| |
TALERE:
Gunnar Mathisen (A) (ordfører for saken): Jeg vil på vegne av komiteen legge fram innstillingen slik den foreligger, og knytte noen bemerkninger til den.
AFP-ordningen ble etablert i 1988 som et resultat av lønnsoppgjøret mellom partene i arbeidslivet. Ved siste lønnsoppgjør har statsministeren i brev av 5. april i år bebudet statlig medvirkning til finansiering av ordningen på visse vilkår, som er nevnt i proposisjonen. Statens medvirkning til finansiering har tidligere, som i år, hatt det formål å begrense lønns- og kostnadsveksten i næringslivet for å bedre sysselsettingen. I årets inntektsoppgjør er ordningen utvidet til å omfatte 63-åringer fra 1. oktober 1997 og 62-åringer fra 1. mars 1998. Utvidelse av ordningen er på ingen måte i strid med arbeidslinjen som er nedfelt i langtidsprogrammet. Det som er viktig for Regjeringen og samfunnet Norge, er å få flest mulig til å være lengst mulig i arbeidslivet. Det som ligger til grunn her, er at svært mange av arbeidstakerne i dag begynte sin arbeidskarriere veldig tidlig, og har en meget lang arbeidskarriere bak seg. Det er nødvendig at de som føler behov for det, kan tre ut av arbeidslivet på en verdig måte. Jeg vil illustrere det med at i 1962 var 34 % av 18-åringene under utdanning, i 1992 var 82 % under utdanning. Arbeidstakerne begynner senere og senere i arbeidslivet, derfor vil det selvfølgelig være mulig å være i arbeid lenger enn i dag.
Et flertall i komiteen går inn for å støtte ordningen, og jeg anbefaler innstillingen slik den foreligger.
Kjellaug Nakkim (H) : Jeg forstår saksordførerens behov for å forsvare denne ordningen som er fremforhandlet gjennom lønnsforhandlingene. Men det er vitterlig slik at denne ordningen bryter med arbeidslinjen som Regjeringen la opp til i velferdsmeldingen. Denne ordningen blir også ganske dyr både for næringslivet og for staten. Vi vet at det er problemer med å kunne sette nok penger inn, som vi har skrevet i merknadene våre, både til eldreomsorgen, til langtidssyke og til funksjonshemmede, for å ta noen eksempler. Derfor er vi bekymret, for man bruker ressursene på mennesker som egentlig kunne være i jobb. I velferdsmeldingen lå det et sterkt motiv for at folk skulle være lenge i jobben fordi vi trenger de ressursene. Så går man bort og forhandler fram en ny ordning. Forrige gang dette var oppe, ble det sagt fra daværende statsminister at dette var siste gangen. Det viser seg at det ikke er det.
Jeg skal ikke holde på lenger. Jeg vil bare si at vi går imot hele lovforslaget, bortsett fra at hvis forslaget om Regjeringens medvirkning til statlig medfinansiering blir vedtatt, er vi selvfølgelig for samordningen av pensjonen.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 901 f.)