| |
TALERE:
Øystein Hedstrøm (Frp)
(ordfører for
saken):
Vi har hatt offentlig kjøttkontroll her i landet i over 100 år. Den første loven kom i 1892 og omhandler kommunale slaktehus med en veterinær som sjef. Den neste loven av 1940 gikk over til betegnelsen offentlige slaktehus og åpnet adgang for andre enn kommunene til å eie og drive slaktehus. Dermed kom produsentsamvirket i stadig større grad inn i slakteridriften. Den tredje lov kom i 1957 og omhandler slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll. I denne epoken kom den private kjøttbransjen etter hvert mer inn i bildet.
Plikten til å innføre kjøttkontroll i kommunene ble gradvis utvidet i de tre kjøttkontrollovene. Etter den siste endringen i 1979 er alle kommuner med i en kjøttkontrollordning, oftest på interkommunal basis. Kjøttkontrollen har alltid vært betraktet som et veterinært spesialområde. Dette er også nedfelt i lovgivningen, idet kjøttkontrolloven slår fast at kontrollen skal utføres av veterinær.
Rundt 1890 var det en sterk agitasjon for slaktehus og kjøttkontroll. Det var nemlig et økende behov for bedre kontrollsystemer. Man kjente til at det forekom en del kjøtt som var helseskadelig. Det opptrådte en del sykdommer på mennesker som man mente skyldtes dårlig kjøtt. Derfor var det viktig at man hindret kjøtt fra syke dyr i å bli solgt som god vare.
La meg ta et eksempel. I 1891 ble det i Moss solgt såkalte Kristiania-pølser til 30 øre pr. kilo, selv om slike pølser ikke kunne fremstilles for under 60 øre pr. kilo. Konkurrentene, dvs. andre fetevarehandlere, fikk ikke svar på hva de mystiske Kristiania-pølsene inneholdt. På den tiden var det god grunn til å tro at de lave prisene hadde sitt grunnlag i sanitære misligheter.
Tilstanden har heldigvis forandret seg siden 1890-årene. I dag behandler Odelstinget et lovforslag som er avansert og som er nødvendig, fordi gjeldende lov i stor grad er umoderne og i strid med EØS-avtalens bestemmelser. Hele komiteen er enig i at det foreligger et behov for et lovredskap i den perioden hvor hele lovområdet er under utredning. Senere skal den kunne innlemmes i en mer omfattende lov for hele næringsmiddelområdet dersom dette viser seg hensiktsmessig.
Lov om kjøttproduksjon omfatter produksjonslinjen fra slaktedyrbesetningen via slakteri til nedskjæring, lagring, omsetning og transport av ferskt, ubehandlet kjøtt. Produksjon, lagring og transport av kjøttprodukter er ikke tatt med i lovforslagets virkeområde, men er underlagt næringsmiddelloven. Komiteen gir uttrykk for at den ikke ønsker noen vurdering av å innføre en mer omfattende lov nå som dekker hele produksjonskjeden frem til detaljistleddet, og viser til Næringslovutvalgets arbeid med NOU 1996:10 Effektiv matsikkerhet, der ansvarsforhold og lovgivning generelt blir vurdert, og til arbeidet med stortingsmeldingen om matvaresikkerhet og forbrukersikkerhet. Komiteen er opptatt av å få et velutviklet internkontrollsystem som både vil øke matvaresikkerheten og gi muligheter til å redusere både industriens og det offentliges utgifter til offentlig kontroll og tilsyn. Det offentlige tilsynet er ment å fungere som revisorer i internkontrollsystemet og på den måten sikre at samfunnets krav oppfylles. Lovforslaget innfører ikke internkontroll generelt i landbruket, men komiteen er enig i at departementet følger opp tilsynet av slaktedyr gjennom kvalitetssystemet i landbruket.
EØS-avtalen krever et overordnet statlig ansvar for kjøttkontrollen. Tilsynsveterinærene utpekes av tilsynsmyndigheten og skal ha ansvaret for kjøttkontrollen og for tilsynet med de virksomheter som omfattes av loven. Virksomheten skal forholde seg til en navngitt tilsynsveterinær. Det foreslås å delegere myndigheten til det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet, og at tilsynsveterinæren etter delegasjonen skal fatte vedtak på vegne av det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsyn. Komiteen støtter det.
EØS-avtalen gir anledning til hjemmeslakting i forbindelse med nødslakting og slakting til eget bruk. Hjemmeslakting kan fortsatt tillates når veterinærmyndighetene vurderer transport av levende dyr som dyrevernmessig uforsvarlig. Alle partier er enig i at denne form for hjemmeslakting i stor grad er dyrevernmessig betinget, og at adgangen til hjemmeslakting bør praktiseres med romslighet innenfor EØS-reglene. Komiteen er opptatt av å få til en fortsatt effektivitetsutvikling av kontrollen og mener at utgiftene til kontroll av kvalitet må regnes som en del av bedriftens produksjonskostnader. De berørte parter skal ha et felles ansvar for at kontrollarbeidet gjennomføres på en måte som sikrer god ressursbruk. Hele komiteen har ved budsjettbehandlingen bedt om å få vurdert en helt ny modell for finansiering av kontroll og tilsyn ved slakteriene.
Komiteen er delt i sitt syn på et par punkter. Det dreier seg bl.a om spørsmålet om hjemmeslakting og hvem som skal betale for kontrollen vedrørende offentlig tilsyn. Det gjelder utgiftene til nødvendige lokaler og renhold. Det antas at representanter fra mindretallet vil redegjøre nærmere for sitt syn.
Jeg vil til slutt anbefale komiteens innstilling.
Syver Berge (Sp) : Lov om kjøttproduksjon byggjer på eit lovverk med over 100 års tradisjon her i landet. Dette er fyrste lovendringa på dette området, vil eg tru, som meir eller mindre blir diktert av internasjonale krefter. Endringane som skal gjerast, er ut frå krav om harmonisering med EØS sitt regelverk. Senterpartiet støttar eit godt lov- og regelverk som sikrar forbrukarane kvalitetsmat. Det må vere eit lovverk som kan praktiserast med fornuft, og som folk respekterer.
Senterpartiet ser det som viktig at vi får eit lov- og regelverk som fylgjer heile verdikjeda frå jord til bord. Det hjelper lite med kvalitetsproduksjon hjå bonden dersom produktet ikkje blir teke godt i vare i heile verdikjeda fram til forbrukar. Matprodukta må bli omsette på ein kvalitetsrett måte. Derfor ser Senterpartiet fram til det nye lovverket som er i emning, der heilskapen meir blir teken i vare. Det er viktig at det blir opparbeidt eit godt samarbeid med stiftinga Godt Norsk og varehandelen.
I hovudsak er det semje i komiteen om lovforslaget, slik saksordføraren gjorde greie for. Dei endringane som no blir gjorde i lova, har Noreg praktisert, da det vart innført nye harmoniserte forskrifter på kjøttområdet i 1994 for å fylgje opp krava i EØS-avtala.
Det er særleg på tre område Senterpartiet ikkje er samd med fleirtalet i næringskomiteen. Det gjeld kostnadsfordelinga, samordning når det gjeld den faglege oppfylginga av lova, og moglegheitene for heimeslakting.
Når det gjeld kostnadsfordelinga, meiner Senterpartiet at næringsmiddelbedriftene skal stille lokale til disposisjon for tilsynet, men det må vere det offentlege som må ta utgiftene til leige og reinhald av lokala.
Eg viser til at stortingsfleirtalet gjennom fleire vedtak stiller krav om store kostnadsreduksjonar i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Maten må bli rimelegare, er målet for stortingsfleirtalet. Slike krav må fylgjast opp med vedtak her i Stortinget, slik at industrien blir gjeven moglegheiter til å styre kostnadsutviklinga.
Eit middels stort slakteri - Hed-Opp på Rudshøgda - har ein stab innafor tilsynet på 16 personar. I distriktssamanheng er dette ei stor bedrift i seg sjølv. Hed-Opp har lita moglegheit til å styre kostnadsutviklinga på dette området, men må bere kostnadene. Dette kan umogleg vere rett. Det undrar meg at Høgre godtek dette prinsippet.
I B.innst.S.nr.8 (1995-1996) uttalte ein samla næringskomite under budsjettkapitlet som omhandlar Statens Næringsmiddeltilsyn at
« den offentlige kjøttkontrollen ivaretar store samfunnsinteresser for å sikre reine matvarer for forbrukerne, og derfor må det offentlige ta sin del av kostnadene ».
Stortinget har bedt om at det blir vurdert å innføre ein ny finansieringsmodell frå 1998. Senterpartiet meiner at ein også framover må ha eit system med å krevje inn avgift til dekning av utgiftene ved tilsyn og kjøttkontroll som blir utført etter lova.
Samordning av den faglege delen av Næringsmiddeltilsynet: For å vere sikra ei mest mogleg lik praktisering av lovverket over heile landet meiner Senterpartiet at tilsynsveterinæren bør vere fagleg underlagd Statens Næringsmiddeltilsyn i det arbeidet som blir utført etter denne lova.
Større moglegheiter for heimeslakting er etter Senterpartiet sitt syn ynskeleg. Som eg sa i starten av mitt innlegg, blir dette lovverket no bygt opp etter EØS-avtala sine krav. Det er viktig når Stortinget gjev lover, at vi ikkje gløymer at lovene og lovverket skal vere tilpassa våre spesielle nasjonale tilhøve.
Dei store medieoppslaga vi hadde i haust om kontroll av elgkjøtt, der det frå enkelte vart hevda at alt kjøtt måtte inn på slakteri for kontroll, fortel oss at vi må ha eit lovverk som er tilpassa naturgjevne tilhøve. Det same gjeld i område som har lang og vanskeleg transport fram til slakteriet. Her må omsynet til dyrevernet telje mest. Vi skal heller ikkje sjå bort frå at ein ved å slakte heime er med og tek i vare ein tradisjon, der gamal matkultur fortel oss at slakta blir nytta på ein framifrå god måte.
Hadde ikkje EØS-avtala så klart gjeve forbod mot heimeslakting, hadde det truleg, ut frå diskusjonen som var i komiteen, vore fleirtal for å påleggje departementet å gje forskrifter som gjev høve til heimeslakting.
Eg tek opp dei forslaga som Senterpartiet er medforslagsstillar til, og som er tekne inn i innstillinga på side 5.