Sak nr. 1
Innstilling fra samferdselskomiteen om lov om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) (Innst.O.nr.4, jf. Ot.prp.nr.64 (1995-1996))

TALERE:

       Johanne Gaup (Sp)
(ordfører for saken):

       Det lovforslaget som vi behandler i dag, erstatter dagens postlov, som er en lov om Postverket, samt postkasseloven. Den nye postloven vil bli en lov om landsdekkende postsendinger. Lovforslaget innebærer også at alle som formidler postsendinger, også Postverket, skal ha konsesjon til slik formidling. Loven vil bli en fullmaktslov som skal suppleres av forskrifter og konsesjonsbetingelser.

       Det vil fortsatt være Stortinget som utformer politikken på postområdet, og endringer i politikken vil bli forelagt Stortinget til behandling i form av meldinger eller proposisjoner.

       Loven gjelder formidling av landsdekkende posttjenester mot vederlag, og lovens formål er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av posttjenester til rimelig pris og til god kvalitet.

       Utvikling av teknologiske formidlingsmåter har ført til nedgang i skranketrafikken. I komiteen er det enighet om at det til tross for den teknologiske utvikling fortsatt er behov for manuelle forsendelsesmåter, da ikke alle behersker den nye teknologien. Det må også arbeides for at innbyggerne i hele landet får anledning til å ta del i den teknologiske utvikling.

       Videre understreker en samlet komite at Postverket gjennom sitt landsomfattende nett har gode muligheter til å oppnå større markedsandeler på det konkurranseutsatte området. Dette er etter min mening svært viktig, da ingen nye aktører i utgangspunktet har de samme muligheter, og det er opp til Postverket å nytte de mulighetene de har.

       En aktiv satsing fra Postverkets side betyr at de må bli bedre på kvalitet og spesielt framsendingstid for å styrke sin posisjon i et konkurranseutsatt marked. Fra Senterpartiets side vil vi allikevel bemerke at en satsing på tilleggstjenester og produkter ikke må gå ut over den primære rolle, som er formidling av landsdekkende basistjenester til god kvalitet og rimelige priser.

       Hele komiteen støtter departementets forslag om å utvide erstatningsordningen til også å gjelde erstatning ved skade, bortkomst, feilsending eller forsinkelse av vanlige brevsendinger, blad og aviser. Dette er i tråd med den servicegaranti som Senterpartiet tidligere har foreslått. Det blir derfor et paradoks når Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i en merknad fortsatt sår tvil om vår servicegaranti og sier at de mener forbrukernes rettigheter allerede er godt nok dekket gjennom dette lovforslaget. Er ikke Arbeiderpartiet enig med sin egen regjering i å utvide erstatningsordningen slik Regjeringen foreslår? Og legg merke til én ting, heller ikke departementet vet hvilke kontrollordninger de skal iverksette i forbindelse med erstatningsordningen.

       Det har vært stor enighet i komiteen om hovedtrekkene i loven, med unntak av det som gjelder enerettsområdet. Her er det et flertall som støtter Regjeringens forslag om at Postverket skal gis enerett til å formidle mot vederlag lukket adressert innenriks brevpost med vekt inntil 350 gram, mens vi i Senterpartiet mener at vektgrensen for tilsvarende sendinger skal settes til 1.000 gram, og Høyre ønsker at enerett på slike sendinger skal oppheves.

       I lovforslaget la Regjeringen opp til at enerett for tilsvarende sendinger kun skulle gjelde å formidle i Norge tilsvarende sendinger fra utlandet. Flertallet i komiteen mener at det er betydelige inntekter i å samle inn og videreformidle post fra Norge til utlandet og foreslår derfor at også slik formidling går inn under enerettsområdet. I Senterpartiet har vi merket oss at Regjeringen allerede nå tilpasser enerett på posttjenester til EUs postpolitikk ved å fastsette enerett på lukkede brev til 350 gram, selv om dette ennå ikke er vedtatt i EUs organer. At SV er enig med Regjeringen og dermed støtter opp om den politikken EU fører, er ikke noe nytt - det har vi sett tendenser til i lignende saker. Det er snart ingen forskjell på regjeringspartiets og på SVs EU-tilpasning.

       I høringsuttalelsene ble problemet med å skille mellom uønsket reklame og offentlig informasjon tatt opp, og flertallet i komiteen ser det som svært viktig at alle får tilgang til offentlig informasjon, da dette er et skritt på veien mot et åpnere samfunn. Vi ber derfor om at det foretas merking av offentlig informasjon, slik at den skiller seg ut fra uadressert reklame.

       Det skal opprettes et posttilsyn som skal føre tilsyn med at konsesjonsbetingelsene overholdes, og fra Senterpartiets side legger vi stor vekt på at den organisatoriske tilknytningen blir slik at det framstår som et habilt organ.

       I Senterpartiet har vi vært svært uenig i den postpolitikken som Regjeringen fører, og spesielt i den omstrukturering av postkontornettet som nå foregår. Dette har ført til at vi i forbindelse med lovforslaget har forsøkt å sikre brukernes rettigheter på best mulig måte, og vi vil i den anledning vise til at selv om flertallet i komiteen har vært positiv til dette i merknader, har det ikke lykkes å få flertall for dette i lovens paragrafer. Vi synes i likhet med de postorganiserte at lovforslaget gir for store fullmakter, og fremmer forslag om å gjøre loven mer presis. Jeg vil her vise til at selv om alle partier i komiteen, med unntak av Høyre, har merket seg at det fortsatt skal være enhetlige priser innenfor enerettsområdet, kan de ikke støtte vårt forslag om at dette skal inn i lovteksten. Dette er svært skuffende. For Senterpartiet står imidlertid prinsippet om like priser på like tjenester fortsatt fast innenfor postpolitikken.

       På spørsmål til departementet om posttilsynet også vil være klageinstans i forbrukerklager i forhold til konsesjonsbetingelsene, svares det bekreftende. Til tross for det positive svaret kan heller ikke noen støtte våre forslag om å lovfeste en slik klagerett. Nå er det slik at folk ikke har tilgang til svarene på våre spørsmål til departementet, og få har innsyn i merknadene til innstillingen. Hvordan skal folk få vite om de positive svarene og merknadene når de ikke står i lovteksten? Det blir et papirløst forhold mellom departementet og brukerne av posttjenester, og jeg er ikke tilhenger av slike papirløse forhold som kan vise seg å ha svært liten betydning når de ikke er lovfestet. Jeg trekker den konklusjon at ingen av de politiske partiene utenom Senterpartiet ønsker å gi forbrukerne noen lovfestede rettigheter innenfor posttjenestetilbudet.

       Dagens lovforslag gjelder kun landsdekkende postformidling, mens Postbankens tjenester reguleres av lov om bank som eies av staten ved Postverket. I det svenske lovforslaget til ny postlov omhandles også kassaservice, dvs. Postens betalingsformidling. Det foreslås der at det skal finnes landsdekkende betalingsformidling til enhetlige priser. Det synes vi er en veldig god formulering, og vi kommer til å fremme en lignende tekst i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.2, som angår visse lovendringer i forbindelse med Regjeringens forslag om omdanning av Postverket og NSB til særlovselskaper.

       Senterpartiet forsøkte på mange måter å « bufre » den ved å heve vektgrensen til 1.000 gram, men det skjuler ikke det faktum at dette betyr en liberalisering og faktisk på sikt vil åpne for konkurranse også innen postsektoren. Høyre hilser selvsagt det velkommen og mener man kanskje ikke går langt nok - men OK, det er et steg i riktig retning.

       Mitt spørsmål til representanten Gaup er om hun deler min oppfatning om at dette er en liberalisering, og om hun deler min oppfatning om at annet ledd i § 6 Enerett - « Departementet kan dispensere fra første ledd til fordel for en annen postoperatør med konsesjon » - i neste omgang nettopp åpner for full konkurranse. Det er interessant at Senterpartiet nå er med på dette. Det er bra at de er med på en liberalisering, men det overrasket litt.

Johanne Gaup (Sp) : Vi skal vel ikke stikke under stol at den nye postloven er et ledd i liberaliseringen. Men vi har i Senterpartiet prøvd å gjøre det beste ut av det for i hvert fall å beholde en del av det vi ser på som viktig. Vi har også forsøkt å styrke forbrukernes rettigheter, men det har vi ikke lykkes i å få noen med på.

       Nå er det nå engang slik at en del av posttjenestene allerede er innenfor konkurranseområdet. Det gjelder lettpost, og det gjelder reklame. Vi har også på Stortinget hatt en rekke av disse budfirmaene på besøk, som har orientert oss om de problemene de vil få i forbindelse med budtjenesten. Så oppdager vi faktisk at den budtjenesten som bedrives av disse budfirmaene, ikke er i henhold til dagens postlov i det hele tatt. Dermed kan man stille spørsmål ved om man strammer opp loven. Det vises også til at det kan dispenseres, men hva hjelper det hvis departementet eller Regjeringen benytter seg av alle mulige dispensasjonsmuligheter? I Senterpartiet har vi i hvert fall forsøkt å gjøre det best mulig for brukerne. Vi har fremmet forslag om en enerettsgrense på 1.000 gram, i motsetning til Høyre, som ikke vil ha noen enerett i det hele tatt. Så det er i alle fall ganske langt mellom Senterpartiet og Høyre, selv om det også er langt mellom Arbeiderpartiet pluss SV og Senterpartiet.

       Jeg vil for øvrig benytte anledningen til å fremme de mindretallsforslag fra Senterpartiet som er inntatt i innstillingen.

       En kan vel kanskje gjøre seg visse refleksjoner om hvem som er på forbrukernes side. Mitt spørsmål til representanten Gaup er: Befinner hun seg virkelig på den siden, eller mener hun at Administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet kanskje også ivaretar forbrukernes interesser?

Johanne Gaup (Sp) : Nå er det jo mange typer forbrukere, og de forbrukergruppene som representanten fra Høyre ramset opp, er de som Høyre vanligvis har nær kontakt med. Men at Høyre også har kontakt med den kulørte ukepresse, ukebladene, i så stor grad som det kom fram her, visste jeg ikke.

       Når vi har tenkt på forbrukernes interesser, har vi tenkt på den vanlige mann og kvinne som sitter rundt om i landet og skal bruke posttjenestene. Vi har ikke tenkt på næringslivsorganisasjonene og alt det, selv om det også er en viktig del. Vi skal selvfølgelig ivareta deres interesser i like stor grad som de andres, dem som vi betegner som brukere. Men når vi snakker om klageretten, tenkte vi i utgangspunktet på de vanlige forbrukerne, de som nå rammes av den omstruktureringen av postkontornettet som nettopp Høyre har vært med på. Jeg registrerer også, når vi nå skal behandle budsjettet, at det faktisk ligger en regning som gjelder omstrukturering av postkontornettet, og ingen besparelse. Men det er for så vidt en annen sak.

       Jeg kan forsikre representanten Nilsen om at vi har tenkt på forbrukernes interesser. Vi anser ikke forbrukerne for å være bare de gruppene som representanten Nilsen ramset opp her.

Oddvard Nilsen (H)
(fra salen):

       Hr. president!

       Thorhild Widvey (H) : Her er det viktig ikke å la muligheten gå fra seg, i hvert fall ikke når vi er i den lykksalige situasjon at Senterpartiet iallfall beveger seg i riktig retning. For det er jo slik som representanten Nilsen sa, at for bare noen få måneder siden var det helt utenkelig for Senterpartiet å akseptere noe som heter liberalisering, og at det kunne gå i retning av andre operatører i markedet. Nå har de i hvert fall kommet til den erkjennelsen at det er mulig, selv om vi fra Høyre ikke syns de går langt nok.

       Mitt spørsmål til representanten Gaup er: Hva er det egentlig Senterpartiet er redd for? Hvorfor er man ikke villig til å åpne for at eneretten kan fjernes? Kan representanten nevne noen gode argumenter for at man skulle være redd for å få konkurranse? Kan det være slik at disse budbilene eller noen andre kunne bringe fram posten til forbrukerne på en raskere, mer effektiv og billigere måte? Det ville være kjempeflott hvis det var mulig.

       Det er for så vidt riktig det som representanten sier, at slik loven har vært i dag, har den vært brutt med tanke på at man har hatt en parallell aktivitet ute. Men det er litt pussig når man skal ha 1.000 gram som vektgrense, som Senterpartiet her foreslår. Rett nok hadde Senterpartiet under EU-kampen store ambisjoner om at folket skulle få alle EU-dokumentene sendt hjem til seg. Så jeg skjønner jo nå at hvis man skulle ha mulighet for å få en sending aktivt fram til folket her i Oslo, måtte en legge med 1.000 gram - 1 kg - for å unngå å komme i konflikt med Senterpartiets lovverk.

       Men mitt spørsmål til Senterpartiet er: Hva er Senterpartiet redd for? Når Gaup her insinuerer at Høyre skulle ha gode kontakter med noen folk, er det faktisk det som står på side 14 i proposisjonen som er fremmet - alle disse høringene og betenkelighetene som gir Høyre rett. De eneste som støtter Senterpartiet, er faktisk Postfolkenes Fellesforbund.

       Hva er Senterpartiet redd for?

Johanne Gaup (Sp) : Jeg syns ikke det er noe dårlig å ha de postorganiserte som alliansepartnere. Jeg syns heller ikke det er noe dårlig å ha de vanlige menneskene som allierte.

       Det ble også tatt opp at vi under EU-kampen hadde litt materiell å sende ut. Det hadde vi faktisk. Jeg tror at vi fortsatt har mer å sende ut til befolkningen i distriktene enn det Høyre har, og det tror jeg vi blir belønnet med under valget også, for å si det slik.

       Når det gjelder hva vi er redd for, skal jeg være ærlig og åpen og fortelle akkurat hva vi er redd for: Vi er ikke redd for budbilene i Oslo. Vi er ikke redd for at det skal komme andre operatører i sentrale områder. Vi er ikke redd for at det skal bli dyrere i sentrale områder. Men vi er redd for at ingen vil få det til å lønne seg i distriktene med et helt åpent marked, uten noen slags form for enerett på postområdet, slik Høyre foreslår. Vi er redd for at det vil bli dyrere i distriktene hvis man skal gå på mengde, som Regjeringen har vært inne på, når det gjelder postforsendelse, og pris i henhold til det. For oss er det meget viktig med like priser over hele landet.

       Det er viktig med et statlig ansvar for posttjenestene i Norge. Og vi er villig til å betale for det, i motsetning til Høyre, som i budsjettet foreslår kutt på statlige kjøp av posttjenester. Vi er altså villig til å betale for det, og vi er faktisk stolte av vår postpolitikk.

       Da Stortinget i vår behandlet postmeldingen, uttalte saksordføreren, Ola Røtvei, følgende:

       « Meldingen vi behandler her i dag, har som mål å legge grunnlaget for postpolitikken fram mot år 2000.

       Et viktig utgangspunkt for meldingen er å belyse hvordan ny teknologi og endret bruk av posttjenestene vil påvirke postpolitikken generelt og Postverkets virksomhet spesielt i årene fremover. »

       Dagens debatt om postloven - eller mer korrekt « lov om formidling av landsdekkende postsendinger » - er en oppfølging av den meldingen, fordi utviklingen på postområdet både nasjonalt og internasjonalt tilsier behovet for en ny lov, en lov som sikrer privatpersoner, bedrifter og offentlige virksomheter i alle deler av landet et godt og likeverdig tilbud av landsdekkende posttjenester til rimelige priser, slik Arbeiderpartiet ser det, en lov som gir myndighetene det styringsverktøy som er nødvendig for å kunne følge opp den politikk Stortinget fastsetter på postområdet. Uenigheten om lovforslaget går langs de samme skillelinjer som vi så i forbindelse med behandlingen av postmeldingen. Senterpartiet ønsker fortsatt langt sterkere detaljstyring, og at eneretten for Postverket skal omfatte lukkede A-postsendinger med vekt inntil 1.000 gr, og Høyre som ønsker eneretten avviklet fra 1. januar 1997.

       Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og SV slutter seg til lovforslaget om at eneretten skal omfatte lukket adressert innenriks brevpost med vekt inntil 350 gr, til å formidle i Norge tilsvarende sendinger fra utlandet til Norge, og i tillegg til Regjeringens forslag fremmer vi forslag om innsamling av verdibefordring av post fra Norge til utlandet. En avvikling av dagens enerett på post fra Norge til utlandet er av betydning for Postverkets samlede overskudd på enerettsområdet og medfører økt behov for statlig kjøp av tjenester.

       I forslaget til ny postlov foreslås det at alle som formidler postsendinger som om lag tilsvarer enerettsområdet, også Postverket, skal ha konsesjon. Dette vil i tillegg til regelverkets utforming og egnet tilsynsorgan være gode styringsmidler for å sikre samfunnsmessige mål om gode og likeverdige posttjenester.

       I Innst.S.nr.285 (1995-1996) om postorganiseringen som ble behandlet i vår, sier komiteens flertall, Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, dette:

       « Komiteens flertall »... « mener det er viktig at en ved regulering av markedet for formidling av landsdekkende postsendinger fastsetter postmottakernes rettigheter. Det er viktig at dette gjøres på en måte som gjør at myndighetene kan føre kontroll med at rettighetene innfris.

       Flertallet peker på det enorme volum av postsendinger som Postverket tar hånd om, hvorav det meste er uregistrerte sendinger. Dette vil gjøre det umulig å innføre en servicegaranti for alle Postverkets kunder, etter en slik modell som f.eks. NSB benytter overfor sine kunder.

       Flertallet forutsetter at framtidig kontroll med servicegraden legges opp på hensiktsmessig måte tilpasset de tjenester det faktisk her er snakk om. »

       Ved utarbeidelse av konsesjonsvilkår vil det være mulig å bestemme hvilke krav som skal settes. Sentrale forhold her vil være formidlingsplikten, framsendingstiden, kvalitet, leveringsbetingelser og betjeningsformer. Gjennom dette vil det være mulig å kontrollere både Postverket og eventuelt andre aktører.

       Det vil etter Arbeiderpartiets mening være riktig og viktig at forvaltningsoppgavene blir lagt til et egnet tilsynsorgan. Tilsynet må ha til oppgave å sikre at aktørene i postmarkedet følger de krav som kommer fram i postloven eller i forskrifter og konsesjonsvilkår.

       Senterpartiet har i debatten om Posten vært opptatt av å pålegge Postverket krav om garantier og framsendelsestid. Det vil være nødvendig å presisere at Postverket ikke må pålegges urimelige byrder i forhold til andre aktører.

       Arbeiderpartiet ønsker å gi Postverket, som den viktigste aktøren på postområdet, muligheten til å videreutvikle sin stilling i tiden framover. For å oppnå dette vil det etter Arbeiderpartiets mening være nødvendig at Postverket utvikler sitt tjenestetilbud. Dette vil i tillegg til å gjøre Postverket bedre rustet til konkurranse fra andre bedrifter også kunne gi brukerne mulighet til å ta i bruk nye tjenester.

       I denne saken viser Høyre at de nok engang vil gi fra seg viktige samfunnsmessige styringsmuligheter. Høyre vil, som tidligere nevnt, avvikle eneretten fra 1. januar 1997. Høyres forslag om opphevelse av enerettsområdet vil gjøre det nødvendig å øke statlige overføringer for å kunne opprettholde et samfunnspålagt servicenivå til hele landet med likeverdige og gode tjenester.

       Til slutt: Arbeiderpartiet mener at forslaget til ny postlov som nå blir behandlet, vil være med å sikre likeverdige og gode tjenester, og at loven også tar hensyn til de nye teknologiske muligheter og muligheter for å utvide tjenestetilbudet for alle brukere av posttjenestene i Norge.

       Nå er det nå sånn at av en eller annen grunn har det også slått departementet at det kanskje ikke var så dumt å utvide disse erstatningsordningene. Om man kaller det for servicegaranti eller for erstatningsordning, må vel bli omtrent det samme når man oppnår det samme. Det står på side 15 i proposisjonen:

« Det vil imidlertid bli foretatt en vurdering med sikte på å utvide erstatningsordningen til å omfatte uregistrerte sendinger. »

       Det var nettopp det Senterpartiet ble kritisert for. Her var det uregistrerte sendinger, og hvordan i all verden skulle man kunne vite når de var postlagt?

       Så har vi spurt departementet om hvordan man skal kontrollere dette. Nei, det vet de ikke, og det skal de prøve å finne ut av. Men jeg forstår at fortsatt har man i Arbeiderpartiet ikke noen tro på at dette er en ordning som lar seg gjennomføre. Jeg vil spørre representanten Blattmann: Siden man er så klar på at dette er helt bortkastet arbeid fra departementets side, har man gitt beskjed til departementet eller til Regjeringen om at dette arbeidet med å vurdere en form for en slik erstatningsordning må avsluttes?

Aud Blattmann (A) : Det er ikke noe hyggelig hvis representanten Johanne Gaup har følt seg latterliggjort i og med de forslag som ble fremsatt. Men det burde jo kanskje streife representanten Gaup noe at de står ganske alene om de krav som ble fremsatt - ganske alene.

       Jeg er litt uenig i at representanten Gaup presenterer sitt parti som det eneste som ivaretar forbrukernes interesser i forhold til den nye loven.

       Så er det faktisk slik at når det gjelder dette med erstatningsordninger, er vi helt enig med departementet i at vi nå skal få en bedring når det gjelder dette. Det står faktisk å lese i innstillingen. Jeg behøver vel ikke å sitere for Johanne Gaup hva som står på side 8 i andre spalte, nemlig at vi mener at det er riktig å ta sikte på å utvide erstatningsordningen, og at en enstemmig komite sier at en slik utvidelse av erstatningsordningen, som vil styrke forbrukernes rolle, er vesentlig. Komiteen merker seg at departementet skal føre tilsyn med at lov- og forskriftsbestemte krav, samt at konsesjonsvilkårene overholdes, og at dette skal hjemles i loven. Så jeg kan i grunnen ikke skjønne hva Johanne Gaup egentlig sikter til når hun sier at Arbeiderpartiet er uenig i dette, og bør stoppe dette overfor departementet. Igjen: Det er ganske nyttig å lese innenat.

Oddvard Nilsen (H) : Representanten Blattmann beskrev Høyre som et parti som vil slippe alt fritt. Nei, ikke mer fritt enn at vi faktisk sier at vi er villig til å garantere posttjenester for hele landet, og at vi også er villig til å betale for dem. Uenigheten går mer på om en slik ordning nødvendiggjør at det er Postverket alene som driver den virksomheten.

       Den redselen som Arbeiderpartiet har for å la postverket få konkurrere, undrer meg, og den undrer Høyre. Vi i Høyre er helt overbevist om at postverket i en slik situasjon ville greie seg aldeles utmerket. Det er en meget god bedrift og den har en meget god posisjon i det norske samfunn. De ville ikke hatt noen problemer, de ville greie seg like bra som Telenor har greid seg på de områder som er utsatt for konkurranse.

       Men så nærmer jeg meg det som i grunnen skal være spørsmålet. Det gjør jeg med litt forsiktighet, for jeg ser at representanten Torsvik sitter i salen, og hun har alltid reagert veldig sterkt når Høyre beskriver situasjonen som at Arbeiderpartiet kommer etter. Jeg må nok dessverre også på dette området spørre representanten Blattmann om det ikke faktisk er slik at denne loven er en liberalisering og også på sikt åpner for konkurranse innen postale tjenester. Er ikke dette et nytt eksempel på at Arbeiderpartiet sakte men motvillig følger i Høyres fotspor også her?

Aud Blattmann (A) : Først til dette med hva Høyre er villig til å betale for ved å oppheve eneretten fra 1. januar 1997. Det er litt interessant å høre at Høyre er villig til å betale for å slippe å beholde eneretten for Posten. Det synes jeg er ganske betenkelig. For det vi legger i dette med at vi sikrer Posten med en enerett, er at vi ønsker at vi skal ha et sterkt offentlig engasjement på postområdet, og at Postverket som sådant kan stå fram som garantisten og være statens viktigste instrument. At Postverket skal ha den eneretten, er det som er vår holdning. Det er altså bare når det gjelder et lukket brev med vekt opp til 350 gram at vi er alene. På alle de andre sektorene skal Posten konkurrere med andre aktører.

       Så til dette med hvem som går i hvem sine fotspor. Jeg synes den diskusjonen er lite interessant, men jeg ser jo og innrømmer flatt at det er en liberalisering. All utvikling har jo vist - og meldingen som vi debatterte her i vår, viste jo - at vi trengte et nytt lovverk, og det er det Regjeringen har lagt fram.

       Arbeiderpartiet har vært monopolets forkjemper i lang tid. Bare motvillig og kun når det har vært absolutt nødvendig, har partiet åpnet for konkurranse. Det kan virke som om Arbeiderpartiet hva angår monopoler, enerett og egenregiproduksjon, driver oppholdende strid i politikken. Det har medført at Norge har beholdt monopol og enerettsstrukturer lenger enn de fleste land. Det har ikke vært kostnadsfritt for det norske samfunn. Men de direkte kostnadene er kanskje ikke det største problemet. Viktigere er svekkelsen av vår nasjonale evne til omstilling. Det har hatt negativ betydning for landets konkurranseevne.

       Arbeiderpartiet bruker i dag av vår oljeformue for å opprettholde ineffektive strukturer i samferdselssektoren. Det gir visse grupper fordeler, men er en ulempe for landet som helhet.

       Høyre forutsetter at posttjenester skal være tilgjengelig over hele landet. Om det målet står samtlige partier i denne sal samlet, tror jeg. Høyre ser klart at dette forutsetter kjøp av tjenester der hvor slik virksomhet ikke kan drives kommersielt. Uenigheten går ikke på dette området, men mer på hvordan dette kan løses, og ikke minst på hva som gir den mest effektive kostnadsstrukturen.

       Uenigheten kommer også klart til syne i forbindelse med den loven som vi nå behandler. Flertallet viser en manglende tro på Postens evne og mulighet til å makte en åpen konkurranse. Det overrasker meg. Denne manglende tro tror jeg gjør at flertallet stadig leter etter måter hvorved en kan monopolisere og beskytte Posten mot konkurranse. I denne innstillingen går derfor flertallet lengre i å beskytte Posten enn det Regjeringen selv har foreslått i Ot.prp.nr.64 (1995-1996). Betegnende i så måte er følgende flertallsmerknad fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti:

       « Flertallet viser til de betydelige inntekter som ligger i å samle inn og viderebefordre post fra Norge til utlandet. Flertallet viser til at en avvikling av Postverkets enerett på dette området er av betydning for Postverkets samlede overskudd på enerettsområdet, og at et redusert overskudd på enerettsområdet medfører økt behov for statlig kjøp av tjenester. »

       Det har selvsagt ikke vært tanken hos flertallet at behovet for statlig kjøp av tjenester nøye henger sammen med Postverkets egen evne til å øke inntektene og å redusere sine egne utgifter og kostnader.

       I tillegg kan det faktisk være slik at samfunnet kan få en gevinst ved å la andre holde åpent for konkurranse i denne tjenesten. Det kan nemlig tenkes at noen kan drive dette mer kostnadseffektivt enn Postverket. Det avgjørende for forbrukerne er ikke om det er Postverket som driver denne tjenesten, men om de får en tilfredsstillende tjeneste. I slike tilfeller kan det faktisk være en fordel å gi Postverket noen kroner for å la være å utføre tjenesten.

       Høyre ser at denne loven på mange måter representerer en liberalisering innen postvirksomheten i Norge. Det er derfor interessant å se at Senterpartiet denne gangen - i motsetning til da vi behandlet liberaliseringen i telesektoren - befinner seg sammen med oss andre som ønsker økt konkurranse og liberalisering. I denne sammenheng gleder det oss i Høyre å se at Senterpartiet og SV har sluttet seg til en lov hvor enerett av departementet kan gis til en annen postoperatør med konsesjon. Høyre ønsker denne åpningen for økt konkurranse og liberalisering hjertelig velkommen. Det går i riktig retning, selv om tempoet ikke er særlig imponerende.

       Endringen av postloven er på mange måter en parallell til teleloven, som vi tidligere har behandlet. Etter mange år hvor Høyre har pekt på behovet og nødvendigheten av konkurranse til erstatning for monopoler, vinner våre synspunkter fram - dessverre ofte så sent at omstillingskostnadene blir store og unødvendige, men med et sugerør i statskassen går det aller meste. Det Arbeiderpartiet ikke ser - eller ikke vil se - er at disse kostnadene bæres av noen andre, andre som må forlate arbeidsplassen den dag bedriften ikke kan dekke sine egne utgifter. Høye overføringer styrker ikke deres arbeidsplass i framtiden. Men i denne sammenheng teller ofte kjøttvekten mer, og den er høy i mange statlige monopolbedrifter.

       Høyre støtter store deler av Ot.prp.nr.64 (1995-1996) fordi vi ser at den er et steg i riktig retning og fordi den gir grunnlag for ytterligere konkurranse og liberalisering innen Postverkets tjenester.

       Men Høyre vil ikke unnlate å påpeke at en lang rekke av høringsuttalelsene støtter Høyres syn på enerettområdet. Foreningen Norsk Ukepresse kan ut fra nasjonale hensyn se

« behovet for å la Postverket få enerett innenfor begrensede og klart definerte oppgaver, men ser det samtidig som viktig at det på alle andre områder gis adgang til konkurranse ».

       NHO, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Den norske Bankforening anfører at om staten betaler for det bedriftsøkonomisk ulønnsomme nett, vil det ikke være nødvendig å reservere monopolet til en aktør. Administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet går enda lengre og mener at en bør tillate konkurranse på alle postale tjenester, mens Postfolkenes Fellesforbund mener det er betenkelig at loven åpner for flere operatører.

       Det får så bli opp til enhver å vurdere hvem av disse som best representerer forbrukerne. Senterpartiets definisjon i denne sammenheng var interessant, nemlig at Administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet ikke representerer forbrukerne, men næringslivets interesser. Det var en original definisjon, men ikke særlig troverdig.

       Flertallet mener kanskje det er mindre viktig å åpne for konkurranse, Høyre gjør det ikke. Høyre tror Postverket både vil ha godt av og vil makte åpen konkurranse aldeles utmerket. I tillegg mener vi det vil gi forbrukerne en enda bedre posttjeneste. Det er som kjent dem tjenesten er til for.

       Dersom det kommer flere aktører, vil det også sikre at samfunnet betaler en riktig pris på det ulønnsomme postnettet. Det vil være en fordel for oss alle. Høyre ønsker derfor å oppheve eneretten fra 1. januar 1997. Vi ønsker videre å legge posttilsynet til Administrasjonsdepartementet. I den forbindelsen er det gledelig at nettopp dette departementet har signalisert positive holdninger til konkurranse på enerettområdet. Vi ønsker videre å endre definisjonen av postoperatør til « enhver som i ervervsvirksomhet distribuerer lukkede brev », noe som tilsvarer definisjonen man har i Sverige.

       La meg i denne forbindelse kort dvele ved vektbegrensninger innen enerettområdet. Jeg er klar over at dette på mange måter kan oppfattes som en innsnevring av dagens enerettområde. I praksis er det en innskjerping. Jeg regner nemlig med at en slik presis vektangivelse er innført for å lette kontrollen, og at den vil bli gjennomført. Det vil nok de fleste som er aktører i markedet i dag, oppfatte som en utvidelse av eneretten. I dag er det nemlig ikke kontroll på dette området. Nå tror jeg ikke det betyr så mye; folk er som kjent praktisk innrettet og sørger nok for at vekten er over 350 gram om de ønsker å bruke en annen distributør enn Postverket. Men litt upraktisk blir det å feste en murstein til brevet. Det private initiativ vil nok sørge for å finne en mer praktikabel løsning for forbrukerne - monopolister bør regne med det.

       Jeg fremsetter med dette våre mindretallsforslag i innstillingen.

       Solveig Torsvik (A) : I den grad noe var litt forunderlig i representanten Nilsens innlegg, måtte det være at han uttrykte følgende: « Dersom det kommer flere aktører ». Vi har i mange omganger i Stortinget den senere tid drøftet nettopp at det har vært en rekke andre aktører på markedet, både de som har fraktet post internt i Norge, og ikke minst de som har brukt de muligheter som har vært til å frakte internasjonal post ut av Norge, både for å få tilbake post med billigere porto, altså fra såkalt lavportoland, og av andre grunner. Andre aktører er altså inne nå, og disse andre aktørene har også sagt - bl.a i Dagens Næringsliv i flere omganger - at de misliker sterkt det lovforslaget som nå foreligger. Så diskusjonen om andre aktører syns jeg er mindre relevant.

       Man kan selvsagt like det eller ikke: Når vi mener det er viktig å ha et felles og fellesfinansiert postverk, er det rett og slett fordi det gjennom et monopoloverskudd skal sørge for å betale de ulønnsomme tjenestene. Det er et utgangspunkt som vi åpenbart er uenig om. Men slik er det, og det har også flertallet gitt uttrykk for i innstillingen.

       Avslutningsvis vil jeg si at jeg synes det er noe drøyt å klage på et ineffektivt postverk. Er det noe vi har fått høre fra alle deler av landet de siste par årene, ikke minst fra Høyre-lag rundt omkring, så er det at Postverket har vært for effektivt og for godt i sitt omstillingsarbeid.

       Når Oddvard Nilsen sier at Posten vil kunne makte å konkurrere, er det nettopp fordi det har vist seg at i alle land som har liberalisert, har de nasjonale postverkene greid seg aldeles utmerket. Faktisk er det slik at utgangspunktet deres kanskje var dårligere enn det det norske postverket har. Det er derfor ingen grunn til å frykte at Postverket ikke skal greie seg. Men hvorfor i all verden skal vi ikke da ha muligheten for å gi konkurranse når det viser seg også å kunne effektivisere Posten til glede for oss alle sammen, slik at folk - unnskyld at jeg sier det - også på Grip kan få en glimrende posttjeneste til en lavest mulig pris?

Solveig Torsvik (A) : Jeg prøver en gang til. Representanten Nilsen sier at Høyres strategi går ut på at man ikke skal beskytte monopolet, man skal ha konkurranse. Betyr det at Høyre tror at noen skal gå inn og drive postverk, landsdekkende sådant med likeverdige priser over hele landet og alle rettigheter, eller rettere sagt alle tjenester, og så skal de få et overskudd som de skal bruke til ulønnsomme tjenester? Jeg tror egentlig ikke Oddvard Nilsen mener det. Men utgangspunktet for at vi mener det er viktig å ha et felles postverk, er å sikre disse rettighetene og bruke økonomien i den overlønnsomme delen av nettet på den ulønnsomme.

       Jeg kunne ha forstått kritikken mot dagens postverk hvis det hadde vært statisk i en situasjon hvor vi faktisk har det man kan kalle en teknologisk revolusjon - hvis vi i en slik situasjon hadde stått overfor et postverk som ikke rørte på seg. Men saken er jo den at vi har et postverk som i aller høyeste grad rører på seg, som viser evne og vilje til omstilling langt mer enn mange i denne salen noen gang har tenkt seg å ville og kunne. Vi har et dynamisk postverk som tilpasser seg en ny tid. Det syns jeg er viktig, og jeg syns både ansatte, ledelse og styre fortjener alt annet enn å bli omtalt som noen som er overbeskyttet av noen gammelsosialister her i Stortinget.

Oddvard Nilsen (H) : Jeg må ærlig innrømme at denne debatten begynner å bli så interessant at den gjerne måtte holde på lenger utover. På mange måter nærmer vi oss nå essensen i forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet i synet på konkurranse og monopol.

       Det er viktig for Høyre å få satt fingeren på følgende - det er sagt flere ganger: Det er altså betydelige merkostnader ved å beholde et monopol. All erfaring viser at kostnadsstrukturen der er ineffektiv. Det betyr at i et land som har begrensede ressurser, og som ønsker å bruke mer ressurser på andre områder, må vi altså stille i fokus og rette blikket mot dette: Hvorledes organiserer vi tjenestene slik at vi kan få mest mulig igjen for dem, slik at vi også har penger til andre ting?

       I tillegg er det slik at ved generelle overføringer, som på mange måter ikke er direkte rettet inn mot én tjeneste, og som ikke er direkte betaling, forekommer det ofte betydelig svinn. Å overføre penger generelt er en ineffektiv måte å gjøre det på. Hvis man samler inn penger direkte og gir støtte direkte til tiltaket, er det langt mer effektivt enn det vi driver på med. Og en av forklaringene på det og som kan begrunne det, er at når det gjelder denne postloven - og i den andre saken, i budsjettet, som vi skal behandle - vet representanten Torsvik at departementet ikke engang kan redegjøre for hvorledes de har kommet fram til betalingen for det ulønnsomme postnettet. Det skal vi få beskjed om senere, til tross for at man øker med 200 mill. kr. Det viser at man her har en struktur som man på mange måter ikke har oversikten over, og som er ineffektiv. Det er der forskjellen mellom oss ligger. Vi søker etter mer effektive løsninger. Vi er faktisk villig til å diskutere dem, men vi tror ikke på monopol.

       Når Odelstinget nå vedtar en ny postlov, er det ikke først og fremst behovet for endringer i praksis som har gjort en slik lov nødvendig. Dagens postlov er fra 1928, og det sier seg sjøl at uansett hvor fremsynte de gamle lovgivere har vært, er det et stort behov for å oppdatere lovverket til en ny virkelighet. Det er det enighet om i komiteen, og i det store og det hele er det også enighet om hovedtrekkene i loven.

       Likevel er det noen uenigheter, til dels tuftet på ideologisk grunnlag. Lengst går selvsagt Høyre, som i sin programmatiske privatiseringsiver selvsagt måtte foreslå å avvikle enerettsområdene totalt. For øvrig er det i komiteen enighet om at det skal være et enerettsområde, og det er også enighet - utenom Høyre - om å utvide eneretten i forhold til Regjeringens forslag, ved at post til utlandet også skal omfattes av eneretten. Senterpartiets forslag om at eneretten skal gjelde for lukket post med vekt inntil 1.000 gram, ser jeg på mest som en pliktøvelse, i og med at sendingene mellom 350 og 1.000 gram kun utgjør noen få prosent av den samlede mengde post.

       Markedet for formidling av ulike postsendinger og pakker er i dag stort, uoversiktlig og lite regulert. Ikke minst når det gjelder budbilfirmaene, er det mye rart, f.eks når det gjelder arbeidsavtaler for de ansatte - i den grad de er ansatt i det firma de kjører for. I forslaget til ny lov etableres det redskaper for å kunne regulere deler av markedet, først og fremst gjennom tildeling av konsesjoner. Jeg er oppmerksom på at Regjeringen i utgangspunktet antyder at de ikke ser for seg omfattende bruk av konsesjoner utenfor enerettsområdet. Det er likevel SVs håp at departementet vil ta i bruk konsesjonsvilkår for ikke bare å regulere det statlige postverket, men også for å kunne bidra til noe sunnere forhold på den delen av markedet som i dag er lite regulert.

       For SV er det viktig å sikre det finansielle grunnlaget for at Postverket skal kunne opprettholde et godt utbygd nett av tjenester og postkontor. Dette betyr også at Postverket må kunne gis muligheter til å hente inntekter fra områder der det i dag ikke har enerett. Derfor ser SV det som positivt og ikke som et problem, slik Senterpartiet og Kristelig Folkeparti synes å mene, at Postverket satser på det som i proposisjonen er kalt « tilleggstjenester og produkter ».

       Likeledes ser vi det som svært viktig at det, som foreslått i § 21, etableres en mulighet for å pålegge postoperatører å betale en avgift til staten til finansiering av et landsdekkende nett. Dette er på mange måter parallelt med den ordningen som ble slått fast ved behandlingen av telemeldingen i vår - da likevel uten tilslutning fra Høyre og Senterpartiet. Det er derfor grunnleggende positivt at dette prinsippet ser ut til å få tilslutning også fra disse to partiene. Vi kan vel kanskje gå ut fra at det var et arbeidsuhell at dette prinsippet ikke fikk samlet tilslutning da Stortinget behandlet telemeldingen i vår.

       For øvrig synes SV det er interessant å se den barberte utgaven av Senterpartiets kundegaranti, som presenteres i denne innstillingen. Det var ikke måte på hvor viktig denne kundegarantien var i vår, og det var overraskende å se og høre med hvilken glød Senterpartiet argumenterte for sitt forslag da. Dagens barberte utgave skiller seg ikke vesentlig fra det opplegget som er presentert i lovproposisjonen. Og det virker unektelig litt snodig at Senterpartiet i sine merknader mener at « Opplistingene i lovteksten må også tolkes som bare et forslag til konsesjonsbetingelser ». Samtidig mener de at forslaget til barbert kundegaranti fra partiets side kun presenteres som noe man ber departementet vurdere i forbindelse med utvidelsen av erstatningsordningen. Det ble svært lite kjøtt på beina ut av dette!

       Komiteflertallet har gledelig nok tatt opp spørsmålet om et skille mellom offentlig informasjon og uadresserte reklamesendinger. Mange som ønsker å si nei til uadressert reklame, vegrer seg for dette fordi de samtidig kan gå glipp av offentlig informasjon. Det er svært positivt at flertallet her går inn for en ordning hvor man skiller mellom den reklamen som er uønsket av mange, og den informasjonen som alle innbyggere bør få, og som er en viktig del av den åpenheten man ønsker i vårt samfunn.

       Stortinget behandlet i vår meldingen om Postverkets framtidige struktur og postkontornett. I komiteen ligger dessuten saken om en eventuell omdannelse av Postverket til særlovsbedrift. Disse to sakene er nok av større betydning for de framtidige posttjenester enn den loven som behandles i Odelstinget i dag. Likevel er det mitt og SVs håp at vi i dag kan legge et grunnlag for å sikre « et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet », som det heter i lovens formålsparagraf, samtidig som vi gir departementet et redskap for å kunne bidra til noe ryddigere forhold i formidlingsmarkedet for øvrig.

       Vi er i ei ny tid, men Kristeleg Folkeparti er opptatt av at posten likevel skal fram - og det til utkantane òg. Det trur vi at denne innstillinga borgar for. Ny teknologi vil ganske sikkert stadig ta større del av informasjonsformidlinga i samfunnet, men samtidig er det eit stadig aukande behov for informasjon mellom firma og/eller privatpersonar. Vi trur derfor ikkje at behovet for manuelle forsendingsmåtar vil forsvinna. Naturlegvis ikkje! Teknologien er ikkje tilgjengeleg for alle og vil ikkje vera det på lang tid. Det ville dessutan verta eit grått og kjedeleg samfunn dersom alle brev skulle vera datautskrifter.

       Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig å gje Posten moglegheit til å konkurrera når det gjeld nye tenester. Like viktig er det at dei tradisjonelle posttenestene vert haldne ved lag. Som eit apropos vil vi derfor seia oss leie for at eit fleirtal i denne salen aksepterer at postkontor i utkantane vert nedlagde i hopetal. Det reduserer distrikta si moglegheit til å overleva, og det er dertil urimeleg sett ut frå at det er i distrikta ein produserer verdiane her i landet. Den tilbakeføringa av verdiar til distrikta som skjer via infrastrukturen, er berre smular i forhold til det distrikta betalar inn til Sentral-Noreg. Derfor er Kristeleg Folkeparti opptatt av at Posten som hovudoppgåve skal sikra privatpersonar og bedrifter formidling av basistenester i heile landet. Dertil er det ei samfunnsoppgåve at Posten held god kvalitet til ein rimeleg pris, og eg har forstått at fleire er einige i det.

       Vi må ikkje koma dit at det er konflikt mellom det å vera ei moderne og effektiv distribusjonsbedrift og det at alle delar av landet skal ha tilgang til kassatenester og ei effektiv postformidling til rimelege prisar.

       Kristeleg Folkeparti er av den meining at vi skal halda fast på Posten sitt monopol, med einerett for brev med vekt inntil 350 gram. Sjølv om formidling av post knapt kan verta bedriftsøkonomisk lønsamt i Utkant-Noreg, er det samfunnsmessig nyttig og burde vera sjølvsagt å halda ved lag ei slik teneste. Det er viktig både for busetjingsmønsteret og for næringslivet i distrikta. Det gjer vi ved å ha eit einerettsområde. Det kan naturlegvis gjerast på andre måtar, men det er denne måten ein har valt å gjera det på.

       Det er eit vesentleg poeng at erstatningsordninga vil styrkja forbrukarane sine rettar. Det er positivt både med omsyn til at det kan vera fleire aktørar i marknaden, og at erstatningsrett vil borga for seriøsitet, men også fordi det gir rettar til den lille mann i forhold til monopolet i einerettsområdet.

       Kristeleg Folkeparti er ikkje begeistra for at postlova er ei omfattande fullmaktslov. Men vi går ut frå at høyringa i samband med forskriftene vil sørgja for at brukarane sine interesser vert høyrde.

       Jeg synes også det er bra at Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti har pirket bort i et ømtålig punkt, nemlig at dette er en fullmaktslov. Det er det. De fleste lover som gis på det forvaltningsrettslige området, er fullmaktslover - noen av dem særdeles in blanko. Denne er ikke fullt så ille som de pleier å være. Det er bra at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV har tatt fatt i dette. Hadde vi fått litt bukt med bruken av fullmaktslover fra Det norske storting, ville det kunne være et viktig grep for å bedre enkeltmenneskers rettssikkerhet i det norske samfunnet.

       Jeg har merket meg at flere av talerne har vært opptatt av å bedre kundenes krav på erstatning hvis noe går galt. Da har jeg lyst til å peke på at det forslaget som ligger i loven, faktisk er et unntak fra de alminnelige foreldelsesregler for erstatningskrav som gjelder i Norge, ved at kravet foreldes allerede etter ett år. Det er ganske dramatisk. Det er ikke lett å få erstatning av Postverket når uhellet er ute. Det kan jeg forsikre om ut fra praksis og kjennskap til Postverkets holdninger i slike saker. Det er ikke lett å være liten, alminnelig borger da.

       Når det gjelder Senterpartiets ønsker, altså påberopelse av at det er det eneste partiet som ønsker å gi kundene forbedrede rettigheter, er det litt pussig at det skal være en forbedret rettighet for en postkunde at vedkommende skal fratas mulighet til å velge - fratas en mulighet til å velge en aktør som i prinsippet er villig til å tilby kunden en tjeneste, men ikke skal få lov fordi Stortinget skal vedta noe annet i loven.

       Jeg har også lyst til å pirke borti Senterpartiets voldsomme engasjement når det gjelder partiets forslag til ny § 19, med en klageadgang. Det vitner om en ganske fundamental mangel på forståelse for borgernes rettigheter i landet. Hvis en borger er misfornøyd med en tjeneste som man får av en aktør - av en leverandør av en tjeneste - eller for så vidt et forvaltningsorgan, er det fri anledning til å meddele det til tilsynsorganet. Det er ytringer som er tillatt for enhver. Det dreier seg ikke her om klager i forvaltningsrettslig forstand - klager over enkeltvedtak. Slike ytringer kan man komme med helt uten lovhjemmel for det. Hvis vi skulle begynne å lovhjemle at kunder skulle få lov til å komme med ytringer, ville vi komme ganske skeis ut.

       Med dette vil jeg takke for debatten og varsle at vi kommer til å støtte Høyres stemmegivning i saken.

       RV er einig med statsråd Opseth i det standpunktet, men meiner at det vert ein rørete debatt når desse to utviklingstrekka blir sausa i hop. Den teknologiske utviklinga fører jo bl.a til at formidlinga av skriftleg informasjon tek nye former. Det vil bl.a seie at postmengda i form av brev, rundskriv o.l. kjem til å stadig skrumpe inn. Men Posten som samfunnsinstitusjon har jo vore og bør framleis vere mykje meir enn det. Det går an å styre den samfunnsmessige bruken av denne nye teknologien for det eine eller det andre samfunnsmessige formålet. Den teknologiske utviklinga gir nye moglegheiter til at Posten kan dekkje samfunnsmessige formål på ein mykje betre måte enn tidlegare, dersom Posten ikkje blir ei profittstyrt bedrift. Men det er jo nettopp det som vert resultatet når eit solid stortingsfleirtal legg seg flat for det som Opseth kalte den « marknadsmessige utviklinga » i debatten 19. juni.

       Marknadsliberalismen kan ikkje styrast. Du må anten godta den eller slåst mot den. Marknadsliberalismen er som kreft. Den tar berre ansvar for sin eigen vekst. Når også SV no går imot å lovfeste prinsippet om såkalla einheitleg pris over heile landet og går inn for å innskrenke Posten sitt einerettsområde i tråd med det som er trenden i Europaunionen, viser det berre at denne kreftvarianten det er snakk om, er både aggressiv og kanskje litt vanskeleg å kjenne igjen når den dukkar opp og spreier seg på stadig fleire felt.

       Dagens lovvedtak inneber at denne kreftsjukdomen får tilnærma fritt spelerom. Unntaka er at vi får lovfesta enkelte kosmetiske kan-paragrafar, slik som at ein kan sette konsesjonsvilkår etter lovas § 5. Men for det eine er det sånn at kreft er ein sjukdom som treng heilt andre tiltak enn kosmetisk kirurgi, og dessutan er det sånn at desse kan-paragrafane og andre fullmaktsføresegner til denne lova skal forvaltast av ei regjering som ser Maastrict-traktaten og alle tilhørande vedtak som ei heilag bok. Derfor er det utilrådeleg å gi fleire fullmakter i den leia, og det er blåøygd, synest eg, å uttrykke sånne forhåpningar til Regjeringa som representanten Djupedal frå SV gjorde.

       Når Stortinget med dagens lovvedtak opphever lov om postvesenet og legg seg flat for marknadsliberalismen, er det derfor eit nytt langt steg i retning av å avvikle politisk styring av Posten som samfunnsinstitusjon. Men som enkelte talarar har vore inne på, kjem det nye og fleire steg i same retning i andre saker som er på veg til Stortinget.

       Smått om senn skal profittstyrte postoperatørar med statleg konsesjon få drive spekkhoggaraktivitet mot Posten. Med økonomisk basis i dei strekningane og dei områda der distribusjonskostnaden er lågast, vil dei ha all moglegheit til å undergrave prinsippet om posttenester til same pris og kvalitet til heile landet. Men dei spekkhoggarane og marknadskreftene vil få lov til å undergrave det gradvis, slik at det skal forvitre bort smått om senn. Det er openbert den politiske lina som det er brei tilslutning til her.

       Raud Valallianse vil stemme mot heile lovutkastet, og stemme mot oppheving av gjeldande lov om postvesenet, men vil subsidiært støtte endringsforslaga frå Senterpartiet, sjølv om eg må seie meg lei for at dei forslaga avvik ikkje så veldig mykje frå det som er fleirtalsinnstillinga på dei aktuelle punkta.

Statsråd Sissel Rønbeck : Det er synd å måtte bruke tid på å få lavere høyde på talerstolen så sent på kvelden, så det skal jeg huske fra denne debatten, og overveie å ha litt høyere hæler neste gang jeg vet det blir kveldsmøte.

       Det er sent, jeg skal forsøke å begrense dette innlegget i forhold til det det egentlig kunne være fristende å komme inn på. Men jeg begrenser det fordi det er ganske lett å konstatere at egentlig er det i denne sal stor grad av enighet om at Postverket fortsatt skal ha enerett. De aller fleste mener det, fordi vi slik kan opprettholde et landsdekkende nett med en servicegrad om lag som i dag. Det er også egentlig relativt bred enighet om at det bør innføres konsesjon for formidling av posttjenester.

       I lovforslaget som kom fra den forrige regjeringen, er det i utgangspunktet lagt opp til at eneretten ikke skal omfatte post til utlandet. Det er begrunnet med at mange virksomheter allerede i dag egentlig omgår eneretten ved å overføre informasjon til utlandet elektronisk for utskrivning, for deretter å distribuere sendinger gjennom utenlandske postverk.

       Nå aner vi at den teknologiske utviklingen tilsier en økning av nettopp den typen produkter, og at det nok kan komme til å redusere Postverkets markedsandel noe. Men ut fra den kompetansen, de ressursene og de internasjonale nettverkene som Postverket er en del av, tror jeg nok likevel at Postverket kan komme til, uten altfor store problemer, å kunne opprettholde en sterk posisjon likevel.

       Nå registrerer jeg at flertallet ønsker at post til utlandet skal være omfattet av enerettsområdet, og jeg vil selvfølgelig følge opp det.

       Jeg har også merket meg at det er enighet om å innføre en konsesjonsordning for formidling av postsendinger, som sagt, og at det også må gjelde for Postverket. Mål om bl.a framsendingstid er omtalt i stortingsmeldingen som ble behandlet i vår, og gjennom konsesjonsordningen vil de målene bli ytterligere konkretisert. De vilkårene skal være offentlige, og alt i alt mener jeg at det klarere vil synliggjøre hva slags rettigheter og plikter som er tillagt konsesjonæren. Det burde også kunne styrke forbrukernes interesser i bildet her.

       Det er foreslått at det i konsesjonsvilkårene kan legges til grunn at det skal etableres et tilbud som respekterer enkelte mottakeres ønske om at f.eks uadresserte postsendinger ikke skal legges i postkassene. Jeg har merket meg komiteens flertall som ber departementet og Postverket om å vurdere om offentlig informasjon kan merkes på en bestemt måte, slik at den skiller seg ut fra uadressert reklame, og det vil bli fulgt opp.

       Helt på tampen ganske enkelt sagt: Jeg mener at vi nå har kommet et veldig godt stykke på vei for å lage framtidsrettede systemer både på post- og teleområdet. Konsesjonsordninger og egne tilsynsorganer kommer til å være gode styringsverktøy for å sikre viktige samfunnsmessige mål på disse områdene.

       Jeg har bare lyst til slutt å spørre den nye samferdselsministeren om vi kanskje i tråd med det vi ser innenfor andre samferdselsområder, kan vente oss en litt mykere politikk også på postområdet, som ikke fører til at folk utover landet er både frustrert og oppgitt over både Postverket og posttjenestene pr. i dag?

Statsråd Sissel Rønbeck : Det enkleste svaret jeg tror jeg kan gi på det spørsmålet, er å oppfordre folk over det ganske land, fra de store byer til det ytterste skjær, til å vise hvor glad de er i Postverket og postkontorene, ved å bruke dem. Da kan jeg garantere at det kommer til å bli nedlagt få postkontor, kanskje kan det til og med skje at det opprettes noen nye - i det minste filialer eller ruter. Så det er vel det beste vi kan gjøre.

       Det andre vi kan gjøre, er å sette Postverket i stand til å skaffe seg inntekter ved å være en god konkurrent på de markedene hvor det er penger å hente, slik at de kan få et enda større overskudd til å bruke på ulønnsomme tjenester i de deler av landet hvor det er vanskeligere å tjene penger på mye av det Postverket driver med.

       Men som sagt, det viktigste er at vi bruker Posten. Og det fortjener de!

Thorhild Widvey (H) : Det forslaget til postlov som vi nå behandler, er en liberalisering, og det synes Høyre er svært positivt. Det er et steg i riktig retning, men vi synes selvsagt ikke det går langt nok.

       Det er viktig å understreke at vi - og jeg tror faktisk hele Stortinget - er enig i at folk skal få posten sin. Vi er også enig i at vi skal ha et landsdekkende postnett, at vi må betale for det ulønnsomme postnettet, og at postformidlingen - det at folk skal kunne få posten - må være minst like bra som den er i dag. Derfor synes jeg det kanskje kan være grunn til å spørre statsråden: Er det nødvendig å ha enerett for at folk skal få posten? Høyres svar er nei. Jeg vil også driste meg til å si at innstillingens forslag til lovens § 6 siste ledd - som også Arbeiderpartiet slutter seg til - etter mitt syn prinsipielt sett nettopp åpner for at eneretten kan brytes, under forutsetning av at man da har gitt konsesjon til andre. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet og Regjeringen er derfor: Hvorfor er man så redd for å oppheve denne eneretten? Hva er det man er redd for? Har man frykt for at Postverket ikke tåler konkurranse?

       Hvis man ser på alle høringsuttalelsene, er det faktisk nesten entydig støtte til Høyres syn her - ja, Administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet mener at man bør tillate konkurranse på alle postale tjenester. Hvis man ser til Sverige, fungerer postformidlingen ganske bra. De har opphevet eneretten, de har valgt samme definisjon på postoperatøren som Høyre har - og folk får posten sin der, slik som de får her i Norge. Hva er det statsråden mener er galt i Sverige? Hva er det man er redd for, hva er det man frykter ved at eneretten fjernes?