bruk av hospits opphører og erstattes av mer egnede boformer.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sikre at bruken av hospits opphører. »

       « Stortinget ber Regjeringen fastsette forskrifter om at bostedsløse som kommer fra institusjon eller fengsel tilbys varig bolig. »

       Komiteen viser til at Stortinget tidligere har vedtatt at barnefamilier ikke skal tilbys midlertidig botilbud på hospits. Komiteen støtter at det foretas en kartlegging av om dette fortsatt skjer, slik at det kan vurderes om dagens innsats er sterk nok til å unngå dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har satt ambisiøse mål knyttet til å motvirke og bekjempe bostedsløshet, og slutter seg til disse. Disse medlemmer vil vise til at Prosjekt bostedsløse har gitt mye god kunnskap om hvordan motvirke og bekjempe bostedsløshet.

       Komiteen viser til at det er anslått at 60 % av de bostedsløse har rusproblemer. Mange har også behov for psykiatrisk oppfølging. Antallet med minoritetsbakgrunn i gruppen er økende. Komiteen viser til at Prosjekt bostedsløse har gitt nyttige erfaringer i forhold til hvilke metoder som fungerer for å motvirke og bekjempe bostedsløshet og gi et godt og trygt botilbud. Komiteen slutter opp om at det må tilbys helhetlige tilbud for å skaffe bostedsløse den oppfølgingen de har behov for, og at dette koordineres uavhengig av om tilbudet skal gis av kommune eller spesialisthelsetjeneste. Komiteen støtter opp om tanken om at bolig for bostedsløse er et gode i seg selv, og ikke en premie for rusfrihet, som kan mistes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det i meldingen burde vært definert et tallfestet ambisjonsnivå for boligsosiale handlingsplaner, basert på kommunenes innrapporterte behov i boligsosiale handlingsplaner.

       Flertallet viser til forslag om dette under kapittel 7.2.3.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens visjon og målsettinger om at « Alle skal kunne bo godt og trygt ».

       Disse medlemmer mener delmålene, tilrettelegge for et velfungerende boligmarked, skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet og øke antallet miljøvennlige og universelt utformede boliger er gode og støtter godt opp om hovedmålet. For disse medlemmer er det svært viktig at flest mulig skal være mest mulig selvhjulpne i boligmarkedet og forsørget av egen arbeidsinntekt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener også at den foreslåtte endring av tilskuddsordningen der tilskuddssatsen reduseres fra inntil 60 % ned til maksimum 20 % gjør det vanskeligere å oppnå de oppsatte målene fordi den gjør de aktuelle boligene dyrere. Dette vil særlig ramme vanskeligstilte enkeltpersoner og grupper i boligmarkedet.

       Flertallet registrerer at en nedtrapping allerede er satt i verk fra inneværende år og at dette har ført til en nedgang i søknadene om boligtilskudd. Erfaringer fra Prosjekt bostedsløse viser at boliger for bostedsløse mange ganger trenger spesiell tilrettelegging, ofte med opparbeidelse av fellesareal eller kontorareal i tilknytning for å fungere. Dette fører til merkostnader det er ikke er rimelig å kreve at den bostedsløse betaler. Flertallet mener derfor at det også i fremtiden må kunne gis tilskudd til prosjekter for bostedsløse som er høyere enn for øvrige boliger. Flertallet mener det skal kunne tildeles inntil 60 % tilskudd til prosjekter for bostedsløse, og viser til forslag om dette under kapittel 7.2.3.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag til omlegging av de boligpolitiske støtteordningene. Disse medlemmer mener en omlegging fra i større grad investeringsstøtte (boligtilskudd) til konsumentstøtte (bostøtte), er mer målrettet for å hjelpe dem som har behov for bistand for å kunne anskaffe og beholde en bolig. Disse medlemmer vil understreke at det viktigste er hva en husholdning faktisk betaler i netto boutgifter og ikke hvordan støtte gis. Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen foreslår å overføre midler fra boligtilskuddet til bostøtten, noe som vil gjøre at det ikke blir økte kostnader fra den enkelte. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen legger opp til en evaluering av omleggingen.

       Videre vil disse medlemmer understreke at en slik omlegging vil gi kommunene økt handlingsrom i den lokale boligpolitikken. Ved en slik omlegging kan f.eks. flere etableres i eierboliger, og man kan i større grad frigjøre kommunale utleieboliger slik at andre som har behov for en slik bolig, kan få det. Disse medlemmer vil også påpeke at for hver 100 ny utleiebolig staten har delfinansiert gjennom boligtilskuddsordninger, blir det faktisk bare anskaffet mellom 50 og 85 nye utleieboliger. Heller ikke husleien den enkelte betaler, reflekterer de høye subsidiene. Disse medlemmer vil derfor sterkt påpeke at man ikke oppnår den ønskede effekten av tilskuddet.

5.2.3 Boligetablering og utleieboliger

       Komiteen mener det er et mål at de som ønsker det og vil være i stand til det, skal kunne hjelpes til å eie sin egen bolig. Komiteen mener ordningen med individrettede tilskudd til kjøp av bolig og startlånsordningen er gode virkemidler til å oppnå dette. En utvidet bostøtteordning vil også bidra til at flere med dårlig råd vil kunne kjøpe sin egen bolig.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det i tillegg må satses på å skaffe til veie et tilstrekkelig antall ikke-kommersielle utleieboliger, inklusive studentboliger, for å forebygge at folk blir vanskeligstilte på boligmarkedet.

       Flertallet mener at det er avgjørende for kommunen å disponere et tilstrekkelig antall utleieboliger, enten offentlig eide, offentlig disponerte eller formidlet gjennom avtaler med private utleiere, til både å oppnå målene om at alle skal skaffes varig bolig og for å tilby folk en bolig uten å først henvise dem til midlertidige botilbud.

       Flertallet viser til at en oppbygging av ikke-kommersielle utleieboliger ikke trenger å foretas i kommunal regi, men for eksempel i samarbeid med boligbyggelag og andre non-profit organisasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at antallet ikke-kommersielle boliger har liten betydning for hvordan boligmarkedet fungerer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at folk med minoritetsbakgrunn har særlige utfordringer på boligmarkedet, og at kommunen må føre en aktiv politikk for å skaffe folk med minoritetsbakgrunn bolig.

       Komiteen vil vise til at flyktninger prioriteres innenfor boligtilskudd til etablering, og at deltagere på introduksjonsprogram kan motta bostøtte fra 1. september i år.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at boliger til funksjonshemmede i en del tilfeller vil være dyrere å anskaffe eller trenge tilpasning. Flertallet er imidlertid usikre på om Regjeringens forslag til omdannelse av tilskudd til tilpasning og målrette den til personer med nedsatt funksjonsdyktighet, er den mest fleksible løsningen som vil tjene de funksjonshemmede best. Flertallet er positiv til samordning av tilskudd til funksjonshemmede gitt av forskjellige offentlige etater.

       Flertallet mener det må føres en aktiv politikk for å unngå at de som har de største problemene segregeres til begrensede bomiljøer. En politikk som går ut på at kun de aller mest vanskeligstilte skal kunne få en kommunal bolig, kan skape negative spiraler og utvikle dårlige bomiljøer. Flertallet vil i den anledning vise til kommunens rett til å kjøpe inntil 10 % av andelsleilighetene i sameier og borettslag. Flertallet vil også peke på at det er viktig å kjøpe utleieleiligheter i alle deler av kommunene og ikke bare i de områdene der boliger er billigst. Flertallet vil også vise til Bergensmodellen der private aktører forvalter utleieboliger, mens en andel tilsvarende tilskuddsandelen disponeres tidsubegrenset av kommunen.

       Den sterke målrettingen av de stadig knappere tilskuddene til etablering av utleieboliger har etter flertallets oppfatning den negative effekt at det blir vanskeligere å oppnå et slikt integreringsideal.

       Flertallet vil understreke at både de individrettede tilskuddene og tilskuddene til utleieboliger har vært avgjørende for en at en del kommuner skal være i stand til å ta imot flyktninger. Også dette gjøres vanskeligere ved at tilskuddene blir knappere.

       Flertallet viser til at boligdelen innen opptrappingsplanen for psykisk helse omfattet 3.400 boliger. Både brukerorganisasjonene og kommunene melder at behovet er større. Flertallet mener at bygging av slike boliger kan finansieres over boligtilskuddet, men ikke uten at rammene for tilskuddet økes, noe meldingen ikke legger opp til.

       Flertallet viser til at en rekke kommuner har laget boligsosiale handlingsplaner som gir kommunenes vurderinger av egne behov for boliger av forskjellig type.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at de omlegginger som Regjeringen foreslår vil bidra til økt fleksibilitet og handlingsrom for kommunene til å finne gode løsninger tilpasset den enkeltes behov. Dette vil gjøre det lettere for kommunene å følge opp de boligsosiale handlingsplanene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dette er kommunenes ansvar. Disse medlemmer mener det ikke vil være i tråd med lokal handlefrihet og det lokale selvstyre å lage en statlig plan om det.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener tilskuddene til den boligsosiale aktiviteten må økes, og viser i den anledning til Innst.S.nr.95 (2002-2003) der Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sto sammen om forslag om å sørge for årlig bygging av 1.000 klausulerte lavinnskuddsboliger med 15 % tilskudd, 3.000-4.000 utleieboliger med 30 % tilskudd og 1.000-1.200 studentboliger med 60 % tilskudd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at det må være en målsetting å opprettholde strukturen i boligmarkedet omtrent som i dag. Disse medlemmer vil påpeke at klausulerte lavinnskuddsboliger virker mot sin hensikt og låser folk inn i denne typen boliger og bidrar til at man ikke kommer seg videre i boligmarkedet. Klausulerte lavinnskuddsboliger betyr bl.a at man ikke får delta i verdistigningen i boligmarkedet. Disse medlemmer mener derfor at fokuset først og fremst må være å etablere folk i det ordinære boligmarkedet, bl.a ved hjelp av Startlånet og eventuelt boligtilskudd og bostøtte.