Sak nr. 4
Innstilling fra utenrikskomiteen om lov om Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) (Innst.O.nr.38 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.13 (1996-1997))

TALERE:

       Hallvard Bakke (A) : Alle partiene, minus Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om at det etableres et statlig investeringsfond kalt NORFUND, som skal ha som formål å medvirke med risikovillig egenkapital, lån og garantier for utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland.

       Flertallet understreker spesielt betydningen av å stimulere næringslivet i de land som er prioritert når det gjelder norsk utviklingssamarbeid. Ordningen skal være innrettet mot land som etter OECDs klassifisering er lavere middelinntektsland eller som har lavere inntekt pr. innbygger enn disse, men med mulighet for Stortinget til å gjøre vedtak om enkeltland. Hoveddelen av fondet skal brukes i land der det ytes direkte norsk utviklingshjelp.

       Målet er å få realisert lønnsomme og gode investeringsprosjekter som ikke ville blitt gjennomført uten statlig medvirkning på eiersiden, og at de vil ha en reell utviklingseffekt i de landene der investeringen foretas.

       Det er en viss uenighet i flertallet om hvorvidt offentlighetsloven skal gjelde for fondet. Høyre og Arbeiderpartiet ber om at offentlighet for særlovsselskaper, som dette er, blir vurdert av Regjeringen i den bebudede stortingsmelding om offentlighet, mens de øvrige partier mener at offentlighetsloven skal gjelde. Dette er den eneste dissens i innstillingen, foruten at Fremskrittspartiet, som nevnt tidligere, er imot opprettelsen av fondet.

       Fins det noen andre steder i norsk lovgivning en paragraf som sier at maksimal straff ved å motta korrupsjonsgaver utelukkende er inndragning av verdien av det man har mottatt? Hvordan kan egentlig komiteens flertall forsvare en slik paragraf, som jeg nesten vil kalle en invitasjon til storstilt korrupsjon i land hvor nettopp korrupsjon er det store problemet?

Hallvard Bakke (A) : Det spørsmålet som representanten Hagen nå tar opp, har så vidt jeg vet, ikke vært drøftet spesielt under komiteens behandling av proposisjonen og har heller ikke så vidt jeg kan erindre, vært tatt opp av Fremskrittspartiets medlem av komiteen.

       Når det er sagt, må jeg si at jeg rent umiddelbart ikke tolker den paragrafen på samme måte som hr. Hagen, men jeg går ut fra at utenriksministeren eventuelt kan klarlegge dette nærmere hvis det skulle være behov for det.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har likevel i ein merknad streka under behovet for å setja inn fondsmidlar der behovet er godt dokumentert. Føremålet med dette er sjølvsagt å åtvara mot at investeringsfondet vert brukt for å støtta private investeringar i land som alt har god tilgang på privat kapital. Vekstøkonomiane i Asia kan f.eks neppe vera ei akseptabel målgruppe for fondet.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hevdar dessutan at det må leggjast stor vekt på å få til samarbeidsprosjekt mellom norske og lokale føretak. Støtte til enkeltståande norske investorar bør såleis utgjera berre ein mindre del av verksemda til fondet. Ikkje minst bør fondet gje støtte til lokale finansinstitusjonar, som i sin tur låner pengane ut til lokale småprosjekt. Erfaringane peiker eintydig på at tiltak av denne typen kastar mykje av seg. Straks folk får høve til å realisera eigne planar bygd på kjennskap til lokale føresetnader, minskar risikoen for feilslag. Det statlege investeringsfondet må sjølvsagt avspegla den omlegginga som er på gang i norsk utviklingshjelp, der lokale initiativ heldigvis har vorte sterkare fokusert.

       Det er eit fond oppretta gjennom særlov som i dag vert drøfta og votert over. Eit stort mindretal i komiteen - Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet - meiner at så vel forvaltingslov som offentlegheitslov bør gjelda uansett om ei verksemd er organisert som eit eige rettssubjekt, f.eks som særlovsselskap. Eksisterande lovgjeving tek omsyn til den forretningsmessige sida av saka. Lovmessig ligg alt tilhøva til rette for å gjera offentlegheitslova gjeldande for fondet. Mindretalet fremjar forslag i tråd med desse synspunkta. Eg tek hermed opp det forslaget som er referert i innstillinga.

       Som man ser, er NORFUND et offentlig foretak som både skal drive forretningsvirksomhet og politikk. Erfaring viser imidlertid at en slik dobbeltrolle fører til uansvarlighet. Dersom et prosjekt viser seg å gå forretningsmessig dårlig, kan ledelsen vise til den politiske begrunnelsen for prosjektet. Dersom det politiske skjønn viser seg å ha vært mangelfullt, kan foretaket skjule seg bak forretningsmessige motiver. Det er vanskelig nok for nordmenn å drive forretningsvirksomhet i de forskjellige u-land, med fremmed kultur og lovgivning, eller mangel på sådan. I dette tilfellet krever man imidlertid at det norske foretaket skal ha både forretningsmessig og politisk kompetanse. Jeg finner det ytterst tvilsomt om foretaket er i stand til å skaffe seg en slik helt unik kompetanse. Under enhver omstendighet vil det på grunn av den ovennevnte dobbeltrolle være vanskelig for utenforstående å vurdere kvaliteten av den virksomheten som drives. Resultatet vil lett bli at forretningsdriften blir dårlig fordi foretaket samtidig skal ta politiske hensyn, og politikken blir dårlig fordi man forsøker å ta forretningsmessige hensyn.

       Etableringen av NORFUND er desto mer betenkelig siden offentligheten avskjæres fra innsyn i foretakets disposisjoner, til tross for at det skal disponere offentlige midler basert på politiske målsettinger. Når det gjelder private, kommersielle bedrifter, har man private aksjonærer som utøver kontroll med at deres investeringer tas vare på på beste måte, og bedriftsledelsen vil bli vurdert ut fra om dette lykkes, og er seg dette bevisst. NORFUND på sin side kan under henvisning til at foretaket skal drive forretning, holde skjult for offentligheten hva slags politikk som drives. En bedrift som har søkt om støtte, men som har fått avslag, kan verken kreve begrunnelse for avslaget eller å se sakens dokumenter selv om en konkurrerende bedrift har fått støtte. Usaklige hensyn vil kunne florere uten at disse kan påvises verken av konkurrenter eller av offentligheten.

       Det er vel dette også Regjeringen har sett når den har tatt med § 7 - forbud mot å motta gaver m.m. - som er relativt unik. Vi har selvsagt slike bestemmelser i straffeloven, og vi har det vel også i tjenestemannslovgivningen og i andre lover rent generelt. Men Regjeringen har nok forstått at her er en spesielt utsatt, at de som arbeider i dette fondet, eller er tillitsvalgte der, kan bli spesielt utsatt for forsøk på korrupsjon, smøring med gaver e.l. Ja, man har jo laget en egen paragraf for å få frem at dette ikke er tillatt - som om det egentlig burde være nødvendig. Man har laget en særparagraf i selve loven. Og man har faktisk gått så langt som å ha med at gaver

« må heller ikke mottas av vedkommendes ektefelle, person som vedkommende lever sammen med, noen som er beslektet eller besvogret med dem i rett opp- eller nedstigende linje, eller av selskapet hvor noen person som nevnt i første ledd har en framtredende interesse i ».

       Altså: En veldig omfattende paragraf om hvem som ikke skal kunne gjøre noe som egentlig er en selvfølge, nemlig ikke å ta imot smøring eller gaver for å påvirke en saksbehandling og en søknad om støtte. Man er tydeligvis redd for at det skal tas usaklige hensyn. Og da var det med interesse jeg så at paragrafen først slo fast en selvfølge, og så kom med følgende sluttbestemmelse:

« Den som har mottatt ytelser i strid med forbudet i paragrafen her, plikter å betale fondet et beløp som tilsvarer det som urettmessig er mottatt. »

       Altså: bare en inndragning. Hvis man her først skal ha en sånn omfattende definisjon av den korrupsjon som ikke er tillatt, ville jeg jo trodd at man kanskje kunne spandere noen reelle straffebestemmelser og kanskje ta med at man risikerer å miste jobben, hvis man er ansatt, eller miste sitt tillitsverv, hvis man er styremedlem i dette fondet og har tatt imot korrupsjonsgaver. Jeg synes det ville vært naturlig at man også hadde tatt med at det i hvert fall ville medføre tap av tillitsverv eller tap av stilling, og var korrupsjonen omfattende, kanskje en liten bot eller fengselsstraff også. Og det er klart dette er jo litt juridisk mat, det er jo litt mat for jurister om denne bestemmelsen går foran straffelovens bestemmelser, eller om det er straffelovens bestemmelser som gjelder. Og hvis man hevder at det er straffelovens bestemmelser som gjelder, hvorfor i all verden står det her bare at pengene inndras? Så det blir jo litt artig for dem som skal stelle med dette, å se hvor slett arbeid Regjeringen i realiteten har gjort når det gjelder utformingen av hele denne fondskonstruksjonen.

       Egentlig så er jo NORFUND et nytt skritt i retning av at pengemaskinen, som den norske stat, skal kunne drive sin virksomhet dels ved å kjøpe seg støtte hos norske bedrifter og NHO, dels ved å skjule sin virksomhet i såkalt selvstendige rettssubjekter, som skal drive forretningsvirksomhet samtidig som de kontrolleres av dem som sitter med det statlige maktapparatet. De som settes til å administrere slike forretningsmessige bastardforetak, vil bli den politiske ledelses håndgangne menn som ingen kan kikke i kortene, og de kan i realiteten ha det moro med norske skattebetaleres penger uten noen som helst form for kontroll. Man kunne nesten ta bort D'en i navnet - det heter NORFUND i dag - da ble det NORFUN, altså norsk moro i utlandet for skattebetalernes penger uten noen som helst mulighet for kontroll.

       Fremskrittspartiet vil selvsagt stemme imot hele dette lovforslaget og opprettelsen av dette « NORFUN ».

       Han berørte straffeloven og § 7, og det gjorde jeg også i mitt innlegg. Men dette NORFUND blir et eget rettssubjekt som staten ikke tar ansvaret for utover det som allerede er gitt av fondsmidler, det står spesielt i en av lovparagrafene, og da er det en egen arbeidsgiver. Hva da med en som tar imot gaver og blir tatt for korrupsjon - mister vedkommende da jobben? Vedkommende kan i realiteten bare si at i loven står det at i forhold til arbeidsgiveren er straffen som gjelder, at jeg betaler inn verdien av den gaven jeg har mottatt - og det er alt. Det er vanskelig å komme trekkende med annen lovgivning da - arbeidsmiljølov eller andre lover om avskjedigelse, oppsigelse og slikt noe - når det eksplisitt i NORFUND-loven står at det som skjer med en som er blitt tatt for korrupsjon, er at vedkommende skal betale inn et beløp tilsvarende verdien av den gave man har mottatt.

       Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Er dette en rimelig amatørjuridisk fortolkning? Hvis han er enig i det, vil han foreta en lovendring, slik at det i hvert fall er mulig å si opp folk som blir tatt i å ta imot gaver i strid med § 7?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Det ville selvfølgelig være for drøyt å si at dette er amatørenes inntogsmarsj i jussen. Verken representanten Hagen eller jeg ville like en sånn betegnelse.

       Men tatt helt på « gefühlen »: Det er klart at hvis allmenne forhold tilsier at vedkommende straffeforfølges etter alminnelig sivilrettslig lovgivning, så gjør vi det. Påtalemyndigheten og andre kan gjøre det, og arbeidsgiver kan gjøre det i medhold av alminnelig lovgivning. Dette regulerer de interne forhold i bedriften for det formål, og med ytterligere ytre fare for å være på gyngende grunn: Vi vet vel i praksis at det i altfor stor grad i vårt eget næringsliv også er sånn at slike forhold gjøres opp på kammerset hvis de er små. Er de store, så blir det en offentlig sak, og da har man lovhjemmel for å gjøre det. Jeg sier ikke at det i ett og alt er en tilfredsstillende behandlingsmåte. Jeg går ut fra at hvis det satt en statsadvokat i ethvert fond, i ethvert firma og i enhver institusjon, ville vi få flere slike saker, men jeg tror dette er en alminnelig beskrivelse av det faktiske forhold.

       Kristelig Folkeparti har vært blant dem som har ment at når det gjelder næringslivsordninger som har som utgangspunkt å støtte norsk næringslivs eksport til utviklingsland, skal vi være relativt restriktive, selv om vi har og bør ha ordninger for dette, fordi det alltid må være interessene til næringslivet i utviklingslandene som bør stå i forsetet.

       Den ordningen som vi i dag er invitert til å vedta opprettelsen av, er derimot en ordning som først og fremst har som formål å stimulere næringsvirksomhet i utviklingsland, altså ikke næringsvirksomhet i Norge, men i utviklingsland. Det er et formål som Kristelig Folkeparti alltid har sett svært positivt på, som vi også omtalte ganske grundig i den motmelding som Kristelig Folkeparti fremmet til Regjeringens egen bistandsmelding, og som var med på å prege sluttresultatet fra Stortingets side når det gjaldt prinsippene for framtidig norsk bistand. Jeg ser den ordningen som Regjeringen her har foreslått, som en naturlig oppfølging av det et bredt flertall i utenrikskomiteen, Kristelig Folkeparti inkludert, i den sammenheng gikk inn for.

       Det jeg synes er viktig å understreke, er at denne næringslivsordningen, som andre vi har, i hovedsak bør gå til land med lavere middelinntekt og land med inntekt pr. innbygger lavere enn disse. Det har Regjeringen for så vidt redegjort for i proposisjonen. Vi synes det er viktig at vi skaper maksimal sikkerhet for at dette vil bli tilfellet i praksis, og jeg er glad for at et flertall i komiteen, representanter fra alle de partier som går inn for å opprette NORFUND, har gått inn for å forsterke dette fattigdomsprinsippet ved å føre det inn i § 1 i loven. Det hadde Regjeringen ikke lagt opp til. Det har altså flertallet i utenrikskomiteen gjort, og jeg er glad for den endring og forsterkning av fattigdomsorienteringen som skjer gjennom dette.

       Til slutt vil jeg vise til at Kristelig Folkeparti er sammen med Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet om å gjøre offentlighetsloven gjeldende også overfor denne ordning. Med det vil jeg anbefale Kristelig Folkepartis representanter å stemme for innstillingen og det omtalte mindretallsforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 308 f.)

       Presidenten vil foreslå at det forlengede formiddagsmøtet nå heves, og at nytt møte i Odelstinget settes kl. 18. - Det anses vedtatt.