| |
Det fremmes i dokumentet følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det opprettes en ny samordnet erstatningsordning for dem som er blitt
smittet av hepatitt C gjennom blodoverføringer i det norske helsevesen, i
tråd med Hepatitt C-utvalgets tilråding. »
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at i perioden 1980-1993 ble et betydelig antall pasienter smittet av hepatitt C ved norske sykehus. Blodoverføringer var i all hovedsak smittekilden. Det framholdes at mange av disse er pasienter som har fått store smerter som har medført store økonomiske tap og psykiske lidelser.
Forslagsstillerne har vært i kontakt med flere pasienter som har fått avslag på grunn av tidsfristen på 20 år. Flere av disse har søkt rett etter at de fikk diagnosen. Forslagsstillerne mener at tidsfristen ikke kan gjelde fordi det er diagnostiseringen som har uteblitt til tross for at pasientene i lang tid har hatt symptomer på sykdom.
Det vises til at et utvalg har konkludert med at det bør være et samordnet erstatningsoppgjør for denne gruppen, blant annet fordi diagnostiseringen har tatt altfor lang tid. Utvalget konkluderer på følgende måte:
| « Det bør innførast ei ny samordna erstatningsordning for transfusjonssmitta som skissert i kap. XVIII. Saker som tidligere er avslått i NPE og/eller Rettferdsvederlagsutvalget vert å ta opp att med tanke på å få ei lik erstatningsordning for alle transfusjonssmitta. Ny foreldingsfrist vert sett til tre år som skissert i kap. XVIII. » |
Forslagsstillerne påpeker at utvalgets rapport var ferdigstilt 16. mars 2004, og at Helse- og omsorgsdepartementet i brev fra 2. mars 2006 konkluderer med at det ikke bør opprettes et samordnet erstatningsoppgjør. Departementet viser bl.a til St.meld. nr. 44 (2003-2004) der det er en hovedkonklusjon at erstatningsrettslige krav mot staten, herunder krav fra grupper, skal løses gjennom eksisterende regelverk for behandling av slike krav, og at rimelighetsbaserte erstatningskrav bør kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen.
Det redegjøres i dokumentet for prinsipper rundt bruk av billighetserstatningsordningen slik de framgår av St.meld. nr. 44 (2003-2004).
Billighetserstatningsordningen er etter forslagsstillernes syn ikke blitt en fleksibel god ordning som ivaretar intensjonene i meldingen, og de mener dette blir synliggjort gjennom gruppen av mennesker som er blitt smittet av hepatitt C. Det er etter forslagsstillernes syn ikke noen prinsipiell forskjell mellom smittede av hepatitt C og grupper som tidligere har mottatt samordnede erstatningsoppgjør.
Det vises til at det i St.meld. nr. 44 (2003-2004) åpnes for at kollektive erstatningsordninger kan finne sted gjennom de ordinære budsjettprosesser. Det er etter forslagsstillernes syn grunn til å ta i bruk en slik framgangsmåte for den omtalte pasientgruppen. Forslagsstillerne viser til tidligere erstatningsordninger for grupper i samfunnet, blant annet utdanningskompensasjon til romanibarn og erstatningsordninger for lobotomerte, stråleskadede og nordsjødykkerne. Forslagsstillernes finner mange likhetspunkter mellom situasjonen til de lobotomerte og dem som ble smittet av hepatitt C gjennom blodoverføringer.
Det er etter forslagsstillernes syn ikke tvil om hvor ansvarsforholdet i denne saken ligger, og det påpekes at det norske helsevesen både påførte pasientene smitten og diagnostiserte og behandlet pasientene. Forslagsstillerne setter også spørsmålstegn ved hvorvidt det ble gjort nok i forhold til å kartlegge omfanget av situasjonen på et tidlig tidspunkt.
Forslagsstillerne stiller seg bak utvalgets konklusjoner og mener at Regjeringen nå må ta ansvar for disse menneskene.