Sak nr. 1
Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen om lov om fri organisasjonsrett for arbeidstagere (Innst.O.nr.63 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:45 (1996-1997))

TALERE:

       Roger Gudmundseth (A) (komiteens leder og ordfører for saken): Når det gjelder spørsmålet om fri organisasjonsrett, har de bestemmelsene som er inngått mellom partene i arbeidslivet, vært allment akseptert i norsk rettspraksis og organisasjonsrett. Nær på alle hovedavtaler mellom partene har bestemmelser om den frie organisasjonsretten, både positivt og negativt. Imidlertid innebærer dette også en forståelse av og en enighet om at man gjennom tariffavtaler kan ha bestemmelser om organisasjonsplikt tilsluttet bestemte forbund. Det har også vært allment praktisert og akseptert i norsk organisasjonsrett.

       Flertallet i komiteen peker på de gjeldende bestemmelser mellom hovedpartene i arbeidslivet, og et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet og SV avviser Dok.nr.8-forslaget på dette grunnlaget.

       Jeg går ut fra at de øvrige partiene som har avvikende forslag, vil redegjøre for disse selv, og jeg vil anbefale innstillingen.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Organisasjonsfridomen, som vi behandlar i denne saka, er prinsipielt viktig for Kristeleg Folkeparti. Vi er einige i prinsippet om organisasjonsfridom, nemleg at arbeidstakarar må ha rett til å danna og stå tilslutta ein fagleg organisasjon, den såkalla positive organisasjonsretten, og at arbeidstakarar må ha rett til å halda fram med å vera uorganiserte, den negative organisasjonsfridomen - og den er kanskje like viktig.

       Retten til å velja kva for ein organisasjon ein vil stå tilslutta, kan sjåast på anten som ein del av den negative eller som ein del av den positive organisasjonsretten.

       Organisasjonsfridom vert i dag sett på som ein del av gjeldande norsk rett, sjølv om den ikkje er lovfesta. Dei fleste hovudavtalane i arbeidslivet, m.a. hovudavtalen mellom LO og NHO, har føresegner som fastslår denne retten. Denne retten følgjer også av internasjonale konvensjonar som Noreg har ratifisert, t.d. FNs verdenserklæring om menneskerettar og fleire av ILO-konvensjonane.

       Kristeleg Folkeparti har konstatert og sagt seg lei for at spørsmålet om å lovfesta fri organisasjonsrett ikkje er vurdert i samband med innstillinga frå Arbeidsrettsrådet om prinsipp for ny arbeidstvistlov.

       Kristeleg Folkeparti ser det som svært uheldig at det finst eksempel på at medlemskap i enkelte organisasjonar vert gjort obligatorisk, eller at det vert lagt sterkt press på arbeidstakarane for at dei skal organisera seg. Dette fører nemleg til at organisasjonsfridomen ikkje vert reell.

       Eg reagerer på at dette er ein realitet innanfor arbeidarrørsla. Avisoppslag fortel at rundt 20.000 tilsette innan Norsk Folkehjelp, Landbruksbanken, arbeidarpressa og ForbrukerSamvirket og tilsette i LO i dag er tvangsorganiserte i LO-forbund. Det er noko som vi har høyrt om i alle år.

       Ein set seg ut over føresegnene i hovudavtalen ved at ein legg inn i tariffavtalen ein klausul om kvar ein skal vera organisert. Det er som sagt uheldig. Det er også heilt utruleg at Arbeidarpartiet og SV i sin merknad i innstillinga i denne saka forsvarar at det skal vera høve til å leggja slike klausular inn i tariffavtalen. Det er Kristeleg Folkeparti ueinig i.

       Eg har merka meg at Arbeidarpartiet og SV i sin merknad i innstillinga seier at så lenge organisasjonane sjølve er tilfredse med dagens rettstilstand, kan dei ikkje sjå at tida er inne for å lovfesta rettsområdet. Her må desse partia vera dårleg informerte, for alle partane er slett ikkje tilfredse med dagens ordning. Mellom anna uttalar Bjørn Ressem, som er forbundsleiar i YS-forbundet PRIFO - Privatansattes Fellesorganisasjon:

« Det er på høy tid at organisasjonsretten blir lovfestet. Som YS-forbund er vi på ingen måte fornøyd med dagens tilstand. »

       Kristeleg Folkeparti er altså einig med forslagsstillaren i prinsippet i forslaget. Når Kristeleg Folkeparti likevel ikkje støttar forslaget, er det fordi vi meiner at saka vil vera best tent med at forslaget vert lovteknisk utgreidd. Kristeleg Folkeparti foreslår derfor saman med Senterpartiet at Regjeringa i samband med revisjonen av arbeidstvistloven eller på annan måte kjem tilbake til Stortinget med forslag som sikrar reell organisasjonsfridom for alle arbeidstakarar.

       Kristeleg Folkeparti ber Regjeringa om å koma tilbake til Stortinget med eit lovforslaget i neste sesjon. Dersom Regjeringa ikkje kjem tilbake til Stortinget med eit lovforslag, vil Kristeleg Folkeparti vera med på å ta opp igjen denne saka på ein annan måte. Vi vil derfor oppmoda Høgre og Framstegspartiet om subsidiært å støtta forslaget frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, som lyder:

« Stortinget ber Regjeringen enten i forbindelse med forventet revisjon av arbeidstvisloven eller på annen egnet måte å komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer reell organisasjonsfrihet for alle norske arbeidstakere. »

       Eg tar hermed opp forslaget. Eg meiner at då vil vi i neste sesjon - og valet vil neppe endra moglegheita for fleirtal - oppnå den organisasjonsfridomen som også vi er opptekne av skal verta reell.

Presidenten: Anita Apelthun Sæle har tatt opp det forslaget hun refererte.

       Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er øyeblikkelig over, og formiddagens møte heves. Nytt møte settes kl. 18.

       Morten Lund (Sp) : Vi behandler nå en sak om å lovfeste organisasjonsfrihet for arbeidstakere. Senterpartiet synes det er svært viktig med organisasjonsfrihet - at friheten får et reelt innhold for alle i arbeidslivet. Slik er det ikke i dag, dessverre. Så viktig er dette prinsippet at Senterpartiet godt kan være med på å lovfeste denne rettigheten. Heldigvis er det i dag flertall i salen mot den praktiseringen av organisasjonstvang som foregår enkelte steder. Det er imidlertid ikke flertall i salen i dag for å lovfeste dette i en egen lov, og det å gjøre det akkurat nå. Fra vår side ønsker vi en normal utredning før et lovvedtak. Videre er vi i tvil om det trengs en egen lov om dette temaet. Jeg vil tro at én setning i arbeidsmiljøloven kan være nok.

       Og så til Arbeiderpartiets og SVs begrunnelse: Det står mye i arbeidsmiljøloven i dag som er godt nok dekket i hovedoverenskomsten og tariffavtalene, hvis en først kan nøye seg med det som et krav, men likevel har vi det altså stående i arbeidsmiljøloven. Senterpartiet mener at viktige ting skal stå i norsk lovverk.

       Jeg antar at det er flertall i salen for forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som gir Regjeringen en arbeidsordre om å foreslå en lovfesting. Forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet angir ingen tidsfrist. Jeg forventer på samme vis som Kristelig Folkepartis representant - den forrige taler - at saken kommer tilbake til Stortinget til behandling allerede i neste sesjon.

       Kan jeg få en bekreftelse på dette: Dersom Regjeringen ikke gjør det, men nedprioriterer dette arbeidet - finner alle mulige slags måter å utsette saken på: sender den ut på høring, setter ned utvalg og forpurrer - kan vi da forvente at Senterpartiet vil være medforslagsstiller i neste sesjon til et forslag som vil medføre det senterpartirepresentanten selv hevder han går inn for?

       Enkeltmenneskets rettigheter til selv fritt å kunne velge organisering eller ei blir i nevnte virksomheter brutalt skjøvet til side. Yrkesforbud er gjort gjeldende for alle som nekter å la seg tvangsorganisere i LO. Skulder ved skulder støtter statsminister Jagland og LO-bossen, Yngve Hågensen, denne særtilpassede tvangsorganiseringen i LO og aksepterer yrkesforbud. Regelen er som så ofte i Arbeiderpartiet: Tvangsorganisering og yrkesforbud oppfattes å tjene Arbeiderpartiet og LOs maktposisjon, da er det riktig. Ja, det fremstilles endog som en høyere form for demokrati og valgfrihet! Hør bare hva Arbeiderpartiets Roger Gudmundseth uttalte i Dagsnytt Atten dagen før 1. mai:

       « Når jeg skulle begynne der » - i Samvirke Forsikring - « så fikk jeg beskjed om at det var organisasjonsplikt i LO. Jeg synes det var ryddig og greit, og det stod jo opp til meg. »

       For Gudmundseth, for Arbeiderpartiet og SV, er det helt i orden at enkeltmenneskers rett til selv fritt å kunne velge om man vil organisere seg, og i så fall hvor, blir brutalt skjøvet til side. Yrkesforbud skal altså kunne gjøres gjeldende for alle som nekter å la seg tvangsorganisere i LO. Det skremmende er at Jagland, Hågensen og Kristin Halvorsen ikke hører hvor falskt det er når de hevder at vi har organisasjonsfrihet i Norge. Vet de ikke at det nå pågår rettssaker nettopp fordi enkeltmennesker nekter å la seg tvinge inn i LO? Vet de ikke at denne tvangen innebærer yrkesforbud?

       Den som husker noen få år tilbake, vet godt med hvilken forakt LO omtalte andre arbeidslivsorganisasjoner. De valgte med bevisst hensikt å kalle disse for gule, fordi gul i denne sammenheng betyr uønsket og feig, og fordi LO ønsket organisasjonsmonopol i god sosialistisk ånd. Slike ufinheter, sammen med LOs og Arbeiderpartiets kamp for en udemokratisk tvangsorganisering og praktisering av yrkesforbud, er skampletter begge burde kvitte seg med.

       Arbeiderpartiets argumentasjon i innstillingen er et skoleeksempel på manglende prinsipiell tenkning. Partiets tolkning av hva reell frihet er, og hva demokratiske rettigheter innebærer, bør tjene som en advarsel til alle sanne demokrater. Å nekte en lovfesting av organisasjonsrett for arbeidstakere, avslører ikke bare hvor lite demokratisk Arbeiderpartiet egentlig er, men det viser også at Jagland mer er et redskap for Yngve Hågensens korporative stat enn statsminister for alminnelige arbeidstakeres individuelle rettigheter.

       Heller ikke Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil støtte det forslaget Høyre har fremmet i innstillingen. Det utsettelsesforslaget disse partier fremmer, er imidlertid umulig å forstå begrunnelsen for. Disse partiene blir sammen med Arbeiderpartiet og SV ansvarlige for at en åpenbar urett mot alminnelige arbeidstakere får fortsette. Det vil få følger for arbeidstakere som enten er ansatt på prøve eller er søkere til virksomheter som tvangsorganiserer. Det haster ikke med lovfesting, melder disse partiene. Jo, det haster! Tvangsorganisering er ikke bare udemokratisk og rammer daglig enkeltindivider som ikke lar seg tvinge inn i en organisasjon de ikke ønsker, men slik praksis strider faktisk også mot prinsippet om fri organisasjonsrett, slik professor i arbeidsrett Henning Jakhelln har slått fast. Slik det nå er, vil ansatte på prøvetid eller arbeidssøkende bli sagt opp eller være uten sjanse til å bli ansatt dersom de nekter å melde seg inn i LO. Hva vil representanten Ola T Lånke eller representanten Morten Lund gjøre for at så ikke skal skje inntil Regjeringen eventuelt legger fram forslag om lovfesting av organisasjonsfriheten? I sitt forslag har de ikke engang mannet seg opp til å sette en tidsfrist for et eventuelt forslag fra Regjeringen om å lovfeste organisasjonsretten. Jeg spør derfor Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om de vil presisere at Regjeringen må komme med forslag, slik at dette kan bli behandlet høsten 1997.

       Min oppfordring til begge disse partiene er: Stem ja til lovfesting av organisasjonsfriheten nå! - « Det er på høy tid », sa representanten Apelthun Sæle. Hun siterte forbundslederen i PRIFO. Vis nå at dere også i gjerning er motstandere av organisasjonstvang slik Høyre og Fremskrittspartiet og den liberalistiske gruppen er! I dag foreligger muligheten til å lovfeste organisasjonsretten hvis Senterpartiet og Kristelig Folkeparti stemmer for det de sier de er for. Svikter disse partiene, stemmer de for fortsatt organisasjonstvang og yrkesforbud. - Besinn dere!

       Jeg vil ta opp Høyres forslag, som er tatt inn i innstillingen.

       Roger Gudmundseth (A) : Jeg er takknemlig for å konstatere at representanten Liltved har tatt seg tid til også å få utskrift av hva jeg sa dagen før 1. mai. Det er riktig sitert. Poenget er selvfølgelig det som jeg avsluttet med, at det stod opp til meg selv. Jeg var fullstendig klar over da jeg søkte den jobben, at det var inngått en tariffavtale som innebar organisasjonsplikt.

       La meg få lov til å vise til at dette spørsmålet i sin tid også har vært behandlet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I en sak fra 1981, den såkalte British Rail-dommen, ble dette med organisasjonspliktklausuler i tariffavtaler prøvd. Det kan ikke gjennomføres for arbeidstakere som var ansatt før organisasjonsplikten ble klausulert, slo domstolen fast. Dette er selvfølgelig også i samsvar med norsk rettsoppfatning og norsk organisasjonspolitisk oppfatning. Men dommen gir ikke grunnlag for det syn at organisasjonspliktklausuler generelt sett er rettsstridige - så sant de er kjent ved ansettelsestidspunktet. Det gikk jeg ut fra at også representanten Liltved hadde satt seg inn i.

       Men det er òg slik at SV for sin del avventar ei grundigare utgreiing om desse spørsmåla. I den samanhengen vil eg vise til NOU 1996:14 frå Arbeidsrettsrådet. Den saka er stort sett ferdig, og me ventar no på at den eventuelt kjem til Stortinget som ei sak frå Regjeringa. Denne innstillinga vart offentleggjord i juni 1996. Arbeidsrettsrådet er, som me kjenner til, eit permanent rådgjevande organ i arbeidsrettslege spørsmål for Kommunal- og arbeidsdepartementet. Rådet, som òg har representantar frå LO og NHO, gjer i utvalsinnstillinga framlegg om omfattande endringar av dagens arbeidstvistlov frå 1927. Rett før det, i 1925, vil eg òg minne Stortinget om, kom konservative krefter på Stortinget med framlegg - som òg vart vedteke - om å gje straffelova § 222 eit tillegg om strafferettsleg vern av arbeidets fridom, uavhengig av det lovlege i ein eventuell arbeidskonflikt. Regelen gav faktisk heimel for eitt års fengsel for forfølging av streikebrytarar! Dette for å vise at ting historisk heng saman. Det var arbeidsfolk sjølve som tok kostnaden med å kjempe fram nødvendig innhald i og revisjon av sentrale lovverk og avtaleverk i arbeidslivet, som mange nyt godt av i dag.

       Endringane i arbeidstvistlova som Arbeidsrettsrådet gjer framlegg om, kan etter SV sitt syn spesielt ramme fagforeiningar som ikkje er tilslutta dei store hovudsamanslutningane, og framlegga kan, dersom dei blir vedtekne, framtvinge endringarar i AF og YS sitt indre liv og i vedtektene deira. SV meiner for sin del at Arbeidsrettsrådets innstilling - dersom Regjeringa vel å leggje denne fram for Stortinget - nettopp vil nødvendiggjere ein brei og open debatt om m.a. organisasjonsfridom og forhandlings- og streikerett.

       SV ser sjølvsagt òg i utgangspunktet at det er nødvendig med ein revisjon av arbeidstvistlova av 1927, men er av den oppfatninga at dei framlegga som i dag ligg føre, er for omfattande - særleg knytt til eit utvida og lovfesta ufråvikelegheitsprinsipp, som betyr at dersom ein arbeidsgjevar inngår eller ein organisasjon har inngått ein avtale med ein hovudorganisasjon på arbeidstakarsida, kan han ikkje seinare inngå avvikande tariffavtale med ein frittståande arbeidstakarorganisasjon på same tariffområde. Frittståande organisasjonar, som ofte er små, mistar på den måten retten til å oppnå andre vilkår enn dei store i avtalesamanheng. Det er etter SV sitt syn ikkje spesielt demokratisk. Det høyrer òg med til saka at det er gjort framlegg om at hovudorganisasjonane skal ha klåre formelle posisjonar i tariffavtalesystemet, og at det er eit minimumskrav når det gjeld storleiken på organisasjonar som skal vere landsomfattande, at dei må ha 100.000 medlemer. SV er i utgangspunktet skeptisk til dette, men ynskjer sjølvsagt å ta den debatten som måtte kome i kjølvatnet av den innstillinga. SV vil i den samanhengen vise til omfattande bruk av tvungen lønsnemnd, som òg er eit tema som bør takast opp. Frå SV si side ynskjer me at dei konvensjonane som Noreg har ratifisert, blir inkorporerte i norsk rett. Me meiner òg at me skal vere litt forsiktige med å gå for hastig fram, fordi organisasjonsstruktur og vedtekter ofte er interne forhold i fagrørsla som ikkje bør regulerast ved lov. Med tanke på behovet for eit indre demokrati i desse organisasjonane kan det vere med og svekkje interessa for og oppslutninga om det faglege arbeidet. SV har for sin del - med bakgrunn i Arbeidsrettsrådets innstilling - laga ei eiga utvalsinnstilling som kommenterer dette nærare.

       På denne bakgrunnen fann SV for sin del ikkje tida mogen til å gå inn for Carl I Hagens framlegg slik det låg i dokumentet, og heller ikkje innstillinga, slik den var formulert. Dagens praksis, dersom eg ikkje tek feil, er, slik fleire har vore inne på, at forutan at me fylgjer internasjonale konvensjonar, har Hovudavtalens § 2-1 mellom LO og NHO, som i arbeidslivet ofte blir omtalt som den positive og negative organisasjonsretten, gitt moglegheit for at ein har rett til å organisere seg, rett til å late vere, og rett til å organisere seg der ein måtte ynskje det. Slik har i alle fall LO og NHO tolka føresegnene så langt. Eg ser sjølvsagt, med bakgrunn i Arbeidsrettsrådets innstilling, som eventuelt kjem til Stortinget, men òg i det som skjer elles i samfunnet, der t.d. ungdom blir pressa av dårlege løns- og arbeidsvilkår - eg tenkjer då på erfaringa knytt til McDonald's-kjeda - at det er nødvendig å få ein debatt om organisasjonsfridomen. Men vi vil kome tilbake til det i full breidd når Arbeidsrettsrådets innstilling eventuelt blir fremma for Stortinget.

       Til slutt vil eg - med bakgrunn i det eg har sagt, og med eit ynske om å få denne debatten - rå SVs medlemer til å røyste for framlegg nr. 1, frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, der m.a. dette med arbeidstvistlov er nemnt, men då med ynske om eventuelt å få det som ei eiga sak.

       Ut fra det representanten Rønningen innledet med, om at det her dreide seg om grunnleggende menneskeretter, er jeg veldig godt fornøyd med at konklusjonen var den at en nå ønsket en egen sak om å få lovfestet organisasjonsfrihet for arbeidstakere i Norge. Det var en gledelig konklusjon. Men jeg vil be om å få det bekreftet en gang til, at Arbeiderpartiet og SV ser svært forskjellig på disse tingene. SV står faktisk på arbeidstakernes side når det gjelder deres frihet.

Børre Rønningen (SV) : Det hadde vore freistande i denne samanhengen å gå igjennom historia og påvise korleis dei ulike partia har stilt seg opp gjennom tidene når det gjeld lønstakaranes avtalerett, og òg utforming av lovverket med tukthuslover og diverse andre tiltak. Eg trur eg kan garantere at dei partia som representerer arbeidarrørsla, vil finne ein god måte å kome ut av ein diskusjon om m.a. Arbeidsrettsrådets innstilling. Det har eg tru på. Slik som eg har registrert det, er det heilt klårt dokumentert til og med frå organisasjonar som ikkje er inkluderte i hovudsamanslutninga, at ein i dag i praksis har både rett til å organisere seg, rett til å late vere, og rett til å organisere seg der ein måtte ynskje det. Eg har dette svart på kvitt frå m.a. Luftfartens funksjonærforening, og dei er ikkje med i ei hovudsamanslutning - i LO eller andre. Så her er det tolkingar ute og går.

       Når det gjeld dette at vi eventuelt landar på det forslaget, er det berre grunngjeve i at vi er klåre til ein diskusjon på eit breitt grunnlag når som helst. Og me ynskjer at departementet skal kome med ei grunngjeven innstilling til Stortinget som er mykje breiare enn det me kan ta med bakgrunn i eit privat lovforslag, endå om intensjonen måtte vere god frå den som har sett fram framlegget. Men eg saknar ein mykje breiare gjennomgang av eit så omfattande materiale og eit så omfattande spørsmål. Det er grunngjevinga for at me ikkje er redde for å stemme for framlegg nr. 1. Vi er budde til å ta den diskusjonen når Arbeidsrettsrådet si innstillling kjem til Odelstinget.

       Sist Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget - jeg tror det var i løpet av årene 1981-1985 med borgelig flertall i denne salen - fikk vi bare våre egne stemmer for det. Nå har Høyre kjøpt hele vårt forslag som er fremsatt i dokumentet, mens Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sier at de i realiteten er enig i det som er formålet med vårt forslag, men vil gjerne ha en nøyere vurdering av om det er nødvendig med en egen lov, eller om det f.eks kan være tilstrekkelig med noen tilleggsbestemmelser i arbeidsmiljøloven. Jeg regner derfor med at vi i løpet av neste sesjon skal kunne få fattet nødvendige vedtak for å få organisasjonsfriheten inn i det norske samfunn.

       For det er jo ikke slik som Roger Gudmundseth sa i en radiodebatt, at Hovedavtalen sikrer fri organisasjonsrett i vårt land. Han snakket jo nettopp i dag om at han var vel kjent med at det i en del bedrifter var organisasjonsplikt, og da er det jo ikke organisasjonsfrihet. Så vidt jeg skjønner var det greit at det var organisasjonsplikt i en bedrift, for de som ville søke jobb der, kunne la det være hvis de ikke var innforstått med at man måtte melde seg inn i en fagforening. Skulle gjerne sett hr. Gudmundseths reaksjon hvis det var det omvendte som var situasjonen - at bedriftslederen eller bedriftseieren gjorde oppmerksom på at « i min bedrift har vi ikke organiserte, så hvis du skal søke jobb her, må du forplikte deg til ikke å bli organisert ». Det er nettopp det man har kjempet imot som noen løver, med relativt sterkt press og mobbeteknikker.

       Det er ikke organisasjonsfrihet i dette land. Det er ca 25.000 arbeidstakere som er tvunget - hvis de skal beholde sin jobb, få en jobb eller kunne søke - til å være medlem av Landsorganisasjonen i Norge, som i tillegg til å være en fagbevegelse er en høyst oppegående politisk bevegelse, nå med de facto instruksjonsmyndighet overfor landets regjering. Det er på tide at vi gjør noe lovveien for å sikre frihet for folk til å kunne søke arbeid uten å være pliktig til å delta i denne politiske bevegelsen.

       Det er riktig som Arbeiderpartiet og SV i merknadene sier:

« Etter en vurdering av saksområdet fant Arbeidsrettsrådet at rettstilstanden stort sett er tilfredsstillende og at det derfor ikke er behov for en lovregulering på området. »

       Det som ikke kommer frem av merknaden, er at Arbeidsrettsrådet er LO og NHO. Det ivaretar jo ikke alle arbeidstakeres interesser i det hele tatt, heller ikke arbeidsgivernes.

       Så står det:

« Så lenge organisasjonene selv synes tilfreds med dagens rettstilstand, kan flertallet ikke se at tiden er inne til å lovfeste rettsområdet. »

       Man viser til at organisasjonene er tilfreds med dagens rettstilstand. Det er klart at den organisasjon som nettopp har fordelen av organisasjonsplikten i en god del bedrifter, ikke er interessert i å få konkurranse om medlemmer eller få noen som lager bry. Det virker som om Arbeiderpartiet ikke helt har oppfattet at det også er noe som heter YS i dette land, med ganske mange underliggende fagorganisasjoner. YS har måttet gå til rettssak for å få prøvd denne situasjonen rettslig.

       Det hadde vært interessant om vi hadde hatt en situasjon hvor YS hadde fremforhandlet en organisasjonsplikt i YS, og hvor så et konkurrerende LO-forbund hadde begynt å verve noen medlemmer og prøvd å få innpass. Da tenker jeg pipa hadde fått en annen lyd. Egentlig sier Arbeiderpartiet at når det er organisasjoner som ønsker endringer, burde man logisk nok være interessert i å se på det. Det hadde vært interessant om hr. Gudmundseth i løpet av debatten, eller dersom kommunalministeren skulle verdige oss med et innlegg, kunne svare på spørsmålene: Når YS åpenbart ønsker endringer på dette området, har YS som organisasjon også en innflytelse på de norske myndigheter - jeg snakker ikke om Arbeiderpartiet, men norske formelle myndigheter - slik at man også skal ta hensyn til hva YS mener? Hvis det er slik som det går fram av merknaden, at det ville vært annerledes dersom organisasjonene hadde hatt et annet syn - hvorfor vil ikke det faktum at YS mener noe annet enn LO, nettopp være det som skal til for at Arbeiderpartiet tar konsekvensen

       av dette utsagnet og i hvert fall støtter forslaget som er fremsatt av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti?

       Vi er imidlertid halvveis tilfreds. Vi hadde selvsagt håpet at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kunne tatt konsekvensen av sine egne synspunkter og det som de hevder det er flertall for i denne salen, og dermed stemt for dette lovforslaget. Hvis det i praksis viste seg at det var noen ting som ikke var utredet, kunne man endre litt på tingene etterpå, når man fikk avklart det i virkelighetens verden og ikke bare gjennom utredning. Jeg synes også det er litt merkelig - jeg må også få lov å si det til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - at dersom det er slik at man egentlig er enig i formålet med vårt lovforslag, kunne de i forbindelse med komiteens behandling sendt brev til Regjeringen og Justisdepartementet hvis det rent lovteknisk var uklarheter eller vanskeligheter. Hvis det var slik at man kunne oppnå det samme, som Morten Lund nevnte, ved å føye til en setning i arbeidsmiljøloven, kunne man altså fått hjelp fra Kommunaldepartementet - jeg går ut fra at statsråden hadde stilt seg velvillig til slik juridisk arbeidshjelp - og så kunne man fått vedtatt disse endringene nå. En del av dem som nå mot sin egen frie vilje er tvangsmedlemmer av LO og betaler kontingent til LO, penger som så bevilges videre til Arbeiderpartiets valgkamp, men som er fagorganiserte og stemmer Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti eller Høyre, kunne derfor sluppet å være med på å finansiere den politiske motstanders valgkamp, slik de nå er med på gjennom disse indirekte mekanismene.

       Jeg regner da med at Regjeringen vil komme tilbake til dette i neste sesjon. Og hvis det ikke skjer i høstsesjonen, vil det være et flertall av partiene her som vil fremlegge de nødvendige lovforslag og vedta dem, slik at vi i løpet av de neste 12 måneder får endret rettstilstanden på dette området.

Erling Folkvord (RV) : Det er tankevekkande, synest eg, å høyre på ein del av dei som nå opptrer som arbeidarrørsla og arbeidarane sine forsvararar og forsvararar av organisasjonsfridomen. Det er prisverdig at det dukkar opp nye forkjemparar for den slags rettar for arbeidsfolk i Noreg. Samtidig er det inga nyheit at leiinga i Arbeidarpartiet har forsvart ein organisasjonstvang som er til stor skade, og som krenker viktige demokratiske prinsipp.

       Frå RV si side er vi klare over at organisasjonsfridomen og demokratiske rettar elles, men særleg organisasjonsfridomen i arbeidslivet, er noko som arbeidsfolket har tilkjempa seg, og som ein beheld i den grad ein klarer å forsvare det mot angrep. Vi har tidlegare i vinter i fjernsyn fått godt dokumentert korleis ungdom som jobbar i gatekjøkkenbransjen, blir utsett for truslar og trakassering frå arbeidsgivarar som ikkje ønskjer at dei skal organisere seg. LO sin sommarpatrulje kan rett som det er trekke fram eksempel på arbeidsgivarar som prøver å bruke pressmiddel for å forhindre at arbeidarar blir organiserte. Sånn sett er det bruk for å få styrkt vernet om organisasjonsfridomen.

       Frå RV si side meiner vi at det lovforslaget som er framlagt, ikkje er godt nok, og vi vil støtte det forslaget som er fremma frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti og som kjem opp til avstemming i Stortinget seinare, om å pålegge Regjeringa å greie ut kva som skal til for å få til eit lovvern for reell organisasjonsfridom. Eg håper at den interessa for organisasjonsfridom og arbeidsfolks demokratiske rettar som vi nå har sett frå litt uvant hald her i debatten, kjem til å stå ved lag også etter valet, slik at ein da kan få gjort dei lovendringane som er nødvendige for at det ikkje skal vere mogleg korkje for arbeidsgivarar i Arbeidarpartiet/LO-familien eller andre arbeidsgivarar å sette i verk trakassering eller annan bruk av pressmiddel overfor arbeidarar som sjølve vil bestemme kor dei skal vere organiserte. Dersom det kan bli utfallet, kjem vi eit steg vidare. Men eg trur vi skal vere klare over at leiinga i Arbeidarpartiet og sterke krefter blant arbeidsgivarar på kvar sin måte prøver å undergrave det som seiest å vere, og skulle vere, sjølvsagde demokratiske rettar. Det er absolutt illevarslande når vi nå har sett i mykje avisomtale at LO-leiaren nærmast omtaler organisasjonsfridomen som noko som kan vere forhandlingstema mellom organisasjonar. Det er det absolutt ikkje. Men ein skal vere klar over at organisasjonsfridomen også har like sterke og kanskje sterkare fiendar på arbeidsgivarsida, og at ein derfor må ende opp med lovvern for organisasjonsfridomen som dekker alle typar forhold.

Gunnar Skaug hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 617 f.)