Sak nr. 1
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om familievernkontorer (Innst.O.nr.70 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.6 (1996-1997))

TALERE:

       Solveig Sollie (KrF) (ordfører for saken):

       Først vil jeg rette opp en feil som har sneket seg inn under den siste trykken. Det gjelder § 4, hvor ordet « ikke » har uteblitt. Det skal stå følgende:

       « I tilfeller der faglig leder er sosionom eller psykolog, og det er ansatt lege/psykiater ved kontoret, berører ikke dette legens selvstendige og uavhengige stilling ... »

       I Norge har vi i dag 62 familievernkontorer, hvorav halvparten er eid av kommuner eller fylkeskommuner og halvparten av kirkelige organer.

       Familievernet er den eneste tjenesten som arbeider primært med familierelaterte problemer i fokus. I den store sammenheng er familievernet en liten, men viktig tjeneste som etterspørres i større og større grad. Familievernkontorene kjennetegnes av lite byråkrati. Det er god tilgjengelighet til tjenestene og en lav terskel til tilbudene.

       Kontorene bidrar med rådgivning, konfliktløsninger og forebyggende familiearbeid samt opplysningsvirksomhet i form av kurs, foredrag osv. I tillegg har familievernkontorene hovedansvaret for foreldremeklingen etter ekteskapsloven og barneloven.

       Selv om det de siste seks årene har vært opprettet 15 nye kontorer, er det fortsatt behov for å bygge ut tjenesten. Den nylig utkomne rapporten fra Norsk institutt for by- og regionforskning påpeker dette. Denne rapporten var ikke kjent da komiteen avgav sin innstilling. I denne rapporten kommer det fram at det er behov for minst fem nye kontorer fordelt på fire fylker. Samtidig pekes det på at ventetiden våren 1996 var 4-18 uker. Dessuten peker NIBR-rapporten på kapasiteten når det gjelder foreldremekling. I odelstingsproposisjonen som vi nå behandler, står det å lese at meklingen beslaglegger 7,5 % av kontorenes kapasitet. På side 112 i rapporten hevdes det at familievernet beslaglegger 15 % av kapasiteten ved kontorene. Det stemmer mer overens med det en del kontorer selv hevder.

       Det er svært positivt at det nå blir en lov om familievernkontorene. Statsråden skal ha honnør for at det nå endelig er blitt fremmet en lov om familievernkontor. Som vi kjenner til, har denne saken tatt utrolig lang tid.

       Stortinget har på en eller annen måte hatt familievernkontorene oppe til behandling flere ganger gjennom flere år - ja faktisk ganske mange år. Det er særlig forvaltningsnivået det har stått strid om. Det er det også problemer med i dag. Det blir ikke flertall for å legge familievernkontorene til fylkeskommunalt nivå. Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representantene Wetterstad og Haukvik går imot en slik forvaltning, mens Arbeiderpartiet sammen med SV støtter en fylkeskommunal forvaltning. Denne gangen har SV skiftet standpunkt i forhold til tidligere behandlinger opp gjennom årene. Derfor blir det et flertall i komiteen for fylkeskommunal forvaltning, men i Odelstinget i dag vil det antakelig ikke være et slikt flertall.

       Mindretallet argumenterer mot en fylkeskommunal forvaltning, som er Regjeringens forslag, ved å henvise til at selv med en lovfesting vil virksomheten i mye større grad enn i dag bli avhengig av fylkeskommunenes økonomiske prioriteringer. Dessuten er det ikke kompetanse i fylkeskommunene på dette området i dag. Dette er et problem, og en er redd for at familievernet blir et redskap for ulike fylkeskommunale behov som supplement til andre tjenester, f.eks i forhold til ulike helsetilbud som psykiatri eller barnevernet. Mindretallet i komiteen mener at det er grunnlag for å hevde dette, fordi Regjeringen og flertallet i komiteen vil definere familievernet som helsetjeneste innenfor annenlinjetjenesten i fylkeskommunene.

       Å definere familievernet som en del av helsetjenesten kan føre til at det også innenfor familievernet blir profesjonsmotsetninger.

       Da Stortinget i 1993 behandlet Innst.S.nr.157 (1992-1993) om familievernet, uttalte en samlet komite følgende:

       « Komiteen vil peke på at familievernet både driver 1. og 2. linjetjeneste. Det har en egen identitet på tvers av tidligere kjente oppdelinger i helse- og sosialsektoren. »

       Tjenestens karakter er den samme i dag som den var i 1993. Det er da vanskelig å forstå at familievernet i dag skal defineres som en del av helsetjenesten. Jeg kan forstå det praktiske ved en slik definisjon, når en ønsker å legge familievernet til fylkeskommunalt forvaltningsnivå. Men faglig er det vanskelig å forstå at familievernet ikke lenger skal være en spesialtjeneste med både første- og annenlinjetjeneste, men en ren helsetjeneste. Dersom familievernet defineres som en helsetjeneste, definerer en indirekte familie- og samlivsproblemer som en slags sykdom. En slik definisjon vil kunne skape en høyere terskel for folk til å søke hjelp for sine familierelaterte problemer. I Odelstinget i dag vil det etter all sannsynlighet ikke være flertall for å definere familievernet som en helsetjeneste, mens det i komiteen er et flertall for en slik definisjon. Det er et forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik som slår fast at familievernet er en spesialtjeneste som har familierelaterte problemer som sitt fagfelt.

       Når det gjelder tilsynsmyndighet for familievernet, har Regjeringen foreslått at fylkeslegen skal være tilsynsmyndighet. Dette synes naturlig ut fra departementets definisjon av kontorene.

       Komiteen har delt seg også på dette punkt. Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets forslag. Et mindretall fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik definerer familievernet som egen tjeneste og vil at fylkesmannen skal være tilsynsmyndighet for denne tjenesten. Dermed blir fylkesmannen tilsynsmyndighet for alle tjenester innenfor familievernet, fordi fylkesmannen allerede i dag har tilsynsmyndighet med foreldremeklingen. I Odelstinget i dag blir det etter all sannsynlighet flertall for at fylkesmannen skal ha tilsynsansvaret for familievernet.

       Departementet foreslår i proposisjonen at statstilskuddet skal opprettholdes som et øremerket tilskudd ved overgang til fylkeskommunal forvaltning. Etter tre år skulle denne ordningen evalueres. Flertallet i komiteen påpeker i sin merknad at en slik evaluering ikke bør bety at det legges opp til en tidsbegrensning av øremerkingen. Mindretallet i komiteen vil opprettholde det statlige driftstilskuddet til familievernkontorene, slik som i dag. Stortinget har tidligere lagt til grunn at statstilskuddet skal utgjøre 75 % av driftsutgiftene. Denne målsettingen er hittil ikke nådd. Mindretallet mener imidlertid at staten skal dekke 75 % av kostnadene, mens kommuner, fylkeskommuner, kirkelige organer m.v. skal dekke det resterende. Mindretallet har lagt inn et forslag om dette.

       Hele komiteen legger vekt på at familievernet vanligvis skal ha én leder. Komiteen åpner også for at ulike profesjoner kan ha lederansvar ved kontorene. Selv om fraksjonene har ulike merknader når det gjelder personell og ledelse, har komiteen avvist departementets krav om at faglig leder av familievernkontor bare skulle kunne være psykolog, psykiater eller annen lege. Komiteen åpner for at sosionomer også kan være ledere av familievernkontor, slik som i dag. Det er selvsagt at de ulike profesjonene skal ha kompetanse i familieterapi. Når det gjelder personell for øvrig, ønsker komiteen at det fortsatt skal være ulike fagprofesjoner ved kontorene i tillegg til dem som er nevnt som aktuelle for lederfunksjonen. I dag er det også ansatt jurister, prester og andre yrkesgrupper med relevant utdanning. Vi ønsker at dette blir videreført.

       I komiteens innstilling er det et mindretall som jeg foreløpig ikke har nevnt. Dette mindretallet er representanten Roy N Wetterstad, som ønsker at familievernet skal legges til kommunene. Dette mindretallet påpeker at kommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenesten. Det vil f.eks kunne være fornuftig at flere kommuner samarbeider om drift av familievernkontor. Under behandling av denne saken i komiteen ble det gjort iherdige forsøk på å få en avklaring av forvaltningsnivået for familievernkontorene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at familievernet er bedre tjent med å være på kommunalt forvaltningsnivå i stedet for fylkeskommunalt. Derfor vil disse medlemmene subsidiært stemme for representanten Roy N Wetterstads forslag om å legge forvaltningen til kommunene.

       Ved familievernkontorene i dag føres det enkle journaler. Flertallet mener at det fortsatt ikke er behov for så omfattende journaler i familievernet som det som kreves ved f.eks sosialkontor og hos leger. I de tilfeller leger og psykologer som er tilknyttet kontorene, utfører virksomhet som hører henholdsvis inn under legeloven eller forskrift om psykologers virksomhet, må det selvfølgelig føres journal i henhold til nevnte regelverk. Flertallet, som består av alle i komiteen bortsett fra representanten Wetterstad, vil antyde at det ikke vil være nødvendig med så lang oppbevaringstid av journaler. Vi antyder at tre år vil være tilstrekkelig tid. Representanten Wetterstad ser ikke behov for at det oppbevares klientjournaler overhodet.

       Det er viktig at de som henvender seg til familievernkontor, kan føle seg fullstendig trygge på at sensitive opplysninger ikke gis videre til andre personer eller instanser. Familievernet har i dag strenge regler for opplysningsplikt og taushetsplikt. Dette gir stor troverdighet og tillit til familievernet. Slik må det fortsatt være.

       Det vil i dag, etter det som ligger i innstillingen fra komiteen, ikke bli flertall for fylkeskommunal forvaltning. Dersom det heller ikke blir flertall for kommunal forvaltning, vil forvaltningen fortsatt ligge hos staten. Det betyr at en fortsetter slik som i dag. Det bør ikke bety at departementet skal gå inn i alle detaljspørsmål ved kontorene. Familievernet må sortere under en avdeling i departementet, og departementet bør kunne delegere avgjørelsesmyndighet til f.eks kontorenes sentralledd. De enkelte kontorer og deres eiere skal fortsatt ha ansvaret for ansettelser og den daglige drift, slik som i dag.

       Grethe Fossli (A) : Det er slik at noen av partiene subsidiært kommer til å stemme for kommunal forvaltning. Det er også slik at de 62 familievernkontorene er lokalisert i totalt 49 kommuner. Blant annet i Bærum kommune ligger det to familievernkontorer, et kirkelig og et offentlig, og de ligger ved siden av hverandre. Mitt spørsmål til representanten Solveig Sollie er: Hvordan vil man organisere en slik ordning når kommunene skal overta driften av kontorene?

       I tillegg er det i dag slik at de ansatte ved familievernkontorene får dekket deler av reiseutgiftene av trygdekontoret når de reiser ut til de mindre avdelingene av familievernkontorene. Dette skjer bl.a i Bodø. Det samme gjelder klienter som blir henvist til f.eks psykolog som jobber i familievernkontoret. Når flertallet nå slår fast at familievernet ikke er helsetjeneste, vil dette da falle bort? Hvem vil eventuelt overta de refusjoner som trygdekontoret i dag yter til familievernkontorene i slike tilfeller?

Solveig Sollie (KrF) : Jeg må si jeg syns det var ganske detaljerte spørsmål representanten Fossli kom med. For det første er ikke familievernet i dag definert som en helsetjeneste. Det er noe nytt det som nå foreslås, og derfor kan jeg ikke se disse problemene som representanten Fossli trekker opp. Det bør jo kunne fortsette med refusjon fra trygdekontorene slik som i dag, når familievernet ikke blir definert som en helsetjeneste. Det blir det ikke flertall for her i dag. Det fortsetter slik som det er.

       Når det gjelder kommunene, har vi sagt at de skal stå fritt til å organisere tjenesten. Da tenker vi bl.a på at det må bli et interkommunalt samarbeid. Det vil være helt utenkelig at det skal være familievernkontor i hver kommune. Det er det ingen som har tenkt på. Med den merknaden som vi har lagt inn, tror jeg faktisk at kommunene vil kunne greie å organisere dette. Kommunene har ganske stor erfaring når det gjelder å organisere interkommunale samarbeidsformer.

Grethe G Fossum (A) (komiteens leder)

       : Representanten Sollie har redegjort for hvordan mindretallet her har skilt mellom helsebegrepet og sosialbegrepet og landet på at familievernet skal være under sosialtjenesten. Det kunne vært interessant å få definert helsebegrepet fra representanten Sollie. Hva er helse for dette mindretallet, og hvordan ser de på f.eks. Helsedirektoratets rolle i forbindelse med at helse er fravær av sykdom? Vi har kommet langt når det gjelder helse i våre dager, og det moderne helsebegrepet tilsvarer ikke helt det som mindretallet står for her.

       Den andre tingen som jeg hadde lyst til å spørre om, går på det subsidiære standpunktet til Kristelig Folkeparti, hvor man ønsker å legge familievernet til kommunene. Hvis det skulle få flertall, føler man at man har kunnskaper nok om dette til å sette i gang en slik runde med kommunene? Er det slik at de interkommunale tiltakene fungerer meget godt på andre områder? Min erfaring fra kommuneområdet tilsier at det ikke alltid er like effektivt det som skjer når det gjelder interkommunale tiltak. Er man sikker på at kommunene vil dette? Er man sikker på at KS vil det? Det er mange ubesvarte spørsmål. Så håper representanten Solveig Sollie på flertall for dette subsidiære standpunktet?

Solveig Sollie (KrF) : Representanten Grethe Fossum kom i skade for å si at vi ville legge familievernet under sosialtjenesten. Det måtte vel være en forsnakkelse, for det har ingen overhodet gått inn for, bortsett fra representanten Roy Wetterstad, som vil ha det mer som en sosialtjeneste. Men det andre mindretallet i komiteen har ikke gjort det.

       Når det gjelder helsebegrepet, har flertallet i komiteen definert familievernet som en forebyggende helsetjeneste. Og det kan en forstå at en kan gjøre, men slik som helsebegrepet oppfattes i fylkeskommunene i dag, i forvaltningen, er det en 2. linjetjeneste med diagnostisering av sykdom og behandling av sykdom. Det er slik helsetjenesten fungerer i dag, og det er det vi har forholdt oss til. Vi synes ikke at det å ha samlivsproblemer er en sykdom, og at det skal defineres som en helsetjeneste å gå til et familievernkontor. Dette, og også fordi vi er redd for at det blir større forskjell mellom fylkeskommunene, er hovedargumentet for at vi ikke vil gå inn for helsebegrepet. Det er det standpunktet som vi alltid har hatt.

       Når det gjelder det standpunktet som vi har sagt vi subsidiært kan stemme for, gjør vi det fordi vi ønsker å få en avklaring på forvaltningsnivået. Fordi vi ser at fylkeskommunen ikke er det beste, har vi valgt det nest beste, selv om vi ser at det er visse ulemper ved det. Men for å få en avklaring har vi sagt at vi kan stemme for det. Departementet har også vurdert kommunene som et forvaltningsnivå, men har ikke landet på det. Kommunene har likevel tross alt mer nærhet enn fylkeskommune.

       Dagens familievern består av 62 kontorer spredt over hele landet. Som kjent er halvparten av kontorene offentlige familievernkontorer, og den andre halvparten er kirkens familievernkontorer. De er også med i hver sin hovedorganisasjon, nemlig Offentlige Familievernkontorers Organisasjon og Kirkens Familievern.

       Fra Arbeiderpartiets side er vi opptatt av at vi har et familievern som gir det samme tilbudet uansett om det er et offentlig kontor eller et kontor som drives av kirken, og uansett hvor i landet en befinner seg. Det er bare i svært få kommuner det finnes kontorer fra både den offentlige og den kirkelige organisasjonen, og i noen fylker er det kun offentlige eller kun kirkelige kontorer. Dette skal ikke være avgjørende for publikum, og kontorene skal gi samme tilbud om tjenester.

       Som en sier i proposisjonen:

« Tjenesten har en todelt eierstruktur med 31 fylkeskommunale/kommunale og 31 kirkelige kontorer. Til tross for sin ulike eiertilknytning har den offentlige og den kirkelige delen av familievernet hatt en parallell faglig utvikling og framstår som en helhetlig tjeneste med spisskompetanse på familierelaterte problemer. »

       Det er vår intensjon at dette også skal være slik i framtiden.

       Familievernkontorene er den eneste tjenesten som først og fremst arbeider med familierelaterte problemer. De som jobber der, legger sterk vekt på rådgivning, forebyggende virksomhet og behandling på et tidlig stadium, slik at de problemene familiene sliter med, ikke skal feste seg og gå over i sykdom og dermed kreve en langt annen behandling.

       Det skal være lett å komme i kontakt med familievernet, det skal ikke være nødvendig å bli henvist dit av en annen tjeneste. En skal kun ta en telefon og avtale et møte.

       Den grunnleggende oppgaven i familievernet er den kliniske virksomheten, og et flertall av oppgavene er problemer knyttet til konflikter, men også ofte til f.eks kronisk sykdom, dødsfall, sorg og tap innenfor familien.

       Viktig er det også å ta med at familien er mer enn kjernefamilien med mor, far og barn. Familien kan være en enslig, et ektepar med og uten barn, en enslig mor eller en enslig far med barn, samboere med barn og uten barn og familier med felles og egne barn.

       Det er et vidt spenn i problemene knyttet til konflikter innen familien, og derfor er familievernkontorene også avhengig av samarbeid med andre instanser.

       Det er interessant å se at i NIBR prosjektrapport 1997:9 Kapasitet i familievernet fremgår det at familievernkontorenes viktigste samarbeidsinstanser er sosialkontor/barnevern og psykiatriske institusjoner. I tillegg er jurister, primærleger, helsestasjoner og PP-tjenesten andre viktige samarbeidspartnere.

       Dette forteller meg at siden den virksomheten som drives på familievernkontorene, er en blanding av behandling og rådgivning samt den personellmessige sammensetningen en blanding av helse- og sosialpersonell, må tjenesten sies å være beslektet både med helsetjenesten og med sosialtjenesten.

       Familievernet var frem til 1990 forvaltet av det daværende Helsedirektoratet. Dette har preget utviklingen, og en ser at familievernet er utviklet og fungerer innenfor en helsefaglig forståelse. Spesielt synes det som om tjenesten har utviklet sin egenart innenfor et nyere, moderne og utvidet helsebegrep. Dette til tross for at regjeringen Syse med familieminister Solveig Sollie i 1990 overførte familievernet til daværende Familie- og forbrukerdepartementet.

       Når mindretallet i komiteen sier at « helsetjenesten assosieres med diagnostisering og sykdom », synes jeg det vitner om en noe gammeldags og konservativ måte å omtale helsevesenet på. Forebygging og helhetsperspektiv, det å se på hele mennesket i sin samlede livssituasjon i det forebyggende helsearbeidet blir stadig viktigere.

       Derfor støtter vi departementet i at en definerer familievernet som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende virksomhet. Dette er helt i tråd med den utvikling som har skjedd som følge av brukernes behov og etterspørsel.

       Forvaltningstilknytningen er også en av stridssakene, og som det fremgår av innstillingen, foreligger det foruten departementets forslag om å legge det til fylkeskommunen, også to andre forslag, nemlig til staten og kommunene. Komiteen har altså klart å fange opp alle tre nivåer. Problemet er at det ser ut til at ingen av disse tre har flertall, og dermed vil vi ikke få avklart hvilket forvaltningsnivå som skal ha ansvaret. Jeg er ikke så sikker på at argumentasjonen om at hvis ingen av de tre alternativene blir vedtatt, så blir det slik som det er i dag - at den holder. Slik jeg ser det, kan vi ikke vedta en lov uten å vedta hvem som skal forvalte den.

       Så til alternativene. I dag er det slik at forvaltningen av familievernet på sentralt nivå er forankret i den statlige bevilgningen til drift av familievernkontorene, som fastsettes gjennom årlige budsjettvedtak i Stortinget. Departementet yter driftstilskudd direkte til hvert enkelt kontor, og har i tillegg forvaltningsansvaret for tilskuddsordningene og et styringsansvar for familievernkontorene. Dette betyr at departementet må forholde seg til hvert enkelt av de 62 kontorene og ta stilling til alt som har med drift av slike kontorer å gjøre. Dette er tungvint og arbeidskrevende og en detaljstyring av driften ved det enkelte kontor som etter vårt syn ikke hører hjemme på departementsnivå.

       Departementet foreslår i proposisjonen at forvaltningsnivået skal være fylkeskommunen, noe som støttes av Arbeiderpartiet og SV, og for øvrig også av de fleste av høringsinstansene. Det er en uenighet mellom høringsinstansene, og skillet går mellom det offentlige og Kirken.

       I dag er det allerede slik at det i mange fylker er etablert et samarbeid mellom fylkeskommunen og familievernkontorene, og vårt inntrykk er at dette samarbeidet fungerer godt. I enkelte fylker har de også i regi av fylkeskommunen utarbeidet planer for familievernet, og andre er i ferd med å utarbeide slike planer. Fylkeskommunen er således i høy grad involvert i utviklingen av familievernet. At forvaltningen legges til fylkeskommunen vil for mange kontorer ikke være noen dramatisk omlegging; allerede i dag eies 16 kontorer av fylkeskommunen.

       Det er også slik at Barne- og familiedepartementet skal forvalte loven og dermed vil ha det overordnede ansvar, men ikke ha løpende forvaltningsoppgaver. Mindretallet sier i sine merknader at de mener at statlig forvaltning ikke skal bety at departementet skal detaljstyre det enkelte familievernkontor, men at departementet skal kunne delegere myndighet f.eks til kontorenes sentrale ledd Kirkens Familievern og Offentliges Familievernkontorers Organisasjon.

       Til dette vil jeg bemerke at det vil være uheldig ut fra prinsippet om at familievernkontorene uansett organisasjonstilknytning skal være like. En avgjørelsesmyndighet i organisasjonene vil fjerne denne likheten, og vi vil da i realiteten få to tjenester, stikk i strid med det vi bestreber i denne debatten.

       Vi mener imidlertid at et fylkeskommunalt forvaltningsansvar vil tydeliggjøre betydningen av likestilte kirkelige og offentlige familevernkontorer. Driften av kontorene vil bli mer likeverdig og dermed også tilbudet.

       Det er også uenighet i komiteen når det gjelder tilsynsmyndighet. Arbeiderpartiet og SV er enig med departementet i at det bør være fylkeslegen som har tilsynsmyndigheten. Dette henger sammen med at vi definerer familievernet som en helsetjeneste. Det er fylkeslegen som har kompetanse til å føre tilsyn med en slik tjeneste - denne kompetansen mangler fylkesmannen.

       Det ser ut som jeg begynner å nærme meg slutten på taletiden min, så jeg stopper der og overlater til andre av Arbeiderpartiets medlemmer å kommentere andre forhold.

       I dei årlege budsjettbehandlingane i Stortinget har støtta til familievernkontora gått igjen. Både til komiteen som har saka i dag, og til finanskomiteen har det kome brev som har vist at trass i ei uttalt målsetjing om 75 % statsstøtte, har gjennomsnittet gått ned. I fjor låg gjennomsnittet på 66 %. Familievernkontora får ikkje oppgåvene til å gå saman økonomisk, anten det gjeld Molde, Stavanger eller Bærum.

       Og mitt spørsmål til representanten Fossli blir då: Kva er det som gjer at Arbeidarpartiet bortforklarer den økonomiske sida med at det er så vanskeleg for departementet å halda seg til 62 kontor? Kunne ho ikkje i staden seia i klårtekst at vi støttar no det forslaget som ligg føre om 75 % statsstøtte? Vi veit at vi på den måten òg gjev dei ulike kontora moglegheit til å stadfesta sin eksistens og konsentrera seg om det dei skal - altså familierådgjeving - i staden for stadig å måtta rekna på kronene. Ho sa òg at her er det arbeidsoppgåver i massevis i høve til dei kontora som er. Her har ho moglegheita til å sikra eit sterkare familievern.

Grethe Fossli (A) : For det første har jeg ikke bortforklart noe av den økonomiske situasjonen med hvordan ordningen skal forvaltes. Der har nok representanten Meltveit Kleppa hørt dårlig etter.

       Når det gjelder forslaget om 75 % øremerking, er det slik at med den organiseringen vi foreslår, nemlig fylkeskommunal organisering, vil mye av økonomien bli sammenfattet, slik at noen i tilfelle vil man komme over 75 % også. Hun har nok ikke lest proposisjonen og innstillingen godt nok.

       For øvrig er vi av den oppfatning at det aller viktigste nå er å få orden på forvaltningen og organiseringen av familievernkontorene, og så får vi komme tilbake til resten ved et senere høve. Nå er det også slik at det er bare opposisjonen som hele tiden har villet ha 75 % finansiering. Departementet og vi har sagt inntil 75 % finansiering.

Solveig Sollie (KrF) : Jeg glemte i sted å ta opp forslagene nr. 1 - 4. Jeg vil derfor gjerne få ta dem opp nå.

       Representanten Fossli var inne på dette med økonomi. Det kommer vi tilbake til, for dette forslaget blir oversendt til Stortinget, og vi skal derfor ikke stemme over det i dag. Men det er noe som står i innstillingen som jeg gjerne vil ha klarhet i. På side 9 i innstillingen definerer Arbeiderpartiet og SV familievernet som en « helsetjeneste ». På side 12 skriver de:

       « ... og videreføre dagens familievern, som en spesialtjeneste . . ».

       Hva er det egentlig Arbeiderpartiet mener? Er det en spesialtjeneste, eller er det en helsetjeneste?

       Så skriver også dette flertallet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at de « mener at fylkeskommunene må stå fritt med hensyn til organiseringen av tjenester ». Når Arbeiderpartiet ønsker å definere familievernet som en helsetjeneste - som jeg skjønner er det gjennomgående, og som jeg har gått ut fra, men det har blitt litt forvirring etter at jeg leste innstillingen om igjen - er det da slik å forstå at hvis fylkeskommunene har dårlig økonomi når det øremerkede tilskuddet kanskje er borte etter et en del år, og familievernet skal være en del av helsetjenesten, så står fylkeskommunene fritt til å legge familievernet inn under f.eks psykiatri og barnevern når de skal stå fritt til å organisere tjenesten? Dette vil jeg gjerne ha et svar på.

       omfattende, men jeg oppfattet det slik at hun stilte spørsmål om dette med kjøp av tjenester. Vi for vår del mener at familievernet i dag består av en offentlig og en kirkelig tjeneste, og at fylkeskommunene i realiteten kjøper tjenester fra Kirken, som også på en måte er offentlig.

       Når vi sier at fylkeskommunene også må ha mulighet for å kjøpe en tjeneste, er det fordi det kan være slik at et familievernkontor mangler en tjeneste, og at man må gå ut og kjøpe en slik tjeneste, f.eks en legetjeneste e.l. Det vil da være det vi kaller for kjøp av en tjeneste. Hva fremtiden vil bringe, vet vi ikke. Det kan jo være at det dukker opp noen som vil selge en « pakke » familievern. Slik som man i dag har private barnehager, vil man i fremtiden kunne ha private familievernkontorer, noe vi selvfølgelig ikke håper på, men forutsatt at disse holder den faglige kvaliteten, kan dette være en mulighet dersom en fylkeskommune ikke er i stand til å bygge opp et offentlig familievernkontor.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg tykkjer det er grunn til å be om ei ytterlegare avklaring når det gjeld økonomien, sjølve grunntryggleiken for dei familievernkontora som i dag er i drift.

       No forstår eg at Arbeidarpartiet ikkje er villig til å gå over 75 %. Samtidig argumenterer dei med at i enkelte fylkeskommunar kan det gå slik. Då må eg spørja: Kjenner Arbeidarpartiet så dårleg til fylkeskommunane sin økonomiske situasjon? Veit dei ikkje at i fleire fylke er det slik at vidaregåande skular med rike tradisjonar blir lagde ned, og sjukehusa må redusera behandlingstilboda sine? Og så står representanten Fossli her og seier at i enkelte fylkeskommunar kan altså stønaden til familievernkontora med fylkeskommunal tilknyting bli på over 75 %. Ja, eg må få stadfesta at dei kjenner så lite til fylkeskommunane sin økonomiske situasjon.

       Så eit spørsmål som går på ventetida. Saksordføraren siterte frå den nyleg utkomne NIBR-rapporten, og sa at ventetida kunne variera frå fire til 18 veker. Meiner representanten Fossli at det er ei akseptabel ventetid? Og meiner ho at talet på familievernkontor verkeleg er tilstrekkeleg når det berre er 49 kommunar som har slike kontor?

Grethe Fossli (A) : Til det siste først. Det er ikke 49 familievernkontorer; det er 62, men de er lokalisert i 49 kommuner. Blant andre har Bærum kommune to familievernkontorer som skal dekke to kommuner, så vi må holde tunga rett i munnen her når vi snakker om antallet kontorer, ikke om hvor de er lokalisert.

       Når det gjelder økonomien, har vi sagt klart at det fortsatt skal være øremerking av det statlige tilskuddet. Det bør det ikke være noen tvil om, selv om vi også sier at ordningen skal evalueres.

       For øvrig når det gjelder økonomien, er dette en sak som må ses i budsjettsammenheng. Jeg syns det er feil å diskutere økonomispørsmål når vi behandler et lovforslag. Vi er imot at man skal lovfeste en statlig økonomisk del i forbindelse med et slikt opplegg, og vi forbeholder oss derfor retten til å diskutere økonomien til familievernkontorene når vi diskuterer statsbudsjettet.

       Det er i dag 62 familievernkontor her i landet, og, som eg sa i min siste replikk, i 49 kommunar. Ei utgreiing om familievern her i Noreg som blei utført på oppdrag av Barne- og familiedepartementet, konkluderte med at det var behov for å auka kapasiteten ved kontora med 100 % berre på grunnlag av openberre og registrerbare behov. For å dekkja etterspurnaden også der det då ikkje var utbygt familievernteneste, blei kapasitetsbehovet utrekna til å tilsvara ein auke på 200 %. Dette var i 1991. Behovet har ikkje minka.

       Familievernkontora har fleire viktige oppgåver. Dei skal gje tilbod om rådgjeving og behandling der det føreligg vanskar, konfliktar eller kriser i familien. Det er viktigare enn nokon gong at familievernkontora også har høve til å driva utoverretta verksemd. Det kan vera rettleiing, informasjon og undervisning retta mot publikum eller hjelpeapparatet. Senterpartiet meiner at det er avgjerande for at ein får teke seg av alle desse oppgåvene, at både talet på kontor og bemanninga på mange kontor kan aukast.

       Familieverntenesta er unik i sin natur. Det er den einaste spesialtenesta vi har for familierelaterte problem. Sjølv om partia ikkje er blitt heilt samde om organisering og forvaltning av familievernkontora, er vi stort sett samde om det aller viktigaste, nemleg at ein no skal lovfesta familieverntenesta. Ei lovfesting vil medverka til å sikra familievernarbeidet si framtid og heva statusen.

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen arbeider for tida med revidering av barnelova. Senterpartiet sin intensjon i arbeidet med den saka er å finna fram til løysingar som reduserer konfliktnivået mellom foreldre i spørsmål som t.d. farskap, foreldreansvar, omsorg og samvær. Mange høyringsinstansar har lagt stor vekt på at konfliktar mellom foreldre kan vera direkte skadelege for barnet. Her har familieverntenesta ein av sine aller viktigaste funksjonar. Då er det om å gjera at denne te-

       nesta er tilgjengeleg, og det er om å gjera at denne tenesta er ei såkalla lågterskelteneste, eit kontor der den einskilde kjenner at han eller ho utan vidare kan ta kontakt for å få hjelp.

       Senterpartiet er samd i at familieverntenesta ikkje skal vera ei sosialteneste. Den som har behov for dette kontoret, skal ikkje assosierast med det å vera sosialklient. Det er sjølvsagt ikkje noko gale eller nedverdigande i seg sjølv, men det er eit faktum at mange har sperrer mot å kontakta sosialtenesta. Senterpartiet vil heller ikkje at familieverntenesta skal vera ei rein helseteneste. Det er ikkje ein sjukdom å ha problem i familien. Familieverntenesta baserer heller ikkje arbeidet sitt fyrst og fremst på klassiske medisinske metodar. Dei stiller vanlegvis ikkje medisinske diagnosar eller føretek medisinske utgreiingar. Dei gjev derimot eit tilbod på tverrfagleg basis på grunnlag av eigne fagteoriar. Senterpartiet går difor saman med Høgre, Kristeleg Folkeparti og representanten Haukvik inn for at familieverntenesta framleis skal vera ei eiga spesialteneste.

       Familievernkontora skal òg stå for mekling etter lova om ekteskap § 26, barnelova § 34 andre ledd og § 44 tredje ledd. I etterkant av den utgreiinga eg nemnde frå 1991, der eit monaleg behov for auka tenester blei dokumentert, har familievernkontora også fått hovudansvaret for foreldremeklinga. Kontora har meldt at dei brukar mykje meir tid på denne tenesta enn det som blei stipulert til mekling. Foreldremekling fører ofte til ytterlegare oppfylging, t.d. i forhold til ynske om endra samværsavtalar. Sjølv om det har vore ein kapasitetsauke i forhold til andre kontor frå 1991, understrekar også dette at det er langt att til vi har den kapasiteten på familieverntenesta som det verkeleg er behov for.

       Senterpartiet meiner det er nødvendig med statlege løyvingar som sikrar vidare utbygging. Vi kan ikkje lykkast med å leggja til rette for barnas beste i konfliktar mellom foreldre dersom vi ikkje samstundes er viljuge til å byggja ut og vidareutvikla familieverntenesta. Senterpartiet har ved fleire høve, seinast no i haust, gått inn for auka løyvingar til familievernkontora. Eg synest det er svært søkt at økonomien ikkje skal drøftast i forhold til organiseringa. Det heng etter vårt syn nøye saman. Derfor er det òg viktig å gå bak forslaget om fylkeskommunal organisering - stilla spørsmål om grunngjevinga, sjå det i forhold til Arbeidarpartiet si tidlegare nedtoning av desse kontora si rolle og den dokumenterte styrkinga som kontora sjølve har vist at dei har behov for.

       Vi ynskjer å behalda både fylkeskommunale, kommunale og kyrkjelege familievernkontor. Vi er opptekne av å spela på lag med den såkalla tredje sektor. Det er viktig for oss å vareta den erfaringa og kompetansen som samla er der i dag.

       Det har sjeldan vore vanskeleg å få fleirtal i Stortinget for å påleggja kommunar og fylke nye oppgåver. Av og til har argumentasjonen vore auka lokalt sjølvstyre. Det har Senterpartiet gått i front for. I denne samanhengen, og òg i andre samanhengar, har vi understreka at det skal vera samsvar mellom dei oppgåvene som er tillagde kommunane, og dei midlane som blir stilte til disposisjon. Det er det ikkje i dag. Med salderinga av budsjettet for 1997 friskt i minne, der Arbeidarpartiet blei pressa til å gå med på meir enn fem milliardar kr meir til kommunane, veit vi at dei fleste likevel berre har høve til ei vidareføring på 1996-nivå.

       Vi får klare meldingar frå kommunane om mangel på lærebøker og spesialtimar, om nedlegging og sentralisering av grunnskular og reduksjon av tilbodet til dei eldre. Vi får klare meldingar frå fylkeskommunane i forhold til behandlingstilbod og talet på klasser i den vidaregåande skulen. Er det då grunn til å tru at familievernkontora skulle vera sikra ei styrking økonomisk ved fylkeskommunal eller kommunal organisering?

       Senterpartiet ynskjer det mangfaldet vi i dag har av familievernkontor. Vi vil sikra 75 % statleg støtte, og vi meiner at fylkesmannen, som har tilsynsansvaret for foreldremeklinga, òg skal ha resten av tilsynet med kontora.

       La meg til slutt understreka, noko som òg saksordføraren la vekt på, at statleg forvaltning ikkje skal innebera detaljstyring. Avgjerdsmynde kan delegerast til sentralleddet, t.d. Kirkens Familievern og Offentlige Familievernkontorers Organisasjon. Det skal vera slik at det einskilde kontor og eigarane framleis skal ha ansvaret både for tilsetjing og den daglege drifta, slik som i dag.

       La meg heilt til slutt berre seia at det naturlege ville vore at det var representanten Eli Sollied Øveraas som var hovudtalar for Senterpartiet i dag. Ho er diverre sjuk.

       Saksordføreren uttrykte en form for mistillit overfor fylkeskommunens evne til å forvalte pengeoverføringer som er beregnet på familievernkontor. Jeg har registrert at KS, inkludert Senterpartiets representanter, går inn for fylkeskommunen som riktig plassering av ansvar. Er Meltveit Kleppa enig med saksordføreren i hennes syn på fylkeskommunen, og dermed gir uttrykk for at Senterpartiets representanter i KS ikke vet sitt eget beste?

       Er det riktig at også Senterpartiets kvinnebevegelse har gått inn for plassering i fylkeskommunen?

       Det var de to spørsmålene jeg hadde.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er vel slik både i representanten Mathisen sitt parti og i Senterpartiet at det frå sak til sak kan vera ulike meiningar. For min del er eg glad for at det i Senterpartiet i denne saka har vore personar som har sett dette frå ein annan synsvinkel enn andre av oss. Då har vi hatt høve til å vega dei ulike standpunkta opp mot kvarandre før stortingsgruppa trekte sine konklusjonar.

       Eg har forstått, som Mathisen seier, at KS har levert sitt prinsipielle syn i samsvar med det han her opplyser.

       Det er òg slik at Senterkvinnene sitt prinsipielle syn er det same.

       Det som likevel er viktig for oss, og som er avgjerande i denne saka, er kva for økonomisk framtid vi gir dei ulike familievernkontora dersom vi i dag organiserer dei ulike kontora inn under fylkeskommunen. Det er slik at vi har å gjera med ei regjering som stadig held midlane nede i forhold til dei oppgåvene som fylkeskommunane frå før er tillagde. Derfor har vi m.a. fått innspel frå fylkesordførarar frå Senterpartiet, som ber oss i denne omgang om ikkje å støtta eit slikt forslag, fordi dei veit at dei frå før ikkje har midlar til dei oppgåvene dei er sette til å løysa.

Grethe G Fossum (A) : Jeg synes kanskje representanten Meltveit Kleppa skar litt utenom selve spørsmålet. Er det slik at man ikke vil legge familievernet til fylkeskommunen fordi man er redd for - ja rett og slett det kommunale selvstyret, for hvordan de som sitter i fylkeskommunene og bestemmer, skal forholde seg til en øremerking og til en annen sort tjeneste? Og så er man her redd for at fylkespolitikerne rett og slett ikke skal klare å forholde seg til de klare signalene fra Stortinget.

       Men jeg har et annet spørsmål også, og det gjelder kommunene. Kan representanten fra Senterpartiet si hvorfor man ikke vil legge denne tjenesten til kommunene? Det er jo et subsidiært standpunkt fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

       Så kom representanten med en påstand som jeg ikke kan la gå upåaktet hen, og det var at Arbeiderpartiet nedtonet betydningen av familievernkontorene, eller nedtonet rollen til disse. Men det er nettopp denne regjeringen som har fått opp antallet familievernkontorer, som har øremerket tilskuddet, og som har lovfestet det! Og så betyr dette en nedtoning? Jeg vil ha en forklaring på hva representanten mente med det.

       Så er det en annen ting. Nå er det fylkesmannen som skal kontrollere familievernet. Jeg regner med at Senterpartiet i revidert nasjonalbudsjett følger opp den bevilgningen som nå ligger inne, på 21 mill. kr til nettopp fylkesmennene, og jeg ber om å få en bekreftelse på dette.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Her var det mange spørsmål på to minutt. Vi får ta dei i tur og orden.

       For det fyrste spørsmålet om mistillit til fylkeskommunen. Det blei påstått her at saksordføraren hadde uttrykt slik mistillit, og at Senterpartiet fylgde opp. Det er heilt feil. Her er det ikkje snakka om mistillit, men det er faktisk slik at nokre av oss har erfaring, nyleg erfaring, frå fylkeskommunale verv. Sjølv var eg gruppeleiar for Senterpartiet si fylkestingsgruppe for kort tid tilbake. Eg veit kva eg snakkar om når eg seier at fylkeskommunane pr. dato ikkje har midlar til å fylgja opp alt dei blir pålagde, og eg snakkar derfor òg av erfaring når eg seier eg veit at det er andre område dei er heilt nøydde til å prioritera høgare enn familievernkontora.

       Så påstår representanten Fossum at Arbeidarpartiet ikkje har tona ned familievernkontora. Kva anna signal må kontora få når dei for det fyrste må operera med eit underskot i 1996 som dei ikkje får noka støtte til frå departementet, og for det andre opplever at Arbeidarpartiet her i dag ikkje vil drøfta økonomien? Dei vil berre lovfesta korleis organiseringa skal vera. På toppen av det heile er det slik at denne øyremerkinga som dei no meiner er så garantert, rekk berre i tre år i denne omgangen. Det synest vi ikkje er så veldig god sikring av øyremerkte midlar i tida framover.

       Til spørsmålet som gjaldt kommunane, har eg eit enkelt svar: I høyringsrunden er ikkje det alternativet i det heile tatt opp. Vi i Senterpartiet er derfor heilt ueinige i å påleggja kommunane ei slik teneste utan at nokon har fått uttale seg.

Jon Olav Alstad (A) : Det er for så vidt en interessant debatt om forholdet til de ulike forvaltningsnivåene. Jeg står her med en høringsuttalelse som komiteen har mottatt under behandlingen og som jeg har lyst til å referere litt fra. Der står det:

« For tjenesten som helhet mener styret at et distriktsvis og lokalt/regionalt ansvar er mer gunstig enn et fjernt, statlig forvaltningsansvar. »

       Det er, slik som jeg kan oppfatte det, mest som tatt rett ut av Senterpartiets partiprogram.

       Så fortsetter det:

« Når selvstendighet og finansiering er sikret, er familievernet best tjent med å være en naturlig del av fylkenes familiepolitikk og helse- og sosialplaner. Et sentralt forvaltningsansvar vil være lite praktisk for tjenestens administrative og kliniske hverdag. Det vil heller ikke være enkelt å finne en naturlig tilknytningsinstans innenfor statlig forvaltning. »

       Det er i hvert fall som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg vil anta at Senterpartiet også i stor grad kan si seg enig i mye av det som står her, og likevel klarer de å komme til slike konklusjoner som de gjør i dag.

       I tillegg er de også med på å fremme forslag om å overføre tilsynet til fylkesmannen, en fylkesmann som i alle andre debatter blir utskjelt av Senterpartiet for å få for mange oppgaver og bli for stor. Jeg har litt problemer med å se alle sammenhengene i den innstillingen som Senterpartiet legger fram i dag. Med all den respekt det er mulig å opparbeide: Når det gjelder dette pratet om økonomi som representanten har prestert fra talerstolen for å beskytte sin innstilling, kan jeg bare henvise til punkt 1.2. Hvis en gidder å lese innstillingen, vil en der få svar på det som det er mulig å få svar på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Etter å ha lytta til siste talar forstår eg at det er andre saker her i Stortinget som kan bli kompliserte.

       For Senterpartiet er fylkesmannen sitt tilsynsansvar logisk i høve til at vi har gått inn for eit statleg tilskot på 75 % til alle kontor. Frå før er det i tillegg slik at fylkesmannen har tilsyn med foreldremeklinga. Men representanten kjenner oss rimeleg dårleg dersom han trur at dette er ei blankofullmakt til nye oppgåver til fylkesmannen. Då vil eg visa til Senterpartiet sitt program, som eg forstår han driv studiar av. Der vil han finna andre oppgåver, f.eks innan miljø og samferdsel, der vi ikkje ser det som naturleg at det er fylkesmannen som har eit overordna ansvar.

       Når det gjeld dette med å finna ei naturleg tilknyting, har eg forstått at det av og til i Barne- og familiedepartementet er litt vanskeleg med oppgåvefordelinga. Men eg trudde faktisk ikkje at det kunne vera så vanskeleg å halda styr på eit 75 % statleg tilskot til alle familievernkontor, anten dei no er kommunale, fylkeskommunale eller kyrkjelege, heller ikkje om kontora skulle bli fleire.

       Familievernet er altså en mangeartet tjeneste som bryter grensene mellom 1.-linjetjenesten og 2.-linjetjenesten, som resten av sosial- og helsetjenesten ofte er delt inn i. Deler av arbeidet kunne lett ha falt inn under kommunenivå med sitt veilednings- og forebyggende preg. Den kurative, behandlende terapien er en 2.-linjetjeneste som naturlig kunne knyttes til fylkeskommunene. Men det er ikke så enkelt, for totalsummen av disse tjenestene gir en helhet i behandlingen som er mer enn 1.-linjetjenesten og 2.-linjetjenesten hver for seg. På denne måten er familievernet en unik tjeneste i det tilbudet det gir. Og Høyre ønsker at denne unike tjenesten skal bestå uendret.

       På andre måter er også familievernet unikt. Det er på eiersiden. Tidligere var flertallet av familievernkontorene drevet av Kirken eller kirkelige organer/selvstendige stiftelser, og har vært og er en viktig tjeneste i Kirkens sosiale del. Men utbyggingen de senere år har medført at det nå er like mange kommunale og fylkeskommunale familievernkontorer som privat drevne familievernkontorer. Jeg vil presisere at de kirkelige familievernkontorene er et åpent og tilgjengelig tilbud for publikum, som drives etter de offentlige retningslinjer og godkjennelser fra departementet på lik linje med de offentlige familievernkontorene.

       Jeg har understreket det unike ved familievernkontorene fordi det har betydning for valg av tilknytnings- og finansieringsform, som er et av flere viktige temaer i innstillingen.

       Stortinget har flere ganger behandlet tilknytningsspørsmålet. Senest 11. mai 1993 behandlet Stortinget St.meld.nr.15 (1992-1993), Familievernet - Oppgåver og forvaltning. Stortinget var den gang enige om at familievernet skulle lovfestes. Det var stor enighet om dette fordi det var viktig for å sikre at det tradisjonelle og forebyggende arbeidet også skulle fortsette etter at den obligatoriske foreldremeklingen ble overtatt av familievernkontorene.

       Alle, unntatt Arbeiderpartiet, var enig om at familievernkontorenes selvstendige stilling skulle opprettholdes, likeså det statlige tilskuddet. Hele tiden har Arbeiderpartiet kjempet mot at familievernet skal ha en slik fri og uavhengig stilling, og de har hatt et sterkt ønske om å knytte denne tjenesten til fylkeskommunen eller til nød til kommunenivået. Nå er det for tredje gang dette spørsmålet er oppe. To ganger tidligere har det vært en massiv motstand mot å legge forvaltningen av familievernkontorene til fylkeskommunen. Arbeiderpartiet har da også vært alene om dette synspunktet helt til i dag. Nå har SV snudd om og støtter Arbeiderpartiet fullt ut.

       Lovfesting av familievernet er alle enige om også i dag. Som tidligere sagt er dette et spørsmål om hvilket forvaltningsnivå familieverntjenesten skal lovfestes til, og det har desidert vært det mest diskuterte. Etter en nøye vurdering er Høyre kommet til at familievernkontorene bør fortsette slik de er i dag - primært tilknyttet statlig styring, subsidiært tilknyttet kommunenes forvaltning, da dette er langt å foretrekke framfor fylkeskommunal tilknytning. Departementet er motstander av en statlig tilknytning og anfører i brev til komiteen at den viktigste konsekvensen av å underlegge familievernkontorene statlig styring og prioritering slik det er i dag, er at en dermed i praksis viderefører dagens forvaltningsordning. Det er altså praktiske årsaker til at man er imot å beholde dagens ordning, og ingen eller få prinsipielle årsaker.

       Jeg har et hjertesukk i denne forbindelse. Det gjelder argumentet om detaljstyring i departementet. Jeg synes det er et noe dårlig argument i en tid hvor vi har mulighet til delegering og rammestyring. Jeg kan ikke se at dette er noe hovedproblem. I innstillingen og i saksordførers innledning har man kommet med et eksempel på hvordan man kunne delegere. Jeg tror departementet burde være i stand til å delegere større myndighet til det enkelte familievernkontor - la dem få et rammebudsjett og prioritere sine tjenester innenfor rammebudsjettet. Det kan iallfall ikke være styrende for hvilken tilknytningsform vi skal velge for familievernet, når departementet skriver at dersom familievernkontorene skulle eies og drives av staten, ville en direktoratløsning være en noe ryddigere forvaltningsordning. Dette viser bare hvilken håpløs tilnærming til saken departementet har.

       Ved forrige behandling av familievernet konkluderte ikke Høyre endelig med hvilken forvaltningstilknytning en til slutt ville velge. Men hele vår argumentasjon bygde den gang opp til at familievernet var så spesielt at det burde ha den forvaltningstilknytning det har i dag.

       I proposisjonen argumenteres det for at familievernkontorenes virksomhet skal defineres som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende arbeid. Mindretallet i komiteen, som inkluderer Høyre, er ikke enig i dette. Fra Høyres side vil jeg understreke at vi er av den oppfatning at familievernet verken bare er en helsetjeneste eller bare en sosialtjeneste. Familievernet har noe av begge deler, men også noe mer. Det er som jeg tidligere har sagt, helt unikt. Derfor bør familievernet defineres som en egen selvstendig tjeneste som har familieproblemer og familierelasjoner som sitt fagområde. Flere av høringsinstansene er da også kritiske til at familievernet defineres som en forebyggende helsetjeneste. Det gjennomgående synet hos disse høringsinstansene er at familievernet først og fremst er en selvstendig, særegen tjeneste, som ikke skal settes i bås. Noen få høringsinstanser mener at familievernet heller burde defineres som en sosialtjeneste.

       Etter Høyres syn er det ikke riktig å definere familieproblemer som en helsetjeneste. Vi står i fare for å sykeliggjøre en hel gruppe på en uheldig måte når vi definerer dette som en helsetjeneste. Det er viktig å slå fast at familieproblemer og/eller samlivsproblemer ikke er noen sykdom. Familievernets hovedoppgave er å være konfliktløser. At enkelte av konfliktene kan være forårsaket av helsemessige problemer, endrer ikke prinsippet. I den grad det vil være nødvendig, må tjenesten da henvise til den rette faglige instans. For Høyre er det viktig at tjenesten fortsatt defineres som et lavterskeltilbud og derved innrettes etter brukernes behov. Slik samfunnet utvikler seg, vil behovet for familievernets tjenester antakelig øke i tiden framover. Den økning som vi ser i skilsmissestatistikker, og at samlivsbrudd mellom samboere er tre ganger så høyt som blant gifte, tilsier at det fortsatt vil være behov for å bygge ut nye familievernkontorer og ikke minst å øke kapasiteten i eksisterende kontorer.

       Familievernkontorene skal være lette å oppsøke, og det skal være lett å få time for samtale. Høyre er da også noe forundret over at Regjeringen ikke legger opp til en videre utbygging. Regjeringen er tydeligvis av den oppfatning at målet som ble lagt i St.meld.nr.15 (1992-1993), er oppfylt. Høyre er ikke enig i dette. Høyre er av den oppfatning at det er langt viktigere å bruke skattebetalernes penger ved å satse på en skikkelig utbygging av familievernet enn å arrangere pappa- og samlivskurs.

       Slik en kan finne argumenter for og imot fylkeskommunal og kommunal tilknytning, kan en også finne argumenter for og imot statlig tilknytning. Siden forslaget om statlig tilknytning kan falle i dag, vil jeg gjerne si litt om selve tilskuddsordningen. Vi er nemlig overbevist på ett punkt, og det er i forhold til øremerking av midler til familievernet. Til tross for at vi i utgangspunktet er prinsipielt for at øremerking av tilskudd må begrenses, synes vi faktisk at dette er et så spesielt område at øremerking må til. Det synes tydeligvis også Arbeiderpartiet, for de har i innstillingen gått inn for å øremerke tilskuddet. Departementet la ikke opp til noen øremerking av tilskuddet. Dette området er spesielt fordi det er et lite, men viktig område, og fordi det har en behandlingsform og en eierform som er ulik øvrige tjenestetilbud. Vi frykter at uten øremerkede midler vil vi oppleve at særlig det private, kirkelige tilbudet vil bli svekket. I proposisjonen foreslår man at de øremerkede tilskudd fjernes og går inn i rammeoverføringene til fylkeskommunene. En fortsatt øremerking av midlene og at de blir underlagt statlig forvaltning, vil sikre fortsatt drift av familievernkontorene som selvstendige enheter.

       Vårt ønske om å øremerke midlene er ikke ulik vår handling i andre saker som også gjelder overføringer der det er blandet eierskap. På områder hvor tilbudet i stor grad også har vært privat, har Høyre i en rekke tilfeller valgt å opprettholde statlige direkte tilskudd. Det kan være saker hvor vi ikke ønsker å la fylkespolitikerne velge sin lokale tilpasning, det kan være mistillit til lokalpolitikerne, men la oss først og fremst si at det er en erfaring med at enkelte andre partier ikke har vært villig til å prioritere private og kirkelige tjenester på samme måte som noen av de borgerlige partiene har gjort opp gjennom årene.

       Høyre går inn for at staten skal sørge for at familieverntjenesten finnes i alle fylker og på forsvarlig måte gir tjenesten den riktige dimensjoneringen, likeledes at det statlige tilskuddet må dekke 75 % av kontorenes utgifter.

       Regjeringen går inn for en overgangsbestemmelse om at de eksisterende familievernkontorene har rett til avtale med fylkeskommunen i to år fra lovens ikrafttredelse. Dette understøtter den frykt vi har for at familievernet vil kunne bli en ren fylkeskommunal tjeneste og bli inkorporert i 2.-linjetjenesten. Da mister vi mangfoldet innen familievernet.

       Det er også viktig å merke seg at det er ingen uenighet i komiteen om at familievernet skal ha et tverrfaglig sammensatt personale. De som skal ansettes, skal ha en tilstrekkelig og relevant behandlingskompetanse, slik det er foreslått i lovforslaget.

       Vi i Høyre er opptatt av at familievernkontorene fortsatt må kunne godkjennes som praksissted for psykologer og psykiatere selv om familievernkontorene ikke er registrert som en del av helsetjenesten. Etter vår oppfatning må Regjeringen foreta de lovendringer som skal til for at familievernkontorene fortsatt skal kunne godkjennes som praksissted. Det har ikke skjedd noen praktiske endringer som skulle tilsi at familievernkontorene ikke kan godkjennes som praksissted for psykologer og psykiatere som ønsker å spesialisere seg, slik det er i dag.

       Det er viktig at familievernet også i framtiden kan beholde og utvikle videre den høye kvalitet og kompetanse som tjenesten besitter i dag.

       For fire år siden uttalte flertallet at det økonomiske ansvaret for familievernet må ligge hos staten, og at tilskuddet må øremerkes. Flertallet ville også at målsettinga skulle være at statstilskuddet skal utgjøre 75 % av driftsutgiftene. Ved en fylkeskommunal forvaltning vil statstilskuddet bli ca 80 %

       For SV er det svært viktig at familievernet bevarer sitt særpreg som et lavterskeltilbud, der mennesker som har samlivsproblemer eller andre vansker i familien, kan få råd og behandling.

       Ingen vil vel påstå at mennesker som oppsøker helsestasjonene for å få veiledning i forbindelse med graviditet, fødsel eller barnestell, oppfatter seg selv eller blir oppfattet av andre som syke. Mennesker som oppsøker et familievernkontor, vil heller ikke oppfatte seg selv eller bli oppfattet som syke. Til det er tjenestens karakter for særpreget bl.a på grunn av sin tverrfaglighet. Men det kan vel ikke være tvil om at det viktige arbeidet som utføres ved familievernkontorene, er forebyggende helsearbeid. Alle som har vært i en samlivskrise, vet at påkjenningen kan føre til søvn-, spise- og nerveproblemer som gjør folk så lite funksjonsdyktige at det mange ganger er nødvendig å sykmelde seg i en periode. Det er neppe noen nyhet at sykdomsbegrepet er utvidet i moderne tid. Verdens Helseorganisasjon har f.eks en meget vid definisjon.

       For SV er det viktig å sikre familievernet en klar og entydig tilknytning, slik at klientrettigheter, forvaltningskrav, tilsyn osv. skal gjelde for virksomheten. Familievernet er utviklet og fungerer innenfor en helsefaglig forståelse.

       Familievernet har fra starten, rundt 1960, vært en del av helsevesenet som en sosialmedisinsk institusjon. Når det er sagt, er det klart at familievernet representerer et faglig tilbud i skjæringspunktet mellom helse- og sosialtjenestene.

       På grunn av familievernets særpreg er det derfor helt naturlig at det blir diskusjon og uenighet om definisjonen. Jeg ser ikke det å definere familievernet som en forebyggende helsetjeneste som noe dramatisk, hvis man gjennom presiseringer holder fast på familievernets spesielle karakter som både en 1.-linjetjeneste og en 2.-linjetjeneste. Terskelen inn til familievernkontoret for brukerne skal fortsatt være lav - slik som i dag.

       For SV er det viktig å sikre at familievernet forblir en tjeneste som arbeider med familierelaterte problemer, og at familievernet bevarer sitt særpreg og sin selvstendighet i forhold til det øvrige helse- og sosialapparatet i Norge. Dette sikrer vi bl.a gjennom å påpeke viktigheten av tverrfagligheten og at lederne ved kontorene skal være psykiater eller annen lege, psykolog eller sosionom, og ha kompetanse i familieterapi.

       Ved siden av det å definere familievernet som forebyggende helsearbeid, har spørsmålet om forvaltningsnivå vært det temaet som har skapt mest debatt og uenighet. Blant høringsinstansene, både de som det er referert til i proposisjonen og de komiteen har hatt kontakt med, er det klart at motstanden mot fylkeskommunal forvaltning i all hovedsak har kommet fra de kirkelige familievernkontorene, bispedømmer og kirkeråd. Andre instanser, som f.eks. Offentlige Familievernkontorers Organisasjon, Fellesorganisasjonen og Kommunenes Sentralforbund, har støttet fylkeskommunal forvaltning.

       For SV er det viktig at forvaltninga har nærhet både til kontorene og til brukerne av tjenestene. En slik nærhet sikrer planlegging, dimensjonering, organisering og kvalitetssikring av tjenestene på en bedre måte enn en fjern statlig forvaltning er i stand til å gjøre. En fylkeskommunal forvaltning gjør det mulig å samordne de offentlige og kirkelige tjenestene slik at tilbudet for brukerne blir best mulig. Familievernet kan på en bedre måte enn i dag inngå som ledd i fylkenes familiepolitikk og helse- og sosialplaner hvis forvaltninga av familievernet legges til fylkeskommunen.

       Den statlige forvaltninga har i stor grad medført en detaljstyring som ikke hører hjemme på departementsnivå. Barne- og familiedepartementet påpeker i brev til komiteen at ved lovfesting av familievernet som en statlig tjeneste blir det en klar ansvarsforankring på statlig nivå. Dette kan føre til at fullfinansieringa av tjenesten blir vanskeligere enn i dag, fordi kommunene og fylkeskommunene kan redusere sine bidrag. Staten kan ikke pålegge dem å bidra til finansieringa. De kirkelige kontorene vil bli spesielt utsatt ved en slik modell, ifølge departementet.

       For SV er det viktig at statstilskuddet opprettholdes som et øremerket tilskudd, og at det ikke legges opp til noen tidsbegrensning av øremerkinga. SV mener også at det i framtida kan vise seg å bli behov for å utvide antall familievernkontorer.

       Til slutt vil jeg uttrykke tilfredshet med at vi nå får en egen lov om familievernkontorer, at statstilskuddet skal øremerkes og at tverrfagligheten og særpreget til familievernkontorene slås fast. Jeg er imidlertid svært lite fornøyd med at det i dag ikke ser ut til å bli noe flertall når det gjelder hvem som skal ha forvaltningsmyndigheten. Det spørsmålet må Regjeringa komme tilbake til Stortinget med, sammen med de andre forholdene som avledes av det.

Gunnar Mathisen (A) : Arbeiderpartiet har de senere år gått inn for å gi andre samlivsformer enn ekteskapet lovfestede rettigheter. Jeg tenker her på samboerskap og på partnerskap for homofile og lesbiske. I vår familiepolitikk er likevel ekteskapet selve fundamentet.

       Allerede i 1959 ble det første offentlige familievernkontoret etablert etter forslag fra Arbeiderpartiet. De siste 10-20 års sterke økning i antall skilsmisser har ført til nødvendigheten av å øke antallet kontorer til 62. I 1995 ble det tatt ut 12 075 separasjoner, som endte i 10 560 endelige skilsmisser.

       Over 200.000 par lever i samboerskap, og ca 13 % av alle barn som fødes, fødes i samboerforhold. Vi kan selvsagt stille oss spørsmålet om hvorfor vi har en utvikling i vårt samfunn hvor flere og flere ekteskap og samboerforhold bringes til opphør. Svarene kan være flere ut fra hvilket ståsted en velger å se det fra. Men jeg tror at ektefellenes økonomiske selvstendighet i forhold til hverandre gjør det enklere å komme ut av forhold som er vonde for alle parter, ikke minst for barna.

       Å leve i et forhold med vold - fysisk som psykisk - er ikke lenger tvingende nødvendig ut fra ensidige økonomiske forhold. Ofte kan det være riktig, ikke minst av hensyn til barna, å bringe vanskelige parforhold til opphør.

       Ot.prp.nr.6 legger opp til at ordningen med familievernkontor lovfestes, og proposisjonen plasserer også ansvaret for kontorene, plasserer ansvaret for økonomien, og plasserer ansvaret for kontorenes faglige kompetanse. Familievernkontorenes oppgaver blir nå nedfelt i lov, noe jeg må si meg glad for.

       Som jeg sa innledningsvis, er ekteskapet fundamentet i Arbeiderpartiets familiepolitikk, og vi ser på familievernkontorene som viktige samfunnsinstitusjoner. Arbeidet med å holde familiene samlet i en konfliktsituasjon er først og fremst familiens eget ansvar - det vil si i hovedsak ektefellenes. Det er når disse ikke lenger når fram til hverandre, at det er nødvendig med faglig hjelp utenfra.

       Stabile og harmoniske familieforhold gir bedre livskvalitet, ikke minst for barna. Å gi barn trygghet ute og i hjemmet er hele samfunnets ansvar, og en av samfunnets aller viktigste oppgaver. Derfor er familievern viktig for oss i Arbeiderpartiet. Det er selvsagt ikke avgjørende hvem som eier kontorene, men det er avgjørende at kontorenes finnes, og at de finnes med faglige kvalifikasjoner. Etter min oppfatning vil derfor fylkeskommunene være det mest riktige stedet å plassere ansvaret. Det er viktig å plassere ansvaret i fylkeskommunene også ut fra det forhold at man lokalt og regionalt har lettere oversikt og er bedre i stand til å etablere tilstrekkelig antall kontorer.

       Det er også i komiteen og i innstillingen strid om plasseringen av tilsynsansvar, hvorvidt det skal plasseres hos fylkesmannen eller fylkeslegen. (Presidenten klubber) - Er tiden ute?

       Men med ei lov i denne samanhengen er det også viktig at vi klarlegg samsvaret mellom lovvedtak og konsekvens, og her har vi i Senterpartiet valt å uttrykke nokså klart ein økonomisk vilje. Og det er skuffande å registrere at her er det to parti som gjerne vil ein heil masse, men ikkje er i stand til å stille opp med det som må til - ein økonomisk modell som sikrar desse familievernkontora.

       Vi veit at mange slit med eit etterslep frå eit underskot i 1996, og vi veit at svært mange av desse familievernkontora i dag brukar store delar av arbeidskrafta si på å skaffe pengar til drifta, og då blir liksom eit lovvedtak litt for tynt til å drive kontora framover. Når det gjeld familievernkontora, veit vi at det er ei ung teneste, men ein har likevel hatt lang nok tid til å skaffe seg eit erfaringsunderlag, både når det gjeld behovet generelt, og kva type tenester som bør vere tilgjengelege.

       Eg registrerer i innstillinga at det er ulike syn når det gjeld kva slags tenester familievernkontora bør prioritere å gi. Snart 40 års erfaring frå tenestene i kyrkjeleg regi tilseier at ein bør vere varsam med å framstille tenestene som reine helsetenestetilbod - det kan fort bli ein slik avgrensa diagnosestasjon - og heller ikkje som sosialteneste, som då fort blir informasjon av tiltak og rettigheiter.

       Etter mitt og Senterpartiet sitt syn bør familievernkontora inneha element frå begge desse områda. Ein bør ha ein låg terskel for den spesialtenesta som desse til no har gitt, og det må vere ein kombinasjon av både helse- og sosialtenester, men med mest vekt på råd og rettleiing i tillegg til informasjon i reine familierelaterte konfliktar. Eg synest Regjeringa - med støtte frå Arbeidarpartiet og SV her i dag - gjer arbeidsfeltet for avgrensa, og ein kan ut frå slike resonnement fort løfte denne terskelen slik at arbeidsfeltet kan bli for snevert.

       Eg vil også streke under den rolla som desse kontora etter kvart har fått, med hovudansvaret også for foreldremekling. Behovet for auka kapasitet ligg nokså klart i dagen, både i form av nye kontor og utvida kapasitet på eksisterande kontor, og det må ein ta høgde for når det gjeld løyvingsnivået seinare. Eg viser her til den utgreiinga som Barne- og familiedepartementet fekk gjennomført i 1991, som klart enda opp i gode grunngjevingar ut frå det som er eit registrert behov, at kapasiteten ved desse kontora bør auke med minimum 100 %. Men så avdekker dei også noko interessant, og det er det skjulte behovet, som tilseier at ein innan ei overskueleg framtid reelt burde få ein kapasitetsauke innan familievernet på 200 %. Det fortel nokså tydeleg kva oppgåver vi her står overfor.

       Elles registrerer eg at det er ulikt syn når det gjeld forvaltingsmodellen. Senterpartiet har tidlegare i dag gjort det klart at vi støttar opp om ein sentral modell. Den har vi god erfaring med.

Jon Olav Alstad (A) : Da denne saken ble lagt fram, var jeg samtidig så heldig å få gå ut i pappapermisjon. Ergo trodde jeg at det ikke var aktuelt for meg å være med på denne behandlingen. Men saken interesserte meg, så jeg hadde ganske jevnlig kontakt med min vararepresentant for å høre hvordan fremdriften var, og hvilke standpunkter en etter hvert landet på. Etter en av de lengste saksbehandlingene jeg har vært med på i komiteen, har jeg altså endt opp med å få være med på denne behandlingen. Om det er et godt argument for å utvide pappapermisjonen, skal være usagt, men det får vel enkelte andre vurdere etter at jeg er ferdig med mitt innlegg.

       Det som derimot er poenget mitt, er at min vararepresentant, som også er svært oppegående i denne saken - både politisk og gjennom sitt sosialfaglige yrke - faktisk nektet å tro meg da jeg orienterte henne om hva som var det store problemet i denne saken. Og etter hvert som saken gikk fremover, ble hun stadig mer forskrekket over den politiske uenigheten i familievernsaken, for som hun sa: For oss som arbeider ute med dette, er det åpenbart hvordan dette bør organiseres. Selvsagt er det fylkeskommunene som bør være ansvarlig forvaltningsmyndighet.

       Nå var ikke denne saken så enkel, og i dag står vi her med en innstilling der ingen riktig vet hvor disse kontorene ender, og hvem som skal ha forvaltningen. Høyre og Kristelig Folkeparti vil fortsatt at statsråden også skal ha ansvaret for innkjøp av gardiner til de enkelte kontorene rundt omkring i de 49 kommunene. Ikke vet jeg, men mistillitsforslag for innkjøp av gardiner av feil farge eller kanskje for dyre gardiner er enda et uprøvd felt for Stortingets kontrollkomite, som dersom jeg kjenner den rett, vil gå løs på dette med stor inspirasjon.

       Når eller dersom dette ikke får flertall, vil de for enkelhets skyld overføre ansvaret til kommunene. Da vil vi nok - tror jeg - få se en del problemer for det interkommunale samarbeidet. I og med at de økonomiske forpliktelsene også skal overføres, må det samtidig opprettes en slags form for gjestepasientbetaling, for ingen kommuner vil vel bruke skattepenger og betale for andre kommuners bruk. Og gjestepasientordningen kjenner vi godt. Enkelte har tydeligvis så god erfaring med denne som en bedre løsning enn å samle alt innenfor ett eierskap for de offentlige kontorene. For det er klart: De ikke-offentlige vil selvsagt styre klar av dette problemet - i hvert fall tror jeg de vil gjøre det.

       Mindretallet har behov for flere kontorer, som også saksordføreren var inne på, og det kan jo synes som om det er med en mest mulig kronglete organisering. Årsaken vet ikke jeg. Men når det legges begrensninger på hvem som kan drive med familievern, skjønner jeg på en måte deler av tankegangen - i hvert fall når dette begrenses til fylkeskommuner og kommuner.

       At stiftelser også skal kunne drive familievern, er en naturlig utvikling i dette. Men så kommer den store overraskelsen: Mindretallet tar også med en fjerde og siste gruppe som kan drive med familievern. Ingen flere skal få lov, og de privilegerte i denne saken er kirkelige organer - i og for seg ikke så overraskende, i hvert fall ikke så lenge Kristelig Folkeparti er med som forslagsstiller. Personlig har jeg veldig god erfaring med de ulike tjenestene som drives av kirkelige organer. Men hvorfor ingen andre organer? Hva skiller de kirkelige organer fra andre aktuelle organer? Hvilken kompetanse besittes som ingen andre kan tenkes å ha? Det blir for meg komplett uforståelig at det settes slike begrensninger, som også kan være med og begrense opprettelsen av en god tjeneste. For når de samme vil at 49 kommuner skal få denne tjenesten, er det fortsatt veldig mange kommuner igjen som ikke har den, og som kanskje kunne tenkt seg et tilbud i egen kommune. Hvorfor da legge begrensninger på eierskapet, all den tid vi har sikret oss det faglige innholdet? Det kan kanskje enkelte i mindretallet få gleden av å opplyse meg om i min begrensende innsikt.

       Selv om jeg har satt en del på spissen i innlegget mitt, er det en del utfordringer i denne saken og i innstillingen som ennå ikke er helt avklart. Slik innstillingen ligger der i dag, og slik det kan se ut som resultatet av den også blir, blir den praktiske hverdagen på ingen måte enklere når vi ikke får til en mer oversiktlig organisering av denne tjenesten.

Ellen Chr Christiansen
(Uav)

       : Jeg viser til merknadene fra representanten Roy N Wetterstad i innstillingen som ligger til behandling, og tar med dette opp hans forslag.

       Etter min oppfatning bør man ikke lovfeste mer enn nødvendig. Familievernet har utviklet seg både i kvalitet og i omfang i de bortimot 40 år som det har eksistert i Norge, og det har skjedd uten lovfesting. Hvorfor skal man da gå til dette skrittet nå? Det er det umulig for meg å skjønne. Imidlertid erkjenner vi at vi er sørgelig alene om å mene dette, og derfor har vi også lagt vekt på å utvikle et subsidiært opplegg.

       Det vi tar opp forslag om, er i realiteten den svenske modellen. Riktignok har svenskene tatt familievernet inn i sosialtjenesteloven, hvilket vi mener hadde vært det mest hensiktsmessige også her. Men dessverre ønsker resten i denne sal en egen lov på dette feltet.

       Jeg vil understreke at vi vil at familierådgivning skal gis som et tilbud til de foreldre som selv ønsker å benytte seg av det. Det vil slett ikke være alle som har behov for et slikt tilbud, særlig ikke hvis vi kunne få en barnelov som øker mulighetene for at foreldrene finner frem til ordninger på egen hånd til beste for barnet. Vårt utgangspunkt er at kommunene skal sørge for at foreldrene blir tilbudt samtaler under sakkyndig ledelse i den hensikt å oppnå enighet i spørsmål vedrørende omsorg og samvær. Derfor kaller vi det frivillige samarbeidssamtaler.

       Arbeiderpartiet og SV vil se på familievernet som helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende arbeid. Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti definerer det som en selvstendig spesialtjeneste og et eget fagområde. Vi ser først og fremst på familievernet som en sosialtjeneste. Vi er helt på linje med det andre mindretallet i at helsetjenestedefinisjonen er meget uheldig, fordi det da blir assosiert med diagnostisering og sykdom, og vi støtter derfor forslag nr. 2. Samlivsproblemer er ikke og må aldri bli sett på som en sykdom. Av den grunn er vi også av den oppfatning at tilsynet skal legges til fylkesmannen og ikke til fylkeslegen, noe som ville være å institusjonalisere dette under helsevesenet. Ansatte ved familievernkontorene skal ikke drive sykdomsbehandling. Hvis de treffer folk som de tror kan være syke, bør de og skal de henvise dem videre.

       Så til spørsmålet om forvaltningsmyndighet: Når vi vil gi kommunene ansvaret, har ikke det bare sammenheng med hvordan vi definerer familievernet, men vi tror også at kommunene vil være best i stand til å organisere familievernet på en økonomisk fornuftig måte. I Sverige har komiteen sett at det er blitt vanlig å gå sammen i interkommunale samarbeidsordninger, og at man flere steder har oppnådd gode resultater med å konkurranseutsette tjenesten. Jeg har forstått at komiteen har besøkt kontoret til flere svenske kommuner der det tidligere lenskontoret hadde vunnet konkurransen om drift av familieverntjenestene. Denne måten å organisere tjenesten på stiller store krav til kvalitet, resultatoppnåelse og effektiv drift. Med en statlig forvaltningstilknytning basert på staten betaler-prinsippet er det ingen grunn til at slike krav blir stilt. Tjenesten drevet etter anbud vil for det første sikre en økonomisk effektiv tjeneste, men det vil også sikre at tjenesten må være et tilbud som alle som benytter seg av den, kan føle seg hjemme og likebehandlet i. Da vil f.eks et kirkelig drevet tilbud også måtte rette seg mot folk som kanskje ikke nødvendigvis deler Kirkens verdisynoppfatning. Jeg er redd for at hvis man ikke har noen som helst markedsstyring her vil de tilbudene som gis ved en rekke av familievernkontorene, ikke være tilbud som de som blir tvunget til å benytte seg av dem, føler seg hjemme i. Og det bekymrer meg!

       Jeg merker meg med interesse at Arbeiderpartiet og SV i sine merknader sier at det bør legges vekt på effektive driftsløsninger, og at de også sier tjenesten må kunne kjøpes av private foretak som tilfredsstiller myndighetenes krav til faglig standard. Det er interessant!

       Vi er med på et kompromiss med Høyre og Kristelig Folkeparti hvor de subsidiært går inn for å legge forvaltningsansvaret til kommunen mot at vi subsidiært støtter en øremerking av de statlige tilskuddene til drift av kontorene. Jeg må imidlertid få presisere at vi må være sikre på at en øremerking ikke fører til at man overhodet ikke ser på en økonomisk effektiv drift. Det bør alltid være incitamenter som gjør at man prøver å organisere virksomheten på en best mulig måte, og at man ikke bruker mer offentlige midler enn det som er nødvendig, men vi har gått med på subsidiært å støtte en slik øremerking.

       Når det gjelder organiseringen, er det opp til Senterpartiet om de slutter seg til et slikt forlik med en kommunal forvaltning nå etter at de har fått tenkt seg om. Hvis resultatet av at det eventuelt ikke blir flertall for noe alternativ, blir en opprettholdelse av status quo, vil vi måtte vurdere subsidiært å gå inn for et fylkeskommunalt forvaltningsansvar, i og med at vi ikke ønsker et statlig forvaltningsansvar. Hvis vi blir tvunget til å stemme på den måten, må i tilfellet Senterpartiet ta en betydelig del av ansvaret for at dette skjer.

       Odelstinget inviteres i dag til å ta en avgjørelse om familievernet skal være lovfestet, om det skal være helse- og sosialdefinert, om forvaltningen skal legges til stat, fylkeskommune eller kommune, om hva slags ledelse familievernkontorene skal ha, og sist, men ikke minst, hva slags arbeidsmetoder en skal ha innenfor familievernet.

       Jeg er lei meg for å si at Odelstinget på ingen måte vil være enig i en del av de vurderingene som barne- og familieminister Sylvia Kristin Brustad har gjort. Størst diskusjon i komiteen har det vel vært om hvilket forvaltningsnivå som skal drive tjenesten.

       Et mindretall i komiteen bestående av Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker at staten fortsatt skal ha et hovedansvar for familievernkontorene, og de argumenterer med at det skal være et likt tilbud til befolkningen uavhengig av hvilket fylke man bor i. De vil at familievernet skal ha en nasjonal prioritering, de ønsker seg sentral kompetanseoppbygging samt en effektiv og oversiktlig forvaltning, og de ønsker like forhold for offentlige og kirkelige kontorer. Dette er i og for seg gode grunner til å la den statlige forvaltningen ta problemene med familievernkontorene. Men når medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti som sekundært standpunkt ønsker å legge familievernkontorene til kommunene, går det over min forstand. Hvor blir det da av det like tilbudet til befolkningen uansett hvor de bor hen? Hvor blir det av de nasjonale prioriteringene, den sentrale kompetanseoppbyggingen? Og hvordan kan man få til en effektiv og oversiktlig forvaltning når den enkelte kommune skal ha ansvaret? For meg er det en gåte at det subsidiære standpunktet legger familievernkontorene til kommunene og ikke til fylkene. Nettopp gjennom å legge dem til fylkene kan man sikre et likt tilbud, de nasjonale prioriteringene og den sentrale kompetanseoppbyggingen.

       Forslaget om å flytte forvaltningsansvaret for familievernkontorene til fylkeskommunene er juridisk og faglig velfundert. Det har vært ute på høring, fått tilbakemelding om styrke og svakheter. Dersom forslaget om kommunal forvaltning av familievernkontorene skulle få flertall, er jeg redd for at en får flere problemer enn en løser. I dag er det 62 familievernkontor som ligger i 49 kommuner. Spørsmålet om kommunalt forvaltningsansvar har ikke vært vurdert på samme måte som det fylkeskommunale forvaltningsansvaret, det har ikke vært ute på høring, og de økonomiske konsekvensene har ikke vært belyst. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har styring med økonomien slik at man får et effektiv og godt familievern for de pengene man setter inn.

       Ingen av dem som har kommet med det subsidiære standpunktet om kommunene, vet egentlig hvor mange kontorer det skal være, hvordan utgiftsdekningen skal være, og om alle, uansett hva slags kontor man skal ha, skal ha 75 % av dekningen av utgiftene til drift. Det er så mange ukjente faktorer i dette at dersom man virkelig ønsket at kommunene skulle overta forvaltningsansvaret for familievernet, så burde man ha redelighet nok til å sende dette forslaget tilbake til Regjeringen for nærmere utredning.

       Komiteen har vært på reise til Sverige for å se på hvordan de der har ordnet sitt familievern. Det inntrykket i hvert fall jeg fikk av det vi så der borte, var at de ønsket seg den norske ordningen, i stedet for omvendt, slik som vi ser i dag.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Odelstinget har i dag muligheten til å vedta en god og tidsmessig forvaltningsordning for familievernkontorene. Saken har som kjent en lang forhistorie, den er grundig utredet fra Regjeringas side, og forslaget har vært på høring til alle berørte og fått bred oppslutning.

       Jeg har merket meg at hele komiteen bortsett fra representanten Wetterstad støtter forslaget om å lovfeste familieverntjenesten. Regjeringas uttrykte intensjon er å sikre og videreføre det familievernet vi har, både kvalitativt og kvantitativt. Forslaget som Regjeringa har lagt fram, innebærer både en sterkere forankring av tjenesten gjennom en egen lov og øremerkede statlige tilskudd. Vi tar dermed i bruk særdeles sterke virkemidler for å sikre tjenesten, som vi mener er viktig.

       Når det gjelder spørsmålet om framtidig forvaltningsmyndighet, har departementet nøye vurdert ulike alternativer, slik Stortinget bad om under behandlinga av stortingsmeldinga om familievernet våren 1993. Regjeringa mener at fylkeskommunen er det forvaltningsnivå som best kan ivareta familievernet. Vårt syn er basert på en helhetsvurdering av tjenestens art og omfang og nåværende forvaltnings- og eierforhold. Det er fra ett til seks familievernkontor i hvert fylke og fylkeskommunene er eiere av 16 kontorer. Fylkeskommunene er også tungt inne i finansieringa av både offentlige og kirkelige kontorer og har hatt en aktiv rolle i gjennomføringa av den statlige utbyggingsplanen de siste fem årene. Mange fylkeskommuner har utarbeidet planer for familieverntjenesten i fylket. Høringsrunden viste også at fylkeskommunene er positivt innstilt til å overta forvaltningsansvaret.

       Jeg er derfor uenig med Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Haukvik som går imot forslaget om fylkeskommunal forvaltning. Disse begrunner sitt standpunkt med bl.a at det vil være et problem at 19 fylkeskommuner må bygge opp kompetanse på familievernet, og at det vil bli ulike vilkår for kontorene. Som jeg nettopp har påpekt, vil ikke dette være noen ny oppgave for fylkeskommunene. Fylkeskommunene har både kompetanse og et positivt engasjement for familievernet allerede i dag.

       Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Haukvik går inn for statlig forvaltning. Det betyr i praksis videreføring av den ordning vi har i dag med departementet som forvaltningsmyndighet. Dette er en lite tilfredsstillende ordning, noe det er grundig redegjort for i proposisjonen. Hovedproblemet ved en slik løsning er at muligheten for å sikre god styring, en god økonomiforvaltning og fornuftige prioriteringer overfor de 62 kontorene som er spredd utover hele landet, blir dårligere enn med en fylkeskommunal forvaltning. Staten er etter min vurdering ikke det riktige forvaltningsnivået for en utøvende tjeneste som familievernet faktisk er.

       De samme partiene foreslår at departementet for å unngå detaljstyring skal kunne delegere avgjørelsesmyndighet til de to interesseorganisasjonene Offentlige Familievernkontorers Organisasjon og Kirkens Familievern. Dette ville innebære et bukken og havresekken-problem, samtidig som kontrollarbeidet ville bli enda vanskeligere. I tillegg ville problemet med en todeling av tjenesten bli enda mer framtredende. Regjeringa har lagt stor vekt på at familievernet skal framstå og fungere som en enhetlig tjeneste, til tross for ulik eiertilknytning.

       Kristelig Folkeparti og Høyre har foretatt en overraskende politisk manøver. De går, ettersom jeg forstår innstillinga, primært inn for statlig forvaltning, og subsidiært inn for at kommunene skal ha forvaltningsansvaret for familievernkontorene. En slik løsning vil jeg advare mot. Jeg finner i denne sammenhengen grunn til å understreke at nesten 400 kommuner i dag ikke har noe familievernkontor. Er det meningen at disse skal bygge opp en egen kompetanse på dette området? Hvilke konsekvenser vil dette ha for målet om å sikre så like vilkår som mulig for kontorene?

       Jeg har også merket meg forslaget fra mindretallet om at Regjeringa skal pålegges å sikre familievernkontorenes økonomi gjennom øremerkede statlige tilskudd som skal dekke 75 % av kontorenes utgifter. Kommuner, fylkeskommuner og kirkelige organer forutsettes å dekke det resterende. Det er to problemer med dette forslaget. For det første er det i overkant ambisiøst å legge opp til at staten skal dekke 75 % av utgiftene, uavhengig av antall kontorer og utgiftenes størrelse. For det andre betyr det videreføring av dagens uoversiktlige finansieringsordning, der det enkelte kontor må forholde seg til en lang rekke bidragsytere, med den usikkerhet det innebærer fra år til år. Regjeringa har foreslått et øremerket tilskudd kanalisert gjennom fylkeskommunen som dekker ca 80 % av utgiftene, der kommunale tilskudd ikke er en nødvendig forutsetning for driften. Dette er etter Regjeringas mening en langt mer ryddig finansieringsordning.

       Jeg registrerer at det endelige utfallet av Odelstingets behandling av denne saken fortsatt er usikker. Jeg håper flertallet nå kan sørge for at ansvaret for familievernkontorene blir forankret der det hører hjemme etter Regjeringas mening - på fylkeskommunalt plan.

       Når det gjeld det fyrste, det framtidige behovet, vil eg vise til den utgreiinga om familievernet i Noreg som Barne- og familiedepartementet fekk gjort i 1991. Som eg var inne på i mitt hovudinnlegg, er behovet openbert stort. Utgreiinga konkluderte med at familievernkontora sin kapasitet bør aukast med minimum 100 % ut frå dei reint openberre registreringane. Men så er det dei skjulte behova som ein har registrert ved såkalla « ute-dagar » i nye distrikt, som òg tilseier at det er stort behov for familievernkontora sine tenester. Dette vil opplagt få framtidige konsekvensar, både i forhold til eksisterande kontor og etablering av nye. Ser statsråden dette behovet, og er statsråden samd i at behovet vil utløyse ein kapasitetsauke, med dei økonomiske konsekvensane som bur i det?

       Det andre går på at Senterpartiet i lag med Kristeleg Folkeparti og Høgre gjennom sitt forslag legg opp til 75 % statleg dekning av kontora sine driftsutgifter - det handlar om konsekvensen av dei lovvedtaka ein gjer. Synest ikkje statsråden dette forslaget ville kvalitetssikre formålet med lova langt betre enn det som går fram av proposisjonen?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Når det gjelder behovet for familievernkontorer, mener Regjeringa og Arbeiderpartiet at vi er omtrent der vi bør være. Vi ønsker å sikre familievernet, som jeg sa, både kvalitativt og kvantitativt. Antallet kontorer er økt med 15 siden 1990. Vi har foreslått - og det vil bli vedtatt, skjønner jeg, og jeg er glad for at det lovfestes - en øremerking av midlene. Dette betyr en videreføring og en forsterking av familievernkontorene som vi mener er viktig og riktig. Når det gjelder å spå om hva som skal skje i all framtid, skal ikke jeg begi meg ut på det. Men det er det vi mener det er behov for i dag, som vi som sagt ønsker å forsterke gjennom de tiltak jeg har nevnt.

       Når det så gjelder økonomien, mener jeg det er en dårlig løsning det som bl.a. Senterpartiet foreslår, at det skal være 75 % dekning fra statens side - uansett hvor mange kontorer vi i framtida vil snakke om, og uansett hva driftsutgiftene faktisk vil være. Jeg må si det er ganske sprekt - hvis det er lov å bruke ordet i negativ forstand - subsidiært å gå inn for at kommunene skal ha ansvaret for dette, uten at en har noen som helst oversikt over hva det eventuelt vil bety i økte kostnader på statens side. Men det er kanskje ikke så ukjent fra den kanten at en ikke alltid har inndekning for det som en faktisk foreslår. Jeg syns det er en mye bedre løsning det som vi foreslår, nemlig øremerking slik at fylkeskommunene i gjennomsnitt får dekket ca 80 % av sine driftsutgifter. Da får vi et mer likeverdig tilbud. Det vil ikke bety at fylkeskommunene får noe særlig mer utgifter på dette enn de har i dag, men vi forsterker statstilskuddet gjennom å gjøre det faktisk øremerket.

Solveig Sollie (KrF) : Jeg er noe forundret over at statsråden nå sier at det er vanlig at enkelte partier ikke har inndekning for sine forslag. Det synes jeg var en drøy påstand! Jeg synes ikke statsråden burde ha sagt dette.

       Så til familievernkontorenes oppgaver. Familievernkontorene arbeider med familierelaterte problemer, f.eks konfliktløsning, men også med foreldremekling. Når Arbeiderpartiet og Regjeringen vil at familievernet skal være helsetjeneste, er mitt spørsmål: Når de vil legge dette til 2.-linjetjenesten i fylkeskommunen, er det da på sikt tenkt at ansvaret for dette skal gå over til et annet departement, slik at det blir to departementer inne i bildet, altså Barne- og familiedepartementet som har foreldremeklingen, og Helse- og sosialdepartementet som helsetjenesten i fylkeskommunen naturlig vil høre inn under? Dette vil bli en svært uryddig ordning.

       Jeg har et spørsmål til: NIBR-rapporten, som jeg har nevnt, fastslår at 15 % av kapasiteten ved kontorene går til foreldremekling. Er statsråden villig til å styrke økonomien til kontorene fordi foreldremeklingen nå, slik vi også lenge har trodd, opptar en større del av kapasiteten enn det departementet anfører i sine dokumenter?

Statsråd Sylvia Brustad : Jeg kan berolige representanten Sollie med at vi i vårt forslag ikke har lagt opp til at det er noe annet departement som skal ha ansvaret for familievernet, heller ikke enkeltdeler av det. Når vi har sagt at det er mer naturlig at det hører hjemme under helsetjenesten, er det rett og slett ut fra en litt bredere definisjon av hva sykdom er. I hvert fall har det vært slik før i denne salen at de fleste partier har vært opptatt av forebyggende helsearbeid, og dette må i høyeste grad kunne karakteriseres som det. Dessuten er det slik at foreldreveiledning, som jeg vet Kristelig Folkeparti også er svært opptatt av, og som er et bra tiltak, er knyttet til helsestasjonene, uten at det forbindes med sykdom. Slik må vi også kunne se på dette.

       Vi ønsker at familievernet fortsatt skal være et lavterskeltilbud, at det skal være god tilgjengelighet, og jeg er ikke med på den påstand at det å legge det til helsetjenesten, skulle føre til at det blir en høyere terskel for å komme og få den hjelpen man faktisk trenger.

       Vi mener også at den faglige virksomheten sammenholdt med familievernets kompetanse, organisering og lederstruktur tilsier at tjenesten i større grad er beslektet med helsetjenesten enn med sosialtjenesten.

Kjellaug Nakkim (H) : Statsråden har rett i at det har vært en lang og møysommelig vei for å bygge opp familievernkontoret som en spesialtjeneste til befolkningen. Mitt inntrykk er at det er motstrebende Arbeiderpartiet har vært med på å bygge opp denne tjenesten.

       Jeg synes statsråden var litt unnvikende og gav et dårlig svar når det gjaldt behovsdekningen. Ifølge NIBR-rapporten - og den behøvde vi egentlig ikke for å vite dette - er det lang ventetid ved ganske mange av familievernkontorene. All den tid det er opprettet 15 nye kontorer siden 1990 anser Regjeringen seg tydeligvis ferdig med denne utbyggingen. Men i vår turbulente tid er det mange som har behov for å kunne komme til et familievernkontor for å få en samtale og hjelp til sine problemer. Ser ikke statsråden at det vil være nødvendig med en fortsatt utbygging av familievernkontorene?

       Flertallet sier i innstillingen at de vil gjøre enkelte kontorer mer robuste, og for å kunne gi klientene en god nok bistand, må man høyne kvaliteten. Men det er ikke bare utbygging av eksisterende kontorer som er viktig, jeg tror man bør ha flere kontorer enn man har pr. i dag. Da er mitt spørsmål om statsråden, også på bakgrunn av NIBR-rapporten, er villig til å legge noe mer penger i potten, slik at man kan bygge ut flere familievernkontorer.

Statsråd Sylvia Brustad : Når det gjelder budsjettet som sådant, vil jeg ikke kommentere det mer i dag. Men jeg synes i hvert fall Regjeringa har gitt veldig klare signaler når vi sier at vi ønsker å gi et øremerket tilskudd som til sammen skal finansiere i gjennomsnitt 80 % av utgiftene, kanalisert gjennom fylkeskommunene.

       Nei, vi ser ikke at det i dag er behov for å bygge ut flere kontorer. Det kan hende det er behov for å gjøre noe med de kontorer vi har, det være seg både i forhold til kompetanse og kanskje også i forhold til organisering av en del av tilbudene. Men vi ønsker som sagt å få på plass de ting jeg nå har vært inne på, i forhold til lovfesting av tjenesten. Jeg synes også det hadde vært svært gledelig hvis man kunne fått en beslutning om hvor dette skal forvaltes, for det er viktig, og det hadde selvfølgelig vært ekstra gledelig hvis det hadde endt opp med fylkeskommunen. Det er en ganske uholdbar situasjon slik det er i dag. Jeg mener også at det er ganske mye detaljstyring som må skje fra departementets side - ressurser man kunne brukt på en mer fornuftig måte enn det som faktisk skjer i dag.

       Jeg glemte å svare på et spørsmål fra representanten Sollie i stad om foreldremeklingen. I og for seg har jeg ikke noe annet svar på det enn det jeg har sagt, at vi mener at et øremerket tilskudd på 80 % bør være et meget godt bidrag for å kunne videreutvikle og også forsterke det familievernet vi har i dag.

       Det undrar meg at representanten Christiansen engasjerer seg for fylkeskommunal organisering. Eg trudde faktisk at ho til tider argumenterte for å avskaffa heile fylkeskommunen, men i denne saka vil ho altså leggja ansvaret dit.

       La meg då understreka dette: Senterpartiet har sans for interkommmunalt samarbeid. Mange oppgåver finn i dag si løysning i Kommune-Noreg, gjennom samarbeid på tvers av kommunegrensene. Men når Stortinget går til det skrittet å gje kommunane nye oppgåver, må ein vera ryddig i forhold til prosessen. Så vidt eg veit, er ikkje kommunal organisering av familievernkontora eit alternativ som har vore med i dei omfattande høyringane som har vore i forkant av det forslaget som no ligg føre. Eg har forstått at dette er eit forslag som har kome opp under sjølve komitebehandlinga. Av den grunn at kommunane her ikkje har hatt høve til å uttala seg, er det uaktuelt for Senterpartiet å støtta eit slik forslag.

       Eg har i tidlegare innlegg, på same måte som representanten Jørgen Holte, gjort greie for kva som er Senterpartiet sitt syn i denne saka. Vi kjem til å røysta i forhold til det. Senterpartiet tek ansvar for sine forslag og si stemmegjeving. Og så får representanten Christiansen ta ansvar for sine forslag og si stemmegjeving.

Ellen Chr Christiansen
(Uav):

       Det er mange vurderinger som gis den ene eller den andre veien.

       Når representanten Kleppa synes det er så underlig at vi i det hele tatt kan vurdere å legge dette til fylkeskommunene fordi vi er mot fylkeskommunene, er for så vidt ikke det så vanskelig å forklare. Det er klart at vi gjerne vil avvikle fylkeskommunene. Hvis denne tjenesten eventuelt skulle ligge til fylkeskommunene, ville det etter vårt syn være ganske logisk at den da vil bli delegert ned til kommunene. Så lenge vi har fylkeskommunene, er de altså et organ som - enten vi liker det eller ikke - finnes, og som man eventuelt kan legge tjenesten midlertidig til. Det jeg synes er et problem med denne statlige forvaltningen, er at man kommer veldig langt unna brukerne. Hvis finansieringsordningen også skal organiseres fra staten, er det ingen av dem som sitter på lokalplanet, som vil ha noe særlig incitament til å prøve å effektivisere driften sin og drive på en mest mulig rasjonell måte. Samtidig er det vanskelig å vite om man har lokalkunnskap nok innen statlig forvaltning for å få en så god organisering som mulig.

       Jeg legger også merke til at Senterpartiet, sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Haukvik, spesielt trekker fram at i tillegg til kommuner og fylkeskommuner, skal kirkelige organer og stiftelser kunne drive familievern. Hvis man kun anser kirkelige organer og stiftelser som skikket til å drive med dette ved siden av offentlig myndighet, har jeg faktisk mer sans for det Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti skriver, nemlig at fylkeskommunene må kunne kjøpe tjenestene av private foretak som tilfredsstiller myndighetens krav til faglig standard. Det vil si at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i sine merknader faktisk åpner for å gå lenger enn de borgerlige partiene i forhold til hvem som kan tenkes å få lov til å drive familievern. For oss er også det en vurdering vi må foreta i forhold til en subsidiær votering.

       Som sagt: Vi erkjenner at dersom det ikke blir flertall for noen ting, kommer vi fort i en situasjon hvor familievernet blir opprettholdt statlig, og med alle de negati-

       ve tingene rundt statlig drift, må det vurderes opp mot fordelene ved å kunne la andre enn bare kirkelige organer og stiftelser være med på å tilby familievern uten at det samtidig skal være en offentlig tjeneste. Det er to vurderinger som vi setter opp mot hverandre. Jeg skal gjerne ta ansvaret for det vi havner på, men Senterpartiet kan slippe å få dette fylkeskommunalt hvis de stemmer for vårt forslag, slik Kristelig Folkeparti og Høyre gjør. Da vil vi også støtte forslaget om øremerkingen av de statlige bevilgningene.

       Jeg vet det begynner å bli sent, men jeg vil gjerne få presisere en gang til det jeg sa i innlegget mitt, at vi ikke ønsker at det kun skal være de kirkelige kontorene og stiftelsene ved siden av det offentlige som skal kunne tilby denne tjenesten. Det betyr ikke at ikke de skal få lov til å være med, men vi er faktisk ikke enig med Senterpartiet i at de er de eneste private som skal kunne være med. Vi tror faktisk at det er også andre som kan gi et tilbud som vil være godt på dette området. Det betyr som sagt ikke at ikke noen av de kirkelige kontorene kan ha stor erfaring og gjøre et godt arbeid. Men at det samtidig skal bety at ikke andre private organisasjoner eller foretak skal kunne gi et like godt tilbud eller kanskje bedre tilbud, som passer andre mennesker, det har jeg vondt for å være med på, og det føler jeg det forslaget som bl.a. Senterpartiet her stiller seg bak, egentlig sier i sin form.

Solveig Sollie (KrF) : Det må være en misforståelse fra Ellen Chr Christiansens side når hun sier at vi begrenser så mye som det hun sa nå i sitt siste innlegg. Det står i vårt forslag nr. 3:

       « Familievernkontoret kan eies og drives av fylkeskommuner, kommuner, kirkelige organer og stiftelser. »

       Vi har ikke sagt at det skal være kirkelige stiftelser, vi har ikke sagt hva slags stiftelser det skal være, det kan være mange slags organisasjoner som kan drive familievernkontor. Jeg kan derfor ikke forstå annet enn at den tolkningen som her kom til uttrykk fra representanten fra Fridemokratene, er fullstendig feil. Det er ikke slik det er ment.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.