Sak nr. 5
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endring i lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (Innst.O.nr.86 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.51 (1996-1997))

TALERE:

       Jorunn Hageler (SV) (ordfører for saken):

       Komiteen, med unntak av representanten Wetterstad, støtter departementets forslag til endring av likestillingsloven § 9. Komiteens flertall har bare foretatt en liten endring på slutten av paragrafen.

       Flertallet i komiteen er enig i den foreslåtte omorganiseringa av likestillingsapparatet. Omorganiseringa går ut på at Likestillingsrådet legges ned og at det opprettes et Kompetansesenter for likestilling. Sentret skal organiseres som et forvaltningsorgan, være et nasjonalt organ for likestilling, og i første omgang bestå av Likestillingsrådets sekretariat. Sentret skal få et eget styre oppnevnt av departementet, og en direktør tilsatt av styret for seks år av gangen med adgang til en gangs gjenoppnevning. Mandat, organisering og styrets sammensetning og funksjonstid skal fastsettes i vedtekter som gis av Kongen. Sentret skal utføre sitt faglige arbeid på en uavhengig og selvstendig måte. Det tas sikte på å opprette kompetansesentret fra 1. august i år.

       Omorganisering av likestillingsapparatet har vært drøftet i mange år både i Stortinget, i NOU 1995:15 og av en arbeidsgruppe under Barne- og familiedepartementet. Flertallet i komiteen er enig i at Likestillingsrådets rolle og funksjon er blitt endret de siste årene. Da rådet var ungt og likestillingskampen het på midten av 1970-tallet, var rådet viktig som dagsordensetter og en slags vaktbikkje i samfunnet. Siden rådet bl.a har en organisering som gjør det vanskelig å være tidsnok på banen med innspill i prosessene, mener flertallet det er riktig å legge det ned. Forutsetningen er selvsagt at det som kommer i stedet, tjener likestillingsarbeidet på en bedre måte.

       Flertallet i komiteen tror at opprettelsen av kompetansesentret vil bety en styrking av likestillingsarbeidet i Norge. Flertallet er svært opptatt av at sentret skal utføre sine oppgaver selvstendig og uavhengig. Verken politiske miljøer eller andre krefter i samfunnet skal kunne blande seg inn i det faglige arbeidet som utføres ved sentret. Dette slås fast i forslaget til § 9.

       Det som det har vært mest uenighet om under omorganiseringsdebatten, er spørsmålet om Sekretariatet for kvinneforskning burde slås sammen med Likestillingsrådets sekretariat. Protestene har vært kraftige fra sentrale brukergrupper som kvinne- og kjønnsforskningsmiljøene og universiteter og høgskoler. Blant annet derfor blir det ikke noen sammenslåing.

       Flertallet i komiteen ser svært positivt på Forskningsrådets planer om utvikling av en informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskning under navnet KILDEN. Forskningsrådet vil gå i gang med dette i år, og har avsatt midler til det. Flertallet ser fram til at KILDEN samlokaliseres, eventuelt integreres med kompetansesentret. Flertallet er også enig i at like-stillingsombudet omfattes av samlokaliseringa.

       Flertallet vil at behovet for økt økonomisk satsing fra statens side skal vurderes i forbindelse med budsjettet for neste år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og SV og representanten Haukvik vil at staten skal sterkere inn på det økonomiske området både for å kunne opprette nye stillinger og drive aktivt utadrettet informasjonsarbeid og i forhold til KILDEN. Disse medlemmene av komiteen vil at det på statsbudsjettet for 1998 skal være en reell økning i bevilgningene til kompetansesenteret.

       Med dette anbefaler jeg innstillinga fra komiteen, som bare representanten Wetterstad har annonsert at han vil stemme imot. Nå er ikke han i Odelstinget, så det blir kanskje et enstemmig vedtak.

Jon Olav Alstad (A) : Likestilling mellom kjønnene har stått sentralt over flere tiår. Vi har på disse årene kommet langt, men fortsatt er det en god del igjen. Arbeidet med likelønn, seksualisert vold og delt omsorgsarbeid er eksempler på områder i samfunnet der det fortsatt er langt igjen. Et annet eksempel finner vi her i huset - og da håper jeg folk hører godt etter: Når vi tror at vi endelig har fått full likestilling i politikken, opplever også vi tilbakeslag. Vi har den siste tiden sett at den ene kvinnelige partilederen etter den andre har abdisert for å gi mennene eneretten på statsministerjobben. Og på toppen av alt skyldes det på erfaring og smidighet. Akkurat som om kvinnene ikke mestrer det området. Det er noe flaut å oppleve.

       Over flere år har vi nå sett behovet for en omorganisering av likestillingsapparatet. Allerede i 1995 kom det en NOU, som senere er fulgt opp med ytterligere grundig arbeid og også debatter her i Stortinget. Ikke alltid klarer vi å få gjennom de primære ønskene om å få et mest mulig effektivt apparat for å styrke likestillingsarbeidet, men i denne saken har det til slutt blitt bred enighet om den omorganiseringen som er foreslått.

       Saksordføreren har redegjort for innstillingen, så jeg skal ikke bruke så mye tid på den. Jeg vil bare slå fast at det av og til slår meg at kunnskap er et viktig element for å få til gode løsninger her i Stortinget, og at det fordi det av og til tviles på motivene, kan være vanskelig å komme fram til de virkelig gode løsningene. Min oppfatning er at vi må være villig til å forandre våre virkemidler i tråd med de endringene som skjer. Det er nok den måten vi best kan nå de målene på som trekkes opp. Vi må vokte oss vel for å tro at det som har fungert bra i flere tiår, også er det som vil fungere i framtida. Vi er nok nødt til å ta innover oss at samfunnet forandres, og at oppgavene etter hvert blir endret.

       Det har vært en stadig tilbakevendende diskusjon om Senter for kvinneforskning - en institusjon som ikke driver forskning, men som bl.a har en meget viktig jobb med forskningsformidling rettet mot offentligheten. I tillegg har vi etter hvert fått flere sentre for kvinneforskning, bl.a ved universitetene. Men komiteen har vært svært opptatt av ikke å gripe inn i Forskningsrådets frie stilling, og har derfor funnet det mest hensiktsmessig at Forskningsrådet finner fram til den endelige løsningen på organiseringen internt før man eventuelt kommer tilbake med en vurdering av andre organiseringsmåter.

       fungerer etter intensjonen. En institusjon som skal være i stand til å spille en aktiv rolle i likestillingsarbeidet i dag, med de utfordringene vi nå har, må drives ut fra andre prinsipper og med andre virkemidler enn det Likestillingsrådet har hatt.

       Dette er bakgrunnen for at Regjeringa foreslo å opprette et nytt kompetansesenter for likestilling, og jeg er glad for at det ser ut som det blir bred oppslutning om det. Vi har lagt opp til at det nye senteret i større grad skal drive utadrettet formidling av informasjon og holdningsskapende arbeid. Senteret skal styrke og videreføre det opplysnings- og opplæringsarbeidet som Likestillingsrådet de senere åra har drevet bl.a gjennom konferanser og publikasjoner. I tillegg skal det nye senteret være et tilgjengelig og publikumsvennlig møtested for alle som arbeider med likestilling eller trenger kunnskap på området. Xkt bruk av moderne informasjonsteknologi vil også gjøre informasjonen mer tilgjengelig.

       Vi har foreslått at senteret skal være et forvaltningsorgan som ledes av et styre og får visse administrative og økonomiske fullmakter. Vi signaliserer med dette at staten fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for å drive likestillingspolitikken videre. Samtidig vil den nye organiseringen gjøre det enklere for senteret å være faglig og politisk uavhengig av den til enhver tid sittende regjering. Dette kommer klart til uttrykk i forslaget til lovtekst, der det heter at senteret « skal utføre sine oppgaver selvstendig og uavhengig ».

       For å understreke den faglige og politiske uavhengigheten tar vi også sikte på at styret skal være et driftsstyre, dvs. et mer administrativt styrende organ, og ikke representativt sammensatt, slik som dagens likestillingsråd. Senterets faglige tyngde skal ligge i den kompetansen senteret kan tilby, ikke nødvendigvis i sammensetningen av personer i styret.

       Mulighetene for større gjennomslagskraft i likestillingsarbeidet økes ved at kompetansesenteret blir samlokalisert med andre institusjoner som arbeider med likestilling. Det var bakgrunnen for at vi foreslo at Forskningsrådets planlagte informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskning, KILDEN, skulle samlokaliseres.

       Det må understrekes at KILDEN ikke får noen tilknytning til departementet som sådant. KILDEN skal administrativt ligge under Norges forskningsråd, og personalet vil stå i et ansettelsesforhold til Forskningsrådet.

       Forskningsrådet står for øvrig fritt med hensyn til hvordan det velger å organisere sine arbeidsoppgaver. Departementet vil derfor ikke ha noen myndighet i forhold til KILDENs organisering eller faglige arbeid, og heller ikke i forhold til hvordan Forskningsrådet organiserer eller utfører sitt øvrige arbeid relatert til kvinne- og kjønnsforskning.

       For å få et mest mulig slagkraftig kompetansesenter, har vi også foreslått, som kjent, at Likestillingsombudet skal samlokaliseres i senteret.

       Jeg tror det nye kompetansesenteret vil bety et løft for likestillinga i Norge, og jeg er derfor glad for at det ser ut som det er et flertall i Odelstinget som slutter seg til det forslaget som ligger på bordet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sak nr. 5 er dermed over.

       (Votering se side 903)
Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 6 og 7 behandles under ett. - Det anses vedtatt.