Nynorsk
Stortingets lovbehandling
«Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, der bestaar af to Afdelinger, et Lagthing og et Odelsthing.» (Grunnloven § 49)
I Grunnloven står det altså at folket har lovgivningsmakten ved Stortinget. Dette betyr at stortingsrepresentantene har lovgivende myndighet, i kraft av å være folkets representanter på Stortinget. I praksis overfører (delegerer) Stortinget mye av sin myndighet til regjeringen og statsforvaltningen. Det skjer ved at Stortinget vedtar rammelover eller fullmaktslover som gir regjeringen eller statsforvaltningen fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser (regler og forskrifter).
Ingen lov er gyldig før kongen har sanksjonert loven med sin underskrift (Grl.§ 78). I dag vil (under normale forhold) ingen regjering eller konge nekte å sanksjonere en lov Stortinget har vedtatt. Kongens sanksjon er altså en formalitet. Dette har den på mange måter vært helt siden 1884, da parlamentarismen hadde sitt gjennombrudd.
Odelstinget og Lagtinget
Stortingets behandling av lovforslag foregår normalt ikke i plenum, men i Stortingets to avdelinger: Odelstinget og Lagtinget. Når et nytt storting trer sammen etter et valg, velger Stortinget en fjerdedel av representantene (42) til Lagtinget. De resterende tre fjerdedeler (127) danner så Odelstinget. Dette er regulert av Grunnlovens § 76. Først hvis de to avdelingene ved gjentatte behandlinger ikke kommer til enighet, blir forslaget behandlet av Stortinget i plenum.
De fleste lovforslag kommer fra regjeringen, men også det enkelte medlem av Odelstinget kan fremme såkalt representantforslag (dokument 8). I siste del av 1800-tallet ble det gjennomsnittlig gitt ca. 20 lover i året, mens Stortinget de seneste årene har vedtatt over 100 lover per år.
Forarbeid i departementene
Før regjeringens lovforslag kommer i form av en odelstingsproposisjon (ot.prp.), har det foregått et grundig forarbeid. Er det et større lovverk eller en mer omfattende lovrevisjon det gjelder, nedsetter gjerne regjeringen et sakkyndig utvalg, en komité eller kommisjon. En slik sakkyndig komité består ofte av jurister, tjenestemenn i forvaltningen og talsmenn for berørte parter. Utvalget leverer en utredning, et utkast til lov, til det departementet hvor loven hører hjemme. Det er vanlig at et slikt utkast trykkes i publikasjonen Norges offentlige utredninger (NOU).
I enkelte kontroversielle saker (som for eksempel abortlovgivningen, demokratiseringen av forretningsbankene, forholdet mellom stat og kirke) har regjeringen ofte lagt frem en stortingsmelding hvor den gjør rede for saken og de prinsippspørsmål den reiser. Stortingsmeldingen drøftes så i Stortinget, og kan gi grunnlag for et prinsippvedtak.
Departementet sender vanligvis lovforslag ut til høring. Dermed får myndigheter, organisasjoner, institusjoner og foreninger/lag som blir berørt av loven, anledning til å uttale seg.
Når uttalelsene fra høringsrunden foreligger, utarbeider departementet et utkast til en proposisjon (forslag) til Odelstinget (ot.prp.). Proposisjonen (lovforslaget) går først til godkjenning hos Kongen i statsråd. Den kongelige proposisjonen oversendes deretter til Odelstinget, som normalt oversender den til den komiteen i Stortinget hvor den hører hjemme.
Videre saksgang (ved normal fremdrift)
Lovforslaget behandles først av komiteen, som avgir sin innstilling til Odelstinget (Innst.O.). Innstillingen behandles (debatteres) deretter i Odelstinget. Hvis Odelstinget gir sin tilslutning, eventuelt med endringer, går Odelstingets beslutning (Besl.O.) videre til Lagtinget. Når Odelstingets beslutning godkjennes i Lagtinget (noe den vanligvis gjør), blir den oversendt Kongen i statsråd. Etter at kongen har undertegnet lovbeslutningen (sanksjonert), og statsministeren har kontrasignert, blir loven gjeldende fra det tidspunkt som sies i loven, eller som regjeringen bestemmer.
Ved større uenighet
Hvis Lagtinget derimot ikke slutter seg til Odelstingets lovbeslutning, blir saken sendt tilbake til Odelstinget med anmerkninger (Besl.L.). Kan Odelstinget godta Lagtingets anmerkninger, er loven vedtatt. Dette refereres da i Lagtinget, og beslutningen oversendes Kongen i statsråd (som over).
Dersom Odelstinget ikke kan gå med på endringene i Lagtinget, men enten fastholder sin opprinnelige beslutning eller foretar endringer som kun i noen grad imøtekommer Lagtingets beslutning, må Lagtinget behandle saken enda en gang.
Skulle Lagtinget etter dette fremdeles være uenig, må saken sendes tilbake til Odelstinget og derfra bringes inn for et samlet storting (plenum). Der kreves to tredjedels flertall for at loven skal bli vedtatt.
Mellom hver behandling i Odelstinget og Lagtinget må det gå minst tre dager. Vanligvis er de fleste lovsakene i realiteten avgjort når komiteen har avgitt sin innstilling. Selve sluttbehandlingen gjenstår, men fordi Odelstinget og Lagtinget har tilnærmet den samme forholdsmessige representasjon fra partiene som komiteene, er det svært uvanlig at Lagtinget går imot Odelstingets vedtak. Lagtinget fungerer først og fremst som en kontrollerende instans.
Det hender av og til at det blir vedtatt å forkaste eller henlegge lovforslag. Dessuten kan et lovvedtak Odelstinget og Lagtinget gjør, være temmelig forskjellig fra det forslaget som regjeringen la frem.
Når en lov er sanksjonert, blir den kunngjort i Norsk Lovtidende.
Fullmakt og rammelover
Lovgivningsfunksjonen har endret karakter i tråd med utviklingen av den mer sammensatte moderne velferdsstaten. Det er både vanskelig og kanskje lite formålstjenlig for lovgiverne å spesifisere detaljerte lov- og regelverk. I stedet lages fullmakts- og rammelover der skjønn og beslutningsmyndighet overlates til forvaltningen. En regner med at det blir laget omtrent tre ganger så mange forskrifter som lover.
Sist oppdatert 29.09.2006
