Sak nr. 1
Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten og i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) (Innst.O.nr.73 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.42 (1996-1997))

TALERE:

       Vidar Bjørnstad (A) : På vegne av Arbeiderpartiet, som har hatt saksordførerskapet i denne saken, vil jeg legge fram sosialkomiteens innstilling når det gjelder endringer i folketrygden vedrørende Trygderetten.

       Saker i Trygderetten er som oftest knyttet til enkeltpersoner, både økonomisk og på andre måter. Alle partier i Stortinget har i flere sammenhenger vært opptatt av at behandlingstiden i Trygderetten må bli kortere. I Ot.prp.nr.42 (1996-1997) redegjør Regjeringen for de ulike tiltak som gjøres, og som er på trappene for å få ned restanser og redusere saksbehandlingstiden, og fremmer også en del lovendringsforslag som skal understøtte dette arbeidet. Det er flertall for de fleste endringene som foreslås. Når det imidlertid gjelder Regjeringens forslag om å unnta fra anke saker om medisinsk stønad og saker om stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet, finner ikke komiteen at det er gitt tungtveiende nok grunner til å ville støtte endringen. Det er også et begrenset antall saker det vil gjelde, men de er av vesentlig betydning for den enkelte som berøres.

       Sosialkomiteen mener heller ikke at det ut fra tilsvarende begrunnelse bør settes avgrensninger for Trygderettens mulighet til å endre vedtak om gradert uførepensjon.

       Komiteen støtter ellers de øvrige forslag som fremmes i proposisjonen for å omorganisere og effektivisere saksbehandlingen i Trygderetten. Restansene og behandlingstiden må reduseres og forkortes.

Ansgar Gabrielsen (H) : Saken vi i dag har til behandling, gjelder lovendringer i folketrygdloven og i lov om anke til Trygderetten. Saken er etter mitt skjønn først og fremst en viktig prinsippsak. Saken kan grovt sett deles i to.

       For det første: Endringer av saksbehandlingsrutiner og klargjøring av ansvarsforholdene i Trygderetten for derigjennom å redusere behandlingstiden og effektivisere retten som sådan, er et behov det ikke hersker noen uenighet om er til stede.

       Den andre hovedendringen Regjeringen ønsker, er å redusere borgernes rettigheter hva gjelder mulighet for å anke saker til Trygderetten. Regjeringen ønsker altså at Trygdeetaten, som forestår utmåling av ytelsene, også i større grad skal overta ankebehandlingen av de samme sakene.

       For komiteen var det, som det fremgår av innstillingen og assisterende saksordførers redegjørelse, ingen problemer med å slutte seg til de forslag som går på endring av saksbehandlingsrutiner og organisasjonsordningen. Det var først og fremst de uklare ansvarsforholdene det var helt påkrevd å gjøre noe med. Men etter den sviende kritikken som fremkom fra Riksrevisjonen i rapporten for 1995, skulle det forresten bare mangle at en ikke skulle gjøre de endringene.

       Regjeringen har i flere budsjettproposisjoner påpekt problemene i Trygderetten og skissert forslag til endringer og økte bevilgninger. Stortinget har fulgt dette opp hele veien, men likevel vil jeg vel si at situasjonen i Trygderetten i dag ikke er vesentlig bedre enn den har vært. Jeg vil si at det ligger nær å ta ord som skandaløs i min munn. Også i budsjettproposisjonen for inneværende år har Regjeringen skissert klare målsettinger for hva situasjonen i Trygderetten burde være. I St.prp.nr.1 (1996-1997) står det også på side 71 i punkt 4, som gjelder satsingsområdene for 1997:

       Når det gjelder Regjeringens forslag om å endre borgernes rett til å anke saker i Trygderetten, har imidlertid komiteen inntatt det stikk motsatte standpunktet av hva Regjeringen har, nemlig at den ankeadgangen som forefinnes, skal opprettholdes. Til og med Arbeiderpartiet i komiteen syntes det gikk over alle støvleskaft og har gått imot Regjeringens forslag. Resultatet av proposisjonen, hvis komiteen og Stortinget hadde gått inn for den, hadde åpenbart blitt merkbart for en god del personer. At så vesentlige områder som det her er snakk om, skulle være unntatt ankemulighet, kunne ikke komiteen gå inn for, og det var meget fornuftig. Det å skulle avskjære folk fra ankemulighet etter det som tidligere var kapittel 5 i folketrygdloven, om medisinsk stønad til medisinsk utstyr for dem som har ekstraordinære høye kostnader, kan jeg ikke forstå er nødvendig, særlig hensyn tatt til at det er svært få saker det gjelder.

       Men det aller viktigste punktet er etter mitt skjønn gradert uførepensjon, som er hjemlet i folketrygdloven § 12-11. Hvorfor i all verden skulle en innta det standpunkt at kun de tilfellene der uførepensjon skal justeres med så mye som 20 prosentpoeng, kan bli gjenstand for anke? Regjeringen har imidlertid på en snedig måte i proposisjonen skrevet at det bare er endringer med « mer enn 10 prosentpoeng » som kan gjøres. Realiteten er da at det kun kan gjøres endringer der det er tale om 20 prosentpoeng eller mer. Det er en kraftig innstramming av den rettssikkerheten som gjelder for den enkelte i dag. Og når vi vet hva en uførepensjonist med gradert uførepensjon - i hvert fall i gjennomsnitt - har å leve av, kan jeg ikke helt skjønne at det skulle være et nødvendig skritt å gå til.

       Helt til slutt kunne jeg tenke meg å spørre statsråden om hennes vurdering av situasjonen i Trygderetten, ikke minst i forhold til restansene, ikke minst i forhold til de ambisjonene som har ligget i fire påfølgende proposisjoner, og ikke minst i forhold til ambisjonen for inneværende år. Hvordan er situasjonen i forhold til restansene? Og er statsråden fornøyd med den situasjonen vi har innenfor Trygderetten?

Tove Kari Viken (Sp) : Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har snudd, og at det blir flertall for å beholde adgangen til å anke til Trygderetten saker om medisinsk stønad etter kapittel 5. Jeg er også glad for at det ble avvist forslag om innstramminger - nok en gang et forslag om å stramme inn overfor uføretrygdede.

       Jeg slutter meg til det de to foregående talere har sagt, og vil bare ta opp forslaget fra Senterpartiet og SV, som er inntatt i innstillingen.

       Jeg har merket meg at komiteen ikke har akseptert forslagene i proposisjonen om å unnta visse saker fra prøving i Trygderetten, og dermed også begrense Trygderettens adgang til å endre vedtak om uføregrad og sats for grunnstønad. Disse forslagene hadde noe ulike begrunnelser, men hovedhensikten var å styrke Trygderettens karakter av juridisk overprøvingsorgan. Tankegangen var videre at Trygderetten skulle fritas for det som ligger mer opp mot det praktiske skjønn. Det var nok også grunnen til at Trygderetten støttet slike forslag. Men jeg ser heller ingen avgjørende innvendinger mot at Trygderettens oppgaver i disse sakene blir som de er i dag, nettopp fordi det, slik representanten Gabrielsen bl.a pekte på, faktisk er slik at det dreier seg om et lite antall saker.

       Trygderetten er i dag inne i en vanskelig periode der det skal skje en avvikling av betydelige restanser, samtidig som de daglige rutinene legges om og det skapes nye rammer for rettens virksomhet. Jeg tror likevel det vil vise seg å bli en positiv periode for Trygderetten. Tallene viser at man er på rett vei. Det har likevel vist seg nødvendig å justere de ambisiøse planene for restanseavvikling som ble lagt fram i budsjettproposisjonen, med bakgrunn i at omorganiseringen har lagt beslag på en ikke uvesentlig del av rettens kapasitet.

       Ved utgangen av mars i år var antall saker til behandling redusert fra 4 391 ved utgangen av 1995 til 2 889. Av disse sakene var 116 innkommet før 1995. Det er gjort en betydelig innsats for å få ut de eldre sakene, som også gjennomgående har hatt en høy vanskelighetsgrad. Forholdene skulle nå ligge til rette for at 1997 blir et godt arbeidsår for Trygderetten. Omorganiseringen vil i de kommende månedene kreve mindre ressurser enn til nå, samtidig som man etter hvert vil

       merke de positive virkningene av tiltakene, inkludert de forslagene som er til behandling her i Stortinget i dag.

       I departementets tildelingsbrev til Trygderetten ble det skissert følgende mål for virksomheten i 1997:

       Målene må vurderes under hensyn til de spesielle problemer knyttet til innhenting av opplysninger som i praksis vil gjøre det umulig å få avgjort enkelte av sakene på en forsvarlig måte innenfor de frister som er satt. Dette gjelder særlig de yngste sakene. Med dette forbehold har imidlertid jeg stor tro på at 1997 vil bli det året da Trygderetten lykkes i å snu utviklingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 783 f.)