Sak nr. 5
Innstilling frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen om lov om endringar i lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen m.m. (Innst.O.nr.95 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.38 (1996-1997))

       Som saksordførar høyrer eg til fleirtalet i komiteen, og eg reknar med at mindretalet grunngjev sine standpunkt sjølv.

       Det har vore fleirtalet si oppgåve å finne løysingar som har vore i samsvar med Stortinget sin tanke i heile prosessen. Eg meiner vi har lukkast i dette. For Kristeleg Folkeparti har arbeidet med dette faget vore særs vanskeleg. Vi har tidlegare kompromissa om innhaldet i faget, og for oss har det vore viktig å forstå faget i ljos av skulen sin føremålsparagraf, som snakkar om ei kristen og moralsk oppseding. Vi kunne difor ikkje akseptere ei endring av føremålsparagrafen, og eg er glad for at fleirtalet no stadfestar at noverande formuleringar skal førast vidare.

       Det har òg vore ein føresetnad at lærarutdanninga vart styrkt i dette faget. Og det har vore viktig å få til eit sams fag for alle elevar, der ein legg opp til eit avgrensa fritak som tek omsyn til foreldreretten. Innstillinga i dag oppfyller langt på veg alle disse premissane. Kristeleg Folkeparti stør difor i dag framlegget til vedtak frå fleirtalet i komiteen.

       I dette faget skal elevar med utgangspunkt i eigen identitet lære om trua og livssynet til kvarandre. Faget skal ivareta den einskilde elev sin identitet ut frå eigen tilhøyrsle, samstundes som det skal fremje dialog i ein sams kultur. Gjennom dialog over livssynsgrensene skal eleven få den naudsynte kulturkompetanse. Eg meiner faget kan fungere som ei viktig motvekt mot å førebyggje fordommar i eit samfunn som får fleire og fleire innslag med framand og delvis ukjend kultur.

       Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er eit ordinært skulefag der undervisninga ikkje skal vere forkynnande. Undervisninga skal skje på ein fagleg og sakleg måte, men arbeidet med livssyn og religiøst materiale vil i sitt innhald ha eit bodskap som utfordrar elevane, om ein skal ta eigenarten på alvor. Difor kan ikkje undervisninga vere verdinøytral.

       Spørsmålet om fritaksretten og reglane har vore det vanskelegaste for komiteen. Vi slår fast i lova at faget er eit skulefag som normalt skal samle alle elevar. Elevane skal få fritak frå dei delar av undervisninga ved den einskilde skule som det ut frå eigen religion eller eige livssyn er rimeleg å oppleve som utøving av annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn. Døme på aktivitetar som kan utløyse eit fritak, er å seie fram truvedkjenningar eller bøner, lære utanåt religiøse tekstar, delta i salmesong og å vere til stades i ritual eller gudstenester i ulike trudomssamfunn. Fleirtalet finn grunn til å streke under at lova er å forstå slik som føre nemnt når det gjeld kva det i hovudsak er rimeleg å be seg friteke frå. Fritak skal skje etter skriftleg melding frå foreldre eller føresette.

       Samarbeidet mellom skulen og heimen er særs viktig i dette faget. Departementet må utarbeide nærare retningslinjer om dette, der skulen har plikt til å lage undervisningsplanar for faget og informere foreldra om desse. Det er òg ynskjeleg med dialog mellom skulen og foreldra om undervisninga og om ei eventuell skriftleg melding om fritak frå faget. Når det ligg føre skriftleg og grunngjeven melding frå heimen, skal skulen akseptere denne. Men skulen har plikt til å informere på ein sakleg måte om skulen sitt tilbod om differensiert undervisning utan at ein øver press eller prøver å overtale foreldra til å akseptere ei slik undervisning. Skulen skal i slike tilfelle informere om kva for løysingar, m.a. differensiert undervisning særleg på småskuletrinnet, som kan vere naudsynte for å kome elevar og foreldre i møte. Krev foreldra likevel fritak frå delar av undervisninga, skal elevane få fritak etter at foreldra har gjort greie for kva i undervisninga dei opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn.

       Dette faget krev god lærarutdanning og at lærarar får tilbod om etterutdanning. Kristeleg Folkeparti legg stor vekt på at fleirtalet i komiteen vil styrkje faget når vi skal handsame meldinga om lærarutdanninga. Dette faget stiller lærarane framfor store utfordringar både fagleg og pedagogisk og når det gjeld samarbeidet skule - heim. Difor vert dette faget eit av dei mest spennande faga i grunnskulen å undervise i.

       Til slutt vil eg seie at det er leitt at vi fyrst har klart å verte ferdige med dette så nær skulestarten. Det har mange årsaker. Men det som no er viktig, er at ein legg godviljen til, at den metodiske rettleiinga frå departementet kjem fortast mogleg, og at det vert vist mykje skjønsemd frå skulane når ein skal innføre faget frå hausten. Eg er overtydd om at dette er riktig. La oss i fellesskap gjere det best mogleg.

       Innstillinga inneheld også fleire andre spørsmål som kom opp etter at komiteen valde å utsetje handsaminga av ny opplæringslov. Den lovendringa eg er mest glad for, gjeld lovfestinga av musikk- og kulturskulane. Her vil eg gje ros til musikkskulemiljøa for tolmodig innsats og til stortingsgruppa i Arbeidarpartiet, som gjer det deira eigen statsråd og deira eiga regjering unnlot å gjere i samband med ny opplæringslov. Med lovfestinga kan Kristeleg Folkeparti krysse av eit gamalt valløfte som er oppfylt - i lag med andre. Det gjer ei sjel som likar musikk og kultur, særs godt!

       Med dette tek eg opp dei mindretalsforslaga som Kristeleg Folkeparti er med på.

Sigurd Manneråk (Sp) :

       « Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.

       Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim. »

       Slik lyder formålsparagrafen for vår grunnskole, og Senterpartiet har landsmøtevedtak på at vi vil beholde denne. Men hva forteller så denne paragrafen oss? Den forteller oss bl.a følgende:

       Formålsparagrafen forteller altså om viktige rettigheter, plikter og verdier som skal legges til grunn for skolens virksomhet. Har så flertallet rett til å vedta at skolen skal hjelpe til med å gi en kristen oppdragelse? Ja, det kan flertallet gjøre, men det krever av oss at vi ikke tvinger en slik oppdragelse på dem som ikke deler et slikt livssyn. Det krever av oss at vi respekterer minoriteter og mindretallets rett til å verne om sin tro og sitt livssyn. Gjør vi ikke det, bryter vi med mange demokratiske verdier og får en skole som er i strid med sitt eget verdigrunnlag.

       Selv om det nye faget - kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering - er et ordinært skolefag og ikke skal være forkynnende, er det et svært krevende fag å organisere og å undervise i uten å krenke, uten å såre eller støte dem som ikke deler et kristent livssyn. Men faget kan også for mange kristne oppleves som vanskelig i forhold til møtet med læreplanens stoff om andre religioner og livssyn. Av disse grunner kan ikke faget gjennomføres uten fritak.

       At vi benytter ordet « kristen » i vår formålsparagraf, gir oss ekstra grunn til årvåkenhet. Kristendommens kjerne er ikke tvang, men et budskap om frihet. Den pålegger oss å ikke gjøre noe mot andre som vi ikke ønsker de skal gjøre mot oss.

       Jeg har ofte under prosessen ved behandlingen av denne saken stilt meg følgende spørsmål: Kan en skole fremme en kristen oppdragelse når den for enkelte kan oppleves som hinder for småbarns mulighet til å bygge opp en trygg identitet i forhold til sin egen tilhørighet? Kan en skole fremme åndsfrihet når den organiserer seg slik at den kan oppleves - og jeg legger vekt på at den kan oppleves - som å undertrykke andres livssyn og religioner? Kan en skole fremme toleranse når den kan oppfattes av elever og foreldre som intolerant i forhold til hvordan vi gjennomfører vår verdiundervisning? Kan en skole skape tillit og godt samarbeid mellom skole og hjem når den kan oppleves som krenkende i forhold til foreldreretten?

       Mitt svar på alle disse spørsmål er et soleklart nei. En skole som kan komme i strid med sitt eget verdigrunnlag, vil aldri få et godt samarbeid med hjemmet og vil aldri kunne skape et godt forhold mellom lærer og elev. Forholdet vil tvert imot kunne komme til å preges av mistenksomhet og manglende tillit og virke hemmende for all læring.

       Senterpartiet har derfor krevd fritaksregler der foreldreretten respekteres fullt ut, og at fritaksretten i dette faget ligger i foreldrenes hender. Den skal praktiseres slik at ingen foreldre eller elever opplever at skolen krenker, sårer eller støter dem. Når grunngitt skriftlig melding fra hjemmet foreligger, skal skolen akseptere denne. Skolen har i slike tilfeller plikt til å informere på en saklig måte om skolens tilbud om differensiert undervisning, uten forsøk på å presse eller å overtale foreldre til å akseptere slik undervisning.

       Senterpartiet legger også vekt på - og stor vekt på - internasjonale konvensjoner om barns rettigheter og menneskerettigheter. På disse felt har Norge viktige tradisjoner å ivareta. Vi må ikke ved organisering av og undervisning i vårt verdifag i grunnskolen komme i konflikt med konvensjoner som hjemler fundamentale rettigheter for barn. Da påfører vi ikke bare oss selv skade ved å ødelegge et godt internasjonalt rykte, men vi skader også alle dem som ellers i verden utsettes for krenking og undertrykking, og som har sitt håp knyttet til at Norge i slike spørsmål kan tale med en ren og klar røst. Røsten vår vil bli utydelig dersom vi ikke holder vår egen sti ren. Derfor må praktisering av fritaksretten gjennomføres slik at den oppleves som reell til å fritas fra de deler av undervisningen som den enkelte opplever som utøving av annen religion eller tilslutning til annet livssyn. Og jeg vil understreke at fritaksretten ikke har noen prosentvis begrensning i forhold til timetall.

       Jeg vil også understreke at en eventuell praktisering som kan påvises å være i strid med internasjonale konvensjoner om barne- og menneskerettigheter, ikke har et flertall i Stortinget som inkluderer Senterpartiet, å støtte seg til. Kan det påvises slike konflikter i utformingen av fritaksbestemmelser eller i praktiseringen av disse, vil Senterpartiet umiddelbart kreve ny behandling av saken.

       Så noen ord om musikk- og kulturskoler: Det er et svært viktig kulturpolitisk vedtak Odelstinget i dag fatter når det gjør vedtak om lovfesting av musikk- og kulturskoler i alle kommuner. Dette vedtaket vil skape trygghet for musikkskolene og deres ansatte og elever. De vil få muligheter til langsiktig planlegging og utvikling, og vi vil styrkes som kulturnasjon. Jeg er personlig stolt og glad over å få lov til å være med på dette vedtaket, som vil bety et mer likeverdig musikk- og kulturtilbud til barn og unge i alle deler av vårt land. En viktig post i Senterpartiets program er innfridd.

Siri Frost Sterri (H) : Utgangspunktet for denne debatten er Regjeringens forslag til lovendringer om begrenset fritak for deler av opplæringen i det nye kristendomsfaget med religions- og livssynsorientering. Dette faget er jo nytt i forbindelse med Reform 97 og skal innføres i grunnskolen fra i høst. Fordi statsråden fremla forslag til ny opplæringslov først ved påsketider - altså med andre ord over ett år senere enn opprinnelig varslet - har komiteen besluttet å utsette den store og kontroversielle saken til høsten, rett og slett fordi det ville være uforsvarlig å behandle den i løpet av seks uker i en hektisk innspurt.

       Derfor mente vi i Høyre i utgangspunktet at komiteen burde ha nøyd seg med det og avgrenset behandlingen av dagens sak til de problemstillinger som denne proposisjonen faktisk handler om, nemlig spørsmålet om fritak fra kristendomsfaget. Det ønsket altså ikke flertallet i komiteen, derfor er andre enkeltelementer i opplæringslovproposisjonen behandlet i denne innstillingen. Jeg vil derfor starte med å kommentere noen av disse spørsmålene før jeg kommenterer fritaksspørsmålet.

       Det er svært oppsiktsvekkende at sentrumspartiene sammen med Arbeiderpartiet og SV vil sette bom for foreldrenes adgang til å velge skole for barna, slik enkelte kommuner har lagt til rette for. Dette strider mot foreldreretten til å velge opplæring for barna og er et angrep på det lokale selvstyre. Det er ganske forunderlig - etter å ha hørt Sigurd Manneråk nå nettopp, som understreket dette med foreldrenes ansvar - at Senterpartiet er med på dette. Det er ingen uenighet om at barna skal sikres retten til å gå i nærskolen, uenigheten gjelder om foreldre som ønsker at deres barn skal få gå på en annen skole, skal gis en slik mulighet, eller om det offentlige skal nekte dem det. Fritt skolevalg er viktig av flere grunner. Det gir foreldrene mulighet til å foreta aktive valg - for noen fordi tilbudet er for dårlig eller barna ikke føler seg trygge nok ved nærskolen, for andre fordi de mener en skole har et tilbud som passer deres barn. Og det kan motvirke gettoskoler. Og, ikke minst, det vil innebære at skolene og kommunene må bli mer lydhøre overfor skolens brukere. Det forbudet som flertallet nå ønsker å innføre, innebærer at foreldrenes valgmulighet begrenses til å velge en privat skole for barna som alternativ til nærskolen. Høyre vil derfor stemme imot den foreslåtte § 13 nr. 1 andre ledd, og vi vil komme tilbake til denne problemstillingen når vi skal behandle opplæringsloven i full bredde til høsten.

       Jeg synes også det er skuffende at Senterpartiet går sammen med Arbeiderpartiet og SV i en avvisning av å behandle spørsmålet om foreldrenes rett til utsatt skolestart for barna. En slik lovforankret foreldrerett hadde vært særlig viktig å få avklart nå ved starten på 6-åringsreformen. Høyre mener det er foreldrene som til sjuende og sist er best egnet til å ta den endelige beslutningen om deres barn er tilstrekkelig skolemodent eller ikke.

       Vi vil imidlertid også ta dette opp på nytt når opplæringsloven behandles, og jeg håper derfor at Senterpartiet benytter tenkepausen godt, eller at et nytt storting med en annen sammensetning kan gi flertall for dette.

       Derimot er jeg glad for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er med oss i forslaget om å beholde privatskoleloven som en egen lov og ikke integrere den i den felles opplæringsloven, og jeg vil innstendig appellere til de uavhengige representantene og Fremskrittspartiet om å støtte dette forslaget når det kommer til votering i Stortinget.

       Høyre er også glad for den brede enigheten som er oppnådd om å lovforankre musikk- og kulturskoletilbudet i kommunene. Det finnes i dag slikt tilbud i 348 av landets kommuner, og lovforankringen innebærer at også barn som vokser opp i kommuner som i dag ikke har dette tilbudet, nå vil få det. Det er bra. Vi har jo tidligere i dag fått anledning til fra hele komiteen å gratulere alle de tålmodige ildsjelene i musikkskoler og musikkmiljøer over hele landet som har arbeidet for nettopp dette, med dagen.

       Så over til de tunge stridsspørsmålene knyttet til det nye kristendomsfaget.

       Høyre har hele tiden hatt som utgangspunkt et mål om å kunne samle elevene i viktige deler av dette nye faget, men vi har samtidig stått fast på at det skal være en reell adgang til å få delvis fritak fra faget. Klare fritaksregler er viktig av to grunner.

       Høyre mener derfor at faget burde todeles: En del som er obligatorisk og felles for alle elever, hvor det leg-ges vekt på etikk og filosofi og en orienterende presentasjon av ulike livssyn og religioner, mens en annen del mer spesifikt omhandler kristendommen. Og det er denne siste delen av faget som foreldrene må kunne søke helt eller delvis fritak fra.

       Høyre mener derfor det er helt uforsvarlig å « snekre » sammen en ny lov som skal regulere mulighetene for fritak fra det nye faget bare få uker før sommerferien, slik Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gjør. Det kompromisset som ligger i innstillingen, kan tolkes i mange retninger og vil derfor ikke bidra til å skape nødvendig ro rundt faget. Høyre frykter at fritaksretten vil bli praktisert svært ulikt. Legges en liberal tolkning av loven til grunn, kan åpningen for fritak bli så stor at foreldrene i praksis kan velge hvilke deler av faget deres barn skal delta i etter en à la carte-modell. Men hva verre er, er at fritaksretten kan bli en rettighet for de mest ressurssterke foreldrene, de som har ressurser til å sette seg inn i detaljene i undervisningen ved den enkelte skole. Og jeg minner om at Lærerlagets leder, Helga Hjetland, har advart mot nøyaktig det samme i en av dagens aviser.

       Tiden til etterutdanning og til å informere lærere og foreldre er svært knapp. Derfor har Høyre forslag om at faget gjennomføres fra høsten av, men at dagens fritaksregler, som åpner for helt eller delvis fritak, opprettholdes for skoleåret 1997-98. Vi foreslår samtidig at departementet skal komme tilbake til Stortinget i løpet av høsten 1997 med forslag til nye prinsipper for fritak. De nye prinsippene må ha som utgangspunkt at deler av faget skal være felles for alle elever, men at det skal gis en reell mulighet til fritak fra deler av faget. For øvrig mener Høyre at også lærere skal ha rett til fritak for undervisningsplikt i faget.

       Jeg frykter at det vedtak Odelstinget gjør om fritaksregler, ikke vil bidra til ro om det nye faget, snarere tvert imot. Jeg regner derfor med at siste ord fortsatt ikke er sagt om fritaksregler med det vedtaket flertallet nå åpenbart kommer til å fatte. Og skulle jeg ha vært urolig for det tidligere, må jeg innrømme at etter å ha hørt Sigurd Manneråks innlegg, som jeg kunne slutte meg til store deler av, med unntak av det han sa i forbindelse med fritak, hvor han varslet at Senterpartiet nå nærmest i forkant varsler krig mot praktiseringen av fritaksretten, er det enda mindre grunn til å tro at det vil bli ro omkring dette faget. Jeg tror uansett at statsråden gjør klokt i å forberede det arbeid som nå skal praktiseres i skolen, på en svært god måte.

       Med dette vil jeg ta opp de forslag Høyre alene eller sammen med andre fremmer.

       Flertallet har her skapt et nytt kristendomsfag, og når man hører de ulike flertallskonstellasjonene snakke om faget, er det ingen som kan være i tvil om at dette er et kristendomsfag. Her ligger også hele kimen til konflikt. I motsetning til de fleste andre land som vi liker å sammenlikne oss med, har vi en kristen formålsparagraf i skolen som også gjør at flertallet både viderefører en formålsparagraf og et kristent fag. Da skulle det være relativt enkelt å tenke seg, ut fra de menneskerettslige forpliktelsene vi tross alt har, at det måtte være naturlig med et fullt fritak. Men det velger altså ikke flertallet. Flertallet velger å si at man skal ha et begrenset fritak. Flertallet velger å se bort fra de konklusjonene som trekkes av jurister på området.

       Det er vel kanskje det som er det mest betenkelige ved dagens flertall. Man later som om man skaper et felles, inkluderende, åpent fag, mens alle vet at det i realiteten ikke er det. Flertallet har på toppen av alt gått bort fra det som har vært fagets hovedidé, nemlig at barn skulle ha en felles, inkluderende arena. Det har man nå forlengst forlatt. Nå sier man at man skal ha « differensiert undervisning », særlig på småskoletrinnet, men også lenger opp. Hva betyr det? Jo, det betyr at ungene skal splittes. Om de skal sitte i samme klasserom, eller om de skal sendes på gangen, vet ikke jeg, og det har heller ikke flertallet klart å gjøre rede for. Så skal man også ha en begrenset fritaksrett fra differensiert undervisning, en fritaksrett det er vanskelig å tenke seg hvordan man skal praktisere. I realiteten har altså flertallet skapt en menneskerettslig tvilsom konstruksjon, og i tillegg har man skapt en praktisk konstruksjon som i skolehverdagen nærmest vil være uhåndterlig.

       Jeg syns det er veldig trist. Og hvis flertallet tror de med det vedtaket de gjør i Odelstinget senere i dag, er ferdig med hele saken, tror jeg de tar feil. Jeg tror tvert imot at dette faget kommer til å vekke enda mer debatt i forlengelsen, nettopp fordi man tror man skaper et fag som man i retorikk sier det ikke er.

       Jeg vil også gjerne ha sagt at det skolen hadde trengt, var et fellesfag. Skolen trenger mer enn noen gang et fellesfag. Men skal det være mulig å skape et fellesfag i norsk skole hvor man kan diskutere de viktige spørsmål dette faget skal ta opp, må den kristne formålsparagrafen bort. Vi lever i et stadig mer flerkulturelt og fler-religiøst samfunn, og det betyr at den typen fellesarenaer som har vært fagets hovedidé, er kjempeviktig. Men da må flertallet akseptere at det er foreldrene som skal lære opp barna i den kristne tro, og ikke skolen. Ingen av våre naboland har lenger den type konstruksjon vi har i Norge, og før eller siden vil den også falle her. Jeg tror dette er den siste krampetrekning før vi får en religionsnøytral skole, men selvfølgelig ikke en verdinøytral.

       Flertallet velger å se bort fra de juridiske betenkningene som er foretatt rundt faget. Det er den mest alvorlige innvending. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan Sigurd Manneråk i sitt innlegg kan si at han ønsker fullt fritak fra et fag der han selv skriver seg inn i et flertall som ikke går inn for fullt fritak, og at han allerede nå - før faget er vedtatt - varsler omkamp om den fritaksretten han selv senere i dag vil være med og vedta. Det er komplett uforståelig. Når lagdommer Møse i den utredning departementet har bedt om, anbefaler - for et tross alt litt annet fag - fullt fritak ut fra de menneskerettslige forpliktelsene vi har, og flertallet går inn og lager faget enda mer kristent enn det i utgangspunktet var, og så tar bort fritaksretten, er det klart at dette blir problematisk. Hvis flertallet i denne salen mener at våre menneskerettslige forpliktelser er viktig å overholde, betyr det at denne konstruksjonen aldri burde vært laget.

       Dette er ikke et skolefag, slik skolen trenger, det er en politisk konstruksjon, skapt av det evangelisk-lutherske flertallet for å sikre det kristne hegemoni i norsk skole. Det er realiteten. Og det betyr at det etter dagens debatt vil bli mange omkamper rundt dette faget.

       Jeg vil gjerne si - og det har sikker ikke flertallet tenkt over - at flertallet også fjerner den klageinstans departementet har lagt opp til. Og den klageinstansen var sannsynligvis det lille halmstrået som kunne gjort at menneskerettslige konvensjoner kunne ha blitt overholdt. Men flertallet velger å fjerne den instansen departementet foreslår, nettopp for å ha en sikkerhetsventil for å sørge for at foreldre kan klage. Når flertallet fjerner den, føler jeg meg relativt trygg på at når dette faget blir prøvd menneskerettslig, vil vi få mange nye runder som vil resultere i fullt fritak.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslag SV er med på, som er referert i innstillingen.

       For Arbeidarpartiet er det avgjerande at den kunnskapen og kompetansen som ligg i nasjonalformuen, står i forhold til utfordringane og dei måla som vi ønskjer å nå for samfunnsutviklinga. Mellom anna derfor har Arbeidarpartiet kjempa fram fleire og omfattande reformer i utdanningssystemet.

       Vi veit i dag at ei av dei største utfordringane som også det norske samfunnet står overfor, er at alle menneske skal leve saman, og ikkje ved sida av kvarandre. Stikkorda for dette er dialog, respekt og toleranse. Ein av føresetnadene for dette er at vi kjenner kvarandre sine kulturar og verdiar. Tida bør no vere over for å snakke om « framande kulturar ». Det betyr i klartekst at i eit fleirkulturelt samfunn kan ikkje nokon kultur vere framand.

       Dette vil krevje kunnskap om religionar, livssyn, etikk, filosofi og moral, men mest av alt handlar det om vår eiga sterke overtyding og tru og det å vise respekt for andre menneske.

       Kanskje er dette hovudgrunnen til at kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen har brukt mykje tid og krefter på faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Dette faget handlar om det området i grunnutdanninga som skal bygge og sikre det viktigaste vi har i landet - demokratiet!

       Av dei føresetnadene som må utgjere fundamentet for demokratiet vårt, er nettopp toleranse og respekt for menneskeverd av dei viktigaste. Vi veit også at kunnskapen som dette faget vil gi, i stor grad vil prege born og unge sine haldningar til sentrale medmenneskelege spørsmål. All historisk erfaring viser at den beste reiskapen menneska har til å førebygge og til å løyse konfliktar, er dialog.

       Det den norske einskapsskulen no tilbyr foreldre og føresette, er at born og unge gjennom heile grunnskulen skal lære å føre ein samtale om det faktum at fleire og fleire menneske med ulik hudfarge, ulik etnisk og kulturell bakgrunn, og ulik tru og livssyn vil prege kvardagslivet i det einskilde lokalsamfunn, nasjonalt og internasjonalt.

       Det gir derfor grunnlag for undring å lese pressemeldinga frå Landslaget for Norges Lærerstudenter, der ein m.a omtalar at elevar kan få fritak for delar av undervisninga i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, og der det står:

« Men - hva med de som utdanner seg til å bli lærere? Disse får ikke anledning til fritak fra KRL-faget. »

Og vidare:

« Det er uhørt at lærerstudenter kan bli undervist og senere satt til å gi undervisning som strider mot ens eget livssyn. »

       Eg håper og trur at slike utsegner frå ein organisasjon som representerer framtida sine lærarar, må bygge på ei mistyding om både faget og det overordna målet med faget. Etter mi meining kan ikkje det å lære om og seinare undervise om andre religionar og livssyn i eit kunnskapsfag kome i strid med den enkelte lærar sitt livssyn. Det burde ikkje vere nødvendig å minne om at det gjennom fleire tiår ikkje har vore høve til å drive forkynning i den norske grunnskulen.

       Dette kunnskapsfaget er ei stor utfordring for lærarane, men det kan også vere ein inspirasjon. Det bør kanskje vere eit privilegium å kunne ha eit arbeid der ein får høve til å gi born og unge den viktigaste lærdomen dei kan få. Det må også vere ei inspirerande utfordring å kunne bruke arbeidskrafta si på eit fag som skal vere inkluderande og brubyggande.

       Det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering

« skal være åpent og bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål ».

       Og vidare:

« Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur. »

       Desse sitata er henta frå Læreplanverket for den 10-årige grunnskulen.

       Vår oppgåve som politikarar er å skape felles arenaer og handlingsrom som gir høve til å bygge opp forståing og respekt for menneskeverd og toleranse. Grunnlaget for å få dette til, ligg no i det nye faget: kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

       Fritak er ikkje noko påbod frå Stortinget om å ta elevane ut av denne undervisninga. Kan det vere grunn til å tru at det store fleirtalet av foreldre er meir opptekne av foreldreansvar enn av foreldrerett i dette spørsmålet, dersom ein vurderer det i forhold til likeverd, toleranse og menneskeverd - utfordringar som også dette landet står overfor? Eg trur faktisk at mange foreldre vil sjå på dette faget som eit foreldreansvar meir enn ein foreldrerett til eit fritak som tar frå borna retten til å lære å leve saman i eit fleirkulturelt samfunn, som det også vil bli i Noreg framover.

Erling Folkvord (RV) : Det hjelper ikkje med gode ord og høgtlesing frå sympatiske delar av læreplanen, slik siste talar gjorde, når det står i lova at noko av formålet med dette nye kristendomsfaget er at det skal gi kjennskap til « kristendommen som kulturarv og evangelisk-luthersk tru ». Det er den siste presiseringa som gjer at dette blir eit kristendomsfag, som rett nok ikkje er så forkynnande at alle kristne er fornøgde med det, men det er så framhevande for kristendommen sin del at det krenkjer alle andre.

       Det er ein del bra i komiteen si innstilling. Det er bra at elevane får ein lovfesta rett til å høyre til ein klasse. Og viss kvar klasse dessutan hadde fått rett til eit klasserom, hadde vi kome eit langt steg vidare. Mangelen på klasserom er jo ei av årsakene til at skolestarten for 6-åringane til hausten kjem til å bli noko heilt anna enn det pedagogiske glansbildet Marit Nybakk prøvde å teikne i starten av innlegget sitt. Viss nytale, som så vidt eg veit, ikkje står i læreplanen ennå, får plass som eit fag i grunnskolen, kanskje som eit slags tillegg til det nye kristendomsfaget, bør Marit Nybakk sine innlegg i odelsting og storting om det nye kristendomsfaget inn som ein obligarotisk del av pensum. Det skulle ikkje bli nokre særlege utgifter til å forfatte lærebøker. Her har ein i grunnen teksten klar. Når Marit Nybakk får seg til å bruke uttrykket « inkluderende » om det splittande og konfliktskapande opplegget for kristendomsfaget, er den språklege misbruken fullkomen. Ho sa jo sjølv at læreplanen for faget er akkurat den same no som for eit år sia.

       Grunnskolen i Noreg blir ikkje ein likeverdig møteplass for barna før vi har fått ein livssynsnøytral formålsparagraf i skolen. Fordi dei allmenne humanistiske verdiane, som det er all grunn til å formidle til barna, er felles for mange religionar og livssyn, blir eg provosert kvar gong det står nokon på denne talarstolen og snakkar som om dei kristne og humanistiske verdiane var noko særskilt ved kristendomen. Det er ei forfalsking av menneska si kulturhistorie. Eg opplever det som ein slags sjåvinisme på vegner av oss rike kristne i den nordvestlege delen av verda.

       Den nye, halve fritaksparagrafen er ein pedagogisk katastrofe. Det er eit opplegg for å gjere klasserommet til ein arena der livssynsforskjellar fører til stadige oppbrott frå undervisninga - snart for den eine og snart for den andre. Dette er ein fritaksrett som er slik formulert at barna kjem til å kome heim ganske snart og be mor eller far om å bli fritatt for å bruke ein såpass krenkande fritaksrett. Det hadde vore mykje meir reinhårig å vedta her i Stortinget at klasseforstandaren skal sette raud pappnese på dei barna som ikkje tilhøyrer den lutherske kristendomen. Derfor kjem dagens vedtak, viss det går slik som det ser ut til, til å bety starten på ein nødvendig og sikkert ganske opprivande kamp mot den nye kristenfundamentalismen, som dessverre ser ut til å få fleirtal.

       Raud Valallianse oppfordrar foreldre, lærarar og elevar til å samle seg på tvers av livssynsforskjellar og ta den nødvendige kampen inntil det som ligg an til å bli dagens fleirtalsvedtak, er kjempa ned og oppheva.

       For øvrig er det verdt å merke seg at et stort mindretall til og med mener retten biskop, prest og kateket har til å være til stede i kristendomsundervisningen, skal opprettholdes, til tross for at det samme mindretallet vet den ikke brukes. Men hva dersom den nå igjen skulle bli aktuell når det nye faget innføres? Men det som er mest sørgelig, er at det er barna som vil tape på dette.

       Så til alle de andre forhold som er tatt opp i denne saken:

       Når det gjelder fritt skolevalg, er det vel bare å merke seg at « det kommunale selvstyre » er et begrep som etter flertallets mening egner seg best i festtaler, og som i hvert fall ikke skal ha noen funksjon dersom et flertall i en kommune våger noe så utidig som å beslutte noe et flertall i denne sal mener er feil. Hva skal vi egentlig med kommunestyrepolitikere?

       Så til nynorsken: Jeg har intet imot at elevene skal lese tekster på begge målfører og ha kjennskap til dem. Jeg mener oppriktig at det å tvinge norske skoleelever til å skrive to ulike målfører er med på å ødelegge elevenes språkføring og forvirre dem når det gjelder grammatikk og ortografi, og fremmer derfor forslag om å fjerne det skriftlige sidemålet.

       Jeg er forundret over at Høyre overhodet ikke går inn på et slikt forslag, særlig fordi partiet helt sikkert, som alltid, kommer til å bruke sitt nyvunne nynorskvedtak -for alt det er verdt - i skoledebattene til høsten. Kanskje noen da bør minne dem på denne debatten og dette forslaget.

       Til slutt private skoler. Etter å ha gått inn i grunnskoleloven fikk vi en mistanke om at behandlingen av søknader for å opprette private skoler ble behandlet forskjellig avhengig av om man søker som et religiøst etisk alternativ eller som et faglig pedagogisk alternativ. Dette er bekreftet i brev fra departementet. Jeg merker meg da at Senterpartiets fine ord om private skoler kun strekker seg til å dekke den sistnevnte kategorien. Man har muligheten her til å likestille skoletypene, men velger bevisst ikke å gjøre det. Jeg håper privatskolene merker seg det.

       Jeg vil så ta opp forslagene nr. 13, 14 og 15, som er fremmet av representanten Ellen Chr Christiansen i innstillingen.

       Det viktigaste med det nye faget er at det skal vere eit inkluderande fellesfag for alle elevar - uavhengig av religion og livssyn. Lærestoffet skal avspegle mangfaldet av religionar og livssyn i det fleirkulturelle Noreg i dag.

       Situasjonen no er at mange elevar er fritatt frå undervisninga i faget kristendomskunnskap. Dei fleste av desse elevane har fått alternativ opplæring i faget livssynskunnskap. Det har vore eit problem med den noverande ordninga at elevane må gå til kvar sine rom når dei skal arbeide med religiøse og etiske emne. Dess større det religiøse og kulturelle mangfaldet i det norske samfunnet blir, dess større blir problemet med ei slik deling. Det kan synast noko paradoksalt at elevane må delast i grupper når dei skal arbeide med emne som respekt og toleranse.

       Føresetnaden for det nye faget er at ein finn ein måte å nærme seg religion og etikk på i skulen som fremjar nettopp identitet og dialog, og som alle partar kan akseptere. For å få til dette, må ein heile tida ha klart for seg skiljet mellom skulen sine oppgåver og den oppsedinga til eigen religion eller eige livssyn som trus- og livssynssamfunna ønskjer å gi utanfor skulen.

       Eg er klart tilfreds med at spørsmålet om avgrensa fritak frå det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering har funne si løysing. Eg vil ikkje leggje skjul på at det har vore ei vanskeleg sak.

       Det er grunnleggjande og viktige spørsmål som har vore til vurdering. På den eine sida har vi hatt omsynet til samfunnet sine interesser gjennom at alle barn, uavhengig av religion og livssyn, skal få kunnskap om og kjennskap til vår kultur og våre religiøse tradisjonar. På den andre sida har vi omsynet til foreldra sin rett til å fostre barna sine etter si religiøse overtyding, og den rett dei har til å ta avgjerd om desse aktivitetane for barnet.

       I forslaget frå fleirtalet i komiteen er det lagt vekt på desse omsyna, og eg kjenner meg derfor trygg på at ein har komme fram til ei god løysing.

       Eg vil streke under at det etter forslaget til vedtak og i komiteen sine merknader ikkje skal vere automatikk i spørsmålet om fritak. Når skulen får melding frå foreldre som ønskjer fritak, er det viktig at skulen, så langt råd er, prøver å finne lokale løysingar innanfor ramma av læreplanen. Det skal ikkje vere differensiering av kunnskap, men differensiering av aktivitet. Særleg på småskuletrinnet kan det vere aktuelt med differensiert undervisning. Eg er her einig med fleirtalet i komiteen i at omfanget av differensieringa ikkje bør komme over 50 % av årstimetalet. Skulen må ha plikt til å gi tilbod om tilpassa undervisning, men der slik differensiert undervisning ikkje løyser problema ut frå foreldra sin ståstad, må det vere mogleg med fritak.

       Ut frå ordlyden i forslaget og det som er sagt i premissane til forslaget, går det fram at det ligg både subjektive og objektive element i vurderinga av spørsmålet om fritak. Dei subjektive elementa er uttrykte gjennom at foreldra er gitt høve til å vurdere kva dei opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn. Fleirtalet legg stor vekt på at det er dialog mellom skule og foreldre i slike tilfelle, der foreldra gjer greie for kva dei opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn med den undervisninga som blir gitt ved skulen. I premissane til forslaget kjem dei objektive elementa fram gjennom vurderingane av kva for aktivitetar det hovudsakleg vil vere rimeleg å be om fritak frå.

       Det som blir veldig sentralt no, er å sikre at faget blir gjennomført etter intensjonane i lov og læreplan. Dette er avgjerande i forhold til våre menneskerettslege plikter.

       Det er viktig at dei som skal arbeide med faget, har tillit til det. Derfor vil det bli lagt vekt på god informasjon om faget til kommunane, til foreldra og til lærarane. Departementet vil utarbeide nærmare retningslinjer om samarbeidet mellom skule og heim i desse spørsmåla.

       I den metodiske rettleiinga for faget vil det vidare bli gitt eksempel på korleis undervisninga kan planleggjast og gjennomførast. Det vil der også gå fram kva for prosedyrar som blir tilrådde i samband med fritaksspørsmålet.

       Eg vil, slik Stortinget har bedt om, komme tilbake med ei vurdering av praktiseringa av fritaksreglane etter ein periode på tre år.

       Eg føler meg trygg på at vi vil lykkast med det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

       Sigurd Manneråk (Sp) : Jeg nevnte i mitt innlegg at Odelstinget senere i dag skal gjøre et svært viktig kulturpolitisk vedtak, nemlig lovfesting av musikk/kultur-skoler. Vi har i dag omkring 80-90 kommuner som ikke har slike tilbud. Jeg er derfor interessert i å høre hvordan statsråden nå har tenkt å følge opp det vedtaket Odelstinget skal fatte, slik at vi kan komme i gang og utvikle tilbud raskest mulig i de kommunene som mangler slike.

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Manneråk peikte på at det i Odelstinget seinare i dag vil bli gjort eit viktig kulturpolitisk vedtak om musikk- og kulturskular, og eg tar til etterretning det vedtaket som blir gjort under Odelstinget si behandling av denne saka.

       Det er riktig at det er ca 90 kommunar som i dag ikkje har eit slikt tilbod. Eg vil seie at eg har ikkje no, før vedtak er endeleg fatta, noka detaljoppskrift på korleis vi skal handtere denne saka vidare, men når nødvendig vedtak er gjort, vil departementet effektivt gå i gang med å setje det i verk. Eg ber om forståing for at vi kanskje treng litt tid for å finne ut i detalj korleis den vidare oppfølginga skal skje.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg ble litt overrasket over det temaet Sigurd Manneråk tok opp i replikken til statsråden. Jeg må innrømme at jeg etter å ha hørt hans tankevekkende innlegg knyttet til fritaksspørsmålene regnet med at han ville ha behov for å sjekke ut hvordan statsråden også hadde merket seg det faktum at Senterpartiet langt på vei beveger seg ut av det forliket de har skrevet seg inn i i innstillingen.

       Jeg stusset samtidig over at statsråden i sitt innlegg sa at dette forliket var en god løsning. Det er selvfølgelig pent sagt til flertallet, men spørsmålet mitt er: Føler statsråden seg bekvem med den ordlyd fritaksparagrafen nå har fått, ikke minst når han sammenholder det med de ulike fortolkninger som er fremkommet gjennom innleggene fra Arbeiderpartiet, fra Kristelig Folkeparti og fra Senterpartiet? La nå imidlertid det ligge, for jeg tror, som Øystein Djupedal, at dette ikke får lang levetid.

       Men større bekymring har jeg fordi man skal starte skoleåret med denne fritaksparagrafen, og spørsmålet er: På hvilken måte vil departementet sørge for nødvendig etterutdanning og ikke minst tilstrekkelig informasjon til foreldrene i denne saken, spesielt for å sikre at det ikke bare blir de mest ressurssterke foreldrene som rent faktisk vet å benytte seg av den adgangen man får til fritak fra deler av opplæringen?

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Frost Sterri spurde om eg var « bekvem » med det « forliket », som ho kalla det, som fleirtalet i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen har utforma. Eg har allereie svart på det spørsmålet gjennom det innlegget eg hadde. Eg tillet meg å karakterisere den innstillinga som ligg føre, som Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti står bak, som ei god løysing.

       Når det gjeld spørsmålet om korleis ein skal forstå vedtaket som Odelstinget vil gjere seinare i dag, legg eg til grunn den ordlyden som forslaget har, og den klargjeringa, presiseringa av korleis ein skal forstå forslaget, som fleirtalet i komiteen har gitt i innstillinga, der det same fleirtalet eksplisitt seier at slik skal ein forstå vedtaket. Det er retningsgivande for Regjeringa si vidare handtering av saka.

       Så stilte representanten Frost Sterri spørsmål om informasjon til foreldre og føresette. Både av den proposisjonen som Regjeringa har fremma, og av det som fleirtalet i komiteen har uttalt, går det fram at det skal bli gitt god, solid informasjon til dei som har interesse i saka, nemleg foreldra, føresette, lærarane og for så vidt òg skuleeigarane, som er kommunane. Vi førebur dette arbeidet, og eg føler meg trygg på at dei som er interessentane her, skal få adekvat informasjon.

Øystein Djupedal (SV) : Avisen Dagen, som ikke akkurat er SVs organ, skriver på lederplass 2. juni under overskriften « Kristendomsfaget - Det verste unngått? »:

« Det ser nå ut som det kan bli et fag som gir en positiv kristen påvirkning. Statsrådens tanker om et nøytralt og pluralistisk fag har man unngått ved det nye kompromisset. »

       Det er jo riktig ut fra den teksten som flertallet har skrevet seg inn i, hvor det bl.a står:

« All opplæring og oppdragelse i vår grunnskole skal ta utgangspunkt i skolens formålsparagraf, ... »

       Og skolens formålsparagraf er, som kjent, fremdeles henvisning til den evangelisk-lutherske lære.

       Lagdommer Møse, som har utredet fagets menneskerettslige forpliktelser for departementet, har også vært opptatt av de samme forhold. Han skriver bl.a.:

« Jeg vil ikke se bort fra at konvensjonsorganene kunne reagere mot en situasjon hvor en tro fikk en helt dominerende rolle sammenlignet med de andre. »

       Han skriver videre:

« Deres vurdering av den norske ordning vil skje på bakgrunn av at vårt land har statskirke, kristen formålsparagraf, samt et foreldet påbud om at foreldre skal oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro, som Menneskerettighetskonvensjonen allerede har slått ned på. Dette kan føre til et forklaringsproblem. »

       Flertallets utgangspunkt har vært - i hvert fall angivelig - å skape et felles inkluderende fag, som angivelig også skulle være nøytralt, objektivt og pluralistisk. Da vil jeg spørre statsråden: Mener statsråden at det faget flertallet her har skapt, med den fritaksretten som er begrenset, med en differensiert undervisning, med den veldig klare kristne forankring faget har fått, er nøytralt, objektivt og pluralistisk?

Statsråd Reidar Sandal : Eg må vel seie at eg blir litt overraska når representanten Djupedal brukar organet Dagen i argumentasjonen mot dette nye faget. Det er rett at ein sentral del av undervisninga i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering både skal og bør dreie seg om kristendommen på grunn av den sterke forankringa den har i det norske samfunnet. Men det er like klart at det òg skal vere undervisning i andre religionar og andre livssyn, og det skal dessutan bli gitt kunnskap om etiske og filosofiske spørsmål. Dette er forhold som er understreka frå Regjeringa si side i proposisjonen, og eg har konstatert at det også er formuleringar som fleirtalet i komiteen har lagt vekt på i si grunngiving for det nye faget.

       Så vil eg understreke at dei vurderingane som fleirtalet har gjort, og som eg er einig i, er at dette skal vere eit fag som skal vere prega av forståing, toleranse, vidsyn og sjølvkritikk. Det er ei krevjande oppgåve å leve opp til desse fordringane, men eg meiner faktisk at med det innhaldet som det nye faget vil få, skal det vere mogleg å sameine desse omsyna, slik at det ikkje blir eit fag som berre formidlar den kristne læra, som representanten Djupedal prøvde å gi inntrykk av.

Jon Lilletun (KrF) : Eg vil innleiingsvis seie meg svært glad for den måten som statsråden omtalte fleirtalet si innstilling på og dei presiseringane han gjorde. Etter mitt syn følgde han godt opp det som fleirtalet har skrive seg saman om, og som ein ynskjer å få verkeleggjort.

       Når eg høyrer enkelte innlegg her, må eg seie eg undrar meg ein del over nokre forhold. Det eine er måten ein snakkar om den evangelisk-lutherske læra på. Dette er ikkje ei konfesjonsbinding, men det er den delen av faget som omhandlar kristendom. Det er naturleg at ein underviser i den delen som er den største i Noreg, og det er den evangelisk-lutherske. Det er slett ikkje snakk om Kyrkja sitt fag, men det er snakk om korleis ein skal undervise i forståing i den delen av faget som gjeld kristendom. Derfor blir det ei heilt feil framstilling som bl.a representanten Djupedal gjev.

       Så ein annan ting som mange har vore innom, denne måten å omtale det på som om dei fleste skal ha fritak. I dagens ordning er det 4,5 % som har livssynsundervisning og 1 % som har fritak. Det er vankunne. Det er omtrent 95 % som ikkje har fritak. Det er grunn til å tru at talet vil bli enda større med det nye faget. Mitt spørsmål til statsråden er: Det er jo kort tid og vi er komne seint i mål. Kva slags framdrift har statsråden i forhold til metodisk rettleiing og den nødvendige informasjonen som skal gå ut?

Statsråd Reidar Sandal : Eg kan svare kort på dei konkrete spørsmåla som representanten Lilletun stilte. Den metodiske rettleiinga vil frå departementet si side ha topprioritet no når Odelstinget, Lagtinget og Stortinget gjer sine endelege vedtak, og den skal vere komen ut på skulane før nytt skuleår startar.

       Når deg gjeld informasjon til foreldre og føresette, vil det der bli lagt stor vekt på å ha god framdrift. Dei som skal informerast, som eg nemnde tidlegare i debatten, foreldre, lærarar og skuleeigarane, skal få informasjon straks - eg understrekar straks - etter at nødvendige vedtak er gjorde i dette huset.

Sigurd Manneråk (Sp) : Når det gjelder kristendomsfaget, er jeg tilfreds med den måten det er omtalt på av andre. Jeg er også tilfreds med at statsråden sier at han vil legge til grunn det som står i innstillingen, merknadene der, når det gjelder denne paragrafen. Men jeg vil be ham merke seg det som er sagt i innlegget mitt i dag - der ligger det ganske sentrale punkt. Blant annet vil han finne ett punkt hvor Lilletun og jeg har identisk oppfatning. Det går på hvordan skolen skal forholde seg når grunngitt skriftlig melding foreligger. Det er viktig å få en avklaring her, ikke minst for alle de titusenvis av lærere som skal møte dette om ganske få måneder. Jeg ville derfor ha satt umåtelig pris på om statsråden kunne bekrefte at de setningene som jeg nå leser, vil bli lagt til grunn for den informasjonen som skal gå ut på dette felt. Setningene lyder slik:

« Når grunngitt skriftlig melding fra hjemmet foreligger, skal skolen akseptere denne. Skolen har i slike tilfeller plikt til å informere på en saklig måte om skolens tilbud om differensiert undervisning uten forsøk på å presse eller å overtale foreldre til å akseptere slik undervisning. »

Statsråd Reidar Sandal : Det som er basis for mi oppfølging av denne saka, er sjølvsagt det vedtaket som Odelstinget og Lagtinget, og eventuelt Stortinget gjer før saka er ferdigbehandla, og dei formuleringane som eg elles finn i fleirtalet sine merknader. Det synest eg er ein naturleg og formelt riktig konklusjon å halde seg til i det vidare arbeidet.

       Når det gjelder det første forslaget, om fritt skolevalg, forventer jeg støtte også fra andre partier. Så vidt jeg har forstått, har Høyre det samme i sitt program. Fritt skolevalg er en demokratisk rettighet for foreldrene. Det vil føre til økt konkurranse mellom skoler og dermed bidra til å øke kvaliteten.

       Når det så gjelder spørsmålet om kristendomsfaget, har Fremskrittspartiets stortingsgruppe stilt sine representanter fritt. I dag består vår gruppe av representanten Alvheim og meg selv. Hva representanten Alvheim vil stemme, vet jeg følgelig ikke. Hva jeg vil stemme, vil tiden vise.

       Eg skal seie litt om RVs forslag om å få ei lov om skolefritidsordning. Det er nødvendig å få lovfesta prinsippa som skolefritidsordninga skal bygge på, dersom ikkje skulefritidsordninga skal bli ein salderingspost og bli pulverisert. Eg vil minne om eit vedtak i Regjeringa 30. april 1993, da den la fram ei stortingsmelding om 6-årsreforma med ein svært så poetisk tittel. Da vart det slått fast tre prinsipp. For det første skulle dette vere « en familiereform, som ved å bygge ut skole og fritidsordninger gir trygghet for barna og for deres trivsel og vekst mens foreldrene er på arbeid ». Det betyr jo at det skulle vere ei skolefritidsordning som dekkjer foreldra si arbeidstid.

       Det andre var at det vart slått fast eit prinsipp om finansieringa som seier heilt klart at skulefritidsordninga skulle « finansieres gjennom statstilskudd, foreldrebetaling og kommunale midler ». RV tok opp dette spørsmålet med statsråd Brustad tidleg i vinter, etter at Oslo kommune vedtok å kutte ut den kommunale delen, og det viste seg da at statsråden ikkje ville ha gripe inn sjølv om ho var ueinig i vedtaket.

       Eg minner for det tredje om at Regjeringa vedtok 30. april 1993 at « foreldrebetalingen må ikke være til hinder for at alle barn i alderen 6-9 år som har behov for det, kan delta i ordningen ». Det er desse tre prinsippa som Raud Valallianse foreslår å lovfeste, fordi veldig mange barn kjem til å bli prisa ut av skolefritidsordninga dersom dei ikkje blir lovfesta. Det er også slik at mange skulefritidsordningar på ein måte vil bli prisa ut av kommunebudsjettet dersom ein ikkje har fastsett korleis utgiftene skal fordelast. Og dersom ein ikkje har lovfesta at ordninga skal dekkje den tida foreldra er på arbeid, vil den gradvis smuldre opp. Vi ser sånne oppsmuldringstendensar mange plassar allereie i dag, og eg vil da berre minne om at det som Raud Valallianse foreslår å lovfeste, ikkje er Raud Valallianse sitt primære standpunkt, men det er berre standpunkta som Arbeidarpartiet si regjering vedtok å fremme offentleg for fire år sia. Og eg synest jo at dersom Arbeidarpartiet vil stemme imot å lovfeste dei lovnadene som dei la fram i forkant av seksårsreforma, må det stadfeste at Arbeidarpartiet her har brukt politiske lovnader for å narre både foreldre, lærarar og elevar.

       Departementet la fram for Stortinget en proposisjon der departementet hadde tatt til orde for en nasjonal prøvingsinstans. Den nasjonale prøvingsinstansen var viktig for å sørge for at det fantes en mulighet til å klage overfor det som da menneskerettslig oppleves som en konstruksjon.

       I lagdommer Møses utredning sies det uttrykkelig:

       « Menneskerettighetskonvensjonene krever ikke bare at statene skal gjennomføre rettighetene i nasjonal rett. Viktig er også at den som mener at hans rett er krenket, kan henvende seg til en nasjonal prøvningsinstans for å få avgjort spørsmålet. ...

       Nasjonal prøvningsrett er også viktig av en annen grunn. Det er et vilkår for at tilsynsorganene kan realitetsbehandle klager at de nasjonale rettsmidler er uttømt ... ».

       Dette er lagdommer Møses vurdering av hvorfor det er nødvendig med en nasjonal prøvingsrett knyttet til et kristendomsfag. Til tross for at lagdommer Møse ønsker en nasjonal prøvingsinstans, er hans anbefaling allikevel fullt fritak.

       Flertallet, som da angivelig skal lage et felles inkluderende fag, går altså da bort ifra lagdommer Møses og også departementets anbefaling i så måte og skriver:

       « Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senter-partiet og Kristeleg Folkeparti, finn det ikkje grunngjeve at det ordinære skulefaget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering står i noka særstilling i høve til andre skulefag når det gjeld innhaldet i opplæringa. »

       Lagdommer Møse har altså gjennom en større utredning vist hvorfor et kristendomsfag nødvendigvis står i en annen stilling, og dette, kjære odelsting, er altså et kristendomsfag. Det er forankret i den evangelisk-lutherske tro i formålsparagrafen. Og man kan gjerne si at man prøver å lage dette nøytralt, objektivt og pluralistisk, men jeg la jo merke til at statsråden ikke svarte på det, men tvert imot snakket seg rundt det.

       Når flertallet i dag velger å fjerne det som er sikkerhetsventilen for minoritetene, nemlig at de i hvert fall skal ha anledning til å klage gjennom en nasjonal prøvingsinstans, til tross for at både lagdommer Møse og departementet har anbefalt det - Møse anbefaler jo fullt fritak - da føler jeg meg relativt overbevist om at dette faget aldri kommer til å overleve. Dette faget kommer aldri til å overleve, rett og slett fordi det er menneskerettslig stridig - rett og slett så enkelt er det. Det vil dessverre ta mange år før et slikt spørsmål vil bli avklart, for slike rettsprosedyrer tar lang tid, men det betyr at det kommer til å bli en svært vanskelig situasjon i norsk skole fra høsten - dessverre. Jeg beklager veldig sterkt at flertallet så sterkt ønsker å understreke den kristne forankring i faget at de til og med fjerner barn og foreldres rett til å klage gjennom en nasjonal prøvingsinstans.

Ottar Kaldhol (A) : Til ei litt anna sak enn den debatten som pågår akkurat no: Eg synest det er grunn til å markere at samtidig som Stortinget no over fleire år har handsama mange og store og omfattande reformer, spesielt utdanningsreformer, har også kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen arbeidd med ei sak som ikkje har fått same merksemda frå dei store landsdekkjande media og avisene. Gjennom heile fireårsperioden har nærast ein samla komite vore sterkt oppteken av å styrkje og utvide musikkskuletilbodet rundt om i landet.

       Resultatet av dette er at det i dag er gode musikkskular i eit fleirtal av landet sine kommunar, og at det faktisk i dag er under 100 kommunar som ikkje har eit slikt tilbod til born og unge. Og i enkelte kommunar er det også etablert kunst- eller kulturskular som har eit breiare tilbod av aktivitetar.

       Arbeidarpartiet ynskjer ei utvikling der musikk- og kunstskular kan samlast i kulturskular, og utan at dette skal gå ut over den musikkundervisninga som det er eit etablert tilbod om i dag.

       Vi meiner det er naturleg at foreldre og born som nyttar dette tilbodet, også må kunne ha innverknad på utforminga av tilbodet i dei enkelte lokalsamfunna. Dette er også naturleg sett i forhold til at musikk- og kulturskulane vert finansierte på same måten som dagens musikkskular, altså ein kombinasjon av statlege løyvingar, kommunale løyvingar og eigendelar frå brukarane. For Arbeidarpartiet er det viktig at desse eigendelane ikkje vert så store at det hindrar nokon i å nytte dette viktige kulturtilbodet.

       Dei statlege løyvingane på dei årlege budsjetta skjer som overslagsløyvingar. Det vil seie at alle kommunar som startar opp eit musikk/kulturskuletilbod som er bygt på ei tredelt finansiering, med ein kommunal del og eigendel frå brukarane, kan pårekne statlege løyvingar. Dette vart gjort for å stimulere endå fleire kommunar til å opprette slike tilbod til born og unge.

       Når Stortinget i dag gjer vedtak om å lovforankre eit slikt tilbod, er det eit historisk vedtak, men det er også eit sterkt signal, eller ei sterk oppmoding og stimulering til alle kommunar som ikkje har eit slikt tilbod, om at dei må ta dette på alvor.

       Norsk Musikkskoleråd, som i sterk grad har medverka til det resultatet som vi i dag har på dette viktige området, vil heilt sikkert kunne hjelpe desse kommunane som ikkje no har etablert slike tilbod, med råd og erfaring om korleis dei skal byggje opp ein musikk- og kulturskule.

       Dette har kanskje vore ei heller lita og gjerne stille reform her i Stortinget og i media, men iallfall frå Arbeidar-partiet både håpar og ynskjer vi at denne satsinga på musikk- og kulturskule i framtida skal gje dess sterkare gjenlyd i alle kommunar og lokalsamfunn rundt om i landet.

Marit Nybakk (A) : Bare en kort merknad til det innlegget som Erling Folkvord holdt om sitt eget Dok.nr.8-forslag om lovfesting av skolefritidsordninger for de første fire trinnene i den nye 10-årige grunnskolen.

       Jeg deler langt på vei de synspunktene som Erling Folkvord gav uttrykk for når det gjelder beskrivelse av enkelte kommuners håndtering av skolefritidsordningene. Representanten Folkvord og undertegnede representerer samme kommune, og her vet vi at det er bydeler som har lagt ned sine skolefritidsordninger, og det er andre bydeler som har fjernet det kommunale driftstilskuddet, rett og slett fordi flertallet i bystyret strøk 50 mill. kr - 50 millioner kroner - til skolefritidsordninger for inneværende år.

       Jeg vil imidlertid bare legge til at vi kommer tilbake til skolefritidsordningsdebatten i forbindelse med at vi fra komiteens side nylig har avgitt innstilling om St.meld.nr.55 (1996-1997) om skolefritidsordningen, der det vil gå fram at vi sikrer den tredelingen av økonomi mellom stat, kommune og foreldre, som altså betyr at vi må ha kommunalt driftstilskudd, ved en forskriftsfesting av denne tredelingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sakene nr. 5 og 6 er avsluttet.

       (Votering, se side 866 f. og 870 f.)