Sak nr. 1
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om lov om petroleumsvirksomhet (Innst.O.nr.7, jf. Ot.prp.nr.43 (1995-1996))

TALERE:

Gunnar Breimo (A) (ordfører for saken):

       La meg først få rette opp en feil i lovteksten i innstillingen. Det gjelder § 4-4.

       Det skal stå som nytt andre ledd. Det er riktig slik det er formulert i komiteens merknader på side 7 i innstillingen.

       Den loven som behandles i dag, kan betraktes som selve grunnloven for vår største eksportnæring, olje- og gassvirksomheten. Derfor er det en usedvanlig viktig sak.

       Forslaget til ny lov om petroleumsvirksomhet tar sikte på å tilpasse regelverket til den fase norsk petroleumsvirksomhet nå går inn i, med fortsatt stor vekt på rasjonelle og effektive løsninger. Samtidig ivaretas kravet om et høyt sikkerhets- og miljømessig nivå i alle deler av virksomheten. Forslaget omfatter bl.a spørsmål knyttet til lovens virkeområde, nye regler for avslutningsfasen samt endringer av mer teknisk karakter.

       Det er også foretatt en omfattende omredigering, noe som har vært blant de mest sentrale argumentene for å benevne lovforslaget som ny lov og ikke en endringslov.

       I St.meld.nr.26 (1993-1994) orienterte Regjeringen Stortinget om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på vår kontinentalsokkel. Komiteens innstilling ble behandlet i Stortinget den 13. juni 1994. De regelverkstilpasningene som er omtalt i stortingsmeldingen, og som medfører behov for endringer i loven, er fulgt opp i foreliggende proposisjon. Forslagene fikk prinsipiell tilslutning fra et flertall i Stortinget.

       Sommeren 1993 tok nærings- og energiministeren initiativ til å danne et utbyggings- og driftsforum for petroleumssektoren. Forumet består av representanter fra oljeselskapene, leverandørbedriftene, forskningsinstitusjonene, fagbevegelsen og myndighetene. Målet for forumets arbeid har vært å identifisere og bidra til å iverksette tiltak som vil videreutvikle vår kontinentalsokkels konkurranseposisjon. I St.prp.nr.54 (1994-1995) om Njord m.v. og i revidert nasjonalbudsjett for 1995 la departementet fram hovedinnholdet fra det arbeidet som forumet har gjort så langt. I lovproposisjonen er anbefalingene vurdert og i det alt vesentlige fulgt opp med forslag til endringer i lovverket.

       Utviklingen i tiden etter at petroleumsloven ble vedtatt, har ført til at det har oppstått ulike tolkningsspørsmål når det gjelder lovens virkeområde. Den tekniske utviklingen har bl.a resultert i at deler av virksomheten knyttet til undersjøiske forekomster kan drives fra anlegg plassert på fastlandet. På denne bakgrunn har det vært behov for en viss klargjøring. De ulike delene av virksomheten inngår i en integrert prosess, uavhengig av om enkelte arbeidsoperasjoner utføres ute på sokkelen eller på land. Den nye loven tar sikte på at denne prosessen skal være underkastet en helhetlig regulering fra myndighetenes side. Petroleumsloven skal være det sentrale lovverket for petroleumsvirksomheten og samlet reflektere de krav som stilles til den som driver med slik virksomhet.

       En enstemmig komite deler departementets oppfatning om at lovgivningen som gjelder for industrivirksomhet på land, ikke gir myndighetene tilstrekkelige styringshjemler, bl.a ut fra hensynet til en forsvarlig samfunnsmessig forvaltning av ressursene. Utnyttelsen av norsk landterritorium reguleres imidlertid fullt ut av landlovgivningen. Fra oljeindustriens side har man bl.a vært opptatt av at presiseringene av lovens virkeområde på land ikke må føre til dobbelt offentlig saksbehandling og tilsyn. Komiteen forutsetter at det vil være mulig å unngå dette. For øvrig legger komiteen til grunn at det heller ikke vil medføre endringer i gjeldende avtaleverk eller annen lovgivning som måtte gjelde for ansatte på innretninger eller fartøy som driver petroleumsvirksomhet, f.eks arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Det er således ingen grunn til å frykte at f.eks sokkelbestemmelsene om arbeidstidsordninger skal bli gjort gjeldende på land, med mindre partene i arbeidslivet skulle bli enige om det.

       Et overordnet hensyn i ressursforvaltningen er å sikre høyest mulig verdiskaping. I petroleumsvirksomheten er det viktig at rammebetingelsene til enhver tid fremmer samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Også lovgivningen må bidra til det. Videre må den ivareta behovet for fleksibilitet i forbindelse med utforskningen av de forskjellige områdene på bakgrunn av forskjellene i vanndyp, klimatiske forhold, modenhet, avstand til infrastruktur m.v. samt sikkerhets- og miljømessige forhold.

       Dette siste er spesielt viktig med tanke på virksomheten i de nye områdene som er åpnet for letevirksomhet.

       Gjennomføringen av utbyggingsprosjekter på kontinentalsokkelen er i ferd med å endre karakter. Planlegging og gjennomføring går nå raskere, og flere av aktivitetene utføres samtidig. Denne utviklingen har på forskjellige vis ført til et behov for endringer i regelverket. Også i utbyggings- og driftsfasen er det behov for fleksibilitet. I den nye loven åpnes det derfor for mer fleksible prosedyrer, avhengig av hvilken type utbygging man står overfor. En enstemmig komite er enig i at kravet om utarbeidelse av plan for utbygging og drift kan fravikes i enkelte tilfeller, der konsekvensene for allmenne interesser er av mindre betydning. Det vil typisk gjelde for små tilleggsforekomster til allerede godkjent felt. Bare i begrenset grad vil plankravene være relevante i forbindelse med slike forekomster.

       Som det vil framgå av innstillingen, er det bred politisk enighet om denne grunnloven for norsk petroleumsvirksomhet. Det tror jeg er en stor styrke. Et av de forhold det imidlertid er reell uenighet om, er spørsmålet om kontraktsinngåelse før godkjennelse av plan for utbygging og drift foreligger. Flertallet er enig med departementet i at det bør åpnes for en slik mulighet. Erfaringer har vist at det er mye å hente ved et nært samarbeid mellom utbyggeren og leverandørindustrien så tidlig som mulig i prosessen. Samspill mellom oppdragsgiver og leverandør kan bl.a gi nye og mer kostnadseffektive løsninger som alle parter er tjent med, ikke minst staten gjennom SDØE. Dagens begrensning i adgangen til å inngå kontrakter før godkjennelse av plan har ofte vist seg vanskelig å forene med endrede modeller for gjennomføring av prosjektet i industrien.

       Mindretallet går imot dette av frykt for at myndighetene kan bli bundet opp i forhold til godkjenning av den endelige planen. Her vil jeg presisere at den nye bestemmelsen bare gir myndighetene adgang til å samtykke til at vesentlige kontraktforpliktelser inngås før planen er godkjent. Det er altså ikke snakk om fritt fram for alle i ethvert tilfelle, men en oppmyking av dagens lov på dette punktet. Det økonomiske ansvaret og risikoen dersom planen skulle bli endret, eller ikke godkjent, vil fortsatt ligge hos rettighetshaver. Også flertallet har i sine merknader understreket at myndighetene ikke må fraskrive seg mulighetene for å gjennomføre en ønsket overordnet ressursforvaltning. Det er da også i proposisjonen presisert at det under enhver omstendighet må kreves at forholdet ikke skal sette myndighetene i en tvangssituasjon i forhold til godkjennelse av endelig plan. Jeg har den tro at myndighetene i den konkrete saken vil være i stand til å foreta den riktige avveiningen mellom hensynet til kostnadseffektivitet og andre forhold, f.eks hensynet til ressursforvaltning.

       Et annet punkt det er uenighet om, gjelder ansvaret for innretninger som blir vedtatt etterlatt på sokkelen. Her har flertallet gått inn for et nytt ledd i § 5-4, hvor det åpnes for at det kan avtales mellom rettighetshaverne og staten at framtidig vedlikehold og ansvar skal overtas av staten mot en avtalefestet økonomisk kompensasjon. Jeg vil gjerne understreke at jeg ser dette som klare unntakstilfeller. Det er selskapene som eier innretningene, som har de største forutsetningene for å bære dette ansvaret. Det vil også være knyttet stor usikkerhet til hvilke kostnader som vil påløpe, noe som igjen kan få store økonomiske konsekvenser for staten. Det kan bli svært vanskelig på beregningstidspunktet å fastsette framtidige kostnader.

       Til slutt vil jeg peke på at en enstemmig komite har funnet det hensiktsmessig å foreta et par andre presiseringer i lovteksten. Komiteen vil beholde formuleringen om at distriktsmessige hensyn skal tas. Dette er også intensjonen fra departementets side når det slås fast at petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv, slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Videre har komiteen presisert at brenning av petroleum utover det som er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner for normal drift, ikke er tillatt uten departementets samtykke.

       Saksordfører har gått grundig gjennom innstillinga fra komiteen, og i betraktning av at klokka nå snart nærmer seg halv tolv, skal jeg bare kort prøve å begrunne en del av Senterpartiets synspunkter.

       For det første til formålsparagrafen: Senterpartiet er tilfreds med at hele komiteen fortsatt mener at det i lovteksten skal slås fast at det skal tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser. Dette hadde departementet foreslått å ta ut. Nå har komiteen tatt det inn igjen. Senterpartiet regner med at departementet tar dette på alvor, slik at det også blir fulgt opp i praktisk politikk.

       Så en kommentar til § 4-2: Her åpnes det for at departementet kan gi godkjenning av vesentlige kontraktsmessige forpliktelser, eller at byggearbeidet blir påbegynt før PUD, altså plan for utbygging og drift, er godkjent. Senterpartiet mener rent prinsipielt at det er svært betenkelig med en slik lovhjemmel. Hvis departementet bruker denne fullmakten som flertallet nå åpner for, vil departementet både kunne sette seg sjøl i en tvangssituasjon og binde opp Oljedirektoratet. Dessuten - og det er ikke minst viktig for Stortinget - vil det også kunne legges et urimelig press på Stortinget når saken kommer hit for behandling. Senterpartiet går derfor mot dette og fremmer forslag om en annen lovtekst.

       Når det gjelder § 4-4, brenning eller fakling, foreslo departementet å speilvende lovgivningen. Hele komiteen mener at det er viktig å opprettholde det generelle forbudet mot fakling, ikke minst ut fra klimapolitiske målsettinger, og foreslår derfor at brenning av gass utover det som er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner for normal drift, ikke er tillatt uten godkjenning fra departementet. Senterpartiet er tilfreds med at dette kom på plass.

       Så til § 5-3. I departementets forslag, som flertallet slutter seg til, regnes det opp flere forhold som skal vurderes ved avsluttet petroleumsproduksjon, uten at det foretas en innbyrdes prioritering eller klart formulert målsetting.

       Senterpartiet, sammen med SV og Kristelig Folkeparti, mener det er nødvendig med en klar målsetting, og fremmer derfor forslag om at

« arealet så vidt mulig tilbakeføres til tilstanden før innretningen ble plassert der så sant ikke andre hensyn gjør annen disponering tilrådelig ».

       Det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke var mulig å få hele komiteen med på å få slått fast denne målsettingen for hva som skal skje med installasjoner når de etter hvert tas ut av bruk.

       Så til slutt en kommentar til § 5-4. Flertallet, alle unntatt Høyre, fremmer forslag om at staten etter avtale kan overta etterlatte innretninger mot avtalefestet økonomisk kompensasjon. Senterpartiet mener at staten bør ha en egeninteresse i dette, det vil sikre en bedre politisk styring, og miljømessig vil det være mer betryggende om staten påtar seg dette ansvaret.

       Det er et klart flertall for at staten skal sørge for at eventuelle etterlatte innretninger blir sikret og vedlikeholdt på en forsvarlig måte av hensyn til miljøet, fiskeriene og annen bruk av havet. Selskapene har i utgangspunktet det praktiske hovedansvaret for at så skjer, men staten kan og bør overta ansvaret mot en økonomisk kompensasjon etter nærmere avtale med selskapene.

       Senterpartiet mener at det er viktig å finne fram til den beste miljøløsningen, samtidig som en må holde fast på prinsippet om at forurenseren skal betale.

       Jeg viser for øvrig til Senterpartiets merknader i innstillingen og vil fremme forslag nr. 1 og 2 på vegne av Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti.

       For Høyres del har vi få, men prinsipielt viktige innvendinger til deler av lovforslaget. Det gjelder spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for etterlatte innretninger når disponeringsbeslutning er fattet og gjennomført. Det gjelder statens rett til vederlagsfritt å overta innretninger, herunder erstatningsrettslige prinsipper. Det gjelder rettighetshavers situasjon når det ikke er samsvar mellom utvinningstillatelsens lengde og ressursgrunnlaget i tillatelsen.

       Regjeringen foreslår i proposisjonen at selskapene skal ha det fremtidige ansvar for etterlatte innretninger etter at disponeringsbeslutning er fattet og effektuert. For Høyres del mener vi som Petroleumslovutvalget i NOU 1993:25 at staten representerer den stabile langsiktige eier sammenlignet med kommersielle selskaper, og at fremtidige forpliktelser som vil kunne påregnes i forbindelse med merking, inspeksjon eller andre former for utbedringer eller tilsyn, kan selskapene avregne som et engangsoppgjør. Vi forutsetter at dette oppgjøret i så fall avregnes i kostnadsoppgjøret som finner sted mellom staten og rettighetshaverne, knyttet til den aktuelle disponeringsbeslutning.

       Det kan hevdes at staten på denne måten påtar seg et uoversiktlig og uberegnelig fremtidig ansvar og risiko. På den annen side kan staten redusere denne risikoen gjennom å bidra til at opprydningsomfanget blir mer omfattende enn man ellers ville lagt til grunn. Slik sett trekker vårt forslag etter min vurdering i en mer miljøvennlig retning enn flertallsinnstillingen. Vårt endringsforslag er altså et alternativ til § 5-4 andre ledd i innstillingen.

       Høyre er for øvrig ikke uenig i at det i visse tilfeller, f.eks i forbindelse med mislighold og tilbakekallelse av utvinningstillatelser i henhold til § 10-13 i innstillingen, kan være riktig at staten har en rett til å overta innretninger. Men denne retten bør som et hovedprinsipp utgå når det er snakk om ordinært utløp av en utvinningstillatelse og der petroleumsressursene ennå ikke er ferdigprodusert. Høyre foreslår derfor at hovedregelen skal være at rettighetshaver skal ha en lovfestet rett til forlengelse av utvinningsperioden så lenge ressursgrunnlaget for videre utvinning er til stede. Forslaget fremkommer som et alternativ til § 3-9 andre ledd siste punktum, men får også konsekvenser for ordlyden i § 5-6 første og fjerde ledd i innstillingen.

       Det siste området hvor Høyre fremmer avvikende forslag, gjelder erstatningsrettslige prinsipper.

       Vi kan ikke se at grunnlaget for å opprettholde en statlig rett til vederlagsfri overtagelse av innretninger på sokkelen, som betinger et lovfestet unntak fra vanlige erstatningsrettslige hovedprinsipper, lenger er til stede.

       Med en utvikling mot flytende og flyttbare produksjonsinnretninger og innleid produksjonsutstyr, vil en bestemmelse som bare kan ramme bunnfaste innretninger, kunne virke både unødvendig og vilkårlig.

       Vi mener derfor det er viktig å gjennomføre vanlige erstatningsrettslige prinsipper også for offshoreinnretninger, og at disse praktiseres konsekvent så lenge restverdier av overtatte anlegg kan dokumenteres. På den måten oppnår man også likebehandling av landfaste og offshoreplasserte innretninger. Dette prinsippet fastslås gjennom vårt forslag til alternativ formulering av § 5-6 andre ledd i innstillingen.

       Jeg må i denne sammenheng få uttrykke en viss skuffelse over at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke deler vårt syn på de erstatningsrettslige spørsmål. Jeg undres på om f.eks. Senterpartiet ville akseptert et lignende prinsipp som partiet aksepterer i denne saken, dersom spørsmålet gikk på statlig overtakelse av eiendom, vern av barskog e.l.

       Jeg håper selvsagt at de holdninger som indirekte kan leses ut av flertallsinnstillingen, ikke betyr at man er på glid i forhold til det erstatningsrettslige prinsipp om full erstatning som også er nedfelt i Grunnloven.

       Når det gjelder lovutkastets øvrige bestemmelser, har disse som nevnt fått Høyres tilslutning.

       Jeg vil til slutt ta opp forslagene nr. 3 - 7 i innstillingen på vegne av Høyre.

       Nå er dette en stor og viktig sak. Jeg tror grunnen til at det kanskje ikke blir så voldsomt stor debatt om den her i kveld, er at mange av de endringene som er gjort i lovteksten, er endringer som i praksis er gjort tidligere gjennom flere år. Dels er det endringer der SV har gått imot, men tapt i Stortinget - det gjelder bl.a. EØS-tilpasningen som ble gjennomført i lovgivningen for en tid tilbake. Dels er det rent nasjonale kursomlegginger som har skjedd. Så det vi gjør nå, er i stor grad å vedta en del ting som har vært varslet lenge eller også har vært praksis en god stund.

       Heldigvis har komiteen avveket noe fra departementets forslag til lovtekst på et par viktige punkter. Distriktspolitikken er nevnt. I § 4-4 har komiteen valgt å speilvende formuleringen som går på brenning av petroleum, hvor vi opprettholder det standpunktet at det i utgangspunktet er forbudt, slik at man eventuelt må gi tillatelse - i stedet for å speilvende det, som departementet hadde foreslått, og ha som utgangspunkt at det er tillatt.

       Saksordføreren, Gunnar Breimo, var inne på et spørsmål som det, som han sa, er reell uenighet om , og det gjelder i hvilken grad man skal åpne for kontraktsinngåelser eller byggearbeider før planen for utbygging og drift er godkjent. Den uenigheten er jo i veldig stor grad en uenighet om oljetempoet. Det kan jo i en eller annen framtid - det behøver ikke være så veldig langt fram i tid - tenkes at det antall stortingsrepresentanter som ønsker å senke oljetempoet og ikke bygge ut alt som er byggeklart akkurat nå, vil øke. Det kan være som et resultat av diskusjoner i Arbeiderpartiet, det kan være at Kåre Willochs gjennomslag i Høyre øker framover, eller det kan være som et resultat av et valg. Man bør i hvert fall ikke lage lovformuleringer og måter å håndtere dette på som utelukker et eventuelt flertall fra å gjøre det det ønsker å gjøre i framtida. Det er åpenbart at man vil stå overfor et urimelig sterkt press i Stortinget dersom det på forhånd f.eks er satt i gang større byggearbeider i tilknytning til en konkret feltutbygging.

       Dette er en konflikt som vi møter på andre områder også, mellom kravet om effektivitet og kravet om demokrati. I et demokrati må man av og til finne seg i at en beslutning kan ta litt lengre tid hvis man skal ha en bred demokratisk behandling i partier og folkevalgte organer, enn om man overlater beslutningen til statsforvaltningen eller oljeselskapene alene. Jeg synes nok vi skal ta oss den tiden det krever å få en demokratisk beslutning på dette området, og ikke sette folkevalgte organer under et så sterkt press at man risikerer at man gjør noe annet enn det det faktisk er politisk flertall for.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg syner til saksordføraren si utgreiing om grunnlaget for lovendringa, ei utgreiing som eg synest var god. Eg er samd med saksordføraren i hans syn på kor viktig denne lova er for petroleumsverksemda. Det er også bra at det er brei politisk semje om dei store og viktige sidene ved denne lova. Men som fleire talarar har vore inne på, er det også ein del område der det er usemje.

       Revisjonen kjem som eit resultat av utviklinga innan petroleumsverksemda. NORSOK-prosessen har redusert kostnadene i verksemda til det halve, og har samstundes redusert tida frå planlegging til produksjon. Dette har vore mogleg gjennom å ha fleire prosessar samstundes. Medan slike prosessar er ønskjelege ut frå økonomiske omsyn, er dei ikkje heilt uproblematiske i høve til statleg styring og demokratisk medverknad. Sjølv om ein kan hevda at selskapa tek ein risiko ved å starta på kontraktar og investeringar utan å ha løyvet heilt klart, veit vi at det i realiteten er styresmaktene som kjem under press av di det er skapt forventingar i industrien og i mange lokalsamfunn om at no kjem det arbeid og oppdrag. Samstundes kan meir makt verta flytta frå politikarane til embetsverket, av di selskapa ikkje startar på utbyggingsprosjekt utan å ha undersøkt om det er mogleg å realisera desse planane. Ei slik undersøking går ofte mot ein kontakt i byråkratiet i departementet og i større saker mot den politiske leiinga.

       Dette er litt av bakgrunnen for at Kristeleg Folkeparti reagerer og finn det naudsynt med skriftleg merknad når departementet skriv følgjande i kommentaren til § 4-2 om utbygging av små felt og krav til planar og dokumentasjon:

« Målsettingen er å redusere omfanget av dokumentasjonsarbeidet. Det forutsettes at rettighetshaver og myndighetene gjennom en dialog søker å avklare behovet for, innholdet og omfanget av dokumentasjonen før myndighetene fastsetter dette i det enkelte tilfelle. »

       Det er viktig at det framleis er styresmaktene som skal ha det avgjerande ordet om kva dokumentasjon som er naudsynt, slik at dei har godt nok grunnlag for å gjera vedtak. Samstundes må vi som lovgjevarar vera klår over at dialog også inneber freistingar. Mange snakkar i våre dagar om samråd, men grensa til det eg vil kalla samrøre kan i mange tilfelle vera svært nær. Eg har full tillit til embetsverket vårt, men samstundes er eg ikkje blind for at ein industri med store ressursar har høve til å påverka i sterk grad. Den beste tryggleiken for alle partar er at slike prosessar er opne, og eg vonar at departementet finn grunnlag for å sjå på rutinane i ein slik samanheng når ein tek til å bruka lova. Denne lova legg opp til så tett kontakt mellom selskap og styresmakter at eg vil seia det er opne tilhøve. Det at det går føre seg ope, vil kanskje vera den beste garantien vi kan ha mot for tett - det eg kallar - samrøre, og dessutan for å sikra likehandsaming av dei ulike selskapa.

       Kanskje den vanskelegaste vurderinga i lovframlegget har vore spørsmålet knytt til avslutning av produksjon og disponering av innretningar. Kristeleg Folkeparti meiner utgangspunktet bør vera at ved val av disponeringsløysing bør arealet så langt råd er, verta ført tilbake til tilstanden før innretninga vart sett opp. Men sjølvsagt må dette vurderast i kvart einskilt tilfelle. Når Kristeleg Folkeparti er med i fleirtalet som opnar for ein avtale mellom selskap og stat om ansvaret for innretningar etter slutt på produksjonen, er det av di vi ikkje finn det rett å leggja eit økonomisk ansvar på selskapa for innretningar som staten har gjeve løyve til skal liggja att. Staten sit med andre ord med eit ansvar i ein slik samanheng. Samstundes meiner vi at ei opning for å kunna inngå avtale vil gjera styresmaktene meir medvetne om å stilla miljøkrav når ein stengjer eit felt, slik at staten ikkje får utbetalingar. Totalt meiner vi fleirtalet si løysing vil verka skjerpande på alle partar, og at tryggleiken og miljøet vil vinna på det.

       Det er ein merknad frå m.a. Arbeidarpartiet vi finn noko spesiell på dette området. Det er ganske sterkt å seia at « staten ikke er best egnet til å ha ansvaret for innretninger som er gått ut av bruk ».

       Eg er glad for at komiteen i lova held ved lag forbodet mot fakling. Dette er eit rett prinsipp, og så får heller departementet gjera naudsynte unntak frå dette prinsippet. Slik Regjeringa hadde forma det, ville lova verka nokså prinsipplaus.

       Eg meiner også det er svært viktig at komiteen finn grunn til å ta inn omsynet til distrikta i føremålet til lova. Kristeleg Folkeparti meiner dette er eit fullt legitimt politisk omsyn å ta. Kristelig Folkeparti meiner også petroleumspolitikken bør sjåast i ein distriktspolitisk samanheng, og det må nedfellast i føremålsparagrafen i lova.

Statsråd Grete Faremo : Jeg registrerer at det er bred støtte i Stortinget til hovedinnretningen av den nye petroleumsloven. I lovarbeidet har vi kunnet bygge på flere tiårs erfaringer som olje- og gassnasjon. Den nye loven vil gi oss et fleksibelt styringsmiddel. Den tar høyde for den rivende teknologiske utviklingen vi står midt oppe i, og vier bred plass til det forhold at noen felt nå er uttømt, og at det må treffes valg med hensyn til disponering av installasjoner.

       Vi antar at 17 % av petroleumsressursene våre er produsert. Det betyr at 83 % av ressursene fortsatt gjenstår å produsere. Det er den langsiktige forvaltning av disse ressursene loven skal regulere. Det er denne virksomheten som i fremtiden skal gi landet avgjørende inntekter som vil komme hele samfunnet til gode. Det er denne virksomheten som skal forvaltes på en slik måte at hensynet til de fremtidige generasjoner ivaretas. For å lykkes med dette må politikken baseres på en helhetlig og langsiktig planlegging.

       Vår velferd og vår utvikling avhenger av på hvilken måte og i hvilket tempo vi velger å utvinne disse ressursene.

       Loven gir oss forbedrede muligheter til å fortsette den sterke offentlige styringen som kjennetegner norsk ressursforvaltning, og til å videreføre sentrale elementer i den petroleumspolitikken som Stortinget har gitt sin tilslutning. Med utgangspunkt i loven vil storting og regjering treffe de vedtak, sette de vilkår og legge de føringer som skal sikre at Norge ikke bare skal fortsette å være en viktig energinasjon, men også i særlig grad en foregangsnasjon med høye ambisjoner i miljøpolitikken.

       Vi har ambisjoner om å skape et økologisk bærekraftig samfunn. Da handler det om å finne balansen mellom nåtid og framtid, og mellom kryssende nåtidshensyn. Vi skal fortsatt legge den største vekt på sikkerhet og på å finne de beste miljøløsninger. Og vi skal ta nødvendige hensyn til de distriktspolitiske interessene og til annen virksomhet, som fiskerier og sjøfart, slik at verdiskapingen ses i et samfunnsmessig helhetsperspektiv.

       Vi har et bedre utgangspunkt enn andre petroleumsnasjoner. En stor del av landets kunnskapsbase finner vi i petroleumssektoren. Dette er ett av de felt der Norge er stor i verdensmålestokk.

       En langsiktig næringspolitikk og fortsatt utvikling av norsk næringsliv skal tillegges stor vekt. Forslaget til ny petroleumslov er med på å tilrettelegge for og ivareta disse målene.

       Jeg nevnte at bare 17 % av ressursene på norsk kontinentalsokkel er produsert. Det aller meste av ressursene er fremdels ikke utvunnet. Tidshorisonten for petroleumsvirksomheten er med andre ord lang - svært lang. I oppbyggingsperioden som olje- og gassnasjon har vi fått erfaring med store felt, med fokus på store utbyggingsløsninger. Fremtiden vil i større grad være preget av mindre felt som bygges ut i nærhet til etablert infrastruktur eller til forholdsvis store selvstendige utbygginger i Nordsjøen.

       NORSOK-prosessen er et resultat av lønnsomhetspress og økt kostnadsbevissthet. Regjeringens lovforslag er også en oppfølging og videreføring av NORSOK-prosessen, hvor det fokuseres mer på effektivisering av planleggingen og dermed økt kostnadseffektivitet for selskapene.

       Kostnadshensyn ligger også bak endringer som er bedre tilpasset lengde på utvinningstillatelser. Målet er at dette vil føre til en mer effektiv virksomhet på kontinentalsokkelen. Regjeringen foreslår dessuten enkelte administrative forenklinger som vil bidra til en hurtigere og enklere saksbehandling, og mindre offentlig ressursbruk i de tilfeller der det er grunnlag for det. Eksempelvis ser Regjeringen verdien av at lovverket tilrettelegger for selskapenes nye og effektive kostnadsstrategier.

       Det legges bl.a bedre til rette for at kontrakter og samarbeid kan inngås mellom selskap og leverandører på et tidlig tidspunkt. Dette griper ikke inn i myndighetenes behandling av de forskjellige sider ved en utbygging, uavhengig av inngåtte kontrakter. Og jeg vil presisere at det er de politiske myndigheter som skal ha ansvaret for den overordnede forvaltningen av de norske petroleumsressursene.

       Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel har hittil i hovedsak vært konsentrert om lete-, utbyggings- og driftsfasen. På en rekke felt går produksjonsfasen nå mot slutten, i noen tilfeller er produksjonen også avsluttet. Spørsmålet om disponering av innretninger har fått økende aktualitet, samtidig som det er økt behov for bedre regulering av avslutningsfasen.

       Regjeringen har sett det som viktig å finne en hensiktsmessig regulering av ansvaret for etterlatte innretninger. Det er ikke minst viktig om det skulle oppstå skade. For Regjeringen har det vært av overordnet betydning å sikre at en skadelidt alltid skal ha en ansvarlig å holde seg til. Dette mener jeg nå er ivaretatt i loven.

       Jeg er også glad for den presisering vi har fått i loven om at brenning av petroleum utover det som er nødvendig for normal drift, som testing og oppstart, bare kan skje når departementet godkjenner det.

       I et samfunn i forandring, i en verden i forandring, er det at norsk olje- og gassvirksomhet skal utvikle seg videre. Samtidig skal vi gi vesentlige bidrag til en bærekraftig global utvikling, i en verden der en økende befolkning vil trenge mer energi, og der miljøutfordringene er enorme.

       Norsk olje og gass er og skal bli positive miljøfaktorer i Norge, i Norden og i verden for øvrig. Det er i Norge vi finner de laveste utslippene av svovel, nitrogen og CO₂ for hvert produsert fat olje, og for hver produsert kubikkmeter gass.

       Men vi skal ikke lene oss tilbake og være tilfreds. Vi må hele tiden være på søken etter bedre løsninger - bedre måter å skape verdier på, og bedre og enda mer fremtidsrettede måter å løse miljøspørsmålene på. Dette er vår utfordring, og den nye loven gir oss et godt redskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.