Sak nr. 1
Innstilling fra kommunalkomiteen om endring i lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting (Innst.O.nr.94 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.62 (1996-1997))

TALERE:

       Leif Lund (A)
(ordfører for saken):

       Siden andre halvdel av 1993 har vi hatt en betydelig økonomisk oppgang og påfølgende bedring i arbeidsmarkedet. Arbeiderpartiet sa foran valget i 1993 at kampen mot arbeidsledighet var jobb nr. 1. Vi holdt hva vi lovet. Ledigheten går nå ned så raskt at vi nesten må revidere tallet fra uke til uke. Siste uketall viser 3,3 % helt ledige. Det er det laveste tallet siden 1988, og det er et av de laveste tallene i Europa. Vi kan nå se fram til full sysselsetting raskere enn det vi trodde var mulig for fire år siden.

       Tallene viser at det fra 1993 til 1997 er blitt skapt 168.000 flere arbeidsplasser i Norge. Og det er ikke bare veksten som er gledelig. Det var i ferd med å befeste seg som en sannhet at tallet på industriarbeidsplasser ville gå nedover. Nå er dette i ferd med å bli gjort til skamme, for etter en sammenhengende nedgang i 20 år økte industrisysselsettingen med 27.000 personer fra 1992 til 1996.

       Bedringen på arbeidsmarkedet har kommet ungdom særlig til gode. Det er arbeidssøkere over 50 år som synes å ha størst problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen etter å ha blitt arbeidsledig.

       I 1. kvartal 1997 var det gjennomsnittlig registrert 26 900 langtidsledige. I forhold til tilsvarende kvartal i fjor har antall langtidsledige blitt redusert gjennomsnittlig med 2 500 personer - 8 %. Andelen langtidsledige gikk opp fra 29,9 % i l. kvartal 1996 til 31,7 % i 1. kvartal 1997.

       Ledigheten er imidlertid fortsatt på et for høyt nivå, og det er viktig at vi benytter bedringen i arbeidsmarkedet til å hjelpe de ledige tilbake til arbeid. Bare slik kan vi unngå en varig ledighet, med de sosiale og økonomiske problemer det fører med seg.

       E få folk i arbeid er fortsatt jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for innstillingen er et forslag fra Kommunal- og arbeidsdepartementet om tiltak til å fremme sysselsettingen. Forslaget kommer som en konsekvens av at departementet ønsker å bedre tilbudet om arbeidsmarkedstiltak og inntektssikring for ledige som har gått ut av sin andre 80-ukers dagpengeperiode og senere en treårs dagpengeperiode.

       Arbeidsledighet er et stort samfunnsproblem med mange negative økonomiske og sosiale konsekvenser for dem som blir rammet og for samfunnet. For å begrense arbeidsledigheten så mye som mulig har Regjeringen ført en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det høye nivået på arbeidsmarkedstiltakene har bedret de lediges muligheter for å få ordinært arbeid og til å opprettholde arbeidsevnen. Beregninger foretatt av OECD tyder på at denne arbeidsmarkedspolitikken har bidratt til å redusere langtidsledigheten i Norge.

       Den generelle arbeidsmarkedspolitikken, herunder regelverket for dagpenger under arbeidsløshet, utgjør en viktig rammebetingelse for arbeidsmarkedet. Dagpengeordningen påvirker arbeidsgivers, arbeidstakers og arbeidslediges tilpasninger i arbeidsmarkedet.

       Arbeidsmarkedet har bedret seg betydelig de siste årene. En må likevel regne med at enkelte langtidsledige ikke kommer i fast arbeid før utløpet av deres dagpengeperiode, eller at de ikke har hatt en arbeidsinntekt i løpet av dagpengeperioden som kan kvalifisere til en ny dagpengeperiode.

       Som jeg har sagt tidligere i mitt innlegg, er full sysselsetting det overordnede målet for Regjeringen. Jeg har vist til den sterke og jevne sysselsettingsveksten siden 1993. Regjeringen legger vekt på fortsatt å føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor bl.a arbeidsmarkedstiltak er et svært viktig virkemiddel. Nivået på arbeidsmarkedstiltakene er fortsatt høyt sett i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet.

       Innsatsen overfor langtidsledige er særlig prioritert i arbeidsmarkedspolitikken. Med utsikt til økt sysselsetting og redusert ledighet er det et mål å redusere antall langtidsledige. En effektiv arbeidsformidling og et høyt nivå på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil være viktig for å bidra til å motvirke tilstrømningen av arbeidsledige som går ut en treårs dagpengeperiode, og som står uten dagpengerettigheter.

       Formålet med tiltakstilbudet Kommunal- og arbeidsdepartementet nå ønsker å iverksette, vil i første rekke være å få målgruppen så raskt som mulig over i ordinært arbeid. Det vil også være et mål å gi en rimelig inntektssikring etter utløpet av dagpengeperioden.

       Etter Kommunal- og arbeidsdepartementets vurdering bør målgruppen for det nye tiltakstilbudet med forbedret inntektssikring være helt ledige personer som går ut av sin andre 80-ukers dagpengeperiode, eventuelt 80 + 78 uker etter overgangsreglene for dagpengereformen, og som står uten dagpengerettigheter. Fra år 2000 vil dette gjelde dem som går ut av en dagpengeperiode på tre år. Ledige som i løpet av dagpengeperioden har opparbeidet seg en ny dagpengeperiode, omfattes ikke av tilbudet.

       Etter departementets vurdering bør det settes som vilkår at de ledige har hatt en omfattende og langvarig tilknytning til arbeidslivet. Departementet legger på denne bakgrunn opp til at den ledige må ha vært i arbeid i minst 36 måneder av de siste fire årene før dagpengeperioden tok til for å kunne bli omfattet av tiltakstilbudet. Ledige som tidligere har hatt fødselspermisjon eller avtjent verneplikt, vil likevel kunne komme inn på tiltakstilbudet.

       Ledige som ikke kan dokumentere slik arbeidsinnsats, men som har rimelig grunn for ikke å kunne dokumentere dette, faller også inn under denne målgruppen dersom de har hatt en inntekt på minst 3 G året før dagpengeperioden tok til. Arbeiderpartiet mener disse inngangsvilkårene står i forhold til de ytelser som skal gis langtidsledige.

       Arbeiderpartiet mener at det er viktig å prioritere de langtidsledige, og ved utformingen av tiltakstilbudet vil det legges vekt på å kunne tilby arbeidsmarkedstiltak som er hensiktsmessig for den enkelte, og som styrker mulighetene for overgang til ordinært arbeid. Tilbudet om arbeidsmarkedstiltak vil bl.a være avhengig av utdanning, tidligere arbeidserfaring, alder og samlet tid uten ordinært arbeid. Det vil være aktuelt å bruke flere av dagens ordinære arbeidsmarkedstiltak. Kvalifiseringstiltak som f.eks arbeidsmarkedsopplæring, AMO, vil være særlig aktuelt. Dette har først og fremst sammenheng med at flere av de ledige har en kompetanse som er dårlig tilpasset dagens arbeidsmarked.

       Arbeiderpartiet stiller seg positivt til at det ved utformingen av tiltakstilbudet vil bli lagt vekt på å kunne tilby arbeidsmarkedstiltak som er hensiktsmessig for den enkelte, og som styrker muligheten for overgang til ordinært arbeid. Arbeiderpartiet mener det vil være viktig at tiltakene i størst mulig grad tilpasses den enkelte for på den måten å oppnå størst mulig effekt.

       Den enkelte vil motta en skattefri ytelse på om lag samme størrelse som den enkeltes dagpenger inkludert ferietillegg, fratrukket skatt. Ytelsen vil være hjemlet i Forskrift om tilskudd under opplæring med sikte på høvelig arbeid, kontantstøtteforskriften. Ytelsen til deltakerne på det nye tiltakstilbudet bør være høyere enn det som følger av dagens regelverk. Dette har sammenheng med at deltakerne har mottatt dagpenger over lang tid. Det må således gjøres endringer i Forskrift om tilskudd under opplæring med sikte på høvelig arbeid, slik at det for målgruppen blir mulig å motta en høyere ytelse.

       Deltakerne som omfattes av tiltakstilbudet, vil kunne velge mellom kontantstøtte med eventuelle ordinære tillegg, og den nye ytelsen. I tillegg til den nye ytelsen vil imidlertid de ledige kunne motta stønad til daglige reiser til og fra kurssted/arbeidstreningsplass. Arbeiderpartiet stiller seg positivt til at denne gruppen gis en stabil og verdig inntektssikring.

       Innstillingen viser at det er et flertall for å videreføre et tilbud til de langtidsledige i nye tre år. Etter tre års deltakelse på tilbudet, vil det bli foretatt en særskilt vurdering av den enkelte. Jeg er glad for at flertallet ber Regjeringen endre dagpengeforskriften, slik at inntekt fra fase 2 i arbeidsmarkedsbedriftene inngår i vurderingen av kvalifikasjonskravet for dagpenger til den enkelte ledige, og se spesielt på situasjonen i fiskeindustrien, der bl.a karensperioden ved permittering er komprimert fra 26 til 4 uker, og komme tilbake til Stortinget med saken på en egnet måte.

       Jeg anbefaler innstillingen.

Morten Lund (Sp) : Jeg merket meg at Arbeiderpartiet er godt fornøyd med dagens nivå på arbeidsledigheten, et nivå som er så plagsomt for så mange. Det er over 100.000 som er registrert uten ordinært arbeid. Så har vi stor skjult ledighet, og så er det mange som er presset ut av registreringen på grunn av skjerpede krav for å få dagpengerettigheter. Noe av den betydelige og gledelige forbedringen som har skjedd, skyldes altså at Stortinget er blitt strengere, at flertallet på Stortinget har ønsket å skjerpe kravene. Også i denne valgkampen vil derfor måten vi hjelper de ledige på, komme til å bli et viktig tema for mange.

       Dagpengeordningen er en sentral del av velferdssamfunnet vårt. Den representerer trygghet og forutsigbarhet både for arbeidstaker og for arbeidsgiver. Et samfunn uten et sikkerhetsnett tilsvarende en dagpengeordning vil være et samfunn der utrygghet for egen framtid er mer framtredende. Det er derfor i alles interesse å kjempe for at Norge også i framtida skal være et samfunn basert på den grunntrygghet som bl.a en inntektssikring ved bortfall av arbeid representerer.

       En god dagpengeordning må selvsagt kombineres med fornuftige avgrensninger. Det må være avgrensninger som gjør det attraktivt å søke seg tilbake til arbeidsmarkedet. Det er ingen tvil om at det i Norge i dag er slike avgrensninger, ikke minst fordi stortingsflertallet i Innst.O.nr.77 (1995-1996) foretok en rekke innstramminger av dagpengeordningen. Dette var innstramminger som Senterpartiet var uenig i, fordi bl.a kravet til minsteinntekt ble hevet. I tillegg ble stønadsperioden avkortet for personer med lav inntekt, og den totale stønadsperioden ble redusert.

       Det må gis et særskilt tilbud til dem som har gått ledig i hele den maksimale dagpengeperioden. Dette er spesielt viktig fordi terskelen for å komme tilbake i arbeid er høyere for langtidsledige enn for personer som bare har vært ute av arbeidslivet en kort periode. Det er imidlertid en del helt vesentlige svakheter ved det forslaget Regjeringen har presentert.

       Senterpartiet er uenig i Regjeringens forslag om 36 måneders opptjeningstid i løpet av de siste fire år før start på dagpengeperioden. Kvinner har etter arbeidsmiljøloven rett til to års omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Kravet til inntekt bør bl.a av den grunn etter vår mening settes til 36 måneder i løpet av de fem siste år før start på dagpengeperioden.

       Det er også vanskelig å følge Regjeringens resonnement om at det kun er personer med hel stilling som skal komme inn under det foreslåtte tilbudet. Svært mange arbeidstakere velger eller tvinges i dag til å ha en atypisk tilknytning til arbeidsmarkedet. De aller fleste av disse vil med Regjeringens forslag falle utenfor det foreslåtte tiltaket. Senterpartiet ønsker derfor at det skal settes en grense på 3G for å få ta del i det foreslåtte tiltaket. Dette vil føre til at personer med en noenlunde stabil tilknytning til arbeidslivet kommer inn under tiltaket.

       Det har vært så som så med en del av de kursene som har vært gitt til arbeidsledige. Det har vært gitt en del korte kurs, det har vært en del dårlige kurs, og det har også vært kurs som ikke har vært relevant for den enkelte kursdeltaker. Det er derfor all mulig grunn til å peke på viktigheten av at de arbeidsmarkedstiltakene som nå settes i verk, har et kvalitetsnivå som gir en reell kompetanseheving. Individuell vurdering er en forutsetning for at tiltaksarbeidet blir vellykket. Skal personer som har vært på utsiden av det ordinære arbeidsmarkedet i en lengre periode, ha noen reell mulighet til igjen å komme i arbeid, må kvaliteten på det tilbudet som gis, være svært høy. Det må derfor legges opp til at alle tiltak siktes inn mot å gi formalkompetanse, i samarbeid med det ordinære skoleverket.

       I odelstingsproposisjonen går Regjeringen svært langt i å sette mobilitet som et krav til dagpengemottakere. Jeg vil få minne om at en stor del av de langtidsledige er personer mellom 50 og 60 år. For mange av disse vil det være svært vanskelig å flytte hvor som helst i landet for å ta arbeid. Det samme gjelder unge mennesker med forsørgeransvar. Senterpartiet ønsker at kravet til mobilitet må nedtones i forhold til hva Regjeringen sier i forslaget til nye arbeidsmarkedstiltak.

       Mange dagpengemottakere kommer i en svært vanskelig situasjon når dagpengeperioden opphører. For svært mange er sosial støtte eneste mulighet til å skaffe penger til nødvendig livsopphold. Med Regjeringens forslag til avgrensing når det gjelder hvem som skal kunne delta på tiltak etter endt dagpengeperiode, vil det fortsatt være mange dagpengemottakere som er avhengig av sosial stønad. Når det gjelder langtidsledige som går ut av hel dagpengeperiode, og som ikke kommer inn under garantien, må det vurderes om søker ut fra medisinske eller andre kriterier er aktuell for yrkesrettet attføring.

       Det er bra det i dag vedtas å gi et tilbud til de langtidsledige utover det som gis gjennom dagpengeordningen. Det som ikke er bra, er at Stortinget setter så omfattende inngangsvilkår for å delta på tiltaket at svært mange faller utenom.

       Jeg vil på vegne av henholdsvis Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ta opp de forslag som står i innstillingen.

       Videre vil jeg be om at det blir foretatt en rettelse i forslag nr. 6, der det etter « heves fra 203 » skal stå « til 230 ». Det har dessverre falt ut.

Presidenten: Morten Lund har tatt opp de forslag han refererte til.

       Rettelsen skal bli registrert.

       Arild Lund (H) : Det er mer enn underlig at departementet gjør kuvending i saken om dagpenger. Den 11. juni 1996 stemte Arbeiderpartiet for å sette tidsbegrensning for dagpengeperioden og sluttet seg dermed til departementets fremlagte forslag. Arbeiderpartiets hovedtalsmann, Leif Lund, uttalte den gang:

       « Arbeiderpartiet er enig i at dagpenger under arbeidsløshet skal være en tidsbegrenset ytelse. »

       Statsråd Berge underbygde dette ved å si følgende:

       « Det er viktig at også dagpengeordningen er utformet slik at den støtter opp om overgangen til arbeid. Sysselsettingsutvalget pekte f.eks på at stønadsnivået i dagpengeordningen bør være lavere enn bortfalt inntekt, at retten til dagpenger må avstenges dersom den ledige takker nei til tilbud om arbeid eller tiltak, og at stønadstiden må være begrenset. »

       Videre sa statsråd Berge:

« En dagpengeordning som det er lett å komme inn i, med et høyt kompensasjonsnivå og lang varighet, vil kunne føre til at ledigheten blir høyere enn det den ellers ville ha blitt. Her, som på andre områder, bør arbeid og ikke trygd være førstevalget. »

       Departementet sa i proposisjonen følgende:

« En dagpengeperiode som har svært lang eller ubegrenset varighet og som i utgangspunktet kan se ut til å være til gunst for den arbeidsledige, kan derfor bidra til å redusere den arbeidslediges sjanser for å få jobb og i enkelte tilfeller føre til at han /hun blir varig utestengt fra arbeidsmarkedet. »

       Dette ser det ut til at departementet og Arbeiderpartiet nå ser fullstendig bort fra. I forslaget som er fremlagt, vil en bestemt gruppe arbeidsledige kunne gå på dagpenger uten begrensning i tid. For det første står forslaget i sterk motstrid til tidligere statsråd Berges tilrådinger og framlegg, tiltrådt og forsvart av Arbeiderpartiet. For det andre er en åpning for ubegrenset tiltaksstøtte i strid med arbeidslinjens forutsetninger. For det tredje underminerer dette tilliten til arbeidsmarkedsetatens kurs. Når slike kurs i løpet av tre år ikke makter å få folk i arbeid i et marked som skriker på arbeidskraft, må slutningen bli at kursene ikke har den nødvendige kvalitet eller innretning. Dette er enda en underbygging av Høyres påpekning om at det offentlige arbeidsmonopolet bør avvikles jo før jo heller. Høyre vil vurdere å bringe situasjonen inn for ESA. For det fjerde vil svekkelsen kunne undergrave arbeidslediges tro på og motivasjon for å komme tilbake i arbeid. Derfor vil Høyre stemme mot det fremlagte lovendringsforslaget.

       Jeg vil likevel peke på at det i någjeldende lovverk angående permisjoner, dagpenger og retten til arbeidsmarkedstiltak kan skjule seg urettferdigheter som spesielt rammer en eller flere grupper ledige. Jeg går ut fra at de fleste har fått klager f.eks fra dem som arbeider innen fiskerinæringen. Jeg mener derfor at departementet må gå gjennom permisjons- og dagpengeordningene for å fjerne eventuelle utilsiktede konsekvenser for den enkelte eller for særlige yrkesgrupper.

       Jeg vil til slutt påpeke departementets lettvinte gjennomgang av de økonomiske og administrative konsekvenser av lovframlegget. Departementet må skjerpe seg i slike saker.

       Vi stemmer som sagt mot innstillingen, og vi vil også stemme mot de forslag som måtte komme og som for øvrig står i innstillingen.

Børre Rønningen (SV) : Til Arild Lund vil eg som ei innleiing seie at det kan vere greitt å sitere representanten Lund, men det ligg som ein heilt klar premiss i Innst.O.nr.77 (1995-1996) at det skulle leggjast inn tiltak for dei som var i ferd med å gå ut tre års dagpengeperiode utan å kome i arbeid. Det vart til og med sagt at endringane ville gje reduserte utgifter. Det har det gjort - og det var utgangspunktet. Det var i alle fall Stortingets og Odelstingets intensjon at det skulle gjerast noko med dette. Men det som er problemet, er at dette i praksis ikkje har fått ei grei og god nok utforming, og difor har me saka oppe i dag.

       Det er òg eit stor vonbrott å registrere at dei langtidsledige sin situasjon vert teken så lite på alvor, òg sett i forhold til den såkalla arbeidslinja, som ligg til grunn for alle desse ordningane. Me er faktisk i ferd med, gjennom lovendringar og lovverk, å overføre fleire og fleire arbeidsvillige til landets sosialkontor. Det synest eg er noko me bør tenkje gjennom. Vi overfører ansvar frå staten til kommunalt nivå. Eg synest det er uverdig for ein velferdsnasjon som Noreg at vi behandlar dei langtidsledige på denne måten, for fagleg sett, gjer det å gå langtidsledig over så lange perioder det til eit problem for dei ledige å få seg nye jobbar, det viser alle undersøkingar. Gjennom å gå så lenge ledig vert ein faktisk ukvalifisert, og difor er det viktig å ta høgd for dette gjennom lovverket og gjennom løyvingane. Eg vil då òg minne om at det for 1996 vart innspart om lag 1 milliard kr på grunn av reduserte dagpengeutbetalingar, slik at økonomien ligg der.

       SV har framlegg både i Dok.nr.8:53 og her i innstillinga for å prøve å rette på nokre av dei skeive utslaga, bl.a ønskjer me ein annan inngangsbillett, på 41.000 kr, og me ønskjer òg å se litt på dei deltidsledige si stilling ved å gå attende og endre på reglane for å få dagpengar ved deltidsarbeid.

       Men SV er ikkje aleine om desse synspunkta. LO-kongressen støttar punkt for punkt SV sitt forslag. Det ligg oversendt til sekretariatet i LO eit liknande framlegg, og eg registrerer at Regjeringa i denne saka ikkje følgjer opp det LO her har vedteke på LO-kongressen.

       Det som uroer meg mest, er at det i framlegget vert lagt opp til ei ordning med skattefri yting, og det vil seie at dei som får ytinga, etter det eg skjøner, verken opptener pensjonspoeng eller andre rettar som følgjer av det å vere ordinær lønsmottakar. Det følgjer heller ikkje prinsippa knytte til løn som KAJA-deltakerane fekk; det synest eg er eit stor steg attende, og eg er svært skuffa over at mellompartia har godteke det opplegget som ligg her. Difor fremjar me avvikande framlegg på det punktet.

       For å slutta av: Eg synest samla sett at dette ikkje er nokon god dag for dei langtidsledige. Eg synest ikkje me har lukkast, verken departementet eller komiteen, i å ta høgd for endringar som kunne ha lagt til rette for at dei skulle få tiltak med full og vanleg akseptabel løn og med rettar etter folketrygdlova. Eg registrerer det og ser då sjansen til å kome attende når sekretariatet i LO vil fremja desse sakene på nytt.

       Til slutt fremjar eg dei framlegga som SV står bak i innstillinga.

       Kristelig Folkeparti er bekymret for at trusselen om varig opphør av dagpenger skal forsterke presset på de langtidsledige, og at dette fører til økte helseproblemer. På denne bakgrunn gikk Kristelig Folkeparti i forbindelse med behandlingen av den nye dagpengeordningen våren 1996 inn for at det måtte arbeides videre for å finne bedre løsninger på de langtidslediges situasjon.

       Kristelig Folkeparti er enig i at det må gis et tilbud til dem som har gått ut hele dagpengeperioden. Dette er spesielt viktig fordi terskelen for å komme tilbake til arbeidslivet er høyere for langtidsledige enn for personer som bare har vært ute av arbeidslivet en kort periode.

       Men Kristelig Folkeparti er uenig med Regjeringen med hensyn til de vilkår som settes for å kunne ta del i dette nye tiltaket. Regjeringen foreslår som kjent at man må ha 36 måneders opptjeningstid i løpet av de siste fire årene før start på dagpengeperioden. Kristelig Folkeparti foreslår - sammen med Senterpartiet - at dette blir endret slik at det skal være krav om 36 måneders opptjeningstid i løpet av de siste fem årene. En av årsakene til at vi ønsker å endre dette på en slik måte, er at kvinner etter arbeidsmiljøloven har rett til to års omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Dessuten synes vi det er ønskelig å redusere noe på kravet om tilhørighet til arbeidslivet før dagpengeperioden starter.

       Kristelig Folkeparti mener at det blir galt bare å la personer med full tilknytning til arbeidsmarkedet komme inn på det omtalte tilbudet. Det er mange arbeidstakere som har eller tvinges til å ha en uvanlig - en atypisk - tilknytning til arbeidsmarkedet. Kristelig Folkeparti foreslår derfor at de ledige skal omfattes av det nye tiltakstilbudet når de har hatt en inntekt på minimum 3 G i tre av de fem siste årene før dagpengeperioden startet.

       Kristelig Folkeparti vil peke på viktigheten av at de tiltakene som settes i verk, har et kvalitetsnivå som gir en reell kompetanseheving i den perioden man er på tiltak. For at dette skal bli vellykket, er det helt nødvendig å ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Som en del av det nye tilbudet må det kunne gis formalkompetanse i et nært samarbeid med de ordinære utdanningsinstitusjonene.

       Kristelig Folkeparti vil peke på at mange av de langtidsledige er mellom 50 og 60 år. Vi finner at man overfor denne gruppen bør kunne tone ned kravet til mobilitet, dvs. krav om at man nærmest skal være nødt til å flytte hvor som helst for å få arbeid. Det samme gjelder unge mennesker som har forsørgeransvar.

       Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i hovedprinsippene som gjelder de nye skattefrie inntektene, men vil foreslå at laveste sats heves fra 203 kr til 230 kr + eventuelle tillegg. Dette betyr at satsene ikke lenger ligger under OECDs fattigdomsgrense. Dette forslaget, forslag nr. 6, har representanten Morten Lund nå gjort oppmerksom på at det må foretas en rettelse i.

       Kristelig Folkeparti vil på nytt sammen med Senterpartiet og SV foreslå at langtidsledige over 60 år gis tilbud om alderspensjon. Dette vil kunne gi en verdig avslutning på yrkeslivet og vil være et alternativ til uførepensjon eller sosialhjelp. Vi er bekymret for den situasjonen som mange dagpengemottakere kommer i når dagpengeperioden opphører. For mange vil sosialhjelp være eneste mulighet til å skaffe seg penger til nødvendig livsopphold. Kristelig Folkeparti fremmer derfor - sammen med Senterpartiet - forslag om at de som går ut av en treårs dagpengeperiode, og som ikke kommer inn under garantien, vurderes som søkere til yrkesrettet attføring.

       Endelig vil Kristelig Folkeparti peke på at de nye reglene for dagpenger og tiltaksgaranti ble behandlet i Stortinget i juni 1996 med virkning fra 1. januar 1997. For å sikre at alle som har rett på dette tilbudet, behandles likt, må regelverket gjøres gjeldende fra 1. januar 1997. Hvis dette nye tilbudet skal lykkes, er man helt avhengig av at arbeidskontoret har en tett oppfølging av målgruppen. Det må legges stor vekt på å tilrettelegge et kvalitetsmessig godt tilbud som er tilpasset den enkelte arbeidstaker.

Erling Folkvord (RV) : Da eit motvillig arbeidarpartilandsmøte for nokre år sidan gjekk med på endringar i dagpengereglane, var det med eit klart krav om garanti for tiltak til dei som gjekk ut siste dagpengeperioden sin utan å kome i arbeid. Den førre kommunalministeren, Gunnar Berge, fekk steinhard motbør på det landsmøtet.

       Kva er så det svaret som blir behandla i dag? Eg meiner at det er mange av delegatane på det arbeidarpartilandsmøtet som vil føle seg lurte. Det er berre dei aller mest regjeringslojale som kan få seg til å kommentere dette slik som stortingsrepresentant Rune Kristiansen gjorde i Arbeiderbladet den 18. april, da han uttalte at det var grunn til å juble over at det nå vart « bedre for arbeidsledige ». Den kommentaren kom til og med før departementet hadde handtert det forslaget som nå ligg på bordet.

       Det er ingen som kan svare på kor mange personar som tiltaket vil vere aktuelt for. Men det er i alle fall heilt sikkert at det i hovudsak gjeld godt vaksne folk med lang yrkeserfaring.

       Men det det eigentleg handlar om, er at det er arbeidslinjas hovudprinsipp som nå skal gjennomførast. Og arbeidslinjas hovudprinsipp går ut på at dess dårlegare vilkår det er for dei som ikkje har arbeid, dess dårlegare lønns- og arbeidsvilkår er det mogleg å få dei som har arbeid, til å godta. Det er den politiske hovudteorien som den internasjonale arbeidslinja bygger på, og det er det hovudprinsippet som er godtatt av Sysselsettingsutvalet og andre utval, og som det har vore uhyre brei politisk såkalla konsensus om, frå LO-leiinga og til samtlege parti på Stortinget tidlegare. Samtlege stortingsparti - med unntak av RV - har godtatt arbeidslinjeteorien.

       Dette handlar om menneskesyn. Eigentleg bygger et slikt hovudprinsipp på at folk eigentleg er latsabbar og unnasluntrarar, utan vilje til å utføre ærleg arbeid. Det bygger på eit menneskesyn som er slik at berre folk har lite nok pengar til å leve av, vil dei bli dytta på, slik at arbeid blir første valet, som det kallast. Det kan godt tenkast at det er enkelte på toppen av maktpyramiden i samfunnet som har eit sånt forhold til ærleg arbeid. Men arbeidsfolk flest er ikkje sånn.

       Sånn sett er det som nå skal lovfestast, ei grov krenking av arbeidsfolk sitt menneskeverd. RV har tidlegare - i 1994 - lagt fram eit omfattande forslag til korleis vi meiner at dagpengerettar osb. burde vere. Vi har også argumentert for RVs syn på sysselsettingstiltak i forhold til ordinære jobbar m.a. under årlege budsjettbehandlingar. Eg skal ikkje gjenta eigne RV-forslag i tråd med det i dag. Eg vil berre seie at dei forslaga som Børre Rønningen har fremma i Dok.nr.8:53, og som blir tatt opp til behandling i dag, vil RV støtte fordi dei peiker i riktig retning - i den retninga som RV synest det er riktig å gå.

       Eg vil også nemne at det er to enkle tiltak som arbeidsmarknadsetaten har til rådvelde som Regjeringa ikkje vil bruke. Det er to effektive tiltak: Kvifor ikkje bruke lønnstilskott i staden for denne skattefrie ytinga - eventuelt skreddarsy ein type lønnstilskott - slik at det kan koplast saman med det som måtte vere nødvendig av opplæring og kvalifisering? Vi har gode erfaringar for at det verkar. Og kva med å gjere noko grunnleggande for å sikre at ein del av det arbeidet som nå i fleire år har vorte drive som tiltaksarbeid, kunne bli ordinære arbeidsplassar? Dersom ein brukte dei to verkemidla i staden, ville veldig mange av dei som har vorte ramma av dette nye tilbodet, få seg ordinært arbeid. Nå blir dei i staden utsorterte som ein c-kategori på arbeidsmarknaden som ikkje ein gong har dei rettane og pliktene som følgjer med å motta lønn og betale skatt. Dei blir gåande under tilnærma slaveliknande lønnsvilkår og må utføre arbeid for knappar og glansbilete.

Statsråd Kjell Opseth : Det kan ikkje herske tvil om at utviklinga på arbeidsmarknaden er særdeles positiv for tida. Talet på arbeidslause går langt raskare ned enn det ein kunne håpt på for kort tid sidan.

       Det fortel litt om den økonomiske politikken som har blitt ført i dette landet dei seinare åra. Det fortel også at vi no er inne i ein periode med ny vekst i industrisysselsetjinga som få trudde var mogleg for få år tilbake. Det er den faktiske situasjonen på arbeidsmarknaden pr. i dag.

       Likevel er det framleis nokre som fell utanom - sjølv om det er blitt gjennomført endringar i dagpengeregelverket opp gjennom åra, og ein må kunne seie at ein god del av dei endringane har vore ei forbetring.

       Så vil eg minne om at Stortinget har vedteke at dagpengeperioden skal vere tre år. Det er i ljos av dette ein har sett på verknaden for dei som har hatt eit langt liv i arbeidslivet, men så er blitt arbeidslause. Dei har vanskar med å kome seg inn i arbeidslivet igjen, blir gåanda arbeidslause i tre år og må så gå på sosialen. Bakgrunnen for det tiltaket vi no fremjar forslag om, er å møte dei som har hatt ein lang yrkeskarriere, men som no er i ferd med å kome i ein situasjon der dei må gå på sosialen for å hente midlar til livsopphald.

       Så kunne eg gjerne sagt at ein kunne ha funne ei ordning som ikkje var skattefri. Men då ville ho blitt ei vidareføring av dagpengeordninga, og det har Stortinget sagt nei til. Då er det naturleg at vi finn ei ordning som gjev den enkelte om lag den same utbetalinga som vedkomande fekk som dagpengemottakar. Med det opplegget som ligg i proposisjonen, vil det vere tilfellet, for det er ei skattefri godtgjering på om lag same nivå som dagpengane.

       Så kunne eg òg gjerne seie at ein kunne hatt ein romslegare inngangsregel når det gjeld å få ta del i denne nye ordninga for langtidsledige. Då vil eg berre syne til det som var bakgrunnen for at vi fremja forslag om denne ordninga, nemleg å møte dei som har hatt ei lang tilknyting til arbeidslivet, og at dei skulle sleppe å gå på sosialen.

       Så er det no ein gong slik at det har vore brei semje - for eg har ikkje høyrt sagt noko anna i denne debatten - om at det viktigaste er å få også desse inn i fast arbeid. Difor må ordninga også vere slik at ho motiverer til å ta fast arbeid, og det vil eg påstå at ho gjer. Eg føler meg viss om at dersom ein gjennom denne ordninga kan medverke til å gje dei som no har gått ledige over tre år, ein kompetanse som er tilpassa det behovet næringslivet har, vil det vere mogleg å få dei inn igjen i arbeid.

       Eg vil berre få lov å seie til det som komiteen seier om forholda rundt dei tilsette i fiskerinæringa og i fase 2 i arbeidsmarknadsbedriftene, at vi sjølvsagt skal sjå på dei forholda som gjeld desse arbeidstakarane.

Eva Lian (Sp) : Senterpartiet mener det er arbeid og ikke trygd folk ønsker, og det står vi klart og tydelig på. Men det er ofte vanskelig å få full jobb i distriktene, for der er det ikke så mange arbeidsplasser å velge mellom. Det gjelder særlig for kvinnene. Nå skal det sies at det foreslås forbedringer i denne proposisjonen, men fortsatt ligger kravet til minsteinntekt på 1,25 G slik Arbeiderpartiet og Høyre vedtok den 11. juni 1996 i forbindelse med Innst.O.nr.77 (1995-1996) og ikke slik det var tidligere, nemlig 0,75 G. Det betyr at en må tjene over 50.000 kr i året for å få rett til dagpenger.

       Jeg sa på vegne av Senterpartiet under debatten i fjor at dette er kvinnefiendtlig. Det har også blitt understreket under høringene til dette forslaget, men dessverre gjøres det ingenting fra Arbeiderpartiets side med det. Det er fortsatt en terskel på 1,25 G. De som tjener under, må altså greie seg selv. Representanten Astrid Marie Nistad sa på vegne av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse under debatten den 11. juni 1996 at hun var glad for at en da fikk et vedtak som sikret et rimelig inntektsnivå i stønadsperioden, også for dem som er i deltidsstillinger og er lavtlønte i tillegg. Og så sa hun:

« For det er som regel kvinner som tek til takke med deltidsstillingane, og ute i distrikta er det oftast ikkje anna jobbtilbod enn deltidsstilling på fiskebruket, som vaskeassistent eller i kassa på samvirkelaget. »

       Dette er jeg veldig enig med representanten Nistad i, men det gjøres fortsatt ingenting med det. Under høringene i komiteen ble det også trukket inn at i hotellbransjen er det ofte sesongarbeid, og det å tjene 50.000 kr og vel så det i løpet av en tre måneders hektisk sommersesong, er det mange i distriktene som ikke gjør. Dermed er dette spesielt uheldig for kvinnene.

       Likestillingsaspektet har også en annen side som heller ikke er godt nok ivaretatt i forslaget, og som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti forsøker å rette på i innstillingen ved å fremme forslag nr. 3. Det går på at kvinner etter arbeidsmiljøloven har rett til to års omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Dersom de tar ut de to årene med omsorgspermisjon, får de problemer med å kvalifisere seg for dagpengerettigheter. Da må jeg lure på hvor det blir av kvinneaspektet i dagpengeordningen. Det er dessverre ikke godt nok ivaretatt. De kvinnene som tjener under vel 50.000 kr, opptjener ikke dagpengerettigheter, og de kvinnene som velger å ta to års omsorgslønn for å ta vare på barna sine, får heller ikke mulighet til å opptjene dagpengerettigheter. Da syns jeg dessverre ikke forslagene er gode nok, selv om jeg sa at det er en forbedring.

Eirin Faldet (A) : I dag feirer jeg faktisk et personlig jubileum og vil gi uttrykk for glede på vegne av alle dem som har sin arbeidsplass i arbeidsmarkedsbedrifter rundt omkring i landet.

       Det er et solid flertall med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti som nå går inn for å endre dagpengeforskriften, slik at yrkeshemmede i fase 2 i arbeidsmarkedsbedriftene vil kunne motta dagpenger etter at attføringen er avsluttet. Dette har i flere år skapt usikkerhet for den enkelte og vært et problem for bedriftene. De yrkeshemmede er ikke en ensartet gruppe, og de aller, aller fleste har lyst til å arbeide og bruke sin restarbeidsevne til å være til nytte i samfunnet. Mange av dem er ufaglærte og kan etter attføringsperioden i fase 2 få store problemer med å skaffe seg en jobb på det åpne arbeidsmarked. Til tross for at det nå garanteres tilbud om tiltak/opplæring i inntil ti måneder, kan det fortsatt være noen av de yrkeshemmede som ikke kommer tilbake til et ordinært arbeid. Det er derfor bra at de som nå er i fase 2, får trygghet for at de slipper å gå ut av fase 2 for så å måtte gå over på sosialhjelp.

       Jeg vil i denne forbindelse nevne at det er en god løsning for en del av dem som er ferdig attført i fase 2. Det burde også legges til rette for fleksibilitet mellom fasene, slik at bedriftene selv i samråd med den enkelte attføringsklient og arbeidskontor får mulighet til å vurdere hvorvidt det er behov for en lengre periode enn to år i fase 2, eller om det er best for den enkelte å gå over i fase 3.

       Det er viktig at den enkelte får bruke sin restarbeidsevne til noe meningsfylt. Noe av hensikten med arbeidslinja har jo nettopp vært at folk som av flere årsaker er yrkeshemmet, skulle få mulighet for et arbeid i stedet for å passiviseres med trygd. Jeg vil derfor be statsråden se nærmere på dette.

       Jeg er også tilfreds med at komiteen har godkjent at fødselspermisjon i to år ikke skal frata kvinner retten til dagpenger - noe som for øvrig ville vært i strid med arbeidsmiljølovens bestemmelse.

       Det er jo slik at Stortinget vedtar mange lover som vi alle tror vil være til beste for folk, og jeg tror faktisk at alle partier har gode hensikter. Imidlertid kan vi fra tid til annen få tilbakemelding fra brukerne som forteller oss at loven slett ikke fungerer for dem. Jeg mener at denne lovendringen gir den trygghet for de langtidsledige som vi alle har vært opptatt av. Slik jeg ser det, vil denne loven være et sikkerhetsnett for dem som har gått lenge ledige, og som i tillegg har nådd en alder som gjør at de er lite attraktive på arbeidsmarkedet. Denne gruppen ligger mitt hjerte nær, og jeg mener at vi som politikere her har en plikt til å hjelpe. Jeg håper nå at de slipper å avslutte sitt yrkesaktive liv på en uverdig måte - noe det ville være hvis de måtte gå over på sosialtrygd. Hvis dette lykkes oss - og vi må følge nøye med - kan vi iallfall si oss fornøyd med det vedtaket vi kommer til å gjøre i denne salen senere i dag.

       innstillinga frå kommunalkomiteen og sett fram som forslag frå SV. Eg synest òg det er grunn til å etterlyse grunngjeving frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet for at dei støttar ei ordning med skattefrie ytingar, og ikkje legg seg på skatteplikt slik at folk som går på denne ordninga, kan føle at dei er ein del av samfunnet og få rettar og plikter som fylgjer med det. Eg etterlyser faktisk ei grunngjeving frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti for at dei så raskt slutta seg til det prinsippet.

       I tillegg til dette hadde eg tenkt å peike på at det har vore uklare forhold rundt iverksetjingstidspunktet for denne tiltaksordninga. Den skulle tre i kraft frå 1. januar 1997, men ulike årsaker og kompetansestrid har ført til at det kan vere folk som har falle ut av ordninga, eller som ikkje har fått det tilbodet dei skulle hatt i perioden frå 1. januar og fram til juni i år. Eg vil spørje statsråden om han på den bakgrunnen kunne tenkje seg å sjå nærare på det med iverksetjingstidspunktet.

       Til slutt vil eg òg vise til at SV har teke høgd for dette med å få folk i jobb, og vi har tenkt å bruke KAJA-ordninga, utvida 2 x 12 månader, for aldersgruppa under 25 år og eldre over 55 år, som har dei største problema i arbeidsmarknaden, i tillegg til at vi òg fremjar framlegg om å gje eldre over 57 år ein førerett ved tilsetjing i offentleg sektor; kommune, fylke og stat, for å gje dei ei moglegheit til å avslutte på ein verdig måte i ein jobb der.

Leif Lund (A) : Bare er par kommentarer. Jeg er glad for debatten, og jeg er glad for at flertallet i innstillingen viderefører dette.

       Det var en liten kommentar fra min side i forhold til det som Børre Rønningen tok opp, og det som representanten Steensnæs fra Kristelig Folkeparti hadde med i innlegget sitt, om dette med OECDs fattigdomsgrense. Jeg har tatt det opp med departementet, og ut fra det jeg har fått vite etter en henvendelse til delegasjonen i OECD, foreligger det ingen utregning av noen fattigdomsgrense i Norge fra OECDs side. Det OECD har gjort, er at de har utarbeidet vekter som kan brukes ved analyse av fattigdom, og det eneste landet som bruker slike uttrykk som fattigdomsgrense, er USA.

       Statistisk sentralbyrå i Norge har foretatt en analyse om fattigdom som bygger på nettoytelse etter skatt fra en undersøkelse fra 1979 til 1982 og fra 1984 til 1994. Det er den type undersøkelse som er gjort i Norge, og den bygger jo på helt andre ting enn dagpengene. Så påstanden om fattigdomsgrensen kan ikke være riktig.

Børre Rønningen (SV) : Eg må seie eg reagerte litt på representanten Leif Lund sitt innlegg no. Det er modellar for å rekne ut dette. Og både Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har gjort det som bakgrunn for framlegget om 230 kr, og eg har sjølv materiale på dette.

       Det som bekymrar meg, er at representanten Lund ikkje er bekymra for den fattigdomsutviklinga me ser i kjølvatnet av at fleire og fleire fell ut av ordninga. Det er heilt på det reine at dette er eit kjempestort sosialt problem. Statistikk i kommuneøkonomiproposisjonen viser at opp til 170.000 personar er avhengige av sosial-hjelp i ei eller anna form i løpet av eit år. Me veit at f.eks sosialhjelpsatsane kan variere veldig i Kommune-Noreg, og det er ei utfordring for Kommune-Noreg - bl.a her i Oslo by kan sosialhjelpsatsane variere ganske mykje frå bydel til bydel. Difor må eg seie at eg reagerte på den måten å prøve å unngå spørsmål knytte til fattigdom på, det er reelle spørsmål.

       Til slutt vil eg òg få seie at det er positivt at me har fått ei endring i forslaget frå departementet som går på ein utvida skala for dei skattefrie ytingane, for det låg ikkje i botnen frå starten. Eg vil òg seie at det er positivt at me har greidd å få til merknader knytte til arbeidsmarknadsbedriftene - tiltak for dei i fase 2 og når det gjeld fiskeindustrien. Eg synest òg det er positivt at statsråden her i salen sa at han skulle sjå på dette og fylgje det opp.

       Til slutt vil eg berre leggje til at noko av dette var SV-initiativ, så eg er veldig glad for det.

Leif Lund (A) : Børre Rønningen reagerte på mitt innlegg, og jeg får svare han igjen ved å si at jeg også reagerte på hans innlegg.

       Det er klart at jeg er opptatt av problemet med nyfattigdom i Norge og sosiale problemer. Men når jeg viste til OECD-undersøkelsen, var det på bakgrunn av at vi i dag behandler dagpengeordningen, ikke sosialsatsene. Jeg sa f.eks i min hovedtale den 1. mai i Bergen at jeg syns det er viktig at vi samordner sosialsatsene i Norge, noe som viser at jeg er opptatt av dette spørsmålet. Men jeg har forholdt meg til det vi har på dagsordenen, og det er dagpengeordningene og tilbudet til de langtidsledige etter tre år. Det er det jeg har forholdt meg til.

       Det fremstilles som om det er en undersøkelse som viser at de tilbudene vi gir til dagpengemottakere i Norge, ligger under fattigdomsgrensen i OECD, og det er ikke korrekt.

Børre Rønningen (SV) : President!

Presidenten: Til tross for forsøk på nok en gang å få ordet, vil presidenten minne om at det ble satt begrensninger i replikkadgangen, og Odelstinget må forholde seg til det.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 899 f.)