Sak nr. 6
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd og lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (Innst.O.nr.101 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.48 (1996-1997))

       Grethe G Fossum (A) (komiteens leder og ordfører for sakene): Diskusjonen om barneloven er vanskelig, fordi hver eneste paragraf i loven prøver å løse en konflikt i menneskers dagligliv. Den er vanskelig også fordi tre parters framtidige liv - mors, fars og barns - skal vurderes i forhold til et lovverk. Barneloven handler ikke om likestilling, lik fordeling eller like rettigheter. Barneloven handler ikke om mors og fars rettigheter til barnets, men tvert imot om barnets rettigheter til å ha kontakt med både mor og far. Jeg vil understreke så sterkt jeg kan, at dersom foreldrenes interesser er i strid med barnets, er det alltid hensynet til barnet som skal gå foran i barnefordelingssaker.

       Jeg har lyst til å takke departementet for måten de har skrevet loven på. Den er forbilledlig i så måte. Mellom linjene ser vi hvor vanskelig avveiningene har vært, og vi har fått innblikk i høringsinstansenes syn og dilemmaene før avgjørelsen om hvordan loven skal utformes, ble tatt.

       Komiteen har behandlet loven siden før påske. Vi har vært på komitereise til England og Tyskland for å studere deres løsninger på de problemstillingene som barneloven omhandler, og den offentlige debatten har foregått i meget lang tid. Jeg vet at loven er grundig behandlet i komiteen.

       Flertallet i komiteen har sluttet opp om alle punktene i loven så nær som ett. Flertallet ønsker ikke at tredjepersons søksmål, retten for biologisk far til å reise sak om farskap til barn født i ekteskap, får tilbakevirkende kraft. Jeg regner med at det vil bli redegjort for hvorfor senere. Medlemmene fra Arbeiderpartiet er opptatt av at de biologiske fedrene som i dag ikke har fått muligheten til å prøve sitt farskap fordi pater est gjelder i ekteskap, i en overgangsperiode skal få anledning til å be om det.

       Tiden blir altfor kort til å gå inn på alle områder i loven. Jeg har derfor tenkt å konsentrere meg om de delene av loven som har vakt mest debatt, nemlig forholdet når det gjelder delt bosted, samvær, vanlig samvær og boikott av samvær.

       Først av alt: Alle foreldre er foreldre livet ut. Om barna er 50 år, tror jeg likevel en er nødt til å være foreldre for dem, i hvert fall føler en det slik. Jo mer foreldre makter å være foreldre etter samlivsbruddet, desto bedre blir tilværelsen for barnet. Og dersom far tar aktivt del i omsorgen før samlivsbruddet, står han også mye sterkere i forhold til samvær og delt bosted etter samlivsbruddet. Det ville være en meget god investering. Og vi ser heldigvis positive tendenser i samfunnet i dag til at fedre tar mer og mer omsorg for barn, både før og etter samlivsbruddet. Men det er jo ikke inspirerende når f.eks. IBM tilbyr sine mannlige sjefer 60.000 kr i ekstra lønn hvis de har hjemmeværende koner!

       I den offentlige debatten har det rådet en viss grad av forvirring om begreper. Derfor har jeg lyst til å understreke at delt bosted betyr at den ene forelderen har myndighet til å bestemme om barnet f.eks skal gå i barnehage, kan bestemme på selvstendig grunnlag om flytting innenlands og også ta større avgjørelser i dagliglivet. Hvis familien er tildelt delt bosted, betyr det at alle avgjørelser skal tas av foreldrene i fellesskap. Det kan bli ganske vanskelig når konfliktnivået i denne familien er så sterkt at man må prøve å finne løsninger i rettssystemet.

       Debatten i mediene har gått høyt om domstolene kan dømme til delt bosted. I en debatt den 2. juni på NRK om nettopp dette temaet uttalte Else Bugge Fougner at domstolenes oppgave er å avveie to parters interesse. Jeg må understreke at det er ikke riktig. Dette er stikk i strid med barneloven. Det er barns beste som er vurderingstemaet. Her skiller barnefordelingssaker seg helt klart fra andre typer rettsavgjørelser. Akkurat dette skaper problemer for domstolene i barnefordelingssaker. Dommerne er rett og slett uvant med denne typen avveininger. Derfor har både Dommerforeningen og Advokatforeningen i sine høringsuttalelser advart mot at domstolene skal ha anledning til å dømme tildelt bosted.

       Flertallet i komiteen har foreslått at departementet utreder om en særdomstol for barnefordelingssaker er en farbar vei. Jeg tror de gode erfaringene med fylkesnemnder i barnevernssaker kan gi en del retningslinjer for en eventuell familiedomstol. Fordelene vil være godt kvalifiserte dommere som har spesialkunnskaper om barn og deres situasjon. Og sist, men ikke minst - et poeng som jeg tror det er viktig å understreke - rettssaker i barnefordelingssakene tar ualminnelig lang tid, og barn har faktisk ikke tid til å vente. Derfor tror jeg at en familiedomstol kan gjøre dette arbeidet lettere. Flertallet har også bedt om at en vurderer om en familiedomstol kan dømme til delt bosted i helt spesielle tilfeller.

       Samlivsmønstret er blitt endret de siste 20 årene. Siden ca halvparten av alle barnefødsler skjer utenfor ekteskap, og det er langt flere samlivsbrudd i dag enn for 20 år siden, er det riktig og viktig å se på de forandringene som gjøres i barneloven i dag. Framtida vil nok vise oss at familielivet vil forandres i stadig større tempo enn det har gjort de siste 20 årene, enten vi liker det eller ikke. Det tror jeg vil medføre at en vurdering av lovverket må skje med kortere intervaller. Også arbeidet med statistikk og forskning på barnefordelingsområdet må intensiveres, slik at man får et godt grunnlag for en eventuell vurdering av loven.

       Mitt håp er at fedrene i framtida skal komme mer på banen som omsorgspersoner etter samlivsbrudd, ikke fordi fedrene har en rett til det, for det har de ikke, men fordi både fedre og mødre vil ha store fordeler av å ta del i barns liv også etter samlivsbrudd. Jeg tror at et samfunn hvor barn bare blir påvirket av det ene kjønn, i sin ytterste konsekvens vil være et vanskelig samfunn for alle å leve i.

       Siden ca halvparten av alle barnefødsler skjer utenfor ekteskap, har det vært viktig for komiteen å vente med en rekke avgjørelser, som f.eks automatisk foreldreansvar, farskapsfastsettelse o.l., tvungen mekling for samboerpar som har barn, til Samboerutvalget har kommet med sin innstilling. Samboerutvalget skal vurdere rettigheter og plikter i samboerskap og finne en definisjon på hva samboere er. En klargjøring av dette vil nok kunne føre til visse endringer i barneloven, det tror jeg sikkert jeg kan si.

       Komiteen har også berørt meklingens rolle. Den evalueringen som har skjedd av meklingsinstituttet, har vist at ressurser kan brukes annerledes, at man trenger mer kompetanse i svært vanskelige saker og det positive i at mekling faktisk hjelper.

       Det er svært få barnefordelingssaker som kommer til domstolene, og det må være bedre at foreldrene blir enige om hvordan samværet med barn skal være etter et samlivsbrudd, enn at domstolene skal ordne opp for en. Målet må være at ingen saker går til domstolene.

       Flertallet i komiteen har understreket at samvær er noe som hører inn under foreldreansvaret. Det må alltid være slik at det er foreldrene som formidler kontakten mellom barnebarn og besteforeldre. Kontakt på tvers av

       generasjoner er meget viktig både for barna og for besteforeldregenerasjonen, og det er både sårt og vanskelig å lytte til fortvilte besteforeldre som nektes å se sine barnebarn. Men igjen - det må være slik at det er foreldrene som har hovedansvaret for den kontakten.

       I barneloven § 44 understrekes det at barn har rett til omsorg og samvær med begge foreldrene. Begrepet « vanleg samværsrett » defineres i loven som annenhver helg, én ettermiddag i uka, 14 dager i ulike ferier. Komiteens flertall har understreket at det er viktig at begge foreldrene må ha vanlige hverdager med barnet, slik at vi ikke får de såkalte søndagspappaene. Det må også være slik at samværsordningene retter seg etter hvilken alder barna er i. Det som er passende for spedbarn, passer neppe for tenåringer.

       Utgangspunktet for flertallet i komiteen er vanlig samvær, men det understrekes at det er opp til det enkelte foreldrepar å avtale det, slik at det blir best mulig for barnet, og at det er praktikabelt. Det er mange årsaker til at samvær ikke følges opp i praksis. Avtalen som er blitt gjort om samvær, kan vanskeliggjøres på grunn av arbeid, dårlig økonomi, sykdom, lange reiseavstander, at barnet vil ikke eller at samværet saboteres av den ene av foreldrene. Flertallet i komiteen har bedt om at samværssabotasje skal medføre at man kommer inn igjen til mekling for å se om det er noe som kan gjøres, slik at partene kommer på talefot igjen og får ordnet opp i forholdene til det beste for barnet.

       Så litt om Ot.prp.nr.48 om endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven når det gjelder situasjoner der en eller begge foreldre dør, og om de som får foreldreansvar for barnet, skal ha rett til permisjon og stønad på linje med adopsjon. Komiteen har ønsket å gi biologiske fedre som dessverre av en eller annen grunn har hatt mindre muligheter til samvær med barnet, muligheten til å få disse rettighetene - i hvert fall hvis de får foreldre-ansvar. Det har komiteen enstemmig gått inn for.

       Jeg vil også få ta opp Arbeiderpartiets forslag til barne-loven, Ot.prp.nr.56, og det lovforslaget som komiteen har fremmet, og som er endret i forhold til Ot.prp.nr.48.

       President! Kan jeg få si en ting. Det var hyggelig at dere damer hørte på meg!

       Noreg har vore eit foregangsland når det gjeld å regulere tilhøvet mellom barn og foreldre og barna sin rettstryggleik i samfunnet. Det var difor ikkje så mange erfaringar å hauste i andre land som kvalitativt har bidrege til å arbeide med å evaluere barnelovgjevinga vår.

       Med ei rivande samfunnsutvikling og endra samlivsmønster er det eit klart behov for stadig å vurdere om lovgjevinga på desse områda til kvar tid dekkjer behovet for rettstryggleik. Det vil heller aldri kunne lagast eviggyldige rettsreglar som regulerer mellommenneskelege tilhøve.

       Det berande prinsippet i lovgjevinga om tilhøvet mellom barn og foreldre må etter mitt skjønn alltid vere det som er til det beste for barna. Foreldra sine rettar må derfor vurderast ut frå eit barneperspektiv. Heldigvis er behova til barn og foreldre i stor grad samanfallande.

       Etter mi meining er det viktigaste med barnelova å lage så klare og eintydige reglar som mogleg er, slik at kvar og ein kan ha oversyn over prinsippa for farskap, morskap, forldreansvar, foreldreomsorg og samvær. Eg trur vi langt på veg har lukkast i praksis, sjølv om kvar og ein kan ha problem med å skilje omgrepa omsorg og foreldreomsorg, og å vite forskjellen mellom foreldreansvar og foreldreomsorg.

       Debatten i media og fleire av høyringsutsegnene tyder på at det er ei omgrepsforvirring ute og går. Eg trur likevel ikkje at det er fornuftig å prøve å finne andre ord, fordi det likevel er nødvendig for den enkelte å forstå innhaldet i desse omgrepa dersom det oppstår konflikt mellom to partar når det gjeld foreldrerolla.

       I dei aller fleste tilfella verker barnelova som ei ramme rundt det å vere barn og foreldre, utan at nokon av partane til vanleg tenkjer over det. Lova kjem først til konkret bruk når det oppstår usemje mellom partar om f.eks kven som er mor eller far, kven som skal ha foreldreansvar eller foreldreomsorg og kva rettar den enkelte skal ha i høve til barnet eller barna.

       Vanlegvis er det ingen problem når det gjeld desse spørsmåla. Også ved samlivsbrot blir dei aller fleste foreldre einige om ei praktisk løysing på foreldreomsorga og samværet. Det er altså ein stor grad av friviljuge avgjerder og semje om barneomsorga sjølv om eit samlivsbrot kan vere konfliktfylt på andre måtar.

       Det er etter mitt skjønn svært viktig å ha denne føresetnaden med seg når vi no skal diskutere barnelova. Fleire av dei vedtaka vi skal gjere her i dag, gjeld dei tilhøva der partane ikkje blir einige, om farskap/ morskap, kven som skal ha foreldreansvar og kven som skal ha foreldreomsorg og eventuelt samvær med barn etter samlivsbrot. Normalt går dette bra. Men i nokre tilfelle treng vi ei lovgjeving som først og fremst sikrar barna sitt beste, og som fører til eit så kortvarig og så lågt konfliktnivå mellom foreldra som råd er.

       Med Castberg sine barnelover av 1915 fekk vi innlemma den berande tanken om at det skulle vere eit verkeleg familieforhold mellom utanomekteskaplege barn

       og deira far. Det er freistande å minne om at det slett ikkje er mange år sidan vi hadde omgrep som « lausungar » og « ekte » og « uekte » barn i vår daglegtale. Heldigvis har samfunnsutviklinga brakt oss mange hakk vidare på relativt kort tid.

       Då Stortinget oppretta den nye barnelova av 16. mars 1981, fekk vi for første gong ein felles lov for barn født i og utanfor ekteskap.

       Alle vi som behandlar barnelova i dag, har eit felles mål, nemleg barna sitt beste. Det enkle faktum at vi ikkje er heilt einige om kva det inneber reint juridisk i tilhøvet mellom barn og foreldre, viser at dette omgrepet berre til ein viss grad er dekkjande for å sikre interessene til barn på best mogleg måte.

       Etter mi meining vil vi aldri finne ein heilt objektiv definisjon av « barnets beste ». Det vil alltid vere avhengig av skjønn, den enkelte sine erfaringar og den generelle samfunnsutviklinga.

       Det er gledeleg at komiteen si innstilling i dei fleste forslaga til endring i barnelova så å seie er einstemmige. Det er altså inga stor politisk usemje i denne forsamlinga reint juridisk om kva som bør regulerast i tilhøvet mellom foreldre og barn, sjølv om eit lite mindretal har sterkt avvikande synspunkt på kva som er til det beste for barna, bl.a når det gjeld foreldreansvar, foreldreomsorg og samlivsbrot.

       Det forundrar meg ikkje i det heile at vi har hatt stor merksemd i media i behandlinga av barnelova. Den vedkjem oss alle, anten det gjeld rolla som barn i forhold til foreldre og spørsmålet om morskap og farskap, eller det gjeld rettane og pliktene som foreldre for barn.

       Konkret vil eg trekke fram eit vesentleg område som ikkje er behandla godt nok i dagens forslag til endringar i barnelova, nemleg tilhøvet mellom barn og foreldre i sambuarforhold. Når vi no har valt å gå inn for å halde oppe pater-est-regelen i ekteskapet, og heller ikkje innlemmar sambuarforhold i ein tilsvarande regel, har det samanheng med at det er nedsett eit sambuarutval som har som mandat m.a. å sjå på tilhøvet mellom barn og foreldre og anna lovgiving som er relevant. Ein kan derfor utan vidare slå fast at det kan vise seg å vere eit behov for å revidere denne barnelova, som følgje av det Sambuarutvalet kjem fram til.

       « Stridens kjerne » i denne saka har i stor grad vore konsentrert om spørsmålet om delt omsorg - eller « delt bosted », som er det omgrepet proposisjonen om endringar i barnelova bruker. Det ser ut til å vere nødvendig å slå fast gong på gong at det er fullt ut mogleg å bli einige om delt omsorg for barn når begge foreldra ynskjer det. Førebels er ikkje det vanleg. Det er berre om lag 5 % av foreldra som har ei ordning der barn bur halvparten av tida hos kvar av dei. Sjølv om mange av desse har gode erfaringar med delt omsorg, er det ikkje like sikkert at det vil vere slik der konfliktnivået er høgt, og der barna i nokre tilfelle kan ha blitt brukt som brikker i eit spel mellom foreldra.

       I høyringsrunden er det ingen av faginstansane som har gått inn for at delt omsorg skal vere hovudprinsippet ved samlivsbrot når foreldra ikkje blir einige etter mekling. Dei som arbeider med slike saker i rettsapparatet, Advokatforeningen og Dommerforeningen, er imot det å opne for delt omsorg når foreldra ikkje er samde om det. Dei fylkesmennene som har uttalt seg, har også vore samde om at det ikkje skal kunne dømast til delt omsorg. Offentlege og kyrkjelege familievernkontor, som er den instansen som treffer dei aller fleste etter samlivsbrot, er også negative til å pålegge delt omsorg når ikkje begge foreldra sjølv vil det. Psykologforeningen og ei lang rekkje høyringsinstansar har same synet.

       For min del er eg overtydd om at det ikkje er riktig å døme til delt omsorg når foreldra ikkje blir einige seg imellom. Men eg er samtidig overtydd om at det i heilt spesielle tilfelle, når barnesakkunnige meiner at det tydeleg er til barnas beste, bør opnast for å kunne døme til delt omsorg mellom foreldra.

       Mi bekymring i denne samanhengen er at eg tvilar på om domstolane har den kompetansen som er nødvendig for å ta stilling i så personlege og på mange måtar konfliktfylte saker mellom to partar med nært forhold seg imellom. Derfor går Senterpartiet inn for å utgreie moglegheita for ein familiedomstol - ein domstol som både har kapasitet, interesse for og ikkje minst kompetanse i mellommenneskelege tilhøve. Det trur eg kan kome både foreldre og barn til gode i ei vanskeleg tid for familien.

       Eg vil få understreke at det er nødvendig òg å legge inn store ressursar, slik at problem i forholdet mellom foreldre og barn i flest mogleg tilfelle lèt seg løyse ved frivillige avtalar innanfor lovas rammer, og at foreldre og barn som har behov for det, kan få hjelp til å kome fram til gode og praktiske løysingar.

       Derfor er det viktig at ressursane til meklingsordninga både når det gjeld kompetanse og kapasitet, no vert styrkte. Det betyr i praksis auka ressursar til familievernkontora, som ikkje berre speler ei rolle i forhold til meklinga ved samlivsbrot, men også har ein funksjon i forhold til å forhindre samlivsbrot ved familieproblem og drive opplysningsverksemd både overfor offentlege instansar, organisasjonar og einskildpersonar.

       Så til slutt ei stemmeforklaring: Senterpartiet stemmer mot alle mindretalsforslag, med unntak av forslag nr. 11, der Senterpartiet er medforslagsstillar.

Kjellaug Nakkim (H) : Når barnet da er kommet inn i verden uten spor av egen skyld, så kan foreldrenes plikt mot det aldri ende - aldri. Det er det Knut Hamsun som har sagt.

       Høyres utgangspunkt i arbeidet med barneloven har vært barnas beste. Men vi erkjenner at barn kan ha ulike behov, og at foreldrene kan ha ulike måter å ordne samværet med barna på etter et samlivsbrudd.

       Vi ønsker ikke at politikerne skal vedta hva som er barnas beste. Det skal foreldrene og barna selv finne ut av. Begrepet « barnas beste » er ikke noe Sylvia Brustad har monopol på eller fasitsvar på. Det er en normativ størrelse fordi hver enkelt familie er unik, og hvert enkelt barn er unikt. Forståelsen av barnas beste endres

       også i takt med sosiale forhold og utviklingen i samfunnet.

       Når vi i dag behandler et lovforslag som berører en stor del av landets befolkning, regulerer vi samtidig privatlivet - og det er et « touchy » og vanskelig tema. Vi har alle erfaringer med eller kjennskap til noen i nær familie eller vennekrets som har oppløste familieforhold bak seg. Så dette lovforslaget har det ikke vært lett å ta standpunkt til, men etter grundige vurderinger har vi funnet at det er riktig å behandle det.

       Høyre legger vekt på at loven skal være overordnet og normdannende, og at loven skal slå fast prinsippet om at foreldrene skal likestilles ved et samlivsbrudd.

       Etter min oppfatning er ikke likestillingsprinsippet slått fast når loven ikke fastslår at felles omsorg for barnet eller barna burde være utgangspunktet. Lovforslaget bygger etter min oppfatning i for stor grad på at det kan være store konflikter, og at disse er uløselige. Derfor må loven, etter Regjeringens oppfatning, skjære igjennom og slå fast at delt omsorg ikke kan pålegges av retten.

       Det er nedfelt i loven at dersom foreldrene er enige, kan en avtale delt omsorg, eller - som det sies i lovforslaget - « at barnet skal bu fast saman med begge, jamvel om dei ikkje bur saman ».

       Hadde proposisjonen tatt utgangspunkt i at det hadde vært naturlig at foreldrene fortsetter den felles omsorgen for barna når foreldrene flytter fra hverandre, ville det ikke vært nødvendig å nedfelle dette i selve lovteksten.

       Hensikten med det nye lovforslaget skal ifølge Regjeringen være:

       Mange har stilt spørsmålet: Er Regjeringens gode hensikter blitt oppfylt? Og mange har sagt at de føler at det er ikke slik.

       Høyre støtter da heller ikke Regjeringens forslag om å lovfeste at domstolen eller fylkesmannen ikke kan pålegge delt bosted. Dette er en innstramming av dagens lovverk, og en juridisk sikkerhetsventil fjernes for dem som ikke klarer å bli enige. Retten kan heller ikke pålegge felles omsorg i de tilfeller hvor foreldrene har avtalt dette etter samlivsbruddet, men hvor en av partene ønsker det endret senere. Fra tid til annen er det beklageligvis relativt trivielle grunner som fører til at en av foreldrene ikke ønsker felles omsorgsrett videre. Retten eller fylkesmannen kan etter lovforslaget heller ikke i disse tilfeller ut fra en konkret vurdering bestemme at partene fortsatt skal ha felles omsorg.

       I en nylig avsagt dom i Borgarting lagmannsrett kom retten til at når foreldrene tidligere hadde avtalt felles omsorg, måtte retten kunne bestemme at dette fortsatt skulle gjelde. Etter det statsråden hevder, er denne rettsavgjørelsen tvilsom i forhold til dagens lov. Men etter å ha lest dommen, mener jeg den åpenbart er korrekt. Det er viktig at lovgiver gir domstolen et redskap slik at domstolen får anledning til å finne fram til den løsning som anses som den beste i den enkelte sak. Når vi foreslår at loven skal åpne for å kunne idømme delt omsorg, betyr det ikke at det vil bli regelen i barnefordelingssaker.

       Mange advokater jeg har hatt kontakt med, har erfaring for at i praksis motsetter mødre seg delt omsorg fordi det, slik loven er i dag, automatisk vil få følger for bidragets størrelse. Men den offisielle begrunnelsen er naturligvis ikke at dette får følger for bidragets størrelse. Den offisielle begrunnelsen er at delt omsorg er til skade for barnet fordi det ikke får fast bopel. Men ofte er det reelt at mor ikke får økonomien til å gå i hop hvis den delte omsorgen får som konsekvens at bidraget fra far blir lavere. Nettopp av denne grunn er det sterkt ønskelig, som vi også har sagt i innstillingen, å frikople delt omsorg fra spørsmålet om bidragets størrelse. Og jeg regner med at vi kommer tilbake til det når vi behandler bidragsspørsmålene.

       Som tidligere sagt vi vil ikke, som Regjeringen, prøve å hindre ulike former for omsorg - som delt omsorg. Når Regjeringen i lovforslaget fjerner muligheten til at domstolen og fylkesmannen kan pålegge delt omsorg, avslører det en grunnleggende holdning. Regjeringen ønsker ikke en utvikling der mor og far likestilles i forhold til barnet etter en skilsmisse. Det kan være til barnets beste å ha delt omsorg, og det kan i andre tilfeller være det beste for barna med bare én omsorgsperson. Dette kan man ikke vite før man har vurdert alle sider av saken. Rettssystemet bør kunne gjøre dette i de tilfeller der foreldrene ikke blir enige.

       Vi reagerer på den undergravingen av rettssystemet som flertallet i komiteen bidrar til ved å utrede en særdomstol. Med en egen barnedomstol underminerer man det vanlige rettssystemet. Dette kan være starten på en utvikling der stadig flere grupper krever sin egen særdomstol. Dessuten har flertallet også koplet dette med å kunne idømme delt omsorg til denne særdomstolen. Det er altså slik at man da vil underkjenne dagens dommere, som jeg mener også er vel kvalifiserte til å kunne idømme det, ut fra dagens situasjon.

       Brustads forgjenger, Grete Berget, hadde et langt mer nyansert syn på delt omsorg. Ifølge Stavanger Aftenblad i 1996 sier hun: « Etter et samlivsbrudd reduseres far til en samværsperson og en bidragsyter, noe som i seg selv er nedvurderende. »

       Dette synet deler da ikke statsråd Brustad.

       Delt omsorg betyr ikke at barn skal sendes som pakkepost mellom foreldrene. De aller fleste foreldre klarer å finne løsninger som er til beste for barna, uten statlig innblanding. Dagens lovverk ble laget for en tid da mor var hjemmeværende og far ikke stilte mye opp på hjemmebane. Dagens virkelighet er annerledes. Fedre ønsker sterke bånd til sine barn, også etter en skilsmisse.

       Arbeiderpartiet og flertallet hindrer norske fedre i å stille opp hundre prosent for sine barn ved å avvise delt omsorg. Høyre ønsker å styrke samværet mellom barn og foreldre etter en skilsmisse. Barns beste er å ha god kontakt med begge foreldre. Det sier også Senter for videreutdanning i barnevern ved Universitetet i Bergen. Vi vil også vise til Møreforskings rapport.

       Pakkepostargumentet har familieministeren gjentatt til det kjedsommelige. Men dagens « vanlige samvær » kan også innebære at barnet flytter mange ganger i løpet av en periode. Vi mener at selv om man sier det skal være delt omsorg og det som statsråden kaller delt bosted, er den ordningen langt mer fleksibel enn vanlig samvær. Det er fullt mulig å avtale andre ordninger enn at barnet må bo 50 % i hvert hjem.

       Det økonomiske argumentet har også vært benyttet for å hindre delt omsorg, som jeg også tidligere har sagt. Selv om man har delt omsorg, betyr det ikke etter Høgres mening at den ene forelderen automatisk slipper å betale bidrag. For eksempel ved stor ulikhet i inntektene mellom mor og far er det ikke urimelig at den ene må kompensere noe for de utgiftene den andre har til barnet. Det kan f.eks være sånt som barnehageutgifter. Jeg må si på vegne av Høyre at vi er opptatt av at det ikke skal skje dramatiske endringer i økonomien til den ene av foreldrene på grunn av innføring av delt omsorg.

       Så vil jeg helt til slutt få kommentere innstillingen til Ot.prp.nr.48 litt. Jeg vil gi uttrykk for min tilfredshet med at komiteen nå enstemmig har gått inn for at også biologisk far - og jeg sier far, ikke foreldre, for dette gjelder stort sett far - nå skal få mulighet til å komme inn under samme ordning som andre utenforstående gjør. Det har ofte vært slik at når mor dør, har ikke far hatt det samværet som han skulle ha. Og da er det viktig, nå som han kan få foreldreretten og foreldreansvaret, at han også får mulighet til de ordninger som dagens lovforslag gir rett til. Jeg må si at jeg er glad for at komiteen gikk enstemmig inn for den foreslåtte endring.

       Jeg vil da ta opp det forslaget som ligger utdelt i salen.

       Mange av spørsmålene som vi behandler i denne saka, har vært og er fortsatt svært vanskelige. Man har mange ganger hatt følelsen av at uansett hva vi vedtar, vil store grupper være svært misfornøyde. Alle, enten det er høringsinstanser eller politikere, påberoper seg å være talspersoner for det som anses å være barnas beste. Hadde vi ikke hatt fagfolk på området, ville en avgjørelse om hva som er barnas beste, blitt fullstendig overlatt til den enkeltes skjønn, egne erfaringer, egne verdier og følelser.

       Når SV ikke går inn for at lovens utgangspunkt skal være delt bosted, er det bl.a fordi et samlet fagmiljø har advart mot det. Vi går selvsagt inn for at foreldrene skal kunne avtale delt bosted, og vi går også inn for at domstolen eller fylkesmannen skal kunne pålegge delt bosted. Det gjør vi fordi vi ikke vil avskjære for den muligheten, og fordi vi har tillit til at domstolen eller fylkesmannen nøye vil vurdere om avgjørelsen er til barnas beste.

       SV går inn for at meklingsinstituttet skal styrkes, og er åpen for at vi kan få en særdomstol for slike saker. Vi håper med dette å medvirke til at konfliktnivået mellom partene skal kunne dempes. Det kan ikke være tvil om at en opprivende rettssak er en hard påkjenning for alle parter.

       SV går også inn for at det skal være mulig for en som mener seg å være far til et barn som lever med en gift mor og far, å få anledning til å få stadfestet dette innen ett år og innen tre år etter barnets fødsel. Men SV vil ikke at loven skal få tilbakevirkende kraft. Vi mener det er prisverdig og fint at stadig flere menn vil ta ansvar for barn og er villig til å stille opp, både økonomisk og når det gjelder omsorg, selv om barnet har en juridisk far. Det er også riktig at barn får kjennskap til og kontakt med sin biologiske far. Dette kan i tillegg være viktig f.eks når det gjelder medisinske spørsmål. E gi loven tilbakevirkende kraft tror vi imidlertid kan skape stor uro for barn som gjennom hele oppveksten har trodd at en person var faren, og som så skulle få oppleve at han likevel ikke er det.

       Foreldrene og barnet kan fortsatt få prøvd spørsmålet om farskap, og etter lovens ikrafttredelse skal også en som mener seg å være biologisk far, få denne retten.

       SV står aleine om å ville at rettighetene til en sosial forelder, som oftest en far, skal utredes av Samboer-utvalget. Mange barn opplever å utvikle en sterk tilknytning til en som barnet har bodd sammen med kanskje i hele oppveksten. Etter et brudd mellom de to voksne står barnet uten rettigheter til samvær med den ene av dem som har vært foreldre. Dette spørsmålet vil vi gjerne ha utredet nærmere.

       Jeg vil til slutt fremme SVs forslag, som er inntatt i innstillinga.

Presidenten: Representanten Jorunn Hageler har tatt opp det forslaget hun refererte til.

       Presidenten gir ordet til Kjellaug Nakkim utenom tur for å ta opp ytterligere forslag.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg visste det var en ting til jeg skulle ha sagt da jeg var oppe sist for å ta opp forslag, men det falt ut av hodet mitt. Jeg vil da få lov til nå å ta opp de forslag som vi har fremmet i innstillingen.

       Etter Kristelig Folkepartis syn er ekteskapet den mest stabile og beste ramme rundt et barns oppvekstvilkår. Dessverre er det mange ekteskap som går i stykker - men det er to til tre ganger flere samboerforhold enn ekteskap som går i stykker.

       Heldigvis greier storparten av foreldrene å komme fram til enighet om hvordan samværsforhold og bosted skal ordnes etter et samlivsbrudd. Etter mitt skjønn påhviler det de voksne et stort ansvar når samlivsbruddet er et faktum: å finne fram til løsninger som er best for barna, og ikke først og fremst imøtekomme ønsker fra foreldrene.

       Jeg vil minne om - selv om det skulle være unødvendig - at den loven vi i dag behandler, er en barnelov og ikke en lov for voksne. Men den angår selvfølgelig mange voksne i ulike situasjoner.

       Når et samlivsbrudd er et faktum, er det etter Kristelig Folkepartis syn godt for barnet dersom foreldrene finner løsninger hvor det er mest mulig kontakt både med mor og far. Men vi mener at det er best for barnet at det har ett fast bosted og ikke to hjem, slik enkelte sier at barn automatisk har når det er blitt et samlivsbrudd. Etter mitt skjønn skal et barn ha ett hjem, men det er bra dersom foreldrene blir enige om at barnet kan være mye hos den andre av foreldrene også. Her er det opp til de voksne å legge godviljen til for å finne fram til løsninger.

       Jeg vil ikke unnlate å nevne at det kan være forhold som gjør at det er det beste for barnet at barnet ikke har samvær med den ene av foreldrene.

       Kristelig Folkeparti er også opptatt av at når samlivsbruddet er et faktum, er det det beste at barnet blir boende hjemme, og at ikke en av foreldrene tar barnet med seg og flytter til et annet sted i landet før det foreligger en samværsavtale. Jeg tror at det vil være et større press på foreldrene for å finne fram til ordninger som er gode for alle parter, dersom den ene av foreldrene ikke tar barnet med seg. Da kan konfliktene etter mitt skjønn forsterkes ytterligere.

       Kristelig Folkeparti synes det er fornuftig å få utredet en særdomstol eller en barne- eller familiedomstol - eller hva man måtte kalle den. En slik domstol bør i spesielle tilfeller kunne dømme til delt omsorg - eller delt bosted, som det nå heter. Man skal ikke lukke øynene for at delt bosted kan være det beste for barn i noen tilfeller. Men jeg er opptatt av at det skal være barnefaglig kompetanse på svært høyt nivå når domstolen skal ta stilling til om det skal idømmes delt bosted. En av grunnene til at Kristelig Folkeparti vil ha utredet en slik særdomstol, er at vi både fra dommerstanden og fra Advokatforeningen har fått signaler om at det ikke er tilstrekkelig barnefaglig kompetanse ved de eksisterende domstolene. Jeg er klar over at det ved en del domstoler brukes barnefaglig kompetanse i dag, og kanskje også i forholdsvis stor grad i mange tilfeller, men for å være mer trygg på at det blir en grundig og lik behandling alle steder i landet, kan det være interessant å få vurdert om en særdomstol bør få kompetanse til å dømme til delt bosted.

       Jeg er spesielt glad for at meklingsinstituttet nå blir styrket. Det går klart fram av innstillingen at meklingen skal styrkes både økonomisk og faglig. Det betyr bl.a mer penger til meklingsinstituttet generelt og også da familievernkontorene. Dersom foreldrene har vanskeligheter med å komme fram til en avtale ved første mekling, bør det være mulighet til å komme tilbake til ny mekling når kanskje en har roet seg noe etter en tøff periode. Dessuten vil vi at der hvor samværsrett boikottes, skal foreldrene møte til ny mekling. Videre ser jeg det naturlig at også samboere ved samlivsbrudd, når de har barn under 16 år, skal møte til obligatorisk mekling. For et barn kan det være like stor belastning når samlivet ryker i et samboerforhold som ved en skilsmisse.

       Når det gjelder å gi en mann søksmålskompetanse til å bevise at han er far til barnet til en gift kvinne, er det argumenter som taler både for og mot. For Kristelig Folkeparti har hensynet til stabiliteten rundt barnet veid tyngst. Vi ser at det kan bli vanskelig å fortsette et samliv dersom en utenforstående mann bryter inn i et ekteskap. (Presidenten klubber.) Og dermed rekker jeg ikke mer.

John Alvheim (Frp) : Vi ønsker alle det beste for våre barn, men hva som er det beste, er det ofte uenighet om blant oss voksne. Dessverre har vårt samfunn utviklet seg slik at flere og flere opplever samlivsbrudd og oppløsning av familien. Det skjer stadig oftere at foreldre skiller lag og ikke blir enige om alle de viktige avgjørelser som skal tas i forhold til barnets fremtid.

       Det er ingen tvil om at det beste for et barn er å leve sammen med begge sine foreldre i et harmonisk hjem. Når dette ikke er mulig, må man velge det som er best for barnet, ikke det som er mest gunstig for foreldrene. Fremskrittspartiets utgangspunkt er at begge foreldre har like stort ansvar for sitt barns utvikling og velferd på alle områder. Men det er fremdeles slik at mange tillegger barnets forhold til mor større vekt enn forholdet til far, og inntrykket er at der dette strides om, er det alltid moren som vinner denne kampen.

       Jeg tror mange fedre er utmerkede omsorgspersoner, og en mer nøytral vurdering av hvem av foreldrene som vil være den beste omsorgsperson for barnet, bør tilstrebes i fremtiden.

       Av naturlige årsaker er det lettere å fastslå hvem som er mor enn i enkelte tilfeller hvem som er far. I vår moderne tid har DNA-analyser gjort det mulig å avklare dette spørsmålet med stor treffsikkerhet. Fremskrittspartiet mener at det er av vesentlig betydning for et barn å kjenne sitt biologiske opphav. Vi fremmer derfor forslag om at farskap i likhet med morskap skal fastslås ved fødselen der det er mulig, eventuelt ved bruk av DNA-test i tvilstilfeller, og at far skal føres inn i fødselsattesten. I den debatten har skillelinjene i hovedsak gått mellom dem som mener at delt omsorg er det beste for barnet, og dem som mener at det er best for barnet å ha ett fast hjem/tilholdssted.

       Vår mening er at dersom foreldrene ikke blir enige, bør det være mulig for en domstol å pålegge delt omsorg, altså like mye tid hos hver av foreldrene. Vi støtter derfor forslaget fra Høyre, SV og Roy N Wetterstad.

       Et annet tema som har vært gjenstand for stor oppmerksomhet fra visse grupper, er barnets rett til samvær med sine besteforeldre. Besteforeldre er ofte ressurspersoner i en slik sammenheng. Og vi er enig med dem som hevder at det bør være mulig i enkelte sammenhenger å pådømme rett til samvær mellom barn og besteforeldre. Vi har derfor fremmet alternativt forslag til § 45 om samværsrett.

       For mange blir det et økonomisk problem å oppfylle samværsretten hvis den som har omsorgen for barnet, velger å flytte vekk fra det opprinnelige bostedet. I innstillingen går flertallet inn for at den som skal ha samvær, skal dekke disse utgiftene. Dette synes vi i Fremskrittspartiet er helt urimelig, og vi fremmer derfor forslag om at disse utgiftene skal deles hvis mor - eller den som har omsorgen - og barn flytter ut av bostedskommunen.

       Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

       Barneloven av 1981 var en nyvinning. Snart 20 år er gått siden loven fikk sin form - to tiår der det har vært en rivende utvikling i samlivsmønsteret. Samboerskap er nå blitt den vanligste samlivsformen for unge i etableringsfasen, og i dag er det slik at over halvparten av de som fødes, fødes utenfor ekteskap. Vi har fått ny teknologi som kan gi oss sikre svar på hvem våre biologiske foreldre er, og vi har fått et helt annet kjønnsrollemønster enn det som var vanlig for 20 - 30 år siden. Far er kommet mer på banen hjemme, mens mor deltar atskillig mer i arbeidslivet utenfor hjemmet. Denne utviklinga var bakgrunnen for at vi ønsket å foreta en bred gjennomgang av barneloven for å se på om det var behov for å foreslå endringer som var bedre tilpasset den virkeligheten vi lever i i dag.

       Det er gått flere år siden Barne- og familiedepartementet satte i gang arbeidet med denne revideringa av loven, og mange - både interesseorganisasjoner, politikere, foreldre og besteforeldre - har vært med på å påvirke dette arbeidet. Synspunktene har vært mange og til dels svært sprikende - preget av hvilket ståsted man har. Vi inviterte alle til å komme med synspunkter på forslaget, og over 6.000 høringsnotater ble sendt ut. Det sier vel også noe om engasjementet i saken. Meg bekjent har dette vært den mest omfattende høring som noen gang har funnet sted om noe lovforslag. Tilbakemeldingene var til dels motstridende. Derfor har det selvfølgelig ikke vært mulig å ta hensyn til alle synspunktene som kom fram i høringen. Det har heller ikke vært noen enkel sak å jobbe med fordi det selvfølgelig er mange dilemmaer - det er følelser og det er ulike erfaringer ute og går.

       Debatten om innholdet i barneloven har til tider dreid seg om ord og begreper. Omsorg er det ordet som har vært mest brukt i debatten om barneloven. Omsorg er jo noe alle foreldre har for barna sine, uavhengig av hvor mye tid de tilbringer sammen med dem. Alle foreldre bør selvsagt utøve omsorg for barna sine, uavhengig om de bor sammen, og uavhengig av forholdet til den andre av barnets foreldre. At barnet har rett til omsorg og omtanke er derfor foreslått lovfestet i § 44 andre ledd. Jeg tror at alle her er enige om at i de aller fleste tilfeller er det viktig for barn dersom det er mulig å ha to foreldre, og at det opprettholdes nær kontakt mellom foreldre og barn også i tilfeller hvor disse ikke har den samme adressen. Det er viktig å understreke at når foreldre etter et samlivsbrudd er sammen med barna sine, utøver de omsorg uavhengig av hvem barnet bor fast hos. For å unngå en begrepsbruk som kan gi uheldige og utilsiktete signaler om at tid sammen med den ene forelderen er av mindre verdi for barnet enn tid sammen med den andre forelderen, ønsker departementet å bruke begrepene « fast bosted » og « delt bosted ».

       Det er også viktig å huske på at de aller fleste foreldre blir enige frivillig om hvordan de skal ordne bosted, samvær og omsorg etter et samlivsbrudd. Slik håper jeg også det blir i framtida.

       Mye av debatten har dreid seg om domstolenes rolle og handlingsrom i saker der konfliktnivået mellom foreldrene er høyt etter et samlivsbrudd, dvs. spørsmålet om det skulle være mulig å pålegge delt bosted eller ei. Dette er et tema der uenigheten er stor, men et klart flertall av høringsinstansene støtter departementets forslag. I proposisjonen foreslås det som kjent at domstolen eller fylkesmannen ikke skal kunne pålegge delt bosted, dvs. å videreføre reglene og praksisen slik den er i dag. Delt bosted innebærer at barnet skal bo akkurat halvparten av tida sammen med hver av foreldrene, gjerne ha to adresser, samt at foreldrene skal ta alle avgjørelser om barnets dagligliv i fellesskap - altså en absolutt millimeterrettferdig fordeling av tid og beslutningsmyndighet mellom foreldrene. En slik ordning ønsker ikke Regjeringa at uenige foreldre skal pålegges, fordi vi tror at det ikke er til barnets beste.

       Hva som avtales frivillig, legger det offentlige seg selvfølgelig ikke opp i, og da tror jeg også at forutsetningen for å lykkes er mye større. Jeg er glad for at det ser ut som flertallet i denne salen også støtter denne tankegangen. I den pågående debatten er det mange som snakker om delt omsorg. Jeg tror at en del av dem egentlig mener felles foreldreansvar og omfattende samværsordninger som ivaretar hyppig og nær kontakt mellom barnet og begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Det er min mening at det kan oppnås på en utmerket måte innenfor det foreslåtte regelverket.

       Regjeringa går altså inn for at foreldrene kan avtale hvilke ordninger de vil, men at delt bosted ikke skal kunne pålegges. Retten bør som i dag imidlertid kunne pålegge så omfattende samværsordninger som de mener er riktig. Dette tas det hensyn til og innebærer at den som barnet bor fast sammen med, har beslutningsmyndighet i spørsmålet som gjelder barnets dagligliv, dvs. den beslutningsmyndigheten som ikke faller inn under foreldreansvaret eller som følger av det faktisk å være sammen med barnet. Barnet vil i Folkeregisteret være registrert på den adressen der det bor fast, og dette vil være avgjørende for hvilken skole barnet hører til osv. Denne forelderen vil også ha det avgjørende ordet med hensyn til flytting med barnet innenfor landets grenser.

       Når enkelte interessegrupper ikke synes at muligheten for mor eller far til å være sammen med barnet opptil 50 % av tiden er godt nok, mener jeg at kravet om delt bosted dreier seg mer om maktkamp mellom foreldrene enn om muligheten til å opprettholde god kontakt med barnet. Jeg kan vanskelig se at det vil være til barnets beste at foreldre som er i så stor konflikt at de har måttet bringe saken inn for en domstol, skal dømmes til å ta alle avgjørelser om barnets dagligliv i fellesskap. Fordelen med delt bosted er, ifølge tilhengerne av ordningen, at det ikke skaper noen vinner og taper i kampen om barnet. Jeg synes ikke at fordelingsrettferdighet mellom foreldrene bør være et overordnet prinsipp i barnelovgivinga.

       Jeg har selvfølgelig stor forståelse for at det etter et samlivsbrudd er svært smertefullt for foreldrene ikke lenger å kunne ha daglig kontakt med barna. Jeg mener imidlertid at det ville være galt å påtvinge barnet ansvaret for ikke å gjøre forskjell på foreldrene etter samlivsbruddet. Det bør ikke gjøres til barns oppgave å minske foreldrenes konflikter. Det er de voksne som velger samlivsbrudd, og det er de som må ta ansvaret og de konsekvensene dette fører med seg, også det at de i framtida får tilbringe mindre tid sammen med barnet. Foreldrene må her anstrenge seg til det ytterste for å sette barnets interesser foran sine egne. En ordning med delt bosted fordeler tida rettferdig mellom foreldrene, selv om dette kan gå på bekostning av barnet. Jeg mener lovens utgangspunkt må være det motsatte, nemlig hva som er best for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

       Jeg vil også si at noe av det mest positive med den norske barneloven er at den har foreldrenes avtalefrihet som utgangspunkt. Det må selvfølgelig i første rekke være slik at det er foreldrene selv som har ansvaret for å organisere sitt familieliv både innenfor et samliv og etter et brudd, og det gjør de faktisk også. Så får det offentlige stille opp bl.a med mekling. Jeg har registrert de synspunkter som har kommet i forhold til å styrke meklingsordninga.

       Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for at det er bred støtte til forslaget om å utrede om det bør opprettes en særdomstol for familiesaker. Jeg har også merket meg de signalene som er gitt om at en også i den forbindelse bør vurdere om en kan pålegge en ordning med delt bosted. Jeg skal love at den saken også får en rask oppfølging.

       Noen har hevdet at denne loven favoriserer mor og ikke er noe særlig likestillingsvennlig. Til det har jeg to ting å si. Det ene er at barneloven ikke er en likestillingslov; loven er kjønnsnøytral. Det vil si at i utgangspunktet står mødre og fedre likt, men ofte er det slik at ordningene etter et samlivsbrudd avspeiler det som ofte var situasjonen i forhold til samvær og omsorg for barnet i samlivet. Det andre er at barneloven - jeg vil si selvfølgelig - går foran likestillingsloven. Slik mener jeg at det også bør være framover, fordi det etter Regjeringas og Arbeiderpartiets mening er hensynet til barnet som må telle mest, og ikke likestillinga mellom foreldrene.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : 5 minutter er ikke mye dersom en ønsker å gå inn i en så viktig og vanskelig sak som denne. Jeg må derfor begrense meg til et par temaer.

       Først ganske kort når det gjelder å få fastslått farskap. Jeg må jeg si at det er overraskende at man velger å opprettholde den forskjellen som i dag fins mellom samboende og gifte menn. Det er ganske utrolig når vi vet at samboerskap i mange andre lover likestilles med ekteskap, at man ikke også har likestilt det her, men sier at man skal vente til et nytt utvalg har utredet dette. Jeg syns ikke det burde være vanskelig å slå noe slikt fast.

       Det er viktig å poengtere at barneloven skal ta utgangspunkt i barnets beste, og at loven skal være slik innrettet at foreldrene pålegges å legge dette til grunn og ikke sine egne interesser eller følelser i en situasjon som ofte kan bli konfliktfylt. Derfor burde også etter min oppfatning delt omsorg være utgangspunktet. Det er f.eks urimelig etter min oppfatning i en del situasjoner hvor foreldrene har felles foreldreansvar, men hvor barnet bor sammen med bare én, at den som bor sammen med barnet, skal kunne avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Vi bor i et langstrakt land. Det er helt utrolig at en av foreldrene til tross for delt foreldreansvar, skal kunne ta med seg barnet og flytte til Finnmark fra Oslo, eller omvendt. Avgjørelse om flytting mener jeg må tas i fellesskap.

       Når det gjelder delt omsorg som utgangspunkt, viser forskning og erfaring fra en rekke land at et konfliktnivå dempes når felles omsorg og delt bosted er hovedreglene for alle ved samlivsbrudd. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke skal kunne avtales andre løsninger, men i utgangspunktet bør begge foreldrene ses på som likeverdige. Da ville alle avvik fra dette måtte begrunnes ut fra barnets - og utelukkende barnets - vel. En slik praksis ville oppmuntre til godt samarbeid og til at foreldrene ble boende i rimelig nærhet av hverandre.

       Motstanderne av felles omsorg peker på at barnet kan bli brukt som en brikke. Men hva er det som hindrer at nettopp dette skjer dersom en av foreldrene får et trumfkort på hånden i kampen om omsorgen? Eller hva er det som skjer når en av foreldrene har en økonomisk gevinst ved ikke å gå inn for delt omsorg? Jeg tror ikke det i mindre grad vil føre til at barnet blir en brikke. Delt omsorg vil bety at barna blir pakker, har barneministeren sagt, samtidig som hun ikke problematiserer noe særlig en ordning hvor barn besøker en av foreldrene annenhver weekend og én kveld i uken.

       I denne sammenheng har jeg lyst til å sitere fra et innlegg som forfatteren Vigdis Hjorth hadde i Aftenposten 23. mai i år. Hun omtaler den vanlige ordningen som « ulogisk, upraktisk, ufølsom », og hun peker på at dagens ordning i realiteten medfører at

« barna mister hverdagslig og nær kontakt med en av sine foreldre. De som er skeptiske til delt omsorg, snakker utelukkende om praktiske, til dels overfladiske forhold ... Mens de som forsvarer ordningen, er opptatt av det grunnleggende, basale behov hos alle barn til å ha nær kontakt med de to eneste uerstattelige, mest betydningsfulle personer i hele verden, i hele livet: sine foreldre. Dessuten er det ikke slik at om det gis anledning til å idømme delt omsorg, vil det straks bli regelen i barnefordelingssaker. Det dreier seg om at dommere og fylkesmenn skal ha muligheten til å gjøre det. »

       Ved skilsmisse eksisterer det kun to muligheter dersom barna ikke skal være « pakker », slik barneministeren kaller det - og egentlig ved å kalle dem pakker nedvurderer man alle mennesker som har valgt en slik løsning, som faktisk fungerer. Men hvis de ikke skal være pakker, skal altså barna bo enten hos mor eller hos far. Da har jeg lyst til å sitere videre fra det innlegget som jeg tidligere nevnte:

       « Og for « barnas beste » er det vel hipp som happ hvem av de to de skal bo hos? Og hvem de etter all sannsynlighet gradvis vil miste kontakten med?

       Spør dem da om råd og se om de blir svar skyldig. Kanskje de vil være pakker fremfor å lide et så stort kjærlighetstap?

       Sylvia Brustads lovforslag betyr i realiteten av hvis mor setter seg på bakbena etter skilsmissen, er den byssende hverdagspappa ute av bildet. »

       Er det virkelig slik vi ønsker det? Jeg vil ta opp de forslagene som er fremmet av Roy N Wetterstad i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ellen Chr Christiansen har tatt opp de forslag hun refererte til.

       De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Lisbeth Holand (SV) : Jeg vil også ta opp det som kanskje er det mest omstridte i forslaget til ny barnelov, nemlig spørsmålet om hva en skal gjøre når det er store konflikter mellom foreldrene om omsorgen etter et samlivsbrudd.

       Det debatten har dreid seg om, er om domstolene skal ha rett til å kunne idømme delt bosted eller delt omsorg. For meg er det ikke hva domstolene skal kunne gjøre, som er det sentrale i spørsmålet. Det jeg er opptatt av, er hva som skal være samfunnets normalforventninger til foreldre etter et samlivsbrudd. Hvilke spørsmål er det foreldrene skal stille seg selv ut fra loven, og som meklerne de møter i den sammenheng, skal stille? Er det et spørsmål om hvem som skal ha den daglige omsorgen, og hvor omfattende samværsordningene skal være, eller skal lovens normalforventninger være at vel har partnerforholdet gått i oppløsning, men en har fortsatt et felles foreldreansvar og et ansvar for den daglige omsorgen for barnet - et likeverdig felles ansvar? Jeg tror at det siste vil være det mest gunstige i forhold til at kanskje enda flere skal kunne være i stand til å komme fram til minnelige løsninger seg imellom.

       Jeg skjønner ikke riktig diskusjonen når en snakker om delt bosted og omfattende samværsordninger, at en sier at delt bosted med millimeterrettferdighet betyr at barnet blir en pakke. Jeg tror ingen som ønsker at utgangspunktet for loven skal være delt omsorg, ser for seg at en skal stå med stoppeklokke og dele på hvor mye barnet bor hos hver. Foreldrene skal kunne finne fram til sine egne løsninger, men utgangspunktet skal være et likeverdig ansvar. Jeg kan ikke skjønne annet enn at hvis en tenker seg omfattende samværsordninger for at barnet skal få nær kontakt med begge foreldrene etter et samlivsbrudd, får jo barnet et delt bosted. Selv om ett bosted har rang og status som det faste bosted for barnet, vil barnet flytte omtrent like mye hvis en har omfattende samværsordninger. Jeg tror at samfunnet burde ha uttrykt de forventningene gjennom loven til foreldre at selv om samlivsforholdet går i oppløsning, har en et felles ansvar for barnet, og da forventes det av samfunnet at en gjør sitt beste for å kunne bo så nær hverandre at det er mulig for barnet å ha den omfattende daglige kontakten med begge foreldrene. Ut fra dette vil jeg støtte forslag nr. 9, fra Ellen Chr Christiansen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6 og 7.

       (Votering, se side 903 f.)