Sak nr. 2
Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om endringer i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. og lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie
(Innst.O.nr.6, jf. Ot.prp.nr.49 (1995-1996))

TALERE:

       Roger Gudmundseth (A) (komiteens leder og ordfører for saken): Det er med glede jeg atter en gang kan konstatere at det er en enstemmig komite som i innstillingen slår fast at et godt arbeidsmiljø er lønnsomt så vel for samfunnet som for bedriftene. Det skader ikke å gjenta akkurat den enigheten som er til stede på tvers av partigrensene.

       Videre har jeg lyst til å understreke den enigheten som er til stede mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti om at også arbeidstakerne er best tjent med og føler størst trygghet ved at de er fast ansatt, med alt dette innebærer for den enkelte.

       Det er grunn til å minnes hva som har skjedd på bakgrunn av den store revisjonen vi hadde av arbeidsmiljøloven høsten 1994, og diskusjonen om midlertidig ansettelser, om fleksibilitet. Det tjener etter min oppfatning næringslivet til ære at vi i ettertid kan konstatere at dette har gått seg veldig godt til - som vi er vant til at arbeidsmiljølovens bestemmelser vanligvis gjør når partene selv får ta hånd om innholdet i loven. Imidlertid er det grunn til å peke på at det fortsatt er altfor mange midlertidig ansatte, og at det finnes arbeidsgivere som ikke følger arbeidsmiljølovens hovedintensjon om at normalvirksomheten i bedriften fortrinnsvis skal besettes med fast tilsatte folk. En nylig utgitt FAFO-rapport, nr. 198, bekrefter disse mine påstander. Og det er også med stor beklagelse jeg konstaterer at det innenfor offentlig virksomhet er en altfor stor bruk av midlertidige tilsettinger. Det har da også vært påpekt fra komiteens side flere ganger, og vi ber de offentlige myndighetene skjerpe seg på dette området.

       Når det gjelder dette med midlertidigheten, fleksibilitet, som det sies, var det underforstått ved hovedrevisjonen at arbeidsgivere under gitte forutsetninger, sesongvariasjoner, råstofftilgang og andre av de forhold vi har vært inne på, skulle ha anledning til midlertidige tilsettinger. Det er nå et flertall i komiteen som ber departementet om å vurdere en veiledning som mer presist og mer informativt kan bistå næringslivet med å praktisere dette ut fra de intensjoner Odelstingets flertall har lagt til grunn for loven. Og jeg føler meg trygg på at når et flertall i komiteen ber om en slik veiledning, vil også departementet følge dette opp.

       Departementet har også fremmet forslag om en viss justering av midlertidige ansettelser fra arbeidsmarkedsetatens side for personer som er på arbeidsmarkedstiltak, dette for å få mer presise og etterlevbare regler. Og det synes å være fornuftig å foreta de endringene.

       Også når det gjelder krav til skriftlige arbeidsavtaler ved korttidsansettelser, er det et klart flertall i komiteen som gjentar dette, også for ansettelser under én måned. Men vi finner grunn til å be departementet bistå ikke minst de små og mellomstore bedriftene med forenklede standardformularer som kan medvirke til at det byråkratiske arbeidet som vi har diskutert i en tidligere sak i denne sal, i hvert fall kan imøtekommes på dette området.

       Selve bakgrunnen for at denne saken nå kommer til Odelstinget er jo Odelstingets egen anmodning til Regjeringen under hovedrevisjonen om at Regjeringen skulle komme tilbake med forslag om hvordan man skulle få til etterlevbare regler for forskning, kultur og idrett. Departementet har gjennomført et omfattende samråd med disse organisasjonene og kommet med forslag som har vært ute til høring, og det er grunnlaget for Regjeringens forslag til Odelstinget. Jeg er glad for at det er et flertall som slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen har i sin behandling selvfølgelig hatt de nødvendige høringer med organisasjonene og foretatt de normale undersøkelser som er standard for komiteene i dette hus. Komiteen har imidlertid i ettertid, etter at innstillingen er avgitt, mottatt brev fra idrettsorganisasjoner som meddeler at de på grunn av sin svake organisasjonstilslutning vil få problemer med å kunne etterleve lovbestemmelsene som foreslått av departementet, at landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner skal kunne inngå tariffavtale mellom arbeidsgivere og arbeidstakere hva angår spesielle arbeidstakergrupper som kunstnerisk tilsatte og forsknings- og idrettstilsatte.

       Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, synes disse innvendingene er såpass tungtveiende at vi, etter at innstillingen var avgitt, har funnet det riktig å fremme tilleggsforslag under behandlingen av saken i Odelstinget, forslag nr. 7, som lyder:

       « Arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 1 får en ny bokstav, e) som skal lyde: for idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten. »

       Og på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV benytter jeg anledningen til å ta opp forslag nr. 7.

       Det er grunn til å utdype dette noe nærmere. Det kunne kanskje virke enkelt og lettvint bare å unnta idretten i sin helhet. Imidlertid har idretten også i sine administrasjoner og andre organer som jeg ikke har full oversikt over, normale ansettelser som kommer inn under arbeidsmiljølovens ordinære bestemmelser. Vi måtte derfor finne fram til et forslag til tekst som imøtekom det som var problemet, nemlig at det for tiden er slik at organisasjonstilslutningen, som man forventer skal være grunnlag for forhandlinger, er så svak at en neppe vil kunne innfri de krav som flertallet i komiteen her setter til ryddige og ordnede forhold. Derfor denne formuleringen. Faren for at den ikke er uttømmende, er selvfølgelig til stede, men flertallet har allikevel valgt å ville ta disse bestemmelsene inn i loven, og forutsetter at departementet i sin praktisering av dem også følger utviklingen nøye hva angår oppslutningen om organisasjonene. Når organisasjonsprosenten er tilstrekkelig for å kunne gjøre gjeldende de generelle bestemmelsene om forhandlinger mellom landsomfattende organisasjoner, ja så mener vi for Arbeiderpartiets del - og forutsetter - at da skal også de generelle reglene gjøres gjeldende innenfor disse gruppene.

       Tore A Liltved (H) : Det sies at dobbeltmoral er bedre enn ingen moral. Etterpåklokskap er vel da også bedre enn ingen klokskap. Det forslag Arbeiderpartiet har satt fram sammen med Senterpartiet og SV på idrettsområdet, viser at det er en viss fremgang. Men de hadde ikke behøvd å legge fram det forslaget fordi Høyre allerede har et mer omfattende og mye bedre forslag om noe Regjeringen faktisk først var inne på, nemlig at en i forskrift kan gi hjemmel når det gjelder spesielle områder, som idrett, forskning og kunstnerisk virksomhet. Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet støtte Høyre i dette? Er det fordi det er umulig å gå imot LOs krav - krav som gir makt til organisasjonene, og som dessverre også kan misbrukes? Jeg stiller spørsmål om dette.

Roger Gudmundseth (A) : Jeg kunne selvfølgelig valgt den innfallsvinkel at spørsmålet er så injurierende og insinuerende hva angår LO, at jeg lot være å svare på det. Jeg skal imidlertid unnlate å gjøre det.

       Årsaken til at Arbeiderpartiet finner å kunne ta inn denne unntaksbestemmelsen for de områder innenfor idretten som ble bredt omtalt i mitt hovedinnlegg, ligger selvfølgelig i de faktiske forhold - selvfølgelig gjør den det. Arbeiderpartiet er realister. Representanten Liltved forsøker å tillegge oss at vi kan styrke vår egen fornuft og etter hans oppfatning kanskje vise en smule klokskap ved at vi sluker Høyres forslag, som i tillegg omfatter forskningspersonell og kunstnerisk personell. Dette er arbeidstakergrupper som vi gjennom høringene har fått dokumentert har tilstrekkelig organisasjonstilslutning til å kunne opptre ryddig og greit i samfunnet, på lik linje med andre arbeidstakergrupper. Derfor er forslaget som det er, og det er selvfølgelig der fornuften ligger.

       Også dagens behandling samler med seg en rekke kapitler i loven, dog ingenting om sikkerhetsbestemmelsene, og jeg synes det er bra at de ligger fast.

       Mest omfattende har behandlingen vært når det gjelder regelverket for midlertidige ansettelser. Høringsrunden har blitt oppfattet som en anledning til å få fram de primære synspunkter i diskusjonen om behovet for økt fleksibilitet i arbeidslivet.

       Proposisjonen gir en nyttig gjennomgang av lovbestemmelsene og -fortolkningene når det gjelder § 58 A om midlertidige ansettelser. Særlig for partiet Høyre, som har bedrevet mye feilinformering om nettopp disse bestemmelsene, må kap. 3.2 i proposisjonen være lærerik lesing.

       I Senterpartiet er vi glad for at komiteens flertall - alle unntatt Høyre - ber Regjeringen utarbeide en veiledning - og vi ber altså ikke Regjeringen vurdere å utarbeide, men å utarbeide en veiledning om tolkingen av § 58A, som informasjon til både arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er bemerkelsesverdig at Høyre ikke ønsker en slik forbedret informasjon til dem som trenger det mest. Det er først når en grundig informasjon om lovens bestemmelser på dette viktige område har nådd fram til bedriftene, at det er mulig å få et korrekt bilde av eventuelle problemer når det gjelder lovens bestemmelser. At det fortsatt vil være en del praktiske tilfeller som må overlates til partenes skjønn på den enkelte arbeidsplass, må vi bare innse. Likeså må vi innse at noen av disse sakene havner i rettsapparatet til avgjørelse. Slik var det også med de gamle lovbestemmelser, som Høyre og Kristelig Folkeparti fortsatt ønsker å gjeninnføre. Opplysninger som NHO gav til komiteen under høringsrunden, om at man der bare er engasjert i to, tre tvistesaker, som det ble kalt, om arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidige ansettelser, mens man årlig er part i 200 - 300 rettssaker på vegne av sine medlemmer, synes å avkrefte at loven om midlertidige tilsettinger er et kjempeproblem for bedriftene.

       Senterpartiet slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende midlertidige tilsettinger av kunstnere og forskere, og den framgangsmåten som der er valgt for å gjøre avtaler.

       Når det gjelder arbeid som utføres i forbindelse med idrett, foreslår vi en generell unntaksbestemmelse som skal gjelde for utøvere, trenere, dommere og sportslige ledere. Andre grupper med arbeid i tilknytning til idrett må følge de bestemmelser som gjelder for forskere og kunstnere. Det er opplysninger som er kommet til de politiske partiene på Stortinget etter at innstillingen i saken er avgitt, som ligger til grunn for det forslag som er delt ut i salen i dag. Bedre sent enn aldri gjelder også i dette tilfellet, både for de idrettsorganisasjonene som, til tross for bred medieomtale i snart to år, ikke har oppdaget at denne viktige saken var til behandling, og for oss på Stortinget som ikke har skaffet oss en omfattende nok virkelighetsbeskrivelse når det gjelder akkurat idrettens vilkår og organisasjonstilknytning. En forklaring på det siste kan være departementets beskrivelse av en rask utvikling vedrørende de idrettsansattes organisering slik at en avtalebasert ordning kan fungere også for disse.

       Departementet og komiteen åpner for en utvidet forskriftsadgang når det gjelder midlertidig ansatte på arbeidsmarkedstiltak og i arbeidsmarkedsbedrifter. Jeg vil presisere at arbeidsmarkedsbedriftene i visse tilfelle må kunne ansette ordinær arbeidskraft for kortere perioder når man har lyktes så godt med å tilbakeføre til ordinært arbeid dem som har vært inne til arbeidstrening, at man rett og slett mangler arbeidskraft til å føre videre en jevn produksjon. Det er svært viktig også for slike bedrifter å ha en jevn produksjon, også i de periodene de på grunn av stor utskifting av sine arbeidere på grunn av gode resultater i opplæringen, mangler folk. Det er absolutt slik at de også har lov til å lykkes med det som er målsettingen for dem.

       Senterpartiet har et sterkt ønske om å forenkle regler som bedriftene beskriver som unødvendige, når dette samtidig kan aksepteres ut fra hensynet til arbeidstakerne. Senterpartiet har i den senere tid tatt opp en del forhold som ble tatt opp på NHOs Småting siste vår. Vi har på den bakgrunn revurdert vår oppfatning om behovet for å lovfeste krav om skriftlige kontrakter for de aller korteste arbeidsforholdene. I stedet for å skjerpe det kravet som kom inn i loven i 1994, foreslår Senterpartiet et unntak fra lovkravet om skriftlighet for alle arbeidsforhold der den samlede varighet er under én måned. Vi setter fram forslag om det, og håper at vi får støtte fra flere andre.

       Samtidig vil vi understreke at det kan være fordelaktig å benytte skriftlige avtaler uansett hva loven krever. Vi mener det ikke er avgjørende for stillingsvernets reelle innhold om det innføres en slik lempelse i akkurat de bestemmelsene. Vi er forundret over at ingen andre partier har signalisert støtte til dette forslaget, som er en direkte følge av krav fremsatt på Småtinget.

       Fordi flere av endringene som nå drøftes, berører stillingsvernet og avveiningen mellom arbeidstakernes behov for fast, trygg ansettelse og mange arbeidsgiveres ønske om økt fleksibilitet, nevner jeg bestemmelsene i permitteringsloven. Denne loven innfører en økonomisk straff for dem som må permittere på grunn av varierende produksjon. En straff på 2.000 - 3.000 kr for hver som permitteres, er også med på å hindre faste ansettelser i noen bransjer.

       I en tid med strammere arbeidsmarked og knapt med fagfolk på visse områder vil bedriftene anstrenge seg stadig mer for å knytte dyktige folk tettere til bedriften. Jeg tror det likevel er viktig å ha et sikkerhetsnett i form av faste, stabile regler for stillingsvernet, som er helt avgjørende for maktforholdene i næringslivet.

       Jeg vil da få sette fram det forslaget som Senterpartiet har i innstillingen.

       Det er tydelig at Regjeringen etter hvert ser nødvendigheten av midlertidig tilsetting når det gjelder en « nærmere angitt arbeidstakergruppe », som det heter i forslaget. Det gjelder arbeidstakergrupper som skal utføre kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med idrett.

       En av begrunnelsene for å velge ut nettopp disse arbeidstakergrupper skal ifølge Regjeringen være et særskilt behov for kreativitet og nytenkning på disse områdene. Det er sikkert riktig at det innenfor disse sektorene er behov for kreativitet og nytenkning - men gjelder ikke dette hele vårt næringsliv? Gjelder det ikke mer enn noensinne og overalt ? Jeg er fullt ut enig med de høringsinstanser som peker på det meningsløse - ja, tragikomiske - i at Regjeringen ikke vil gi også næringslivet som sådant mulighetene til midlertidig tilsetting. Høyre har gjentatte ganger forsøkt å få flertallet i Stortinget med på å fjerne den meningsløse og ulogisk motiverte innstrammingen i § 58 A nr. 1. I dag gjør vi nok et forsøk. I dag, som ved tidligere forsøk, avhenger et lykkelig resultat av Senterpartiet.

       Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om at det er landsomfattende organisasjoner som skal kunne inngå tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening om adgang til midlertidig tilsetting innenfor nevnte arbeidstakergrupper. Dette er resultat av Arbeiderpartiets avhengighetsforhold til LO. Dessverre er forslaget negativt for mulighetene til midlertidig tilsetting, fordi de aktuelle landsomfattende organisasjonene er negative. Men det er også andre betenkelige sider ved å gi organisasjonene retten til å inngå eller avvise tilsetting av midlertidig arbeidskraft. Det gir bl.a makt og mulighet til utilbørlig press på en arbeidsgiver. Idretten har eksempelvis ingen samlende arbeidstakerorganisasjon. Det betyr egentlig at Regjeringens forslag ikke inkluderer, men ekskluderer idretten fra mulighet til midlertidige tilsettinger. Dette har bl.a. Norges Fotballforbund gjort oppmerksom på. Høyre har sammen med Kristelig Folkeparti allerede i innstillingen foreslått følgende som et subsidiært forslag:

« Stortinget ber Regjeringen utarbeide i forskrift hjemmel til midlertidig tilsetting og åremålstiltak av kunstnerisk personale, idrettsutøvere, trenere og sportslige ledere, samt forskere og utdanningsstipendiater ved forskningsinstitusjoner, offentlige og private ».

       Jeg ser det i dag er kommet et forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Forslaget er et klart bevis på at Høyre igjen har rett i sine påvisninger, bl.a i dagens innstilling. Innstrammingen disse partier står bak angående § 58 A nr. 1, var og er umulig å leve med. Forslaget fra de tre partier er også en alvorlig og direkte kritikk mot Regjeringen, som er mer opptatt av hva LO mener, enn å jobbe seriøst med lovforslag. Antageligvis, sterkt mot sin vilje, må de tre se at deres nye forslag underbygger og forsterker Høyres kritikk. Spørsmålet blir hvorfor de bare ønsker unntak for idretten? Hvorfor ikke innfri kravene om unntak fra eksempelvis KS, eller fra arbeidsmarkedsbedriftene? Jeg kan ikke la være å tenke på de tre og forslaget deres som « Reparatørene kommer »; med sterke assosiasjoner til - ja, nettopp - TV-serien med samme navn. Jeg oppfordrer Stortinget til å ta avstand fra denne uverdige form for lovgivningsarbeid. Støtt Høyres prinsipale forslag og ta ansvar for helheten!

       Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at Høyre vil stemme mot § 55 B annet ledd, som påbyr skriftlig arbeidsavtale i arbeidsforhold som gjelder tilsetting av kortere varighet enn én måned, etc.

       Jeg tar herved opp forslagene nr. 1, og 2 , fra Høyre og Kristelig Folkeparti, og forslag 4, fra Høyre.

       Leif Lund (A) : Representanten Liltved gjentar i sitt innlegg den samme påstanden som han hadde da vi behandlet arbeidsmiljøloven høsten 1994, nemlig påstanden om at den innstramming som flertallet gjorde i forhold til midlertidige ansettelser, går ut over sysselsettingen.

       Jeg vil gjerne spørre representanten Liltved om han kan vise til at innstramminger i arbeidsmiljøloven § 58A nr. 1 har gjort noe i forhold til sysselsettingen fra 1994 og fram til i dag. Jeg syns faktisk det er andre ting som er viktigere i forhold til sysselsettingen enn arbeidsmiljøloven § 58 A.

Tore A Liltved (H) : Jeg synes det er litt påfallende at representanten Leif Lund ikke har lest proposisjonen. Der skriver jo departementet selv om alle de organisasjoner som har sagt at innstrammingen i § 58 A nr. 1 har vært uheldig. Den er usedvanlig vanskelig å praktisere, det er vanskelig å tolke hvordan man skal bruke den, og flere bedrifter sier at dette får negativ betydning for sysselsettingen.

       Det som er så vanskelig å få forklart for Arbeiderpartiet, er at midlertidige tilsettinger ofte fører til faste tilsettinger. Det gir arbeidstakere erfaring og praksis, som de kan vise til når de søker faste stillinger. Dessuten er det slik at det for en god del bedrifter er veldig kostbart å ha fast tilsetting av alle, og da er det regningssvarende for bedriften, og også for produksjonen og verdiskapingen, at det er mulighet for midlertidige tilsettinger. Jeg kan ikke forstå at det skal være så vanskelig å lese og se de innvendingene som er kommet, og som fremdeles er gjeldende. Les proposisjonen, representant Leif Lund!

       Børre Rønningen (SV) : Innst.O.nr.6 (1996-1997) byggjer på Innst.O.nr.2 (1994-1995) og tillegget spesielt retta mot ei skjerping knytt til mellombels tilsetting i § 58 Arbeiderpartiet som vart sett i verk 1. januar 1995.

       Om me ser på situasjonen så langt, på dei åra og den tida den nye lova og endringane har vore i kraft, er det heilt på det reine at praksis har ført til ei veldig god opprydding av forhold knytte til korttidsarbeidsoppdrag både i offentleg og i privat sektor, særleg i offentleg sektor. I tillegg er det eit faktum at sia 1. januar 1995 er det minimalt med rettstvistar knytte til det nye lovverket. Og det er jo eit godt utgangspunkt for vurdering og evaluering av arbeidsmiljølova.

       Norsk Kommuneforbund m.a. har i brev til komiteen vist til at det som faktisk skjer, er heller det motsette av det som kritikken har representert så langt, at sjølv om ein har fått ordna opp i ei rekkje tilsettingsforhold, kjem det stadig nye arbeidstakarar til utan at desse får lovlege arbeidskontraktar fortløpande. Desse forholda ser ut til å breie seg til nye sektorar innanfor kommunal verksemd, eg tenkjer då på teknisk sektor, slik at me har noko å gripe fatt i. FAFO har òg laga rapportar, og har undersøkingar på gang knytte til ein del av dette. Og når ein fyrst skal sjå på situasjonen, viser praksis på dei områda me no er inviterte til å ta standpunkt til endringar av - eg tenkjer innanfor idrett, når det gjeld kunstnarleg personale osv. - at arbeidsmiljølova så langt er eit godt verkemiddel utan lovendringar. Det er gjennomført ei rekkje muntlege avtalar med bakgrunn i lova, slik at behovet her for eit opplegg med lovendring i utgangspunktet ikkje var påtakeleg. Men når det er sagt, så stør SV i fleirtalsinnstillinga frå kommunalkomiteen Regjeringas framlegg om endringar spesielt knytte til mellombels arbeidsforhold og arbeidsavtalar, endringar i reglar knytte til arbeidsmarknadstiltak, prosessreglar og ferie- og omsorgspermisjon. Med bakgrunn i den praksisen me har, var me litt i tvil om det var nødvendig med ein spesiell adgang, ei opning i lova knytt til arbeidstakarar innanfor kunstnarleg arbeid, forskingsarbeid og arbeid i samband med idrett. Men under tvil har me då gått for det fleirtalet her legg fram i innstillinga, om å skjerpe reglar for tilsetting i slike mellombels stillingar. Tillegget inneber at inngåing av mellombels arbeidsavtalar skal inngåast skriftleg, og at slike avtalar berre kan inngåast når arbeidets karakter tilseier det og arbeidet skil seg frå det som ordinært vert utført i bedrifta eller området. Partane i arbeidslivet skal i denne samanhengen gjevast heimel til å inngå tariffavtale om bruk av mellombels tilsetting innanfor forsking og idrett og for kunstnarleg personale, med den endringa som ligg i det framlegget som leiaren av komiteen, Gudmundseth, har lagt fram, og det er jo i visse om at ei slik avtalefesting tryggjer arbeidstakargruppene betre enn ei forskrift, som har vore utgangspunktet tidlegare.

       Dette er ei klar fleirtalsinnstilling, og SV vil fylgje det som skjer i tilknyting til § 58 A framover, og vil eventuelt kome tilbake med framlegg til skjerping dersom det er nødvendig - om erfaring og praksis tilseier det.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg vil starta med å streka under at det er viktig å sikra eit arbeidsmiljø som gjev arbeidstakarane tryggleik mot psykiske og fysiske skadeverknader. Det er viktig å sikra trygge tilsettingsvilkår og meiningsfull arbeidssituasjon for den einskilde. Eg trur alle er samde i at eit godt arbeidsmiljø er lønsamt for så vel samfunnet som for verksemdene.

       Det Odelstinget i dag diskuterer, er spørsmålet om utviding av høvet til mellombels tilsetting, som vert regulert av arbeidsmiljølovas § 58 A. Regjeringa sitt framlegg til endring av § 58 A er å sjå på som ein aksept frå Regjeringa si side om at det må finnast høve for mellombels tilsetjing for einskilde spesielle arbeidstakargrupper.

       Departementet gjorde først framlegg om ein forskriftsheimel for mellombels tilsetting av kunstnarleg personale og arbeidstakarar innanfor forsking og idrett. Då dette var ute til høyring, uttalte fleire av arbeidstakarorganisasjonane seg negativt til det.

       Framlegget frå Regjeringa no går ut på at det kan gjerast ein avtale mellom arbeidstakarorganisasjon og arbeidsgjevar om mellombels tilsetjing for denne gruppa arbeidstakarar.

       Kristeleg Folkeparti stør ikkje dette framlegget, då ein meiner at ei slik løysing ikkje vil gje den fleksibiliteten som er naudsynt, ikkje minst for dei verksemdene som har store variasjonar i arbeidsmengda. Det gjeld også verksemder som ikkje tilhøyrer dei nemnde gruppene.

       For idretten vil dette føra til ein situasjon som ikkje er leveleg, då det ikkje finst nokon samlande arbeidstakarorganisasjon, og vi ser framlegget frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet som eit resultat av nettopp dette.

       Ut frå det eg no har sagt, og trongen for større fleksibilitet ved mellombels tilsetjing, vil Kristeleg Folkeparti saman med Høgre gjera framlegg om å endra § 58 A slik at mellombels tilsetjing kan finna stad når karakteren på arbeidet tilseier det. Subsidiært støttar Kristeleg Folkeparti ein forskriftsheimel.

       Kristeleg Folkeparti vil streka under at den vanlege tilsetjingsforma skal vera fast tilsetjing. Det er viktig at tilgjenge til mellombels tilsetjing vert avgrensa. Den utviklinga ein har sett den seinare tida med auka bruk av vikarbyrå og overtid, syner tydeleg at det likevel må verta noko større fleksibilitet i høve til å tilsetja mellombels.

       Eg vil vidare peika på at dei fleste arbeidsgjevarorganisasjonane i høyringssvar til departementet har gjeve uttrykk for at det er trong for større tilgjenge til mellombels tilsetjing. Kristeleg Folkeparti fremjar i dag eige framlegg om at § 58 A nr. 1, punkt d, vert endra, slik at det vert samsvar mellom arbeidsmiljølova og kommunelova. I § 24 nr. 3 i kommunelova står det:

       « Kommunestyret og fylkestinget kan selv bestemme at ledende administrative stillinger skal besettes på åremål. »

       Som ei følgje av dette vert mange etatssjefar i kommunane tilsette på åremål. Kristeleg Folkeparti finn det naturleg at det også i arbeidsmiljølova vert gjeve løyve til mellombels tilsetjing i leiande administrative stillingar, og ikkje berre for den øvste leiaren i verksemda.

       Norske hjelpeorganisasjonar som er stasjonerte utafor landet sine grenser, kan også ha trong for at det vert høve til å tilsetja hjelpepersonell på tidsavgrensa kontrakt for å utføra spesielle oppdrag i utlandet. Dette er grunngjevinga for at vi også gjer framlegg om at § 58 A nr. 1 vert tilføydd eit nytt punkt - e - som gjev slik heimel.

       Til slutt: Kristeleg Folkeparti støttar subsidiært framlegget frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV som leiaren i komiteen har sett fram, og eg tek med dette opp framlegga frå Kristeleg Folkeparti som står i innstillinga, framlegga nr. 5 og 6.

       En følge av innstrammingene er den proposisjonen vi har til behandling her i dag. Som en følge av enkelte utilsiktede virkninger av de bestemmelsene som ble innskjerpet har departementet funnet det nødvendig å komme tilbake med forslag om lettelser for enkelte helt spesifikke grupper. I tillegg står flere grupper i kø med sine spesielle behov som kunne rettferdiggjøre tilsvarende lettelser. Dette skulle i seg selv være nok til at enkelte alarmklokker burde ringe. Det er selvsagt positivt at man er villig til å vurdere spesielle forhold, men det er samtidig klart at vi ikke kan ha et lovverk som må detaljeres i det uendelige for å finjustere virkningene for alle tenkelige grupper.

       Vi har en annen side av denne saken som framstår som et stort paradoks. På den ene siden har vi arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig tilsetting som oppleves som svært strenge. Dette er det lovverket private arbeidsgivere og kommunal sektor over hele landet må forholde seg til. På den annen side har tjenestemannsloven, som gjelder for statlig ansatte, regler som nærmest må kunne sies å gå til den andre ytterlighet. Tjenestemannsloven sier bl.a.:

« Tjenestemann skal tilsettes fast, medmindre:

       Det er en veldig avstand mellom bestemmelsene i disse lovene, en avstand som ikke kan være lett verken å forklare eller å forsvare. Det er ikke lett å skape forståelse for at det skal være et sett av regler som gjelder for private arbeidsgivere, og et annet og mye friere regelverk som gjelder for staten.

       Daværende administrasjonsminister Nils Totland sa i et svar til meg i spørretimen den 22. februar i fjor at forholdet mellom arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens bestemmelser var til vurdering i departementet. Det har etter denne tid ikke kommet signaler om vesentlige endringer i det regelverket tjenestemannsloven gir.

       Jeg har på denne bakgrunn lagt inn et forslag til dagens møte som tar til orde for en harmonisering av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Vi kan ikke over tid leve med en så ulik praksis for staten i forhold til andre arbeidsgivere. Heller ikke for arbeidstakere er det tilfredsstillende at lovgivningen er så ulik.

       Statsråd Nils Totland redegjorde i sitt svar til meg for en rekke forhold som etter statsrådens vurdering gir grunnlag for at tjenestemannslovens bestemmelser må være forskjellige fra arbeidsmiljølovens. Statsråden pekte spesielt på utdanningsstillinger, vervede mannskaper, elever og aspiranter. Det er ingen grunn til at en gjennomgang og harmonisering av lovbestemmelsene skulle være til hindre for at disse hensyn fortsatt kunne ivaretas.

       Samtidig er det åpenbart at det også eksisterer ansettelsesforhold som ikke med rimelighet kan sies å ligge innenfor de grupper statsråden refererer til. Det er dette som kan gi grunnlag for å spørre om hva det er som gjør at Regjeringen åpenbart ser det som vanskelig å måtte forholde seg til et lovverk som resten av samfunnet må rette seg etter.

       Jeg vil med dette ta opp det forslaget jeg har referert til, og be om at Regjeringen nå foretar en samordning med sikte på likebehandling av staten som arbeidsgiver og andre arbeidsgivere.

       Regjeringa står fast på sin politikk om å arbeide for trygge og gode arbeidstilhøve for alle. Hovudregelen skal framleis vere fast tilsetjing. Kunstnariske yrke, idrettssektoren og forskingssektoren har vore omtalte som særeigne med omsyn til mellombels tilsetjing både av Arbeidsmiljølovutvalet og i departementet sin proposisjon om endringar i arbeidsmiljølova hausten 1994.

       På grunn av at arbeidet innanfor desse sektorane har ein spesiell karakter, har departementet i proposisjonen som no ligg til handsaming, gjort framlegg om ein avtaleheimel for partane i arbeidslivet. Landsomfattande organisasjonar skal kunne gjere avtalar med arbeidsgjevar eller arbeidsgjevarorganisasjonar om at det innanfor dei nemnde sektorane skal kunne tilsetjast mellombels. Partane vil med det kunne gjere slike avtalar på dei områda dei er samde om at det verkeleg er naudsynt med slik tilsetjing. Eg har tru på at dette er ei ordning som vil bli nytta, og at det vil skje innanfor forsvarlege rammer.

       Eg er nøgd med at fleirtalet i komiteen sluttar seg til departementet sitt framlegg på dette punktet. Departementet har òg merka seg at komiteen ønskjer at det vert laga ei rettleiing til den generelle regelen om mellombels tilsetjing i § 58 A i arbeidsmiljølova. Det skal vi sjølvsagt gjere. Eg har òg merka meg at fleirtalet har opna for at departementet kjem attende til Stortinget med framlegg som kan gjere reglane betre, om det finst grunnlag for det.

       Eg er òg glad for at Stortinget har gått inn for dei endringane departementet har gjort framlegg om når det gjeld mellombels tilsetjing og oppseiingsfristar for deltakarar i arbeidsmarknadstiltak. Endringane vil auke moglegheita for ei effektiv gjennomføring av arbeidsmarknadspolitikken. Eg ser det som eit gode at dei som er på tiltak, kan få ei realistisk arbeidstrening i det ordinære arbeidslivet og sjansar for ein rask overgang frå deltaking på tiltak til ordinært arbeid.

       Fleirtalet sluttar seg vidare til framlegget om ei opprydding i reglane om skriftlege arbeidsavtalar, slik at desse blir samla på ein stad i lova. Framlegget vil gje betre oversikt over reglane og vil sikre at dei blir tolka likt. Departementet og Direktoratet for arbeidstilsynet har alt utarbeidd ein avtalestandard som kan nyttast i alle høve. Det vil likevel vere frivillig om arbeidslivet vil nytte formularen. Departementet vil sjå på den praksis som har danna seg til no med omsyn til styresmaktene sin kontroll og oppfølging av reglane om skriftlege arbeidsavtalar.

       Til slutt eit par ord om idretten. Eg finn grunn til å seie meg nøgd med at fleirtalet, når dei først har måtta presisere noko nærmare forholdet til idretten, tar dette inn i lova. Det å ha ein forskriftsheimel på dette området vil medføre eit stadig press på departementet for å endre forskrifta, og sånn sett er eg nøgd med at det er eit fleirtal som har funne det rett å ta denne presiseringa inn i lova. Det vil gje klarare og greiare reglar.

Statsråd Kjell Opseth : Det vil vere kjent for Stortinget at når ein sender forskrifter eller endringar i lover på høyring, er det for å høyre høyringsinstansane, og det er ikkje sjeldan at det etter høyringar blir endringar, det vere seg i det prinsipielle standpunktet eller i delar av dei framlegga som blir sende på høyring. Her har ein då valt å gå frå ei forskrift til ei endring i lova, og eg trudde faktisk med bakgrunn i mi erfaring frå dette hus at Stortinget var glad for at ein brukte lova og ikkje forskriftsheimling. Slik sett er eg litt forundra over spørsmålet. Det er jo i Stortingets ånd at ein har det meste av regelverket i lova og ikkje i forskrifter.

       Det er likevel slik at mellombels tilsetjing er eit følsamt område, av ulike grunnar. Ein skal på den eine sida ta omsyn til dei tilsette, og på den andre sida ta omsyn til arbeidsgjevar sitt behov for å bruke mellombels tilsette. Eg har ikkje noko problem med å skjøne at det er politisk usemje om kvar dette kryssingspunktet er. Det er ikkje berre i denne saka vi opplever det, vi opplever det i stadig fleire saker, for å seie det som det er. Men på dette punktet har det vore lang tradisjon i denne salen at det er usemje om kvar kryssingspunktet ligg.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg burde egentlig bedt om ordet til en åpenbar misforståelse, for jeg spurte rett og slett ikke om dette. Jeg spurte om det er hensyn til idrettsorganisasjonene eller til norsk idrettsliv eller om det er hensyn til kunstneriske institusjoner, som driften av Det Norske Teatret - bare for å bruke et eksempel; jeg tror det vil gjøre det mer begripelig for statsråden, han kommer fra et område som kanskje ser dette som mer håndgripelig - som har nødvendiggjort denne endringen som har skjedd fra høringsutkastet til proposisjonen? Jeg kan nemlig ikke se, og har heller ikke sett i den offentlige debatt, noe krav fra disse institusjonene som nettopp er årsaken til at man har fremmet denne dispensasjonsadgangen i forskrift eller lov, og som skulle nødvendiggjøre en slik endring. Hvor kommer altså dette kravet til landsomfattende organisasjoner fra?

       Nå glapp det ut en slags antydning av begrunnelse i statsrådens svar, nemlig hensynet til å fremme behov for landsomfattende organisasjoner for idrettsinstruktører og andre. Jeg synes nok at det er et litt spesielt motiv. Jeg trodde at denne regjering hadde såpass respekt for den tredje sektor at hvis den fant å ville organisere seg, er det deres sak og ikke en oppgave for Regjeringen å presse frem et spesielt organisasjonsmønster innenfor norsk idrett. Men hvis det er det som er hensikten med dette kravet om avtale med organisasjonene, må jeg si at det er interessant. Det står imidlertid ikke et ord om det i proposisjonen, og det er vel ikke et behov Regjeringen kan ha sett fra høringsutkastet til skriving av proposisjonen. Så mitt spørsmål er: Hvor er egentlig begrunnelsen? Finnes den i idretten, finnes den i kunstneriske institusjoner og organisasjoner? Hvor finnes begrunnelsen for dette avtalekravet?

Statsråd Kjell Opseth : Eg skjønnar på representanten Per-Kristian Foss at han ikkje er nøgd med svaret, og det hender at nokon kvar ikkje er det i eit replikkordskifte. Det vil nok representanten Foss ikkje vere etter dette svaret heller.

       Som eg sa i mitt svar på den første replikken, sender ein ut forslag til forskrifter eller lovendringar for å få høyringsinstansane sitt syn på saka. Der er det fleire partar som blir høyrde. Det er ikkje sjeldan - men det er kanskje ikkje representanten Foss særleg merksam på, han har ikkje fått oppleve å sitte i denne posisjonen - at ein endrar på det ein går til Stortinget med, på bakgrunn av høyringar.

       Her har ein valt å gå bort frå ei forskrift til ei lov som fortel korleis ein skal handtere mellombels tilsetting i idretten, kunstnariske organisasjonar m.m. Det er sjølvsagt fordi ein har funne det som ei meir praktikabel ordning enn det ei forskrift kunne vere. Eg sa tidlegare òg at ei forskrift blir stadig utsett for trykk for endringar. Og er det noko Stortinget ikkje har likt så lenge eg har vore her, er det nettopp det. Det vil ha det meste med i lovteksten. Og når ein gjev etter for det, er det altså ikkje slik Stortinget vil ha det. Så det er ikkje alltid like lett å tilfredsstille Stortinget på dette området, tydelegvis.

       Jeg erkjenner at det er helt greit at man sender ut et høringsutkast. Men hvem er det da man hører på? Hvis man skal gjøre noe til gode for idretten, er det da det mest naturlige å lytte til LO? Hvis man skal gjøre noe til gode for norsk kulturliv, er det da LO man lytter til? Svaret er ja, det er det. Man lytter ikke til kunstnerorganisasjonene, ikke til idrettsorganisasjonene, ikke til forskernes organisasjoner, men til LO - for å tilfredsstille LO når det gjelder en såpass liten del av arbeidsforholdene som midlertidig tilsettinger i norsk idrettsliv er.

       Jeg synes faktisk statsråd Opseth skulle ty til det gode, gamle råd at hvis man er i tvil om hva man skal si, så er det kanskje like greit å si det som det er. Det man da burde si er at her har man latt være å lytte til de organisasjoner som man skulle forsøke å hjelpe, og i stedet tatt et internt diktat fra LO for å få det til slik de ønsket.

       Jeg kan jo se LOs begrunnelse. Deres begrunnelse ville være at om man gav en slik generell dispensasjonsadgang på en praktikabel måte - for en praktikabel måte er her nettopp å la dette være individuelt styrt og ikke organisasjonsstyrt - da ville det selvfølgelig være den første spikeren i kista for å fjerne denne bestemmelsen i det hele tatt. Bestemmelsen § 58 A er - slik stortingsflertallet vedtok det mot råd fra den daværende regjering, hvor statsråd Kjell Opseth satt - selvfølgelig et makkverk. ...

       Det betyr at man kan si - selv om det ikke er noen trøst for de mange som rammes av denne bestemmelsen - at Høyre advarte mot dette og sa fra. Nå har i og for seg Regjeringens i sitt framlegg lagt frem det første bevis - av en rekke, vil jeg formode - på at man må justere bestemmelsene for å få dem til å fungere.

       Selv med denne dispensasjonen sier den største gruppen som skal hjelpes nå, idretten, at den vil ikke kunne praktiseres og ikke vil være til noen særlig hjelp på deres område. Og det er interessant, for da er man ute i en hengemyr av endringer på endringer som jeg ikke tror man i dag overskuer konsekvensene av.

       Det interessante er for øvrig - jeg tror det var i et tidligere replikkordskifte man reiste det spørsmålet - om man kunne dokumentere redusert sysselsetting på dette området. Det er selvfølgelig vanskelig å dokumentere i en tid da sysselsettingen vokser raskere enn noen gang etter krigen, etter Regjeringens egne vurderinger. Det gjør den selvfølgelig av helt andre grunner. Men nå begynner kravet om tilgjengelighet på arbeidskraft å melde seg på flere områder, og da er også dette med midlertidighet meget interessant - i det hele tatt å ha en fleksibel arbeidsmarkedspolitikk.

       Det Regjeringen ikke snakker om, er at det sterkest voksende formidlingsapparatet vi i dag i det hele tatt har, har vi jo med de dispensasjoner som er gitt i lov om arbeidsutleie. I realiteten er dette nå det eneste pusterommet man har til midlertidig tilsetting ved å leie arbeidskraft. Og det markedet, enten det er Norsk Personal, Manpower eller hva alle firmaene heter for noe, er et sterkt voksende marked. Det er uttrykk for et behov som på mange måter er å gå rundt bestemmelsen om midlertidige tilsettinger, men på en lovlig måte - og det er en dyrere løsning for bedriftene. Jeg innrømmer at det skapes et marked, og det er et dispensasjonsmarked. Det er kanskje en god sosialdemokratisk politikk - at det er lettere å skape et marked i bakgården enn å ha det på torvet synlig, åpent og lovlig?.

       Til slutt har jeg lyst til å utfordre de talere som kommer fra Senterpartiet. Jeg vil spørre hvilket senterparti de kommer fra. For jeg har lest Senterpartiets talsmenn varsle at § 58 A nå er inne til en vurdering i Senterpartiets gruppe. Den vil bli foreslått fjernet ifølge Gudmund Restad, men i alle fall: foreløpig utredet. Så mitt spørsmål er: Hvor langt er Senterpartiet kommet i dette interne utredningsarbeidet, og er det noen muligheter for å gi noen antydninger om det er Restad som får rett, eller om det er andre som får rett i det som kommer til å blir Senterpartiets holdning etter at utredningsarbeidet er ferdig? Vi ser alle med spenning frem til det!

       Arbeidsmiljøloven har alltid vært en omdiskutert lov. Hver gang loven har blitt endret, har høyrekreftene i Norge hevdet at dette vil rasere arbeidsplassene. Slik var det også ved siste revisjon. Høyrekreftenes påstand er skammelig tilbakevist, hvis en tar en titt på dagens virkelighet. Investeringene øker, næringslivet går så det suser, og sysselsettingen øker. Det var ikke dette høyrekreftene hevdet under revideringen av arbeidsmiljøloven.

       De viktigste utfordringene i dette tiåret har vært omstilling og arbeidsledighet. Arbeidsledigheten har forskjøvet tyngdepunktet mellom partene i arbeidslivet. Flere arbeidsgivere har sett sitt snitt til å ta på seg hatten fra 1890-årene og dermed trodd at investeringene deres skulle gi bedre avkastning.

       Jeg er glad for at stortingsflertallet ikke aksepterer en slik utvikling. Flertallet mener at arbeidstakerne skal ha et brukbart verktøy gjennom lovverket. Dette lovverket skal brukes til å verne om arbeidstakernes liv, helse og trivsel.

       Når det gjelder hovedregelen om midlertidige ansettelser, pekte både Regjeringen i proposisjonen og stortingsflertallet på den uheldige utviklingen i bruken av midlertidige ansettelser. På mange bedrifter ble denne bruken ansett for å være i strid med lovens intensjon. Vi i Arbeiderpartiet er glad for den utviklingen lovendringen har medført. Meldinger om at flere tusen midlertidig ansatte har fått fast jobb etter revisjonen av loven, er meget gledelig. Det kan synes som at mange bedriftsledere ikke har sett det viktige poeng at systematisk bruk av midlertidig ansatte på sikt fører til redusert kompetanse, lojalitet og kvalitet. Dette vil igjen bety at konkurranseevnen blir svekket, og at avkastning og arbeidsplasser forsvinner.

       Arbeidsmiljøloven bør tillegges to hovedhensyn. Særlig må vi legge vekt på arbeidstakernes behov for vern, og samtidig må vi legge vekt på en effektiv ressursutnyttelse. Vi må finne en balanse der arbeidstakernes rettigheter og helse ivaretas, samtidig som vi kan beholde arbeidsplassene her i landet.

       Flertallet her i salen er heldigvis opptatt av det samme. Under revideringen av arbeidsmiljøloven bad derfor flertallet Regjeringen komme tilbake med forslag som løste problemet for bl.a idrett og kultur. Gjennom komitearbeid og høringer foreligger nå resultatet. La oss derfor håpe at loven nå kan fungere en tid, slik at vi ser utviklingen som lovendringen vil medføre. Da tror jeg at skeptikerne vil innse - atter en gang - at lovverket ikke er til hinder for utvikling av arbeidsmarkedet, men et godt verktøy for de ansatte.

       Hensikten med lovendringen har også vært å sikre ansatte vern mot at arbeidsgiveren går til oppsigelser av fast ansatte for å sette arbeidsoppgavene ut til eksterne firmaer. I praksis gjøres det på ulike måter, men ofte blir en arbeidstaker etter oppsigelsen igjen « tilsatt » i samme bedrift med den samme oppgaven, men med beskjed om å registrere seg som selvstendig næringsdrivende. Arbeidsgiveren vil da slippe bestemmelsene som følger av arbeidsmiljøloven. De vil slippe arbeidsgiveravgift, sykelønn, feriepenger og yrkesskadeforsikring. Foruten dette undergraves lærlingordningen, noe som i høyeste grad er betenkelig i forhold til Reform 94 og framtidig rekruttering.

       Det kunne i denne sammenheng være interessant å høre hvordan Høyre vil løse en slik problematikk. Vi vet at leiefirmaer og enmannsforetak ikke er de som drar lasset i denne sammenheng. Hva vil Høyre gjøre for at all ungdom skal få seg en utdanning? Vil de løse også dette problemet ved økt fleksibilitet? Og kanskje enda mer interessant: Hva vil Kristelig Folkeparti gjøre?

       SV er av den oppfatning at det må vere positivt at ein no stiller krav til skriftleg arbeidsavtale i alle arbeidsforhold, og då utan avgrensing i arbeidsforholdets lengd. Ei slik endring vil vere viktig for dei gruppene som ofte har den svakaste tilknytinga til arbeidslivet. På den bakgrunnen vil eg allereie no seie at SV ikkje finn å kunne gå inn for det framlegget Senterpartiet har sett fram, framlegg nr. 3.

       SV vil understreke det arbeidsmiljølova har å seie for å sikre målsetjinga i lova om trygge tilsetjingsforhold gjennom å avgrense høvet til å inngå avtalar om mellombels tilsetjing. For SV er det ei sjølvsagd sak at tryggleik og ikkje vilkårlege tilhøve skal rå i norsk arbeidsliv. Me verken kan eller vil akseptere ei inndeling i eit A- og eit B-lag i arbeidslivet ut frå forskjellige tilsetjingsformer. Det er slik at fleksibilitet, som fleire har peika på, er under kraftig utvikling. Me ser at innafor delar av arbeidslivet utviklar det seg tilsetjingsforhold knytte til dagkontraktar. Me ser at bedrifter innskrenkar og brukar no i stor grad på mange område små kjernestabar, og så tar dei inn folk etter behov på kortsiktige kontraktar. Det er også eit forhold som Stortinget burde ta alvorleg.

       Så er det også riktig at Stortinget har lagt opp til grader av fleksibilitet knytt til anna lovverk, bl.a sysselsetjingslova, slik som Foss var inne på. Me har også endra permitteringslova, slik at det er ei rekkje verkemiddel som næringslivet kan bruke for å leggje til rette for si verksemd.

Per-Kristian Foss (H) : Det var representanten Klungland som utfordret Høyre til å svare på et par spørsmål. Jeg vet ikke hvorfor han stilte spørsmålene, for det han pekte på, nemlig adgangen til å bruke innleid arbeidskraft, er det gitt adgang til innenfor en del områder, bl.a industrien. I offshore-industrien har det vært en del bruk av dette, og det skyldes jo sterke variasjoner i oppdragsmengder mellom bedrifter og også over tid. Jeg er ikke kjent med at det har vært noen eksplosjon i bruk av dette. Det er en lovlig adgang som jeg ikke har noe å innvende mot at brukes. Jeg tror det kan være en fordel for arbeidstakere, fordi man på den måten slippe oppsigelse eller permitteringer der hvor ordremengden ikke lenger er tilstrekkelig til å gi jobb i egen bedrift. Mitt inntrykk er at det også har vært populære ordninger.

       Det andre som han berørte, var så vidt jeg forstod, tendensene til særlig innen håndverksbransjene å benytte enmannsforetak og innleie av arbeidskraft på den måten. Det tror jeg på mange måter er et problem som man ikke kan løse ved lovforbud, langt derifra. Men jeg tror at i sin kjerne finner man svaret på hvorfor det er blitt sånn, i den samlede skatte- og avgiftsbelastning som påhviler håndverksbransjen - det nasjonalbanksjefen i sin årstale omtalte som den såkalte skattekilen, det faktum at det etter hvert er blitt en enorm avstand mellom det vi betaler for en håndverkstime, og det vedkommende må betale for sin arbeidskraft i sum av skatter og avgifter. På dette området er det økonomiske fordeler å hente ved enmannsforetak. Det tror jeg bare man skal erkjenne. Da er ikke svaret forbud eller reguleringer, men å se på om ikke den samlede skatte- og avgiftsbelastning rett og slett er blitt for høy.

       Jeg merket meg til slutt at representanten Klungland omtalte den endring vi nå gjør, dispensasjonsadgangen som innføres i § 58 A, som en naturlig oppfølging av vedtaket av paragrafen. Det var interessant. Hvorfor ble det ikke da varslet da man behandlet den? Mitt spørsmål er da til Arbeiderpartiets talere eller alternativt til statsråden om man ser andre naturlige oppfølgingsbehov når det gjelder dispensasjoner fra § 58 A. Hvis dette vi gjør i dag, er naturlig, regner jeg med at man også har oversikt over øvrige områder hvor det etter hvert vil være et naturlig behov.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 183)