Sak nr. 10
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om avtaler med forbruker om oppføring av ny bolig m.m. (boligoppføringsloven) (Innst.O.nr.61 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.21 (1996-1997))

TALERE:

       Kjellaug Nakkim (H) (ordfører for saken):

       Ot.prp.nr.21 om lov om avtaler med forbruker om oppføring av ny bolig m.m. - boligoppføringsloven - bygger i hovedsak på NOU 1992:9, som er Forbrukerentrepriseutvalgets innstilling. I sin tilråding la utvalget vekt på at loven skulle gjelde alle avtaler mellom næringsdrivende og forbruker om arbeid på fast eiendom. Utvalget foreslo at håndverkertjenesteloven skulle bli endret slik at den bare skulle gjelde arbeid på løsøre, og utvalget ville senere komme tilbake med en siste deltilråding om kjøp av nye boliger.

       Vi kan nå slå fast at utvalgets anbefaling ikke er tatt til følge. Forbrukerentrepriseutvalgets innstilling er relativt grei og oversiktlig og skrevet på et nynorsk som er til å forstå. Dette kan man ikke si om proposisjonen. For å lette arbeidet i komiteen ble lovteksten oversatt til bokmål. Oversettelsen kan flere ha nytte av i forbindelse med informasjonsarbeidet vedrørende loven. Loven er i sin utforming lite forbrukervennlig, og skal en vanlig forbruker ha nytte av loven, trengs et omfattende informasjonsarbeid.

       Mesteparten av boligproduksjonen i Norge består av småhusbebyggelse - eneboliger og tomannsboliger. Dels skjer dette ved at entreprenøren oppfører boliger for salg, og dels ved at forbrukeren selv står som byggherre.

       Allerede i 1907 fikk vi en kjøpslov som sikret et visst forbrukervern ved løsørekjøp. Denne loven ble avløst i 1988 av en ny og forbedret lov. I 1989 fikk vi håndverkertjenesteloven som utvidet forbrukervernet til også å gjelde reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygging m.m. I 1992 kom så loven om avhending av fast eiendom, som omfatter alle tilfeller der forbrukeren kjøper ferdig bolig. Avhendingsloven omfatter alle boliger, det være seg boliger av eldre dato eller ny bolig som leveres nøkkelferdig fra en produsent.

       Ot.prp.nr.21 omhandler oppføring av bolig. Det er foreløpig siste ledd i utbyggingen av regler for forbrukervern på dette området.

       Oppføring av bolig er et område som til nå merkelig nok ikke har vært lovregulert. Det har vært sterkt ønsket fra flere hold å få en lov som omfatter både bygging og salg av boliger. Denne henstillingen har ikke Regjeringen tatt til følge.

       Det er helt klart at det kan oppstå tvilstilfeller i forhold til de forskjellige lovenes virkeområde. En ombygging kan f.eks mange ganger likestilles med oppføring av bolig dersom ombyggingsarbeidet er omfattende i forhold til den eksisterende bolig. Konklusjonen må være at det kan komme til å oppstå tilfelle der det er vanskelig å avgjøre hvilken lov som kommer til anvendelse - boligoppføringsloven eller håndverkerloven i dette tilfellet. Likeså kan det oppstå grensetilfeller om hvorvidt boligoppføringsloven eller avhendingsloven kommer til anvendelse. Men det som synes klart, er at dersom boligen er ferdig på avtaletidspunktet, vil avhendingsloven gjelde.

       Å være byggherre for egen bolig har ofte fremstått som en prøvelse. Forslaget til ny lov som vi behandler nå, vil styrke forbrukerens stilling overfor entreprenører og håndverkere.

       Vi som er gamle nok til å huske filmen « Norske Byggeklosser » med Rolv Wesenlund, kan registrere at filmen oppsummerte de fleste av de fortredeligheter husbyggere opplevde i virkeligheten. Etter det jeg forstår, har filmen en kjerne av aktualitet også i dag. Forbrukerne har et dårlig vern, spesielt når de får oppført hus på egen tomt. Slik rettstilstanden er pr. i dag, har forbrukeren bedre lovbeskyttelse ved kjøp av forbruksvarer enn ved inngått avtale om oppføring av bolig. Fortsatt er det slik at for de aller fleste er bygging av bolig noe man foretar seg en eller to ganger i livet. Samtidig medfører dette for de aller fleste langvarige økonomiske forpliktelser. Det er da også stor enighet - også fra entreprenørene - om at det er på tide å lovregulere.

       Det som best illustrerer hvor vanskelig dette er, er Forbrukerrådets Nina E. Sundes undersøkelser. Undersøkelsen omfatter alle bolighenvendelser i to 14-dagersperioder i 1995 og 1996. Av totalt 530 henvendelser i disse periodene gjaldt 165 ny bolig. Forsinkelser er høyt oppe på klagetoppen. Bare en av ti kontrakter Forbrukerrådet gjennomgikk, hadde dato for når huset skulle være ferdig. Dermed kunne heller ikke byggherren kreve dagmulkt. Det er særlig når det er nedgangstider i bransjen at det vil oppstå vanskeligheter. På grunn av konkurser i bransjen har det forekommet at familier har kommet i et økonomisk uføre fordi entreprenøren gikk over ende og husene ikke ble ferdigstilt. Bransjen selv har bidratt til å rydde opp ved å utforme standardkontrakter, som langt på vei ivaretar behovet for lovreguleringer. De fleste av oss har sikkert hørt om kontrakter som har fått det velklingende navnet NS 3401 osv. Det som er problemet, er at disse kontraktene noen ganger blir mangelfullt utfylt, og noen leverandører bruker ikke standardkontrakter i det hele tatt. Forbrukeren har da ikke noe rettsvern.

       Komiteen har enstemmig gitt sin tilslutning til at området lovreguleres. Komiteen er enstemmig når det gjelder å styrke forbrukerens stilling vedrørende manglende sikkerhetsstillelse fra entreprenøren, og innføre regler for innbetaling av kjøpesum, for reklamasjonsfrister, entreprenørens plikt til å levere faglig godt arbeid samt plikt til å veilede og ellers ivareta forbrukerens interesser. Komiteen er likeledes enig i at loven gjøres ufravikelig, slik at den ikke kan fravikes til ugunst for forbrukeren.

       Jeg vil kort komme inn på enkelte lovparagrafer. Spesielt vil jeg ta for meg de lovparagrafene som omhandler garantistillelse og reklamasjonsfrister, hvor Regjeringen med sitt forslag vil lide nederlag hvis voteringen forløper som den skal.

       Jeg har tidligere omtalt at lovens virkeområde ikke er entydig og klart, men her må fremtidig rettspraksis avgjøre. Hvis virkeområdene mellom de forskjellige forbrukerlovene eventuelt skulle bli for komplisert, må Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en nærmere avklaring.

       Når det gjelder avtaleformen i den nye loven, er det et hovedprinsipp i norsk rett at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Det har komiteens flertall holdt fast ved. Det er bare Sosialistisk Venstreparti som har foreslått at avtalen i sin helhet skal gjøres skriftlig. Flertallet er opptatt av at det kan oppstå problemer dersom man fjerner muligheten til muntlige avtaler. Det er ofte slik at ikke alt entreprenøren og byggherren blir enige om, kan nedfelles i en skriftlig kontrakt. Men flertallet legger vekt på at det må informeres om at byggherren kan kreve skriftlig avtale. Det samme flertallet følger lovforslagets definisjon av forbrukerbegrepet. Flertallet legger vekt på at definisjonen av « forbruker » bør være lik i alle forbrukerlovene, nemlig kjøpsloven, håndverkertjenesteloven, avhendingsloven og boligoppføringsloven.

       Det er på to vesentlige punkter i lovforslaget Regjeringen vil lide nederlag. Det gjelder paragrafene som omhandler sikkerhetsstillelse/garanti og reklamasjonsfrister. En slik garantistillelse som antakelig nå vil bli lovfestet, er en sikker og god beskyttelse av forbrukerne mot useriøse entreprenører og mot tap. Regjeringens forslag ivaretok forbrukerens behov, men la store byrder på entreprenørene. Mindretallet er opptatt av at man skal ivareta forbrukerens behov, men samtidig også ta hensyn til entreprenørene, spesielt de små entreprenørene. Regjeringens opprinnelige forslag - som er blitt korrigert av Arbeiderpartiet, med departementets godkjennelse - påla entreprenørene å stille en garanti på hele 10 % av vederlaget i byggetiden og til to år etter overtakelsen, deretter en garanti på 5 %. En slik garantistillelse innebar at enkelte entreprenører måtte binde opp store deler av sin kapital. Lovforslaget skilte heller ikke mellom de såkalte gründeravtaler og bygging av hus på egen tomt. Konsekvensene ville bli at prisene steg og at man fikk den effekt at de små entreprenørene ville kunne forsvinne. Dette er ikke ønskelig. Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Wetterstad fremmer derfor et eget forslag som ivaretar alle disse hensyn. Urimeligheten i Regjeringens forslag har også Arbeiderpartiet vedkjent seg, og foreslår et mer moderat forslag som skiller mellom gründeravtaler og byggherrer med egen tomt.

       Det som også er å anmerke, er at Kommunaldepartementet nå arbeider med å innføre en byggefeilforsikring. En slik byggefeilforsikring er allerede på markedet. Entreprenører eller byggherrer kan i dag frivillig tegne slik forsikring. Byggefeilforsikringen er en såkalt objektforsikring som kan tegnes for alle typer bygninger og arbeider. Forsikringen dekker feil og mangler som har oppstått i byggeprosessen samt skader som følger av slike feil og mangler i en tiårsperiode etter overlevering av byggearbeidene. En liten entreprenør som ikke har finansiell styrke, vil på visse betingelser kunne få tegnet en slik forsikring. Mindretallet har tatt høyde for at en slik byggefeilforsikring kan erstatte garantistillelsen, i sitt endringsforslag til § 12. Mindretallet er av den oppfatning at blir den foreslåtte endring vedtatt, er både forbrukerens og entreprenørens interesser meget godt ivaretatt.

       Regjeringen har også fremmet forslag om at den absolutte reklamasjonsfristen bør være ti år. Det samme mindretallet som er nevnt tidligere, har her sluttet seg til Forbrukerentrepriseutvalgets forslag om en reklamasjonsfrist på fem år. Dette er den samme reklamasjonsfristen som er vedtatt i avhendingsloven, håndverkertjenesteloven og i kjøpsloven. Det er langt lettere for alle parter å forholde seg til like reklamasjonsfrister, og det blir langt mindre kostnadskrevende. Regjeringen anfører i proposisjonen at en så lang reklamasjonsfrist, ti år, kun vil få virkning for et avgrenset antall tilfeller. Men - og dette er viktig - en ti års reklamasjonsfrist vil ha virkning i form av økte kostnader for entreprenørene - dette sier også departementet i proposisjonen - noe som igjen vil føre til økte priser for forbrukeren. En byggefeilforsikring vil også kunne dekke dette.

       Høyre og representanten Wetterstad viser til § 7 første ledd, der det står:

« Entreprenøren skal utføre arbeidet på fagmessig måte og ellers ivareta forbrukerens interesser og hensynet til miljøet med tilbørlig omsorg. »

       Hensynet til miljøet er i stor utstrekning i dag regulert i plan- og bygningslovens bestemmelser, jf. § 40 i den lov vi nå behandler. Flertallet hevder at bestemmelsen om hensynet til miljøet i § 7 første ledd er et utslag av det prinsipielle syn at miljøhensyn og hensynet til bærekraftig utvikling bør integreres i alle samfunnssektorer. Dette kan være vel og bra. Men på spørsmål til departementet om hva dette i virkeligheten innebærer utover det som allerede er nedfelt i de nye byggeforskriftene som trer i kraft 1. juli i år, har ikke dette blitt klargjort for komiteen. Det som fremkommer i brev av 16. april, er:

« Den generelle formuleringen av forslagets § 7 kan etter omstendighetene gjøre at også andre miljøhensyn kommer i betraktning, som hensynet til biologisk mangfold og ivaretakelse av naturressurser, jf. således diskusjonen om bruk av tropisk tømmer. »

       Her pålegger man entreprenøren et ansvar Regjeringen ikke selv ønsker å ta. Hensynet til miljøet ble innført av departementet og har derved heller ikke vært forelagt høringsinstansene. Det vil være vanskelig ut fra et privatrettslig standpunkt å ivareta hensynet til miljøet på en slik måte at en ikke kan være sikker på at eieren av boligen ikke påberoper seg denne retten innen en 5-årsperiode, spesielt kan dette skje ved salg til en annen forbruker innen denne tid. Thorbjørn Berntsen har uttalt at miljøfloskelen « bærekraft » skal få sitt konkrete innhold. Men det er en lang prosess å få til. - Justisminister Gerd-Liv Valla sier da også i sitt brev til komiteen:

« Jeg legger til grunn at den foreslåtte bestemmelsen, når det gjelder selve utførelsen av arbeidet, i utgangspunktet ikke vil innebære krav til ivaretakelse av miljøhensyn som går lenger enn det som følger av den nye byggeforskriften. »

       Dette har Høyre og representanten Wetterstad lagt til grunn, og foreslår derfor « og omsynet til miljøet » tatt ut av paragrafen.

       Høyre og representanten Wetterstad har også dissens vedrørende § 9 Endringer og tilleggsarbeid. Dessverre er det blitt en trykkfeil i vårt forslag på side 9, spalte 2 i innstillingen. Slik det fremkommer der, er det meningsløst. Det har dessverre også oppstått flere feil under trykkingen. Det skal jeg komme tilbake til. Det er § 9 Høyre og representanten Wetterstad foreslår å endre. Dette kommer også klart fram av merknadene. Endringen består i at entreprenør og byggherre skal kunne forhandle seg fram til at ingen endringer eller tilleggsarbeider skal utføres. Dette kan være til gunst for forbrukeren, idet han da vil kunne oppnå lavere pris. Endringsforslaget, forslag nr. 2, må derfor settes opp mot § 9 tredje ledd og ikke § 3, som det feilaktig nå står i innstillingen. De andre rettelsene er i forslag nr. 1.

§ 12 nytt tredje ledd tredje punktum skal lyde:

« Dessutan gjeld § 47 andre og tredje ledd om » - her står det « som » i innstillingen - « garanti for forskotsbetaling. »

       I innstillingen står det at § 42 skal endres, men det skal være § 47 tredje ledd andre punktum.

       Så vil jeg til slutt opplyse at når det gjelder § 4-19 andre ledd, som går på ti års reklamasjonsfrist, og som er en endring av denne loven, vil mindretallet, som består av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Wetterstad, stemme imot dette endringsforslaget.

       Jeg vil på bakgrunn av det jeg nå har sagt, ta opp de forslag fra mindretallet, med de endringer jeg har redegjort for, som Høyre er med på, og som er inntatt på side 18 i innstillingen.

       Dette skal det nå rettes på gjennom det lovforslaget som vi nå behandler. Det har allerede kommet fram i saksordførerens innlegg at det er stor enighet i komiteen om denne loven, og at Regjeringen har fått gjennomslag for det meste.

       Komiteen har skilt lag først og fremst når det gjelder spørsmål om sikkerhetsstillelse og størrelsen på garantier og lengden på reklamasjonsfrister. Etter vårt syn er det her spørsmål om hvilke grupper som skal ha det sterkeste kortet - entreprenøren eller forbrukeren.

       § 12 som gjelder garanti for oppfylling av avtalen, pålegger entreprenøren å stille sikkerhet eller garanti for oppfylling av avtalen ved større avtaler, dette for at forbrukeren skal sikres på tre måter: for det første sikre forskuddsbetalte beløp dersom entreprenørene går konkurs e.l., for det andre sikre forbrukeren dersom entreprenøren av en eller annen grunn ikke fullfører oppdraget, og for det tredje sikre forbrukerens krav som følge av at boligen ikke er i kontraktsmessig stand.

       Det vises til at et særpreg ved entrepriseavtaler og andre tilvirkningsavtaler er at minst en av partene, og gjerne begge, må yte kreditt. Hovedregelen må være at byggherren skal betale når arbeidet er ferdig, og i så fall er det entreprenøren som må yte arbeid og materialer før han får betaling. For entrepriser av større omfang blir det for det meste alltid avtalt at byggherren skal betale avdrag etter hvert som arbeidet går framover. Da må byggherren yte kreditt i den forstand at han betaler før resultatet foreligger, men også i disse tilfeller er det vanlig at avdragene blir betalt etterskuddsvis, og at avdragene dessuten ikke fullt ut svarer til det som er utført. Med andre ord, også her yter entreprenøren på forskudd.

       Byggherrens forskuddsbetaling er sikret på den måten at byggherren blir eier av det utførte arbeidet etter hvert, og det er vanlig å avtale at han også har rett til betalte materialer som finnes på byggeplassen, og som skal bygges inn, som det heter. Disse reglene er foreslått tatt inn i § 47. Allikevel kan byggherren risikere å tape deler av de midlene som er lagt ned i prosjektet dersom arbeidet skulle bli avbrutt. Dette henger bl.a sammen med at et halvferdig bygg ofte har mindre verdi enn det som er tilført av arbeid og materialer. For å sikre byggherrens eventuelle skadeserstatningskrav mot entreprenøren er det vanlig for noe større arbeid å avtale at entreprenøren skal gi en forsikring for riktig oppfølging, oftest i form av garanti fra bank eller forsikringsselskap.

       Komiteen er vel enig i dette. Det vi imidlertid er uenige om, er størrelsen på garantien i de enkelte fasene. Vi i Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag til § 12, bortsett fra den endring som er foreslått av oss og SV til annet ledd, som gjelder såkalte gründeravtaler, der vi har foreslått at garantikravene skal være noe lavere enn foreslått i proposisjonen.

       Vi er gjennom både brev og høringer gjort kjent med de sterke betenkeligheter entreprenørens organisasjoner har når det gjelder størrelsen på garantiene i § 12, men vi har valgt å prioritere forbrukerne i denne situasjonen.

       Den andre paragrafen det er stor uenighet om, er § 30, som omhandler reklamasjonsfristen. Her har komiteen, som nevnt av saksordføreren, delt seg i synet på om fristen bør være ti eller fem år. Vi er ikke engstelige for at entreprenørene skal måtte betale for eller rette opp skader som f.eks er et resultat av dårlig vedlikehold eller ufornuftig bruk av huset. Tvert imot mener vi at entreprenører og ikke minst Forbrukerrådet og Forbrukerombudet har så gode kunnskaper om hva som er slitasjeskader, og hva som er feil i forbindelse med dårlig arbeid, at dette ikke bør bli noe problem.

       De fleste mangler ved en bolig vil i de aller fleste tilfeller komme fram allerede kort tid etter overtakelsen. Det som eventuelt vil framkomme i tiden mellom fem og ti år, vil vanligvis være av et slikt omfang at det vil være av stor betydning for forbrukeren at en har reklamasjonsfrist.

       Jeg tror jeg vil konsentrere meg om disse to områdene i loven, det er her det er størst uenighet i komiteen, og det er her debatten også har gått sterkest.

       Med den økte fokusering samt informasjon vi i dag har når det gjelder viktigheten av godt inneklima, er det viktig at forbruker nå skal kunne stille klare krav til innemiljø på samme måte som det stilles krav til boligens fysiske utforming. Vi har stadig blitt gjort oppmerksom på skadevirkninger ved bruk av giftfremkallende og allergifremkallende materialer. Når sykdommer kan forhindres ved planlegging før bygging av bolig, er det viktig at dette blir gjort, og at det ligger en særlig forpliktelse på entreprenør til å ta spørsmål om miljøhensyn opp med forbruker.

       Lovforslaget inkluderer ikke borettslag som forbrukere, og det henvises til boligbyggelag som OBOS, som er en stor sammenslutning. Andre større byer har store boligbyggelag som tilsvarer OBOS.

       SV mener at bildet er mer komplisert enn som så, fordi det finnes en mengde små, selvstendige borettslag. Disse vil kunne være like utsatte som enkeltforbrukere ved egen boligoppføring, og har etter SVs mening behov for det samme vern som enkeltforbrukere får i den nye boligoppføringsloven.

       Selvstendige borettslag har i de fleste tilfeller ikke økonomiske midler til juridisk hjelp i samme utstrekning som det entreprenør vil ha.

       Forbrukerombudet har også påpekt at lovens forbrukerdefinisjon også bør omfatte sammenslutninger av forbrukere, som borettslag.

       Ved oppføring av eierbolig er det i all hovedsak entreprenør som sitter med spesialkompetanse og innsikt, og det er viktig at forbruker får del i denne innsikten ved at det hele tiden er god dialog og gis god informasjon.

       For at forbruker skal sikres, mener SV det er viktig at det skal foreligge et hovedkrav om skriftlig kontrakt. Vi kan ikke se at det på noen måte skal kunne binde partene i et formalistisk system. Det vil tvert imot føre til at begge parter må være klare på de avtaler og krav som skal ligge til grunn. Forbrukerombudet har også i sin høring påpekt at dette bør være en hovedregel, og SV mener det i forbrukersaker er viktig å lytte til de signaler som kommer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

       Fra Forbrukerrådets klagesaksbehandling er deres erfaring at de fleste henvendelser gjelder uklare kontrakter, og at det er den profesjonelle part som har fordelen av dette.

       En skriftlig kontrakt vil gi minst mulig rom for misforståelser, og vil også være en sikkerhet for begge parter i en eventuell tvist. Juridisk sett er en muntlig avtale like god som en skriftlig avtale, men det er et faktum at ved tvist styrkes partene ved at det er inngått skriftlige avtaler slik at det ikke blir påstand mot påstand.

       SV mener også at det må finnes en rett for forbruker til å kreve skriftlig fremdriftsplan fra entreprenør. Forbruker skal ha krav på å kunne forholde seg til en slik fremdriftsplan ved oppføring av egen eierbolig, også for å kunne sikre seg i forhold til en eventuell tvist. Hvis det gjøres avtaler om fremdriftsplan og ferdigstillelse, skal forbruker kunne forholde seg til dette, også i forhold til andre delavtaler som må gjøres.

       Ifølge Forbrukerrådet har forbrukerne dårlig vern når de får oppført hus på egen tomt. Bare en av ti kontrakter Forbrukerrådet gjennomgikk, hadde dato for når huset skulle være ferdig. På en rekke punkter er kontrakter utformet til leverandørens gunst og forbrukers ugunst.

       SV mener det også i forbindelse med den nye loven er viktig å gjennomgå NS 3402, som er den standardkontrakt som i dag foreligger. Kontrakten er i dag så komplisert utformet at det er vanskelig for forbruker å oppdage hva innholdet faktisk er.

       Etter SVs mening bør også boligoppføringsloven § 18 om dagbøter gjelde forsinkelse og sen dellevering eller delforsinkelse. Det vil gjøre det enklere å praktisere lovens § 18 om dagbøter på en måte som ytterligere sikrer forbruker. Samtidig vil det være et press på entreprenør til å sette frister som er mulig å overholde. da vil forbruker ha noe reelt å forholde seg til.

       Jeg vil til slutt ta opp SVs forslag som er inntatt i innstillinga.

Presidenten: : Representanten Jorunn Hageler har tatt opp det forslag hun refererte til.

       Den reglementsmessige tid for dagens møte er snart over. Presidenten vil forslå at møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. - Det anses bifalt.

       Statsråd Gerd-Liv Valla : Det er en viktig forbrukerreform Odelstinget i dag har til behandling. En avtale som går på å skaffe seg en ny bolig, er noe av det viktigste og i mange tilfeller noe av det vanskeligste vi kan gi oss ut på som forbrukere.

       Fra tidligere har vi lover som setter krav til innholdet i mange av de avtalene vi inngår. Kjøpsloven fra 1988 regulerer kjøp av løsøre, alt fra matvarer til biler. Håndverkertjenesteloven fra 1989 gjelder avtaler om forskjellige former for reparasjoner og vedlikehold både på løsøregjenstander og fast eiendom. Avhendingsloven fra 1992 gjelder avtaler om kjøp av fast eiendom.

       Fram til nå har vi manglet lovregulering av avtaler som går ut på oppføring av bolig for en forbruker. Jeg er glad for at også dette lovarbeidet står foran sin avslutning, og at man dermed langt på vei får en fullstendig og enhetlig regulering av ulike former for forbrukeravtaler.

       Jeg er videre glad for at komiteen i sin innstilling har understreket behovet for en lovregulering på dette området. Jeg er tilfreds med at komiteen i stor gad har sluttet enstemmig opp om departementets forslag til lovregler.

       Jeg vil likevel kommentere enkelte punkter i komiteinnstillingen.

       Det synes å bli et flertall i Stortinget mot Regjeringens forslag om ti års reklamasjonsfrist ved kjøp av ny bolig. Fristen blir i stedet fem år. Fem år er en svært liten del av levetiden for en bolig. Det kan lett tenkes mangler som er der fra starten av, men som først kommer til syne etter lengre tid enn fem år. En fem års reklamasjonsfrist innebærer at forbrukeren, når disse årene er gått, selv må bære alle kostnader og ulemper når en mangel blir oppdaget, selv om årsaken f.eks er feil ved entreprenørens arbeid eller ved de materialene som er brukt.

       Mindretallet i komiteen legger vekt på at eksisterende kontraktsrettslige lover har en reklamasjonsfrist på fem år. Etter mitt syn bør ikke dette være avgjørende i forhold til denne loven. Kjøp av ny bolig er for forbrukeren en særlig langsiktig investering som gjelder store verdier. Dette gjør at man etter mitt syn ikke bør føle seg bundet av reklamasjonsfristen på andre områder. Som det dessuten er påpekt i proposisjonen, vil det på et senere tidspunkt også være aktuelt å vurdere reklamasjonsfristene på andre områder.

       Mindretallet peker på at departementet i proposisjonen har anført at ti års reklamasjonsfrist vil føre til tillegg i boligprisen. Det departementet har vektlagt, er at eventuelle virkninger for entreprenørenes kostnader må antas å ville være av et begrenset omfang. Departementet har videre pekt på at det vil være bedre at eventuelle begrensede merkostnader fordeles på svært mange forbrukere enn at én uheldig forbruker blir påført et stort tap.

       Komiteen slutter seg til departementets forslag til avgrensning av lovens virkeområde i forhold til håndverkertjenesteloven og avhendingsloven. Jeg tror at den grensedragningen man er kommet fram til, i de aller fleste tilfeller vil vise seg hensiktsmessig. Det er lagt vekt på at den loven som gjelder i det enkelte tilfellet, skal være den som inneholder de mest relevante bestemmelsene for den aktuelle avtaletypen.

       Jeg vil i denne forbindelse understreke at når det gjelder spørsmål som oppstår på samme måte i forhold til de ulike lovene, er det lagt vekt på at reglene skal være de samme. Det vil derfor være en rekke likhetstrekk mellom boligoppføringsloven, håndverkertjenesteloven og avhendingsloven, og også mellom disse lovene og kjøpsloven.

       Ut fra hensynet til best mulig sammenheng mellom reglene er det også foreslått enkelte særregler i avhendingsloven som skal gjelde for kjøp av ny bolig.

       Jeg har merket meg at komiteen har forslag om én slik endring utover det som var foreslått i proposisjonen. Dette gjelder avhendingsloven § 1-2 annet ledd, som foreslås endret slik at det ved kjøp av ny selveierbolig generelt ikke skal være adgang til å fravike avhendingsloven. Jeg er enig i dette forslaget. Forslaget bidrar til å oppnå et best mulig samsvar mellom avhendingsloven og boligoppføringsloven.

       Når det gjelder reglene om plikt til å stille sikkerhet - garantireglene - synes jeg komiteens forslag til endringer er fornuftige. På dette området gjør det seg gjeldende motstridende hensyn. På den ene siden er det klart ønskelig å sikre forbrukerens stilling i tilfeller der entreprenøren ikke vil eller ikke kan oppfylle avtalen, f.eks i forbindelse med betalingsproblemer og eventuelt konkurs. På den annen side kan for strenge krav til garantien føre til urimelige kostnader for entreprenørene, som i verste fall kan føre til at de blir hindret i å ta på seg oppdrag.

       Ut fra de innspillene som er kommet under komitebehandlingen, er jeg enig i at det er grunn til å stille forskjellige garantikrav for forskjellige typer kontrakter. For avtaler som gjelder bolig med grunn, de såkalte gründeravtalene, kan det prosentvise garantikravet settes noe lavere enn for ordinære entrepriseavtaler.

       Etter mitt syn innebærer komiteflertallets forslag en rimelig avveining mellom de ulike hensyn som gjør seg gjeldende i denne sammenheng. Mindretallet går etter mitt syn for langt i å redusere garantikravene og dermed svekke forbrukerens stilling.

       Jeg vil særlig trekke fram de tilfellene der en entreprenør står for hele eller deler av oppføringen av en bolig på forbrukerens eiendom. Dette er tradisjonelle entrepriseavtaler. Ved slike avtaler er det vanlig å kreve forskuddsbetaling. Selv om forbrukeren oppnår en viss sikkerhet ved at han eller hun blir eier av det som til enhver tid er utført av arbeidet, er det også behov for sikkerhet gjennom garanti, f.eks i tilfelle entreprenøren går konkurs. I de alminnelige standardkontraktene, som benyttes også mellom næringsdrivende, er garantikravet satt til 10 % av kontraktssummen. Etter forslaget fra mindretallet i komiteen, som representerer flertallet i Stortinget, er kravet satt til 5 %. Dette er altså bare halvparten av det som gjelder mellom næringsdrivende etter gjeldende standardkontrakter.

       Komiteen har understreket behovet for informasjon om loven og nødvendigheten av at næringslivet blir gitt tid til revisjon av standardavtaler, formularer m.v. Jeg har merket meg komiteens merknader og vil sørge for at disse blir fulgt opp. Det komiteen har pekt på, er forhold som må ivaretas for å sikre at loven fra starten av kan virke som forutsatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

       (Votering, se side 629 f.)