| |
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Anette Trettebergstuen, frå Framstegspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, frå Høgre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes, frå Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, frå Kristeleg Folkeparti, Jon Lilletun, frå Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og frå Venstre, Anne Margrethe Larsen, har merka seg den reformprosessen som er igangsett og som er naudsynt for å kunne gje FN ei form og ein arbeidsmåte som er betre for å meistre dei store utfordringane som organisasjonen har føre seg i tida som kjem. Det er viktig ikkje å tape dette målet av syne sjølv om generalforsamlingas vedtak 9. mai 2006 kan tolkas som eit mellombels tilbakesteg i dette arbeidet.
Gjennom ein god dialog mellom nord og sør må det være mogeleg å komme fram til eit resultat som vil styrke tiltrua til FN. I ei globalisert verd vil ein revitalisert organisasjon ha sin klåre plass, ein plass som berre FN kan fylle.
Komiteen er nøgd med at Noreg har fått høve til å leie eit høgnivåpanel som skal sjå på ei betre organisering av humanitær, utviklings- og miljøhjelp.
Komiteen ber om at Stortinget med
høvelege mellomrom blir gjeve kunnskap om utviklinga i dette særs viktige
arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til reformarbeidet som FN har igangsatt. Dette arbeidet er etter disse medlemmers syn viktig både for å gjøre FN mer relevant, men også for å sørge for at FNs gjøremål løses raskt og effektivt. Disse medlemmer er av den oppfatning at FN ikke er et mål i seg selv, men at dens eksistensberettigelse må være betinget av at organisasjonen fokuserer på konkrete, globale utfordringer som medlemslandene ikke har styrke eller evne nok til å løse hver for seg. Disse medlemmer mener også at det er viktig å åpne FN mer opp for innsyn, spesielt når det gjelder økonomiske disposisjoner. Disse medlemmer viser til at FN har vært plaget med en rekke korrupsjonsskandaler, som både svekker organisasjonens arbeid, men også folks tillit til FN. Disse medlemmer mener det ikke minst er nødvendig med en total gjennomgang av FNs samlede bistandspolitikk, og viser i denne forbindelse til det evalueringsarbeidet det norske Rattsø-utvalget gjør i forhold til norske frivillige organisasjoner og bistand. Disse medlemmer er av den oppfatning at et tilsvarende evalueringsarbeid er påkrevet også i forhold til FNs bistandspolitikk. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Norge skal lede et høynivåpanel i FN som skal se på en bedre organisering av humanitær, utviklings- og miljøhjelp. Etter disse medlemmers syn er det viktig at man i dette arbeidet også foretar en omfattende evaluering av forholdet mellom mål og virkemiddelbruk i FNs helhetlige utviklingspolitikk.