Sak nr. 1
Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Arild Hiim, Jorunn Ringstad, Anita Apelthun Sæle, Jan Simonsen og Lars Sponheim om endringer i lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom og endring i lov av 21. juni 1963 nr. 23 veglov (Innst.O.nr.65 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:87 (1995-1996))

TALERE:

       Olav Akselsen (A) : På grunn av at ordførar for saka sit i Lagtinget, vil eg seia nokre ord på hennar vegner.

       For Arbeidarpartiet er utgangspunktet alltid at alt er ein del av ein heilskap, og at me må skjela til denne heilskapen når me gjer enkeltvedtak. Me trur at samfunnet er best tent med at me, iallfall til ein viss grad, har ei styrt utvikling av samfunnet vårt. Me trur ikkje at slumpetreffets lov er det som tener folk flest. Tvert imot trur me på ei utvikling innanfor gjevne rammer. Derfor har me brukt mykje tid på å få til tenlege reiskapar for planlegging av framtida.

       Nytt lovverk har gjort kommunane i stand til å styra korleis ein best skal disponera areala i kommunen. Gjennom demokratiske prosessar ønskjer me at kommunane skal kunna ta avgjersler tenlege for folk flest, bestemma kor det skal byggjast, kva som skal vernast, kva som skal vera næringsareal, areal til bustadformål eller til vegar. Dei seinare åra har omsynet til miljø spela ei stadig viktigare rolle i denne planlegginga. Regelverket er blitt til for at storsamfunnet skal kunna vera med på å forma utviklinga, og det skal gjera det mogleg å gjennomføra nasjonale vedtak om vern av skog og fjell eller bygging av riksvegar, og jernbaner eller flyplassar.

       Den private eigedomsretten står sterkt i Noreg. Slik skal det òg vera. Men av og til må ein dessverre disponera eller regulera privat grunn for å få til løysingar som er naudsynte i ein større samanheng. Utgangspunktet er nok at både lokale og sentrale styresmakter vegrer seg i lengste laget og nødig går til ekspropriasjon, og at dette berre skjer der det er naudsynt for å få til tenlege løysingar. Grunnloven § 105 slår fast at den som må avstå grunn, skal ha full erstatning. Vårt utgangspunkt er at Høgsterett slår fast at dagens reglar er i pakt med dette prinsippet. Med andre ord: Dagens regelverk er godt nok og fleksibelt nok til å ta vare på grunneigarens interesser.

       Samtidig tar dagens regelverk vare på kommunanes og andre offentlege styresmakters behov for å kunna gjera inngrep på privat grunn når det er naudsynt. Eg er redd for at dersom forslaga me i dag behandlar, hadde fått fleirtal, ville det ha redusert det offentleges moglegheiter til å setja planar ut i livet. Eg trur det ville ha hindra folkevald styring. Eg opplever forslaga som eit ønske om å gje betre eller høgre erstatning til dei som får eigedomen ekspropriert, eller for å seia det på ein annan måte: Det skal bli dyrare å ekspropriera. Om så skjer, må det offentlege ut med større summar, dei må betala meir. Dette kan sjølvsagt bli tatt frå andre plassar, men mi erfaring tilseier at det må dekkjast inn innanfor det respektive budsjettet. Med andre ord blir det mindre igjen til vegbygging, tilrettelegging for bustadbygging og næringsareal. Det vil bli vanskelegare å få sett ut i livet naudsynte vernetiltak osv.

       Eg har merkt meg at særleg Senterpartiet har vore opptatt av skulevegen og trafikksikring i samband med at 6-åringane no snart skal begynna på skulen. Eg er samd i at dette er viktige spørsmål. Men hadde forslaget som bl.a. Senterpartiet er med på, fått fleirtal, hadde det blitt færre og ikkje fleire meter veg som hadde blitt sikra, og det hadde blitt færre, ikkje fleire elevar som hadde fått ein tryggare skuleveg.

       Det klåre utgangspunktet må vera at ein alltid skal prøva å komma fram til minnelege ordninger med grunneigar, at ein skal få til sal, og at ein i så stor grad som mogleg unngår ekspropriasjon. Då må ein iallfall unngå reglar som motiverer grunneigaren til å søkja mot ekspropriasjon framfor frivillig sal. Eg er redd for at forslagssstillarane i sin iver etter å få auka utbetalingane ved ekspropriasjon, har tatt så hardt i at ingen lenger vil sjå seg tent med frivillig avståing av grunn til det offentlege. Noko som sjølvsagt også ressursmessig er uheldig, er at ein set i gang eit svært apparat med advokatar, med skjønnsmenn osv. Tida går, og ein legg beslag på rettsapparatet.

       Eg har valt å ikkje bruka dette innlegget til å snakka om detaljane eller det spissfindige knytt til dei ulike konkrete forslaga. Men eg merkar meg jo at ein etter å ha rådført seg med Justisdepartementet vel å sjå vekk frå dei råda ein får, og ikkje tar omsyn til dei konsekvensane som departementet peiker på. Tvert imot stiller fleirtalet seg undrande til Justisdepartementets tolkingar. Eg skal ikkje her og no gå inn i den debatten, men berre peika på at dette viser at me her har iallfall minst to ulike måtar å tolka desse forslaga på. Me har her med svært avansert jus å gjera. Eg meiner altså at det hadde vore ein fordel om me hadde hatt betre grunnlag for å ta avgjersler enn det som kjem fram i Dok.nr.8-forslaget.

       Når det gjeld bruk av skjønnsretten eller reglar for ekspropriasjon, har forarbeidet mykje å seia for tolkingane som domstolane gjer. Eg meiner derfor det hadde vore ein fordel om dei som kom med forslag på dette området, bad om at dei blei oversende departementet, slik at ein kunne få ei ordinær saksbehandling av desse forslaga, med høyring osv., slik at ein hadde eit betre grunnlag. For Arbeidarpartiet er det derimot enkelt. Me meiner at dei reglane me har i dag, fullt ut er tilfredsstillande som regulering på dette området.

       For å konkludere: Arbeidarpartiet ser ikkje behov for endring innafor dette feltet. Me vil derfor stemma mot alle dei forslaga som sannsynlegvis blir fremja her i dag.

       Den som avstår grunn, skal ha full erstatning, sa òg Olav Akselsen i sitt innlegg. Ja, men får dei det? Det er nettopp her det ligg, det som folk oppfattar som veldig urimeleg.

       La meg vise til komitefleirtalet sin merknad når det gjeld endring av veglova § 41. Ein viser til Høgsterett si avgjerd, som ein finn i Norsk Rettstidende 1996, s. 727, der Høgsterett sin førstevoterande uttala følgjande:

       « En eventuell endring av erstatningsreglene for avkjørselsreguleringer er i tilfelle en lovgiveroppgave. »

       Oppfattar ikkje òg representanten Akselsen at det her ligg ei klår tilvising til den jobben som vi som lovgjevarar skal gjere? Det er urimelege forhold i lovverket som gjev urimelege utslag, og då er det lovgjevarane som må rette opp den biten. Det kan ikkje Høgsterett gjere, men Høgsterett har peika på at lovgjevarane her har ei oppgåve. Ser ikkje Olav Akselsen den tilvisinga frå Høgsterett?

Olav Akselsen (A) : Eg trur at same kva ekspropriasjonsreglar ein har, vil det finnast folk som føler at dei er urimelege. Eg er ikkje i tvil om at mange av dei som har måtta avstå grunn, sjølv synest dei har fått for lite igjen for det dei har måtta gje frå seg. Men slik trur eg på ein måte det blir, uavhengig av reglane. Det er vanskeleg å finna objektive kriterium som ryddar av vegen ein slik situasjon. Eg meiner det er grunnlag for å seia at dei reglane me har på dette området, gjev full erstatning slik Grunnlova vår slår fast at tilfellet skal vera, sjølv om enkelte av dei som blir ramma av dette, sjølv stiller spørsmål ved om dei får full erstatning.

       Det er klårt at det er me som sit i denne salen, som har eineansvaret for norske lover og reglar, men det er andre som skal tolka dei. Eg meiner, som eg sa i mitt hovudinnlegg, at på dette området har me eit regelverk som er fleksibelt nok og godt nok for å ta vare på grunneigarane sine interesser, og det er pr. i dag ikkje noko behov for å gjera endringar på dette området. Derfor har me heller ikkje sett grunn for å vera med på forslaga. Men, som eg sa i innlegget mitt, det hadde vore ein annan måte å gå fram på her: Ein kunne nemleg bedt departementet greia ut desse spørsmåla. Då kunne ein bl.a ha fått eit betre svar på dei problema som Jorunn Ringstad tok opp i sin replikk til meg.

Arild Hiim (H) : Det er selvfølgelig slik at departementet har fått lov til å uttale seg. Vi har for all del villet trekke på de ressursene som departementet har når det gjelder å vurdere forslaget. På den annen side er det mange som er berørt av dette, og det er så mange saker som står både for skjønn og domstoler at vi i hvert fall ville påført mange en ulidelig ventetid og kanskje også risikert mange urimelige avgjørelser i mellomtiden.

       For det første merket jeg meg representanten Akselsens syn på frivillighet. Det er tydelig at det er greit å oppnå frivillighet der hvor intet er å hente, men hvis man risikerer å måtte betale noe, blir det altså verre å oppnå frivillighet. Jeg vil gjerne få Akselsens syn på om det ikke iblant er sånn at hvis man har et greit utgangspunkt, man vet f.eks hva tomter omsettes for i et område, kan man sånn sett forhandle seg fram til en løsning like gjerne som å bruke tvang eller en tilfeldig regulering som påfører vedkommende en verdiløs grunn eller en verdiløs eiendom. Hvorfor det skal være vanskeligere å få i stand en frivillighet der hvor det er andre prinsipper som gjelder, skulle jeg gjerne vite hvordan Akselsen ville forklare.

       For det annet: Hvis vi tar utgangspunkt i at det er snakk om full erstatning, dreier denne debatten seg om prinsippene for full erstatning, f.eks det at en som har store grunnressurser, mister muligheten til å utnytte disse når det blir lagt en flyplass der. Men når flyplassen er anlagt, tar staten ut disse ressursene og tjener store penger på dem. Synes representanten Akselsen det er rimelig slik praksis har vært opp til nå?

Olav Akselsen (A) : Eg må innrømma at eg ikkje heilt forstod spørsmålet om frivillig medverknad, men eg får i alle fall prøva å gjera greie for det som er mitt syn.

       Eg meiner at utgangspunktet skal vera frivillig medverknad i alle saker, og at ein berre i heilt spesielle tilfelle der ein ikkje kjem fram til ei minneleg ordning, skal gå til ekspropriasjon. Det skal sjølvsagt ikkje vera slik at det offentlege kan trua med riset bak spegelen og seia at dersom ein ikkje er villig til å inngå ein reell avtale med oss, kjem me og tar jorda likevel. Utgangspunktet er: Ein skal ekspropriera berre når ein må.

       Problemet med dette forslaget er at ein gjer ekspropriasjonsreglane slik at det vil vera ein fordel å få jorda si ekspropriert framfor å ha ho ute til fritt sal. Eventuelt må kommunen i utgangspunktet leggja seg på kjøpesummar som er langt over den frie marknaden, fordi ein ser vekk frå bl.a reguleringa på området. Ein vil ha fastsetjing av pris uavhengig av kva området skal brukast til, noko som vil vera med på å pressa prisen opp på dei eigedomane som blir eksproprierte, mens ein sjølvsagt ikkje kan ha same grunngjeving for ting som skal seljast, og som det skal forhandlast om i utgangspunktet. Eg håpar at dette er avklarande for vårt syn når det gjeld frivillig medverknad.

       Elles blir det alltid ein diskusjon om kva som er verdien på ein eigedom og verdiar knytte til eigedomen i form av skog, grus og mold. I dag har ein reglar etter om desse ressursane er i bruk eller realistisk vil bli tatt i bruk. Som sagt trur eg dei reglane er gode nok på den måten at dei ikkje fører til tap for vedkomande som avstår grunn.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Den private eigedomsretten står sterkt i Noreg, konstaterer representanten Akselsen. Ja, heldigvis. Men etter alt å dømma står han ikkje så sterkt i Arbeidarparitet, for representanten Akselsen ser avgjort ikkje dei openberre misforholda som dagens lovverk opnar for. Heldigvis ser delvis Høgsterett det. Nyleg har dei endra praksisen slik at loven igjen vert i samsvar med det som Grunnloven seier. Men ein beslaglegg naturressursar òg, det er dagens røyndom. Fylgjande eksempel er faktisk ikkje eit tenkt tilfelle. Vegvesenet kan utvida planområdet for å kunna tileigna seg grunneigaren sitt grustak utan å betala for det. Det skjer, det har skjedd, det er ein del av røyndomen. Er ikkje det då urimeleg etter Akselsen si meining?

       Arbeidarpartiet er vidare uroleg for kostnadene ved endringa som er føreslått. Endringa går enkelt ut på å betala grunneigaren for hans eller hennar faktiske tap. Er det slik at Arbeidarpartiet meiner at halv pris gjev dobbelt vern?

Olav Akselsen (A) : Eg er ikkje skjønnsmann, og eg er ikkje i stand til å vurdera kva som er rett pris på ulike aktuelle eigedomar. Men me har eit apparat i Noreg som er set til å ta vare på desse spørsmåla, og eg har tillit til at dei kjem fram til den prisen som er rett.

       Så var Anita Apelthun Sæle inne på at dei som eig ein eigedom, skal ikkje ha tap på å måtta avstå grunn til det offentlege. Det er sjølvsagt òg vårt utgangspunkt. Men det skal heller ikkje vera omvendt, at ein skal vinna store summar på at det skal byggjast eit offentleg anlegg på eller i nærleiken av eigedomen. Spørsmålet her er om ein verdi er ein faktisk verdi eller ein teoretisk verdi. Derfor tar ein omsyn til om verdiane er realiserte, er brukte, er tenkt brukte eller det er realistisk å ta dei i bruk. Og det er vel det som har gjort at det er ei viss usemje her om kva som er rimeleg eller ikkje rimeleg erstatning. Det er altså slik både når det gjeld skog, jord og grus, at det har ein viss verdi så lenge det ligg der urørt, og så har det ein annan verdi den dagen det blir realisert. Det er altså her det synest å vera ei usemje. Men vårt utgangspunkt har heile tida vore at om det offentlege må gå til ekspropriasjon, skal grunneigar ha erstatning og ikkje lida tap. Men det skal heller ikkje vera slik at ein tener stort på at ein må avstå grunn til det offentlege.

       Når det gjeld ekspropriasjonserstatningslova og veglova, har det frå svært mange, både såkalla vanlege folk og juristar, kome klare signal om at her har det oppstått klart urimelege konsekvensar som det er grunn til å rette opp. Lover som gjev urimelege og urettferdige utslag, og som blir oppfatta slik av dei som blir råka av lova, vil vere med og undergrave respekten både for rettssamfunnet og for lovgjevarane. Når også juristar generelt, og spesielt dei som arbeider med saker på dette området, peikar på urimelege tilhøve, må det vere grunn for oss som lovgjevarar å rette opp og endre lovteksten som gjev slike uheldige verknader. Dette er bakgrunnen for Dok.nr.8:87 (1995-1996).

       I brev til justiskomiteen datert 15. oktober 1996 uttalar justisministeren seg om dette lovforslaget. Der peikar ho på at dei rettsspørsmåla som denne saka gjeld, til dels er svært kompliserte, og at dei har forgreiningar til andre delar av ekspropriasjonsretten. Justisministeren peikar òg på at det er få andre rettsområde som har ein så rikhaldig rettspraksis som ekspropriasjonsretten. Ja, at dette er til dels svært kompliserte spørsmål, er vi ikkje ueinige om. Men nettopp det at dette er komplisert og at delar av ekspropriasjonsretten i praksis har fått urimelege konsekvensar, gjer det nødvendig å gjere enkelte endringar i vederlagslova og veglova.

       To av endringsforslaga i det aktuelle Dok.nr.8 gjeld vederlagslova. Før eg går nærare inn på desse konkrete endringane, vil eg berre streke under noko som går klart fram av forslaga. Forslaga gjeld enkelte avgrensa område. Dei rokkar ikkje ved det som er og alltid har vore hovudregelen. Sjølv om dei foreslåtte endringane i §§ 5 tredje ledd og 6 første ledd blir vedtekne, vil hovudregelen om erstatning basert på den påreknelege framtidige utviklinga gjelde fullt ut, slik det er uttrykt i § 5 første og andre ledd. I det tidlegare nemnde brevet verkar det som om justisministeren ikkje har oppfatta dette, og difor har ho gjort nettopp dette til eit stort problem. I det heile er brevet frå justisministeren gjennomsyra av at det her har vore maktpåliggjande å lage det meste - for ikkje å seie alt - til problem. Sagt på ein annan måte er justisministeren si haldning pr. 15. oktober 1996 at alt er såre vel slik som det er, og at alle nye forslag berre skapar problem. Det hadde vore ynskjeleg at justisministeren - og også Arbeidarpartiet og SV sine medlemmer i justiskomiteen - hadde vore villige til å opne auga for dei problema og urimelege konsekvensane som fylgjer av dagens rettspraksis og lovgjeving, og at dei hadde vore villige til å rette opp dette ved lovendringar.

       Med forslaget til endring av vederlagslova § 5 tredje ledd ynskjer fleirtalet, som Senterpartiet er ein del av, å sikre at grunneigarar som blir utsette for ekspropriasjon, skal få full erstatning for det faktiske tapet ekspropriasjonen medfører. Fleirtalet konstaterer at grunneigarar i stor utstrekning må tole at det offentlege gjennom offentlege arealplanar legg band på grunneigaren sitt høve til å utnytte eigedomen. Dette meiner fleirtalet er rett og nødvendig, men det bør ikkje vere slik at grunneigaren skal måtte bere heile eller det meste av kostnaden ved ei regulering som er til samfunnet sitt beste.

       Slik dagens praksis er med verdsetjing av eksproprierte ressursar, som skog, sand, grus o.l., blir dette oppfatta som grovt urimeleg. Fleirtalet meiner difor at det er nødvendig med ei endring av § 6 første ledd i vederlagslova slik at grunneigararane får erstatning for det faktiske økonomiske tapet dei blir påført gjennom ekspropriasjonen.

       I brevet frå justisministeren blir det forsøkt å skape misforståing om kva endringsforslaget vil føre til. Det vil føre til ein overkompensasjon til grunneigaren i ei rekkje tilfelle, er påstanden frå justisminsteren. Og Arbeidarpartiet og SV sine medlemmer i justiskomiteen sluttar seg til denne påstanden. Dette er ikkje korrekt; påstanden er eit klart forsøk på å så tvil om eit forslag som vil rette opp urettferd.

       Forslaget tek utgangspunkt i at erstatninga skal fastsetjast « på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden ». Det er same formuleringa som står i dagens lov. Senterpartiet og fleirtalet meiner at verdiar som eksproprianten tileignar seg, skal det gjevast erstatning for. Det er ikkje ekspropriasjonen åleine som skal gje ressursane ein verdi dei elles ikkje har. Det er snakk om verdiar som har ein aktuell omsetningsverdi, men der ekspropriasjonen berre endrar omfanget av omsetninga. For å hindre at det skal kunne såast tvil om tolkinga, legg vi som forslagsstillarar inn ordet « aktuell » framfor « salsverde » i det konkrete forslaget.

       I denne samanhangen vil eg nemne at det undrar meg - for å seie det mildt - at Kristeleg Folkeparti ikkje kan stå saman med det komitefleirtalet dei opprinneleg var ein del av når det gjeld endringa i § 6 første ledd.

       Til slutt kort om forslaget til endring i veglova. Som det går fram av merknadene frå fleirtalet, meiner ein det er urimeleg at grunneigarar i mange tilfelle blir påførde til dels store kostnader ved omlegging av avkøyring og/eller ombygging av byggverk og anlegg som endringa gjer nødvendig. At Samferdselsdepartementet har uttalt at departementet ikkje kjenner til at veglova sin § 41 tredje ledd blir praktisert på ein urimeleg måte, skil seg klart frå det som er den utbreidde oppfatninga av praksis. Døme på urimeleg praktisering av § 41 tredje ledd er det mange av.

       Fleirtalet meiner at det vil vere rimeleg og i tråd med folk si rettsoppfatning at lova blir endra slik at dei som blir påførde direkte kostnader, får desse dekte, men slik at eventuell verdiauke på eigedomen kjem til frådrag i erstatninga.

       Til slutt vil eg ta opp forslag nr. 1, frå Senterpartiet, Høgre og Framstegspartiet.

       Nå har behovet for en lovendring selvfølgelig kanskje blitt mindre - slik Kristelig Folkeparti har valgt å legge seg på - etter at vi på vårparten i fjor - eller for drøyt et år siden - fikk de såkalte Toten-dommene, hvor man nettopp ut fra hensynet til full erstatning ikke la den aktuelle bruk som vei til grunn for erstatningsfastsettelsen. Og la meg i hvert fall, slik som flertallet synes å bli i denne sak her i dag, for all del håpe at Kristelig Folkepartis oppfatning er riktig, for da har man i hvert fall, om vi som er forslagsstillere her i denne saken, skulle bli nedstemt, like fullt en trygghet for at det blir rettferdige erstatningsfastsettelser i fremtiden. Jeg har lyst til å understreke betydningen av det, og det er også vårt viktigste anliggende - ikke nødvendigvis å vinne frem med et forslag om lovendring. På den annen side føler vi det altså mer betryggende med lovendringen. For det første er avgjørelsen i Toten-dommene konkret knyttet til en regulering til vei. For meg er det viktig å vite at det da forstås det samme når det gjelder friområder, flyplasser eller hva det måtte være - at man også ved annen utnyttelse som i grunnen gjør den enkelte grunneiers utnyttelsesmuligheter lik null, legger de samme hensyn til grunn for hva som ville være en riktig erstatning. Jeg synes det er viktig å understreke det, for hvis det ikke blir slik, har man bare fått rettet opp skjevhetene i en del tilfelle, mens det hadde vært viktig å få gjort det for hele området.

       Det annet forhold går på dette med grusressurser. Jeg har lyst til bare å gå et øyeblikk tilbake til det eksemplet jeg hadde i replikken til Akselsen, hvor jeg nevnte disse grusressursene hvor man f.eks bygde en flyplass. Der er poenget at nettopp planleggingen til flyplass vil umuliggjøre en grunneiers utnyttelse av grusressursene fordi man vanskelig vil kunne hente grusen ut der hvor flyene ferdes, så en reell utnyttelse av disse ressursene ville ha vært umulig. De som da utnytter eiendommen til flyplass, rekker i anleggsperioden nettopp å nyttiggjøre seg disse ressursene. Og nå er de blitt billige fordi man har kunnet anskaffe dem i trygg forvissning om at grunneieren ikke ville ha greid det. Og det opplever vel helt oppriktig, håper jeg, alle av oss som urimelig, og at også Høyesterett i disse tilfellene har måttet praktisere det slik. Her har i hvert fall jeg funnet en klar konflikt med hensyn til hva som er rettferdig.

       For å ta et annet praktisk eksempel: Det dreier seg også om noe som er meget aktuelt nå, nemlig barskogvern, hvor man verner til dels store bestander av stående skog, gammel skog, huggbar skog, og så får man erstatning som er tilpasset andre forutsetninger enn det som er den reelle verdi av tømmeret som befinner seg på den fredede eiendommen. Og her dreier det seg ikke egentlig om man skal være for eller imot fredning, det er en helt annen sak, men det dreier seg om hvem som skal betale for konsekvensene av fredningen. Er det slik at det skal betales av samfunnet, som har interesse av å ta vare på denne skogen, eller skal virkelig grunneieren måtte være med og bære sin del av fredningskostnadene?

       Igjen spør jeg hva man finner rimelig: Er det å ta samfunnsansvar og si at det har en slik kostnad, og ikke løpe fra det slik som jeg synes representanten Akselsen hadde tilløp til ved å si at da blir det dyrere å utføre det, da får vi ikke vernet så mye, da får vi ikke bygd så mange veier? Det er klart at det blir et forferdelig utgangspunkt dersom vi skal tillate oss å være rettferdig.

       La meg også peke på det som representanten Ringstad sa om forskjellen på Kristelig Folkepartis forslag på dette punkt kontra forslagsstillernes. Jeg vil selvfølgelig absolutt stå på det forslaget som vi har fremsatt i fellesskap. Jeg hadde jo håpet at det også hadde fått flertall, men Kristelig Folkepartis forslag vil etter min oppfatning også bidra til å bøte på urettferdigheten som er i dag. Så la meg gi den honnør i hvert fall at viljen til å gi riktigere erstatninger også i høy grad synes å være til stede i Kristelig Folkeparti på dette punktet. Så når vi ikke kan få det beste, får vi ta det nest beste.

       Veiloven er også kommentert. Et annet praktisk eksempel jeg kjenner til: Man vet at en vei skal være avkjørselsfri, og dermed stenger man alle eksisterende avkjøringer. Hvis man er så uheldig at garasjen ligger til den eksisterende avkjøringen, må man flytte garasjen eller bygge ny. Det er den enkelte huseiers oppgave å ta seg av. Man kan fritt stenge avkjøringen, og man får støtte og erstatning for å bygge en ny avkjøring. Men den konsekvensen det har for eiendommen ved at man bl.a må flytte garasjen, får man altså ikke erstatning for. Igjen er dette med samfunnsinteressen til dels ordnet på huseierens bekostning. Det synes vi er urimelig, og vi har da imøtekommet Høyesteretts påpeking av at dersom man skal gjøre noe med dette, må det være en lovgiveroppgave. Det har vi sett det som, og det gjør vi herved noe med.

       La meg også til sist understreke noe som er maktpåliggende for meg, og det er at det nå står en rekke saker for våre skjønnsdomstoler og domstoler som gjelder disse spørsmålene. Og jeg må understreke at dette så visst ikke er småtterier. Det er mange tusen saker i året, så det er ikke alltid frivilligheten som er fremtredende selv med dagens ordning, må jeg si, slik Akselsen hevdet. Men nå må jeg i hvert fall understreke viktigheten av det som vi forutsetter, nemlig at disse lovendringene trer i kraft straks og at de også er grunnleggende for de avgjørelsene som nå skjer, selv om sakene måtte vært reist på et annet rettslig grunnlag enn det som nå etableres. Betydningen av at det vi nå gjør, også får innflytelse så godt som mulig på det som alt er for domstolene, kan jeg ikke sterkt nok understreke. Da får vi i hvert fall også bidradd til å hindre mange urettferdigheter i tiden frem til disse sakene blir avgjort.

Lisbeth Holand (SV) : Som flere har påpekt, er dette et veldig komplisert rettsområde, ikke bare komplisert, men det er også sterke interesser involvert, slik at sakene svært ofte havner i rettsapparatet. Da er det ikke godt nok grunnlag for meg til å foreta en lovendring at dette blir presentert som et Dok.nr.8-forslag. Det trengs en mye grundigere prosess for at det skal være forsvarlig.

       Skillelinjene i norsk politikk går ikke lenger etter den tradisjonelle høyre-venstreaksen, men i enkelte saker er det slik. Når det dreier seg om grunneierrettigheter, finner borgerligheten hverandre. Vi så det i reguleringa av tomtefesteloven, og vi har et eksempel på det samme her.

       Fra Senterpartiets side ble det her snakket om at lover må være rettferdige. Hva er rettferdighet? Hvem sin synsvinkel bruker en for å finne ut hva som er rettferdig? Det er ikke alltid at eiendomsbesitteren og den som har behov for f.eks en bolig, er enige om hva som er rettferdig kostnad for den. Det som for meg blir veldig merkelig i det forslaget som fremmes her nå, er at det hevdes at reguleringsformålet ikke skal ha betydning for erstatningsutmålinga. Det som vel har vært mest vanlig, er at der det har vært foretatt ekspropriasjon, har det vært grunneieren som har hatt fordel av at en tok med i beregningsgrunnlaget hva som var alternativ utnyttelse etter den nye reguleringsplanen. Hvor mange grunneiere er det ikke som har fått økt verdien på sin eiendom på grunn av samfunnets investeringer i bynære strøk? Og er det så kommet til en ekspropriasjon, har også grunneieren høsta økonomisk verdi av samfunnets investeringer.

       Nå er det i større grad aktuelt å skulle verne områder der verninga ikke fører til en generell økning av grunnverdiene i området. Da trenger man en lovendring, for da kan faktisk det at reguleringsplanen blir en del av vurderingsgrunnlaget for erstatningene, føre til lavere erstatningsbeløp for grunneieren. Og da reagerer grunneierne. Men så lenge de høstet fordel av det, hørte vi ikke noe om at det var urettferdig. Fra manges synsvinkel syns jeg absolutt at det må ha vært en urettferdighet.

       Når det er sagt, ser ikke jeg bort fra at det kan være behov for lovendringer. Men jeg ser ikke at vi har et grunnlag for å gjøre det med de forslagene som her ligger på bordet. Men når det bl.a dreier seg om - og kanskje i særlig grad - erstatninger i forhold til ekspropriasjon til verneformål, syns jeg at det generelle argumentet må gå på at grunneiere også må være villig til å ta belastninga når erstatninga blir lavere enn den ville blitt i de tilfellene en ellers ville fått mer.

       Men når det er sagt, tror jeg jo at det er andre løsninger som en i langt større grad bør arbeide med. Og det er nokså påfallende at staten i så liten grad har verna områder på egen grunn. Jeg tror at en i større grad må oppfordre staten til å prøve å unngå ekspropriasjonene og i større grad gå inn på makeskifteavtaler, eventuelt på langsiktige leieavtaler og skjøtselsplaner. Det tror jeg vil være et langt bedre virkemiddel enn det som i dag foreslås fra det borgerlige flertallet.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Det grunnleggjande utgangspunktet for heile ekspropriasjonslovgjevinga må vera regelen om full erstatning etter § 105 i Grunnlova. Det vil seia at den som har krav på erstatning ved eigedomsavståing, ikkje skal lida økonomisk tap. Vedkomande skal vera i same økonomiske situasjon som om inngrepet ikkje hadde funne stad.

       Slik er det ikkje alltid i dag, og det undrar meg at både Regjeringa, Arbeidarpartiet og SV ikkje synest å ha lagt merke til alle dei grunnavståingane som den vanlege nordmann må finna seg i utan å få noka rimeleg erstatning frå storsamfunnet.

       Den saka vi i dag debatterer, dreier seg om den private eigedomsretten vis-à-vis storsamfunnet. Den eigedomsretten er grunnlovsfesta. Dette forslaget er fremja for at denne retten skal vera reell også når det gjeld naturressursar og i dei tilfella der omlegging av veg fører til dyre, naudsynte omleggingskostnader.

       Kristeleg Folkeparti var i utgangspunktet med på tre lovendringar. Etter ei grundig handsaming både i partiet og i komiteen er vi komne til at det er tenleg å endra forslaget noko. Men vi går framleis inn for - og er dermed sikra fleirtal for - ei endring både av ekspropriasjonslovas § 6 første ledd og av veglovas § 41.

       For det første meiner vi at endringa av oreigningslova § 5 tredje ledd er unødvendig - dette fordi Høgsterett i den såkalla Toten-dommen har vendt attende til rettstilstanden frå før 1993. Dermed skal ein igjen sjå bort frå vedteken arealplan ved erstatningsutmåling. Sjølv om Toten-dommen gjeld vegregulering, er premissane i Høgsterett generelt formulerte, og ein må venta at dei vil få verknad også i andre saker enn vegsaker. Forslaget er altså unødvendig, og Kristeleg Folkeparti går derfor imot endringa i § 5 tredje ledd. Men skulle rettspraksis i framtida visa seg ikkje å følgja opp Toten-dommen, må vi kunna koma tilbake til dette.

       Det største politiske engasjementet har vore knytt til ekspropriasjonserstatningslova § 6 første ledd. Dagens rettspraksis slår urimeleg ut, t.d. der skogen er hogstmogen. Erstatning etter balansekvantum er samanlikna med at storsamfunnet overtek bankboka di, gjev deg rentene, men ikkje kapitalen. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at det er det faktiske økonomiske tapet ein skal erstatta.

       Kristeleg Folkeparti er, som også mindretalet påpeikar i innstillinga, oppteke av å verna tilstrekkeleg barskog. Men Kristeleg Folkeparti har aldri hatt den filosofien at halv pris gjev dobbelt vern. Det er ikkje og må aldri verta slik at skogeigaren eller grunneigaren skal betala prisen for vern. Det skal storsamfunnet gjera. Når vi vernar naturen, må vi vita at samfunnet skal ta rekninga. Det er viktig også for å få aksept for vernetiltak frå folket. Ein må også søkja, slik representanten frå SV påpeika, å få avtalar om leige o.l. for å verna naturareal.

       Vi finn det krenkjande når storsamfunnet eksproprierer veggrunn, for å ta eit eksempel frå røyndomen, og beslaglegg grus eller sandførekomster som vegutbyggjaren treng. Etter dagens praksis vert desse massane neddiskonterte til noverdi etter den tanken at dei aktuelle naturressursane er dei som grunneigaren ville ha utnytta sist - sjølv om det faktisk er slik at dei vert brukte med ein gong. Det vil i praksis seia at storsamfunnet beslaglegg og brukar massar som det knapt har betalt for. Den reelle salsverdien, den som naboen faktisk får for sitt grustak like i nærleiken som ikkje vert berørt av ekspropriasjonen, ser ein totalt bort frå. Dette støyter imot folks normale rettskjensle, og det er denne skeivskapen vi rettar opp med dette forslaget.

       Det vert hevda at endringa også vil gje erstatning for bruk som ikkje kan påreknast. Det har forslagsstillarane ikkje meint, men for å gjera det udiskutabelt foreslår Kristeleg Folkeparti å føya til ei setning om pårekneleg utnytting, også i det nye avsnittet.

       Dei fleste ekspropriasjonane skjer i hagane til folk. Det er ikkje uvanleg at gatedøra stoppar i gjerdet mot den nye motorvegen - med dei kostnadene det får for eigaren. Kristeleg Folkeparti meiner at det er rimeleg å endra veglova § 41 slik at det også vert gjeve erstatning for nødvendige ombyggingskostnader. Det skulle elles berre mangle! Kristeleg Folkeparti stør derfor endringane i § 41. Eg tar til slutt opp det forslaget vi har i innstillinga.

       Det er ekspropriasjonserstatningsloven fra 1984 som gir regler om hvordan erstatningen skal beregnes. Når imidlertid domstolene tolker disse reglene på en slik måte at Grunnlovens prinsipp om full erstatning ikke blir oppfylt, har forslagsstillerne ment at det er nødvendig å endre loven slik at denne rettsutviklingen ikke skal kunne fortsette. Det kan aldri ha vært meningen at den som er eier av grunnen, skal bære samfunnets kostnader ved ymse ekspropriasjonstiltak fordi storsamfunnet ønsker tiltaket.

       De forslag som er fremmet, er ikke noe forsøk på å gi grunneierne en overkompensasjon for det som blir tatt fra dem, slik det framstilles fra justiskomiteens mindretall. Det er bare en gjenoppretting av det som grunneieren etter Grunnloven hele tiden har vært berettiget til, nemlig full erstatning. Endringen i lovens § 6 understreker at der grunneieren blir fratatt ressurser som skog, jord, sand og grusforekomster m.v., skal disse verdiene erstattes på grunneierens hånd dersom det ville være mulig for ham å nyttiggjøre seg dem økonomisk hvis ekspropriasjonen ikke hadde kommet. Det gjelder ikke minst der hvor vedkommende ekspropriant nyttiggjør seg f.eks grusmasser. Verdiene skal ikke borttolkes ved hjelp av teoretiske modeller som bare få begriper, og som ikke har plass i en praktisk virkelighet. Når skog som er hogstmoden og står lagelig til, blir vernet og ikke skal røres, er det overveiende sannsynlig at skogen ville blitt hogd dersom vernet ikke hadde kommet. Skogeierne lever faktisk av å avvirke hogstmoden skog!

       Når det gjelder endringen i vegloven § 41, er det i Innst.O.nr.65 vist til eksempler på hvordan bygninger og avkjøringer blir gjort ubrukelig ved ekspropriasjon uten at grunneier eller bruker får kompensasjon for gjenopprettelse av skaden. Dette fører til betydelige utgifter. Høyesterett har åpenbart heller ikke funnet at dette er rimelig, men har påpekt at en eventuell endring i denne praksis krever lovendring jf. Norsk Retstidende 1996, s. 727, og det er denne lovendring Odelstinget nå inviteres til å vedta. Vi konstaterer for øvrig at Samferdselsdepartementet og de som har blitt utsatt for de aktuelle tiltak, har vesentlig forskjellig virkelighetsoppfatning av hva som er rimelig praktisering av vegloven § 41.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 583)