Sak nr. 1
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) (Innst.O.nr.34 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.87 (1993-1994))

       Arild Hiim (H)
(ordfører for sakene):

       Sakene nr. 1 og 2 på dagsordenen, som refererer seg til Innst.O.nr.34 og Innst.O.nr.33, som igjen har sammenheng med Ot.prp.nr.87 (1993-1994) og Ot.prp.nr.60 (1995-1996), hører helt naturlig sammen. Ja, de hører såpass åpenbart sammen at justiskomiteen utsatte fullføringen av arbeidet med Ot.prp.nr.87 i påvente av å få fremlagt Ot.prp.nr.60 da det var håp om at tidsrommet ikke ville bli langt, og helt enkelt fordi en rekke av de regelendringer som er aktuelle i Ot.prp.nr.87, vil ha betydning i form av de tiltakene som Ot.prp.nr.60 hjemler.

       La meg innledningsvis innrømme at det er særdeles vanskelige spørsmål vi står overfor. Det er ikke fordi reglene i seg selv er så kompliserte - de er jo kanskje det også - men først og fremst fordi rekkevidden og konsekvensene av reglene som Stortinget nå vil vedta, etter min oppfatning er særdeles vanskelig å se. Det kreves både et grundig arbeid og en dyp tilnærming for at man skal føle at man ser rekkevidden av dem. Det er spørsmål man ikke på noen måte kan ta lett på. Det dreier seg om omfattende inngrep, ikke minst i form av tvangstiltak overfor enkeltindivider i samfunnet vårt, det dreier seg om tvangsbehandling, det dreier seg om tvangsomsorg, det dreier seg om den rettssikkerheten man må legge inn i forhold til dem som utsettes for disse tiltakene, og det dreier seg for øvrig også om forvaring for dem som måtte oppfattes som spesielt farlige. Dessuten har de reglene vi nå vedtar, en stor betydning og interesse for samfunnet ellers. Hvis vi trår feil, kan vi ha påført samfunnet regler som skaper økt utrygghet og økt fare for alvorlig kriminalitet.

       Spørsmålet kan kanskje være enkelt å stille, men jeg synes det er særdeles vanskelig å besvare: Hvor langt kan vi i samfunnet tillate oss å gå for å sikre samfunnets borgere den ønskede trygghet? I teorien kunne man uskadeliggjøre alle man trodde ville representere en potensiell fare, og i enkelte totalitære regimer - og for den del også de som ikke akkurat er totalitære - har man funnet løsninger som psykiatrisk tvangsbehandling av dissidenter og fysiske tiltak overfor dem som anses for farlige - henrettelser og til og med amputasjoner er metoder som har vært brukt med varierende praksis verden over.

       I vårt land må vi vel - uten å ta vesentlige politiske forbehold - kunne hevde at vi står for helt andre verdier i synet på hvordan vi skal behandle det enkelte mennesket. Bak dette ligger ikke minst vår oppfatning av menneskeverdet og det enkelte menneskets krav på personlig integritet. Det betyr at vi stiller spesielle krav til den rettssikkerhet vi bygger inn i det. Derfor blir disse spørsmålene for oss nettopp den vanskelige avveiningen jeg alt har vært inne på, av de trygghetskrav det er rimelig å stille for at vi skal ha et godt samfunn, og hvor langt de tillater oss å gå i inngrep i den personlige integritet og de tvangstiltakene som vi mener er nødvendig. At vi står overfor en vanskelig avveining kan også belyses ved at den diskusjonen vi har her i dag, egentlig tok til for 25 år siden, da arbeidet med reform av någjeldende sikringsbestemmelser hadde sin begynnelse. Den første innstillingen om disse vurderingene ble avgitt i 1973.

       Jeg tillater meg å hevde at i tillegg til dem som har forberedt seg grundig og vel og lenge utenfor Stortinget, har vi i Stortinget - og kanskje først og fremst i justiskomiteen - forberedt oss særdeles vel på det arbeidet som vi forhåpentlig konkluderer i dag. Det har etter mitt syn blitt benyttet fornøden og fornuftig tid til nettopp å få disse spørsmålene tankemessig klare. Det har ikke minst vært sett på hvordan dette fungerer i dag. Komiteen har besøkt institusjoner og også undersøkt ordninger i våre naboland, men fremfor alt har vi besøkt våre egne institusjoner som arbeider med disse spørsmålene nå, og vi har møtt en lang rekke fagfolk og andre med innsikt i disse spørsmålene. Jeg tror vi presenterer et forslag hvor vi har søkt å se konsekvensene av de reglene vi foreslår så langt det er mulig, og også konsekvensene av de reglene vi går imot.

       Vi foreslår en rekke prinsipielle og vesentlige endringer i forhold til Regjeringens forslag, og jeg skal i det resterende av mitt innlegg kort gjennomgå de viktigste endringene. Det er ikke tid til å gå inn på alle detaljer, derfor vil jeg henvise til innstillingen. Men jeg har også lyst til å gi en liten kommentar underveis til den debatt som har vært reist i media i de siste ukene fra det psykiatriske fagmiljøet, som har uttrykt bekymring for hva den oppgaven de føler de nå pålegges, vil komme til å bety for dem.

       Det dreier seg først og fremst om strafferettslig tilregnelighet - her da utilregnelighet - det dreier seg om hvilke tiltak vi kan sette i verk overfor dem som er utilregnelige, og hvilke tiltak vi må sette i verk overfor dem som er tilregnelige, men farlige. Jeg syns vi har en veldig klar og ryddig hovedregel i lovforslaget, og der er det ikke noen uenighet mellom komite og regjering. Vi får i § 44 en regel som er absolutt, om at den som på gjerningstiden var psykotisk, ikke skal straffes. Dessuten legger vi til at det skal gjelde den som var psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller som var bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Disse tre gruppene vil jeg hevde det er relativt overkommelig å kunne definere. Jeg tror spesielt at det med denne nye regelen, slik den nå blir foreslått, blir enklere for psykiatrien å kunne fastlegge om forutsetningene for straffbarhet er til stede eller ikke, mens det til nå har vært mange vanskelige avveininger. Jeg tror at psykiaterne har følt at de like meget er med og utøver et strafferettslig skjønn som et faglig psykiatrisk skjønn, og det bør registreres med glede både av oss og forhåpentlig også av fagmiljøet at den oppgaven i fremtiden kan bli vesentlig enklere.

       Derimot har komiteen gått imot Regjeringens forslag i Ot.prp.nr.87 om det som kalles en « fakultativ straffritaksregel ». Jeg kan nevne for dem som har lyst til å gjøre seg kjent med bestemmelsen, at dette i innstillingen er tatt opp av komiteens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, i forslag til § 45, som går ut på at den som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, likevel kan fritas for straff. Man har der også tatt med « den som var psykisk utviklingshemmet i lettere grad ». Dette har komiteens flertall ikke ønsket å innføre.

       Jeg vil hevde at det vesentlige i den debatt som har foregått blant fagfolkene, og ikke minst kritikken overfor politikerne, har hatt sitt utspring i nettopp denne bestemmelsen. For det første ville man her på nytt få et område som ble et gråområde mellom psykiatri og strafferett. For det annet ville man faktisk sette juristene, spesielt de som måtte forholde seg til dette rettslig - både påtalemyndighet og forsvarere og fremfor alt domstolene - inn som dommere i spørsmål som egentlig har utspring i psykiatrien. Da ville man etter flertallets oppfatning få en meget uheldig sammenblanding, som man må søke å unngå. Man ville også - og det har psykiatrien vært redd for - kunne få karakteravvikerne inn på tvangsbehandling i de psykiatriske institusjonene. Det må jeg presisere at komiteens flertall ikke har ønsket. Jeg håper man ved dette kan oppleve at det er betydelig grad av enighet mellom mange av de fagfolkene som har markert seg i debatten, og komiteens flertall om det som forhåpentlig blir vedtatt her i Odelstinget.

       Den annen innvending er - og det er riktig - at uansett når man dømmer til tvangsbehandling, som vil være særreaksjonen overfor de psykotiske, pålegges psykiatrien en ny oppgave, i den grad psykiatrien til i dag ikke har ivaretatt denne oppgaven, i forhold til dem med den samme sykdommen som befinner seg i fengselsinstitusjoner. Jeg må minne om at kritikken mot dette å ha syke mennesker i fengsel har vært betydelig. Det har mange ganger vært diskutert både hvor galt det er at syke mennesker skal være i fengsel, og hvor vanskelig det er å kunne få gitt en adekvat behandling der.

       Det er mulig at ressursene vi nå forventer blir satt inn - jeg vil håpe det - er større i og med at kravene er større når man dømmer til tvangsbehandling enn når det gjelder dem som nå befinner seg i fengselsinstitusjonene. Men jeg må også si at det har vært en gledelig utvikling når det gjelder psykiatriens evne til å ta hånd om også disse i fengselsinstitusjonene. Det har psykiatriens fagfolk selv fremhevet i den aktuelle debatten. Altså må det kunne påstås at det ikke er noen helt ubetydelig innsats på dette området også i dag. Men - og det er det også viktig å fremheve - komiteen forutsetter i innstillingen at denne nye regelen ikke settes ut i livet før Stortinget har fått vurdert om kapasiteten i psykiatrien er tilstrekkelig til å ta hånd om disse vanskelige tilfellene. Jeg tillegger Stortinget den troverdighet at det er i stand til å kunne bedømme hvorvidt psykiatrien på det gitte tidspunkt vil være i stand til å ta hånd om dette, eller om de mangler ressurser, som i så fall må tilføres - det er det det dreier seg om. Stortinget ønsker at dette skal gjennomføres. Vi ønsker også å være trygg på at man med dette ikke bare skyver problemet over på andre syke mennesker som trenger behandling. Det er en samlet komite enig om. Så den redsel som er uttrykt for at psykiaterne nå får en oppgave de ikke makter, mener jeg skal være ugrunnet i og med at vi får spørsmålet tilbake til behandling og Stortinget på ansvarlig måte skal forholde seg til det problemet før man setter denne lovregelen ut i livet.

       Så et øyeblikk over til det som skal være særreaksjonen overfor de psykisk utviklingshemmede, nemlig tvangsomsorg. Her er det også blitt en betydelig grad av uenighet mellom komiteen og Regjeringens forslag. Regjeringen hadde opprinnelig ment at dette prinsipielt skulle være kommunenes ansvar. I en høringsuttalelse fikk man motbør på det punktet, og det ble da til at Regjeringen laget en slags mellomløsning med et statlig inngrep i dette og et kommunalt ansvar. Komiteens flertall har - for å si det enkelt - ønsket at dette i sin helhet skal være et statlig ansvar, men at man naturligvis, hvis det er hensiktsmessig å føre enkeltpersoner tilbake til det lokale miljøet, kan tillate seg å kjøpe kommunale eller lokale tjenester. Jeg ser ikke annerledes på det enn at man f.eks i dag har gitt adgang til at staten bekoster kjøp av plasser i behandlingsinstitusjoner eller § 12-soninger innen fengselsvesenet. Jeg kan ikke se noen dramatikk i det. Jeg tror at det blir et mye ryddigere forhold. Jeg tror ikke at det oppleves som en urettferdig byrdefordeling, og at man løfter høyere byrder over på kommunene enn det de er i stand til å kunne ta. Jeg tror ikke på en ordning hvor man sier at vel, vel, kommunene skal få dekket kostnadene med dette uansett. Vi vet at det i blant er vanskelig å se at kostnader og inndekning stemmer. I hvert fall er diskusjonen om hva som er riktig betaling da gitt. Da må det være mye enklere å gå den andre veien og si at det er staten som har hovedoppgaven med å ta hånd om dem som er under tvangsomsorg.

       Til sist på dette punktet er det viktig å understreke at det fra flertallets side er lagt fram et forslag som for så vidt tar inn ikke den fakultative straffetiltaksregelen, men de samme tilfellene i straffeloven § 56, i en ny bestemmelse i lovens § 56 c, som er gjengitt i innstillingen på side 28, hvor vi går ut fra at disse tilfellene kan medføre at straffen kan settes under det lavmål som er bestemt for handlingen, og eventuelt til en mildere straffeart når det foreligger tilfeller som omhandlet i det opprinnelig forslaget til § 45. Det gjelder tilfeller som Arbeiderpartiets mindretall i komiteen tar opp i sitt mindretallsforslag her i dag.

       Så kort over til en annen og meget viktige hovedgruppe, de som er tilregnelige, men farlige. Her har det i hvert fall fra komiteens side vært en høy grad av enighet om prinsippet som går på at man istedenfor dagens tidsubestemte sikring skal få en tidsbestemt forvaringsordning. Det har fra flertallets side vært viktig å påse at forvaringsordningen ikke kommer i diskreditt straks den innføres. Og det mener jeg faktisk det kunne vært en fare for med det forslaget Regjeringen hadde fremlagt, hvor man altså hadde gått inn for en minstetid som i hvert fall kunne føre til at minstetiden fastsatt for den enkelte handling, ble lavere enn det som hadde blitt tilfellet dersom man hadde brukt alternativet, nemlig dømt på ordinær måte til en tidsbestemt fengselsstraff, altså en vanlig straff. En forvaring som er av kortere varighet enn det man hadde fått som straff, tror jeg folk ville hatt liten forståelse for. Så vi har økt muligheten for å fastsette en minstetid. Vi har også - i den annen ende - økt maksimumstiden, slik at vi ikke skulle få urimelig korte forvaringsdommer, kortere enn det man hadde fått hvis man hadde fått fengselsdom i stedet. Jeg kan ikke se hvorfor Regjeringen ikke hadde tatt hensyn til dette i sitt forslag. Hvis en ordning virkelig skal komme i diskreditt når den settes i verk, er det ved at man føler at man faktisk blir tatt mildere på hvis man blir tatt i forvaring fordi man er farlig, enn hvis man blir dømt for handlingen for første gang. Det er noe som etter mitt syn så å si var riv ruskende galt i det opprinnelige forslaget i så måte.

       Dette er en stor reform, og det er bare enkelte sprang innom temaet det har vært plass til i et 20 minutters innlegg. Men jeg har forventninger til at tross alt er det enighet i komiteen om at nå skal vi prøve å ta et stort skritt i en ny retning. Vi skal legge sikringsordningen, som har så mange negative sider, bak oss. Vi skal prøve noe nytt og spennende. Samtidig tror jeg vi har ivaretatt sikkerheten overfor samfunnet på en høvelig måte, for det har i hvert fall vært vår forutsetning med det arbeidet som er gjort.

       Jeg tillater meg å ta opp to mindretallsforslag hvor Høyre er med. Det er forslag nr. 2, på vegne av Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og det er forslag nr. 7, på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Som saksordføreren viste til, er det her heldigvis stor enighet om viktige prinsipper på et veldig viktig område. Men når det gjelder noen - også viktige - prinsipper innenfor dette området, er det uenighet.

       Jeg er vant til at Høyre er et pragmatisk parti som forholder seg til virkeligheten. Det kan ofte være uenighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om hva konklusjonene skal bli, men det er som regel en lettelse i debattene at vi forholder oss til virkeligheten. Men når det gjelder den fakultative straffefritaksregelen, opplever jeg at Høyre ikke forholder seg til virkeligheten. De går imot en slik regel fordi de er prinsipielt for at alle skal stilles til ansvar for sine handlinger. Ja, det er vi alle prinsipielt for, og vi er også alle enige om at når noen er ute av stand til å forstå og til å kunne ta ansvar, kan de heller ikke stilles til ansvar for sine handlinger. Virkeligheten viser at det er medisinsk umulig å trekke skarpe grenser og å båse folk klart på tilregnelig eller ikke-tilregnelig. Det kan være mennesker som er psykotiske ikke hele tiden, men iblant, og som ikke kan klassifiseres i den psykotiske gruppen, og ønsker altså Høyre å frata domstolen muligheten til en skjønnsmessig vurdering i slike grensesonetilfeller. Man ønsker at det er medisinerne som skal trekke grensene, grenser som det egentlig er umulig å trekke, samtidig som man fratar domstolen muligheten til å foreta en helhetlig skjønnsvurdering. At den manglende respekten for hvordan virkeligheten ser ut, kommer fra det partiet, det overrasker meg.

Arild Hiim (H) : Jeg takker for pen omtale og skal lagre den til senere bruk. Vi forsøker faktisk til stadighet å forholde oss til virkeligheten, og det vi har gjort i dette tilfelle i så måte, er å se at det nesten er umulig å pålegge domstolen å skulle begynne å trekke disse grensene, eller å forsøke å gå inn og vurdere disse sakene slik representanten Tømmerås mener.

       For liksom å føle at vi like fullt skal ha en ventil, er det gitt domstolene en mulighet hvor dette åpenbart er til stede, til å se på hvordan man måler ut straffen. Og da er det ikke annerledes enn at vi kan henvise til ordninger i våre nærmeste naboland, hvor dette med strafferettslig utilregnelighet, som er en absolutt regel som vi har i Norge, ikke brukes, men hvor man velger reaksjonsform etter hva som synes å passe i det enkelte tilfelle. Vi har sagt at de som åpenbart er psykotiske - og det skulle ikke være noe vanskelig for psykiatrien å kunne fastslå det - synes vi det er helt urimelig å ilegge straff, og det har man, som jeg har vært inne på, funnet ordninger for, mens man i alle disse grå tilfellene, som man bl.a også i dag støter borti når det gjelder de vanskelige uttalelsene som psykiatrien gir til domstolene før sikringssakene behandles, nå etter mitt syn vil både kunne unngå en stigmatisering i form av å gi en ukorrekt beskrivelse av vedkommendes sinnstilstand, og kunne stille til ansvar på en egnet måte også de som er syke, men som kanskje til og med synes det er rettferdig å måtte stå til rette for sine egne handlinger iblant.

       Jeg tror faktisk at det skal bli spennende å se håndteringen av den nye bestemmelsen i § 56 c., som er vår parallell til den virkelighetsoppfattelsen som representanten Tømmerås hadde.

       Det skuffer meg derfor når representanter fra den profesjonen som mer enn noen annen vanligvis er opptatt av syke menneskers ve og vel, nemlig legene, i de siste dagene har stirret seg blinde på hypotetiske problemer framfor å se på de prinsipielle framskrittene vi nå gjør. Disse endringene innebærer at syke mennesker får en enda bedre garanti for behandling, og de styrker dessuten rettssikkerheten ikke bare for syke lovbrytere, men for alle lovbrytere. Det er viktig å understreke at det ikke er meningen at presset på det psykiske helsevernet skal bli særlig større med endringene. De som vil kunne dømmes til behandling i helsevesenet, ville vært der, eller burde i det minste ha vært der, også etter dagens regler. Og for at Stortinget skal kunne føle seg helt sikker på at vi ikke nå iverksetter gode prinsipper som det er praktisk vanskelig eller umulig å få til, blir, som saksordfører viste til, endringene altså ikke iverksatt før Stortinget har fått vurdert meldingen om psykisk helsevern som vil bli lagt fram.

       Jeg vil våge å kalle det « historisk » på det strafferettslige området når en enstemmig komite i dag går inn for å oppheve ordningen med sikring. Det er en betydelig forbedring i rettssikkerheten når vi nå gjør slutt på det tosporede systemet med både straff og en tidsubestemt sikring. For en idealistisk politiker hadde det vært ganske takknemlig å kunne sette punktum med den opphevelsen. Men hadde verden vært så enkel, ja så hadde nok reformen blitt vedtatt i denne salen lenge før min mor hadde rukket å konfirmere seg.

       I tillegg til den ordinære straffen er det nødvendig å ha en ordning som fanger opp to spesielle grupper - den ene: utilregnelige mennesker som er så syke eller så psykisk utviklingshemmet at de ikke er i stand til å forstå hva lovbruddet de har gjort, innebærer, og dermed rett og slett ikke kan ta ansvaret for det, men som samtidig har gjort en alvorlig forbrytelse som det er fare for at de kan gjenta, slik at det er nødvendig å beskytte samfunnet. Flertallet går som kjent inn for at de skal kunne idømmes en særreaksjon, som i hovedsak innebærer overføring til tvungent psykisk helsevern. De psykisk utviklingshemmede har imidlertid ikke noe i det psykiske helsevernet å gjøre, og Ot.prp.nr.60 skisserer derfor løsningen for de utilregnelige psykisk utviklingshemmede. Her ønsker Arbeiderpartiet at vi baserer oss på omsorgen slik den finner sted i dag for psykisk utviklingshemmede i kommunene, men med styrket omsorg med nødvendig hjelp fra en sentral fagenhet.

       Dessuten har vi den andre gruppen som vi trenger en spesialordning for istedenfor en ordinær straff: mennesker som er tilregnelige, og som kan og må stå til ansvar for det de har gjort, gjennom å bli idømt en straff, men som samtidig har begått en så alvorlig forbrytelse, og faren for gjentakelse vurderes å være så stor at en vanlig, tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig for å verne samfunnet mot nye forbrytelser. Disse kan da idømmes forvaring istedenfor den vanlige straffen. Forvaringen skal i utgangspunktet ha en lengstetid, men med mulighet for forlengelse. Den skal gjennomføres i et fengsel, men ha et annet innhold enn en vanlig fengselsstraff. Målet skal jo være at forvaringens individuelt tilpassede og nøye tverrfaglig gjennomarbeidede innhold medfører at den dømte etter en tid ikke lenger anses som farlig for sine omgivelser. Jeg håper, og har tro på, at når vi kommer enda lenger i den ordinære fengselsomsorgen i forhold til individuelle soningsplaner, vil behovet for denne type forvaring også minke.

       Men jeg må også få si at etter alle de årene vi nå har bak oss, med så mange kompetente hoders innsats når det gjelder tanker, utredninger, analyser, debatter og grunnarbeid, lokker ikke flertallets holdninger i denne innstillingen fram de store ovasjonene og jubelbruset. Og for ikke å bli for skuffet velger jeg ikke å se på denne innstillingen som dokumentet hvor den siste generasjons innsats på området kulminerer. Tvert imot velger jeg å se på det hele som en prosess hvor dette er et skritt i riktig retning, men hvor en videre innsats og debatt om videre reformer vil fortsette.

       Likevel skulle jeg ønske at stortingsflertallet hadde vært modent for å gjøre reformen enda mer omfattende enn hva som er tilfellet. Jeg er særlig skuffet over at flertallet ikke er villig til å gi domstolene friere alburom når det gjelder å vurdere hvem som kan anses for å være i en tilstand som gjør at en ikke er tilregnelig.

       Vi finner en samlet kritisk holdning til dagens system, som krever at en knivskarp grense trekkes. Vi vet at det finnes noen som er klart og ubestridt psykotiske, og da er straffefritaket greit. Men det finnes også lovbrytere der diagnosen ikke er entydig, der bildet er atskillig mer sammensatt. Det kan f.eks være mennesker med en alvorlig psykisk lidelse som ikke er så dyptgripende at den regnes som psykose, men som ligger tett opp til. En slik tilstand, kombinert med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av forholdet til omverdenen, gir jo akkurat like god grunn for straffefritak som for de klart psykotiske. Jeg forstår ikke hvordan det da kan være holdbart å vise til at det er mulig med straffenedsettelse. Det er det prinsipielle det gjelder her! Er du ute av stand til å forstå hva du har gjort og til ta ansvar for hva du har gjort, skal det også være straffefritak. Da holder det ikke å si at « du skal få litt mindre straff, for du skjønner jo ikke hva du har gjort ».

       Vi vet at uten en fakultativ straffefritaksregel setter vi de rettsmedisinsk sakkyndige under et press, og for så vidt gir vi dem mer makt enn det de selv ønsker å ha, ettersom deres diagnose i realiteten vil avgjøre om lovbryteren blir straffet. Vi havner da lett i det uføret at psykosebegrepet blir tøyd lenger enn det egentlig er faglig dekning for, eller at mennesker som er utilregnelige, likevel blir idømt straff.

       Dette er et dilemma Arbeiderpartiet ønsker å løse med den fakultative straffefritaksregelen. Her skal dommeren få gjøre sin egentlige oppgave, nemlig foreta en skjønnsvurdering, om det også i grensetilfellene ikke skal idømmes straff. Da vil vi kunne få en helhetsvurdering av det konkrete tilfellet, i tillegg til den medisinske, som legger vekt på forhold som årsakssammenheng mellom lovbryterens tilstand og lovbruddet, om lovbryteren selv har skyld i at tilstanden ble framprovosert, hvilken reaksjon som er mest hensiktsmessig, og ikke minst hvilken løsning som i det konkrete tilfellet vil framstå som den rimelige og rettferdige.

       Jeg beklager at flertallet nå blokkerer for at domstolene i slike saker kan utføre den vurderingen vi egentlig har domstolene for, og isteden fortsetter å legge et malplassert press og en myndighet på medisinerne.

       Jeg er også noe skuffet over at flertallet uthuler forslaget til forvaringsordningen. Det kan virke som om man er så panisk opptatt av at en som sitter inne på forvaring, må sitte inne minst like lenge som en som har fått ordinær straffedom, at flertallet mister av syne det jeg mener er realiteten: Forvaringsordningen vil være aktuell for kortere og mellomlange straffer. Med dagens forslag til lengstetid som i utgangspunktet skal idømmes, og minstetid som kan idømmes, behøver man ikke bekymre seg for om straffen i form av forvaring skulle bli kortere. Dessuten overser flertallet helt den ekstrabelastningen som ligger i en tidsubestemt straff. En forvaringsdom kan aldri oppfattes som noen belønning. Etter sin art er også en forvaringsdom slik at det ikke er meningen at den skal vare lenger enn det som er nødvendig for å beskytte samfunnet.

       Det er mange andre punkter som det hadde vært aktuelt å plukke fram fra denne innstillingen, i og med at det er en rekke endringer, men jeg føler nå at jeg har tatt for meg det jeg syns er det prinsipielt mest riktige, og tror jeg vil slutte der og heller vise til innstillingen.

       Men til slutt vil jeg ta opp de forslagene Arbeiderpartiet fremmer alene og sammen med SV. Siden denne saken dreier seg om prinsipper som berører et mangfold av paragrafer og lover, ser det ut fra antall forslag ut som om uenigheten er større enn hva den faktisk er. Jeg vil få lov til å ønske lykke til som voteringsgeneral i denne saken, president!

       Arild Hiim (H) : Jeg vil ikke legge skjul på at det også er stor prinsipiell uenighet på viktige punkter når det gjelder den fakultative straffritaksregelen, som representanten Tømmerås selv utmerket belyste. Men det jeg ikke kan begripe, er at man ser noen forskjell i det at psykiaterne tilsynelatende skulle få større belastning, når det kun er de psykotiske pasienter som gis straffrihet, i forhold til å åpne for denne skjønnsregelen - som opprinnelig var foreslått - i § 45.

       Jeg kan levende forestille meg at i hvert fall enkelte forsvarsadvokater ville komme til å bruke den muligheten til det ytterste og sette psykiateren under minst like stort press for å få medhold - uten å kunne konkludere med at det foreligger en psykose, men han kunne i hvert fall få medhold i at det foreligger en tilstand som klart blir omfattet av § 45, nettopp for å kunne unngå straff. I de reelle tilfellene kan ikke jeg se noe galt i at man hvis vedkommende enten var bevisstløs og da blir omfattet av § 44, eller var bevisstløs, men i hvert fall kunne skjønne rekkevidden av det som foregikk, tar hensyn til dette ved å sette straffen helt ned til bøter. Jeg ser ikke at vi på noen måte er på kollisjonskurs med de moderne prinsippene, som man kanskje vil hevde ellers ligger bak denne innstillingen. Tvert om tror jeg faktisk at det for svært mange er bedre å bli stilt ansvarlig for sine handlinger enn å bli påhengt en stigmatiserende betegnelse - som kanskje til og med ikke er helt korrekt.

Lisbeth Holand (SV) : Det var fristende å hive seg på den debatten som nå foregikk mellom replikkanten og Ane Sofie Tømmerås, men det var ikke det jeg tenkte å gjøre. Jeg har tenkt å ta opp et annet punkt, et punkt jeg ikke hadde trodd at jeg skulle være den som tok opp her. Det dreier seg om forvaringsordningen. Jeg mener at det er uheldig med en tidsubestemt straffereaksjon. Forvaringsordningen går på tidsubestemt straffereaksjon overfor tilregnelige forbrytere.

       Utgangspunktet mitt er at det er uhyre vanskelig å forutsi farlighet, og det er en av grunnene til at jeg går imot ordningen. Men flertallet som går inn for ordningen med forvaring, gjør det fordi de syns det er viktig å ha muligheten til en tidsubestemt reaksjon for å beskytte samfunnet. Og så sier representanten Tømmerås at hun ikke forstår hvorledes flertallet kan gå inn for å forlenge tida for å sitte i forvaring. Men med det opplegget som Regjeringen har foreslått, kan en komme i den situasjon - og den forsvarer representanten Tømmerås - at en som blir dømt til forvaring, en tilregnelig forbryter som anses for å være mer farlig enn andre tilregnelige forbrytere, kan komme til å bli sittende i fengsel i kortere tid enn en som har fått en ordinær dom. Hvordan i all verden kan representanten forsvare å innføre en ordning for å beskytte samfunnet bedre, som så fører til at en får en kortere straff? Den farlige tilregnelige forbryteren får en kortere straff enn den ikke-farlige. Hvordan kan representanten forsvare det?

Ane Sofie Tømmerås (A) : Representanten fra SV har helt rett i at det var overraskende at det innspillet skulle komme fra den kanten. Jeg kan også berolige representanten med at hun kan ta det helt med ro, hennes bekymringer er ganske ubegrunnede og ganske hypotetiske og teoretiske. Ordningen med forvaring er først og fremst og i all hovedsak tenkt brukt ved kortere og mellomlange straffer som har en tidsramme som gjør at man kan frykte at den er så kort at vedkommende fortsatt kan være farlig etter en soningstid etter en ordinær straffemåte.

       Når det dreier seg om lange straffer, er de av såpass lang varighet at man har all grunn til å tro at farligheten vil kunne avta i løpet av soningen. Det dreier seg derfor om korte og mellomlange straffer.

       Når Regjeringen foreslår en lengstetid på ti år, med mulighet til å sette den til 15 år i særlige tilfeller, så blir det så å si en umulighet at noen skal kunne slippe ut tidligere enn om de hadde fått en dom etter ordinære strafferegler og ikke var farlige. Men om det så en gang i framtida skulle skje at en forbryter blir sluppet ut noe tidligere enn en forbryter i samme kategori fordi han ikke lenger er farlig, så må jeg ærlig talt si at det tar ikke nattesøvnen fra meg. Det synes jeg er bedre enn at vi skal sette en lengstetid som er helt uholdbar, og som overstiger lengden på andre ordinære strafferammer når man tar hensyn til prøveløslatelse etter to tredjedels tid.

       Selv om det er grunn til å være klar over at det ikke er mulig å trekke et entydig og klart skille mellom de tilregnelige og dem som anses som utilregnelige, er det fortsatt nødvendig å opprettholde en absolutt straffefritaksregel for utilregnelighet. Det er grunn til å merke seg at et overveldende flertall i komiteen mener at gjeldende regler om tilregnelighet i hovedsak har virket tilfredsstillende. Et flertall i komiteen går mot innføring av en fakultativ straffefritaksregel. Begrunnelsen har vært at alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Det er også etter flertallets syn prinsipielt uheldig å ha uklare regler om straffefritak. Slik straffefrihet bør forbeholdes de tilstander der det ikke kan være tvil om grunnlaget for straffefrihet.

       I proposisjonen var det foreslått en utvidelse i reglene om adgang til straffnedsettelse ved sterk bevissthetsforstyrrelse på grunn av selvforskyldt rus. Når man vet at store deler av voldsforbrytelsene begås i rus, er det svært viktig å minne om at ansvaret for egne handlinger hviler på en selv. I Senterpartiet er vi fornøyd med at flertallet viser til at både allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelig rettsoppfattelse tilsier at nedsettelse eller fullt fritak for straff for en ulovlig handling begått i selvforskyldt rus ikke skal forekomme.

       Et stort flertall av høringsinstansene er enige om at det er behov for særreaksjoner overfor utilregnelige lovbrytere. Komiteflertallet mener at samfunnets behov for å beskytte seg mot farlige forbrytere er så åpenbart at også utilregnelige lovbrytere vil måtte møtes med beskyttelsestiltak. Flertallet har vektlagt hensynet til at reaksjonen ikke er strengere og mer inngripende overfor lovbryteren enn det formålet tilsier. I Senterpartiet har vi lagt vekt på at det er viktig å få løsninger som forener humanisme med realisme, og at denne gruppen lovbrytere ikke plasseres i vanlige fengsler.

       Flertallet har vært opptatt av det prinsipielle utgangspunktet at det er staten som har hovedansvaret for tiltak som primært har til hensikt å beskytte samfunnet mot alvorlige forbrytelser. Dette hensynet mener altså flertallet blir ivaretatt gjennom påtalemyndighetens og domstolenes omfattende ansvar og oppgaver samt gjennom fylkeslegens tilsynsmyndighet.

       For å unngå at pasientene blir kasteballer mellom de ulike institusjonsanbringelsene, og for at den nye reaksjonsformen med institusjonsanbringelse skal kunne fungere etter hensikten, har flertallet slått fast at det må være en plikt for det psykiske helsevesenet og den enkelte institusjon å ta imot den dømte.

       Et flertall i komiteen har merket seg at det fra medisinsk-faglig hold anses at tre ukers obligatorisk observasjonstid med døgnopphold i institusjon er tilstrekkelig og forsvarlig for å gi et medisinsk grunnlag for hva slags videre oppfølging den særreaksjonsdømte trenger, og støtter departementets forslag til § 13 c i lov om psykisk helsevern.

       Flertallet er av den oppfatning at det ikke foreligger andre alternativer med hensyn til beskyttelse enn institusjonsanbringelse når sikringsinstituttet er fjernet. En støtter derfor forslaget fra departementet, for det å unnta f.eks karakteravvikere eller personer med sterk bevissthetsforstyrrelse når særreaksjoner vil være aktuelle også for disse, ville bety at kravet om å gi samfunnet beskyttelse mot farlige lovbrytere heller ikke ville kunne oppfylles.

       En nesten samlet komite mener at de nye reglene om vilkårene for å idømme særreaksjon må gjennomføres etter en tid med sikte på å vurdere om de gir nødvendig beskyttelse. I denne sammenheng kan det være grunn til å fremheve at forslaget også innebærer en videre adgang til å idømme utilregnelige lovbrytere en særreaksjon enn tilregnelige. Det er verdt å merke seg at argumentet for dette er at de tilregnelige vil kunne idømmes straff.

       Når det gjelder særreaksjonens varighet, mener altså komiteens flertall at behandlingsaspektet samt beskyttelseshensynet ved denne type særreaksjon vil gjøre det umulig å fastsette en entydig dato for opphør. Dette hensynet er det viktig å få fram, siden komiteen er enig i at en tidsubestemt særreaksjon kan føles som en tilleggsbelastning for en utilregnelig lovbryter som dømmes til en slik reaksjon.

       I Senterpartiet er vi fornøyd med at det er flertall for forslaget som går på reglene for klage og domstolsprøving med hensyn til gjennomføringen av særreaksjonen. Det er også grunn til å merke seg at påtalemyndigheten har anledning til å klage over vedtaket om overføring til og fra døgnopphold og overføring til behandling utenfor institusjon.

       En enstemmig komite støtter forslaget om at det må være adgang til å overføre særreaksjonsdømte til fengsel når det foreligger forutsetninger som tilsier det. En er også enig i at overføringsadgangen vil være snever, slik departementet betegner det, men forutsetter at den anvendes i de tilfeller der forutsetningene for en slik overføring er til stede.

       En problemstilling som har gått på spørsmålet om det er behov for en særreaksjon overfor tilregnelige lovbrytere, har vært gjenstand for diskusjon. Flertallet er imidlertid enig i at det er nødvendig med sikkerhetstiltak overfor særlig farlige lovbrytere for å beskytte samfunnsborgere mot de farligste forbrytelsene. Komiteen mener altså at dette hensynet ikke kan avhjelpes ved at domstolene anvender lengre fengselsstraffer overfor denne gruppen lovbrytere. I Senterpartiet sier vi i merknadene at en eventuell opprettelse av ressursavdeling ved Trondheim Kretsfengsel ikke må føre til skrinlegging av planene for etablering av spesialfengsel i Malvik.

       Når det gjelder spørsmålet om farlighetsbedømmelse, er nesten hele komiteen enig i at det er mest hensiktsmessig å foreta en farlighetsbedømmelse på domstidspunktet, men forutsetter at det også suppleres med en løpende vurdering under fullbyrdelsen av særreaksjonen. Flertallet er også enig i at det kan være vanskelig å gi en sikker bedømmelse av farlighet, men mener at det bør være grunnlag for å fastslå om en lovbryter er særlig farlig når en dom avsies. I denne sammenheng er det viktig å fremheve at det er objektive kjennetegn som arten av og hvor grov forbrytelse som er begått, tidligere atferd, alkohol- og stoffavhengighet, sosial situasjon m.v. som skal være hovedelementer i bedømmelsen av farligheten.

       Et flertall er enig i de foreslåtte vilkårene for forvaring, men mener at begrepet alvorlig forbrytelse innenfor nærmere angitte grupper av lovbrudd også må omfatte flere forbrytelser innen samme gruppe som i sum gjør den straffbare aktivitet alvorlig.

       Når det gjelder psykiatriens rolle i spørsmålet om forvaring/ personundersøkelse, er det grunn til å vise til Straffelovrådets holdning at psykiatrien skulle spille en langt mindre sentral rolle enn i gjeldende rett. Særreaksjonsutvalget gikk enda lenger i denne retning når det gjaldt tilregnelige lovbrytere.

       Komiteens flertall har støttet departementets forslag om at det må være adgang til å foreta rettspsykiatrisk undersøkelse også i saker hvor det ikke er tvil om tilregnelighetsspørsmålet, når det ellers anses hensiktsmessig.

       Komiteens flertall har merket seg at det i departementets forslag til ny § 39 e i straffeloven er inntatt bestemmelser om at det i en dom på forvaring både kan fastsettes en minstetid og en lengstetid. Flertallet er av den oppfatning at en dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. Etter flertallets syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for drap igjen, kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse, må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje. Flertallet finner det derfor nødvendig å utvide domstolenes mulighet til å fastsette en adekvat reaksjon. Det er etter flertallets syn nødvendig at domstolene gis en sentral rolle når det senere forløpet av særreaksjonen skal vurderes.

       Det er derfor nødvendig både å øke den maksimale tiden domstolene kan idømme forvaring, samt å øke den minstetiden som domstolene kan fastsette for forvaringen. Flertallet finner at det blir best sammenheng i reaksjonssystemet dersom domstolene gis en mulighet til å idømme forvaring i et like langt tidsrom som maksimal fengselsstraff på 21 år. Flertallet finner videre at den minstetiden som kan fastsettes, bør økes til ti år.

       Flertallet er også enig i at man i og med bortfallet av muligheten for åpen sikring, som man har hatt til nå, helt åpenbart må ha regler for prøveløslatelse også fra en dom på forvaring. Flertallet mener at det også her kan være nødvendig å ha adgang til en lengre prøvetid enn tre år, og foreslår at man kan forlenge prøvetiden med opptil ytterligere to år, altså med en maksimumstid på fem år, i stedet for som foreslått tre år. Flertallet fremmer forslag til endring av straffeloven § 39 f i tråd med dette. Flertallet vil også understreke betydningen av at det kontrolleres at vilkårene for løslatelse på prøve etterleves, og at det reageres ved gjeninnsettelse ved alvorlige brudd. Flertallet vil også peke på at det må være adgang til innsettelse i varetekt dersom bruddene på vilkårene for prøveløslatelsen igjen kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger av den art som begrunnet særreaksjonen.

Lisbeth Holand (SV)
(komiteens leder):

       Jeg må først takke komiteen for at jeg får en taletid på 15 minutter, som er over det jeg etter brøken skulle ha, men som jeg får fordi jeg har så mange prinsipielle innvendinger mot lovforslaget. Det synes jeg er positivt av komiteen at de innvilger meg.

       Med denne lovbehandlingen setter Stortinget et punktum, eller iallfall et semikolon, for et lovrevisjonsarbeid som ble påbegynt i 1957, da Straffelovrådet skulle vurdere reglene om sikring og forvaring. Straffelovrådet leverte innstilling i 1973, men forslagene vakte så sterk motbør fra høringsinstansene at de ble lagt på is.

       Så ble det nedsatt en straffelovkommisjon som la fram delutredning i 1983, men nå var motstanden så stor at det ikke skjedde noe videre. Særreaksjonsutvalget, ledet av Georg Fr. Rieber-Mohn, ble så nedsatt i 1985 og leverte innstilling i 1989. Og det lovforslaget vi behandler i dag, er laget på grunnlag av innstillingen fra Særreaksjonsutvalget.

       Komiteen har hatt saken til behandling i over to år, vesentlig fordi komiteen mente det var viktig å behandle alle spørsmål om strafferettslig særreaksjoner under ett. Derfor fant komiteen det rett å vente på forslag om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner overfor sterkt psykisk utviklingshemmede. Det forslaget kom i mai, og begge lovforslagene behandles under ett her i dag.

       Det er ikke uten grunn at dette lovarbeidet har tatt lang tid. Det er vanskelige avveininger og vurderinger som skal tas. Det prinsipielt grunnleggende spørsmål når vi diskuterer strafferettslig tilregnelighet eller utilregnelighet, må være: Er alle mennesker ansvarlige for sine gjerninger, og er vi ansvarlige under alle forhold? Det er det grunnleggende spørsmålet. I norsk rett har det helt siden Frostatingsloven vært akseptert at folk kan være i en slik tilstand at de ikke kan anses tilregnelige. Det vil si at de ikke har strafferettslig ansvar for det de har gjort - en kan si at de ikke har noen skyldevne i forhold til sine handlinger.

       Unger under 15 år er ikke strafferettslig ansvarlig, det har vi fastsatt. Vi har satt en grense, og betrakter dem under 15 år som strafferettslig ikke ansvarlige, og strafferettslig ansvarlige er de over 15 år. Hele komiteen er enig om at også voksne kan være i en slik tilstand at de ikke kan kjennes strafferettslig ansvarlig eller tilregnelige for sine gjerninger. Hvis en person er psykotisk, er han ikke strafferettslig ansvarlig for eventuelle lovbrudd som han gjør i psykotisk tilstand. Det samme gjelder personer som er sterkt psykisk utviklingshemmet. Flertallet i komiteen sier det samme når det gjelder folk som er bevisstløse i gjerningsøyeblikket, at dette er tilstander der en mener det bør være en absolutt straffritaksregel.

       Fremskrittspartiet krever at det også skal være årsakssammenheng mellom lovbruddet og den aktuelle tilstanden, som f.eks psykosen, slik at det må bevises at det er psykosen som er årsak til lovbruddet for at en skal kjennes strafferettslig ikke tilregnelig. Det er rettstilstand som de har i enkelte land. Og jeg ser grunner for å kreve det, ut fra det overordnede hensynet at jeg mener at folk i størst mulig utstrekning skal kjennes ansvarlige for sine handlinger. Men når SV likevel har funnet det rett ikke å gå inn for å kreve en slik sammenheng, er det fordi vi mener at bevisforholdene vil være svært så vanskelige. Derfor står vi på det synspunktet at det at det foreligger en psykose, i seg selv er nok til straffritak.

       Det var om de tilfellene der det er absolutt straffritak. Det det har vært strid om i komiteen, er spørsmålet om en fakultativ straffrihetsregel - om det er tilstander der retten skal avgjøre hvorvidt en er strafferettslig ansvarlig eller ikke. Det foreslår Regjeringen. SV er med i flertallet som går imot det. Vi mener at det er fornuftig å ha absolutte straffrihetsregler, og at det skal være knyttet til de tilstandene der det er udiskutabelt at folk ikke er ansvarlige for det de gjør, fordi de ikke har noen oversikt over hva de gjør eller har gjort.

       De tilfellene som Arbeiderpartiet åpner for under den fakultative straffritaksregel, er altså ikke bare psykoser, men det kan være grensetilfeller, det kan være grensepsykotiske forhold, det kan være lette psykisk utviklingshemmede og ikke minst det som er virkeligheten - og det var jo representanten fra Arbeiderpartiet opptatt av at vi må forholde oss til: Det er veldig mye snakk om blandingsdiagnoser, og det er den diagnosegruppen som er i økning. Dette har ført til at det er flere som har blitt idømt sikring ut fra slike blandingsdiagnoser. Her blir da det prinsipielle spørsmålet: Skal retten ta stilling til hvorvidt denne gruppen - som det kan stilles spørsmålstegn ved om er ansvarlige for sine gjerninger - skal kjennes ansvarlig eller ikke? Vi sier nei. Vi ønsker ikke en situasjon med en slik uforutsigbarhet og fare for rettsulikhet - med en klar åpning for at det nær sagt er en forsvarers evne til å framstille saken overbevisende som skal være avgjørende om hvorvidt folk skal bli fritatt for straff eller ikke.

       Jeg oppfatter det som rimelig å si at det kan være tilstander der det kan dreie seg om en nedsatt tilregnelighet, ikke om du enten er utilregnelig eller tilregnelig. Det er også snakk om tilstander der en har nedsatt tilregnelighet. Derfor går flertallet inn for at en skal kunne nedsette straffen i slike tilfeller. Det er det rimelig at det er retten som skal vurdere. Men vi vil overlate til psykiatrien å vurdere hvem som skal være helt fritatt for straff, og det skal være forbeholdt de udiskutable tilfellene. Det har også å gjøre med det overordnede samfunnssynet som går på at ethvert menneske bør, så vidt mulig, kjennes ansvarlig for sine gjerninger.

       Den holdningen fører også til at SV åpner for at det skal kunne være mulig å idømme lettere psykisk utviklingshemmede eller psykotiske bøter i forhold til alminnelige lovbrudd, der bøtestraff er det normale. Det er en rettstilstand de har i nabolandene våre. Det er en rettstilstand som ble anbefalt av Straffelovrådet. Og for meg er det en naturlig oppfølging av den normaliseringslinjen vi fører i forhold til både psykisk utviklingshemmede og psykiatriske pasienter. De kan komme til å begå alminnelige lovbrudd som de kan ha mulighet til å skjønne konsekvensen av, og skjønne straffen for, selv om de er i en tilstand der de vil bli kjent strafferettslig utilregnelige i forhold til de alvorligste lovbruddene. Vi mener at det vil fremme ansvarliggjøring og styrke den menneskelige verdigheten, det at de på den måten kan få ta ansvar for handlingene sine. Det å ta ansvar for handlingene sine innebærer også muligheten for å kunne bli idømt straff.

       Men så er det et spørsmål: Den som likevel blir kjent strafferettslig ikke ansvarlig på grunn av sin psykiske tilstand, hva skal skje med den? SVs klare oppfatning er at strafferettsapparatet skal idømme straff. Hvis en blir kjent strafferettslig ikke ansvarlig, skal en heller ikke domfelles.

       Flertallet har et annet utgangspunkt. De går inn for at en strafferettslig utilregnelig person kan dømmes til behandling dersom det vurderes at det er fare for gjentakelse av alvorlige, straffbare handlinger. Jeg har flere innvendinger mot det.

       For å bli kjent strafferettslig utilregnelig må en etter flertallets oppfatning ha vært kjent psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Psykotisk kvalifiserer og skal kvalifisere til innleggelse i psykiatrien, om nødvendig tvangsinnleggelse, dersom tilleggskriteriet at en er til fare for seg sjøl eller andre, er oppfylt. Det er også et nødvendig kriterium for dom på behandling. Det innebærer at grunnlaget for innleggelse etter lov om psykisk helsevern er til stede, og etter lov om psykisk helsevern bør man da få et behandlingstilbud, hvis personen fortsatt er i en tilstand der han trenger behandling.

       Psykiatrien protesterer heftig på forslaget om dom på behandling. Innvendingen fra psykiatrien er flerdelt: Dels er det etiske innvendinger mot dom på behandling fordi psykiatrien har et ansvar i henhold til den enkeltes psykiske helsetilstand, mens dom på behandling også innebærer et ansvar i henhold til straffelovgivninga. Dels begrunnes protestene i stor grad med ressursmangel.

       Jeg ser innvendingene som relevante. Det vil kjennes - og det vil være - urimelig at sterkt behandlingstrengende pasienter blir avvist på grunn av kapasitetsmangel. Men dersom en behandlingstrengende pasient i psykotisk eller bevisstløs tilstand f.eks begår et drap, som vi har tragiske eksempler på, vil vedkommende kunne bli dømt til behandling, og dermed få en rett til behandling, som han ikke har fått realisert før det skjebnesvangre skjedde. Det oppfatter jeg som svært så uheldig. Men komiteen har tatt hensyn til kapasitetsmangelen i psykiatrien og går inn for den svært spesielle ordninga at Stortinget skal ta stilling til når loven skal tre i kraft, så den ikke skal kunne tre i kraft før psykiatrien har forsvarlige ressurser.

       SV er prinsipielt uenig i mange av flertallets forslag. Det er ett forslag som jeg ikke bare er dypt uenig i, men som jeg overhodet ikke er i stand til å se noen logisk rimelighet i. Det er forslaget om adgangen til å overføre personer som er dømt til behandling, til fengsel når det foreligger forutsetninger som tilsier det. Det er etter mitt skjønn fullstendig meningsløst og prinsippløst. En person som er kjent strafferettslig utilregnelig for en handling og er dømt til behandling, foreslår flertallet at etter en tid kan overføres til fengsel dersom han ikke lenger har behov for behandling. Det betyr at en som er kjent strafferettslig utilregnelig, altså at han ikke er idømt skyld for en bestemt gjerning, skal kunne bli overført til fengsel for å sone for den gjerninga som han ikke er strafferettslig ansvarlig for! Det er helt uholdbart.

       Komiteen bad departementet om å foreta en vurdering av det forslaget i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og departementet utelukker ikke at den foreslåtte ordninga kan være i strid med reglene i Menneskerettighetskonvensjonen. Men departementet antar at med et spesielt tilpasset opplegg i fengslet vil det ikke være det. Jeg syns det er beklagelig at en innfører en ordning som det er så stor usikkerhet om hvorvidt vil være i strid med Menneskerettighetskonvensjonen.

       Kritikken av sikringsordninga har vært todelt. En del av kritikken har gjeldt det tospora systemet ved at en tilregnelig lovbryter kunne bli idømt straff for det han har gjort, og i tillegg sikring for det han kunne komme til å gjøre. Den andre delen av kritikken har gjeldt den tidsubestemte reaksjonen. Det tospora systemet oppheves, men det tidsubestemte beholdes. Det gjelder både de strafferettslig tilregnelige og de strafferettslig utilregnelige.

       Jeg syns det er uforståelig at flertallet ikke har mer prinsipielle innvendinger mot å idømme en tidsubestemt straff for antatt farlige lovbrytere. Og en farer svært så lett over spørsmålet om vurdering av « farlighet ». Det foreslås at det normalt skal avgjøres ved en personvurdering. Det er en nokså overflatisk vurdering. Å skulle vurdere « farlighet » tror jeg ikke det er fagfolk som vil se seg entydig i stand til å gjøre. Og dette dreier seg ikke om å vurdere om en person er farlig her og nå - det er det nok godt mulig å gjøre. Men det er spørsmål om å vurdere om en person vil være farlig når han har sonet ferdig i fengslet. Det betyr at man skal kunne forutsi « farlighet » fem-ti år fram i tida, kanskje mer. Det er det ikke mulig å kunne fastslå med noenlunde sikkerhet. Det viser erfaringa med sikringsordninga. Når det gjelder mange av dem som er idømt sikring, tror jeg ikke det fins fagfolk som ville si at det er grunnlag for det. Det vil også innebære at det er mange som ikke vil være farlige, som vil bli idømt denne særreaksjonen og få en tidsubestemt reaksjon sjøl om det ikke er grunnlag for det. Det oppfatter jeg som et rettssikkerhetsmessig meget alvorlig problem.

       Jeg ser at tida er ute. Jeg fikk ikke sagt noe om Ot.prp.nr.60. Jeg tror jeg får komme tilbake til det i et treminuttersinnlegg. Det er de samme prinsipielle motforstillingene der som mot forslagene i Ot.prp.nr.87 når det gjelder dom på særreaksjon.

       Jeg vil da bare ta opp de forslagene som SV har fremmet i innstillinga.

       Anita Apelthun Sæle (KrF) : Det finst nokre menneske som er til fare både for sine medmenneske og seg sjølve, menneske som i tillegg faktisk har gjort ei grov kriminell handling. I innstillingane til Ot.prp.nr.87 (1993-1994) og Ot.prp.nr.60 (1995-1996) freistar vi å finna løysingar for desse menneska som er utilreknelege og derfor definitivt ikkje høyrer heime i fengsel. Men det er ikkje så enkelt. Eg er einig med representanten Tømmerås i at dette er ikkje så lett, og hadde det vore lett, hadde det vore gjort før. Det er kompliserte og ikkje lett tilgjengelege løysingar.

       Først til Ot.prp.nr.60 om lovbrytarar som samstundes er HVPU-klientar. Ei hovudskiljelinje går her mellom oss som meiner at staten må vera hovudansvarleg for desse lovbrytarane, og Regjeringa, som meiner at det er kommunane som skal ta hovudbørene. Det gjeld ikkje mange, om lag 10-15 personar, men dei er tungt belasta, ofte vanskeleg korrigerbare klientar. Dei er psykisk utviklingshemma av høgare grad, som det er kalla, og dei skal no kunna dømmast til tvungen omsorg.

       Vi har to omsyn å ta i vare. Det er omsynet til dei funksjonshemma som har lita eller inga oversikt over konsekvensane av eigne handlingar, og det er samfunnet sitt behov for vern. Saksordførar gjorde grundig greie for innhaldet i saka. Igjen står berre den skjønnsmessige vurderinga, som også Kristeleg Folkeparti har gjort, om at det vert for vanskeleg, om ikkje umogleg for den enkelte kommune å skaffa det fagpersonell som har trening i og utdanning for å ta seg av desse aller vanskelegaste klientane under HVPU. Dertil er vi ikkje overtydde om at ein fengselsprega bustad i heimkommunen er betre enn opphald i ei sentraleining, kalla « fagenhet », der forholda er langt betre lagde til rette for tryggingstiltak enn det er mogleg i ein vanleg bustad. I ei slik sentraleining kan det betre, trur vi, leggjast til rette for fridom innanfor grenser. Likevel må ein gjerne arbeida for at lovbrytaren, altså HVPU-klienten, får gjennomført særreaksjonen i sin heimkommune, men då slik at fageininga kjøper tenesta i den aktuelle kommunen. Det vil vera atskilleg meir oversiktleg og effektivt å plassera ansvaret på staten, trur vi, nettopp fordi dette gjeld så få personar og erfaringa med tilsvarande problem ikkje kan vera utbreidd. Det finst også andre HVPU-klientar som er vanskelege og dermed eit problem for den enkelte kommune å ta hand om. Kanskje hadde det vore ein god idé med regionale sterkavsnitt også for desse.

       Det er nødvendig med så store endringar i lovforslaget at vi ynskjer å senda det attende til Regjeringa for ny utforming, noko som fleirtalet også går inn for.

       Ot.prp.nr.87 gjeld strafferettsleg utilreknelege som etter den nye særreaksjonen kan overførast til « tvungent psykiatrisk helsevern » eller til « forvaring ». Lat meg med ein gong presisera at for Kristeleg Folkeparti har det vore ein føresetnad at denne lova ikkje kan setjast i verk før Stortinget vedtar det, og før Stortinget har behandla meldinga om psykisk helsevern. Kristeleg Folkeparti trur inntil visse at kapasiteten i psykiatrien er sprengd, og at det må tilførast atskillege ressursar før ein kan ta vare på desse pasientane utan at det går ut over det generelle tilbodet.

       No skal det leggjast til at også i dag er denne kategorien pasientar i stor grad til behandling nettopp i det psykiske helsevern, men den nye lova vil likevel bety at kapasiteten må byggjast meir ut. Fengselsopphald for psykotiske klientar vonar eg då blir historie.

       Kristeleg Folkeparti er stort sett einig med fleirtalet i denne saka, og dei mange kompliserte vurderingane har, som eg nemnde før, saksordførar gjort greie for. Men på eitt område dissenterer Kristeleg Folkeparti frå fleirtalet og går saman med SV. Vi går imot at personar som er frikjende for eit lovbrot fordi dei var utilreknelege, sidan, dersom dei vert friske, skal kunna dømmast til fengsel nett for dette lovbrotet. Kristeleg Folkeparti synest det er urimeleg, og vi trur at det er på kant med Menneskerettskonvensjonen. Menneske som vert haldne for å vera farlege for sine omgjevnader, må ein kunna ta hand om på annan måte enn å setja dei i fengsel for noko som dei ikkje er ansvarlege for. Etter Kristeleg Folkeparti si meining er det like lite meining i å overføra ein person til fengsel når han er frikjend som utilrekneleg, som å overføra han til fengsel på basis av ei kriminell handling som han er frikjend for fordi han faktisk ikkje har gjort den. Derfor går vi imot denne ordninga.

       Den nye særreaksjonen inneheld også at tilreknelege, men farlege lovbrytarar kan dømmast til forvaring. Den er tidsuavgrensa, men med maksimal grense. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn må slik dom ikkje vera kortare enn dom på fengsel utan vilkår ville ha vore. Dersom det vert fastsett ei minstetid for slik forvaring, som det vert gjort i denne saka, meiner Kristeleg Folkeparti at denne ikkje må overstiga ti år, men det er rimeleg at ein går så høgt opp når ein veit kva grove valdsbrotsverk som her kan verta aktuelle.

       Kristeleg Folkeparti er glad for at eit fleirtal avviser opning for straffenedsetjing ved « bevissthetsforstyrrelse pga. selvforskyldt rus ». Ein stor del av valdsbrotsverka, ikkje minst kvinnemishandling og vald mot barn, går nettopp føre seg i rusa tilstand. Ikkje få hevdar at nett dei fekk « black out » og hugsar lite eller ingenting. Kristeleg Folkeparti vil i denne samanhengen sterkt understreka at ansvaret for det ein gjer, må kvila på ein sjølv, og Kristeleg Folkeparti opnar likevel for at medvitsløyse under atypisk rus kan setjast i ei særstilling. Føresetnaden er at personen på ingen måte var klar over reaksjonen av rusmidlet.

       Kristeleg Folkeparti vil saman med fleirtalet gå imot ein skjønnsmessig - altså ein fakultativ, som det kallast - straffefritaksregel. Vi ser det ikkje som ynskjeleg å utvida straffefritaksreglane utover det som medisinsk sett er psykose eller psykisk utviklingshemming av høg grad. Uklåre reglar på dette området er uheldig, trur vi. Det dreier seg om kriminalitet av svært alvorleg art. Kristeleg Folkeparti meiner difor at straffefridom bør vera avgrensa til dei tilstandar der det ikkje er tvil om grunnlaget for straffefridom. Vi innser likevel at ei rekkje diagnosar kvalifiserer til « nedsatt tilregnelighet », og meiner at slike menneske ikkje skal fritakast frå straff på skjønnsmessig grunnlag, men heller ikkje skal få utmåla ei unødvendig og uforståeleg straff. Derfor opnar vi for straffenedsettjing i slike tilfelle.

       Det er knapt mogleg på forståeleg vis å gje noka stemmeforklaring i denne saka, så eg stoler på at presidenten på forsvarleg vis kan lose oss gjennom den kompliserte avstemminga. Så tar eg opp dei forslaga som Kristeleg Folkeparti er åleine om, og dei som Kristeleg Folkeparti er saman med andre om, og som enno ikkje er tatt opp.

       Vidar Brynsplass (A) : I innstilling til Ot.prp.nr.87, side 21, omtaler flertallet - hvor også Kristelig Folkeparti inngår - vilkårene for forvaring. Flertallet går her inn for å utvide vilkårene fra å gjelde alvorlige forbrytelser til også å gjelde summen av mindre alvorlige forbrytelser. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å sette som vilkår samfunnets behov for beskyttelse og vern og enkeltmenneskers behov for beskyttelse av liv, helse og frihet.

       Jeg har følgende spørsmål til representanten Apelthun Sæle: Kan hun forklare oss andre hvilke vilkår hun vil sette for forvaring, og kan hun gi oss noen eksempler på hvilke forbrytelser hun snakker om når hun går inn for å innlemme summering av forbrytelser som vilkår for forvaring?

       Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV er kategorisk på at personer som på handlingstidspunktet var bevisstløse, ikke kan straffes, samtidig som de ikke setter krav om sammenheng mellom en psykose og voldshandlingen for at en person skal kunne gå straffri. Arbeiderpartiet vil ha en skjønnsmessig vurdering av domstolene om også personer som var bevisstløse på handlingstidspunktet, skal kunne gå straffri. Det betyr at disse partiene åpner muligheten for at personer som ikke passer inn på en psykiatrisk institusjon fordi de på behandlingstidspunktet ikke lider av noen alvorlig psykiske lidelser, kan gå straffri eller overføres til behandling i psykiatriske institusjoner.

       Fremskrittspartiets hovedprinsipp er at folk er ansvarlige for sine handlinger. Vi godtar derfor bare straffrihet i de tilfellene hvor lovbruddene står i sammenheng med psykosen. Fremskrittspartiet får solid faglig støtte for et slikt standpunkt i en lengre artikkel i Dagbladet den 4. desember av professor Einar Kringlen. Kringlen mener at selv psykotiske pasienter bør kunne stilles til ansvar for sine handlinger hvis den kriminelle handlingen ikke er direkte forårsaket av psykosen, slik regelen er både i Storbritannia og USA. Samtlige partier, med unntak av Fremskrittspartiet, setter altså til side de faglige rådene fra Norges kanskje fremste ekspert på området.

       Enda mer alvorlig er det at samtlige andre partier vil at ansvaret for de livsfarlige morderne og voldsmennene som dømmes til behandling, skal plasseres hos fylkeskommunene ved at behandlingen skal skje innenfor det allerede fra før hardt belastede psykiske helsevern som er underlagt fylkeskommunen. Etter bare tre uker med døgnopphold i institusjon skal den faglig ansvarlige ved institusjonene bestemme hvordan det tvungne helsevernet skal gjennomføres, bl.a om det er behov for opphold på døgnbasis etter at den innledende perioden er utløpt. Selv om loven sier at det skal legges vekt på samfunnets behov for beskyttelse når denne avgjørelsen blir tatt, åpnes det altså for at en voldsmann eller drapsmann - ja, teoretisk kan det være en massemorder - kan få behandling utenfor institusjon etter bare tre uker, slik at han igjen kan stikke kniven i ryggen på en tilfeldig forbipasserende på gaten. Dersom noe slik skulle skje i fremtiden, er det greit å vite hvilke partier som er medansvarlige gjennom de vedtakene som nå blir gjort.

       Høyre foreslår å utvide institusjonsoppholdet til tre måneder - et forslag Fremskrittspartiet støtter som subsidiært standpunkt. Men heller ikke Høyre ønsker at ansvaret skal være statlig, og at de personene det gjelder, skal bli behandlet i en rømningsfri statlig institusjon.

       Fylkeskommunenes psykiatriske helsevern er hardt presset - pasientene står i kø. Det åpner åpenbart for et press i retning av for rask utskrivelse fra institusjonsopphold. Flertallets forslag virker derfor absolutt ikke betryggende for samfunnet. Flertallets politikk, og det gjelder i dette tilfellet alle partier utenom Fremskrittspartiet, vil kunne resultere i nye tragedier og føre til nye tap av uskyldige menneskeliv - tragedier som kunne vært unngått dersom flertallet hadde støttet Fremskrittspartiets forslag om strenge regler for hvem som kan gå straffri, og et statlig ansvar for behandlingen av de sterkt psykotiske, som overføres til behandling i en statlig behandlingsinstitusjon av fengselsliknende karakter med anledning til overføring til forvaring i fengsel dersom de blir friskmeldt, men fortsatt regnes for å være farlige for sine omgivelser. Det er beklagelig at de kriminalliberale partiene på Stortinget også i denne saken fører en politikk som setter uskyldige menneskeliv i fare.

       Helt til slutt bare en stemmeteknisk sak: § 56 d gjelder rusproblemer, og Fremskrittspartiet er uenig både i forslaget i innstillingen og forslaget fra mindretallspartiene. Vi vil likevel stemme for det forslaget som ligger oss nærmest.

       Jeg vil til slutt ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       Det har, som flere talere før meg har vært inn på, vist seg vanskelig å erstatte de gamle og sterkt kritiserte sikringsreglene i straffeloven med nye. Dels henger det sammen med at det er vanskelig å enes om hvordan hensynet til samfunnsbeskyttelsen skal balanseres mot hensynet til human behandling av lovbryteren, og dels henger det sammen med at det er vanskelig å enes om hvor ansvaret for de utilregnelige lovbryterne som er for farlige til å gå fri, bør ligge. Er det i anstalter under fengselsvesenet, i psykiatriske sykehus - og for så vidt det gjelder de psykiske utviklingshemmede, er det i kommunene?

       Den balansen mellom de ulike hensynene og den ansvarsfordelingen som er foreslått i Ot.prp.nr.87 (1993-1994) og Ot.prp.nr.60 (1995-1996), har ikke fullt ut fått tilslutning fra justiskomiteens flertall. La meg på den bakgrunn kommentere noen punkter i komiteens innstilling nærmere.

       Først: Når det gjelder utilregnelighetsreglene, går flertallet inn for å opprettholde dagens rettstilstand og nøyer seg med å gi reglene en mer tidsmessig ordlyd. Flertallet ønsker ikke at domstolene også skal få adgang til å frita personer med alvorlige psykiske lidelser, psykisk utviklingshemming eller bevissthetsforstyrrelser for straff på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering etter en såkalt fakultativ straffritaksregel - som man har vært inne på her tidligere i dag - slik det ble foreslått i Ot.prp.nr.87 (1993-1994). Ifølge flertallet, som har argumentert for dette tidligere i dag, ivaretas hensynet bak dette forslaget på en prinsipielt riktigere måte ved at det blir innført adgang til å fastsette lavere straff enn minstestraffen eller anvende bøter der fengsel er foreskrevet, når lovbryteren har handlet i en slik tilstand som jeg nettopp beskrev.

       Jeg er ikke enig i det. Det er en vesentlige forskjell mellom frifinnelse og domfellelse, selv om straffen gjøres mild. Faren for at man vil få enkelte klart urimelige domfellelser eller at de medisinsk sakkyndige lar sin diagnose påvirkes av ønsket om å unngå et klart urimelig resultat, vil derfor etter min mening bestå med flertallets løsning. Dette ble argumentert for av representanten Tømmerås tidligere i dag, og jeg skal derfor ikke gå nærmere inn på det, men si meg helt enig i det som kom fram fra hennes side.

       Når det gjelder handlinger begått i selvforskyldt rus, har komiteens flertall i hovedsak gått inn for å opprettholde gjeldende rettstilstand, mens det i Ot.prp.nr.87 ble foreslått en viss utvidelse av adgangen til å sette lavere straff enn minstestraffen eller anvende bøter der fengsel er foreskrevet, når lovbryteren handlet under en bevissthetsforstyrrelse som skyldtes selvforskyldt rus.

       Etter mitt syn er det ikke riktig å tolke Regjeringens forslag som utslag av overbærenhet med rushandlinger. Formålet med forslagene var å gjøre det mulig å unngå urimelige resultater i særlige tilfeller, og jeg tør legge til at det også var formålet bak denne fakultative bestemmelsen. Man ønsker altså å lage et system som åpner muligheter for å unngå de klart urimelige resultatene. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til flertallet når det understreker at siden store deler av voldsforbrytelsene begås i rus, er det viktigere enn noensinne å minne om at ansvaret for ens handlinger hviler på en selv. Jeg gir full tilslutning til en slik argumentasjon.

       Jeg er glad for at komiteens flertall understreker at det er viktig at særreaksjonene for utilregnelige lovbrytere ikke er strengere og mer inngripende overfor lovbryteren enn formålet tilsier.

       Jeg er også glad for at komiteen går inn for at sikringsordningen oppheves, og at flertallet - alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti - går inn for at de som var psykotiske eller bevisstløse i gjerningsøyeblikket, på visse vilkår skal kunne dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Dette vil innebære at helsevernet gis rett og også plikt til å ta hånd om den domfelte.

       Jeg har merket meg at flertallet forutsetter at det før loven trer i kraft, opprettes et utvalg med medisinsk kompetanse som kan gi fylkeshelsesjefen råd om hvor den domfelte skal plasseres, og jeg vil selvfølgelig sørge for at dette blir fulgt opp. Jeg har merket meg argumentasjonen fra saksordføreren, som gikk på at dette langt på vei må ta knekken på den kritikken som en del fagfolk har kommet med de siste ukene, og slutter meg for så vidt til den argumentasjonen.

       Jeg er glad for at flertallet går inn for at vilkårene for å idømme overføring til tvungent psykisk helsevern skal være som foreslått i Ot.prp.nr.87. Jeg har imidlertid merket meg at flertallet mener de lovbrudd som gir mulighet for særreaksjon, kan vise seg å være for sterkt begrenset, slik vi var inne i en ganske interessant runde om i sted etter innlegget fra representanten Apelthun Sæle.

       Etter mitt syn bør idømmelse av særreaksjon bare være aktuelt der vedkommende utgjør en alvorlig fare for sine medmennesker. Departementet vil selvfølgelig gjennomgå de nye reglene etter at de har virket en tid for å vurdere om de gir nødvendig beskyttelse.

       Et av de viktige trekkene ved denne reformen er reglene om at det jevnlig skal prøves om vilkårene for å opprettholde særreaksjonen fortsatt er oppfylt. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at flertallet følger opp forslaget i Ot.prp.nr.87 på dette punkt, og at det ikke er flertall for at påtalemyndigheten ved enhver prøvelse om særreaksjonen kan opphøre, skal kunne begjære at vedkommende i stedet skal overføres til anstalt under fengselsvesenet. Selv om jeg tror at en slik adgang sjelden ville bli brukt, er det grunn til å frykte at en slik ordning ville redusere den domfeltes behandlingsmotivasjon og også skape frykt for å begjære opphør av særreaksjonen.

       Et eget spørsmål er om den faglig ansvarlige skal kunne begjære overføring til anstalt under fengselsvesenet når den sinnstilstanden som gjorde domfelte strafferettslig tilregnelig, er trengt tilbake, men domfelte fortsatt vurderes som farlig. Justisdepartementet har vurdert dette i forhold til kravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon i et eget brev til komiteen.

       Flertallet - alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti - støtter forslaget og går samtidig inn for visse justeringer av lovforslaget som departementet anbefalte i brevet.

       Adgangen til overføring til anstalt under fengselsvesenet skal bare unntaksvis være aktuell der det psykiske helsevernet ikke lenger har noe å tilby den domfelte, samtidig som det er uforsvarlig å sette vedkommende fri. Jeg nevner i denne forbindelse at psykiatrien de aller siste årene i større grad enn tidligere har et tilbud om behandling også til karakteravvikere. Antakelig vil derfor regelen bli brukt enda sjeldnere enn man så for seg da den ble utformet. Jeg vil videre understreke at den domfelte skal overføres til anstalt eller avdeling som er spesielt tilpasset personer med tidsubestemte reaksjoner, og at vedkommende her skal tilbys hjelp for å mestre sitt problem.

       Komiteen støtter forslaget om å oppheve det dobbeltsporede system med straff og sikring for farlige, tilregnelige lovbrytere. Flertallet - alle unntatt Sosialistisk Venstreparti - støtter også forslaget om at det i stedet etableres en tidsubestemt straff - forvaring. Et annet flertall - alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti - mener imidlertid at det bør fastsettes en minstetid for å sikre at de forvaringsdømte ikke blir mildere behandlet enn andre. De mener også at minstetiden skal kunne settes så høyt som ti år.

       Det er ikke vanskelig å forstå flertallet når det peker på at forvaringsdommen ikke må bli mildere enn en ordinær straffedom ville vært. I likhet med representanten Tømmerås ville jeg ikke miste søvnen om det skjedde en gang i ny og ne, men jeg vil uttrykke forståelse for argumentet.

       Man må imidlertid også vektlegge den ekstrabelastningen det er å være idømt en tidsubestemt reaksjon - det synes jeg er et viktig moment. Det er en ekstrabelastning, og det bør vektlegges. Minstetiden bør derfor ikke settes høyere enn til det tidspunktet den forvaringsdømte kunne blitt prøveløslatt hvis vedkommende hadde blitt idømt en vanlig straffedom. Noe annet ville innebære at den forvaringsdømte ville bli dømt uforholdsmessig strengt, og det vil vi vel heller ikke ha noe av.

       Komiteens flertall går inn for at vilkårene for å idømme forvaring skal være som foreslått i Ot.prp.nr.87. I merknadene sier imidlertid flertallet at « begrepet alvorlig forbrytelse innenfor nærmere angitte grupper av lovbrudd også må omfatte flere forbrytelser innen samme gruppe som i sum gjør den straffbare aktivitet alvorlig ». Det var her representanten Apelthun Sæle la opp til en diskusjon. Det er mine notater som har vært skriblet i, så jeg henviser til det under dette punkt.

       Det synes som om flertallet mener at den foreslåtte lovbestemmelsen åpner for idømmelse av forvaring ved mindre alvorlige lovbrudd fordi de forekommer hyppig. Og det bekymrer meg - i likhet med representanten Tømmerås - om begrepet « alvorlig forbrytelse » utvides til også å gjelde mindre alvorlige handlinger som i sum skal gjøre den straffbare aktivitet alvorlig. I utgangspunktet bør forvaring kun benyttes overfor de handlinger som isolert sett er en alvorlig forbrytelse, og jeg tør minne om at forvaringsbestemmelsene må ha som siktemål å ramme de farlige og ikke de plagsomme.

       Jeg er imidlertid enig med flertallet når det sier at det etter en tid vil være nødvendig å vurdere om det er satt for sterke begrensninger av i hvilke tilfeller forvaring kan anvendes. En slik etterprøving vil bli foretatt.

       Flertallet går inn for at prøvetiden for løslatelse på prøve skal kunne være på inntil fem år. Flertallet understreker at det må kontrolleres at vilkårene for prøveløslatelse etterleves, og at det reageres med gjeninnsettelse ved alvorlige brudd. Det er jeg helt enig i. Jeg har også merket meg at flertallet peker på at det må være adgang til innsettelse i varetekt hvis vilkårsbruddene kan aktualisere faren for nye straffbare handlinger. Dette vil antakelig kreve en lovendring, noe jeg vil komme tilbake til i forbindelse med ikrafttredelsesproposisjonen.

       Jeg har også merket meg at komiteen finner det nødvendig at Stortinget får muligheten til å vurdere om psykiatrien og kriminalomsorgen har den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta oppgavene med å ta hånd om særreaksjonsdømte, og at ikrafttredelse derfor ikke vil finne sted før det er bestemt ved egen lov, som jeg var inne på i sted, og det vil derfor bli fremmet en proposisjon om en slik ikrafttredelse. Men vi vil vente med dette inntil stortingsmeldingen om psykiatrien og kriminalomsorgen foreligger. Det ser jeg på som logisk og hensiktsmessig for Stortingets behandling av saken.

       Jeg skal så helt kort kommentere komiteens innstilling om særreaksjon for psykisk utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes. Flertallet - alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti - mener at både prinsipielle og praktiske grunner taler mot at kommunene skal ha et ansvar for gjennomføringen av en særreaksjon for de psykisk utviklingshemmede lovbryterne, slik det ble foreslått i Ot.prp.nr.60. Flertallet går inn for at det skal opprettes en sentral fagenhet. Som en konsekvens av sitt syn foreslår flertallet at Regjeringen bes om å utarbeide et nytt lovforslag basert på de merknader som fremgår av innstillingen. Regjeringen vil naturligvis i tråd med dette komme tilbake med lovforslag om særreaksjon for de psykisk utviklingshemmede lovbrytere, hvor man har tatt hensyn til merknadene i innstillingen. Jeg vil imidlertid få lov til å si at jeg finner det beklagelig at det ikke har lykkes å få et flertall for forslaget til særreaksjon i Ot.prp.nr.60, først og fremst fordi jeg tror man med forslaget hadde greidd å etablere en ordning som forener hensynet til samfunnsbeskyttelse med hensynet til den psykisk utviklingshemmede lovbryteren på en god måte. Det som kanskje er like beklagelig, er at det vil ta enda lengre tid før det nye særreaksjonssystemet er på plass og kan begynne å virke. Ikke minst for de sinnslidende lovbryterne er denne forsinkelsen etter min mening meget uheldig.

       Helt til slutt vil jeg få lov å si at jeg opplever det slik at denne debatten nettopp avspeiler det alle for så vidt har vært inne på, at vi her står overfor store og vanskelige prinsipielle spørsmål, og jeg ser med tilfredshet at vi i hvert fall har kommet ett skritt nærmere.

       Arild Hiim (H) : Jeg vet ikke om jeg klarer å berøre alt i én replikk.

       Først og fremst må jeg si at Arbeiderpartiet har bidratt til å reise en underlig debatt her knyttet til våre uttalelser om at summen av flere mindre alvorlige forbrytelser også kan fremtre som alvorlig. Vi har ikke sagt at det skal dreie seg om en annen art forbrytelser, men vi har pekt på at summen av forbrytelsene kan gjøre at man totalt sett anser det for å være så alvorlig at det burde falle inn under vedkommende bestemmelse. Det er ikke endret et komma i selve lovforslaget, så det er forhåpentlig et tolkningsproblem for domstolen og en oppfordring ikke minst til departementet om å følge med. Så den replikken man forsøkte seg på overfor representanten Apelthun Sæle her i sted, tror jeg skyldes at man ikke helt ut har lest lovforslaget godt nok.

       Når statsråden i sin siste kommentar beklager at man kan få utsatt gjennomføringen av denne tvungne særomsorgen for psykisk utviklingshemmede fordi det er bedt om at det blir utarbeidet et nytt lovforslag, må jeg jo si to ting: Det ene er at det både etter Regjeringens og flertallets forslag forutsettes at det skal opprettes en sentral institusjon, og det er ingen grunn til å vente med forberedelsene av det arbeidet, selv om man altså skal komme tilbake med et regelsett som vi ønsket å gi Regjeringen innflytelse på fremfor å utarbeide det fullt ut herfra. Dernest er jo alle så opptatt av dette spørsmålet at jeg tillater meg å regne med at det gis prioritet i departementet og i hvert fall her i Stortinget. Når saken kommer tilbake, får vi tro Stortinget vet hva det vil. Så at det skulle innebære noen utsettelse, tror jeg ikke. Jeg tror tvert om at Regjeringen bør sette fart i arbeidet med å sørge for at psykiatrien settes i stand til å ta hånd om denne oppgaven. Dessverre er det det momentet jeg frykter mest når det gjelder utsettelse av denne reformen, og jeg tror dette i stor grad avhenger av Regjeringens vilje til å sette psykiatrien bedre i stand til å ta denne nye oppgaven.

Statsråd Anne Holt : Jeg hadde problemer med å oppfatte noe spørsmål i representanten Hiims replikk, men jeg griper likevel anledningen til å forfølge min argumentasjon når det gjelder forslaget om at summen av forbrytelser også skal kunne gi grunnlag for forvaring.

       Hvis det er slik at det er den samme type forbrytelse som fra før av stod i forslaget, som i sum skal kunne føre til dette, hva i all verden er vitsen med tilføyelsen da? Hvis en enkelt ting kan føre til en reaksjon, hvorfor i all verden skal man da i tillegg si det helt opplagte at hvis det er flere av den samme, så har man også muligheten til det? Det er en logikk som går utenfor min fatteevne, men det kan selvfølgelig hende at det er den det er noe i veien med.

       Når det gjelder kommentaren omkring Ot.prp.nr.60, må det være tillatt å påpeke at en tilbakesending til departementet vil kunne medføre en beklagelig forsinkelse. Når det er sagt, er det klart at vi vil gi dette høy prioritet, for også vi er svært opptatt av at dette er et problemområde som det haster med å få orden i, selv om vi har brukt noenogtjue år til nå.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg må si at jeg lyttet med interesse til statsrådens forsvar for den ordningen at den som er kjent strafferettslig utilregnelig, kan overføres til fengsel når sinnslidelsen er trengt tilbake.

       Statsråden understreket at det ville være aktuelt i svært få tilfeller, og at der det ville være aktuelt, var der det var fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger.

       Men jeg er ikke i stand til å forstå hva som vil være forskjellen for den personen som er i en sinnstilstand hvor det er fare for straffbare handlinger, i forhold til andre personer som også kan komme til å begå straffbare handlinger. Fordi jeg antar - det vil jeg gjerne ha bekreftet - hører du ikke, statsråd?

       Kan det forsvares at en skal settes i fengsel for en gjerning som en er kjent strafferettslig utilregnelig i forhold til? Når en er strafferettslig utilregnelig, så er en å oppfatte som ikke skyldig.

       Jeg vil gjerne ha litt utdyping av det fra statsråden. Jeg skjønner argumentet om faren for gjentakelse av straffbare handlinger, men en fare for at en kan komme til å begå alvorlige straffbare handlinger er ikke i henhold til norsk rett et grunnlag for innsetting i fengsel i forebyggende øyemed.

       Kan statsråden kommentere den problemstillingen nøyere - kan statsråden forsvare at den som er kjent strafferettslig utilregnelig, kan bli overført til fengsel?

       Dei som kjem inn under tvangsomsorgslova, er lovbrytarar som er psykisk utviklingshemma i så sterk grad at dei blir rekna som utilreknelege og difor ikkje kan dømmast til fengselsstraff. Det er òg eit vilkår at dei har gjort eller prøvt å gjere alvorlege lovbrot, og at det er fare for gjentaking. Det må òg vere eit vilkår at det er nødvendig å verne samfunnet mot desse personane.

       Senterpartiet er einig i at det skal kunne idømmast tvungen særreaksjon eller tvungen omsorg for forbrytarar som er sterkt psykisk utviklingshemma. Dei lovbrytarar som er lettare psykisk utviklingshemma, og som kan reknast som tilreknelege, skal kome inn under dei ordinære straffereaksjonane.

       Regjeringa føreslår at tilrettelegging av opplegget rundt ein som er idømd tvungen omsorg, skal leggjast til kommunane. Her er vi ved eit viktig prinsipielt spørsmål. Er det rett at kommunane skal ha ansvaret for tilrettelegging og dagleg ansvar for opplegget rundt ei gruppe lovbrytarar? Rett nok er dette ei lita gruppe, og ei gruppe som ikkje er tilrekneleg og difor ikkje skal sone straff i fengsel, men dei er lovbrytarar som det er fare for kan utføre nye alvorlege brotsverk. Opplegget rundt desse kan bli både omfattande og kostbart.

       Sjølv om det er føresett at staten skal dekkje alle nødvendige utgifter ved særreaksjonen, kan det stillast spørsmål ved om Regjeringa verkeleg meiner at kommunane skal få dekt alle utgiftene. I proposisjonen er det nemleg sagt at i dei tilfella dei dømde i periodar oppheld seg i den sentrale fageininga, må kommunane halde ved lag opplegg og beredskap i kommunen. Men i desse tilfella vil departementet vurdere moglege avkortingar i kommunane sine tilskot. Med andre ord skal kommunane vere pålagde å halde ved lag opplegget kontinuerleg, men staten skal ikkje dekkje alle kostnadene. Då kan det vere grunn til å stille spørsmålet om det også på andre område i denne saka er slik at kommunane ikkje får dekt alle utgiftene.

       Regjeringa sitt opplegg er at kommunane, som før nemnt, skulle ha ansvaret for oppbygginga av tilbodet, både når det gjeld bygningar og bemanning. Framlegget føreset at tvungen omsorg i kommunal bustad blir slik at samfunnet verkeleg blir verna mot fare for alvorlege lovbrot. Dette tyder at det her ville bli snakk om bustader der sikringsomsynet blir eit heilt anna enn det som er vanleg i andre bustader kommunane har til psykisk utviklingshemma. Det vil vere tilfeldig kva kommune eller kommunar som måtte skaffe slike bustader. Truleg måtte aktuelle kommunar, som rett nok ville vere få, måtte byggje nye og spesielle bustader. Byrdene ville bli svært ulike frå kommune til kommune.

       Særreaksjonen vi snakkar om, er heildøgns omsorgsteneste der det så langt det er forsvarleg skal vere slik at den domfelte også skal ha eit aktivt og meiningsfullt tilvære. Dette tyder både samvær med andre og behandling, dersom det kan reknast med å gje resultat. For å kunne gjennomføre eit slikt opplegg på ein god måte er det nødvendig at det er tilgang på fagfolk på fleire område. Regjeringa føreset òg dette når det i framlegget blir sagt at det er øvste faglege ansvarlege i kommunen som skal avgjere kva tiltak og kva tenestetilbod den domfelte skal motta, men det er dei tilsette ved bustadene som må ta mange av dei daglege avgjerdene.

       Spørsmålet blir då om kommunane har den nødvendige ekspertisen for å gjennomføre ei slik reform som dette er. Vi som for ikkje så mange år sidan var lokalpolitikarar og også var med og gjennomførte HVPU-reforma, vil nok stille oss svært tvilande til om kommunane har den ekspertisen som skal til for å ta hand om desse svært krevjande klientane. Vi veit at då HVPU-reforma vart innført, måtte mange kommunar sende eigne folk på utdanning for i det heile å få fagfolk. I påvente av at folk skulle bli ferdig utdanna måtte mange ufaglærte gå inn i arbeidet med psykisk utviklingshemma. Det er heller ikkje å leggje skjul på at mange kommunar framleis manglar folk med utdanning for å arbeide på dette området. Dersom kommunane også skulle få ansvar for gruppa av sterkt psykisk utviklingshemma lovbrytarar, legg vi på kommunane ei oppgåve som ville forverre ein frå før vanskeleg situasjon.

       Ei anna side ved personellsituasjonen er at det vi snakkar om, er svært tunge og krevjande omsorgsoppgåver. Ut frå erfaring vil det bli stor slitasje på personellet og truleg tilsvarande stor gjennomtrekk i desse stillingane. Dette vil ikkje gjere situasjonen lettare for aktuelle kommunar.

       I Senterpartiet meiner vi at det prinsipielle bør vere at det er staten som har hovudansvaret for tiltak som primært har som føremål å sikre samfunnet mot alvorlege lovbrot. Særreaksjonen tvungen omsorg for psykisk utviklingshemma lovbrytarar bør difor vere eit statleg ansvar og ikkje eit kommunalt. Dette er likevel ikkje til hinder for at fageininga, som vi meiner skal ha ansvaret for særreaksjonen overfor den psykisk utviklingshemma, kan kjøpe tenester hos enkeltkommunar. Vi føreset at det blir gjeve nærare reglar for inngåing og gjennomføring av slike avtaler.

       Senterpartiet er i innstillinga med i eit fleirtal som har skissert ei løysing som på vesentlege punkt skil seg frå Regjeringa sitt framlegg. Ei naturleg fylgje av dette fleirtalsopplegget er at det ikkje skal vere høve til å overføre dei som har fått særreaksjon, til fengsel. Særreaksjonen tvungen omsorg skal berre omfatte sterkt utviklingshemma. Etter vårt syn er det uheldig å overføre desse til fengsel.

       Senterpartiet er altså ueinig med Regjeringa i det viktige prinsippet om kven som skal ha ansvaret for tilrettlegginga av tvungen omsorg. Av dette fylgjer at det blir vesentleg avstand mellom Regjeringa sitt framlegg og det Senterpartiet meiner bør vere opplegget. Men vi er likevel ikkje ueinige om nett alt, og eg vil til slutt nemne nokre få punkt i framlegget frå Regjeringa der Senterpartiet gjev tilslutning til framlegget.

       Vi er samde i at det skal oppnemnast hjelpeverje for den dømde. Vi sluttar oss òg til at det skal vere ankerett for vedtak som er fatta av fageininga, og at ankeinstansen blir kontrollkommisjonen. Sidan vi går mot at ansvaret for opplegget og gjennomføringa skal vere kommunalt, blir det ikkje aktuelt å ha fylkeskommunen som ankeinstans.

Vidar Brynsplass (A) : Regjeringen blir i innstillingen til Ot.prp.nr.60 (1995-1996) av flertallet bedt om å komme tilbake til nye lovtekster i tråd med merknadene fra det samme flertall. Det finner jeg naturlig, i og med at disse merknadene er så prinsipielt forskjellig fra det opprinnelige forslaget fra Regjeringen. Det som ikke er så naturlig - jeg vil vel heller kalle det oppsiktsvekkende - er det faktum at flertallet i denne saken har snudd 180o på et prinsipp som jeg må si jeg trodde var omforent i denne sal.

       Jeg finner det nødvendig å redegjøre litt for behandlingen av reformen for psykisk utviklingshemmede, og hvordan Stortinget så på saken den gang.

       I Innst.S.nr.18 (1987-1988) sluttet Stortinget enstemmig opp om de retningslinjer som ble trukket opp når det gjaldt avvikling av det særskilte helsevernet for psykisk utviklingshemmede, og at kommunene skulle få ansvaret fra 1. januar 1991. Bare SV ønsket i sin merknad at reformen skulle gjennomføres ett år tidligere enn stortingsflertallet.

       I Innst.O.nr.78 (1987-1988) gikk en enstemmig inn for avvikling av institusjoner og la endringer inn i sykehusloven for å oppfylle reformen. Her var det ikke en eneste særmerknad.

       Til slutt vil jeg nevne Innst.S.nr.240 (1989-1990), hvor igjen et enstemmig storting gikk inn for de retningslinjer som Regjeringen hadde lagt fram om gjennomføring av reformen. Her var det riktignok en del særmerknader, men ingen av disse merknadene knyttet seg til noen som helst prinsipiell motstand mot reformen.

       Det er derfor vanskelig for meg å se hvilke prinsipielle holdninger som ligger til grunn for de merknader flertallet har tatt inn i den innstillingen vi behandler i dag. Arbeiderpartiet mener at for de aller fleste psykisk utviklingshemmede vil den beste løsningen være å oppholde seg i sitt nærmiljø, og at dette i like stor grad gjelder om vedkommende har begått lovbrudd og er utilregnelig.

       De fleste fylkeskommunale institusjoner for psykisk utviklingshemmede er nå nedlagt. Vi mener derfor at det mest naturlige nå er - ikke minst i forhold til den prinsipielle holdningen som ligger til grunn for reformen jeg nevnte - at en gjennomføring av særreaksjoner i hovedsak skal skje i vedkommendes hjemkommune i form av tvungen omsorg i bolig med heldøgnstjenester. Siden vi mener dette, er det også naturlig at ansvaret for denne gjennomføringen blir tillagt kommunene.

       Også i Arbeiderpartiet ser vi at en slik reform kan skape praktiske problemer for enkelte kommuner. Vi har derfor understreket i våre merknader betydningen av den foreslåtte statlige, sentrale fagenhets rolle. Denne enheten skal både kunne tilføre kommunene fagkompetanse de i dag ikke har tilgang på, og enheten må ta omsorgen for den domfelte dersom kommunen ikke kan gi et tilfredsstillende tilbud.

       Flertallet går i sine merknader langt i å si at den sentrale enheten skal bli en selvstendig anstalt. Arbeiderpartiet er bekymret for hva dette kan føre til. Her ligger det etter vår mening flere forhold som ikke er vurdert i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Det vi nå har diskutert i flere tiår, kunne med denne behandlingen gitt en gunstig løsning for dem dette gjelder. Dessverre ser det nå ut til at flertallet, fordi de går fra sine tidligere prinsipper, gir disse menneskene enda en utsettelse. Dette kan vi bare ta til etterretning, selv om vi beklager det.

Anders C Sjaastad (H) : Jeg skal nøye meg med å konsentrere meg om en problemstilling som har stått ganske sentralt i debatten, bl.a i forbindelse med replikkordskiftet etter saksordførerens innlegg. Det er spørsmålet om den såkalte fakultative straffritaksregel.

       Jeg tror det er riktig som flere har vært inne på, at det er i grunnen to prinsipielle syn som her står mot hverandre når det gjelder flertall og mindretall. Litt enkelt sagt vil jeg fastholde at flertallet ønsker at den enkelte skal være straffansvarlig så langt som mulig inntil et punkt hvor det er klart at vedkommende er utilregnelig. Det Arbeiderpartiet går inn for - satt litt på spissen - er at man skal være straffansvarlig kortest mulig i forhold til dette med fakultativ straffritaksregel. Ser man på begrepet utilregnelighet, er det et klart medisinsk anliggende rett og slett å vurdere om den enkelte har sett rekkevidden av sine handlinger. Det er altså en medisinsk og ikke en juridisk oppgave å kunne fastslå dette. Men i den situasjon der en medisinsk fagmann har sett tegn på alvorlige sinnsforstyrrelser, vil det være juristens oppgave å ta hensyn til dette i straffeutmålingen, slik flertallet går inn for. I praksis behøver det ikke bli stor forskjell, fordi flertallet gir anledning til nedsatte straffer, til og med muligheten for bøter. Så for den enkelte som blir dømt, vil realiteten antagelig være nesten hipp som happ, bortsett fra at vedkommende blir gjort ansvarlig for sine handlinger, som vi altså prinsipielt mener er meget viktig.

       Så har man fra Arbeiderpartiets og Regjeringens side forsøkt å bagatellisere hvor mange som ville bli omfattet av en slik fakultativ straffritaksregel. Jeg mener at forsvarsadvokater ville gjøre en dårlig jobb - ja ikke engang ville gjøre jobben sin - hvis de ikke ville forsøke å utnytte en slik regel for å få frikjent sin klient, så jeg må nok si at både juristen - i dag statsråden - og stortingsrepresentanten, stud. jur. Tømmerås, undervurderer hva en god forsvarsadvokat ville gjøre i forhold til en fakultativ straffritaksregel. Dette er altså også en grunn til at flertallet ikke har ønsket å beholde denne regelen i forslaget fra Regjeringen.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det er naturlig for meg i denne debatten å si litt om det som angår mennesker med psykisk utviklingshemming.

       Forslaget om særreaksjoner for psykisk utviklingshemmede består av to deler. Den ene delen dreier seg om for hvilke personer særreaksjonen skal gjelde, jf. reglene i straffeloven §§ 44, 45 og 56. Dette er behandlet i Innst.O.nr.34. Den andre delen gjelder gjennomføringen av en idømt særreaksjon for denne gruppen. Dette er behandlet i Innst.O.nr.33.

       Jeg vil i dette innlegget ikke gå nærmere inn på utilregnelighetsspørsmålet, dvs. hvilke personer som etter Regjeringens forslag skulle ha kunnet få særreaksjon. Flertallets forslag innebærer at grensen mellom tilregnelighet og utilregnelighet for psykisk utviklingshemmede går ved høygradig psykisk utviklingshemming. De lettere psykisk utviklingshemmede skal regnes som tilregnelige og få enten straff eller forvaring. Dermed blir situasjonen for denne gruppen prinsipielt den samme som i dag, med de problemene dette innebærer. For de høygradig psykisk utviklingshemmede skal det jo utarbeides et nytt forslag, så jeg går ikke nærmere inn på det nå.

       En vesentlig del av bakgrunnen for forslaget om særreaksjoner overfor lettere psykisk utviklingshemmede var at kriminalomsorgen ikke var i stand til å ta hånd om dem som de fikk ansvaret for, på en måte som var akseptabel. Disse klientene passet ikke i fengsel eller sikringsanstalt, først og fremst fordi de ikke hadde noen sjanse til å hevde seg i forhold til de andre innsatte. De ble lett mobbeofre, og verken betjening, andre innsatte, de pårørende eller klientene selv fant dette som en holdbar situasjon. Klienter med sikringsdom ble derfor skrevet ut så snart som mulig, og ble i realiteten i kommunene. Det var der gjennomføringen av sikringen i realiteten kom til å skje. Dette skapte mange problemer i kommunene, først og fremst knyttet til finansiering av tiltakene - noe som i små kommuner kunne føre til helt uakseptable resultater. Fra 1993 har Stortinget vedtatt en bevilgning som skulle gå til å dekke en vesentlig del av kostnadene for de personene med psykisk utviklingshemming som befant seg i en kommune, men som var under sikring. I den tiden som er gått, har det stort sett vært 12-14 personer som det er blitt gitt midler til gjennom denne ordningen. I dag omfatter ordningen 15 personer, og det kommunale tilskuddet er i gjennomsnitt i underkant av 800.000 kr pr. person. Dette skal dekke 70 %, slik at totalkostnadene da ligger i overkant av 1 mill. kr pr. person. Vi antar at de fleste - kanskje alle - som i dag befinner seg i en slik kommunalt tilrettelagt ordning, tilhører gruppen lettere utviklingshemmede. Det er derfor mulig at det kan bli få - om noen i det hele tatt - i denne gruppen som det skal utarbeides et nytt opplegg for.

       Lettere psykisk utviklingshemmede vil etter flertallets forslag kunne få to hovedtyper av reaksjoner hvis de begår straffbare handlinger - straff eller forvaring. Dette innebærer i prinsippet at de aller fleste av dem som er i kommunene i dag, etter flertallets forslag ikke skulle vært der.

       Det er forvaring som blir parallellen til forslaget om særreaksjon. Der hvor det foreligger gjentakelsesfare, vil det kunne idømmes forvaring i stedet for fengsel. Foruten hensynet til klientene var forslaget som Regjeringen la fram om særreaksjoner begrunnet i et ønske om å gi kommunene nødvendig hjemmel og finansielle muligheter for en forsvarlig gjennomføring. Når dette nå utelukkes ifølge flertallets innstilling, blir spørsmålet hvordan dette tilfredsstillende kan organiseres innenfor kriminalomsorgens egne rammer.

       Jeg vil også nevne at man etter flertallets forslag mister den mulighet som særreaksjonssystemet gav for å prøve ut tiltak som kunne være til nytte også etter utløpet av særreaksjonstiden. Det er karakteristisk for psykisk utviklingshemmede mennesker at de har en begrenset evne til å overføre læring, slik at endringsmulighetene ville blitt bedre ivaretatt om den psykisk utviklingshemmede også i særreaksjonstiden hadde levd mest mulig tilnærmet de forhold vedkommende skal leve under seinere i livet.

       Dagens praksis med sikring i kommunal omsorg gir grunnlag for å mene at kommunene ville ha klart denne oppgaven, særlig med støtte fra den sentrale enheten som lå i forslaget. Jeg er heller ikke i tvil om at løsningen med særreaksjon og kommunal gjennomføring ville vært bedre for den psykisk utviklingshemmede enn det som kriminalomsorgen - i hvert fall hittil - har kunnet tilby.

       I det hele tatt må det understrekes at det etter forvaringsperiodens utløp vil være bostedskommunens ansvar å gi et tilbud til vedkommende, og det er et springende punkt. Det er denne situasjonen vi med vårt forslag har lagt særlig vekt på å lage et godt opplegg for. Jeg kan ikke se at et kanskje mangeårig opphold i en statlig spesialinstitusjon er et godt utgangspunkt for kommunal ansvarsovertakelse etter forvaringsperiodens avslutning. Dette forholdet - som jeg anser som sentralt - kan jeg heller ikke se at komiteflertallet har undergitt en mer inngående vurdering.

       Avslutningsvis: Slik tilrådingen ligger fra komiteen i dag, vil det innebære at Regjeringen kommer tilbake med et nytt opplegg - det er det flertallet ber om - i tråd med merknadene. Da må nødvendigvis også spørsmål i tilknytning til den kommunale ansvarsovertakelse etter forvaringsperiodens avslutning drøftes nærmere.

       Det statsråden mente å anføre, må jo dreie seg om de psykisk utviklingshemmede av lettere grad - så langt jeg oppfattet det - og da berøres det jo i liten grad av flertallets forslag i forhold til denne innstillingen til Ot.prp.nr.60. Men det som er viktig for meg å poengtere, er jo at man for det første overlater til domstolen å finne en passende reaksjon for psykisk utviklingshemmede av lettere grad. Og hvis det er aktuelt med forvaring, minner jeg om at her kan myndighetene - dvs. domstolen/påtalemyndigheten - i prinsippet på hvilket som helst tidspunkt prøveløslate etter nærmere vilkår, og da kan man utmerket godt finne et opplegg slik statsråden nå etterlyser. Det er ingen ting i veien for det. Så jeg kan ikke begripe hva problemet består i.

       Men slik jeg oppfatter det, handler Ot.prp.nr.60 først og fremst om dem som skal dømmes til tvungen omsorg fordi de ikke er strafferettslig tilregnelige - parallellen til dom på behandling. Det dreier seg da om høygradig psykisk utviklingshemmede. Det er ytterst få. Så langt jeg kan se, snakker man om at det kanskje kan være snakk om rundt fem-ti stykker maks. Jeg deler mye av statsrådens betenkeligheter i forhold til plassering i en spesialinstitusjon. Jeg er også betenkt til at man skal bygge opp en særomsorg for en så liten gruppe, samtidig som jeg har prinsipielle betenkeligheter med å skulle bygge opp en slik særomsorg. Det begrunner jeg på samme måte som når det gjelder dom på behandling, at de som ikke er strafferettslig tilregnelige, skal ikke idømmes en særreaksjon.

       Men så til det mer praktiske i det. For også Arbeiderpartiet går jo inn for at en skal bygge ut en sentral fagenhet som skal kunne ta imot dem som blir dømt til tvangsomsorg, at de skal oppholde seg der i seks måneder og kanskje utover det. Og mitt spørsmål er: Ville det ikke ha vært mer naturlig med en ordning der en ser på hele gruppa av psykisk utviklingshemmede som kan være utagerende og farlig for seg selv og sine omgivelser, og se på en generell styrking på institusjonssiden som en kompetanseenhet for den gruppa, ikke bare gruppa på under ti personer?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det som var litt vanskelig å fange opp ut fra spørsmålet, var hvorvidt representanten Holand med en større gruppe fortsatt snakket om dem som begikk lovbrudd - jeg forstår på representanten Holand at det ikke er slik - og da snakker man på mange måter om hele omsorgen med de ulike vanskeligheter som måtte oppstå der.

       Vi har jo en del av spesialkompetansen på dette området, knyttet til fylkesnivået, som var en del av det som ble beholdt på det leddet ved gjennomføringen av reformen. Det er der den fremste spisskompetansen er bygd opp i forhold til spesielle utfordringer innenfor omsorgen for psykisk utviklingshemmede generelt sett. Det er faktisk også bygd opp spesiell fagkompetanse rundt enkelte grupper, f.eks autister. Men det som var et vesentlig poeng med den sentrale fagenheten, var at vi må ha et godt fagmiljø som både skal kunne utrede og legge til rette for hvilken type sikkerhet og tiltak man skal etablere rundt en tungt psykisk utviklingshemmet som faktisk begår alvorlig lovbrudd. Og det vil være like viktig med det opplegget som flertallet nå skisserer, at vi greier å få til en slik forbindelseslinje mellom den faglige kompetansen og kommunen, som i sin tur skal ta over ansvaret også ifølge flertallets innstilling. For jeg greier ikke å tolke flertallet slik at man snakker om en livslang forvaring - man snakker om en forvaring i en gitt periode, ettersom hvor lang særreaksjonstiden er blitt.

Arild Hiim (H) : Bare for å dra opp forutsetningene én gang til så vi er sikker på at vi ikke nå misforstår hverandre: Det som skjer i dag, er at vi plasserer forutsetningene for de psykisk utviklingshemmede av lettere grad i det regelsettet vi nå vedtar. Den saken er så å si avgjort når denne loven trer i kraft. At det i tilknytning til det ligger en del spørsmål om samarbeid og om å finne de fornuftige opplegg når det ikke skal være fengsel eller institusjon, er et annet spørsmål, som overhodet ikke berøres av det vi behandler nå.

       Det som gjenstår i forhold til den opprinnelige Ot.prp.nr.60, altså vår Innst.O.nr.33, er da det som går på dette med psykisk utviklingshemmede av høy grad og hvilket opplegg man legger rundt disse, hvor vi ber om å få tilbake Regjeringens forslag til nærmere regler for det. Her er altså oppfatningen felles når det gjelder behovet for å ha en sentral enhet, men flertallet vil altså tillegge den sentrale enheten hele det faglige ansvaret for den perioden man skal stå under tvungen omsorg. Det er jo ikke noe i veien for å tenke seg at enheten f.eks også kan ta andre oppgaver, som det representanten Holand antydet, men som ligger utenfor denne sak, altså når det gjelder andre utagerende, farlige, tungt psykisk utviklingshemmede - det kan godt være mulig. Det er jo egentlig opp til fagenheten og Regjeringen å vurdere et slikt spørsmål. Dernest har vi regnet det for aktuelt at man er tilknyttet en eller annen regional enhet, kanskje en av de eksisterende fylkeskommunale enhetene. Det er jo også et av spørsmålene som Regjeringen ubetinget må vurdere. Men det vi altså synes, er at denne oppgaven ikke på noen måte er noen typisk kommunal oppgave i den fasen den tungt psykisk utviklingshemmede er i når den tvungne omsorgen innledes.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Ja, jeg er fullt på det rene med hva som ligger i innstillingen fra justiskomiteen i dag. Og det jeg skjønner er komiteflertallets vesentlige begrunnelse for at man ikke ønsker at den kommunale sektoren skal ha ansvaret for disse menneskene i den fasen da de er idømt en særreaksjon, er at oppgaven blir for stor for kommunene, for vanskelig håndterlig faglig og på annen måte. Men det tar ikke bort den problemstillingen som gjenstår, og som er meget stor, for selv om en slik periode er over, innebærer ikke det at sannsynligheten er borte for at vedkommende fortsatt kan komme til å begå lovstridige handlinger, og fortsatt vil ha behov for et meget sterkt apparat bygd opp rundt seg. I mange tilfeller står da hjemstedskommunen litt på bar bakke når perioden er over og vedkommende kommer hjem igjen. Her er det noen forbindelsespunkter som jeg tror det er overmåte viktig at vi greier å ivareta. Hvis ikke, blir det en forskyving av tidspunktet for når kommunen sitter med et tungt ansvar, men det kommer uansett, hvis man ikke ser for seg livsvarig forvaring.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal ikke bruke 3 minutter. Men for meg er det viktig å få svar fra statsråden på det spørsmålet som jeg har prøvd gjentatte ganger under replikkordskiftet å få fram, men som statsråden dessverre ikke hørte. Det dreier seg altså om folk som er kjent strafferettslig utilregnelig og dømt til behandling. Når folk er kjent strafferettslig utilregnelig, betyr det at de ikke er å betrakte som ansvarlig for den handlingen de har begått. Så åpner proposisjonen og flertallets innstilling for at når sinnslidelsen som var grunnlag for at de var kjent strafferettslig utilregnelig, er trengt tilbake, kan de overføres til fengsel. Det betyr at den som har gjort en handling som han ikke var ansvarlig for, prinsipielt må likestilles, i forhold til reaksjoner, med at han ikke har begått handlingen. Kan statsråden da prinsipielt forsvare at han skal kunne overføres til fengsel og sone for en handling han ikke var strafferettslig ansvarlig for? For meg er det et prinsipielt standpunkt, ikke et praktisk. Statsråden sa at det var aktuelt å gjøre dette i ytterst få tilfeller, men det er noe annet enn å si at det prinsipielt er uakseptabelt. Spørsmålet mitt er: Kan statsråden forsvare dette prinsippet?

Statsråd Anne Holt : Svaret på det er ja. Statsråden kan forsvare det som går fram av proposisjonen og som flertallet går inn for. Det vi står overfor i akkurat denne saken, er en avveining av tunge hensyn. Selve formålet bak bestemmelsen er nettopp at en person som har vært innenfor - la oss si - en psykotisk tilværelse og blitt funnet strafferettslig utilregnelig, blir dømt til behandling. Hvis det viser seg at behandlingen er relativt vellykket og vedkommende beveger seg ut av det som kan kalles en psykose, hvis det var den lidelse han led av, vil det i noen tilfeller fortsatt være en restfare ved vedkommende, og i de tilfellene der overlegen - for det er jo overlegen som er suveren på dette - finner behov for å begjære overføring til fengselsstraff, har han anledning til det. Selv om representanten Holand ikke er så opptatt av at dette vil skje i sjeldne tilfeller, så er jeg opptatt av det.

       Representanten Holand peker selvfølgelig på et problem som jeg erkjenner ligger der, men vi må i dette som i nær sagt enhver annen sammenheng veie viktige verdier opp mot hverandre. Det er det som ligger bak både proposisjonen og, så vidt jeg forstår, også flertallets forslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sakene nr. 1 og 2 er dermed avsluttet.