Sak nr. 9
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting (Innst.O.nr.97 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.30 (1996-1997))

TALERE:

       Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken): I dag settes det en foreløpig sluttstrek for flere års arbeid med eier-reguleringer i media. Vi står foran innføringen av en egen lov for å sikre tilsyn med erverv i de sentrale meningsbærende mediene. Hele formålet med denne loven er å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmulighetene og et allsidig medietilbud gjennom å hindre eierkonsentrasjoner i mediene.

       Den mediepolitiske virkeligheten er i full forandring, noe jeg også tidligere har påpekt må få konsekvenser for den politikken som føres. Dersom vi politikere har ambisjoner om å være med og styre denne utviklingen, er vi også avhengig av at vi er villig til å forandre våre virkemidler slik at det forblir effektive styringsinstrumenter. Jeg har ved siste behandling av årsmeldingen definert hva Arbeiderpartiet mener bør styres gjennom mediepolitikken, og hva som ikke kan og ikke bør styres. Derfor skal jeg ikke gå nærmere inn på det, bare si meg fornøyd med at det er lenge siden vi hadde innspill fra politikere som knyttet seg direkte til enkeltprogrammer og vinklinger som ligger innenfor den redaksjonelle uavhengigheten.

       Utgangspunktet for de endringene som nå skjer, er å finne i de målsettingene som er lagt til grunn for mediepolitikken gjennom mediemeldingen fra 1993. Derfor kan jeg vel også driste meg til å fastslå at i dag har vi sikret ytringsfriheten og meningsmangfoldet som en viktig forutsetning for et levende demokrati.

       Det er et skille i komiteens innstilling mellom flertallet, som ser behovet for en lov om regulering av eierskap, og et mindretall bestående av Høyre og representanten Wetterstad, som ikke ønsker et eget lovverk. Jeg regner med at mindretallet selv går nærmere inn på det.

       Flertallet støtter departementets vurdering av situasjonen og ser at den nåværende konsentrasjonen av eierinteresser innen mediesektoren foreløpig ikke har hatt skadelige effekter. Men ut fra erfaringer fra andre land er det grunn til å tro at det også i vårt land kan skje en uønsket utvikling. Derfor er det viktig å være føre var i stedet for å komme halsende etter for å rette opp allerede oppståtte skader på ytringsfriheten.

       Forslaget om å bruke et allerede eksisterende organ som tilsynsmyndighet, hadde sin opprinnelse i en praktisk og teknisk løsning. Komiteens klare flertall har valgt, bl.a etter innspill fra flere høringsinstanser, å opprette et eget uavhengig forvaltningsorgan, Eierskapstilsynet. Nærmere organisering og lokalisering må departementet komme tilbake til ved en senere anledning.

       Loven skal foreløpig omfatte kringkasting og dagspresse. Det betyr ikke at vi har glemt at det er under utvikling et helt nytt mediebilde gjennom de nye elektroniske mediene. Og det er flertallets intensjon at disse også skal omfattes av det lovverket vi i dag vedtar. Derfor legges det en fullmakt til departementet til å la loven bli gjeldende for nye medier når det er behov for det. Riktignok er det en liten dissens i flertallet, der SV foreslår at Regjeringen skal utrede behovet for regulering, mens Arbeiderpartiet mener at dette tar for lang tid, og at vårt forslag vil gi en raskere regulering av nye medier.

       Utviklingen av nye medier er forholdsvis begrenset foreløpig. Derfor er det også viktig at det ikke lages et regelverk som hindrer en utvikling som vil gi større mangfold og styrke ytringsmulighetene. Det vil i så fall være i strid med intensjonene bak loven. Likevel er det verdt å merke seg at ved vurdering av inngrep mot kjøp i dagspresse og kringkasting, skal det også tas hensyn til eierskap innen elektroniske medier.

       Det er et flertall som støtter at det innføres en fullmaktslov, dette for å sikre at intensjonen bak loven ikke svekkes av absolutte grenser. I erkjennelsen av at visse medier er svært kapitalkrevende, og at vi har et forholdsvis begrenset eiermiljø, er det ikke flertallets hensikt å lage et regelverk som kan medføre at enkelte aviser og kringkastere blir lagt ned på grunn av absolutte grenser. Det ville vært et paradoks dersom en avis ble lagt ned som følge av en lov som skulle styrke mangfold og ytringsfrihet. Derfor er loven slik den ligger, et godt redskap for å nå målsettingene vi har.

       Innstillingen går på ett punkt betydelig lenger enn Eierskapsutvalget foreslo. Den regulerer ikke bare på nasjonalt plan, men også på regionalt og lokalt nivå. Etter min oppfatning er det minst like viktig som å sikre nasjonal eierspredning. Regionalt og lokalt er det ofte én dominerende aktør, men skadevirkningene av eierkonsentrasjon kan være de samme. For å bruke et ek-sempel vil jeg vise til situasjonen i Midt-Norge, der Adresseavisen er den dominerende aktøren, som også har vært aktiv i oppkjøp av lokale aviser. I noen tilfeller ville alternativet vært nedleggelse, noe som ville svekket mangfoldet. I andre tilfeller kan det være aktuelt å gripe inn. Dersom Adresseavisen også blir dominerende innen lokal-TV og lokalradioer, er det grunn til å se meget nøye på utviklingen. Den samme situasjonen har vi flere steder i landet, og det er grunn til å følge denne utviklingen nøye. Uvennlige oppkjøp vil ofte oppfattes som i strid med lovens formål, all den tid det faktisk foreligger alternativer.

       Et flertall har satt en grense for mulige inngrep ved en tredjedel av dagsopplaget. På den måten sikrer vi en realistisk eierspredning og unngår den utviklingen vi har sett i andre deler av Europa. Dermed er det ingen plass i Norge for Murdoch, Berlusconi eller Kirch. Nå er det grunn til å minne om at vi allerede har betydelige utenlandske eiere i norske medier. Flertallet vil bidra til å styrke det norske eierskapet i mediene, nettopp fordi vi mener at tradisjoner, verdier og kultur i Norge har betydning for hvordan eierne opptrer. Derfor er vi i det minste opptatt av at norske eiere likestilles med utenlandske eiere, der vårt regelverk faktisk gir utenlandske eiere fordeler. Derfor er det viktig at TV2 likestilles med det amerikanske selskapet CBS, og gis de samme mulighetene til eierskap i TVNorge. Og for å få klarlagt på hvilke områder vi kan ha regler som medfører slike situasjoner, stikk i strid med våre politiske prioriteringer, så ønsker flertallet å få utredet nærmere hvordan en mer reell konkurransesituasjon kan oppnås.

       Nå er det her et forslag også fra SV om å sette en absolutt grense på 20 % eierskap, som kanskje er det mest avvikende. I og med at det ikke er mulighet for replikker, kan jeg kanskje få lov til å stille et spørsmål nå. Dersom vi skulle ha gjennomført dette, ville det bety at store norske eierandeler ble lagt ut for salg. Hvem er det SV tror ville ha kjøpt disse eierandelene? Ingen store norske kapitaleiere har vist særlig interesse for dette feltet. Og jeg er ikke sikker på at det hadde vært bedre for den redaksjonelle friheten og mangfoldet når det gjelder ytringsfriheten, om Statoil, Folketrygdfondet eller Kværner begynte å eie TV2 og Aftenposten. Det er slike eiere som kan stille opp og kjøpe de eierandelene SV vil tvangsselge. Da hadde alternativet vært nettopp Murdoch og Berlusconi. Det er en politikk som legger Norge åpent for de eierne vi nå prøver å lage en lov for å hindre at vi får. Av og til er det slik i politikken at man må forholde seg til virkeligheten og prøve å se konsekvensene av standpunktene. Derfor har jeg lyst til å berømme sentrumspartiene som her har valgt å forholde seg til virkeligheten også utenfor dette huset.

       Det innføres strenge begrensninger på krysseierskap for å unngå en sammenvoksing av ulike konsern. Vi mener det ivaretas slik regelverket er utformet, mens SV vil ha totalforbud. Til og med Høyre ønsker begrensninger på dette punktet, men vil gi hjemmelen gjennom konkurranseloven.

       Til slutt vil jeg på det varmeste få lov å anbefale innstillingen.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Den lov Odelstinget har til behandling i dag, har til hensikt å sikre tilsyn med erverv i de sentrale meningsbærende mediene, fremme ytringsfriheten og sikre et allsidig medietilbud gjennom å hindre eierkonsentrasjoner i mediene.

       Det kan se ut som dette er en målsetting som mer har karakter av ønsketenkning enn av realisme. Faktum er at til tross for de målsettinger om mangfold og spredt eierskap som også Senterpartiet har gått inn for, har vi etter hvert fått betydelige eierkonsentrasjoner i norske medier.

       Jeg kan på ingen måte si at det er grunn til å være fornøyd med en slik utvikling. Det er da også helt riktig som representanten Hageler sa tidligere i dag, at Senterpartiet for to år siden gikk inn for en annen løsning enn den vi i dag velger.

       Jeg har stor forståelse for SVs ønske om større spredning av eierskap, altså det samme syn som også Senterpartiet prinsipielt har hatt, og - for den del - har. Men spørsmålet er: Hvor finner vi disse eierne som skal medvirke til at vi ikke får for sterke konsentrasjoner? I utlandet, sannsynligvis. Jeg tror ikke at en løsning med en større andel av utenlandske eiere vil være å foretrekke. Og jeg må si at med den utvikling man ser innen mediesektoren, er det grunn til å ta spørsmålet om hvordan man skal sikre norsk eierskap slik at kultur, tradisjoner og norsk verdisyn blir ivaretatt i en størst mulig andel av mediene våre, alvorlig. På denne bakgrunn er det også viktig å sikre at norske eiere likestilles med de utenlandske eierne der vi så langt faktisk har gitt de utenlandske eierne fordeler, som også saksordføreren nettopp uttalte. Dette vil f.eks bety at TV2 må likestilles med det amerikanske selskapet SBS og gis de samme muligheter til eierskap i TVNorge.

       Komiteens flertall støtter departementets vurdering om at den konsentrasjonen vi har innenfor mediesektoren så langt, ikke har hatt skadelige effekter. Imidlertid er det ingen grunn til å tro at vi ikke også her til lands kan få en uønsket utvikling. Loven som nå vedtas, er derfor viktig, og det er med en viss forundring jeg registrerer at Høyre ikke ønsker en slik lov.

       Senterpartiet ser det som viktig at vi har fått et uavhengig tilsynsorgan, Eierskapstilsynet, som skal legges utenfor departementets forvaltning. Senterpartiet er- imidlertid ikke fornøyd med at det ikke har vært mulig å få flertall for å innføre en generell rapporteringsplikt om eierforhold samt om endringer i eierforholdene i medier som er omfattet av lov om erverv i dagspresse og kringkasting. I dag er det ingen som har full oversikt over eierforholdene i de ulike medier, og en generell opplysningsplikt ville åpenbart kunne ha lettet tilsynsfunksjonen.

       Jeg vil avslutte med å si at Senterpartiet stemmer for innstillingen og mot alle andre forslag som er lagt fram.

       Som eg sa tidlegare i dag, er det sjølvsagt eit problem med sterkare konsentrasjonar og opphoping av eigarmakt og dermed politisk innverknad dersom ein vil bruka det. Men så langt har både Eigarskapsutvalet og departementet slutta seg til det synspunktet at det som har utvikla seg på eigarsida av konsentrasjon her i landet, ikkje har hatt nokon påviseleg negativ verknad for ytringsfridomen og meiningsmangfaldet. Og det er trass i alt hovudsaka.

       Me i vårt parti har sagt at me er viljuge til å bruka lovgjeving og konkurransereglar for å motverka omfattande makt- og eigarkonsentrasjonar i medieverksemder. Men me meiner at ettersom det har tatt to år for departementet å arbeida med denne saka etter at Eigarskapsutvalet kom med si innstilling, er det ikkje nokon akutt grunn til inngrep akkurat no. Me meiner i vårt parti at den lenge etterlengta Ytringsfridomskommisjonen som vart nedsett i fjor, må få arbeida seg gjennom stoffet og fullføra sitt oppdrag før me finn å vilja gå inn på eventuelle lovgjevingsframlegg som skal motverka det som kan utvikla seg til å bli reelle problem. Når eg nemner dette, er det for å understreka den måten vårt parti har lagt opp sine merknader i innstillinga på. Av den grunn at me vil venta på kommisjonen sitt arbeid, går me heller ikkje så nøye inn på å vurdera dei forskjellige andre sidene ved lovforslaget, t.d. inngrepskriteria.

       Me har merka oss at lovframlegget no gjeld aviser, radio og TV, og at det blir opna for, gjennom ein slags form for fullmaktslovgjeving, at det skal kunna gripast inn mot andre media òg dersom det skulle vise seg naudsynt. Då stussar me i Høgre på det uttrykket som fleirtalet bruker - « meningsbærende medier » - som kriterium for offentlege inngrep overfor dagspresse og kringkasting. I proposisjonen blir òg « meningsbærende » nytta for å grunngje den foreslåtte fullmakta til å la lova heilt eller delvis gjelde andre media enn dagspresse og kringkasting. Me synest at det er litt for svevande og upresise uttrykk å bruka i ein seriøs lovgjevingssamanheng. I sin yttarste konsekvens kan ein faktisk seia at alle media i landet som gjev uttrykk for meiningar, kan det opnast for å regulera dersom ein vil det. Generelle tidsskrift, fagpresse, organisasjonblad, vekepresse, pamflettar og annan debattlitteratur er etter vårt syn kanskje viktigare for meiningsdanning og påverking i samfunnet enn fjernsynskanalar som i hovudsak sender lettbeinte underhaldningsprogram av utanlandsk opphav. Eg vil tru at ein leiarartikkel eller ein kampanje i eit motortidsskrift omkring bensinprisar, dieselavgifter osv., har vel så stor innverknad på norske forbrukarar og på norsk politisk meiningsdanning som t.d. ein leiarartikkel i Aftenposten eller Nationen om same tema.

       Me i Høgre meiner at det er viktig å halda fast ved at hovudregelen i eit demokratisk samfunn må vera at media skal vera uavhengige av det offentlege, og at offentleg inngrep overfor media difor berre kan forsvarast når det er nødvendig for å sikre ytringsfridomen, informasjonsfridomen og meiningsmangfaldet.

       Høgre har fire framlegg som er tekne inn i innstillinga på side 13, og eg tek opp desse framlegga.

       Eg skal da glede presidenten og forsamlinga med at eg likevel ikkje brukte meir enn omtrent halve tida.

       Jorunn Hageler (SV) : SV støtter at vi får en lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting, og at det opprettes et eierskapstilsyn med bestemte definerte oppgaver. SV støtter også at det skal kunne gripes inn etter nærmere bestemte kriterier. Men vi har våre egne forslag til hvor grensene bør gå.

       Vi mener det er uheldig hvis en enkelt aktør skal gis mulighet til å eie opp til en tredjedel av dagsopplaget for dagspressen på nasjonalt plan. Vi frykter at en så sterk eierkonsentrasjon vil bli en trussel for det mangfoldet alle er så opptatt av å sikre. Derfor foreslår SV at prosenten skal være 20.

       SV vil ikke at dominerende aktører innen dagspresse skal kunne ha eierandeler hos hverandre, og vi vil at Eier-skapstilsynet skal gripe inn ved forsøk på slikt oppkjøp. Vi vil heller ikke at fjernsynsselskaper og aviser skal kunne ha eierandeler hos hverandre. SV er også bekymret for den sterke konsentrasjonen som finner sted innen elektroniske medier. Vi mener at det ikke er noen grunn til å vente med å utrede behovet for regulering av de elektroniske mediene og aktørene som tilbyr nettje

       nester. Jeg er glad for at flertallet i komiteen sier at de har som intensjon å regulere også nye medier.

       I Stortinget tidligere i dag kalte statsråden SVs forslag for « naivt ». Jeg antar at hun da mente forslagene om eierskapsbegrensning og krysseierskap. Dette er noe SV har stått for lenge. Hadde flertallet i denne sal gått inn for dette for flere år siden, ville ikke mediebildet i Norge i dag vært preget av at det stort sett er tre aktører som eier det meste. Ville vi med SVs forslag hatt mange flere utenlandske eiere enn vi alt har i norske medier i dag? Det er mitt returspørsmål til representanten Alstad. Jeg må minne om at det er ikke SV som har åpnet for fri flyt.

       Det er fristende å spørre statsråden om hun mener at 30 % er naivt. Det var nemlig forslaget til Eierskapsutvalget. Hvorfor har Regjeringa gått lenger enn det når det gjelder å konsentrere mediemakt på få hender? Slik jeg ser det, er det en av to forklaringer som er mulige for at man her har lagt seg på 33 1/3 %. Enten har man sittet i departementet og tenkt på et tall, og funnet ut at mange tretall har et slags hellig skjær over seg. Eller så har man funnet ut hvordan landskapet på medieområdet ser ut i Norge, og lagt seg på et tall som ikke ville skape noe krøll for de store gutta. De kan nå ta en tredjedel hver. Vi skal heller ikke se bort fra at forholdet mellom Arbeiderpartiet og A-pressen er intimt. Komitelederen sa i sitt innlegg tidligere i dag at Høyre er redd for å tråkke noen av de store aktørene på tærne. Jeg tror ikke det bare er Høyre som er redd for det.

       I komiteinnstillingen er det i § 9 åpnet for at dersom noen eier mer enn 20 % andel av nasjonalt dagspresseopplag, skal det i praksis være mulig å gripe inn. Vil statsråden si at det er naivt at departementet og komiteen har satt grensen på 20 %?

       Det er i drøftingene rundt inngrepskriteriene at lista er blitt lagt så høyt som 33 1/3 %, og hvor man til og med åpner for skjønn. Det er grunn til å frykte at det også i framtida vil være nærmest fritt fram for de smarte. Vi har de siste dagene fått bevis for at mediegigantene karer til seg stadig mer.

       Til slutt vil jeg ta opp SVs forslag, som er inntatt i innstillinga. Jeg vil gjøre oppmerksom på at forslag nr. 6 har fått feil ordlyd. Den riktige ordlyden i § 9 annet ledd nytt annet punktum, står i første spalte på side 12 i innstillinga.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig at vi har et mangfold i media. Jeg tror faktisk at hvis en hadde for strenge regler, ville en innsnevre ytringsfriheten istedenfor å bidra til at det kanskje ble større ytringsfrihet enn i dag, slik som vi ønsker. Det er jo nedsatt en ytringsfrihetskommisjon som skal se på dette. I en tid som den vi nå lever i, er dette med ytringsfrihet et nøkkelord og et viktig prinsipp å ta vare på.

       Kristelig Folkeparti er også opptatt av at en skal følge nøye med i eierskapsutviklingen. Vi har tre store eier-skapsgrupper i Norge i dag, og det er kanskje rom for noen flere. I hvert fall har vi sett flere ganger at de store eierskapsgruppene har gått inn i f.eks lokalaviser som ellers kanskje ville blitt nedlagt. Hvis en hadde satt for strenge krav, hadde en f.eks i Telemark, hvor jeg kommer fra, kanskje hatt én stor avis og ikke to, som vi har i dag, og som jeg syns det er veldig bra at vi får beholde.

       Når det gjelder eierskap i kringkasting, er det viktig for Kristelig Folkeparti å sikre norske kringkastere utviklingsmuligheter. Når vi gir disse en sterk posisjon, vil vi bidra til å redusere mulighetene for at utenlandske underholdningskanaler får en dominerende posisjon i Norge.

       Det er også viktig for Kristelig Folkeparti at vi har norsk eierskap i aviser.

       Tilbake til dette med for strenge regler: Jeg tror at hvis en har for strenge regler, kan det bidra til at det norske eierskapet kommer i fare.

       Kristelig Folkeparti støtter prinsippet om at inngrepskriteriet er oppfylt når en aktør oppnår en eierandel på 1/3 av dagsopplaget for dagspressen på nasjonalt plan, slik det går fram av innstillingen.

       Det at det blir en fullmaktslov og ikke en forbudslov, støtter vi. Og som jeg sa tidligere, tror jeg vi er tjent med det for å beholde mangfoldet. Å få en evaluering etter to år, kan være nyttig.

       Når det gjelder krysseierskap, vil jeg vise til det saksordføreren har pekt på.

       Kristelig Folkeparti vil stemme for innstillingen.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg er svært glad for at Stortinget nå gir sin tilslutning til hovedtrekkene i den proposisjonen Regjeringen har lagt fram, og for at det nå er flertall for en regulering ut fra en føre var-begrunnelse for å sikre det mangfoldet vi har.

       Vi har ikke noen garanti for at dagens mangfold opprettholdes. Økt konkurranse, større press og nye medier betyr også økt risiko for økt eierskapskonsentrasjon. Det å regulere seg bort fra eksisterende virkelighet er vanskelig. Det er derfor vi, til tross for at Eierskapsutvalget sier at man ikke kan konstatere at eierskapskonsentrasjon så langt har ført til endringer i mediemangfoldet, sier at vi bør ha en føre var-mulighet som gjør at vi også i framtida skal unngå en slik situasjon. Å få tannpasta tilbake på tuben er som kjent en ganske vanskelig øvelse. Slik kommer det også til å være i denne sammenheng.

       Jeg er også glad for at det er et klart skille mellom sentrum-venstre-aksen og høyresiden - med stor og liten h - hva gjelder akkurat dette området. Høyre ønsker å avvente Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, og det høres ut som et edelt motiv. Ytringsfrihetskommisjonen kommer til å være ferdig med sitt arbeid den 1. juli

       1999. Som kjent, ikke minst for Høyre, tar politisk behandling noe tid. På det tidspunktet Høyre er villig til å gå inn og se på om de skal være med og regulere eierskapskonsentrasjonen, er det rent mye vann, og ganske åpenbart og ganske garantert vil mediebildet i Norge se helt annerledes ut.

       Fra proposisjonen ble lagt fram fra departementets side og til i dag har det skjedd en stor grad av endringer i mediebildet, noe ikke minst denne salen er oppmerksom på, idet A-pressen og Schibsted solgte sine aksjer i TVNorge til TV2 - en sak som ikke minst dette hus har vært opptatt av, og som kan være et godt eksempel på at det nok kommer til å skje ting før Høyre får samlet seg og funnet ut hva de egentlig mener.

       Representanten Hageler sa tidligere i dag i Stortinget at A-pressen og Schibsted nå kan gå rundt og smile, og så kan man rote videre i Stortinget. Jeg ville aldri våge å framføre en slik karakteristikk av arbeidet i Stortinget, i hvert fall ikke fra denne talerstolen.

       Jeg tror - punkt 1 - det er viktig å ha klart for seg at vi i dag vil få et eierskapstilsyn som gjør det mulig å gripe inn ut fra visse inngrepskriterier i forhold til eierskapskonsentrasjonen, men - punkt 2 - også å ha det klart for seg hva slags virkelighet vi faktisk befinner oss i. Vi må ha det klart for oss hva slags forhold mediebransjen faktisk lever under hvis regulering skal ha troverdighet, og hvis politiske beslutninger skal ha noen som helst form for autoritet.

       Mediebransjen, ikke minst innenfor fjernsyn, er en svært kapitalkrevende sektor, og det er åpenbart slik at oppkjøp i noen tilfeller kan være med på å sikre mediemangfold og ikke være en trussel mot det. Det er en virkelighet som muligens er ubehagelig for SV å ta inn-over seg, all den tid det ikke virker som det er comme il faut, for å si det på godt norsk, å tjene penger på media. Det er likevel den virkeligheten vi befinner oss i.

       Jeg tror for min del at det er svært viktig at vi har en fleksibilitet i dette lovverket som gjør at vi tar denne virkeligheten innover oss, og som også gjør det mulig å sikre norske interesser i en del av samfunnet hvor faktisk det å sikre norske interesser kan være viktig.

       Jeg merket meg med stor interesse at representanten Jorunn Hageler ikke var i stand til å gi noen gode svar - ja, faktisk ingen svar overhodet - på hvem det var hun mente skulle kjøpe opp de aksjene som blir ledige når SV stiller krav om 20 %. Det er kanskje et tegn på at man heller ikke har helt klart for seg hvordan dette i framtiden skal se ut.

       Hadde flertallet gått inn for SVs forslag, sa representanten, ville mediebildet vært annerledes. Jeg tror representanten har helt rett i at hvis Stortinget hadde gått inn for SVs forslag på de fleste områder i dette landet, ville også landet sett ganske annerledes ut, ikke nødvendigvis mer mangfoldig, men definitivt annerledes.

       Det naive ligger nettopp i å tenke på et tall og dermed si basta, å velge forbud framfor fullmakt. Her finnes det altså ikke faste tak, men man skal bruke skjønn ut fra de inngrepskriteriene som er gitt. Og det forundrer meg at det er fra Høyre av alle partier vi skal høre at fleksibilitet er en uting og at regulering og mer faste vilkår ville være å foretrekke. Jeg syns det rimer dårlig med den form for fleksibilitet og motstand mot reguleringsiver man vanligvis hører fra den kanten. Nå tar man for så vidt konsekvensen av det ved at man faktisk ikke gjør noen ting i det hele tatt, og det er for så vidt en logikk i det, men jeg syns argumentasjonen her - for å si det litt mildt - er ganske haltende.

       Det er en enorm tillit høyresiden - med stor og liten h - i denne salen tillegger Konkurransetilsynet hva gjelder mediemangfold. Den tilliten når det gjelder dette området, deler ikke jeg - ikke fordi Konkurransetilsynet ikke utfører sitt arbeid, men fordi dets interesse er noe helt annet og skal være noe helt annet enn å sikre meningsmangfold og ytringsfrihet. Ut fra et kulturpolitisk og mediepolitisk utgangspunkt er ikke vår bekymring først og fremst i forhold til annonsørene, men i forhold til publikum, å sikre publikum et best mulig mangfoldig tilbud både som seere, lyttere og lesere.

       Det kan godt hende representanten Berg har rett i at et motortidsskrift har større påvirkning enn en leder i Aftenposten og en såpeopera på TV. Jeg leser ikke så ofte motortidsskrifter, så jeg skal la være å uttale meg om det med stor tyngde. Men jeg vil anbefale representanten Berg å lese proposisjonen litt nøyere, for når man der skriver « meningsbærende », så defineres det klart i forhold til dagspresse og kringkasting. Dessuten er det slik at « meningsbærende » ikke står definert inn i lovteksten. Det er mulig det er svevende og upresist for hr. Berg, men jeg registrerer at alle andre, innenfor mediebransjen iallfall, har forstått det.

       Når nye medier skal defineres inn i denne loven, som det vil være behov for at vi gjør, er det slik at det skjer gjennom kgl. resolusjon etter at den har vært ute til forskriftsmessig høring. Det burde dermed være klart for alle, sikkert også for representanten Berg, hva som menes med « meningsbærende medier ».

       Jeg vil til slutt få lov til å uttrykke glede over at vi nå er kommet et skritt videre i at vi på dette området ikke bare skal være i etterkant, men kunne ligge litt i forkant i mediepolitikken.

Grethe G Fossum (A) : Aller først har jeg lyst til å replisere til representanten Jorunn Hageler, som påstod at jeg var redd for å tråkke A-pressen på tærne. Jeg må nok skuffe representanten Hageler med at jeg har en fortid i den bransjen nettopp med å tråkke A-pressen på tærne.

       Men denne debatten handler om ytringsfrihet. Enkeltmenneskets frihet til uten begrensninger å formidle tanker, meninger og følelser til sine omgivelser er vel verdt å kjempe for. Mulighetene for enkeltmennesket til å uttale seg i det offentlige rom har alltid hatt stor betydning for å realisere ytringsfrihetens politiske formål, og er faktisk hjørnesteinen i demokratiet.

       Et mangfold av frie og uavhengige medier som f.eks fjernsyn, radio og presse, er den viktigste forutsetningen for å virkeliggjøre ytringsfriheten. Massemediene fungerer i den sammenheng som representanter for den enkel-

       tes ytringsfrihet, den enkeltes behov for informasjon og deltakelse i den daglige samfunnsdebatten. Men mediene fungerer ikke bare som passive formidlere av allmennhetens oppfatninger. De er aktive i sitt valg av hva som formidles, og fremmer også egne synspunkter.

       På den bakgrunn hviler det et tungt ansvar på dem som har tilgang til og kontroll med massemedia. De har en sterk forpliktelse i å fremme mangfold og kvalitet i informasjon og debatt, og dessuten i å sørge for at ulike meninger får muligheter til å brytes. Jeg tror at faren for undergraving av ytringsfriheten ligger i at massemedia har et for nært forhold f.eks til politikerne eller er gjenstand for en for sterk eierkonsentrasjon.

       Denne odelstingsproposisjonen tar for seg problemene rundt eierkonsentrasjon i massemedier. Spørsmålet som stilles, er om økt eierkonsentrasjon innskrenker ytringsfriheten, om den eierkonsentrasjonen vi har i Norge i dag, har hatt skadelig effekt på ytringsfriheten - i det hele tatt om eiere er eiere i finansiell betydning eller i redaksjonell betydning?

       Teknologien har gjort at vi til stadighet har økt tilgang på nye medier. Balansegangen mellom å lage et regelverk som ikke hindrer denne framveksten, og et lovverk for å sikre ytringsfriheten, er ikke lett. Derfor har man valgt en fullmaktslov istedenfor en forbudslov.

       I Norge synes det i hvert fall på overflaten som om vi har eiere som på ingen måte prøver å overstyre redaktøren i media. Men dessverre er ikke erfaringene fra utlandet like gode. Derfor har vi fått en føre var-lov med inngrepskriterier til veiledning for eierskapstilsynet.

       Flertallet i komiteen har bedt om at man ikke innfører regler som hindrer norske eiere og favoriserer utenlandske eiere. I denne sammenhengen er det viktig at norske eiere med sterke tradisjoner for redaksjonell uavhengighet får en sterk posisjon i norske medier. Kun gjennom dette får vi en utvikling som er tilpasset den norske kulturen. Det er vesentlig at vi har et regelverk som ikke gir utenlandske eiere en fordel i forhold til norske.

       Mange har diskutert avtalen mellom TV2 og TVNorge i disse dager. Eiersitsen i TVNorge er blitt slik at en utenlandsk eier, SBS, i dag eier 51 % i kanalen. Det må være slik at utenlandske selskaper og norske selskaper må ha muligheten til å eie like mye i kanalen. Ut fra et norsk perspektiv er det viktig at vi prøver å lage regelverket slik at vi styrker det norske eierskapet der det er mulig. Sagt med rene ord: Det er viktig at TV2 likestilles med SBS og gis de samme muligheter til eierskap i TVNorge.

       Eg set pris på komiteleiaren, Fossum, si drøfting av eigaromgrepet. Kva er ein eigar, og kva for funksjon har han i ei moderne medietid? Det var interessante problematiseringar som me kan skriva under på.

       Når det gjeld statsråden sin visitt til Høgre med omsyn til at vårt parti til vanleg er for fleksibilitet, og at dette er ei svært så fleksibel lov, så vil eg seia at det kan nok vera riktig at me til vanleg er for fleksibilitet. Men når det gjeld akkurat denne lova og denne lovkonstruksjonen, i tillegg til at me meiner at det er sterke saklege grunnar til å vente på Ytringsfridomskommisjonen si innstilling, så opnar den etter vårt syn for vilkårleg behandling gjennom skjønsmessige avgjerder, og det er ein type lovgjeving som Høgre tradisjonelt har vore svært skeptisk til.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg kan forsikre statsråden om at mye ville vært annerledes i Norge hvis SV hadde hatt flertall og makt til å styre. Hadde SV fått det som vi vil, behøvde vi ikke å tilpasse all vår politikk til EU. Vi kunne satt begrensninger med hensyn til utenlandsk eier-skap, og vi behøvde ikke å legge landet vidåpent for hvem som helst som ville kjøpe oss opp.

       Statsråden svarte ikke på hvorfor 33 1/3 % skal være det magiske tallet. Har departementet sittet og tenkt på et tall, eller har departementet lagt seg flat for de tre store i norske medier? Hvorfor er 20 % satt som grense i § 9, hvis 20 % er så naivt?

       Jeg brukte tidligere i dag formuleringa « vi holder på og rote med vårt » i Stortinget når det gjelder mediepolitikk, fordi virkeligheten utenfor huset løper forbi oss. Vi kommer alltid bakpå. Bare se på forskjellen på vår holdning i går og i dag til 75 % dekningsgrad. Det er mediegigantene som på få timer fikk Stortinget til å snu, og dette blir nok ikke siste gangen hvis vi ikke er villige til å strekke opp klare, konsise grenser og ikke overlate alt til skjønn, det vil for meg si overlate alt til mediegigantene.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg har lyst til å kommentere ett punkt i det representanten Berg sa. Når han gjentar viktigheten av å vente på Ytringsfrihetskommisjonen, antar jeg at det også er slik for representanten Berg og for Høyre at man fortsatt sitter på Stortinget med en vilje og en evne til å ta innover seg hva en ytringsfrihetskommisjon i 1999 eller år 2000 måtte ytre. Hvis den skulle komme til nye utredninger, nye konklusjoner, står det dette huset fritt og den daværende regjering fritt å la dette føre til endringer i en eierskapslov. Poenget er at i perioden fra nå - 1997 - til år totusen- og-ett-eller-annet kommer det til å skje ting i mediebildet som ikke vil la seg endre hvis vi ikke har en føre var-bestemmelse som gjør det mulig for oss å gripe inn

       nå. Igjen: Det å klemme tannkrem ut av tuben er veldig enkelt, det å få den tilbake igjen er fryktelig vanskelig.

       Jeg er enig med representanten Berg i at Høyre ikke er redd for å tråkke de store på tærne. Det er heller ikke så vanskelig når man står komplett stille. Og i denne saken står man komplett stille.

       Så til representanten Hageler, som mener at landet ville sett annerledes ut hvis SV hadde hatt flertall og makt til å styre - og det er vi selvfølgelig helt enig i. Mangfoldig hadde det ikke vært, men annerledes hadde det definitivt vært.

       33 % er ikke et magisk tall. Det er derimot 20 %. Jeg opplever at bevisbyrden her ligger på det partiet som tror at 20 % uten fleksibilitet er det magiske tallet. Og jeg har til gode å høre på hvilken måte fru Hageler har tenkt å løse mediesalgene sine med en slik regulering. De reguleringene som ligger inne i denne proposisjonen, skal håndteres som mulige inngrepskriterier fra Eierskapstilsynets side for å unngå eierskapskonsentrasjon der hvor det vil være en trussel mot mediemangfold.

       Når fru Hageler sier at virkeligheten løper forbi oss, vi kommer alltid bakpå, er jeg enig. Dette er et meget godt uttrykk for SVs holdning i denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 9

(Votering, se side 873 f.)

      
Gunnar Skaug gjeninntok her presidentplassen.