Innst.S.nr.185 (2004-2005)
Innstilling fra kommunalkomiteen om mangfold gjennom inkludering og deltakelse

Del I. Mål og perspektiver

1. Bakgrunn og hensikt

1.1 Innledning

       Stortingsmeldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstiler, trosspørsmål og verdiorientering. Endringene skjer i kjølvannet av globalisering og nyere innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. Meldingens fokus er ikke på introduksjons- og integreringstiltak for nye innvandrere. Regjeringen mener at perspektivet må utvides. Samfunnsendringene det her snakkes om, har følger for langt mer enn norskopplæring, kvalifiseringstiltak og sosiale inkluderingstiltak for nyankomne. De nye utfordringene angår alle i samfunnet; nye innvandrere, etablerte innvandrere, deres barn og resten av befolkningen i Norge.

       Regjeringen vil møte utfordringene med en prinsipiell holdning til mangfold og håndtering av forskjellighet. Noen av prinsippene er kjent fra andre politikkområder, blant annet politikken for deltakelse og like muligheter, og mot rasisme og diskriminering. Der det er relevant, trekkes også introduksjonspolitikken for nyankomne inn. Erfaringer fra same- og minoritetspolitikken blir beskrevet, men er ellers ikke tema for meldingen. Hensikten er å se på helhet og sammenhenger, drøfte prinsipper og verdistandpunkt, og ikke gå i dybden på avgrensede fagtema eller enkelttiltak.

       Regjeringen setter det enkelte mennesket i sentrum. Enkeltmenneskets rett til å være annerledes, velge levemåte fritt og til å tenke annerledes enn flertallet, er understreket i Sem-erklæringen. Individfokuset og ambisjonen om å legge til rette for individets mulighet for å gjøre selvstendige valg, er byggesteiner i Regjeringens politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Regjeringen er grunnleggende positiv til kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ruth Stenersen, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, mener det er bra at Regjeringen gjennom framleggelse av meldingen skaper oppmerksomhet rundt og vektlegger viktigheten av integrerings- og inkluderingspolitikken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at en stor del av innvandrerne og deres etterkommere klarer seg godt i Norge.

       Flertallet vil peke på at innvandringen til Norge består av tre typer innvandrere: flyktninger, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente med herboende. I 2004 kom om lag 12.000 mennesker i den siste kategorien og er dermed den største gruppen som bosetter seg i Norge. Innvandring har pågått i mange år og kommer til å fortsette i årene som kommer.

       Flertallet vil peke på at det norske samfunnet som følge av denne innvandringen kommer til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Holdninger, verdisyn og normer kan være ulike. Dette stiller krav til toleranse og åpenhet, både fra majoritet og minoritet.

       Flertallet understreker at det norske samfunnet bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet til å bruke sine ressurser. I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt ut. En integrerings- og inkluderingspolitikk for likestilling må derfor ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.

       Flertallet vil slå fast at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta interessene til minoriteter.

       Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at med en stadig aldrende befolkning vil vi være avhengige av innvandring for å utføre alt arbeidet som må gjøres i samfunnet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at meldingen i for stor grad er en oppsummering av allerede iverksatte tiltak, samtidig som den er for lite forpliktende og ikke konkret på hva angår valg av virkemiddelbruk overfor de framtidige utfordringer som skisseres.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen peker på sammenhengen mellom foreldrenes levekår og deres barns framtidsutsikter i Norge. Dette flertallet mener derfor at Regjeringen burde vise vilje til mer konkret handling for å bedre innvandrernes og etterkommernes levekår. Dette flertallet mener at den største utfordringen for å lykkes i integreringspolitikken er at innvandrerne som gruppe løftes opp på alle plan: sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt. Det norske samfunnet er i ferd med å få en klassedeling på etnisk grunnlag. Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det politiske systemet, har arbeid innen lavtlønnsyrker eller står utenfor arbeidsmarkedet. Utfordringene vi står overfor er omfattende. Dette flertallet mener at for at alle skal lykkes, forutsettes det en aktiv fordelings- og utdanningspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at denne Stortingsmeldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering. Samfunnsendringene det her snakkes om, har følger for langt mer enn norskopplæring, kvalifiseringstiltak og sosiale inkluderingstiltak for nyankomne. De nye utfordringene angår alle i samfunnet; nye innvandrere, etablerte innvandrere, deres barn og resten av befolkningen i Norge.

       Disse medlemmer mener det er viktig å møte utfordringene med en prinsipiell holdning til mangfold og håndtering av forskjellighet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at meldingens fokus ikke er på introduksjons- og integreringstiltak for nye innvandrere, og disse medlemmer stiller seg bak Regjeringen, som mener at perspektivet må utvides. Disse medlemmer viser til at meldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering. Disse medlemmer vil videre fremheve meldingens andre del hvor søkelyset rettes mot viktige utfordringer framover og angir retning og prinsipper for virkemiddelbruk, eksemplifisert med konkrete tiltak og parallelle politiske prosesser.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge i mange år har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket varmt om innvandring og ukritisk lovprist det kulturelle mangfold og det fargerike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist at drømmen om det fargerike fellesskap ikke var så rosenrød som disse skulle ha det til. Det har etter hvert gått opp for mange i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik kulturell bakgrunn, er at minoriteten forsøker å tilpasse seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse medlemmer.

       Disse medlemmer vil vise til at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis har både Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk, og landene kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige. Likevel representerer de to landenes modeller for integrasjon av innvandrere ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne skal føle seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur, mens det i USA tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling om felles verdier.

       Disse medlemmer mener det er viktig å ha som utgangspunkt at nyankomne innvandrere er typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk, ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur, ikke har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn. Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske samfunn er avhengig av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og læreevne, sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir mottatt i sitt nye land.

       Disse medlemmer viser til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene er eldre innvandrere som er ferdige med sitt yrkesliv og verken har behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse seg nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller mindre innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske samfunn.

       Disse medlemmer vil peke på at det ikke er klare skiller mellom de forskjellige nivåer av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon som begrep kan betraktes ut fra summen av en rekke kriterier, eller verdier på forskjellige skalaer.

       Indikasjonene som forteller noe om graden av integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell vennekrets, og tilpasning til yrkeslivet.

       Disse medlemmer vil peke på at i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge sammen med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets) kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men i mange tilfeller vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.

       Disse medlemmer registrerer at Utlendingsdirektoratet har definert begrepet integrering som følger:

       Disse medlemmer mener det virker litt pussig nærmest å stille et krav i en definisjon av begrepet integrering at innvandreren ikke har mistet sin kulturelle eller etniske identitet, når det klart viktigste elementet er innvandrerens funksjonsdyktighet i det norske samfunn.

       Disse medlemmer mener vi bør nøye oss med en definisjon hvor « en integrert innvandrer er en innvandrer som er funksjonsdyktig i det norske samfunn. » Slik disse medlemmer ser det, er poenget at det ikke er nok å bo i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid er også et signal om integrasjon, men skal man bli fullt ut integrert, forutsettes det også at man aksepterer det norske samfunnets kultur og blir en del av denne, uten at dette nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet behøver å lide.

       Disse medlemmer mener annen og tredje generasjons innvandrere burde fullkomment beherske språket og ha en klar aksept for norske verdier, lover og regler. Dette er avhengig av foreldrenes tilknytning til det tidligere hjemlandets kultur, og hvordan de formidler informasjon til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe som selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons holdninger til sine norske omgivelser.

       Disse medlemmer vil påpeke at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk side. Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg, burde ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt nye land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at mange har store problemer med å klare seg i det norske samfunn og derfor er avhengig av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som en ressurs, så får de vise at de er det, og da får myndighetene stille de krav som er nødvendig.

       Disse medlemmer viser til at Statisk sentralbyrå (SSB) anfører bruken av sosialhjelp som et mål på graden av integrering. Byrået har faktisk sett seg nødt til å sette en egen merkelapp på innvandrere som er så lite integrerte at de glimrer med sitt fravær på nesten alle andre statistikker enn den for sosialhjelp. Disse medlemmer viser vider til at de har fått betegnelsen « hjemmeværende ». Det vil si at de ikke er i arbeid, ikke går på skole, ikke er registrert arbeidsledige, og heller ikke mottar noen ytelser fra Folketrygden. Disse medlemmer vil derfor fremheve at de lever helt på siden av det norske samfunnet og blir enten forsørget av ektefeller eller de livnærer seg av sosialhjelp, og i en del tilfeller kriminalitet. Mer enn hver tredje afrikaner over 16 år bosatt i Norge er « hjemmeværende », ifølge SSB. Det samme er 30 % av innvandrerne med bakgrunn fra Asia.

       Disse medlemmer synes den høye andelen innvandrere som defineres som « hjemmeværende » er skremmende. Disse medlemmer vil sette inn sterkere tiltak mot de gruppene det er vanskeligst å integrere. Er det et språk enkelte innvandrergrupper forstår, så er det økonomi. Disse medlemmer mener også at det bør innføres arbeidsplikt for å få sosialhjelp.

       Disse medlemmer mener at det er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren vil føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt land, noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn vil innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost i offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetning mellom folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp om de samme verdier. Egentlig er hudfarge og etnisk opprinnelse irrelevant når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i et samfunn.

       En ikke integrert innvandrer uten språk, sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom et samspill mellom innvandreren og samfunnet. Integrasjonsprosessen er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.

       Disse medlemmer tror at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn, men aksepten henger på mange områder sammen med graden av integrasjon. Vi må vel kunne konkludere med at integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for innvandreren selv og det norske samfunnet.

       Disse medlemmer mener at best mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold i Norge burde være et politisk mål for alle partier, slik det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt det i sitt program.

       Disse medlemmer vil også påpeke at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk har vært klart blant de mest homogene, så kommer innvandrerne fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper og forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Innvandrere har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA er det kommet noen få. Denne meget heterogene folkegruppens eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge. Hindringer for integrasjon kan deles i to hovedgrupper:

       Disse medlemmer vil påstå at den foreløpige innfallsvinkelen til problemstillingen har vært å fokusere meget sterkt på det første, mens disse medlemmer imidlertid mener at det er like viktig å vektlegge det siste. Disse medlemmer finner det også riktig at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske, og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning, men også tilpasningsevne og forankring i egen kultur.

       Disse medlemmer vil påpeke at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten, og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon om dette viktige området, mener disse medlemmer.

       Disse medlemmer viser til at det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger til å fremheve innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir tatt ut, forekommer i liten grad selv om det kan være enkle og logiske forklaringer som ligger bak. Grunnen til dette er åpenbar - man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper ved å skrive noe negativt om dem.

       Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner, som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere, fordelt etter opprinnelsesregion. Som nevnt tidligere er arbeidsløsheten størst blant innvandrere fra ikke-vestlige land. Tallene fra november 2004 er som følger:

       Disse medlemmer vil også peke på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:

       Disse medlemmer peker på at det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger, og hvis man ikke får incitamenter til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det fargerike fellesskap har forsøkene på å integrere innvandrerne vært lunkne og lite effektive. Det har etter disse medlemmers syn blitt stilt altfor få krav. Disse medlemmer mener manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv. Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har latt det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.

       Disse medlemmer mener nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: Krav. Vi må i vesentlig større grad stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag, må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene medfører automatisk utvisning. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at asylsøknader fra personer som begår kriminelle handlinger i Norge mens de venter på behandlingen av sin søknad, avslås. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer. »

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket inntil søknaden er ferdigbehandlet. »

       « Stortinget ber Regjeringen etter dansk modell utarbeide en håndbok for nyankomne flyktninger og innvandrere med introduksjon om det norske samfunnets grunnleggende normer, verdier og institusjoner. »

       « Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte på å sikre den mot misbruk, herav også såkalt « eksport » av trygdeutbetalinger. »

       Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke-vestlige innvandrere:

       Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen bør stille strengere krav til innvandrere, slik at de i større grad får incentiver til å bedre sine egne levekår. Det er ikke ønskelig etter disse medlemmers syn at man i Norge får et klasseskille på etnisk grunnlag, da dette vil kunne bidra til å øke motsetningene mellom landets innbyggere. For å unngå dette må arbeid og utdanning stå sentralt.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer slik at DNA-testing blir benyttet som standardprosedyre i familiegjenforeningssaker, slik at man kan kontrollere søkerens opplysninger på en rask og kostnadseffektiv måte. Kostnadene må dekkes av søkeren. »

       « Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens flyktningverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av oppholdet i Norge for asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Dette organiseres som et statlig verk med regionale og lokale kontorer. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale søkes overført til dette verk. Flyktninger forblir underlagt denne etats ansvar og budsjett inntil de kan livnære seg ved vanlig arbeid på lik linje med andre innbyggere. »

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et politisk uavhengig organ for å utrede de samfunnsmessige tap ved manglende integrering i Norge. »

2. Norge i dag. Noen nøkkeltall og perspektiver

2.1 Sammendrag

2.1.1 Tallenes tale

       Ved inngangen til 2004 hadde 7,6 % av den totale befolkningen i Norge to utenlandsfødte foreldre. Disse utgjør innvandrerbefolkningen, og omfatter ca 349.000 mennesker. Av disse er nær 60.000 født i Norge, og omtales i meldingen som etterkommere i statistisk forstand. De øvrige - ca 289.000 mennesker - utgjør førstegenerasjons innvandrere.

       Hvis man i tillegg regner med personer som kun har én forelder som er født i utlandet, kommer tallet på personer med innvandrerbakgrunn opp i nær 12 %. Dette utgjør over en halv million mennesker - 542 000 - som alle har direkte slektstilknytning til utlandet gjennom mor eller far, eller begge.

       Innvandrerbefolkningen i dag rommer folk fra 208 land. Siden 1990 er innvandrerbefolkningen fordoblet. Gruppen med ikke-vestlig landbakgrunn har økt mest, og utgjorde 72 % av innvandrerbefolkningen pr. 1. januar 2004, eller ca 250.000 mennesker. Rundt 100.000 personer har kommet til Norge av fluktårsaker.

       Barn og unge under 25 år som enten selv har innvandret, eller som er født i Norge av førstegenerasjons innvandrere, utgjør drøyt en tredel av innvandrerbefolkningen. Det tilsvarer nesten 120.000 personer ved inngangen til 2004.

2.1.2 Etablert innvandrerbefolkning og nye innvandrere

       De siste årene har det til enhver tid bodd ca 100.000 mennesker i landet som har vært her mindre enn fem år. EØS-utvidelsen i mai 2004, og internasjonaliseringen av økonomi og arbeidsmarked, vil på sikt kunne øke tallet på personer som vil bo og arbeide i Norge for en kortere periode.

       Hvert fjerde ekteskap som ble inngått i 2002, var mellom en norsk og en utenlandsk statsborger. Kun i et mindretall av giftemålene var den norske statsborgeren opprinnelig av en annen nasjonalitet.

2.1.3 Lokale innvandringshistorier og nye generasjoner

       Nyere innvandring preger landsdeler, byer og småsteder forskjellig.

       Regjeringen vil påpeke at det foregår en holdningsutvikling i befolkningen. Samfunnets reaksjoner på hva som anses som normale problemstillinger, og hva som oppleves som unntak, endrer seg med erfaring. Det man synes er vanskelig og fremmedartet i dag, kan være ukontroversielt i morgen. Eldre generasjoner har ikke det samme naturlige forhold til det nye utseendemessige, kulturelle og religiøse mangfoldet som mange av dagens unge.

2.1.4 Økt mangfold i tros- og livssyn

       Nyere innvandring, kombinert med utviklingen internasjonalt, har ført til større oppmerksomhet rundt det faktum at mennesker i Norge bekjenner seg til ulike trosretninger og livssyn. Det er fri religionsutøvelse i Norge. Regjeringen mener interreligiøs dialog er ønskelig og nødvendig for å tilrettelegge for en harmonisk utvikling i flerreligiøse samfunn, og er en kilde til å finne løsninger i vanskelige saker.

2.1.5 Mye går bra, men mye kan gå bedre

       Regjeringens syn er at mange sider ved nyere innvandring har gått bra. Samfunnet har unngått åpen sosial konflikt mellom etniske grupper, av typen man har sett i blant annet England.

2.1.5.1 Mange positive utviklingstrekk

       Blant innvandrere og deres etterkommere i Norge finner man noen av de mest utdanningsorienterte og skoleflinke, og den mest lovlydige ungdommen. En langt større andel av ungdom med innvandrerbakgrunn har ut fra hva de selv oppgir, ingen erfaring verken med kriminalitet, vold eller rus, sammenliknet med ungdom med norsk bakgrunn.

       Regjeringen vil framheve at svært mange førstegenerasjons innvandrere har nedlagt, og nedlegger, en stor innsats i det norske samfunnet.

       I det sivile samfunn deltar flere og flere i politikk og samfunnsdebatt blant både innvandrere og etterkommere.

       Innvandrerbefolkningen taler ikke med én røst, like lite som resten av befolkningen gjør det. Det gjelder også i såkalte « innvandrer-saker ».

2.1.5.2 Utviklingstrekk som bekymrer

       Men bildet er svært sammensatt. Mønsteret når det gjelder samfunnsdeltakelse og levekår varierer mellom innvandrere og deres etterkommere, og etter botid for innvandrere. Situasjonen forbedrer seg over tid. For begge generasjoner ser man ulike mønstre for kvinner og menn, og store forskjeller etter hvilket land familien kommer fra.

       Selv om mye går i riktig retning, er det trekk ved situasjonen som skaper bekymring. Blant barn og unge med innvandrerbakgrunn er det en større andel som gjør det dårligere i skolen enn blant andre elever, og flere som faller fra underveis i skoleløpet.

       Fattigdom rammer også skjevt. Kommer et barn fra en innvandret familie med ikke-vestlig bakgrunn, er sannsynligheten i dag mye større for at familien lever i vedvarende inntektsfattigdom enn for andre barn, eller at familien mottar sosialhjelp for en kort eller lengre periode.

       Også kriminalitetsstatistikken viser urovekkende og bekymringsfulle tall. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert på nesten alle kriminalitetsområder.

       Blant innvandrerbefolkningen finnes det også enkelte grupper med store helseproblemer og sjeldne sykdomsbilder. Blant de første større gruppene av arbeidsinnvandrere er det nå flere som er på trygd enn befolkningsgjennomsnittet.

       I første kvartal 2004 var hver sjette arbeidsledige en innvandrer. Arbeidsledigheten er høyere enn gjennomsnittet for alle grupper med innvandrerbakgrunn. Forskjellene er minst for vest-europeiske innvandrere og størst for de fra Afrika. Den nylig avsluttede Makt- og demokratiutredningen advarer mot en ny etnisk underklasse. Selv om Stortingsmeldingen viser at bildet er sammensatt, er dette en utfordring som Regjeringen tar svært alvorlig. Regjeringen tar sikte på å følge opp Makt- og demokratiutredningen med en Stortingsmelding våren 2005.

2.1.5.3 Alle må yte

       Regjeringen venter at alle borgere deltar og yter det de kan og makter. Det gjelder selvsagt også for innvandrere. Samtidig må kravene som stilles være realistiske, og politikken må legge til rette for at folk kan oppfylle dem. Stortingsmeldingen skiller klarere mellom mål for samfunnsdeltakelse og tilhørighet for innvandrere, og mål for deres etterkommere. Begrunnelsen er at de to gruppene har vesentlig forskjellig utgangssituasjon.

       Regjeringen er særlig opptatt av hvordan det går med barn av innvandrere. De levekår, holdninger og verdiorienteringer som innvandrede foreldre har, er en viktig del av oppvekstvilkårene til neste generasjon. Det kobler meldingens tema til introduksjons- og integreringspolitikken for nyankomne voksne, som også omtales i meldingen. Hvordan etterkommerne vil plassere seg innenfor det norske samfunnet over tid, blir den viktigste målestokken på om inkluderings- og mangfoldspolitikken lykkes.

2.1.6 Ny generasjon, nye muligheter

       Regjeringen vil at ungdommen skal gjøre selvstendige valg og bruke friheten som tilbys. Noen ganger vil valgene gå på tvers av familiens og venners forventninger. Omgivelsene kan likevel velge å støtte de unge som ønsker å benytte seg av samfunnets muligheter. Innsatsen må uansett den enkelte ta ansvar for selv.

       Myndighetene kan på sin side legge til rette for at alle unge får anledning til å velge det de mener er riktig for seg selv. Regjeringen vil motarbeide forhold som hindrer like muligheter og valgfrihet, enten barrierene finnes i storsamfunnet eller i de unges sosiale omgivelser. Derfor vil den motarbeide skikker, tradisjoner og handlinger som virker undertrykkende og begrensende.

       Hva dette innebærer, har vært lite konkretisert i politikken til nå, utover å hindre handlinger som er åpenbart ulovlige. Håndteringen av uønskede, men ikke ulovlige handlinger, er derfor blant de tema som meldingen drøfter. Dette berører blant annet spørsmålet om grensene for offentlige intervensjoner i personers private liv.

2.1.7 Noen internasjonale perspektiver

       Europarådets ministerkonferanse ga i år 2000 sin tilslutning til rapportene Diversity and cohesion: new challenges for the integration of immigrants and minorities og Framework of integration policies. Også EU har satt integreringspolitikk høyere på den politiske dagsorden enn før.

       Europarådet skisserer i rapportene en helhetlig politikk for integrering i et flerkulturelt samfunn.

       Regjeringen har arbeidet aktivt for å forbedre innsatsen på disse områdene, blant annet gjennom introduksjonsordning for nyankomne, forslag om innføring av obligatorisk norskopplæring, handlingsplan mot rasisme og diskriminering og ny lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv. Stortingsmeldingen dekker delvis også den tredje dimensjonen i Europarådets anbefaling:

       Europarådet påpeker at det er nødvendig å ansvarliggjøre samfunnsaktører som har spesiell mulighet til å påvirke hvordan integreringsprosessene vil forløpe. Statlige myndigheter har et særlig ansvar. Det samme gjelder politikere og media.

       Regjeringen mener at en politikk for mangfold bør etterstrebe å se sammenhengen mellom ulike politikkområder.

       Regjeringen mener at Canada kan gi Norge viktig inspirasjon ved måten de kombinerer en positiv og inkluderende holdning til innvandring på, med tydelige krav og forventninger.

       Sommeren 2004 la United Nations Development Programme (UNDP) fram sin årsrapport om Human Development. Rapporten heter Kulturell frihet i en mangfoldig verden. Rapportens budskap er at kulturell frihet er en vesentlig del av menneskelig utvikling. Rapporten vier stor oppmerksomhet til identitetsproblematikk, og fastslår at det må anerkjennes at folk har flere og sammensatte identiteter. Rapportens problemstillinger drøftes i første rekke i forhold til urfolk og nasjonale minoriteter, men også til nyere innvandring. Flere problemstillinger er de samme som i Stortingsmeldingen.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil arbeide for et tolerant, flerkulturelt samfunn, og mot rasisme. Vi vil at alle skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, religion eller seksuell legning. Flertallet mener at et flerkulturelt samfunn er positivt for Norge og at det norske samfunn besitter både økonomiske og sosiale verdier som gjør at vi har et godt utgangspunkt for å klare integreringsutfordringene.

       Flertallet mener en vellykket innvandrings-, integrerings- og inkluderingspolitikk er viktig for landet og for framtiden til alle menneskene som bor her. Likeverd, solidaritet, rettferdighet og en god fordelingspolitikk må være bærebjelken i integrerings- og inkluderingspolitikken. Toleranse og respekt er viktig for å akseptere mangfoldet, men grensene for mangfoldet må settes av samfunnets kjerneverdier.

       Komiteen vil motarbeide religiøs fanatisme, tvangsekteskap og antidemokratiske organisasjoner i Norge. Solidaritet forutsetter at vi tar ansvar og bryr oss om og med hverandre uansett etnisk bakgrunn. Toleranse er ikke å godta diskriminering eller overgrep rettet mot enkeltindivider eller grupper. Både majoritetssamfunnet og minoritetssamfunnet har ansvar for ikke å stemple hele grupper på grunn av erfaringer med enkeltindivider. Komiteen mener likevel at vi ikke må la være å ta opp problematiske sider som kjønnsdiskriminerende holdninger av frykt for å stemple hele grupper, for da viser vi unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse når det gjelder enkeltindivider som lider urett og opplever diskriminering innenfor en annen etnisk gruppe.

       Komiteen viser til at integrering er en toveis prosess. Majoritetsbefolkningen har hovedansvaret fordi den har størst makt og mulighet til å diskriminere og til å bekjempe diskriminering. Komiteen mener det er viktig å bekjempe forskjellsbehandling og fordommer og dermed gi innvandrerne det beste grunnlaget for å delta i samfunnet. Komiteen mener at vi også klart og tydelig skal formidle at vi forventer og forlanger aktivt medspill og aksept for samfunnets grunnverdier.

       Komiteen vil fremheve at alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse eller oppfatninger.

       Komiteen mener bedømmelse av andre mennesker må derfor bygge på hva de gjør, snarere enn på hvem de er eller hvilken bakgrunn de har. En persons egenskaper er knyttet til det enkelte menneske, ikke til hudfarge, religion og opprinnelse. Fordi alle mennesker er født forskjellige, mener komiteen at et samfunn som bygger på likeverd må respektere menneskers ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel.

       Alternativet til mangfold er ensartethet, mener komiteen, og en politikk for ensretting innebærer å legge føringer eller begrensninger på menneskers liv. En politikk for toleranse og respekt for mangfold åpner derimot for at vi som enkeltmennesker kan leve i tråd med vår individuelle egenart, at vi kan tro, mene og ytre det vi ønsker, velge mellom alternativer, søke å realisere våre personlige drømmer og la oss berike av de impulser mangfoldet rundt oss bringer med seg.

       Komiteen aksepterer ikke at man for eksempel kan leve ut sin kultur og religion hvis dette medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker. Da velger vi å stå opp for det enkelte menneske og mot den kultur, livsoppfatning eller religion som tillater at noen mister sin frihet. Det må alltid være hensynet til det enkelte mennesket og dets frihet og rettigheter som må være avgjørende for den politikk som føres.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har som motto uttrykket: « Min frihet slutter der din begynner. » Dette betyr at vi ønsker å tillate mennesker å leve sine egne liv, så lenge det ikke går ut over andre. Dette gir stor grad av frihet, men er samtidig innskrenkende.

       Disse medlemmer mener at det neppe er rasisme som preger dagens situasjon, men kanskje en økende skepsis mot innvandringen, som det antas har to hovedårsaker.

       Disse medlemmer vil først peke på det store volumet på innvandringen. Professor Stein Ringen (eneste nordmann som er fast engasjert ved Oxford University) har beregnet antallet til omkring 30.000 årlig, det må antas at han her også har tatt med arbeidsinnvandrerne fra EØS-land som Sverige og Danmark. En ny undersøkelse i 2002 viser at Norge ligger på andreplass i Europa når det gjelder antall innvandrere i forhold til folketallet.

       Til sammenlikning er antallet fødsler i Norge omkring 60.000 årlig, og dette tallet omfatter selvfølgelig barn av foreldre med ikke-vestlig bakgrunn. I Oslo har omkring 32 % av elevene i grunnskolen fremmedspråklig bakgrunn. Disse medlemmer mener videre at det er mange som er skremt av den relativt høye kriminaliteten blant ikke-vestlige utlendinger (eller norske borgere av ikke-vestlig opprinnelse). Dessverre er det slik at kriminaliteten er uendelig mye mer synlig enn lovlydigheten.

       I samfunnsdebatten er det flere som forsøker å skape en myte om at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn, men dette er feil. I Oslo begår mannlige innvandrere dobbelt så mye kriminalitet som norske menn, relativt til antallet i hver kategori. Særlig når det gjelder vold, narkotikaforbrytelser og bedragerier er innvandrerne sterkt overrepresentert.

       Disse medlemmer mener at man på arbeidsmarkedet ser mer på kompetanse enn på hudfarge. Problemet til mange ikke-vestlige innvandrere er at den kompetansen de måtte ha, ikke er tilpasset et moderne norsk arbeidsliv. Unge innvandrere som tar sin utdannelse i Norge og derved får norske vitnemål, bør normalt ikke ha problemer hvis de ellers er tilpasningsdyktige og behersker norsk, men de må selvfølgelig konkurrere på samme grunnlag som nordmenn, ikke kvoteres.

       Konklusjonen er at det vanskelig kan ses at Norge er et lukket land for innvandrere, men det kreves vilje, evne og tilpasningsdyktighet hos innvandrere, noe ikke alle med bakgrunn fra ikke-vestlige land besitter i like stor grad.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at man i FN starter arbeidet med en revisjon og fornying av Flyktningkonvensjonen. »

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer for asylsøknader slik at klart grunnløse søknader ikke kan ankes. »

       « Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 måneder og ikke for personer som gis opphold på et annet grunnlag. »

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide et forslag om at permanent oppholdstillatelse først gis etter fem års opphold i Norge. »

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at norske kommuner ikke mot sin vilje pålegges å motta asylsøkere. »

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at asylsøkere som reiser utenlands, eller forsvinner mens søknaden behandles, automatisk får avslag på sin asylsøknad. »

       « Stortinget ber Regjeringen innføre reisebegrensninger i utlendingspass og reisebevis for flyktninger, slik at disse ikke gjøres gjeldende for reise til utlendingens hjemland eller geografisk tilstøtende land, foruten etter søknad i situasjoner der det foreligger konkrete planer om repatriering. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ny midlertidig oppholdstillatelse som bare gir rett til beskyttelse i et utvidet lukket asylmottak, etter den danske modellen « tålt opphold ». »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme egen sak for Stortinget, hvor bosetting av flyktninger og asylsøkere vurderes i sammenheng. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å utvide bruken av 48-timersregelen. »

       « Stortinget ber Regjeringen sette ned hurtigarbeidende utvalg og arbeidsgrupper for asylsaksbehandlingen, slik at søkere som ikke omfattes av 48-timersregelen får en rask avklaring på sin søknad. »

3. Perspektiver og begreper i den politiske debatten

3.1 Sammendrag

       Mange begreper i debattene om flerkultur og integrering innbyr til uklarhet. Det avspeiler at virkeligheten er kompleks. Det er en utfordring å skille problemstillinger fra hverandre, forenkle og samtidig se nødvendige sammenhenger. Meldingens kapittel 3 tar for seg hvordan en del sentrale begreper har vært brukt de siste årene. Gjennomgangen drøfter den politiske og faglige bakgrunnen for forslagene til nye mål i meldingens kapittel 4, for innvandrere, etterkommere og alle som bor i Norge. Regjeringens mål er et inkluderende samfunn der alle skal gis mulighet for å oppleve sosial tilhørighet, og gjennom deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, jf St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.

       I meldingen pekes det på at det ikke finnes en enhetlig oppfatning eller definisjon av hva integrering betyr. Begrepet gir forskjellige assosiasjoner, og brukes i ulik mening.

       Regjeringen mener at spørsmålet om tilpasning i større grad bør ses på som en utfordring for demokratiet og velferdspolitikken. Hvordan skal man avgrense flertallets makt i forhold til mindretallets rettigheter og interesser? Dessuten ønsker Regjeringen å anlegge et brukerperspektiv på spørsmålet om gjensidighet i tilpasningsprosessene.

       Regjeringen mener at alle former for rasisme og diskriminering bør forebygges og reageres mot. Rasisme og diskriminering er uforenlig med ideen om likeverdighet og like muligheter.

       I meldingen påpekes det at politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse er noe annet og mer enn integreringspolitikk. I stedet for å rette seg mot personer som har innvandret, retter mangfoldspolitikken seg mot alle borgere i samfunnet, og legger større vekt på forholdet mellom individuelle rettigheter og hensynet til fellesskapet, mellom flertallsinteresser og mindretallsinteresser, og på vilkårene for harmonisk sameksistens. Stortingsmeldingen legger et grunnlag for videre utvikling av denne politikken.

       Hva som skal høre til samfunnets felles, grunnleggende verdier, og hva som skal aksepteres og respekteres som del av mangfoldet når det gjelder levesett og verdistandpunkt, må drøftes i forhold til konkrete spørsmål over tid. Et standpunkt er å søke bredest mulig enighet - at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme oss hverandre. Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere. Meldingen legger seg nærmest den siste forståelsen, en minimumsløsning som i større grad verner om retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener at integrering og inkludering handler om at alle skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter til deltakelse i det norske samfunn, enten dette er i arbeidslivet, skolen, i bomiljøet eller organisasjonslivet.

       Komiteen viser til at personer med innvandrerbakgrunn har de samme formelle rettighetene som den øvrige befolkningen. Komiteen mener likevel det er nødvendig å sette i verk tiltak for at alle skal ha de samme muligheter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Undersøkelser viser at minoritetsbefolkningen systematisk kommer dårligere ut på en rekke levekårsvariabler.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener en politikk for utjamning av disse forskjellene er nødvendig for at innvandrerbefolkningen reelt sett skal ha like muligheter til aktiv deltakelse i samfunnet.

       Komiteen vil bemerke at mange begreper i debattene om flerkultur og integrering innbyr til uklarhet. Komiteen er enig i at det er en utfordring å skille problemstillingene fra hverandre, forenkle og samtidig se de nødvendige sammenhenger. Komiteen viser til meldingens bruk av begreper og støtter målsettingen om et inkluderende samfunn der alle skal gis like muligheter for å oppleve sosial tilhørighet og være likeverdige deltakere i arbeids- og samfunnslivet.

       Komiteen viser til at alle har ansvar for å bekjempe rasisme og diskriminering. Hverdagsrasisme bidrar til å legitimere trakassering og vold, og undergrave de verdier vårt samfunn er bygget på. Vi må verne om grunnleggende verdier som toleranse, medmenneskelighet og solidaritet. Komiteen mener at det viktigste holdningsskapende arbeidet skjer i hverdagen; på skolene, arbeidsplassen og i nærmiljøet.

       Komiteen vil hevde at en effektiv innsats mot rasisme og diskriminering krever kontinuerlig, fokusert og langsiktig arbeid. Rasisme forekommer også mellom ulike minoritetsgrupper, og dette er heller ikke akseptabelt.

       Komiteen viser til at rettslige og formelle reguleringer primært bør brukes for å sikre at grunnleggende rettigheter og beskyttelse av enkeltindivider ivaretas. I et fleretnisk samfunn må man akseptere grader av forskjellighet i valg av livsform. Komiteen mener det er et klart skille mellom private preferanser og forhold som det offentlige skal ha rett til å gripe inn i.

       Komiteen viser til sine respektive merknader i Innst.O.nr.69 (2004-2005) om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Stortingets flertall ikke gikk inn for en aktivitetsplikt i den nye diskrimineringsloven. En slik aktivitetsplikt ville være viktig både for å synliggjøre diskriminering og skape en bevisstgjøring og ansvarliggjøring hos partene for å styrke vern mot diskriminering. Flertallet mener det i et integrerings- og mangfoldsperspektiv er spesielt viktig med tiltak som kan styrke mangfoldet og minske enhver forskjellsbehandling og diskriminering.

       Flertallet vil vise til at det nå er vedtatt lovbestemmelser mot diskriminering på boligmarkedet. Flertallet vil understreke betydningen av at der finnes tilstrekkelig tilskudds- og startlånmidler slik at det gis mulighet til etablering med egen bolig. I tillegg er det viktig med et stort ikke-kommersielt tilbud i boligmarkedet som gjør det lettere for folk med minoritetsbakgrunn å få tilgang på leiebolig.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at mange innvandrere og etterkommere opplever diskriminering på boligmarkedet.

       Dette flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader og forslag i Innst.S.nr.229 (2003-2004) til Boligmeldingen og B.innst.S.nr.5 (2004-2005).

4. Mål: For førstegenerasjon og for etterkommere

4.1 Sammendrag

4.1.1 Nye mål for samfunnstilknytning

       På bakgrunn av faktakunnskap, og kunnskap om identitets- og tilhørighetsproblematikk, foreslår Regjeringen nye politiske mål for samfunnstilknytning for innvandrere og barn av innvandrere som vokser opp i Norge. De øvrige målene omfatter hele befolkningen, enten de har innvandrerbakgrunn eller ikke.

       Regjeringens mål for samfunnstilknytning har to dimensjoner. Den ene dimensjonen omhandler deltakelse og levekår. Den andre dimensjonen gjelder samfunnstilknytning og tilhørighet. Ambisjonen er at alle som bor i Norge skal oppleve at de blir akseptert for den de er, og ha mulighet til å føle seg hjemme. Samtidig er det viktig å ha realistiske forventninger og lage mål som tar høyde for ulik grad av tilknytning, blant annet ut fra botid. Tilhørighet er vanskeligere å måle enn deltakelse og levekår. Identitets- og tilhørighetsproblematikk må belyses gjennom egnede metoder.

4.1.2 Mål for voksne førstegenerasjons innvandrere

       Regjeringen mener at deltakelse i arbeidslivet er det viktigste enkeltstående målet for voksne innvandrere for å sikre økonomisk selvhjulpenhet. Samtidig er det viktig at innvandrere får brukt sine ressurser, enten det er utdanning eller arbeidserfaring. Deltakelse i arbeidsmarkedet og egen inntekt er viktig for å åpne dører mot andre deler av samfunnslivet også.

       Regjeringen venter at innvandrere setter seg inn i og respekterer grunnlaget for norsk samfunnsliv og politikk. Regjeringen anser dette som en del av den uuttalte samfunnskontrakten man har som borger med det samfunnet man bor i. Alle inviteres til å delta i den demokratiske debatten om hvordan grunnlaget skal forstås og få praktisk innhold. Det er et mål for Regjeringen at innvandrere i størst mulig grad deltar i det politiske og sivile liv.

       Regjeringen forventer til gjengjeld at befolkningen og storsamfunnet viser vilje og evne til å inkludere nye borgere. Det betyr først og fremst å motvirke rasisme og diskriminering og at alle gis like muligheter, rettigheter og plikter. Det må ses på som normalt at en del innbyggere ikke snakker flytende norsk, eller at de snakker med aksent.

       Regjeringens mål er at alle foreldre, uansett om de har innvandret eller ikke, har innsikt i hvordan det norske samfunnet fungerer. Hovedhensikten er å kunne veilede og støtte barna ut fra den virkeligheten barna må forholde seg til. For innvandrere innebærer det at de må lære seg norsk. Regjeringen venter samtidig at alle som innvandrer til Norge inntar en aktiv og åpen holdning til de nye omgivelsene, og søker den nødvendige kunnskap ut fra idealet om å kunne ta informerte valg for seg selv og sine barn.

4.1.3 Mål for barn av innvandrere - etterkommere

       Regjeringens mål er at alle barn som vokser opp i Norge, uavhengig av foreldrenes fødeland, skal ha samme mulighet for å delta i samfunnet. For etterkommere av innvandrere er Regjeringens mål at de som voksne ikke skal ha systematisk dårligere levekår enn andre, og at de sosiale og økonomiske ulemper foreldrene kan ha fordi de har innvandret, ikke skal gå i arv til barna. For å få dette til må utjevning av levekårsforskjeller for barn skje på mange måter, og så tidlig som mulig, blant annet gjennom selektive tiltak og ved like muligheter i barnehage og utdanning.

       Regjeringen mener at utdanning er det viktigste enkeltstående innsatsområdet for å forebygge et samfunn i framtiden, der store sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen følger etniske skillelinjer. Begrunnelsen er at utdanning har stor betydning for situasjonen på andre levekårsområder. Hvordan det går med barn av innvandrere i skole og utdanning blir derfor det viktigste målet på om politikken lykkes for denne gruppen.

       Regjeringen mener at det gir feil signaler å snakke om hvorvidt barn og unge som vokser opp i Norge er integrert eller ikke, som om de var voksne utlendinger som har innvandret og skal innlemmes i et nytt samfunn. Et riktigere perspektiv er om de unge deltar i samfunnet og faktisk er og føler seg inkludert.

       Regjeringens mål er at alle som vokser opp i Norge skal oppleve at de hører til og at de aksepteres for den de er.

       Regjeringen mener det er viktig at alle borgere blir vant til å håndtere det nye mangfoldet på en naturlig måte. Det oppnås gjennom erfaring og kontakt.

       Regjeringens mål er at barn med innvandrede foreldre skal delta på lik linje med andre i det sivile og politiske samfunn.

       Regjeringen mener at mangfoldet blant dagens unge representerer likeverdige måter å være norsk på. Hvis mangfoldet i verdier, religiøs overbevisning eller livsstil fører til spenning og konflikt, må dette håndteres innenfor demokratiske rammer og med legitime politiske virkemidler av alle parter.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til merknader under kapittel 5.

       Flertallet slutter opp om målene for integrerings- og inkluderingspolitikken overfor innvandrere og deres etterkommere. Barn som har vokst opp i Norge er ikke innvandrere og har lik rett til å påvirke utviklingen av det norske samfunnet som alle andre norske borgere. For å sikre at alle har denne likeverdige retten til å forme sin egen og samfunnets utvikling, er det nødvendig med en konsekvent likestillingspolitikk der den enkeltes behov står i sentrum.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet , mener imidlertid at meldingen ikke skisserer tilstrekkelig med tiltak for å nå ambisjonene som settes opp i målformuleringene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ta sterk avstand fra Regjeringens mål om å etablere egne arenaer for innvandrergrupper. Det er et beviselig faktum at slike arenaer bidrar til avstand og konflikt istedenfor å skape samhandling og integrering. De arenaer som er under offentlig kontroll må være utformet og konstruert for hele befolkningen, noe annet vil etter disse medlemmers syn bidra til å hindre integrering. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til de erfaringer som blant annet Sverige har med gettotendenser og de direkte negative effektene dette har på samfunnet for øvrig.

5. Rammer for politisk styring

5.1 Sammendrag

5.1.1 Innledning

       Regjeringens prinsipielle standpunkt er at mange problemstillinger ikke bør håndteres politisk, men overlates til prosesser i det sivile samfunnet. Det er ikke alt som egner seg til å styres politisk. Statlige myndigheter har imidlertid et ansvar for å stimulere til prosesser i det sivile samfunnet, for eksempel gjennom forskning, informasjon og tilrettelegging for et levende organisasjonsliv og en frivillig sektor.

       Regjeringen vil motarbeide utviklingen av nye, store sosiale og økonomiske forskjeller som systematisk følger etniske skillelinjer. Like muligheter for alle til å delta på ulike samfunnsarenaer, som utdanning og arbeidsliv, er den viktigste forutsetningen for å hindre at det utvikler seg segregerte og isolerte miljøer.

       Politikken må ta hensyn til at samfunnsborgerne har ulike prioriteringer, og at dette kan resultere i ulikhet i levekår og livsstil. Atferd og forhold som strider mot norsk lov kan imidlertid ikke aksepteres. Det er en politisk utfordring å ta stilling til hvilke typer ulikhet og forskjellighet politiske myndigheter bør reagere overfor.

5.1.2 Internasjonale menneskerettigheter gir rammer for nasjonal styring

       Norge har sluttet seg til en rekke menneskerettighetskonvensjoner, som legger rammer for det nasjonale, politiske handlingsrommet. Internasjonale menneskerettighetsforpliktelser er styrende for norsk lovgivning på en rekke områder. Bestemmelsene i konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, skal dessuten ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf lovens § 3. Regjeringen har fremmet forslag for Stortinget om at FNs kvinnekonvensjon inkorporeres gjennom likestillingsloven og at FNs rasediskrimineringskonvensjon inkorporeres gjennom den nye loven mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv., jf Ot.prp.nr.35 (2004-2005) og Ot.prp.nr.33 (2004-2005).

       Det kan oppstå et spenningsforhold mellom ulike menneskerettigheter. Regjeringens grunnholdning er at dersom individets rettigheter krenkes, må hensynet til individet gå foran hensynet til gruppers ønske om å opprettholde sine tradisjoner. Kvinners og barns rettigheter må gis et spesielt sterkt vern fordi de er mer sårbare for overgrep og frihetsinnskrenkninger enn menn. Det er ulike syn på internasjonale menneskerettigheters betydning for demokratiets og folkestyrets stilling. Denne debatten har relevans for politikken for mangfold. I Makt- og demokratiutredningen ( NOU 2003:19 Makt og demokrati s. 30-32) påpekes det at sosiale og kulturelle problemer i økende grad blir regulert gjennom lover og direktiver. Nedfelling av rett til likestilling og rettigheter for kulturelle minoriteter blir nevnt som eksempler.

       Regjeringen tar sikte på å følge opp Makt- og demokratiutredningen med en Stortingsmelding våren 2005.

5.1.3 Hva kan og bør styres?

       Regjeringens mål er at alle skal ha like muligheter og rettigheter til deltakelse, uavhengig av kjønn og bakgrunn. Alle samfunnsborgere møter begrensninger i forhold til idealet om valgfrihet. Personer som tilhører ulike mindretall i befolkningen kan i tillegg møte andre hindringer enn flertallet, eller hindringene kan være flere eller opptre i en annen form. Hovedtyper av begrensninger:

       De tre hovedtypene av begrensninger på idealet om retten til å gjøre selvstendige valg, kan i ulik grad påvirkes med politiske virkemidler. Spørsmålet er hva som skal gjøres til gjenstand for politisk styring og hvilke virkemidler som anses som legitime.

       Etter Regjeringens syn går det et vesentlig skille mellom lovstridige handlinger og de som ikke rammes av norsk lov.

       Når det gjelder handlinger som er forbudt ved lov, er det statens oppgave å arbeide for at lovene blir respektert og overholdt, og å sanksjonere eventuelle lovbrudd. Nyere innvandring stiller samfunnet overfor former for kriminalitet som det er begrenset erfaring med fra tidligere. I meldingen er det gitt en nærmere omtale av tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, ulovlig skolefravær, bigami og etnisk diskriminering, rasistisk vold og trakassering. Mange av sakene kan være vanskelige å avdekke, og de reiser spesielle problemer fordi de finner sted innen familien og i til dels lukkede sosiale miljøer.

       Hensynet til enkeltmenneskets valgfrihet tilsier at alle må akseptere at noen gjør valg og prioriteringer man er uenig i eller ikke forstår. Av og til ønsker likevel myndighetene å påvirke handlingsvalg som kan virke undertrykkende eller begrensende for den enkelte eller for dennes familie eller barn, eller som kan ha uønskede konsekvenser for samfunnet, selv om handlingene ikke er ulovlige eller vurderes som egnet for lovforbud.

       Hvis uønskede handlinger er resultat av verdikonflikter, kan lover og regler i enkelte tilfeller være aktuelle virkemidler. I de fleste tilfeller vil imidlertid opplysning/informasjon og økonomiske incentiver være mer aktuelle. Dersom årsaken til bestemte handlingsvalg er kunnskapsmangel, er informasjon et nødvendig tiltak. Informasjon og tiltak må tilpasses målgruppens forutsetninger. Det er særlig viktig at gruppene selv tas med på råd i tiltaksutforming. I noen tilfeller bør også informasjons- og opplysningsarbeidet overlates til gruppene selv.

5.1.4 Grunnlag for tillit og prosedyrer for dialog

       Mange bekymringer i norsk innvandrings- og integreringsdebatt handler om hvordan nye borgere passer inn i det som oppleves som et eksisterende verdifellesskap.

       Lovgivning og politiske tiltak må oppfattes som legitime hvis de skal få tilsiktet effekt.

       Det finnes flere måter å forebygge disse bekymringene på. En vei å gå er å styrke det politiske fellesskapet gjennom felles plikter og rettigheter som gjelder for alle, samt klare prosedyrer for samhandling og konfliktløsning. Det andre er å tilrettelegge for at det utvikler seg et visst sosialt « lim » mellom borgerne, gjennom felles erfaringer, historie og opplevelser. Det forutsetter at det eksisterer møteplasser og felles samfunnsordninger/institusjoner, for eksempel skolen, hvor borgerne treffes, blir kjent og lærer å forstå hverandres ulike forventninger.

       Fellesskapet kan også være bygget på felles verdier i moralske og etiske spørsmål.

       At berørte grupper selv får mulighet til å påvirke hvilke tiltak som skal iverksettes og hvordan det skal gjøres, kan bidra til å gi politikken legitimitet.

       Det er viktig at representanter for alle samfunnsinteresser får mulighet til å ytre seg. Brukerretting av offentlige tjenester og tilpassede ordninger som tar hensyn til ulike behov, er et av flere mulige svar på den demokratiske utfordringen som eksistensen av permanente mindretall innebærer.

5.1.5 Regulert innvandring og inkludering - avveining av hensyn

       Politikken som føres for å regulere innvandringen er ikke tema for denne Stortingsmeldingen. Reguleringspolitikken har likevel en nær sammenheng med meldingens tema. Måten reguleringspolitikken håndteres på er viktig for debattklimaet, for tillitsforholdet mellom grupper og for enkeltpersoners tillit til statlige myndigheter. Den gir muligheter og legger begrensninger på hvordan den enkelte og dennes familiemedlemmer kan forflytte seg over landegrenser, og for deres rettigheter i Norge.

       Behovet for å kontrollere og regulere innvandringen, og målsettingen om inkludering og likeverdig deltakelse for alle innbyggere, står delvis i et spenningsforhold til hverandre. Målsettingene må vurderes kontinuerlig i forhold til hverandre, og effektene av innvandringsregulerende tiltak må evalueres. Det er nødvendig for å unngå at omkostningene ved politikken for grupper og enkeltpersoner blir urimelig store i forhold til det man oppnår med tiltakene.

5.1.6 Hva kan vi lære fra andre politikkfelt?

5.1.6.1 Same- og minoritetspolitikken

       I likhet med politikken overfor innvandrere, blir politikken overfor samer og nasjonale minoriteter til i et spenningsfelt mellom idealet om likhet og idealet om mangfold. Mens politikken overfor disse gruppene tidligere var preget av hard fornorsking og tvungen assimilering, står retten til å bevare og videreutvikle egen kultur sterkt i dag.

       Selv om det kan trekkes lærdom fra politikken som føres overfor samer og nasjonale minoriteter, er det en del grunnleggende forskjeller som gjør at politikken for nyinnvandrede grupper blir annerledes. Samer og nasjonale minoriteter har konvensjons- og lovfestede rettigheter som grupper. Dette innebærer blant annet at staten har et ansvar for aktivt å opprettholde og støtte samers og nasjonale minoriteters kultur. For innvandrere er bevaring av egen kultur i hovedsak en privat og frivillig sak.

5.1.6.2 Likestillingspolitikken

       Tidlige kampsaker for kvinner i Norge gjaldt blant annet adgang til høyere utdanning og til kvalifisert inntektsgivende arbeid. Kravene gjaldt ikke-diskriminering og formelt like rettigheter og muligheter. I dag er det tilsvarende utfordringer i forhold til likestilling for innvandrere og deres etterkommere.

       Politiske tiltak kan ha utilsiktede virkninger. Mål og virkemidler må derfor hele tiden vurderes opp mot hverandre. Det er for eksempel viktig å vurdere hvordan aktuelle reformer påvirker forhold mellom kvinner og menn, og om den generelle familie- og likestillingspolitikken får andre konsekvenser for innvandrerbefolkningen enn for andre.

       Et viktig krav fra kvinnekampen i Norge har vært å gjøre private spørsmål til offentlige anliggender, i den betydning at familielivet ikke skulle være unntatt fra offentlig innsyn og regulering.

       En annen lærdom fra likestillingspolitikken er at formelt like rettigheter (ikke-diskriminerende lov og regelverk) er et nødvendig grunnlag, men ikke tilstrekkelig for å sikre reelt like muligheter. De senere årenes likestillingspolitikk har gått ut på å gjøre likestilling mellom kjønnene til et integrert perspektiv i all offentlig politikk. I forhold til innvandrerbefolkningen anser Regjeringen kvotering for å være et uaktuelt virkemiddel. Regjeringen vil føre en politikk basert på individuell tilpasning av tjenester og et lovverk som gir beskyttelse mot diskriminering. Sammenslåingen av Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og SMED fra 2006 vil gi økte muligheter til å bruke erfaringer fra kjønnslikestillingsarbeidet i arbeidet for etnisk likestilling, og omvendt.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at likestilling mellom kjønnene er en ufravikelig del av vårt verdigrunnlag og en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn. For å lykkes bedre i integreringspolitikken er det helt nødvendig å sette kvinner i fokus, herunder å bedre jenters oppvekstvilkår og kvinners muligheter til personlig utvikling og økonomisk selvstendighet.

       Utviklingen av velferdsstaten har lagt et godt grunnlag for kvinners inntog i arbeidslivet og gjort kvinner mer økonomisk selvstendige. Frihet, likeverd og selvstendighet er forutsetninger for å delta og medvirke i et demokratisk samfunn. Norge har fremdeles ikke oppnådd reell likestilling. For innvandrerkvinner kan det innebære en dobbelt belastning, i form av både å være kvinne, og å bli utsatt for diskriminering som følge av etnisk bakgrunn.

       Komiteen viser til at verdiene frihet, likhet og selvstendighet ikke står like sentralt i alle miljøer. Kastesystem, kjønnsdeling og generasjonskonflikter eksisterer stadig i opphavslandene til nye norske medborgere. I land med svakt utviklede velferdssystemer har familien en langt mer sentral plass. Ærestenkning og kontroll av kvinners seksualitet kan gjøre det vanskeligere for enkelte kvinner å oppnå selvstendighet. Komiteen mener at kvinner skal ha like muligheter til å ta selvstendige frie valg for sine egne liv. En forutsetning for å ta egne valg er at valgmulighetene er reelle. Norske myndigheter har et ansvar for å sikre ungdom og kvinners rett til å ta egne valg. Mangel på selvbestemmelse, begrensninger i kontakt og deltakelse i samfunnslivet, skal ikke aksepteres.

       Komiteen viser til de respektive merknadene i Innst.O.nr.69 og Innst.O.nr.70, jf hhv. Ot.prp.nr.33 (2004-2005) og Ot.prp.nr.35 (2004-2005) om diskriminering.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil forby det muslimske plagget hijab i grunnskolen. Det er ikke fordi Fremskrittspartiet ikke respekterer muslimers trosfrihet, men fordi disse medlemmer ikke tolererer at jenter i ung alder systematisk indoktrineres til å akseptere at kvinner er underlegne og kan undertrykkes som voksne.

       Disse medlemmer anklages likevel nå systematisk av representanter fra det islamistiske miljøet i Norge for å ikke ha respekt for muslimer, og at disse medlemmer er så etnosentriske at de ikke ser verdien i andre kulturers uttrykk. Disse medlemmer vil fremheve at dette ikke er riktig. Disse medlemmer vil vise til at Athar Akram, redaktør i Ung Muslim, hevdet i Dagbladet 6. mars 2004 at Fremskrittspartiet vil forby muslimske jenters frihet, og prøver å gi seg selv og alle andre norske muslimer en kunstig offerrolle. Men de reelle ofrene i denne saken er etter disse medlemmers syn de 5-6 år unge jentene som tildekkes med hijab av sine fundamentalistiske muslimske foreldre. Det er de som krever at kvinner skal skjule seg for menn som er frihetens virkelige fiender. Da er barn selvfølgelig de første ofre.

       Disse medlemmer vil vise til at norske muslimer konstruerer et bilde av samvittighetsfulle, dypt religiøse muslimske jenter som i troen på Koranens leveregler kler seg i hijab. Dette er etter disse medlemmers syn mildt sagt en omskrivning av de faktiske forhold, da disse medlemmer sterkt tviler på at et 5 år gammelt barn kan ha en slik tro. Hvis det er slik mange muslimske organisasjoner hevder, at Koranen pålegger jenter som har kommet i puberteten å bruke hijab, så kan ikke disse medlemmer se at et forbud i grunnskolen (altså til de er 15) kan være særlig problematisk.

       Disse medlemmer vil videre forby bruken av den heldekkende burkaen og heldekkende niqab ut videregående skole. Burka er absolutt heldekkende, og jentene har ikke annet enn en smal nettingslisse å se gjennom. Plagget er 100 % hemmende i undervisningsøyemed, og Sverige har nylig gitt skolene anledning til å forby bruken av det, nettopp med denne begrunnelsen. Islamistene kunne ha brukt de samme argumentene som de bruker mot hijabforbudet, men antakeligvis ser de det opinionstruende i å forsvare at uskyldige småjenter skal kles i et plagg som så til de grader er hemmende i dagliglivet.

       Komiteen er av den oppfatning at det også på andre arenaer skjer overgrep mot unge jenter i innvandrermiljøer og at disse områdene også må få fokus. I denne sammenheng vil komiteen vise til overgrep knyttet til kjønnslemlestelse. Det hersker etter komiteens syn ingen tvil om at dette er et svært alvorlig problem som får dramatiske konsekvenser for de som blir utsatt for dette. Dette er et problem som fremdeles eksisterer i Norge.

       Komiteen vil understreke at kjønnslemlestelse er en alvorlig kriminell handling overfor jenter, uansett hva tradisjonen eller kulturen sier om det. Komiteen vil styrke arbeidet mot kjønnslemlestelse gjennom informasjon, skolehelsetjeneste og helsetjeneste for ungdom.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at alle offentlige instanser som helsepersonale, skole, barnehage mv. i dag allerede har en meldeplikt til barnevernet hvis det er grunn til alvorlig bekymring. Utført omskjæring faller absolutt inn under denne kategorien. Barnevernet har da en lovpålagt plikt til å starte en undersøkelsessak.

       Komiteen viser til at det i tillegg står klart i kjønnslemlestelsesloven at offentlige virksomheter så som skole, barnevern og helsevesen i tillegg til forstandere og ledere i trossamfunn har plikt til å søke å avverge kjønnslemlestelse. Hvis de unnlater å gjøre dette, vil de kunne straffeforfølges.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er bedre for det enkelte barn å bli møtt av barnevernet framfor politiet. Barnevernet besitter ressurser og kompetanse som politiet ikke er i besittelse av. Dessuten har de en mulighet til å iverksette tiltak, enten dette er frivillige hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse. Det betyr imidlertid ikke at barnevernet ikke skal melde fra til politiet. I barnevernloven gis det en åpning for at barnevernet kan gi opplysninger videre til politiet hvis det er snakk om straffbare forhold som fysisk mishandling og overgrep. Flertallet viser til at barnevernet i dag ikke har automatisk meldeplikt til politiet ved avdekking av kjønnslemlestelse av barn, men de skal ha svært gode grunner for ikke å melde fra om legemsfornærmelser. Flertallet mener det offentlige skal bidra til at offentlig påtale finner sted. Taushetsplikten står ikke i veien for å kunne gjøre dette. Dette praktiseres likevel ulikt i dag, men kan endres gjennom et rundskriv fra kommune eller departementet. Det trengs derfor ikke nødvendigvis noen lovendring. For eksempel har Oslo kommune sendt ut rundskriv om at fysisk mishandling alltid skal meldes til politiet fra barnevernets side.

       Flertallet viser til at helsekontroll av barn i dag er en lovpliktig oppgave for kommunene, men undersøkelsene er frivillige. Flertallet mener det bør vurderes hvorvidt de skal være obligatoriske og også inkludere sjekk av jenter på lik linje med det som gjøres for gutter. Hos gutter sjekkes det blant annet at testiklene er falt ned. Forslaget om tilsvarende undersøkelser for jenter innebærer ikke en gynekologisk undersøkelse, dvs. en undersøkelse av indre kjønnsorgan. Ifølge internasjonale eksperter kan kjønnslemlestelse ses med det blotte øyet, og går derfor under karakteristikken « klinisk observasjon ».

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være obligatoriske. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet krever at politikerne tar ansvar og ikke forbigår utfordringen knyttet til kjønnslemlestelse i stillhet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse. »

       Komiteen vil påpeke at særlig mange kvinner fra strengt troende muslimske samfunn ikke får gå selv til helsetjenester uten mannlig følge. Det betyr at de er totalt avskåret fra muligheten til å snakke om og søke hjelp i en ytterst vanskelig situasjon, som det vil være å erkjenne en lesbisk legning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det er rimelig grunn til å anta at det er særdeles vanskelig å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig være homofil. Lesbiske og homofile er ikke bare utsatt for generelle fordommer i samfunnet, men kan i tillegg bli utsatt for enda strengere fordømming fra sin egen etniske gruppe. Flertallet vil hevde at det er grunn til å tro at mennesker i denne situasjonen lever et dobbeltliv og er i en konstant angst for å bli avslørt. Lesbiske og homofile som tilhører en minoritetsgruppe, er heller ikke nødvendigvis kjent med det norske sosial- og helsesystemet for å søke hjelp.

       Flertallet er av den oppfatning at det er et paradoks når Regjeringen viser til det internasjonale rammeverk av menneskerettighetskonvensjoner og viktigheten av at kvinners og barns rettigheter gis et spesielt sterkt vern fordi de er mer sårbare overfor overgrep og frihetsinnskrenkninger enn menn. Dette samtidig med at man har gitt barn et slikt vern ved å inkorporere FNs barnekonvensjon i menneskerettsloven, mens Regjeringen ikke har funnet grunn til å gi kvinner det spesielt sterke vern som de selv påpeker. Kvinnekonvensjonens inkorporering i likestillingsloven fremfor i menneskerettsloven gir denne konvensjonen en lavere rang i forhold til norsk lovverk.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til merknader i Innst.O.nr.70 (2004-2005) om lov om endring i likestillingsloven.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er klar over at innvandringspolitikken ikke er fokusert i denne meldingen, men integrering må også ha fokus på den enkeltes mulighet til å skape seg identitet og tilknytning. Dette skjer ofte i sammenheng med trygge rammer for familieforhold, og i den sammenheng mener disse medlemmer at Regjeringen må revurdere de økonomiske grensene som i dag ligger til grunn for mulighet til familiegjenforening. Det bør være rom for å sette disse ned til et beløp som samsvarer med hva ulike andre grupper får utbetalt i ulike stønader og må klare seg med på månedlig basis. I tillegg er det viktig å se at ved familiegjenforening vil økonomi kunne styrkes ved at andre familiemedlemmer også får mulighet til arbeid og inntekt.

       Disse medlemmer viser til merknader og forslag om dette i Innst.O.nr.103 (2002-2003).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader og forslag under behandlingen av Ot.prp.nr.2 (2004-2005), jf Innst.O.nr.31 (2004-2005):

       Disse medlemmer viser videre til at departementet i disse dager har på høring et forslag om at det skal gjøres unntak fra kravet til underhold der barn under 15 år søker om gjenforening med foreldre i Norge, eller der foreldre søker gjenforening med barn i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at muligheten for å kunne få besøk av slektninger og venner er svært viktig for å føle seg hjemme i et samfunn. Disse medlemmer viser til at enkelte av de land der en stor del av Norges innvandrerbefolkning kommer fra, har høy avslagsprosent ved behandling av besøksvisum. Fra Pakistan ble eksempelvis 2.535 av 3.817 visumsøknader avslått i 2004. Disse medlemmer viser til merknader i Innst.S.nr.114 (2004-2005). Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå visumpolitikken med utgangspunkt i den velferdsmessige betydningen det er å kunne få besøk som bosatt i Norge. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Innst.S.nr.114 (2004-2005) der Stortinget ber Regjeringen om å utrede en eventuell ny ordning for behandling av turistvisum med sikte på å korte ned behandlingstiden for visumsøknader, samt å gjøre det enklere å få innvilget visum.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at de som gifter seg med en herboende og innvilges familiegjenforening må få bosetningstillatelse med en gang, slik som i Canada. Det å gifte seg er en alvorlig handling, likeså å flytte til et annet land for å leve ut ekteskapet. Det er dypt urimelig at den som flytter til et annet land skal bære hele risikoen hvis ekteskapet ikke fungerer. Det meldes blant annet om kvinner som utsettes for uverdige forhold de ikke tør bryte ut av fordi de mister oppholdstillatelsen dersom ekteskapet brytes.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreslå å endre reglene for å få bosettingstillatelse, slik at de som innvilges familiegjenforening får bosetningstillatelse med én gang. »

       Komiteen mener at for å unngå proformaekteskap og serieekteskap fra herboende bør det innføres en egen proformaparagraf i utlendingsloven, i tråd med utlendingslovsutvalgets innstilling. I tillegg bør det etter kanadisk modell vurderes innført forsørgeransvar i tre år for den som henter ektefelle til Norge fra utlandet. Det innebærer at den herboende er økonomisk ansvarlig overfor staten dersom den som kommer til Norge har behov for sosialstøtte eller overgangsstøtte fra det offentlige de tre første årene vedkommende bor her.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning med forsørgeransvar for herboende som familiegjenforenes med ektefelle i Norge. »

6. Barns oppvekst - eksempler på nye utfordringer og dilemmaer

6.1 Sammendrag

       Innledningsvis i kapitlet slås det fast at prinsippene som er nedfelt i barneloven og FNs barnekonvensjon skal være retningsgivende for samfunnets tilrettelegging av barns oppvekst. Prinsippet om barnets beste skal ligge til grunn i forhold til beslutninger som tas i forhold til alle barn, uavhengig av etnisk, nasjonal eller kulturell bakgrunn.

       Meldingen peker på konflikter som kan oppstå mellom foreldre og representanter for myndigheter og storsamfunn om hva som tjener barna best og hvordan foreldrene bør opptre i foreldrerollen. Det kan også være ulike oppfatninger om hva som er foreldrenes ansvar og hva som er samfunnets. Og konflikter kan oppstå innad i familiene, mellom voksne og barn.

       Regjeringen peker på to hovedutfordringer i møtet mellom ulike idealer og praksis for barneoppdragelse:

       Myndighetspersoner og offentlig ansatte kan mangle kompetanse til å skille mellom det som er ukjent og det som er bekymringsfullt. Behovet for generell kompetanseheving for å håndtere mangfold blant brukerne drøftes i meldingens kapittel 12 om tilpasning av offentlige tjenester.

       Ved at foreldre har bosatt seg i Norge, er det lagt noen premisser for barns oppvekst. Det må tilrettelegges for at foreldre får nyansert kunnskap og egen erfaring om hva slags samfunn barna deres vokser opp i, og å bekjempe tradisjoner og fordommer blant foreldre som begrenser barns muligheter og fratar dem deres rettigheter. Voksnes egen deltakelse i arbeids- og samfunnsliv er den viktigste kilden til slik erfaring.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under kapittel 8 og 9.

       Komiteen er av den oppfatning at integreringstiltak for barn med innvandrerbakgrunn må starte ved fødsel og følge barn og foreldre opp gjennom barnehage og skole. Man må kartlegge de enkeltes behov og støtte opp med tiltak som er tilpasset deretter.

       Komiteen mener at dette er av stor viktighet for å få til en god integrering hvor både barn og foreldre føler seg ivaretatt, og hvor barna gjennom oppveksten ikke føler at de faller utenfor på grunn av manglende språk, forståelse, identitet og tilhørighet. Kommuneøkonomi må ikke sette noen hindre for slik integrering og mulige tiltak.

7. Tilknytning, identitet og tilhørighet

7.1 Sammendrag

       I meldingen drøftes ulike aspekter ved identitet og tilhørighet knyttet til migrasjon generelt, med særlig vekt på barn og unge som vokser opp i Norge. Når det gjelder tilknytning og tilhørighet, er Regjeringens mål at alle skal oppleve aksept for den de er.

       I diskusjonen rundt identitet stilles ofte spørsmålet om hva det vil si å være norsk.

       Å være norsk kan henspeile på statsborgerskapet, som innebærer rettigheter og plikter som bare statsborgere har. Men utviklingen i Norge de siste tiårene har gått i retning av at statsborgerskapet har fått mindre å si for borgernes formelle rettigheter. Regjeringen mener likevel at statsborgerskap har en positiv sammenheng med deltakelse, og dermed den enkeltes tilknytning til samfunnet. Meldingen understreker betydningen av lojalitet til de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, som demokratiske spilleregler, menneskerettigheter og kjønnslikestilling. Regjeringen mener at statsborgerskapet, symbolsk og faktisk, understreker at statsborgerne slutter seg til disse verdiene. Regjeringen ønsker som hovedregel at norske borgere bare har ett statsborgerskap, og ikke flere, som noen land tillater. Regjeringen har i Ot.prp.nr.41 (2004-2005) lagt fram forslag til ny statsborgerlov.

       Årsaken til utvandring antas å ha stor betydning for hva slags tilpasningsstrategi en velger i de nye omgivelsene, både praktisk og mentalt. Undersøkelser viser at motivasjonen for å opprettholde sterke bånd til opprinnelseslandet også påvirkes av situasjonen i det nye landet.

       Mer flytting over landegrensene og økt globalisering på alle samfunnsområder vil trolig bidra til at flere mennesker utvikler transnasjonale tilværelser og identiteter. Den enkelte forholder seg til flere land i sitt hverdagsliv.

       Regjeringens mål for all ungdom som vokser opp i Norge, er at de i størst mulig grad skal kunne velge hvem de vil være, hvem de vil identifisere seg med, og hvordan de vil uttrykke seg selv. Ingen skal bli begrenset i sine muligheter i samfunnet på grunn av hudfarge, religion eller kulturell bakgrunn, eller fordi de har innvandrerforeldre. Retten til å gjøre selvstendige valg innebærer også retten til å velge bort noe som andre legger stor vekt på.

       I meldingen drøftes medias ansvar for påvirkning av folks holdninger. Det påpekes blant annet at det er en utbredt kritikk at mediene framstiller personer med innvandrerbakgrunn som representant for en gruppe, og ikke som selvstendige individer. Meldingen viser til at det er en økende bevissthet i media om eget ansvar for holdningsdannelse.

       Statistisk sentralbyrås (SSB) undersøkelse av den norske befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring fra 2003, viser et sammensatt bilde. Hovedtendensen er at befolkningens holdning til innvandrere er stabil, samtidig som den er blitt noe mer positiv. Undersøkelsen viser at personer som har kontakt med innvandrere har mer positive holdninger til innvandrere enn personer uten slik kontakt.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at meldingen i for liten grad drøfter utfordringer knyttet til at Norge ikke bare er blitt flerkulturelt, men også multireligiøst. Derfor trenger vi en religionspolitikk som reflekterer denne nye virkeligheten.

       Spørsmålet om religionsfrihet, likebehandling av tros- og livssynssamfunn og spørsmålet om statlig økonomisk støtte til religiøse samfunn, er sentrale spørsmål i en flerkulturell kontekst.

       Flertallet viser til at vårt begrep om religionsfrihet er utviklet innenfor en kristen forståelse og har i utgangspunktet dreid seg om hvordan ulike kristne samfunn skulle sikres sine rettigheter. Vårt begrep om religionsfrihet møter nye utfordringer i møtet med andre religioner, særlig i forhold til vårt skille mellom religion som tro og som samfunnssystem. Flertallet mener at disse manglende grensene i dag skaper flere dilemmaer ved at man i religionsfrihetens navn, og med henvisning til religionsfrihet, kan påberoper seg en rett til beskyttelse for kritikk av forhold som det kan være nødvendig å diskutere åpent i et demokrati. På den andre siden er det viktig å respektere andre trossamfunns indre forhold, der dette ligger innenfor rammene av norsk lov.

       Flertallet mener det er et avgjørende poeng for tilhengerne av folkekirken at den skal være åpen og demokratisk. Det er ikke gitt samme oppmerksomhet på andre religiøse samfunns måter å organisere sitt arbeid. Minoritetsspråklige barn deltar gjerne aktivt i religiøse aktiviteter.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at det derfor er viktig at de religiøse ledere mestrer norsk og har kunnskap om norske samfunnsforhold. Disse medlemmer vil derfor etablere et obligatorisk språk- og samfunnsfagkurs for religiøse ledere som skal ha sitt virke i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det må etableres unntak for de som kan dokumentere tilsvarende kunnskaper. Kurset må gjennomføres for at arbeidstillatelse skal gis.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår fast at enhver har frihet til alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Flertallet mener at religiøse skikker og tradisjoner må respekteres så fremt disse ikke bryter med andre menneskerettigheter.

       Komiteen viser til Innst.S.nr.184 (2004-2005), jf Dok.nr.8:27 (2004-2005).

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til avtalen om statsbudsjettet for 2005 mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene:

       Disse medlemmer mener at denne opplæringen og eksamen må gjelde for alle religiøse ledere uten unntak som ønsker oppholds/arbeidstillatelse i Norge.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at alle som skal fungere som forkynner i trossamfunn i Norge skal ha opplæring i norske samfunnsforhold. Flertallet viser til brev fra Kommunal- og regionaldepartementet av 15. februar 2005 der det redegjøres for arbeidet med å utvikle slik opplæring. Flertallet avventer videre fremdrift i saken.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at familiegjenforening primært bør skje der hvor de som ønsker å gjenforenes samlet, har størst tilhørighet. Hovedpoenget med familiegjenforening er ikke at de skal bo i Norge, men at de skal være sammen. I Norge har man dessverre registrert en klar holdning hos mange om at stedet hvor gjenforeningen skjer er viktigere enn hvem man faktisk gjenforenes med. Dette er etter disse medlemmers syn svært beklagelig.

       Disse medlemmer mener at man for å verne dem som har nær tilknytning til Norge og som samtidig har et reelt behov for familiegjenforening, må forhindre misbruk av ordningen. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at Danmark har introdusert nye regler som effektivt har redusert misbruket av ordningen med familiegjenforeningen. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme konkrete forslag som i utgangspunktet kun tillater familiegjenforening for dem som har størst tilhørighet til Norge. »

       Komiteen har merket seg FNs menneskerettighetskomités innvendinger mot KRL-faget. Komiteen registrerer at Utdannings- og forskningsdepartementet har gjort endringer i faget og fritaks-mulighetene. Lovbestemmelsen om at den som skal undervise i KRL skal ta utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf, er foreslått fjernet. Komiteen mener at KRL-faget bør være mest mulig samlende, og derfor ikke forkynnende. Dette er særlig viktig i en tid med religiøst og kulturelt mangfold. Komiteen er kjent med at de foreslåtte endringene iverksettes fra skoleåret 2005/2006.

       Komiteen viser til Ot.prp. nr. 91 (2004-2005) som skal behandles i Stortinget våren 2005.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er forståelig hvis man åpner for fullt fritak, sett som en overgangsordning. Men det er urovekkende at man tar fritaksmuligheten i bruk som permanent virkemiddel. Da åpner norske myndigheter for en varig konflikt med sentrale menneskerettighetskonvensjoner, som FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon. FNs menneskerettskomité konkluderte i november 2004 med at det norske KRL-faget krenker foreldres frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse.

       Disse medlemmer mener det er viktig å ha helheten klart for seg når menneskerettighetene diskuteres. En ensidig vektlegging av foreldrenes oppdragelsesrett i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter kunne tilsi at fritak fra den omdiskuterte KRL-undervisningen er den eneste løsningen. Men ser man Menneskerettighetskomiteens avgjørelse i lys av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon, mener disse medlemmer at den beste løsningen vil være en full revisjon av KRL-faget hvor verken helt eller delvis fritak blir nødvendig. Man må få et livssynsnøytralt fag som innholdsmessig må vise respekt for alle religioners verdier.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er viktig å beholde et felles kunnskapsfag om kristendom, andre religioner og livssyn for å gi alle elever et felles kunnskapsgrunnlag, og vil derfor beholde KRL-faget. Dette medlem vil samtidig fremheve at det er nødvendig å foreta en gjennomgang for å sikre at faget praktiseres i overensstemmelse med FNs konvensjoner, og sikrer foreldres suverene rett til å bestemme over egne barn når det gjelder trosopplæring.